Søk i nettsamfunnet

Skriver en kort turrapport med en liten videosnutt som viser en flott rute for å bestige denne toppen. En litt bortgjemt topp i dette fjellmassivet rundt Storgjuvbreen. Denne ruta er mye finere og mer lettgått enn den vanlige ruta mange velger som er fra Ytterseter nederst i Leirdalen. Velg deg Elveseter som utgangspunkt!! Noen flere høydemetre blir det da starten er på 650 hm, mens man på Ytterseter starter på ca 900 hm. En flott traktorvei går nesten helt opp til Storgjuvbreen,- kun avbrutt av enkelte utraste områder. En utrolig flott anmarsj fra furuskog til høyfjell. Totalt ble turen på 20 km og tok 10 timer i passe tempo...inklusiv pauser og klatring på Storgrovtinden. Totalt ble det ca 1700 hm, men disse høydemeterene kommer "pent" . Har du ikke besteget denne toppen så gjør det NÅ...fra Elveseter og få en knall tur. Filmet med et kompaktkamera...Canon Ixus 860 IS

Jeg hadde lengta meg sjuk på Jotunheimen i hele seinhøst og vinter. Tok med meg Irene for å vise fram heimen med stor H. Irene var ikke i slag, så vi tok det rolig opp bakkene fra Bessheim. Jeg storkoste meg ved synet av kjente og kjære fjell, spesielt var Nautgardstind et nydelig skue med all snøen under en blå himmel og med stort sett barmark i lavlandet som kontrast. Irene var enig i at Russvatnet var et paradis. Her skulle hun kose seg mens jeg dro på nye topper. Med 2k-samlerinnstinktet inntakt forsvant det meste av fornuft hos undertegnede, og jeg la i vei mot de toppene som lå lengst unna. Dette selvsagt for å komme på nye topper. Med start kl 16.00 fra østenden av Russvatnet hadde jeg unektelig endel odds mot meg med tanke på å komme tilbake til leirplassen innen rimelig tid. Det ble trasking over lyng og kratt med skia på skuldrene helt til jeg nærmet meg Blåtjørnholet. Før jeg kom såpass langt forkastet jeg planene om Søraustre Styggehøbreatind fordi det virka enda lenger enn Surtningsmassivet. Jeg tok etterhvert på meg skia og labbet radig oppover i retnng 2122 langs "kraterkanten" mot Austre Surtningssues to topper. Jeg var i ekstase over å se flotte Besshø, den er jo tøffest fra denne kanten. Også Gjendealpene da! Helt utrolig hvor vinterlige de var sett nordfra. Og nesten uvirkelig at Store Knutsholstind bare hever seg 1357 høydemetre opp fra Gjende! Det var morsomt å følge eggen bort til både topp 2070 og ikke minst 2078. Dette er et luftig men snilt gult trekantområde. Men jeg måtte se å komme meg tilbake, for hva tenkte Irene nå? Det var ikke bare bare, for snøen var hard å kjøre nedover på ski. Vel nede var det småtrøblete å komme seg over Blåtjørnåe. Så ventet kronglekrattet. Tenk hvor mye raskere det hadde gått hvis man kunne sklidd nedover på ski! Jeg gikk på alt jeg klarte, men Russvatnet er langt. Ropte etter Irene med jevne mellomrom, men det kunne jeg fint ha spart meg. Først en kilometer fra østenden hørte jeg henne rope navnet mitt. Jeg svarte, og omsider dukket hun opp. "Er du klar over hvor bekymra jeg har vært?" Ja det hadde jeg vel egentlig en viss anelse om. Klokka var nå 23 blank, ikke akkurat mellom 8 og 9 på kvelden lenger... Vel vel, hun forsto meg samtidig som jeg skjønte at jeg heller burde valgt et gjensyn med herlige Nautgardstind. Dagen etter rusla vi opp på Bessfjellet. Koselig der oppe med småpytter og småvegetasjon. Lemen florerte over alt. Artig det sjøl om den gledesdrepende harepesten er på vei. Håper det snart blir mer Jotun, og nå vil jeg bestige topper i dagslys...

Legger ved noen bilder fra første helg i oktober, mye vær og lys i Jotunheimen. Start og slutt ved Geitsætre i Leirdalen, sykkel inn til Leirvassbu, og så traversen fra sør til nord. En del snø fra 1500m ga noe krevende forhold, ellers meget bra vær og lite vind. Totaltid 14 timer T/R Geitsætre.

Tirsdag morgen på Fondsbu, ferdig med frokost og nødvendige ærend. Feller på; og vi la i veg fra Fondsbu kl. 0900. Solbjørgs strutsemiddag fra kvelden før ga et godt turgrunnlag. Vi ruslet oss opp til Sløtatjernet i stekende sol. Der oppe var det feller av, og det ble felleløst opp til toppen. Vi hadde noen fine raster underveis. Da vi kom til Kvitevatnet åpenbarte Uranostinden seg foran oss, akkompagnert av Hjelledalstind, Falketind, Stølsnostind, Sagi, Uranosbreen og Langskavltind. Hvitt i hvitt så langt øyet kunne se, med en knall blå himmel og ei gul sol som toppet det hele. (Jeg tenkte litt på mine arbeidskollegaer akkurat da, som sikkert hadde det fint på jobben, men...............) Kunne man ha det bedre ? Nei, ingen kom på noe, bortsett fra at noen begynnende gnagsår for enkeltes del kunne man vel ha klart seg uten. Vi ruslet oppover breen med majesteten til venstre for oss. Sydtoppen på Uranostind ER bratt i fall noen tviler, men den så ordentlig forlokkende ut. Den kommer til sommeren. Der Uranosbreen møter Skogadalsbreen og Mjølkedalsbreen, vest for Urdaknatten parkerte vi ski og sekker. Stavene var gode å ha på ferden opp mot toppen, som nå hadde fått den evinnelige slørhatten som var der og var der og var der. På toppen kom man over sløret, og utsikten var som vanlig formidabel. Toppskavlen var hengende ut mot øststupet og så skummel ut, så den fikk være i fred. Så var det ned igjen og en avstikker til Slingsbytind. Den siste eggen føltes veldig smal for noen, men toppvarden ble nådd. Det er rett ned, og langt ned på begge sider, men det var nesten vindstille. Vel nede ved skiene igjen var det bare å kjøre rett ned breen, over Kvitevatnet, den siste bakken ned fra Sløtafjellet og turen var unnagjort. Vi var på tur i 8 timer, en hel dag med sol og nesten helt vindstille. GPS´n viste utgått distanse 28 km, og omlag 1100 høydemeter var tilbakelagt. Det kan trygt sies at det smakte med en kald en, en dusj og tørre klær når vi var tilbake på hytta. Kvelden ventet med Solbjørgs treretters middag og en noe halvtrøtt gjeng som ikke var oppe så veldig sent den kvelden. Det er spådd kjempevær framover også, så jeg kan bare anbefale turen på det sterkeste.

Lundadalen rundt, 78 km og 13 2K topper: Etter mang en miljødebatt på fjellforum, bestemte jeg meg for å sette bilen igjen i Trondheim. Istedenfor tok jeg signaturtoget til Otta hvor jeg møtte Gråbein for første gang. Trivelig som fjellfolk flest var han, og snart var vi på veg til Lom for å innta et førsteklasses hamburgermåltid sammen med Håvard. Hilste kort på Atomsilda med turfølge før vi kjørte til Bismo og Flatmoen som ligger 5 nordøst for Heimste Lundadalssætre. Vegen var ikke farbar for vanlige biler, så det betydde noen ekstra kilometers gange dagen som fulgte. Lørdag 19.04.2008: Etter en natt med relativt dårlig søvn i en Volvo stasjonsvogn, var det en lettelse å få starte på en tur som får Vasaloppet til å føles som en kort skitur. Startet dagen med å drikke en liter vann, og hive innpå mat tilsvarende to middager. (En pakke med SF-9 tilsvarer 1020 KCAL). Etter 18 km og 1400 høydemeter stod vi på toppen av Hestedalshøgde og kunne prise oss med den mest fantastiske utsikten vi hadde sett på lenge. Med unntak av Gråhøe i Reinheimen skal man lete lenge etter en drøyere tur. Neste topp var jo bare en liten mil unna, og det skulle gå fort og gale trodde vi. Toppen var jo nesten til å ta og føle på, men det var helt til vi kom til brekanten til Holåbreen. En lang og velfortjent pause tok vi ved en vindgryte, og varmen begynte å tære på kroppen, ”hva hadde vi vell ikke kunne gitt for litt vind”? Fellene hadde begynt å klabbe, og jeg skulle nå etter hvert få en riktig rar opplevelse. Jeg har tidligere opplevd at det har klabbet på skiene grunnet feil smørning, men da vi krysset breen, med verken feller eller smørning, så klabbet skiene. Jeg har aldri smurt de noen gang, aldri glidet de, og bare brukt feller. Å krysse neste fem kilometer bre til Austre Holåtind med helklabb skapte både frustrasjon, svette og irritasjon. Noen større lettelse enn det å få kaste av seg skiene ved bandet mellom Midtre og Austre Holåtind skal man lete lenge etter. Det var først da jeg stod på toppen av Austre at jeg forstod dimensjonene på avstanden mellom Hestedalshøgde og denne toppen. Det var langt, hvitt og lengre enn langt. De to neste toppene gikk kjapt unna, og det var utrolig befriende å få luft i håret da vi rant nedover Holåbreen fra bandet mellom Midtre og Vestre Holåtinden. Å komme til ei ferdig oppvarma hytte med ferdigsmelta snø var kanskje en av de få tingene jeg ikke trodde var mulig. Men det var helt til Gråbein spotter en snøscooter fra Lundadalsbandet og mot Trulsbu. Når vi nærmer oss hytta ser vi det tydelig, ja, det står en snøscooter der. Lundamo kommer og håndhilser på oss i det vi kommer til hytta, og jammen, hytta er jo ferdig oppvarmet, og det står minst 20 liter med vann på kjøkkenet. Vi hiver inn på et par bokser med lys lapskaus, og sjelden smaker det bedre enn etter slike lange dagsturer. Dagens etappe hadde tatt oss 13 timer, og det er ikke noen problemer å få sovne denne kvelden. Søndag 20.04.2008 Klokken ringer så altfor tidlig denne dagen. 06.15 er vi på veg igjen etter en kjapp frokost og et par liter vann. Vi ble anbefalt pga rasfaren å gå via Lundadalsbandet til Vestraste Hestbreapiggen. Turen ble 4 km lengre enn planlagt, men hva gjør nå det når utsikten er så fin? Ryggen opp til Vestraste Hestbreapiggen var ganske hard og isete, så jeg misunte Gråbeins Stegjern til tider. Rusler bortover til Vestre Hestbreapiggen, der Gråbein går til Låven, mens jeg går direkte til Midtre Hestbreapiggen. Dette betyr at jeg ligger ca 40 minutter foran Gråbein, og jeg tar meg bedre tid enn hva jeg ellers ville gjort. Går delvis på eggen, og noe på breen utover til Nord for Midtre Hestbreapiggen N1. Går deretter lett ut til Store Hestbreapiggen. På veg tilbake til Midtre Hestbreapiggen møter jeg Gråbein som følger i mine spor på veg ut til Store Hestbreapiggen. Etter en liten pause går vi lett til Austre Hestbreapiggen og Heksete. Fra Heksete og til bilen er det halvannen mil med morsom nedkjøring. En lettere og raskere retur skal man lete lenge etter. Avslutter turen med en stor og saftig Lom burger, med allerede nye planer om neste tur i hodet. Tekniske detaljer om turen: - Tilbakelagt cirka 78 kilometer - 13 topper over 2000 meter - Total gangtid 23 timer Takk for trivelig turfølge askogvoll

Jeg forlot asfalten ved Heimdalsmunnen på Valdresflya idet det lysnet fredag morgen og knallet innover i retning Leirungsdalen. Første stopp kom etter ca 12 sekunder da den første åa skulle krysses. Vannføringen var liten men steinene glassert av is så det tok litt tid å komme over men etter noen krumspring var det klart for å legge av gårde mot dagens mål inne i den lange dalen. Et av dagens aktuelle mål, Austre Leirungstinden var allerede i sikte som en liten trekant som stakk opp over Tjønnholsoksle.Vel vitende om at innmarsjen var lang var det bare å trå på innover og da Raudhamran var passert dukket de første vite toppene opp på venstre siden. De var badet i rosa morgensol og allerede nå var det klart: det var verdt å stå opp kl 5 for å oppleve dette. Etter tre og en halv time med stadig nye inntrykk av flere Kalvehøgder, Skarvflytindar og Leirungstindar, Mugner og Munker akkompagnert av lemenkvitter og bekkebrus fra Leirungsåe, stod jeg endelig ved foten av Leirungskampen. Det øvre Leirungstjønni var dekket av en tynn rimete ishinne i kontrast til det nedre Leirungstjønni som ligger nøyaktig 100 høydemeter lavere og som var helt grønt og isfritt. Leirungskampen så brutal ut fra dalen, men jeg hadde tenkt å prøve å komme meg opp. Jeg tenkte først å gå helt forbi den og opp langs ryggen på nordvestsiden, men da jeg kjente på snøforholdene ved foten av fjellet bestemte jeg meg for å prøve å gå rett opp nordflanken i noen nesten sammenhengende snøfelt som ledet opp til øvre del av ryggen. Snøen hadde festet seg godt og limt sammen det som var av løse steiner så utfordringene de første hundre høydemetrene bestod mest i å jobbe mot tung pust og sure lår. Lenger opp i lia ble det såpass bratt at isøksa var god å ha men det gikk greit opp den skyggefulle flanken og belønningen da jeg kom opp på ryggen var en utrolig utsikt mot Torfinnstindane og varmende sol i ansiktet. Det var enkelt og overraskende flatt den siste biten opp til det første toppunktet. Deretter lett klyving ned og opp og ned og opp til jeg stod på selve Kampen. Igjen hadde jeg god hjelp av snøforholdene for jeg hadde lest at det skulle være løst i dette området, men denne dagen var det som å gå i en velmurt trapp med litt snø på. Jeg unte meg et kvarter på toppen med noe fotografering, et par telefoner og prøvde å suge til meg det jeg kunne av den fine utsikten både tilbake gjennom de tolv kilometrene jeg hadde trasket gjennom Leirungsdalen, mot Svartdalen med Mesmogtind, Kvitskardstind og Svartdalspiggane på den ene siden og Vestre Leirungstind og Knutsholstindane på den andre siden. Tvers over Leirungsdalen kunne jeg så dagen neste mål, Midtre og Austre Leirungstind. Jeg fulgte de samme sporene ned igjen til Svartdalsbandet og gøv løs på lia opp mot Midtre som på avstand ser temmelig stusselig og ubetydelig ut der den ligger mellom Austre og Vestre Leirungstind som begge ruver godt i terrenget. Lia ble drøy og jeg justerte ned dagens mål slik at jeg ville være fornøyd om jeg fikk tatt denne toppen og for første gang se Knutsholet fra denne siden. I løpet av turen opp her skremte jeg opp 5-6 ryper og jeg tenkte at her kan de føle seg trygge. Ikke mange rypejegere går helt inn hit. De siste hundre høydemetrene til topps var relativ bratte og jeg satte igjen sekken ved ca 2020 moh og fikk igjen bruk for øksa i de bratte snøfeltene. Vel oppe på toppen av Midtre hadde jeg fin oversikt over Skarvflytindane og Knutsholstindane rundt Knutsholet og et fint tilbakeblikk mot Leirungskamen på andre siden av Leirungsdalen. Den høye og steile østeggen til Vestre Leirungstind gjorde inntrykk og Austre lokket meg og satte meg i tvil. Skulle jeg prøve å rekke denne også? Det kunne gå hvis jeg var effektiv. Det ville bli en kamp mot mørket. Litt fristende var det også å safe og tusle rett ned i dalen. Jeg skled ned igjen snøfonna, plukket opp sekken og rundet østryggen av Midtre til jeg kom på oversiden av den lille breen som ligger under. Etter mye fram og tilbake opp i hodet valget jeg å ikke gå den bratte ryggen direkte mot Austre. Jeg begynte å bli litt sliten i nepa og ville ikke utsette meg for utsatt klyving nå som jeg var alene. Skulle jeg holde høyden helt til sørøstryggen, sette igjen sekken og beine opp og ned her? Hørtes langt ut og dessuten var det ikke spesielt ok å gå på skrå i flanken så langt. Løsningen ble å skrå oppover flanken på diverse mer eller mindre bratte snøfelter og jeg kom opp på sørvesteggen ca 50 høydemeter under toppen. Derfra var det litt enkelt klyving og romslig egg til den store varden. Det føltes meget godt å endelig nå denne toppen. Det var lenge siden sist en topp føltes så fortjent. Eneste tegn til liv var noen harespor. Nå gjenstod en lang hjemtur. Denne måtte bli effektiv for det skulle være ca 2,5 timer til mørket kom. Nedturen hadde jeg studert fra Leirungsdalen på vei innover og jeg skled og spratt og ålte så god jeg kunne ned sørøsteggen. Deretter litt småjogging flatt langs Skarvfløybreen og deretter skrånet jeg ned i lia i større snøfelter. Høydemetrene raste og det jeg skulle komme innpå en rygg nedmot Leirungsdalen skjønte jeg at noe var galt. Ryggen kom aldri. Tvert imot. Jeg fikk en søkk inn fra venstre. Dæven! Her var det bratt ned! Jeg hadde skrånet ned altfor tidlig. Dette hadde jeg ikke tid til. Valget stod mellom å stabbe meg opp igjen alle snøfeltene eller å runde i overkant av det bratte partiet. Jeg valgte det siste. Noen styggbratte snørenner virket fristende i rutsje ned under kontroll av isøksa men jeg så ikke hele trasèen så jeg måtte et stykke rundt før jeg torde å slippe meg ned på noen snørenner mellom løs stein og bratte sva. Det kostet meg ca en halvtime og litt selvtillit og vel nede i dalen kunne jeg puste lettet ut. Nå var det bare kampen mot mørket igjen. Jeg fant stien i dalen og oppdaget at denne hadde jeg nok ikke gått på vei inn i dalen. Ved å veksle mellom rask gange og småløping kom jeg med til bilen igjen en liten halvtime etter det ble mørkt. Sett bort fra den siste orienteringsfeilen ble denne dagen den perfekte fjelldag. Det var ikke et vindpust på hele dagen og utsikten var utrolig i mange retninger i store deler av tiden. Utfordringene var akkurat passe når man går alene uten sikringsutstyr og uten mobildekning det meste av tiden. Sesongen er ikke over…

Er Gråhøe grå? Denne ekspedisjonens mål var å finne ut om dette fjellet lever opp til navnet sitt. Eller kanskje ikke? Kanskje målet bare var å gå på en topp? En 2000-meter, det er alltid stas. Og jeg innrømmer at Gråhøe har stått "på listen" lenge, det har fristet å besøke det noen kaller Norges mest isolerte eller "ensomtbeliggende" 2000-meter. Gråhøe på 2014 moh ligger i Reinheimen/Skjåkfjella, et stort fjellområde som kanskje ikke er så kjent eller besøkt som sin berømte Jotunnabo. Synd, for her er det flott. Vel, vi startet vår tur fra Heidal, i Mukampens nabolag. Innom Bismo for å hente hyttenøkkel, og start fra Billingen søndag ettermiddag, 4. mai. Her var det fast og fint føre helt fra riksveien, vi gikk på feller og nøt turen opp gjennom furuskogen i det fine været. Ganske bratt noen steder, deretter mest som en laaang oppoverbakke, og vi måtte stadig snu oss og nyte utsikten, wow! Dessverre hadde turfølget glemt nabokartene, så vi fikk ikke prikket inn de flotte toppene i sør, men Tordskyrkja som ruvet i det vestlige nabolaget Tafjordfjella, fikk vi navnsatt. Etter å ha lest om denne toppen hist og pist, snakket med folk som har vært der osv, skjønte vi at en tur på rundt 35 km t/r kunne bli vel lang når vi hadde såpass lang kjøretur før og etter, og føret jo kan være så ymse på denne årstiden. Derfor hadde vi skaffet oss plass på Skarvedalshytta, en koselig liten bu litt over midtveis mellom Billingen og Gråhøe. Her hadde vi panoramautsikt til toppen fra kjøkkenvinduet, og like fin utsikt mot andre topper fra de andre vinduene... Godvær søndag, og mandag våknet vi til snøbyger og temmelig dårlig sikt. Frokosten ble laaang, og yess! der lettet været litt! Ut på tur! Først ganske flatt, deretter jevnt oppover, og på rundt 1900 meter dukket vi inn i det grå. Riktig så utrivelig ble det! Snø og vind og tåke, og bare noen meters sikt. Men topplatået er jo mer eller mindre flatt, ingen stup eller andre skumlerier, så vi gikk på kompasskurs, og fra 2000 meter fulgte vi høydemåleren. Morsomt å se hvordan det som føltes flatt virkelig var en liten oppoverbakke, metertallet økte jevnt og trutt. Av forståelige grunner ble det ingen mulighet for å nyte utsikten fra toppen... ingen lang matpause der, heller - derimot en ganske kjapp retur til Skarvedalshytta. Av med fellene, og heldigvis kunne vi skimte våre egne spor et stykke nedover, før vi kom ut av tåkehatten Turen tilbake til Skarvedalshytta var en mer eller mindre sammenhengende utforbakke, på fuktig nysnø. Vi tok en liten rast på hytta, og fant ut at vi hadde brukt temmelig nøyaktig tre timer på turen opp og ned. Og videre mot dalen kom solen og utsikten, mens vi staket i vei på glatte ski, vel vitende om at Gråhøe ER grå, på nært hold, mens den på avstand er skinnende hvit

Endelig ble det tur igjen!! Tenk...en hel måned uten topptur. Nesten ikke til å holde ut! Ringte til Ole Jacob på Leirvassbu og fikk opplyst at veien var oppe opp til Geitseter og da var saken klar... Den laveste 2000 meters toppen (sammen med Bruri og Midtre Stølsnostind) skulle bestiges. 2001 moh var ikke all verden og dette ble vel min korteste tur til en 2K i år! Odd Arne hadde denne toppen fra før, men ville på tur og siden jeg ikke hadde denne toppen var dette et fint turmål. Det er rimelig ok å kjøre oppover Gudbrandsdalen når du begynne å se knall blå himmel og hvite fjell! Da kribler det og du kjenner liksom blodet begynner å bruse....du lever og har noe godt i vente! Skal ikke skrive så mye om denne turen annet enn at det ble en fin opplevelse på en oktoberdag i Jotunheimen. Snømengden var noe ujevn....ikke skiføre...kunne hatt truger...men greit nok med fjellstøvler og staver. Stavene var til god hjelp denne dagen. Løst mellom steinene, men uten spesielle problemer til topps. Når man tenker på den vinden som var i fjellet og i lavlandet dagen før,- klaffet dette utmerket for oss. Faktisk nesten vindstille!!! Det er en lang bratt bakke mot toppen, men ingen vanskelige klyvepunkter overhodet. Vi gikk ikke opp til breen, men gikk over en vannfattig Storbreagrove en god del før breen og gikk greit opp mot toppen. De siste 150 hm gikk på rein snø, ellers så søkte vi kursen der vi hadde steiner. Ned igjen søkte vi derimot til plasser med snø og fikk en rask nedfart. Brua over Leira var tatt bort så vi gikk med lette føtter på tynn is rett overfor der brua er Turen: Fra Geitseter til Jervefonni tur-retur 12,5km 1025 hm Totalt: 4t50m m/matpause

Kort rapport fra en fin tur til Kvassryggen, og kanskje årets siste 2000 topp... Vi kunne konstatere at det lå mere snø på sør-siden av Valdresflya, enn på nordsiden. Men det var fint å gå på ski da vi startet fra Vargebakkan i lysningen. Vi gikk ned til brua over leirungsåe, og startet på oppstigningen til Bukkehåmåren. Det var kaldt og formen var nok ikke helt på topp, så vi brukte litt tid opp lia. Yr hadde meldt fint vær og lite vind, men dette stemte nok ikke. Vind og skyer var med oss hele veien. Noen "gløtt" ble det, og da viste "heimen" seg fra en nydelig side. Toppen av Bukkehåmåren var noe avblåst, så det var bare på trass at skiene forble på føttene helt til topps.. Videre opp til Kvassryggen var det fint skiføre. Lysten til å fortsette til Høgdebrotet var stor hos enkelte, men vi returnerte fra skaret og ned breen til Bukkehåmårtjønne. /Naboen.

Denne turen ble brått bestemt da værmeldingen bare var sånn passe for ekstreme turer i Hurrungane. Mayhassen og Håvard hadde tenkt å gå Styggedalsryggen, men utsatte dette. Dette ga meg mulighet til å få med meg Mayhassen på kosetur på Smørstabbreen. Kosetur ble det,-spesielt for han. Vi reiste fra Gjøvik kl. 0600 og fulgte fartsgrensene sånn nogenlunde..nordover. Ca 09.30 var vi klare til å gå oppover fra Krossbu....det var MANGE andre også. Vi kom akkurat 30-45 minutter for seint... Et myldrer av folk var på vei opp mot breen. Vi droppet jakka og regnet med å gasse litt på oppover breen for å slippe å gå i kø. Svettet som griser oppover bakkene, men forserte i rekken av fjellfolk. Hadde tenkt å ta det rolig...det var iallefall planene i bilen, men pulsen steg og da vi nærmet oss de Sørvestre Smørstabbtindene var det mer ensomt på den enorme breen. Mayhassen hadde den Sørvestre og valgte å gå opp i skaret mellom Sørvestre og Søre for så å fortsette opp mot Gravdalstind og vente på meg der. Jeg kom meg opp på Sørvestre Smørstabbtind (Topp 146.0 2045 moh.) men flere kom etter meg. Det var nok mange som besøkte disse toppene denne dagen. Jeg klønet meg ned i skaret på jomfruelig snø denne formiddagen og fant sporene etter Mayhassen som jeg så var i ferd med å bestige Gravdalstinden. Jeg ville ikke la han få for lang pause alene så jeg langet oppover i sporene etter han. Da jeg omsider kjempet meg oppover den bratte ryggen mot varden på Gravdalstind, satt Mayhassen og koste seg i sola ved varden. Jeg hadde nå brukt 2t30minutter over disse toppene. Vi fikk ca 30 minutter før det ble vel folksomt for Mayhassen....vi valgte å gå ned fra toppen og videre over mot den Søraustre Smørstabbtinden (Topp 157.1 2030moh). Det var gode snøforhold ned "hakket" og vi nærmest hoppet ned der. Været ble bare bedre og bedre. Veien videre var ganske luftig bortover med ski på beina. Planen var å ta en lengre pause på Topp 157.2 Øst for Søre Smørstabbtinden (2025moh.) Vi fikk noen minutter alene på de ytterste toppunktene og Mayhassen lekte seg litt på eggen. Vindstille og brennhett. Masse drikke, sjokolade og brødskiver skled ned. Etterhvert kom det flere og flere folk....noen riktig nærvøse! En dame ga klar beskjed at samboeren/mannen IKKE fikk lov å gå bort til det siste toppunktet. Litt utsatt var det. Det er sikkert. En skavl lå over eggen så man måtte sette foten riktig...20 cm feil og du raste sammen med den lille skavlen ned i avgrunnen. Skydekket lå nå tett nede på breen og siden Mayhassen hadde de to toppene på Kalven ville han cruise ned breen og vente på meg på andre siden av Kalven. Jeg har netopp fått meg GPS og skulle ha jomfruturen nå over i skodda mot skaret mellom Kalven og Skeie. Så jo ingenting på ferden over breen og må nok lære meg mer om målestokken på gps´n. Kom for langt mot høyre rett under foten av Skeie. Hørte stemmer fra toppen av Skeie, men følte meg ikke veltilpass der jeg sto ved foten. Tåkete var det og jeg ville ikke tippe utfor på andre siden sammen med skavlen. Jeg gikk bratt i flanken videre mot Kalven...det var BRATT og hardt der, og jeg likte meg ikke. Sjekket GPS og jeg var da på rett vei Etterhvert så jeg noen steiner og kom meg greit opp på ryggen. Skyene lettet og det var en helt ny verden som åpenbarte seg. Kjempefint å gå bortover eggen på Kalven. To nye topper og 8 totalt idag. Da var det bare å cruise ned på breen og møte Mayhassen der nede. Han synes jeg hadde brukt jævlig lang tid. Sånn er det når man er fersk med gps og er litt usikker......så jo absolutt ingenting....ydmyk nok til å innrømme at jeg var litt "shaky" da jeg måtte bruke isøksa i den bratte flanken. Så faktisk blåis under sørpesnøen og øksa satt ikke altfor godt...Må ta med det at Mayhassen hadde årets fall da "grunnen" ga etter han da han forsøkte seg utenfor løypa ned mot Krossbu. Et artig innslag. Etterhvert var vi vel nede ved bilen etter knappe 7 timer med god pauser. Nok en topp tur i dette fantastiske området for vårskiturer.

En rolig og deilig tur i Hurrungane. Til tross for hundrevis av folk dagen før, var vi denne dagen nesten helt alene! Ikke værst Vi koste oss med masse cola og pauser. Vi utnyttet hele dagen og syns vi fortente en dag uten et konstant jag mot neste toppvarde, selv om jeg nesten svetta litt opp en av motbakkene.. og han gamle Håvard slet litt med krampene sine bak i spora mine

Etter forrige tur for 2 uker siden hadde jeg lovet meg selv å ikke dra til Jotunheimen igjen annet enn når værmeldingen er helt bankers, og også kun bestige skikkelige klyve/klatretopper (de andre kan tas bestiges vinterstid). Dette varte i temmelig nøyaktig i 2 uker.. Planen var å ta Tverrbotntidene med å avslutte med litt morsom klyving bortover eggen til Tverrbytthornet. Værmeldingen på yr.no sa delvis skyet og ikke noe nedbør. Da blir man rimelig deprimert over (nettopp) yr og småregn ved ankomst i Leirdalen (kl. 01.30 natt til lørdag). Jeg våknet opp et par ganger i 6-8-tiden lørdag morgen av at det regnet rett i ansiktet, men etter litt justering av soveposetrekket var det bare å sove videre og håpe på oppholdsvær etter hvert. Men det er merkelig hvor godt man sover utendørs og neste gang jeg våknet var klokken 11.30 (9 timer søvn ). Med yr og masse mørke skyer var det uaktuelt å prøve seg på en skikkelig kremtopp, kun for å snu 50m under toppen pga været. Dessuten var det såpass sent på dagen at det måtte bli en kort tur. Stetinden ble plutselig et aktuelt alternativ, særlig siden jeg mener å huske en gul trekant på den i boken til Morten+Julia, samt noe murring her på FF om luftig og bratt toppegg. Altså likevel noe å glede seg til. Ruten opp er uproblematisk fra sør, først til 1944-skaret, deretter opp til 1985-toppen, så nedover en liksom-egg til under hovedtoppen før man tar fatt på de siste 60-70 meter til topps. Dette er en artig topp, helt klart verdt å få med seg, men etter min mening er den helt på grensen til å fortjene en gul trekant. Man er knapt nok nede med hendene under oppstigningen. Sammenligner man luftighet, bratthet, utsatthet er dette en søndagsskoleutflukt i forhold til de tilsvarende ”gul trekantede punktene” på eksempelvis Mjølkedaltind, Sjogholstind, Mesmogtind, Stølsnostind (som egentlig er 2+/3 ruter og der jeg har måttet ta akklimatiseringspauser). Men Stetinden er absolutt en artig topp, og skal man se den fra den fineste vinkelen under oppstigningen og ha noe å glede seg til bør den bestiges fra sør og over 1744-skaret/1985-toppen. Returen gikk først østover bortover breen/snøfonnene, så nordover ned svaene under breen. Dette var den vanskeligste delen av turen og jeg gikk der vel vitende om at det ville begynne å regne. Ikke gjør dette! Det er ikke lett å finne en trygg rute og man er avhengig av at svapartiet er tørt. Selv om dette var en artig topp, ble det en litt kort tur, under 4 timer inkl. pauser. Stetinden hadde liksom ikke ”gjort jobben”. På vei ned Leirdalen ble det derfor en stopp ved Geitsætri for å sjekke innsteget til Bukkeholstraversen – neste turmål bare det blir bankers værmelding! Det er dårlig med bilder av Stetinden her på FF, så her kommer det noen:

Frem til nå har yr.no stort sett vist riktig vær, men på disse to dagene, var nok ikke det varslede været det som stod på pc skjermen. Til tider var det veldig vått og utrivelig i fjellet, og både Mayhassen og meg hadde nok det i tankene på torsdag da det regnet som mest, ”hva i all verden gjør jeg her oppe på fjellet nå”? Torsdag 14. august: Startet fra Gjevilvasshytta tidlig denne morgenen, og var innom Statoil Dombås for de vanlige rutinene som gjaldt å kjøpe seg en bollepose og fylle opp kaffekoppen. Været hadde ikke vært lovende frem til da fordi jeg hadde kjørt med konstant regn i halvannen time allerede. Ikke før jeg svinger inn til Leirdalen så letter det halveis opp og det slutter å dryppe på bilruten. ”Kanskje værvarselet stemmer allikevel”, tenkte jeg. Møter på Øyvind og Håvard som begge er noe lunkne til å gå i fjellet, men etter en kopp kaffe på Leirvassbu så blir det allikevel tur. Håvard skulle slappe av denne dagen siden han hadde de toppene Mayhassen og jeg skulle på. Håvard følger oss til foten av Stetind der blåløypen starter, hvor Mayhassen og jeg fortsetter videre. Det regner ikke, og til tider så får vi faktisk øye på nesten alle Raudalstindene. Rundt klokken 11.00 står vi på toppen av Stetind og får se ingen verdens ting. Tåken dekker for all utsikt, men hva gjør vell det når det er meldt bedre vær utover dagen!!? Etter en spennende elvekryssing ca 500 meter før broen ved Gravdalsdammen (for å spare tid selvsagt), går ferden mot Vestre Raudalstinden. Går i kanten av breen, og regnet viser seg ikke før vi er 500 meter fra toppen. Fjellet blir vått, og tempoet synker drastisk i det at det er glatt og sleipt, og sikten nærmer seg nesten null. Ferden går videre mot Store Raudalstinden og sikten er ikke noe bedre der. Klarer å gå en liten 360 før vi trasker videre mot Austre Raudalstinden. Hvor godt er det ikke å kunne stå på snøfonner i nedoverbakker. En kilometer før toppen av Austre Raudalstinden begynner regnet virkelig å ligne på en sur dag på vestlandet, og det er ikke mange plaggene som holder seg tørr nå. Våt mose, vått fjell og en konstant strøm av regn mot ansiktet gjør toppbesøket lite hyggelig. Vi får heldigvis hjelp av en bre til å komme oss ned de neste 400 høydemetrene, og det blir en lang marsj tilbake til Leirvassbu. Før jeg returnerer tilbake til Oppdal samme kveld. Dagens topper var: - Stetinden – 2020 moh - Vestre Raudalstinden – 2059 moh - Store Raudalstinden – 2157 moh - Austre Raudalstinden – 2086 moh Lørdag 16. august: Hadde lenge drømt om disse to toppene på Dovre, og i fint vær skulle jeg ta dem. Yr.no lovet meg skikkelig fint vær denne dagen, og jeg stod opp klokken 04.00 denne morgen for å få oppleve dovre i sol og god varme. Temperaturen synker stadig og ved nasjonalparkgrensa i tåka viser temperaturmåleren i bilen bare 4 grader celcius. Ikke akkurat noen storvarme, og med en utrolig fuktig luft og 100 meter sikt så er skepsisen til en blå himmel og fint vær tilstede. Men mye kan skje på to og en halv timers mars til foten av Larstind trodde jeg. Møter noen andre tinderanglere som spiser frokost og gjør seg klar til Snøhetta traversen. Jeg går og går gjennom Svånådalen som kan føles noe lang der jeg får se noen rein. Etter to og en halv time er jeg fremme ved en stor stein som jeg finner ved vannet som er 1642 moh. Spiser et kjapt måltid samtidig som jeg observerer Larstinden. Toppen på Larstinden er dekt av skyer, og regndråpene er i luften. Fjellet er vått og sleipt, og skepsisen for å klare toppen denne dagen er tilstede. Siden jeg går alene og usikret hadde jeg sett meg ut en rute på forhånd. For å kunne unngå å måtte gå ned det vanskelige punktet til sekundærtoppen på Larstinden (som for øvrig er Norges nordligste 2K topp), hadde jeg bestemt meg for å gå snørennen til skaret. Hadde lest på forhånd at denne rennen kunne være noe uggen, og med dødsulykken på 1990 tallet i tankene var jeg noe nervøs på forhånd. Går opp til der rennet starter, hvor jeg må ta meg opp gjennom en rennende elv og mye vått fjell før jeg får komme til rennen. Liker meg ikke spesielt godt i rennen, og det allerede før jeg kommer til snøen. Rennen ser ikke så bratt ut fra bunnen, og jeg går et par meter med bare isøks før jeg finner ut at jeg vil ikke gå her uten stegjernene. Bruker isøksen flittig, og med en klum i halsen da jeg nærmer meg halvegs i rennen. Det er veldig guffent her oppe, og med regndråpene som treffer ansiktet og vannet som sildrer nedover de blanke fjellsidene er jeg ikke mye høg i hatten. Mens jeg tar meg en liten hvil halvegs i rennen ser jeg hvor bratt det er, og det er først nå jeg ser hvor store konsekvenser en utglidning kan ha her. Starter jeg først å gli her har jeg flaks om jeg klarer å holde meg fast i snøen før jeg villet blitt kastet ned av min egen tyngde i steinura. Må sparke feste et par steder i renna der isen er synlig, og det er utrolig godt å være på fast fjell igjen. Det er allikevel ganske løst ovenfor snøen, og jeg føler ikke noen trygghet før jeg står nede i hakket mellom Larstinden og sekundærtoppen. Setter fra meg sekken i skaret, tar med kamera og noe snacks til toppen. Jeg går til toppen via venstresiden, og finner ikke de to ”tunnelene” som det har vært snakket om. På toppen mangler jeg selvsagt utsikt, og har det litt i tankene om hvordan det blir å passere rødpunktet usikret på vått fjell. Noe jeg var sikker på var at jeg ikke ville returnere via snørenna. Kommer ned til sekken, hvor jeg studerer klatrepunktet som er gradert til 3. Selv om fjellet er dyvått, så er det god friksjon. Synes ikke klatrepunktet ser så utsatt ut, og om jeg ramler, så ramler jeg ikke så langt. Skoene får godt feste i fjellet, jeg finner gode tak opp risset. Går videre og til venstre hvor vegen nesten sier seg selv. Personlig så synes jeg at renna var mye verre enn klatrepunktet, men vet ikke helt hva andre synes. Resten av turen går for så vidt ganske lett, og jeg er tilbake ved bilen etter 8 timer. Returnerer til Oppdal hvor jeg drar på den årlige ”plattdansen”. - Larstinden – 2106 moh - Nørdre Larstinden (Larseggen) – 2070 moh Takker for en spennende og våt avslutning på sommerferien.

Etter en behagelig natt og velsmakende frokost på Raubergstulen satte Jon (8 år) og jeg bilen i annet gir opp bakkene til Juvasshytta. Vi var ikke alene, og i enda mindre grad da vi tok fatt på permafrostlandskapet frem mot kanten av Styggebreen. Det var en tresifret folkevandring forbi alpinanlegget på Juvass denne første lørdagen i september. Det var likevel ikke vanskelig å føle seg litt unik ettersom våre turplaner avvek litt fra alle andres: Vår plan var å overnatte på toppen av Galdhøpiggen og se sola synke bak Skardstind. Yr.no ga gode odds. Ikke desto mindre var sekken fylt av vinterutrustning, karbonader til kvelds og bacon til frokost. Med barn på tur er bare det beste godt nok. Jon har - indoktrinert som han jo er - flere 2000-metere i beina. Men den høyeste av dem alle hadde han til gode. En forsnakkelse fra hans side gjorde at han nå skulle tilbringe en hel sykel på Galdhøpiggen - 24 timer. Planen var å slutte seg til et kommersielt taulag over Styggebreen, overnatte nær toppen og returnere til Juvasshytta og bilen via Keilhaus topp (2355), Svellnosi (2273) og østspissen av Styggebreen. Full circle mao. Ikke et stygt ord sagt om å gå i taulag med hyggelige breførere og hundre spente kunder, men turen for to startet ikke før vi landet på nordøstryggen av Galdhøpiggen. Jeg konstaterte at Jon's instinkter var på plass - han søkte mot de brattere partiene utenfor snøstien. Samtidig var det også klart at hjernens ørelapper ikke var helt utvokst (skjer ikke før i begynnelsen av tyveårene - og det er grunnen til at jeg ikke fullt ut stoler på unge folk sine risikovurderinger...), og at han trengte litt korrigering da han nærmet seg stupkanten uten overdrevne tendenser til å falle av. Om alle de forsvunne fuglene på Lunde var folk, var de alle flyttet til Galdhøpiggen denne dagen. Ethvert forsøk på å leke fjellpuritaner er dømt til å mislykkes her. Nettopp derfor hadde vi heller ingen motforestillinger mot å nyte topphyttas leskedrikk med god samvittighet. En flat leirplass fant vi 25 høydemeter under toppen på kanten av stupet ned mot Storjuvbreen slik vi liker det når det er lite vind. Noen centimeters ny styresnø kledde landskapet i vinterens jomfruelig drakt. Under leirslagingen pådro vi oss - ganske forutsigelig - mange hyggelige spørsmål og kommentarer fra toppstøtere på vei ned fra fjellet. Det var ikke så mye teltslagingen som det faktum at Jon var med som vekket en smule oppmerksomhet. Dette var bare hyggelig, men det var likevel en større opplevelse å ha fjellet for seg selv etter klokken 18. Det er også på denne tiden fotolyset blir interessant. Den sikreste måten å skremme barn fra fjellet er å la dem fryse. Dununderlag, dunpose, ulltøy, fleece og et ekstra midnattsmåltid var sammen med en varmeflaske (vann for morgendagen) min resept og det fungerte til 95%. Greit er det også å slippe og gå ut for å tisse om natten. En stor tissekopp gjorde nytten for både liten og stor. Men det forutsetter god treffsikkerhet... Søndag morgen lot vi sola varme en stund før vi vurderte å stå opp. Jon lurte på hvorfor vi ikke kunne gå tilbake over breen, men ble fort fristet av muligheten til å sanke to nye 2000-meter topper i en eneste lang nedoverbakke. Spesielt populært var det å skli på snøen fra Galdhøpiggen og Keilhaus topp. Men all morro tar en ende (før den begynner igjen): Etter Svellnosi tok vi av fra stien ned til Spiterstulen og ned mot breekanten fikk vi ingenting gratis på den storblokkete ryggen og flanken. Her lærte Jon at breer ikke bør krysses uten tau og at snøflanker kan skjule is. Han lærte også at han er god til å balansere på stein. På 1600 meter bar det oppover igjen. Jon fikk GPS-en for å glemme at oppoverbakken var slitsom. En telefon fra mamma en halv time før Juvasshytta virket enda mer oppmuntrende enn tanken på en brus. Om han ble beroliget av mine kommentarer om at fjellet mot øst (Glittertind) er enda høyere enn Galdhøpiggen om vinteren, vet jeg ikke for sikkert. Jeg tror han lukter lunta og hvor det bærer hen. Nå gjelder det å så frø hos ham som gjør påsketur til Glittertind til hans eget prosjekt. Jeg er jo bare med ham på tur, må vite... Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Lå en kjølig fredagsnatt i bilen på Spranget, og så skyene lette tidlig på morgenen mens sola kom opp kl 07.00. Fantastisk! Nysnø på toppene. Sprang ut med mitt nye kamera og fikk noen pene bilder sammen med et par andre ivrige fotografer som alle sto vendt samme vei, før en simpel frokost hutrende ble inntatt foran panseret på bilen. Motivasjonen var nå - av flere grunner - blitt stor for å tråkke innover på sykkel til Rondvassbu – 40 min tok det. Nå var det varmt nok til å kaste jakke og lue, og bare nyte turen i godværet innover mot nordvest. Den bratte Svarthammeren ble rundet langs t-stien, som etter hvert ble mindre og mindre sti og mer og mer stein, skjønt røde t-er holdt stø kurs i ura. Storsmeden tok seg fantastisk ut herfra, med nysnø på toppen (se bilde), men jeg lurte spent på om det kom til å smelte snart i høyden – hvis ikke skulle det bli spennende på eggen inn til Trolltinden… Spennende ble det, eller mer presist; glatt. Fra bandet vest for Storsmeden (snaut 2 timer inn hit), tok jeg rett vest opp mot en høyde dekket av 2-3 cm isglasur, og vurderte alt å snu, alene som jeg var. Heldigvis var det ikke bratt her, men tiden gikk fort, da jeg måtte gå ekstremt sakte oppom toppen og forsiktig nordover og ned i det første lille skaret. Det så bedre ut bortover eggen nordvestover mot høyde 1896 meter – hvis ikke hadde jeg snudd. Skyer kom og gikk, og gjorde sitt til å hindre sola i å leke og kjæle med isen, samtidig som de dekket de fleste av stortoppene i området. Ble det bra vær – eller ikke? Heldigvis var det virkelig noe bedre føre opp søreggen på 1896, men årvåkenhet krevdes hele tiden, da til og med samme stein kunne være både tørr og glatt av rim samtidig – ikke alltid lett å se heller! Framdriften var likevel grei nok og klyvinga lett, også ned i skaret før Trolltinden. Her var det solvendt og helt tørt, og jeg koste meg bortover i bratta forbi de tre rennene nevnt i turbeskrivelser. Ved GPS-punkt 32 V 537264 6864665 på 1755 meter viste spredt varding at kursen endelig kunne settes rett oppover, og jeg holdt innimellom litt ekstra mot høyre (øst) for å få litt klyving og småklatring på tørre klipper. Litt luftig (og ekstra moro) på punkter nær stupet mot øst, men hele tiden lett ”å regulere” etter ferdigheter og ”behov”. Vel oppe var det steinur omtrent til topps. Nær 4,5 time opp hit, og etter ”skjema” – jeg kunne nok bare glemme Smedeggen seinere på dagen. Det var for mye is og rim. Utsikten var litt skuffende fordi et dekke av skyer lå over alle toppene i øst, men i vest var store deler av Jotunheimen åpen – og Glittertiden og Galdhøpiggen var begge lette å identifisere. Så fikk jeg da litt bruk for den nyinnkjøpte telelinsa, og et fotostativ hadde jeg også drasset med meg i sekken – innpå 2 kg ekstra har blitt standard på tur nå! Et dumt valg Etter en lang og solid foto- og matpause på toppen, ville jeg fortsette ned nordeggen – det ble dagens dummeste valg: 500 høydemeter fordeler seg på 1,2 km, men ura er løs og svært grov. Verre var det at føret var aldeles forrædersk, og de følgende 2,5 timer ned denne nordeggen, helt uten pause, dypt konsentrert hele tiden, skriver seg inn i historien som en av de verste nedstigninger jeg har hatt. Godt det gikk bra, men jammen var jeg forsiktig også. Jeg ville ikke skade så mye som en finger, alene som jeg var i denne forholdsvis lite brukte delen av Rondane. Tre trøndere forsiktig på vei opp møtte jeg likevel. Det var nok verre å gå nedover her i dag! Vel nede ved nordvestenden av Langholvatnet var jeg godt fornøyd med stein, ur og rim, og bestemte meg for å knalle på tilbake over bandet ved Storsmeden og ned til Rondvassbu. Inkludert sykkelturen tilbake til Spranget tok dette snaut 3 timer. Fælt å reise fra Rondane når neste dag (søndag) var meldt like fin, men sånn er det å bli ”mett.” Allerede i dag angrer jeg litt… Men en haiker fra Sunnmøre ble i alle fall glad, og kom seg ned fra Spranget til Otta Skysstasjon…Og hele familien fikk en fin tur på Bitihorn dagen etter…

Fantastisk vær på valgdagen så 'glemte' å stemme, å dro til fjells i stedet. Endelig var været perfekt for topptur på Soleibotntindane. Tenkte å ta traverrsen, men med nysnø på toppen ble det bare en tur enkleste veien opp. Etter at turen var gjort tok jeg en siste korttur oppom Dyrhaugsryggen for og få med meg solnedgangen derfra. Tok en del høstbilder fra Jotunheimen før jeg satte igang med toppturen. Virkelig flott i fjellet! Store Smørstabbtinden (2 208m) Smørstabbtinane Geite (2 002m) til høyre, Storebjørn (2 222m) til venstre. Skagastøltindane Soleibotntindane På tur opp, ved Bukkanosi (1 674m) På toppen ved 2 083m. Skarstøltindane og Storen (2 405m) Austanbottstinden (2 202m) Store Ringstind (2 124m) til venstre. Nordsiden av Soleibotntinden. Ringsbreen Jostedalsbreen Galdhøpiggen et stykke unna Middag til topps! Så var det snåpturen opp til ca. 1800m på Dyrhaugsryggen. Isras fra en av breene. Fjellvandrere mellom Skagastølvattnene. Smørstabbtindane Mørket senker seg over Skagastøltindane. Store Ringstind og Austanbottstinden

Hadde fått grei beskjed at jeg nå også måtte ta en familietur til fjells. Familie på Møre ønsket å bestige norges høyeste fjell og kona ønsket at jeg skulle være med på det... Det kunne jo være artig å se hvordan en tur fra Juvasshytta var...med masse folk....for DET ble det. Værmeldingene var ganske gode og vi var ikke alene da vi kjørte opp de bratte bakkene mot Juvass. Køer av biler...og trangt om parkering ved Juvasshytta. Det er nå bedre å tusle alene på tur blant toppene, men denne gangen måtte jeg pent finne meg i at det var mye folk til fjells. Utrolig mange hadde funnet veien til Juvasshytta for å komme til topps denne dagen. Været var ikke det beste, men greit turvær. Det gikk rykter om at det var sol på toppen! Vi betalte kr 160,- pr. person og alle fikk grei informasjon om turen til topps og mht tau, sikkerhet osv. Tror nok de håvet inn bra med penger denne dagen. Det var som en maurtue av folk.... På toppen fikk vi ikke den utsikten vi hadde håpet da tåken lå rundt toppen, men på veien ned lettet det noe. Artig å se så mange folk som vil til topps...flere nasjonaliteter...ung som gammel. Lite søppel å se,- så informasjon fra guidene hjelper nok. Et lite problem kan vel kanskje være at toalettbesøk er vanskelig her oppe. Turen tok 5t45m totalt og det var mange fornøyde fjes å se! Noe over 650 høydemetre er jo ikke all verden så det er ikke den fysiske prøvelsen da tempoet er overkommelig for alle. Dagen før hadde det vært uvær og folk hadde måttet snu allerede ved brekanten. Nå er nå denne turen gjort og atter lengter man til fjells....til tindene med et litt mindre turfølge..

Røff start Jeg og Jorunn trasket oppover en noe dyster Leirungsdal. Regntunge skyer, skitne smeltebekker og tung myr var det som fulgte oss oppover, Munken så stadig ned på oss, og det føltes ut som vi aldri kom forbi den. Oppe på rundt 1500m tråkket vi i motbakke på snø, regnet hadde blitt kjølt ned til sludd og klokka var ti. Jeg lurer på om jeg ikke oppfattet et par hint om at dette ikke var så staselig med tung sekk og alt det der, jeg fikk hvertfall et veldig ærlig smil da jeg sa at vi setter opp teltet her (3,5km før det planlagte stedet på bandet). Det finnes ingen sjarm med å tråkke i et dalføre med tung sekk, vi var begge spente på hva morgendagens fuktige 20mm på yr.no ville bringe. Vel, det startet med at jeg i min iver vekte Jorunn kl 0500; se, se da, Kalvehøgde Jorunn! ikke den store responsen, men den ble nok litt bedre etter et par timers søvn til. Frokosten ble inntatt i gjeve omgivelser i sol fra blå himmel.' Sin første 2000m Ikke lenge etter vi hadde forlatt teltet kom vi til den første faren, kanskje den største på denne turen, det foregikk noe ala slik: Jorunn (på hardangerdialekt): Se her ja Øyvind: Hva? J: Her er det rester fra de tyskerne du fortalte om Ø: Å? få se! J: Er det ikke farlig da? Ø: Neida (i troen på at det var bare noe skrapmetall), løft det opp så jeg får se da (noe utolmodig).. J: Ja, men sikker på at ikke "sånn derre" er farlig? Ø: Hva er det da? (går litt tilbake) Ø: Oida, Nei, den skal man ikke ta i nei.. Det var en hel granat på str med ei halvlitersflaske Med alle lemmer i behold gikk vi så videre mot toppen, slet oss oppover en bre, så ei lita sistekneik før vi sto der! På 2288moh, nærmere bestemt Austre Leirungstind. Knutsholet var fabelaktig, og vi begge nøt utsikten. Vi skilte så lag, jeg gikk frem og tilbake til Nørdre Skarvflytind, men ho gikk ned igjen. Turen ut til Nørdre gikk kjapt, med artig klyving opp til Midtre. Ned igjen valgte jeg en noe mer traverserende variant fra vest mot øst på ganske tydelige hylleformasjoner. Litt solo Etter en tårevåt farvel fra min side, gikk Jorunn mot bilen igjen, og jeg mot Vestre Leirungstind, nok en dag i knusende blåfarge fra oven! Opp mot Vestre var det gøy, og spennende; for en gang skyld på lenge hadde jeg ikke lest om toppene spesielt før turen. Dette resulterte i at jeg selvfølgelig mistet normalleia, og snart passerte et rapellfeste... back in buisness kanskje? Kom opp på noen sva under selve topphammeren, utsatt, men ikke vanskelig. Jeg var derimot veldig spent på veien videre, det var jo en ikke så ubetydelig hammer i veien, men jeg så også en kamin i toppblokka som kunne bli utveien opp. Siden denne ikke var stor nok til både meg og sekken gikk jeg for sikkerhet skyld ned til rapellslynga og løsnet denne, tenkte den kunne brukes til å heise sekken opp etter meg. Vel, jeg slapp nå heldigvis denne kaminen, jeg så nemlig et par hyller rett til venstre for denne som jeg snek meg oppom. Toppen var fabelaktig, men hadde ikke roa til å stå stille veldig lenge, Søre Knutsholstind så for fristende ut. Oppom en liten topp var det på tide å finne frem klatrefingrene trodde jeg. Det hele så veldig spenstig ut, men når man begynte å klyve, ja så var det bare klyving som ikke var vanskelig, det hele løste seg veldig greit opp. Videre mot Store så det også ganske skummelt ut, men her også løste alt seg veldig fint. Det å følge eggen helt til topps var bare morsomt, fast og fint fjell med masse gode tak hele veien. Unngår man renner og "tråkk" er dette en flott klyvetur som alle fjellvante burde ta, inkludert Søre. Jeg gikk tilbake samme vei, med unntak av en noe plagsom omgåelse av Vestre. Dette er forøvrig en omgåelse jeg ikke hadde valgt en gang til, tror jeg tapte både energi og tid på dette. Mat, mat mat og mere mat Etter en hviledag sitter jeg noe utålmodig og venter på Håvard. På dette tidspunktet var jeg rimelig solbrent etter å ha startet på den fjerde(!) dagen med skyfri himmel! Eneste var at jeg hadde glemt igjen 4stk frokostporsjoner og jeg hadde spurt han karen som kom traskende opp dalen, om han ikke kunne være en engel å ta med et brød og noe pålegg + et par poser med tørr pasta. Når dusten kommer midt på dagen, begynner han å tømme sekken; et brød, to brød, tre brød, fire brød! Pålegg, pålegg pålegg, karbonader, remulade, fersk(!) pasta ferdig i middagsposer, mer karbonader, majones, enda flere karbiser og saft. Herregud for en dust! Dette sa jeg til han med et stort glis, hvor remulade og karbonade var på vei inn i kjeften, nam nam!! Vi slet oss videre til vi fant en teltplass nede i Svartdalen, rett vest for Store. Søre nål og noen andre Dagens, turens og årets store spenningspunkt skulle sjekkes ut. Håvard hadde med klatresko, noe jeg hadde glemt og jeg var endelig klar for å sjekke ut denne nåla! Når vi nærmet oss toppen begynte jeg å bli rimelig spent, la nesten ikke merke til et par nåler på veien, hadde et mål hvor alt fokuset lå. Forøvrig ganske sikker på at det ikke er 4 nåler også, men det er nå så, noen med laser får sjekke det. Håvard lå litt bak, og jeg orket ikke å vente på svasko, dette var for fristende. Opp gikk det, med cruxet helt i starten, et lite opptak som var litt kronglete med ok fingertak. herfra var det egentlig ikke mer problemer, over en egg bort over til et sva jeg har hørt mye om, men som virkelig var oppskrytt, så opp på selve toppen, enkelt og greit med bøttetak overalt. Fra sør ser nåla ganske ubetydelig ut fra skaret og Håvard var nok litt overasket når jeg sa at jeg sto på toppen. Deilig! Ned igjen var ganske hårete ved cruxet, det er litt overheng her og man ser ikke noen fottak, og det tok litt tid før jeg var på trygg grunn igjen, men jeg kom meg ned og det føltes herlig! Ikke før jeg hadde fått skrytt halveis av min bragd til Håvard blir jeg pokkern meg ta bedt om å komme meg opp igjen, denne gang med et tau som jeg skulle feste til ei blokk der oppe. Jaja, opp igjen, festet tauet og sikret slabbedasken opp, sikret er egentlig litt feil, jeg måtte nermest dra han opp over cruxet Nesten så man burde sette noen av hans bestigninger i tvil, dette, og det faktum at jeg måtte bære vannet hans opp Veoskaret litt tidligere i år.. hmm, men jeg fikk jo betalt i masse mat, så jeg skal ikke klage eller nevne dette så mange ganger til Jeg avslutter med dette, for de to neste dagene er ikke det store å skrive om, og det ble litt langt.. Ja, forresten, jeg hadde 6 dager med sol på denne turen, sykt!

Jeg var i tvil om det ble tur denne helga da ingen viste sin interesse for å være med. Målet mitt denne helga var egentlig Storgrovhøer og Storgrovtind. Da det kom en melding om at Morten gjerne ville på tur, men at han ønsket et annet turmål var saken grei. Visbreatinder hadde jeg ikke fra før,- og det var spennende med en rute opp til topps som kanskje ikke mange velger. Morten ville gjerne lasermåle N1 og N2 for å se om disse var over 10m i pf. Værmeldingene var jo særdeles gode,- så det var liten tvil om at dette ville bli en flott dag i Jotunheimen. Jeg reiste kl 04.00 fra Gjøvik og plukket opp en trøtt Morten i Skrautvål. Etter å ha ligget bak en tysk bobil store deler av Leirdalen ankom vi endelig Leirvassbu ca. kl 08.00. Været var nesten for bra. Veldig varmt og vi var litt skeptiske til hvordan snøforholdene var innover Kyrkjeglupen, men snøen var forholdsvis fast de fleste steder. Denne dagen var endelig anledningen for å ta det litt roligere. Ikke stress i det hele tatt, selv om pulsen steg og svetten silte da vi begynte på selve stigningen oppover nordryggen til Visbreatinden. La det være sagt med en gang....dette var en riktig artig rygg. En god del artig klyving og noen luftige punkter. Ikke spesielt vanskelig, men man får også brukt hendene en del. Denne turen kan anbefales til folk som vil ha en litt mer "spenstig" tur til Visbreatinden. Det er god friksjon på stein og fjell og utsikten når man er på ryggen er veldig fin. De siste høydemeterne opp til det første toppunktet på Visbreatinden er rimelig bratt, men fine tak gjør denne korte strekningen litt spennende og krydrer turen! De små toppene N1 og N2 på ryggen har ingen vanskeligheter, men kun grei klyving. Vi kan vel si at også denne turen på denne ryggen vil føles litt mer utsatt ved våte forhold. De luftige punktene kan omgås så det er bare å prøve seg. Morten sto for målingene av N1 og N2 med meg som hjelpemann. N2 viste seg å ikke ha en primærfaktor på mer enn 9,5m så denne går vel da ut av listene...mens N1 har en faktor på ca. 10,5m og er altså godkjent. Etter en del fotografering på toppen av Visbreatinden tok vi en pause på ca 1,5 timer og koste oss i det varme været. Temperaturen var nok over 20 grader også her oppe på 2234 moh.!! Kan man ha det bedre! Ura ned fra Visbreatinden mot Langvasshøe var stort sett helt snøfri. Vi fikk benyttet noen snøfonner mot Kyrkjeoksle og en veldig lett tur ned mot Leirvatnet. Denne lia nedover her hadde mye snø og vi løp og koste oss ned mot vatnet! En flott tur med passe tempo og tid til mye fotografering og prat! Turfakta: 3 topper +en som neeeesten ble godkjent Ca 8 timer Ca 14km Ca 1330 hm

Siste rest av godværsperioden tidlig i sommer falt sammen med et "fritidsvindu" for meg, og målet om å fullføre kommunetoppene i Oppland falt sammen med ønsket om noen nye 2k-topper i Jotunheimen. Hestbrepiggen er høyest i Skjåk kommune, og med enkel overnatting i høyden skulle dette bli "en høydare" jeg ikke hadde regnet med å få gjennomført så snart. Tok av fra rv 55 ved Leirmoen, skiltet inn til Kvanndalen. Til slutt ble det grusvei og bom, kroner 30. Fortsatte et par hundre meter, og tok andre vei til høyre. Meget bratt og svingete opp til Netosæter på rundt 900 høydemeter. Parkerte i siste svingen her, rett ved en bekk. Flott utsikt allerede mot Galdhøpigg-massivet. Klokka var alt 18 nå, så jeg tok med sovepose og liggeunderlag – trengte ikke telt i dette nydelige og stabile været. Dårlig med sti rett oppover, men fulgte en i nordøstlig retning, da jeg ville få med meg Hesthøi på kvelden. Tok etter hvert av nordover og på stadig mer snø – ingen sti lenger. Gjorde klar til overnatting på høyde 1781 sør for Hesthøi, før jeg ruslet i kveldssol opp på toppen, og fikk dermed med meg en enkel totusenmetertopp. Fantastisk utsikt, og særlig gjorde Skardstinden inntrykk fra denne vinkelen! Toppen ga også fin oversikt over neste dags rute opp på Hestbrepiggen. Dagen etter, 3.juli, startet jeg kl 07.00, noen kilometer vestover og oppover på snø, opp til Østre. Herfra på en del råtten snø og opp på Midtre 1. Satte igjen sekken her, og kløv eggen et stykke nordover, før jeg gikk ned på snøfelt like under eggen på østsiden, og sparte litt tid, selv om det var en artig egg å klyve på. Gikk oppom Nordre 1, der det var skikkelig klyving noen få metere opp, og som noen kanskje vil føle noe luftig og ubehagelig – men som med rådende snøforhold fortsatt var lett å omgå i østflanken (som jeg gjorde på returen.) Fra N1 lett ned og opp på Hestbrepiggen. Flott utsikt i alle retninger, og deilig å ha alle toppene i Oppland i boks, som mitt tredje fylke. Returnerte til Midtre, mest på snøflankene øst for eggen. (Hadde det vært hard is/skare her, ville en isøks vært kjekt.) Fra Midtre løp jeg bratt ned på snø mot sørøst, og skremte en liten flokk reinsdyr nede på flata på 1600 meter. Her gikk jeg, fortsatt hele tiden på snø, noen kilometer mot øst, nesten til Geitåholet, før jeg skrådde ned og tilbake til Netosæter. Fant ingen sti her, og det ble en del baksing i kratt på slutten. Muligens er Hovdestulen bedre å gå fra? Nede kl 14.30, og selv i 900 meters høyde målte jeg 30 varmegrader i skyggen her!

En liten turrapport fra Austanbotntind traversen. Siden jeg var på Ringstinder i vår for første gang, har trangen til å komme til Hurrungene blitt enorm. Et værvindu spådd av yr avgjorde saken. Helgesen hadde prata om denne traversen en stund, og jeg leste diverse turraporter med skrekkblandet fryd. Avgang Skrautvål 0230, og var oppe på ryggen ca. kl. 0800.. Det var sleipt opp til S2, så vi valgte å sikre.. Morten ledet og jeg gikk på topptau.. Siden jeg er nybegynner med tau og slikt, ble det veldig mye jobb for stakkaren. Humøret var på topp, og endelig skulle jeg få bryne meg på "ordentlig" tinderangling... Gikk greit ned fra S2, på med sikring og opp til pinakkelen.. Det var sykt morro.. ikke mye plass oppe der.. Bra utsikt fikk vi også.. For en gangs skyld hadde Yr spådd riktig vær. Rapellerte ned på nordsiden, og fra den kanten var pinakkelen virkelig spiss og flott.. Svapartiet var sleipt, så det var litt ekkelt, men vi kom oss greit over og rundet hammeren opp til Søre. Vi kunne se minst to taulag som var på vei opp til Store.. Vi møtte senere et av disse oppe ved den første pukkelen. Fra Søre bort til foten av Store var det en spennende og passe luftig egg. Fra eggen og inn i veggen mot store traverserte vi noen meter ned til høyre.. Jeg var glad for at jeg ikke gikk først, for man må henge seg etter armene et lite stykke ned der. Men Morten var flink til å sikre, og å forklare hvordan jeg skulle "gå", så det gikk greit. Vi rota oss opp i eggen som kommer opp til den første pukkelen, og siden det var litt vanskeligere teknisk, traverserte vi oss litt til høyre. Her var det mye enklere. Det var godt å komme opp på Pukkelen å se veien videre til Store. "Utsteget" til Toppvarden på store var mindre dramatisk enn ventet, så det var ikke nødvendig med sikring. Etter en matbit og bildetagning, gikk vi normalveien ned (tror jeg) til Vestre.. Vi gikk usikret, selv om etterpåklokskapen, og tankene om ungene hjemme sa sikring.. Men det var fin klyving og gode tak. Etter en sånn fantastisk tur, er det grei å ta en ukes ferietur til Danmark, og kanskje Morten synes det er greit å få litt ferie fra en meget vulgær nabo... ikke sant..? :) Thanks for en fantastisk "konge" tur... /Naboen.

Det ble nok en fin dag i Jotunheimen! Værtypen hadde vært veldig ustabil så jeg tror mange av de som ble skremt av langtidsvarselet kan angre. Etter å ha pakket oss ut av hyggelige Leirvassbu fant begge ut at vi rakk en tur før klatrekurset startet kl. 19.00 på kvelden. Så det ble en sedvanlig ferd gjennom Kyrkjeglupen før moroa startet oppover mot en av Jotunheimens majesteter – Visbreatinden (2234). Det var nærmest ”a walk in the park” opp til Nørdre Visbreatinden (2050). Vi passerte den tidligere toppen Visbreatinden N-2 og spiste niste før klyvingen satte i gang. Sondre syntes det var mye artig klyving, men Bjørn-Even liker ikke klyving der man tar for mange høydemetre om gangen, da overtar pusten fokuset. Sola smilte til oss på toppen, men vi var utålmodige og fortsatte ned ura til Langvasshøe (2030). Her møtte vi på to spreke gutter med sin far. De hadde planer om Visbreatinden tross at faren hadde store gnagsår. Godt å se ungdommelig viljestyrke i fjellheimen! Nå sprang vi nedover på fonner til 1755-skaret. Det ble høyt tempo opp til Kyrkja (2032) og lite snakking. Vi møtte et par turjenter på toppen som var veldig stolte over å ha besteget kredtoppen Kyrkja. Bjørn-Even og Sondre fortsatte ned til Kyrkjas nordtopp. Det var litt klatring for å komme ned til toppen, men bare moro. Etter hvert satte en regnbyge i gang sin aktivitet så da var det bare å komme oss ned til Leirvassbu. På Leirvassbu fikk vi tatt en dusj før det bar på en ukes klatrekurs med Breoppleving. Turdata: 6t 45min 16 km 1470 høydemetre 4 topper > 2000 moh.

Mye dårlig vær i det siste, men nå var det heldigvis meldt brukbart vær på fredag og vi tok sjansen på tur. Målet denne gangen var Søre Langedalstinder, Langedalstinden, Kvitskarstinden, Kvitskardsoksle og Mesmogtinden. Hadde grublet i lang tid på denne turer og gruet meg litt for denne Mesmogtinden... Da vi ankom Bygdin regnet det godt....og det skulle det gjøre hele natta...på Torfinnsbu. Pokker også....dette så ikke lovende ut! Vi trøstes oss med ei flaske rødvin på rommet og en boksøl utenfor på bordet nær hytta. DET fikk vi klar beskjed om at IKKE var ønskelig. DE hadde sjenkeløyve de... Ok,- vi svelget nå ølen og tuslet inn på rommet. Likevel, det ble en cognac og kaffe inne da...og det regnet... Vi hadde satt klokka på 06.00,- noe som viste seg å være for seint! Været var imidlertid helt topp!! Dette ville bli en topp dag! Vi beregnet at vi måtte gå turen over toppene og ned til Gjendebu for å ta båten ut derfra. Båten fra Torfinnsbu gikk allerede kl halv to og det vsr det umulig å rekke, men Gjendebu kl 16.00 ville gå bra.....trodde vi... Vi droppet frokost ved hytta og tok denne heller ved starten av Langedalen...i sol og varme. Beina var tunge i dag og jeg hadde en tung dag. Hostet og merket at kroppen ikke var i slag. Et lite feilvalg av rute opp,- gjorde at vi først gikk opp på Kvitskardstinden (2193 moh.) Jeg måtte derfor ned på Kvitskardsoksle og tilbake på Kvitskardstinden...noe som medførte noen flere høydemetre og flere meter litt unødvendig. Vi skulle gått opp på oksle først selvfølgelig.... Vi kom oss greit ned i Kvitskard og var litt usikker på hvordan vil skulle komme oss bort og opp til snøskavelen bort mot de søre Langedalstindene. Et feilvalg her medførte tap av tid og knoting i den bratte vestvendte skråningen på sørøsteggen på Mesmogtind. Vi kom oss nå tilslutt bort på snøflanken og gikk veldig greit bort til de Søre Langedalstindene. Nå grånet været skikkelig til og de begynte å regne og det kom tåke..det var det tenkte vi... Heldigvis klarnet det skikkelig opp helt plutselig da vi kloret oss opp mot sadelen mellom Langedalstinden og Mesmogtinden. Det er ikke veldig trivelig opp her altså. En guffen plass som fortjener sine trekanter i boka... Vel oppe på sadelen tok vi en god pause. Vi skjønte at vi var i tidsnød. Vi ville IKKE rekke båten på Gjendebu! OK,- da var det bare en mulighet. Vi måtte tilbake til Torfinnsbu.....å gå helt tilbake til Bygdin. Vi måtte jo hjem denne kvelden....Greit nok...vi hadde vært ute på lange turer før... Solen varmet og fjellet var tørt og fint. Klyvingen opp mot Mesmogtind var definitivt ikke noe jeg hadde behøvd å grue meg for i lang tid. Enkel og grei klyving til topps. Helt topp! En flott og artig topp denne Mesmogtinden som nok er greiere å komme på dersom man går fra Gjendebu over Svartdalspigger og Langedalstinden. Da slipper man denne "ufyselige" ura/sva opp fra bassenget mellom toppene. "Fjellbibelen" har en gul trekant opp mot Mesmogtinden og den er grei! Opp mot Langedalstinden fra sadelen er det også en gul trekant, men denne mener jeg bestemt bør være grønn. Kortere og enklere klyving opp dit. Nå var det bare og "liste"seg ned den skumle ura til bunnen av "bassenget" og ut i den vakre Langedalen. En flott plass med mye grønt gress og en herlig natur! Nå var det bare å glede seg til den lange veien hjem.... En lengre spisepause på Torfinnsbu og Odd Arne som masserte sine føtter...og så bar det avgårde på den "fantastiske" turen langs Bygdin. Vi brukte 3timer på den turen i våte og grisete stier...og vi gikk jevnt hele tiden med kun en kort pause. En rimelig god følelse å få av seg fjellstøvlene som så ut som om et helvete...Likevel, en topp tur i flott vær og flotte topper! Turfakta: 6 topper, ca. 39 km, 14 timer og ca 2000 høydemetre. HUSK, rekk ferga!!!

Rapport med bilder her: http://peakbook.org/tour/19376/Austanbotntraversen.html (SKREVET AV BJØRN-EVEN) Denne tirsdagen hadde jeg ventet lenge på, dagen da jeg forhåpentligvis skulle ta sertifikatet for bil og feire det med en riktig så etterlengtet fjell- og klatreferie. Det gikk som jeg håpet og snart var jeg og Sondre på vei til fjells. Vi hadde tenkt oss over Austabotntindene fra sørtoppene til vesttoppen. Det luftige punktet før S2, pinakkelen, svaene, eggen opp til V0 og eggen ned til vesttoppen, det var mange spennende utfordringer å se frem til! Vi kjøpte en stor pizza i Hemsedal selv om vi egentlig ikke hadde råd og kjørte videre til Årdal der vi la oss for natten. Morgenen etter kjørte vi opp til Berdalsbandet og la i vei. Denne morgenen var det ganske fuktig i luften og man så ikke så langt pga tåke, men vi var optimistiske og håpet på godvær. Vi gikk litt for direkte på sør-ryggen og kom da opp i noen litt løse og bratte skrenter, nå da det i tillegg var vått føltes det litt utsatt å klyve der. Vi tok stadig høyde og med et åpenbarte sørtoppen seg for oss! Det var kick! Første utfordring var å smyge seg forbi det luftige punktet ved S2. Dette punktet er absolutt ikke stedet man bør glippe med hverken hender eller føtter! Heldigvis var det fin friksjon i fjellet her og vi var straks ved pinakkelen. Sondre ledet en kjapp taulengde opp, deretter rappellerte vi oss ned på baksiden. Videre rute var over svaene, her klatret vi oss bort forbi et hjørne, opp hjørnet så det veldig bratt ut og det virket der og da mer naturlig å klatre videre for så å følge en rygg opp til topps. Her var det også litt utsatt så vi sikret. Da vi sto på toppen av S1 begynte det å snø! Jeg kjente at sommeren har vært altfor kort, ingenting er som varme og lange sommerkvelder. Det var ingenting ved den videre veien bortover eggen som var veldig sommerlig av seg, men da vi så Store Austabotntinden reise seg mektig opp av tåken og snødrevet ble det nesten en magisk stemning. Hvilken rute skulle vi ta? Ble det klyving opp til høyre for eggen, eller direkteruta? Vi landet på direkteruta. Ettersom vi kom lenger opp langs eggen ble været bedre. Nå var vi nærme toppvarden! Vi kunne se og høre to mennesker som hadde nådd toppen fra vest, en far og en sønn viste det seg. Den beryktede varden og «broen» ut var luftig og spiss, men med en god sitteplass på baksiden: den perfekte topp. Vi satte etter hvert kursen tilbake. Da måtte vi klyve oss ned en slags sti, så en litt utsatt egg og så et litt kinkig punkt, i hvert fall med tung sekk på ryggen. Nå sto vi på den samme eggen der vi var på klatrekurs i 2009! Vi kløv så opp til vesttoppen og ruslet tilbake til bilen. Turen tok 10t 50min. Vel fremme ved bilen var det godt å ta av seg sekken og sette seg ned, vi kjøpte oss en hamburger i Lom og kjørte videre til Stryn. Det hadde vært en lang dag men med sterke minner og opplevelser. Takk for turen!

Det ble en sen start fra Trondheim på fredagen og en ulykke på E6 foran oss endte i stans og køkjøring i lang tid. Men vi var begge i godt humør og etter værmeldingen å bedømme, skulle det bli bra vær på lørdagen. Vi kom frem til Spiterstulen rundt 23:30. Litt stresset var vi på forhånd da de helst ville vi skulle komme senest 23:00, men vi ga beskjed om hvor vi lå an med kjøringen og det gikk bra. Ved midnatt var vi installert på rommet. Jeg hadde snakket litt med personalet ved resepsjonen og de kunne fortelle at det var meldt dårlig vær på lørdagen med regn og vind og at de anbefalte andre fjellturer enn det å bestige Galdhøpiggen. Det var ikke det jeg ønsket å høre, men denne turen hadde jeg ønsket lenge. Jeg har ikke gått særlig i fjellet på 25 år og var veldig nysgjerrig på hvordan det ville føles. Kompisen visste vel ikke helt hva dette innebar og når jeg kom tilbake til rommet etter å ha snakket med personalet, var vasken fyllt med øl. Litt diplomat måtte jeg være, for det var nok min ide å gå opp til Galdhøpiggen. Selv ble det ett par øl, mens kompisen fortsatte med både whisky og cognac. 03.30 ble lysene slokket. Var oppe til 08.00 og laget frokost. Det regnet bra ute og jeg kunne høre en antydning til vind. Kompisen hadde lånt seg sekk. Den var nok ikke av de minste og kanskje mer beregnet på fjellvandring og ikke en topptur. Min kone hadde sendt med oss sin egen fjellsekk som var mindre. Det ble litt prøving og feiling før han fant ut hvilken sekk han skulle bruke og før vi var klare til å gå, hadde det gått noen timer. Vi var ved godt mot når vi krysset elven ved Spiterstulen. Kompisen var vel ikke helt i form og det gikk litt sendt med gåingen. Vi bruker å gå på Ladestien i Trondheim noen ganger, og da er det jeg som henger etter som et slips. Så det kom som en overraskelse at det var meg selv som var i føringen. Det ble litt for mange pauser. Samtidig måtte jeg være litt taktisk. Gikk jeg for sent oppover kunne han ende opp med at han enda senere. Gikk jeg for raskt kunne det være demotiverende for han bak. Ikke enkelt. Samtidig ble vi passert av alt som kunne bevege seg oppover stien, så tempoet var ikke noe å skryte av hverken for min eller hans del. Tok noen bilder som er nederst på inlegget. Videoen varer i 9 minutter. Den ligger nå på YouTube. Tror det er etter 6 minutter at klippet av regn og vind virkelig vises. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo (En røyk og en øl er vel ikke akkurat sunn kost på fjelltur, men videoen var opprinnelig ikke ment til annet en privat visning.) Vi hadde begge forberedt oss på turen. Jeg hadde kjøpt meg Helly Hansen skalljakke og Bergans bukse. Ikke det dyreste de hadde men heller ikke det billigste. Men jeg hadde vært påpasselig med at klærne var både vindtette og vanntette. Jeg var innom flere ganger og tror jeg gikk betjeningen på nervene, men jeg var fornøyd. Ryggsekk ble det også. En 35 liters, som holder det jeg trenger på slike turer. Fjellsko har jeg fra tidligere. Kompisen hadde også kjøpt klær. Men han hadde bare passet på at de var vindtette og ikke vanntette. Men han hadde med seg regnbukse. Den kom av ganske tidlig oppover Piggrove da han ble svært klam på innsiden. Han hadde nok også tenkt seg en tur med real turmat på vei, og sekkene var fyllt med litt unødvendige artikler som gassbrenner, gass og real turmat. Og selvsagt en øl og konjakk for selve toppen. Jada, gutta på tur. Etterhvert som vi kom opp den første lange kneika hadde vi vel begge regnet med at terrenget flatet ut litt. Men det gjorde det ikke. Fremdeles stigning, men ikke like mye. Vi møtte mange som var på vei ned. De fleste hadde snudd før de nædde toppen. Men noen hadde vært der. Det ble litt demotiverende for kompisen og motivasjonen var vel ikke på topp. Hos meg derimot var det motsatt. Det ga meg bare mer motivasjon og viljestyrke til å klare det. Ett par hundre meter nedenfor Svellnose kom tåka og vi så lite. Det høljet ned regn. Kunne høre det på hetten til skalljakken. Dunk, dunk, dunk i raskt tempo. Det var herlig. For ser vi bort fra at jeg var litt våt av svette, var jeg helt tørr fra regnet. Vinden var kraftig. Prognosene for vinden var 20 m/s. Det ga noen krafitge vindkast til tider og jeg kunne kjenne at jeg ikke alltid stod like støtt der jeg balanserte på steinene. Tåka lettet og vi kunne se Styggebreen. For en herlig utsikt. Dessverre for kompisen, kunne han også se langt opp mot Svellnose. Og her sa det stopp. Regn og kraftig vind hadde gjort sitt. Han var gjennombløt. Turskoene hadde heller ikke demmet opp for vann. Han hadde ikke trekk på sekken og jeg regner med at med alt regnet på vei oppover så veide den et kilo eller mer. Dette var jo et dilemma. Hadde dette vært en tur vi begge hadde planlagt, så ville vi snudd og gått ned samtidig. Jeg hadde full forståelse for valg av feil klær, litt for tung sekk og lite motivasjon med regn og vind. Men jeg tror nok at litt for mye alkohol, litt for lite søvn og det at vi kom avgårde litt for sent også var en medvirkende faktorer. Så jeg hadde fremdeles mye motivasjon og viljestyrke igjen, og var vel "hmm.. pottesur?" I hvertfall bestemte vi oss for at han skulle gå ned og jeg fortsette. Jeg satte inn ett ekstra gir og kom meg opp på Svellnose. En topp skulle jeg bestige. Regnet gjorde meg ingenting, men vinden økte i styrke. Det var noen som kom ned fra Keilhaus Topp, men jeg så ingen som kom bak meg på vei opp mot Galdhøpiggen. I realiteten ville jeg være siste mann opp og siste mann ned. Jeg hadde brukt 5 timer sammenlagt opp til Svellnose. Jeg regnet med en time og litt mer videre oppover. Det ville bli ett kappløp med klokken for å komme ned før det ble mørkt. Og jeg erindrer fra tidligere turer at knær og nedoverbakke ikke var en god kombinasjon. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å stoppe på Svellnose var at hvis jeg gikk opp til toppen, var jeg faktisk alene på fjellet. Ramlet jeg på steinene eller vrikket en fot m.m. så var det ingen som kom bak meg som kunne observere at her var det noen som hadde problemer. Og dekning må mobiltelefonen hadde jeg ikke. Så her satt jeg på Svellnose, rimelig fobannet. Men jeg lot ikke det ødelegge for turen. Jeg satt der en time. Kikket ut over Styggebreen på den ene siden, Svellnosebreen på den andre. Opp mot Keilhaus Topp og ned mot retningen av Spiterstulen. For en fantastisk utsikt. Jeg hadde bært på kamera og linser og et videokamera på vei opp. Nå kom kameraet ut av sekken. Fikk tatt noen bilder. Jeg hadde det herlig. Jeg tok den ene ølèn jeg hadde med, men konjakken kom ikke opp av sekken. Jeg stod trossalt ikke på toppen av Galdhøpiggen. På vei ned var jeg i godt humør. Jeg var nede ved Spiterstulen før det var mørkt. Gåstavene hadde fungert bra på vei oppover, men den ene staven hadde gått litt i stykker på vei ned. Det var ikke før langt ned i Piggrove at jeg reparerte den. Om knebeskytterne hjalp vet jeg ikke. Jeg kjente det godt i knærne da jeg kom ned, men jeg hadde ikke vondt i dem. Noen hundre høydemetere før Spiterstulen møtte jeg ei jente som hadde vært på toppen. Det hadde vært så mye vind og kaldt der oppe at hun hadde ikke vært der så lenge. Men hun hadde veldig svært vondt i føttene. Det var den eneste personen jeg tok igjen. Jeg tilbød henne gåstavene hvis hun leverte dem i resepsjonen, men det var visst ikke knærne som var det verste. Det var feil valg av sko. Vi slo følge resten av veien ned. Kompisen hadde allerede kommet seg helskinnet ned og øl lå i vasken til kjøling. En diskret form for klage kom fra naborommet. De lurte på om det var noe feil på rørene da de kunne høre vann i timesvis. Jeg hadde faktisk full forståelse for dette. Sikkert svært irriterende. Noen øl ble det til kvelds, men hverken whisky eller konjakk for min del. Vi klarte å komme oss ut av rommet til 12.00 på søndagen og så var det bare å kjøre tilbake til Trondheim. Jeg lærte mye på denne første fjellturen min på mange år. Jeg hadde riktige klær for været. Ullgenser hadde jeg også i sekken, men den ble ikke brukt. Jeg hadde to par hansker, men de var begge søkkvåte etter turen, så her blir det sikkert et innkjøp. Glem alt som heter gassbrennere, gass og real turmat. I hvertfall i slikt vær. Sekken var akkurat passe tung eller lett avhengig av hvordan man ser på det. Så med dette ut av sekken, så har jeg plass og vekt til å ha med telelinse. Matpakken var ikke rørt, men en brødskive eller to på Svellnose hadde ikke skadet. Jeg hadde med nok drikke. 2 imsdal flasker på 0.7 liter i hver sidelomme på sekken, 1.5 liters imsdal i sekken, og en energidrikk. Den viktigste lærdommen var vel å ikke være så diplomatisk. I seng før midnatt. Skal det være en øl eller to og annen alkohol med i bildet, så er ikke midnatt det rette tidpunktet. Og, uansett om det er vanskelig å svelge, så er det ingen skam i å snu. Greit nok, jeg kom opp til Svellnose. Men i ettertid var det likevel en fantastisk tur og det ga den mersmaken jeg håpet på. Og selvsagt blir det et nytt forsøk. Enten denne helgen eller neste, hvis været tillater det. Denne gangen alene. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo