Søk i nettsamfunnet

25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.

Jeg parkerte ved Hjerkinn stasjon, og gikk 200 m til den store p-plassen der bussen inn til Snøheim gikk fra. Siden jeg skulle være flere dager i fjellet, var det atskillig kroner å spare på å parkere gratis – heller enn å punge ut med 50 kr døgnet for å stå på asfalt. Bussen ble proppfull, for det var felles ferie og bra værvarsel. Det gjorde meg lite å stå den lille halvtimen det tok inn til Snøheim, og straks jeg var framme ruslet jeg sør for det lille vannet og noen hundre meter vestover. Det var forbudt å campe nærmere enn 150 m fra vannet, som er drikkevannskilden for Snøheim, men jeg fant en ypperlig steinfri plass å sette opp teltet 200 m fra vannet, på gps 32 V 517792 6906926 (1490moh) og en snau halv kilometer fra Snøheim. Bare flagget ved hytta kunne sees fra plassen, så jeg følte meg tilstrekkelig langt unna. Neste morgen kom Morten, Chris, Øyvind og Lars med første buss, og så la vi i vei opp mot Vesttoppen. Med hyggelig nytt bekjentskap gikk turen opp til toppen unna, og jeg var nesten overrasket da vi plutselig sto der, på Vesttoppen. Her hadde jeg snudd for noen år siden, da Hettpiggen var dekket av isglasur. Nå var føret utmerket, men vinden var plagsomt sterk. Det var likevel bare å glede seg til moroa: Rappeller ned fra Vesttoppen Først en liten oppvarmingsrappell (på vestsiden av fjellet), før en lengre rappell ble gjort klar. Sjefen var ikke fornøyd med den lange rappellen som jeg og Lars hadde gjort klar, for å spare tid. Vi hadde grådig brukt flere av slyngene hans, og festet lå for langt inne på hylla. «Opp med tauet igjen. Vi finner et bedre sted», lød kommandoen. Vi adlød, men slik overstyring (J) går ikke ustraffet hen; for snart lød lyden av metall som deiset nedover fjellsida: Sjefens rappellåtter! Når 5 stykker skal bevege seg i slikt terreng, og i slik vind, blir fort logistikk og kommunikasjon satt på prøve. Selv om Chris og Morten var kjapt nede i skaret, og gjorde klar til klatring opp mot Hettpiggen, hjalp det lite når jeg, som neste mann i rappellen, ikke hadde klatretauet i sekken. Og da den ene delen av tauet jeg rappellerte på blåste bortover og satte seg grundig fast, gikk tida, uten at noen andre fikk gjort noe som helst. Jeg måtte mange meter til siden, og måtte til slutt bruke begge hendene, for å ta meg opp på en liten hylle, for å få løsnet det gjenstridige tauet. Det betød at jeg egentlig var usikret en liten stund. Det føltes litt ubehagelig, og den pendelen som ventet meg etterpå, var heller ikke noe jeg så fram til. Det gikk heldigvis bra, og snart var jeg nede i skaret sammen med de to andre. Rekognosering og klatring opp Hettpiggen Her blåste det så jeg regelrett måtte ned på alle fire en liten stund. Siden det tok litt tid innen vi var klare til å starte klatringen, rekognoserte jeg litt i Hettpiggens vestvegg. En tydelig renne går opp mot toppen, men dette er ikke letteste vei. Den ser imidlertid grei ut i nedre del, og er sikkert en kandidat til feil valg av klatrerute. Jeg fulgte en hylleformasjon et stykke lenger nordover i vestveggen. Bratte sva sperret for videre framdrift, men det var bare ca 10 m ned til en varde på en bred hylle, som ledet greit opp i skaret på nordsida. Altså kan Hettpiggen omgås denne veien her med en liten rappell, om noen skulle ha interesse av å kjenne til dette. Etter hvert var det klart for min tur i tauet opp mot toppen. Ruta går bare noen meter til venstre (vest) for selve søreggen; først på solide hyller og gode tak opp en 5-7 meter. Dette kan neppe være mer enn grad 2. Så var det noen meter med et par opptak mot venstre, med mindre valgmuligheter for føtter og hender, som i den sterke vinden opplevdes som solide 3-ere. Jeg kom opp på søreggen like under et bredt sva, koblet meg ut av tauet, og fortsatte på alle fire i vindkastene opp over svaet. Fy, som det blåste! Svaet her er under tørre forhold maks grad 2, og det er fordi det er litt utsatt. Litt forsiktig klyving (2-) opp neste lille hammer, og så grei klyving og deretter rusletur opp til Hettpiggen. Endelig var denne i boks! Rappell fra Hettpiggen, og over Midttoppen og Stortoppen Etter en liten pause, og etter at sjefen hadde sluppet klatrehjelmen sin ut i Gryta – av en eller annen grunn – ble det igjen klargjort for rappell ned i vest. Et 50m-tau er ikke mer enn akkurat passe langt her. De 25 meterne gikk kjapt unna, og jeg og Lars moret oss med å klyve litt på eggen i skaret opp mot Midttoppen, mens vi ventet på at alle kom seg ned. Bratt opp i grovblokket ur og snøflekker til Midttoppen, og derfra reneste autobahn til Stortoppen. Her møtte vi turistene. Noen lengre pause i vinden ble det aldri, før vi fortsatte på snøfelt og etter hvert i ur ned til Snøheim. Vi var snaut 10 timer på tur – og hadde da meget god tid. Takk for hyggelig bekjentskap, folkens!

Vi var på dovretur på lørdag 20.3, vi klarte å brøyte oss gjennom snødrev og snøfonner inn til Skridåbrui, 3-4km før Snøheim. Vi så lite, og det snødde, men det var nesten ikke vind. Vi bestemte oss for å gå innover mot Maribu for å prøve å komme oss opp på Skredahøin. Føret var helt supert, selv om det var minimalt med snø. Det gikk fort til Maribu, videre gikk vi jevnt fort opp til toppen. Vi kunne bare ane konturene av Svånåtind og Bruri, men uansett var det en fin skitur, og min første dovretopp ble nådd. Det var jo litt deilig. Satser på tur dit igjen så fort som mulig

Først Norge og deretter Italia: masse topp-planer for denne sommeren. Og det fineste er at turene til og med gikk bedre enn planlagt. Nettopp tilbake og begynt på jobben igjen, så tid nok om kveldene til og dele erfaringer med andre. Jeg vet ikke om Alpe-erfaringer hører hjemme i dette forumet, så foreløpig kun om Norge. Den fineste turen i Norge var nok 20 juli. Grytidlig opp (05.00) på hytta for å komme seg i tide innover til Jotunheimen. Dagens mål var nemlig Tjønnholstind med start fra parkeringsplassen ved RV 51. Hadde lest at det var en drøy tur. Første sommer forresten med stokker til hjelp. Utrolig som de hjelper på balansen og som avlastning for litt svake knær. Over Leirungsåe på broen var det tydelig at det var nok smelting. Videre oppover fikk jeg litt for mye uønsket oppmerksomhet: mygg i massevis. Særlig med svetting i Steinfly-bakkene. Vel oppe gikk det greit opp til dagens første mål: Høgdebrotet. Endelig kvitt myggen og allerede oppe i hyggelig høyde. Kammen videre var avvekslende. Fint perspektiv på reinsdyr loddrett under meg på breen. Jeg lurte litt på hvordan snekammen over til Steinflytinden ville være, men sneen var hard så det gikk fint. Opp til Steinflytinden var litt morsom småklatring. Borte på Tjønnholstinden var det folk. Og jeg som trodde at jeg hadde startet tidlig. Videre skulle det være en slags hylle litt under toppeggen som man kunne følge. Det stemte delvis. Ikke akkurat en hylle som man kunne følge i samme høyde hele tiden, men med litt opp og ned og litt småklatring behøvde jeg ikke å miste noe høyde. Rundt og opp: dagens tredje topp - Tjønnholstind - nådd. Trøst: han som jeg hadde sett på toppen hadde ligget i telt nede i dalen. Det var ikke rart han var kjappere. Og hva nå? Klokken var ikke mer enn 11.30 og etter å ha kost meg litt på toppen bestemte jeg meg for å ta en titt på veien opp mot skaret mellom S.Skarvflytinden og Skarvflyløyfttinden. kjapt ned og over til underkanten av breen. Jeg har aldri likt breer og denne så ikke særlig tiltroendes ut. Så langt opp som mulig langs kanten over fast fjell. Høyere var det bare et kort stykke over sne. Forsiktig over og etterpå glad at adrenalin-nivået kunne dale. Oppover mot skaret kom jeg litt for langt mot nord og havnet i litt for løse deler, men kom meg trygt opp. Kammen til S.Skarvflytinden hadde bare et lite punkt hvor man måtte passe på litt. Fjerde topp. Ned igjen og deretter titte på veien opp på den andre siden. Det ble nok klatring. Gikk greit nok, men jeg var glad jeg skulle opp og ikke ned. Ekstra glad at det ikke var noe sne. Skarvflyløyfttinden: topp 5. Videre over kammen mot A.Leirungstinden var grei. Et par steder hvor man måtte passe på litt med småklatring. Så sto jeg under en ny klatreetappe. Også her heldigvis fullstendig snefritt opp til dagens 6. og siste topp: A.Leirungstind. Denne klatringen ville jeg heller ikke heller ikke likt nedover og absolutt ikke med sne. Nå gikk det veldig fort og greit: tørt og solid fjell. Som så ofte var det nå litt slutt på energien. Dagens planlagte mål var fordoblet og jeg måtte tilbake gjennom nesten hele Leirungsdalen. Dårlig merket sti (hvis man kan kalle det en sti i den øvre delen av dalen i det hele tatt) og bekker som på morgenen var små og greie var nå blitt til skikkelige hindere. Etter min absolutt lengste tur på 14 timer, 32 km., ca. 1700 h.m. og 6 topper nådde en temmelig utslitt men svært fornøyd fjellvandrer bilen. Hvis det er andre som har tenkt seg til samme toppene vil jeg særlig anbefale og ta de tre siste toppene i den rekkefølgen jeg gjorde (f.eks. via Tjønnholsoksle) : S.Skarvflytinden, deretter Skarvflyløyfttinden og tilslutt A.Leirungstinden. Det gir kun klatring oppover og tilslutt en lett nedstigning fra A.Leirungstind. Kjell-Erik

Til tross for en heller kald og litt ustabil værmelding, med varsel om snøbyger og nordavind, ville vi ta en topptur igjen. Jeg ble lettere skremt da jeg kom kjørende opp i Valdres og så fjellene rundt Vang i Vestre Slidre. Nysnø helt ned i 1100 meters høyde! Men lettelsen ble stor da jeg ankom Tyin, for innover i Jotunheimen var det stort sett bart. Jeg plukket opp en kamerat på Eidsbugarden, og sammen kjørte vi til Øvre Årdal og opp veien mot Turtagrø til vi var ved Murane i ca 1000 meters høyde. Her var Austanbotntindane badet i sol og helt fri for nysnø, men vinden var isende kald. Vi skulle nå til Stølsmaradalstind, som så vidt stikker opp til høyre for Austanbotntindane sett fra veien ved Murane. Vi fulgte det som nok er den vanlige sommerruta: Inn i Austanbotnen, over Gravdalsbandet, så holdt vi høyden i vestsiden av dalen og passerte vest for høyde 1414. Her er store Austanbotntind utrolig mektig; du får nesten kink i nakken av å se opp mot toppen. Vi krysset dalen og fulgte ei renne som går sørøstover og nesten opp til den brede ryggen som til slutt leder opp til toppen. På avstand så det noe bratt ut nederst, fra dalen og opp til den brede ryggen, men renna dukket opp når vi var ved høyde 1414 og gjorde oppstigningen enkel. Ikke en snøfonn igjen noe sted, så her ble det steinur både opp og ned. Solen skinte store deler av turen opp, men fra toppen så vi byger i nesten alle retninger, så vi fryktet at vi ikke ville slippe unna nedbør. Og det fikk vi rett i. Da vi var nede i dalen igjen, ble det vår tur. En tett snøbyge slo inn fra nord og tvang fram litt tettere klær. Etter hvert gikk det mer over til regn, og hele veien tilbake til bilen gikk vi stort sett med regntøyet på mens bygene kom og gikk. Uansett ble det en nydelig tur som ga oss litt smak av høst. Nils

Etter en dag med brukbart vær i Hurrungane (Stølsmaradalstind og Austbotntind V2 og V1) og en dag med lavt skydekke og lett snøvær på Sydvestre Urdadalstindene og Semelholstinden opprant lørdag morgen med knallvær. Ikke en sky å se, så etter en rask frokost på Leirvassbu kjørte jeg ned til Geitsetri som var utgangspunkt for dagens planlagte hovedmål, Ymelstind og Storgjuvtind. Mye stignig til å begynne med over Raudhamran og deretter jevnt innover dalen i ca 1500 meters høyde. Skardstind, Ymelstind mv. tok seg godt ut med nysnø på toppene, men dette kunne jo også gjøre de planlagte bestigningene noe mere seriøse. Det siste stykket inn mot breen var svært lettgått, og litt ovenfor bretunga tok jeg på stegjerna og trasket videre oppover blåisen. Første delmål var topp 2207 på eggen mellom Ymelstind og Tverråtindane. Tok det veldig forsiktig opp ura opp til eggen som delvis var dekket av nysnø + nokså hard snø som sikkert var et par uker gammel.. Ymelstind fra denne siden er absolutt klatring. For en måned siden var Svellnosbreen stort sett blåis, men nå hadde nysnøen dekket til nesten alt. Topp 2207 bestod av to tilnærmet like høye topppunkter som begge gikk greit å traversere. Jeg fortsatt videre utover en meget lettgått og bred rygg mot Tverråtindane for å se på muligheten for å komme opp på det lille ”knatten” nord for Vestre Tverråtind som syntes veldig godt nede fra Nordre Illåbreen. Jeg kunne rimelig kjapt konstatere at denne ikke var aktuell i dag (bratt, snødekt og snødekt bre på siden). Etter en ½ times lunch med utsikt til Piggen og ”mylderet” der gikk det greit tilbake til Ymelstind som jeg traverserte under på vestsiden. Videre i bratt snøbakke oppover mot bandet mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Under hele oppstigningen hadde jeg god oversikt mot eggen på Ymelstind som ikke så bare grei ut. Oppe på bandet la jeg igjen stegjern og øks for å unngå at det skulle henge igjen ved åling etc. Jeg gikk forsiktig bortover eggen frem til en delvis snødekt hammer som på avstand så lite hyggelig ut. På venstre side gikk det imidlertid et halvveis svaparti oppover som til tross for at det var delvis snødekt viste seg å være rimelig greit, men det siste opptaket var luftig da du hadde beina på en 20 cm hylle med veldig mange meter under deg. Dog svært gode armtak. Yes, da burde denne også være i boks, da jeg mente å ha lest at dette var det vanskeligste partiet. Men den gang ei. De aller siste høydemetrene før varden bestod av nok en hammer . Jeg fikk lurt meg opp et halvveis isdekt sva, men videre rett opp ble for bratt. Jeg vil tro at ”normalruta” går ut i skråningen på høyre side (nordsida), men i dag så det lite fristende ut snødekt som den var. Å gi seg 5 høydemeter under toppen må jo sies å være en aldri så liten nedtur. Med stegjern og øks hadde jeg kanskje gjort et forsøk, men jeg må nok innrømme for meg selv at jeg rett og slett var psyket ut. Å gå tilbake å hente utstyret for derigjennom passere den første hammeren 3 ganger til; nei ikke i dag. Returen ned den første hammeren gikk igrunnen overraskende greit, men nå hadde jeg ikke mere ”guts” for å gjøre et seriøst forsøk på Storgjuvtind, selv om den kanskje er enklere ?. Jeg var nok igrunn ferdig med bratte snøbakker for i dag, og dessuten så må jeg jo opp og prøve Ymelstind på nytt på ”sommerføre” Men klokka var ikke så mye ennå, og med dette fantastiske været måtte jeg jo få noe mer ut av turen (Trond’s lov: det finnes alltid en topp til, slik at en aldri kommer ned i en ”fornuftig” tid). Løsningen ble ned nordre Illåbreen igjen og deretter opp min ”missing link” på Bukkeholstraversen; nemlig Svarttinden og opp til Bukkehø (dersom tiden tillot det.) Det hadde begynt å blåse nokså kraftig, men ingen skyer som ødela sikten, så det ble en flott tur opp Svarttinden og over topp 2100. Fra 2100 så det nokså bratt ut videre, men det løste seg greit. Så nærme en 2300 meter var det lite aktuelt å snu, så toppen på Bukkehø ble logget kl 18.20 etter å ha fulgt fotspor i snøen de siste hundre høydemetrene. Utsikten på vei ned vestover mot Hurrungane med Smørstabbtindene under og imellom er noe av det flotteste jeg har sett. Returen ned ura gikk greit og kom over elva uten for mye problemer. Lettgått siste delen ned til bilen, og det var i grunn greit da klokka begynte å nærme seg 9 før en var nede. Sørlandschips + Real turmat ble en god avslutning på en flott dag

Det havde lenge uroet vort sind at den ganske saa uanselige top, navnlig Heilstuguhøe, ifølge herr Røine skulde have en primaerfaktor paa saa meget som tredve meter. Dette fordi vi ganske enkelt havde gaaet den forbi i vort strev i at samle paa de høie totusenmeters tinde, et projekt vi havde bragt i havn for flere aar siden. Vi besluttede derfor at udruste en expedition for at kontrollere herr Røines maalinger. Til formaalet havde vi importeret to høidemaalere fra det velrenommerede schweitsiske selskab Revue Thommen AG der er kjendt for sine præsise instrumenter. Leirbaalet ble tendt inne i den smukke Visdalen. Saa gav vi os i vei paa den steile opstigning mod Heilstuguhøe. Den syntes noget steilere end vi kunde huske den fra vort tidligere besøg, men det havde nok at gjøre med at vi var blivet noget eldre end den gang. Gikten rev og slet i vore lemmer paa samme tid som nogle regndraaper dæmpede paa vort humør. Vi begynte at filosofere over hensigten med denne expedition der voldte os saa meget besvær. Men efter en mundfuld Larsens cognac steg humøret igjen. Efter hvert som udsikten blev videre, fikk vi i det fjerne øye paa de ville Horungtinder hvor herr Slingsby og ikke mindst Carl Hall og Mathias Soggemoen for nogle aar siden drev med sine halsbrækkende bestigninger uden den ringeste kjendskab til centrale begreber inden tindesporten som primaerfaktor. Ved topvarden paa Heilstuguhøe pustede vi ud medens vi kalibrerede vore instrumenter. Med øinene festet paa høidemaalerens viser, beveget vi os henover den brede arrete der fører hen mod det laveste punkt, før den igjen hæver sig mod de høiere Heilstugutinder. Mod venstre styrtede de ræddsomme præsipicier ned mod den mægtige Heilstugu bræ der syntes fuld av avgrundsdybe crevasser. Viseren paa vore instrumenter bevegede sig lidt op og lidt ned medens vi gik. Da vi endelig naaede det laveste punkt, kunde vi med henrykkelse konstatere at viseren havde sunket kun tyve meter eller deromkring. Vi havde dermed den aller bedste samvittighet for at vi for mange aar siden havde angivet at have besteget alle Norges tinder der hever sig over totusen meter. Med opløftede sind begav vi os tilbage til vor leir i Visdalen. Her kunde vi betragte hundretals tourister der var paa vei mellom den smukke seter Spiterstulen og Gjendeboden. Det forundret os meget at de fleste var damer. Ak hvor tiderne forandrer sig. Vi tenkte med vemod bagefter paa vor ungdom da Jotunfjeldene var et sted der mænd var mænd og kvinder bare var kjendt av omtale. De før saa mægtige Jotunfjeldene synes at have blivet noget forfladet med aarene. Ærbødigst Elias Laagrenning.

1. pinsedag gikk årets siste (?) skitur til Snøhetta (Store). Etter å ha forsovet oss pga. en litt for aktiv pinseaften ble sekkene pakket i all hast for å nå første ferga over fjorden. Været kunne ikke ha vært bedre og opp Drivdalen og mot Dovre ble vi mer og mer spente på forholdene, her var det ikke mye snø å se! Vi hadde tatt med fjellsko, for ev. å finne et annet turmål hvis skia ikke kunne benyttes. Heldigvis viste det seg at vi kunne ta på oss skia ca 100 m fra Snøheim. Et par ganger måtte vi av med skia og bære disse noen meter, men alt i alt var det flotte forhold oppover. Vi satte igjen skia og gikk greit på fast snø og stein de siste ca 100 høydemeterne opp til toppen. Jeg visste på forhånd om at det var installasjoner der oppe men…, ikke noe vakkert syn! Utsikten derimot var upåklagelig – fjell på fjell i alle retninger og ikke en sky å se på himmelen. Vindstille var det også, jeg gikk i singlet og ”opphissa” fjellbukse hele dagen – solbrent ble jeg også . Ned igjen var det litt hardt føre i starten, men dette gikk etter hvert over i helt fenomenalt føre med DEN glien. Turkameraten min påsto han glei i motbakke! Slik som snøforholdene var, og hvis dette været holder, vil jeg tro at skiføret forsvinner ganske raskt. Men ved å være litt bevisst i valg av rute, kunne vi faktisk ha gått uten ski til toppen! Alt i alt var turen mye lettere enn jeg hadde forestilt meg, er ikke vant til å starte på 1400 m…….. haldis

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Etter nesten en ukes uavbrutt stillesitting måtte jeg bare til fjell. Fredag kveld etter middag reiste jeg til Lykkja, ca. 10 km. inn for Beitostølen. Her ved bommen, hvor man kjører over Slettefjellet til Vang i Valdres om sommeren parkerte jeg bilen der snøen hindret videre fremkommelighet.... ... Klokka var 7 og det begynte å bli skyggefult på denne siden. Jeg kunne gå nesten uavbrutt fra 700 moh (måtte bære skiene et kort stykke på veien) og fra halvråtten snø i starten ble det senere halvråtten skaresnø før en slags tørrsnø regjerte over 13-1400 meter. Jeg gikk den forholdsvis direkte sommerruta, og kom greit opp selv om de slitte skifellene gav en del ekle glipptak. Til slutt stod jeg på toppen av Mugnetinden (1738 moh), en av de ubetinget flotteste utsiktspunktene mot Jotunheimen fra syd. Man er høyt, og ikke minst så nære. Spesielt mot Svartdalen og Uranos / Mjølkedalsbreen ser man kjempeflott. Det var delvsi overskyet, men en stripe klar himmel i nordvesthorisonten gjorde at jeg bestemte meg for å vente på solnedgangen for å se om det ville bli et fint lys. Jeg ventet og jeg ventet, mens jeg stirret innover Jotunfjeldene. Til slutt kom sola, men det meste av fjellene vendte skyggesiden sin mot meg, og det ble ikke det store lyset. Jeg tok et par bilder, og innen jeg hadde fått av fellene og pakket sammen sakene, var fingrene stivfrosne. På vei ned ble selvsagt lyset flott. En rød ildsøyle stod over Mjølkedalstinden, mens en brennende rød himmel var å se over siluttten av tindene der i nord. Nedkjøringen ble ganske slitsom, det begynte å bli småmørkt, og sist ukes store snøfall gjorde at det var stort sett hvitt over alt. Mangelen på lys gjorde at alle konturer forsvant. Det er alltid ekkelt når du tror du kjører rett frem og plutselig går det bratt ned, men ned kom jeg - snøen bar meg faktisk greit nesten helt til bilen. Egentlig skulle jeg vært lenger vest denne helga, men usikker værmelding gjorde at jeg ikke orket tanken på lang kjøretur. To planlagte turprosjekt med andre ble skrinlagt på grunn av lange avstander og usikre værmeldinger. Jeg hadde likevel et behov for å komme meg litt bort fra 17. mai maset. Ved ti-tiden kom jeg meg avgårde mot Valdresflya. På riksvei 51 mot Beitostølen ble jeg fanget inn i 17. mai tog 3 ganger, og jeg må innrømmet at tredje gangen var det ikke gøy lenger. For å få med meg en ny topp bestemte jeg meg for å gå på Austre Nautgardstind, den eneste toppen i dette massivet som jeg manglet. Turen starter lavt i et forholdsvis snøfattig område. Jeg bestemte meg for å gå kjerreveien mot Russvatnet et stykke, noe som var et uklokt valg. Ski av Ski på ski av ski på ski av... osv.. Til slutt gadd jeg ikke mer og strevde meg på råtten snø til over skogbeltet. Herfra kunne jeg stort sett sikksakke meg på snøfelt oppover mot sydsiden av Russli Rundhøi. Her gjorde jeg en tabbe. Jeg rundte sydutløperen og kom inn mot den bratt bekkedalen høyt oppe i siden. Alternativene var klare, enten gå opp på Russli Rundhø, gå tilbake og ned i bekkedalen, eller fortsette bortover siden til jeg kom ned i bekkedalen. Jeg valgte de siste, men i 45 graders helling med tynt snødekke på steiner, stedvis bare steiner, og en helling som ble enda brattere nedover var det litt guffent, men det gikk bra denne gangen også. Uflaks hadde jeg i alle fall. De fleste toppene sydover i Jotunheimen var under skyene, men Nautgardstindmassivet var hele tiden pakket inn i hvitt ull. Jeg valgte meg derfor ut en rett kurs mot østtoppen og gadd ikke en gang tenke på å ta med meg hovedtoppen. I total white-out kom jeg til toppen, snudde og kjørte ned igjen, denne gangen på nordsiden av Russli Rundhøi. Her var snøen bedre, men likefult litt ekkel med et tørt skaraleg som man hele tiden brakk igjennom - Ved å følge et bekkefar kom jeg meg nesten ned til tregrensa på ski, og dette var en mye bedre vei å gå. Dette var 17. mai og alle nordflankene i fjellet var kritthvite. Fra ca. 1200 meter og oppover. Mye av det stammer fra forholdsvis nyankommet snø, men inntil videre er det flotte skiforhold i østjotunheimen. Steder som har vært totalt avblåste tidligere i vinter er nå kritthvite, bl.a. fordi denne maisnøen har vært tyngre og ikke blåst bort så fort som snøen tidligere i vinter. Jeg var nede ved bilen etter ca. 7 timers tur, ganske fornøyd med meg selv, mindre enn 24 timer etter Mugnetindturen tok til hadde jeg tilbakelagt over 40 km og mer enn 2300 høydemetre... I dag har jeg hviledag, noe som ikke er så vanskelig med dette været. (fjellene er i dag innhyllet i graut)..

Søndag morgen syklet jeg og min kone inn til Rondvassbu, la igjen syklene der og ruslet opp på Veslesmeden. På 2015 moh var det varmt og godt; årets første fottur var et faktum for mitt vedkommende! Som jeg hadde håpet, var veldig mye snø smeltet i det siste. Ruta opp til Veslesmeden var nesten snøfri. De nederste snøfonnene var faste å gå på og svært få. Det var kun noen få meter med høye kneløft vi fikk, og det var sørøst for topp 1871 moh, i 1500-1600 meters høyde hvor stien deler seg og man tar av mot Veslesmeden (den andre delen går nordover mot Dørålseter). På flatene der var snøen svært råtten, men ikke så dyp. Ved å søke bort fra snøfonnene gikk vi altså ikke mange meter i klissvåt og råtten snø. Oppe på ryggen fra topp 1871 og opp på Veslesmeden var det bart og tørt. Ellers var det selvsagt mye vann i terrenget nå. De nordlige og østre toppene i Rondane så nesten sommerlige ut. Digerronden, Midtronden og Høgronden var bare steinrøysa. Til og med Rondeslottet kunne man nå fra Rondvassbu uten og vasse nevneverdig i snø. Likeså Storronden. Men jeg tok en titt ned i Kaldbekkbotnen hvor stien til Storsmeden går, og der var det nesten helt hvitt fortsatt. Det samme var østsiden på toppene vestover fra Veslesmeden. Men likevel, sommersesongen er i gang i Rondane! Nils

Etter diverse akrobatiske krumspring blant meterologene på dnmi (møkkameldinger som endte i finvær) ble først helga klatretur til Sognefjellet avlyst, mens nødtur til Veodalen ble igangsatt på lørdagen da været likevel ikke var så dårlig. Søraustre Styggehøbreatinden var dagens mål, en topp langt innenfor bortenfor enhver parkeringsplass. Men ved hjelp av syklene våre som vi syklet inn mot Glitterheim ble støvelstrekket noe kortere. Veien innover mot Veodalen er et kapittel for seg i i stigningene opp fra skog til fjell. Verken her eller der, i Norge eller Spania har jeg opplevd et voldsommere eksempel på vaskebrettvei. Hvis du er av typen som synes forstillingskontroll på bilen er morsomt - er det bare å tå et par turer opp og ned her. Nok om det - Vi parkerte syklene noen hundre meter før Glitterheim og krysset Veo på brua og fulgte stien et stykke opp i lia før vi tok vår egen vei (skjønt det var noen varder her, som tydeligvis skulle vise vei mot Styggehøbreen, en mulig breovergang mellom Glitterheim og Memurubu). Vi rundet Styggehøen på venstre hånd og trasket i stein innover mot Styggebreen, som hadde trukket seg majestetisk tilbake i forhold til kartet. Innunder breen var en gedigen, fasinerende grusslette, nesten som på et industrianlegg. Skyene klabbet seg mer og mer sammen, og solskinn ble etterhvert et sjeldent fenomen, men det var fint å være ute. Fri sikt i alle retninger, tørt og ikke for varmt. Vi fulgte omtrent slakeste vei opp til venstre for breen og etterhvert over den "fonna" som er avmerket som bre på kartet. Nysnøen skjulte det som evt. måtte være av sprekker, så vi tok det litt piano og følte oss litt frem. Kan ikke tenkt meg noe tyngre enn å traske oppover i skikkelig dyp løssnø, så det gikk litt smått opp her, og kreftene ble effektivt eliminert. Men som regel dukker toppen opp til slutt, så også denne gangen. Maten hadde vi spist opp for mange timer siden, og bortsett fra noen sjokoladerester var det ikke mye spennende i sekken, så vi la sekkene like godt igjen og fortsatte eggen videre mot Sørvestre. Jeg visste jeg ikke ville komme forbi her uten sikringsutstyr, men det var artig å kikke litt. Fra toppen var det først forholdsvis enkel klyving ned et stykke og så trivielt bortetter eggen til omtrent det laveste punktet. Så ble det smalere. Jeg balanserte bortetter en til tider temmelig smal egg, stedvis bekledd med overraskende store steinblokker som til min store forundring lå oppe på eggen i de mest utsatte posisjoner. Jeg prøvde hele tiden bare å ta / trå på dem med et lett trykk. Etter noen minutter bortetter denne eggen kom jeg til en temmelig glatt hammer. Jeg gikke et par meter opp her, men veien videre var rein klatring. Mitt utrenede klatregraderingsøye landet raskt på minst 4'er, kanskje mer. Lenger ut til venstre var et rapellfeste som vitnet om at andre hadde tatt i bruk hjelpemidler for å komme seg forbi her. Denne hammeren s¨mulig ut å runde lenger nede i siden, men det fristet ikke med all den løse grusen og Julia som ventet, nei skal jeg gå her noen gang så skal jeg følge eggen, enten med noen som kan klatre, eller ved å gå den andre veien som virket enklere da man tilsynelatende kan rapeller ned vanskelighetene de fleste stedene. Tilbakeveien ble lang, vi gikk tilbake opp over toppen, over den markerte toppen litt lenger ned og ut mot Blåbreen. Hadde ikke noe målerutstyr, så jeg "målte med øyet", men tviler på om den holder 10 meter (tipper 7- , men kan ikke utelukke det. Videre fulgte vi kanten høyt over Blåbreen før vi gikk på snøen ned den bratte siden mot Blåbreen. Et par steder ble det litt småklyving ned et par hindre, men forøvrig gikk det greit. Største faremomentet er å tråkke over, eller snuble i alle den løse morenesteinen på slutten av en lang dag, når både ankelledd og hode begynner å tenke mer på mat og seng enn å gå riktig. Det gikk heldigvis bra. Fra Blåbreen rundet vi ut langs kanten og seinere elva, på venstre side av vannet og så rett utover mot stien. På slutten droppet vi tanken på å forene oss med stien på denne siden av Styggehøryggen da det gikk et fristende skar opp til venstre nesten 2 km. tidligere. Så vi skar opp i skard 1705 moh før vi etterhvert kom ned på stien en 3 km før Glitterheim..... Med rubb og rake sikkert en nærmere 25 km tur (+15-16 på sykkel), ikke så enormt mange høydmetere (eff. en ca. 1250-1300), men ganske lange strekk på stein og i snø gjørde at det ble en slitsom affære, og ikke minst tidkrevende. Vi hadde stått opp som til en normal arbeidsdag, og var ikke hjemme før borti midnatt. I dag er det reinspikka hviledag

Tor Erik måtte etterhvert ned til lavlandet igjen, men værmeldingen var fortsatt ikke den beste. Likevel bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på Smørstabbtraversen denne fredagen. Vi stod opp litt tidligere denne gangen, men enda et lag med nysnø på toppene gjorde det ikke spesielt trivelig å komme i gang og på vei innover dalen mot Krossbu veltet tunge regnskyer mot oss. Gøyalt! Fra Krossbu trasket vi i retning Smørstabbreen, etterhvert midt mellom to stier og totalt uvitende om den flotte stien som tar seg opp til tjernet der Leirbreen og Smørstabbreen møtes (den fant vi på tilbakeveien). På vei opp mot brekanten satte snøværet inn for fullt igjen, for tredje dag på rad! Vi tok på oss tau og gikk innover breflata i retning Kalven med dobbelttau. Vi rundet opp på venstre side av Kalven og tråklet oss opp i den nysnødekte flanken til vi omsider befant oss på fortoppen i tett tåke. Eggen videre mot Kalven krevde en del forsiktighet på det sleipe underlaget. Da vi hadde traversert alle Kalvens tre toppunkt og skulle ta fatt på ryggen mot Skeiei letter været og solstråler var igjen med oss en kort stund. Vi fulgte en markant snøegg ned til det laveste punktet, og så slakt opp til foten av Skeiis egg. Her var det frem med klatreutstyr. Den var gradert til 3-4 i klatreføreren, men en ting er sikkert: Det hjelper lite hvor lett 5 og 6 går i tørt vær med svasko på et klatrefelt i lavlandet. På vått fjell, mens istappene regner ned over en, med våte fjellstøvler og sekk kan fort 4 bli tilnærmet umulig. De første fem meterne var enkle. Tor Erik ledet selvfølgelig. Så kom taulengdens crux, et par loddrette metre hvor kroppen måtte kiles litt på skrå i en sprekk for å komme opp. Vel oppe den første taulengden kom vi opp på et galleri, noen store, våte steinblokker som hellet svakt utover. Jeg med min livlige fantasi innbilte meg at det var mulig å skli utover her, men fulgte til slutt, litt småskjelven etter. Andre taulengden havnet vi langt ut til høyre, etter at glatte svapartier i mitden virket "umulige". På et punkt ropte Tor Erik - Gjør klart for fall. Nøttepirkeren min mistet jeg på vei opp og en kile måtte settes igjen. Vi gikk sikkert litt feil, men det var aldri tre'er over det ene hjørnet, i alle fall ikke i praksis. Jeg var sjeleglad for å ha et tau ovenfra med halvgode håndtak og noen små, glatte fottak, og Smørstabbreen langt nedenfor. Spesielt fingrene fikk lide. Med like over null i lufta, kald vind var det guffent for fingrene og krafse det kalde fjellet eller fingre med det kalde jernet. Det gikk bra og med stor glede kunne jeg notere meg Skeii for besteget. Fra Skeii i retning Veslebjørn er det flere hamre. På høyre side er det stup, på venstre "stupbratt" Sikkert ok å klyve her når sola skinner og svartmosen er tørr. Nå var det kaldt, vått og veldig vått med litt nysnø, så vi rapellerte den første hammeren med rapellfeste 10 meter inne på flata. Den neste kløv vi ned i siden mot Smørstabbreen og seinere ble hamrene lettere og lettere og kunne klyves greit. En hammer i starten opp mot en uvesentlig topp like etter det laveste punktet mellom Skeii og Veslebjørn var litt bratt og veldig glatt, så vi rundet ut til venstre på bratt snø, som etterhvert ble så dyp og bratt at den rakk nesten til brystet. Vi kome oss opp på fjell igjen og videre opp på eggen (jeg med hjelp av en taustump). Videre opp til Veslebjørn var det enkelt. Nå tetnet det mere til igjen og vi hadde bare sporadisk utsikt. Det jeg grudde meg mest for stod nå for tur, Bjørneggen, også kalt Jotunheimens flotteste egg. Med en gang vi kom ned fra Veslebjørn mot eggen havnet vi i skyggesiden. Nå var det ikke bare nysnø og vått fjell. Nå var det full vinter og iskaldt. Istapper som hang fra steinene og en utrolig gufsen vind som slå inn på eggen fra Leirbreen. For å komme ned til et rapellfeste slang vi et tau rundt en fastkilt blokk og lot oss slippe to meter ned med godt tak i tauet (sikkert enkelt å klyve her på tørt fjell i litt mer sommerlige temperaturer). Hylla var god og brei (mer enn metern), men likevel med snøen som føltes glatt under skoene og de ubønnhørlige stupene nedenfor stod jeg ikke akkurat og danset. Tor Erik gjorde klart rapellfeste og kastet tauet utenfor. På grunn av den kraftige vinden forsvant tauet rett ut mot Bjørnebreen og måtte rettes på. Rapellen gikk veldig greit. Lett klatring på fine sva står det i klatreføreren. På min rapelltur ned syntes jeg det var uhyggelige og utsatte sva, bratte som fy og sprinklet med vann, is og snø. Vel nede stod vi på noen for så vidt greie hyller, men de var smale, og dekket av snø, nedenfor var det veldig kort vått sva ut mot evigheten. Snart ble det imidlertid bedre og lettklyvd til tross for forholdene over en liten topp på eggen og så på noen sva nedover, over et lite punkt som minnet litt om opptaket til S Austanbotntind 2, bare ikke fult så utsatt og så videre ned enkel svadekt egg mot en kort svahammer. Veslebjørn N, var nå så nære at jeg nesten kunne ta på varden, men likevel så langt unna. Vi var fanget på eggen. Opp kom vi ikke. Rapellere nede til sidene virket heller ikke mulig, så vi måtte videre. Et rapellfeste en god del meter innenfor hammeren var det eneste vi fant. Dette hadde også noen gamle slynger som viste at det hadde vært i bruk. Rapellen ned hammeren (gradert 5- andre veien, men veldig kort stykke) var greit. Pendel måtte man ikke få, men ellers ikke noe problem. Det som fulgte var det værste, en 5-10 meter lang eggete hammer bort til skaret. Den var 30-50 cm. bred og bratt ytterst slik at den på ingen måte var god og gå på. På andre egger skriver man gjerne "loddrette stup på begge sider" uten at det stemmer helt hundre prosent. Her stemte det virkelig helt. Det var skikkelig loddrett på begge sider (ok da ikke helt, men så nærme man kommer). Rapellen fortsatte nesten flatt ned et sva som forhåpentligvis ville hindre stor pendel ved fall. Det så helt ekkelt ut å se på Tor Erik der han kløv seg forbi hammeren og bort til skaret. Jeg fulgte etter og visste ikke hvor loddrett det var før jeg stod der i vanlig rapellstilling med ryggen i fartsretningen. Tor Erik hadde hengt opp andre enden slik at pendel ikke skulle kunne skje, men det ville nå blitt et fall da. Dette tauopphenget gjorde at jeg ble mer og mer klemt på innsiden av tauet. En spennende omorganiseringsøkt med dårlige håndtak på en god fothylle som ikke virket så god lenger etter at en del is raste ned på den ført til at jeg igjen fikk tauet på innsiden. Nå stod jeg der med hendene i veggen på noen halvgode tak og føttene på smale men gode hyller (ned mot 4-5 cm.) mens fjellveggen strøk lukt ned i breen 50-100 meter nedenfor. Etter noen skjelvende skritt i denne posituren kunne jeg igjen få hendene rundt solide bøttetak på eggen og med en gang gikk det mye bedre. Eggen videre opp til Bjørnungen var egentlig veldig enkel, men vi sikret noen få meter på grunn av den glatte snøen. På Bjørnungen kunne jeg svært fornøyd se tilbake på eggen og si, der går jeg aldri igjen. Nå er jeg ikke like sikker lenger, men det må i alle fall være tørt! Jeg har ikke gått så mange egger av luftig karakter, men denne var et kort stykke, det sykeste jeg har vært med på. Med margin! Været var ikke lenger noe fint, og det var kaldt, ganske vinterlige temperaturer, så vi droppet planene om å traversere over Saksi,Geiti, Kniven og Store Smørstabbtind, men med visshet om at disse er enklere ved godt vevialg kunne jeg fornøyd konstatere at i alle fall den mest krevende biten var unnagjort. Håper er å få gått resten av traversen neste sommer. Fra Bjørneskaret returnerte vi ned Leirbreen i tomannstaulag, stort sett i gamle fotspor og verken så eller følte noe til noen sprekker. 11 og en halv time brukte vi på turen alt i alt. En kjempeflott tur! Vi har diskutert det etterpå, og selvsagt var det unødvendig av oss å rapellere med åtter det siste stykket forbi 5- svaet og eggtraversen. Det ville vært mye mer fleksibelt med en nedfiring etterfulgt av løpende mellomforankringer i stedet for å dra tauet gjennom åtteren ved nesten horisontal klatring. Men ovenfra så vi først bare rapellen ned det første svaeet og så ikke helt åssen det så ut videre. Andre man kunne da tatt en normal rapell ned svaet og så bundet seg inn på normal måte på hylla under og klatret bort, sikret av førstemann. Bare som tips, dersom noen finner på å kjøre i vei med normal dobbelttau rappell i åtter der slik som vi gjorde

På Vågåmo byttet Julia plass med Tor Erik og vi reiste i retning Dovrefjell. Etter en natt på noe så sivilsert som en campingplass i lavlandet kjørte vi rett til vaktbua på skytefeltet og fikk beskjed om at alle nøklene til Maribu bommen var utlånt. Enten har de veldig få nøkler til utlån eller så er det trynefaktor inne i bildet her, for det var veldig få biler å se i området. Vi kjørte til bommen og hadde heldigvis sykler med oss, som brakte oss enkelt til Maribu på en halvtime. Været, som skulle bli så bra denne lørdagen, var heller ikke denne gangen alt for overbevisende, men en del solgløtt fikk vi i det minste. Vi fulgte stort sett enkleste rute til topps. Julia frydet seg over å finne den nokså sjeldne Fjellpryd, mens jeg stort sett hadde nok med å holde meg på beina etter tre slitsomme dager med både knær og ankler som skriker. Ettersom jeg hadde innstilt meg på en meget enkel og rask topp, virket strekkene innover mot toppen langdryge. I tillegg var det mye steinur, et element som sinket oss mye i dag. Men etter mange pauser og bildeknipsing i fleng stod vi på toppen. Skredahøin har en flott utsikt, både mot Dovrefjells stortopper, Rondane, Romsdalsfjell, Reinheimen og Jotunheimen og mot noe som jeg mistenker for å være Sylane ? På vei opp tittet jeg interessert på eggen som gikk rett opp på nabotoppen, 1994 moh. Denne så litt i bratteste laget ut, men - Er det noen som har gått der? For å få et litt bedre blikk mot Svånåtind ruslet vi over til 1994 moh før vi returnerte over 2000 meteringen en gang til på tilbakeveien. Vi så for øvrig moskus to ganger på avstand og i tillegg to moskussafarigrupper i aksjon, hver seg ledet av en "innfødt" i grønn jaktdress med teleskopkikkert over skuldra. 200 moskus på dovre sa den ene av dem. Snart på tide med begrenset jakt lurer jeg på? Etter en natt i uværslignende blest hvor teltets stadige risting hindret det meste av søvnen. Da vi våknet til tåke på 1400 moh bestemte vi oss raskt for å avlyse den planlagte søndagsturen til Bruri og i stedet reise hjem. 4 toppturer i strekk er ikke så værst det heller. I alle fall ikke i en så KALD SOMMER.

Vekslende værforhold sist uke medførte at ambisjonene sprakk noe. Dog, noen få topper ble det. Telter ved bekken nedenfor svaene Ø Stetind. Står tidlig opp neste morgen for knapt å se Presten. Vel, om ikke annet må vel Midtre Høgvagletind tas. Rusler avgårde retning Langvatnet og tar av SØ øv. Høgvagltjørn(1445). Følger ura/brekanten opp til 1916. Videre greit over 1925 til 2066. Ser fortsatt ingen verdens ting rundt meg. Videre til 2015. Den kan da umulig ha 10m?? Kjeder meg litt i gråværet, men mobildekning på 2066 gjør at jeg får prata litt iallefall. Returnerer til 1916, for så over Høgvaglen tilbake. Ved teltet har jeg fått besøk av Kristina og Marianne. Hyggelig med besøk for en enslig rangler. Kaker og konjakk har de òg med. Er det ikke så at veien til mannens hjerte går gjennom magen da? Neste dag blir det Tverrbytthornet. Pent vær. Går inn Kyrkjeglupen til 1446. Så rett N. Greit opp og østover til hammer`n oppunder 2035. Har ikke no lyst til å gå ned de 15m i skaret for å omgå hammer`n. Det er sleipt og evt glissade videre nedover mot snørenna virker ikke forlokkende. Alternativet er opp inni den smale grusbelagte renna, eller rett til venstre for denne. Det blir det siste. Litt på kanten, men det går greit. Vil dog ikke anbefale denne ruta usikret!!! Eggen videre til 2102 er artig og grei. Treffer et lag fra Leirvassbu som skal gå motsatt vei. De vil rappelere ned nevnte hammer. Returen langs ryggen ned til 1460 er grei. Rauddalstindene er neste tur. Kurt har ankommet som turfølge. Inn Gravdalen til brua, så opp ryggen og over de vestre toppene. På store Rauddalstind letter skydekket over hele Jotunheimen. Kun noen dotter ligger igjen over Hurrungane. Usedvanlig flott utsikt! Det er langt bort til den østligste (2086) toppen. Greit hele veien, kun et lite opptrinn rett før selve toppen. Vi er nysjerrig hvordan den NØ ryggen ned til Rauddalsbandet er, og legger i vei istedet for ura og snørenna retning Olavsbu. Det er et sant H.....!! Vel nede på bandet blir vi skremt av oss selv, og lover hverandere å ikke gjøre no sånt igjen. Det striregner og turen tilbake til Leirvassbu blir tung. De to neste dagene blir Tverrbotntindane (artig sak den siste der) og Jervefonni tatt. Kurt drar hjem og jeg er klar for Bukkeholstindane, fra svarttinden og hele rekka ned. Står opp kl 04 fredag og været er begredelig. Alene over der i dette været orker jeg ikke og sovner igjen. Pakker sammen i 8 tida og kjører hjem. Etter en km møter jeg en "lavtflygende" Range Rover el lign. Noen som kjenner til den

Til Morten og andre interesserte Førerapport: Rester av snø/is i renna ut mot Hjørnet. Dette omgåes greitt nå. Dette gjør imidlertid at løsmassene der er enda mer ustabile enn vanlig. Bl.a. ligger det en steinblokk på størrelse med et bilhjul der, oppå en blanding av lausgrus og smeltevann. Den beveger seg ved berøring Fra Hjørnet og opp normalveien (Hefteys) var det tørt. Litt snø/ is i skaret på toppen av Andrews renne. Dette skaper ikke problemer om en kommer over sørlige fortopp, men gjør at toppen av Andrews/Tandbergs renne har fuktighet og litt snø/is. Nordover fra toppen var det endel snø langs eggen. Ut i fra selvsyn og det andre tråder her forteller, er det fortsatt endel snø igjen på Skagastølsryggen. Ideele forhold blir det ikke på en stund ennå. Tips angående Storen fra Bandet: Dette er ikke ment som noen pekefinger, men som tips for å redusere risikoen ved en tur på Storen. Tatt i betraktning trafikken på Storen er strekningen Bandet-Hjørnet svært eksponert for steinsprang. Det er mye løsgods og ustabile blokker. Det vil ofte være folk både over og under deg på denne strekninga. Ta hjelmen på ved Bandet :, og trå varsomt. Hold godt til venstre på svaene slik føreren angir, nesten på kanten mot Skagadalen. Her finnes antagelig den enkleste veien, samtidig som en beveger seg til venstre for nedslagsfeltet for steinsprang fra folk på veg mot Hjørnet. Beveg deg fortest mulig i de steinsprangeksponerte sonene, se hele tida etter dekningsmuligheter. Stopp og ta pauser under hammere eller utenfor fallinja fra veien videre. God tur ! Geir

Søndag 1.8. gikk Trine, Line og jeg inn Leirungsdalen fra Rv 51 over Valdresflya. Over sadelen på Raudhammaren og videre ned i dalen. Lettgått og fint. Line og Trine gikk opp på Leirungstinden 3 topper, mens jeg skar opp i retning Vestre Leirungstinden og den lille toppen som ligger like øst for hovedtoppen. Vel oppe tok jeg frem GPS'en og målte primærfaktoren. Det var ikke vanskelig å se at dette var en topp. Tre ganger målte jeg, på forskjellige tidspunkt, både med høyde fra GPS og med altimeter. Alle gangene fikk jeg ca 15 meter. Returen gikk fort ned snøfonnene. Trine og Line kom fornøyde ikke lenge etter. Ca 9,5 time etter start var denne turen over. Konklusjonen er at toppen rett øst for Vestre Leirungstind kvalfiserer til over 10 meter i primærfaktor. Jeg navngir den Midtre Leirungstinden iom. at det ikke finnes andre topper som kan få det navnet. Nok et eksempel på at lista til Røyne med 300 toppene er langt fra fullstendig.

Turen min til Vesle Galdhøpiggen startet ved enden av bilveien til Galdhøpiggen sommerskisenter. Jeg gikk opp skibakken og over Galdhøi og videre ned til skaret mellom Galdhøi og Vesle Galdhøpiggen. I andre turbeskrivelser mener jeg å ha lest at veien til topps på Vesle Galdhøpiggen enklest går via eggen som så vidt ses til høyre på det første bildet nedenfor der ruten er tegnet med rød strek. For meg var imidlertid det uaktuelt å følge denne eggen. Det var for mye våt snø på eggen til at jeg ville risikere noe opp der. Jeg brukte i stedet ganske lang tid på å rekognosere for å finne en annen farbar vei til topps. Etter å ha gjort flere mislykkede forsøk og gitt opp pga overhengende skavler eller at det var for bratt fant jeg at den enkleste veien til topps var slik den er inntegnet med rød strek på bildet. For mitt vedkommende var jeg avhengig av å bruke isøks for å føle meg trygg opp bakken. Dessuten fant jeg det best å hogge vekk en del av snøskavlen for å komme meg enkelt opp. Jeg gikk alene på denne turen og tenkte en del på risikoen ved bregleppen opp til Vesle Galdhøpiggen. Et sted fjernet jeg også noe snø for å se ned i bregleppen, men noe mer enn 1-2 meter dypt var det ikke der. Jeg tror at Vesle Galdhøpiggen enklest nås på ski om våren/tidlig på sommeren. Antagelig er det noe vanskeligere å gå opp der jeg gikk når mer av snøen forsvinner. Da er man henvist til tidligere nevnte egg som jeg har forstått kan være noe luftig, selv om det er enkel klyving. Forøvrig er det tre topper over 2000 man når på denne turen. Foruten Vesle Galdhøpiggen på 2369 moh (Norges 7.høyeste ihht Røine) er det Galdhøi på 2283 moh og Kjelhøi på 2223 moh. Sistnevnte er bare noen steinhauger og ikke særlig interessante egentlig.

Etter å ha jobbet på Vestlandet et par uker ble det tidf til en tur innom Store Hestbrepigg, høyeste fjell i Skjåk kommune på veien hjem. Jeg valgte ruten opp fra Lundedalen og vandret en mil innover dalen før 1000 meter oppstigning ventet. En ganske drøy dagstur, var borte nesten i 10 timer. Knallvær der sekken ble tyngre og tyngre utover dagen etterhvert som klærne ble tatt av utover dagen. Akkurat passe varmt å sitte stille i kortbukse og T-skjorte på toppen og spise maten. Tørt og fint i terrenget, men noen flomdigre elver skapte litt frykt for fremkommeligheten. Heldigvis var alle 3 broene over hovedelven på plass, mens noen sideelevr måtte vades, det gikk greit. Vanligvis er det ikke nødvendig med vading på turen. Noen snefonner opp mot toppen, jeg valgte å følge disse, ettersom det er nok steinrøys likevel.

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

Småsjuk og lettere frustert etter mye ustadig og til dels dårlig vær i siste del av mai ble desperasjonen etter å finne en gløtt i skydekke og utnytte denne stadig større. I en tid hvor jobben legger beslag på mesteparten av uka er det jo stort sett bare helgene som byr på muligheter. Værmeldingene var triste og grå hele tiden, men metereologisk institutt sine værmeldinger har ofte en tendens til å bli bedre når det nærmer seg. Safer de og melder dritt på langtidsen og så folk bir glade når det likevel ble bedre? I alle fall: Som den værslaven jeg har blitt de siste ukene var jeg innom webkameraet på Turtagrø og ikke minst tilhørende meteogram flere ganger daglig i tiden opp mot helga. Og jo da, det så ut til å skulle bli et lite opphold i drittværet, men ikke lenge, natt til lørdag. Tur skulle det bli i helga uansett - jeg og Julia tenkte på Ringstindane eller Storbreatinden, men så, på torsdag kveld, ved titiden, sendte jeg en tekstmelding, temmelig spontant, til Øyvind i Sogndal og ikke lenge etter kom det svar. Turfølge til Gjertvasstinden var i boks. Utover fredagen ble det hyppige turer inn på meteogrammet til Turtagrø og for hver ny oppdatering så det stadig dystrere ut. Periodene med helt skyfritt skrumpet bort, og allerede ved 5 tiden skulle det være tett skydekke igjen, men under STERK tvil bestemte jeg meg ved 14-tiden på fredag ettermiddag for å reise, mentalt forberedt på nok en bomtur, men villig til å ta sjansen. Øyvind ble plukket opp i Øvre Årdal før ferden fortsatte over Berdalsbandet. Snøvær hadde redusert veibanen på det høyeste strekket til en smal stripe og skyene hang tungt overalt. Fantesteinen på Sognefjellets høyeste punkt nådde vi litt over åtte. Fanaråken og Smørstabbtinden lå innhyllet i tunge tåkeskyer, og kun enkelte blå sprekker i skydekket bar håp om en bedre himmelhvelving. Vinden feide over fjellet, og det var mildt sagt utrivelig å være ute. Jeg innbilte meg at vi hadde veldig god tid og la inn litt somling med overlegg slik at avmarsj til slutt ble kl. 21:00. I mine sofaplaner så den første etappen ned til Gjertvassdalen ut som en enkel sklietappe med fine nedkjøringer, men så feil kan man ta! Dagen hadde vært mild og nå i kveldinga begynte det å legge seg skare, men ennå ikke sterk nok til å bære oss. Resultatet var at vi hele tiden brakk litt gjennom skaren og måtte i praksis fungere som "isbrytere" ned hele Vetleutledalen. Det som skulle bli en lett transportetappe ble isteden et slitsomt "mareritt". Skyene klumpet seg rundt de fleste toppene og holdningen var: "Vi får gå og se hvor langt vi kommer". Et stykke nede i Vetleutledalen så vi Gjertvasstinden badet i kveldssol, men samtidig lett tilsløret av noen skydotter. Det var et trolsk syn, og alene nesten verdt turen. Rimelig slitne ankom vi Gjertvasselvi og fikk oss en raskt pause rundt midnatt. Jeg hadde på forhånd finlest høydekoter og sett meg ut et drag opp mot venstre, men nå som vi satt der ble alle slike planer lagt til side og vi gikk rett opp. Først på ski et kort stykke og så uten når fellene ikke ville samarbeide med snøen lenger. Trinn for trinn, høye kneløft, sparke hull i skaren, og sette foten ned. Slik gikk det sakte oppover. Å jobbe seg opp bratte motbakker med et skarelag over dyp løssnø, hvor skaren aldri, eller nesten aldri bærer - det er forferdelig slitsomt. Jeg var allerede helt falleferdig, og sjeleglad for at Øyvind med få unntak tråkket spor hele veien. Siden nedkjøringen til Gjertvassdalen hadde tatt så lang tid og denne oppstigningen nå viste seg mye tyngre enn jeg hadde tenkt, var håpet om å nå toppen til kl. 04:00 mer eller mindre hensvunnet. Bak oss lå Storutledalen med en skyfri Kyrkja og en klar himmel i nordøst, men ellers var det skyene som dominerte. Mørkt ble det ikke. Jeg ventet hele tiden på at det skulle bli mørkere da et tiltagende lysskjær mot nord entydig ga beskjed om at "Hei, her er en ny dag på vei, ikke helt ennå, men jeg kommer...." Klokker hadde vi ikke - et slikt stressmoment var i alle fall deilig å slippe. Med ski på beina gikk vi opp til høyde 1924, som kom overraskende fort på oss, og synet som møtte oss var en motivasjonsvekker av de sjeldne. Bak den blåsorte nattehimmelen lyste den hvite snøkammen opp til Gjertvasstinden mot oss. Ikke en sky der oppe nei. Skulle dette likevel kunne gå veien da? Skyene lå nå som et hullete teppe utover Jotunheimen, men stortoppene stakk alle hodet opp. I løpet av et par minutter forandret en sky på høyre hånd seg til Fanaråkens profil, med den karakteristiske hytteklossen på toppen var det ikke til å ta feil av. Vi var "nedlesset" med isøkser og stegjern og hadde forberedt oss på litt plunder opp den svært bratte motbakken opp mot 1982 moh. Det var bratt (!!) ja, men med nær ideelle snøforhold ruslet vi opp med hendene på skistavene litt over trinsa, mens økser og jern hang på sekken som før. Rød-oransjeskjæret på himmelen over Sognefjellet tiltok i styrke og jeg var sikker på at den nye dagen ikke var langt unna. Ennå var det langt opp, og helt utmattet fantes det ikke krefter til å springe avgårde slik jeg mest hadde lyst til. Med min for øyeblikket store helt Øyvind som sportråkker gikk det overraskende lett på fin snø over flere små avsatser opp til den siste lange snøbakken. Sola måtte ha hektet seg opp under himmelranda eller noe sånt, for den kom jo aldri, og godt var det. På den svakt skydekte fiolettrøde himmelteppet i sør steg en mørkgul måne opp og vant dermed kappløpet med sola. Tipper månen var fornøyd?! Det var i alle fall et fornøyelig syn å se på. Stølsnostinden som tidligere hadde ruvet himmelhøyt over hodene på oss var nå bare en liten ubetydelig nut langt der nede. En kraftig vind som pisket opp snøen gjorde det litt mindre trivelig på snøbakken, men gleden over vinduet som hadde åpnet seg akkurat når det skulle var altoverskyggende. 50 meter under topp-platået måtte jeg konstatere at sola hadde kommet seg fri og kom opp før oss, men det gjorde ikke noe. Å stå øverst i snøbakken mot Gjertvasstinden mens snøen mellom føttene mine plutselig begynte å gløde var en varmende følelese i den kalde nattelufta. Det siste stykket dro vi litt ut til høyre. Under oss var det 10-15 meter snøbakke som fortsatte til en kant hvor vi ikke så hva som under, men et eller annet fortalte oss at her bør man ikke ake ukontrollert utfor. Hadde snøen vært hard hadde isøks og stegjern vært en selvfølge for meg, men slik som snøen var nå ble det enkel rusling med skistavene. En meterhøy, nesten loddrett snøvegg måtte forseres før vi var oppe på topplatået på Gjertvasstinden. Ekstremt sliten, og minst like lykkelig var det bare å konstatere at det hadde betalt seg å ta sjansen, og risikere en bomtur. Værmeldingene var i beste fall usikre, men sjeldent syntes jeg jeg hadde fortjent det mer - etter flere bomturer tidligere i våres. Omlag 20 minutter stod vi og frøs på ulike steder av toppen. En god porsjon minusgrader i kombinasjon med en overraskende kraftig vind klarte likevel ikke å dempe gleden over det fantastiske fargespillet vestover. Styggedalsryggen og Gjertvassbreen glødet under den grønn-turkise himmelen. Gjertvassbreen var fullstendig snødekket med unntak av noen mektige istårn som trassig stakk opp. Kontrastene er store: Stivfrosne på toppen, men kl. 06 på en vindstille knaus 1450 moh kunne vi ligge og virkelig kose oss. Det ble en langt retur, turen var liksom over nede ved Gjertvasselvi, men neida: 12 km. og mer enn 500 høydemeter gjensto. Sakte sakte dro vi oss opp til Sognefjellet på en nydelig morgenskare. En reinsdyrflokk tittet nysgjerrig på oss, mens rypene kurret lykkelige i liene omkring. Vi ankom bilen ved 11-tiden, mens vinduet sakte begynte å lukkes fra sør. Takk til Øyvind for et trivelig turfølge og utrolig verdifull sporlegging på de tyngste plassene. Litte mer om all tvilen før turen kan leses om her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2979 Morten www.glittertindforlag.no Og etterpå: Ved ankomst Valdres utpå lørdagen begynte regnet å dryppe. Vinduet var definitivt lukket igjen. Forkjølelsen tålte absolutt ikke turen, så det blei stort sett senga resten av denne helga, men jeg får dra meg på jobb i morgen - kan liksom ikke sykemelde seg så fort på grunn av en fritidsaktivitet

Siden det var fotballkamp og drittvær i byen dro vi på spontantur til fjells med base på Beitostølen. Etter insideinformasjon fra Metrologisk "viste" vi at været skulle være best Lørdag formiddag og Søndag ettermiddag. Lørdag dro vi igang relativt tidlig og parkerte ved Bessheim. I skråningene opp ver det bart opp til ca 1200 moh. På veg oppover var det mye Rødsildre og Mogop. Vi spente på oss skia først nesten oppe ved Bessvannet. Snøen var våt tung og sugende og selv en motbakkefrik som meg slet hardt oppover. Rundet på nordsiden av Bessheim rundhøe for å prøve å finne bedre snø, men det hjalp ikke mye. Vi dro oss oppover og spiste lunsj på ca 1650 i solhellinga innunder Bukkehøe. Her var været snilt med oss og vi hadde flott utsikt. Toppen av Besshø var tåkefri selv om det ar tåkedotter rundt om på noen andre topper i nærheten. Kunne se at været mørknet nedover Valdres. Når vi nærmet oss Besshøbreen ble snøen bedre og opp på Brue gikk det bra. Herfra så vi snø/sluddbyger som begynte å gå i Sjodalen og de dro mot oss. Ved ca 2000 moh tok været oss igjen og det ble snø og tåke. Dermed ble vi snytt for den forgjettede utsikt. Ned fra toppen gikk det i rasende fart og jeg gikk på rævva og spjæra GoreTex-buksa. når vi passerte 1900 moh på veg nedover ble været lettere, men tåka ble liggende på toppene. Vegen nedover ble sørfing på rotten snø, noe som gjorde at det gikk i behagelig tempo nedover. Søndag valgte vi oss ut Raslet og Mugna som mål. Dro ut lit senere på dagen for å hedre metrologene. Parkerte på Valdresflya og gikk opp mot Steindalen. Snøen var mye bedre her og vi gikk i godt drev innover. Tåka lå godt ned på Rasletind og slo av og til helt ned på Raslet. Spiste lunsj på ca 2000 moh og satte oss ned i tåka. Mens vi åt begynte tåka å sprekke opp, men ga seg ikke helt. Tok sjangsen og gikk videre mot Mugna. Her begynte tåka å letne og været ble absolutt strålene. En toppgevist! Det er alltid flott usikt her når været er snilt. Gikk bortom Munken også. Turen ned igjen var en drøm. Skjønte også hvordan Raslet ha fått sitt navn. I Sørhellinga under Rasletind gikk smårasene kontinuerlig i solsteiken og lagde en fin raslende bakgrunnslyd. En fin avslutning på en lang skisessong som begynte på Raslet for over 8 måneder siden.

Etter en lang kjøretur med avstikkere både hit og dit, ankom jeg og Julia Dørålseter litt tidlig i kveldinga denne tirsdagen. Her var det stille! Ingen turister. Ingen biler, kun en hyttevert som fikk tiden til å gå med å sage ved. Altså ikke helt stille i bokstavelig forstand. Vi ruslet innover med passe tunge sekker og lot oss stadig vekk fasinere av naturen her. Fargene, lyset og egenarten. At dette ble norges første nasjonalpark hadde vi ikke noe problem med å forstå. Når man kommer tilbake til Rondane er det lett å kjenne seg igjen. Det krystallklare vannet som renner over hvite steiner. Den karrige vegetasjonen. De intense lavfargene. De særegne steinene. Teltet ble slått opp, deretter ble det sovet ganske mye. Dagen derpå opprant med tålelig dårlig vær. Det ble en utfordrende tur via nordryggen. Vi er vel de første som har gått her med hjelmer. En del gjør narr av det, men jeg ser ikke noe stort poeng i det. Det er ikke noe værre å gå kronglete, glatt steinur med hjelm enn det er å sykle rundt med hjelm. Steinura opp mot Sagtinden (Trolltinden iflg. nye kart) er fra nord noe av det mest fasinerende jeg har gått. Forstår godt navnet Trolltinden, for dette er virkelig trollstein. Noen er så store som eneboliger. Vinden fikk oss til å sjangle. Snønålene pisket i ansiktet og tåka kom og gikk. Litt lenger oppe var steinene dekket med et 3-4 mm. tyke snø- / rimlag. Ser man bort fra steiner dekket av blank is, er vel dette noe av det glatteste som finnes. Julia kunne godt tenke seg å snu, men løfter om at toppen var like rundt hjørnet fikk oss til å fortsette, og det var det heller ikke. 15 kalde minutter på toppen. Ned igjen gikk vi en litt annen vei, men det tok tid det også. Da vi hadde pakket teltet og vandret nedover mot Dørålseter gjeipet selvfølgelig toppene badet i sol fra en skyfri himmel til oss. Morsomt.

Vakna opp til ein fin morgon, med sol og nesten skyfri himmel. Teltet var slått opp eit lite stykke frå Torfinnsbu ved Bygdin. Det vart ein varm frukost denne dagen og litt før 11 rusla eg bort til Torfinnsbu for å ta båten til Eidsbugarden. Båten var heilt full, men heldigvis skulle mange av for å gå tur frå Torfinnsbu, så eg kom meg no ombord. Litt over kl 13 kunne eg parkera bilen inne i Koldedalen for å så rusle oppover den merka stien Uradalsvatnet. Uranostind viste seg fram med sin skarpe egg, og det var opp dit eg hadde tenkt meg. Kryssa så over elva der stien tar av til Fondsbu/Eidsbugarden og la i veg oppover mot sørtoppen på Uranostind. Her var det først nokre snøfenner og deretter grasfylte hyller oppover steinrøysa. Det var veldig varmt å gå oppover i solsteiken og det gjekk unna ein del drikkevatn. Etter omlag to timars gange frå Koldedalen flata det litt ut, før siste stigninga opp til ein av sørtoppane. Her traff eg på to tinderanglera, der den eine av dei hadde gått opp på toppen og ned igjen på ein time. Eg tok meg nok betre tid tenkte eg og berekna ein time til toppen. Litt luftig og bratt klyving Til sørtoppen var det lett klyving og bortetter til den andre sørtoppen var det eit litt smalt og luftig punkt. Ved sørtoppen openbara sjølve hovudtoppen seg og eggen bortetter såg bratt ut. Hadde høyrt om at ryggen vart veldig smal eit stykke og det var forsåvidt tilfelle. Først var det eit stykke på 3-4 meter der eggen var veldig smal, men det var fottak på sida som vendte ut mot breen. Litt lenger oppe var det eit tilsvarande parti der eg måtte klyve på ein skarp egg 5-6 meter. Ikkje veldig vanskeleg, sidan det var gode fottak på sida ut mot breen og gode handtak på sjølve eggen. Litt luftig, men eigentleg ganske enkelt syntes eg. Like etter dette var det bratt klyving oppover. Gjekk nokre meter til venstre for å så klyve på skrå tilbake til eggen igjen, då det såg noko meir utatt ut å klyve direkte på eggen. Her var det bratt og noko laust, etter mi oppfattning det vanskelegaste punktet på eggen (Kanskje 2+, 2/3). Eg kløyv difor konsentrert og forsiktig oppover. Vidare mot toppen vart klyvinga mykje lettare, sjølv om det var noko bratt. Siste stykket mot toppen var veldig enkelt. Eg var glad for å stå på toppen etter den litt luftige klyvinga på eggen. Korleis det er å klyve ned her, er eg usikker på, det frista ikkje noko særleg Toppen På toppen vart eg møtt av ein kar som var noko overraska over at eg kom opp ryggen - og i tillegg aleine. Følget hans hadde vandra opp breen frå Koldedalen. Gjekk så vidare bort til toppvarden og kunne konstatera at eg var på toppen etter godt 3 timar. Ned til Skaret mellom toppen og Slingsbytinden var det ei slak steinrøys. Etter tre brødskiver og litt drikke, tok eg ein rask tur opp på Slingsbytinden. Ganske lett vandring opp og fin utsikt ved toppvarden. Herfrå såg eg ganske godt kor returen skulle gå, det såg ganske bratt ut! Retur Starta i skaret og gjekk omtrent ned i midten av dette, over eit lite snøfelt. Ned nokre meter gjennom ei lita steinur til eit nytt snøfelt, der eg stara å halde noko mot venstre, for å runde rundt ein liten kant. Vidare var eg av og til ganske usikker på kor langt oppe i sida eg skulle halde. Fortsatte bortover utan å gå særleg mykje ned slik at eg var eit stykke frå "grunnfjellet" på Uranostinden. Her gjekk ferden over 3-4 snøbakkar, som kunne ha vore ekle ved andre snøtilhøve (Isøks kan vera kjekt å ha viss det er noko hardare enn det var no). Såg etter kvart at svapartiet gjekk over i ein liten rygg, som også vises på kartet. Gjekk litt sikk-sakk nedover denne med den raude knausen som mål. Fann fort ut at det ikkje var mogleg å skrå bortover, då det var bratte sva så langt eg kunne sjå. Ned til knausen med raud stein, gjekk eg ned nokre grashyller med ein del laus masse. Ein liten varde på toppen viste at dette var ein farbar veg. Eg pusta letta ut då eg var komen ned. På den enormt breie hylleformasjonen var det bare å traske bortetter snøfelta, eller gå oppå dei raude steinknausane. Etter ein god kilometer haldt eg slakt oppover på oversida av ein raudfarga hammar. Vidare hadde eg tenkt å klyve litt oppover for å kome inn på ryggen, men det var unødvendig. Fulgte bare sida bortover. Hylla vart litt smalare og det vart litt meir steinrøys, men det var ingen problem å gå bort til ryggen rett på oversida av eit bratt område. Det hadde sikkert også vore greit å klyve opp på ryggen, men det hadde blitt lengre. Siste stykket holdt eg meg på små snøfelt og var ikkje lenge nede ved Uradalsvatnet. Herfrå speilte Uranostind seg trollsk i vatnet, eit flott skue. Etter omtrent 7,5 time var eg nede igjen i Koldedalen. Seinare på kvelden var det ein praktfull solnedgang over fjella - flott.

Vi dro på sommerferie med ingen andre faste planer enn å være i nærheten av Leivassbu og ett ønske om å gå på noen topper i området. Vermeldingene var lovende med best vær først i perioden. Vi la oss til med telt like ved Presten. *Tverbottraversjen* Dagen startet med rim på teltduken, men i 8-tiden fikk solen tak i bakken der vi hadde lagt oss til og varmet frosne sjeler. Siden været vær flott tok vi turen vi hadde mest lyst til først. Vi gikk opp i Leirløyfte og vidre til Tverrbottind V1. Eggen mellom dobbelttoppene var alt for luftig, men vi omgikk den lett ved å gå 30 m ned på sydsiden og komme opp i skaret mellom toppene. Tilbake til skaret over Leirløyfte samme vei. Vidrere derfra over Store og Midtre Tverrbottindane gikk raskt og enkelt. Ned fra den sørligste av de midtre var det en stor snøfonn som så ut som en skavl ovenfra. Vi hadde troffet to staute karer som kom andre vei og sa det var enkelt, så vi gikk i deres spor. Det var bare en bratt kant og heldigvis ingen skavl å være redd for. Dagen var god og varm og når vi satt på Søre Tverrbotntindane bestemte vi oss for å prøve Tverrbytthornet også. Vi hadde hørt at den vestligste toppen skulle være vanskelig og kreve sikring. Derfor omgikk vi denne ved å holde høyden fra skaret mellom Søre Tverrbottindane og Tverrbytthornet. Der krysset vi guffen bratt løs ur, noen bratte snøfonner og måtte klyve noen bratte knauser. Det tok tid og ga ingen god følelse. Vi gikk rett opp på eggen når vi hadde passert østtoppen på Tverrbytthornet. Derfra gikk det lett opp på toppen og vi kunne nyte fjellheimen i ettermiddagssola. Tilbake eggen og ned lia der vi kom fra. Deretter ned en bratt snørenne i Kjyrkjeglupen og tilbake til teltet. *Kyrkjeoksle* Igjen var det kaldt om natten og enda mer rim på teltduken, men dagen så ut til å bli enda finere enn gårsdagen. Orket ikke mer kulde, så vi sjekket inn på Leirvassbu og lot teltet stå ute for å tørke i løpet av dagen. Gikk greit opp på Høgvaglskaret og vidre til Kyrkja Like før toppen er det luftig, men ikke spesielt utsatt. Fikk følge med en hyggelig kar fra Lom ned fra toppen. Rutsjet ned den lille snøfonna som la der og videre bortover Kyrkjeoksle til Langvasshøe. Fra skaret mellom høyde 1928 og Langvasshøe er det bratt, grov og tildels løs ur som vi forserte raskt. På toppen av Langvasshe noen unggutter å solte seg. De fikk det travelt med å få på seg buksene når vi kom. Fikk en god lunsj i sola her. Vidre opp på Visbretinden var bratt, men enkelt. På tilbaketuren gikk vi ned i skaret mellom Langvasshøe og høyde 1928. Fulte snørennene nd til Høgvagltjørnin. Nedver her begynte været å dra seg til. Det kom mørke truende skyer. Vi prøvde å sette opp farten for å berge teltet. Rakk å hente teltet før regnbygen innhentet oss. Det smakte godt med kaldt øl på kvelden. *Stetind* I løpet av natten kom noen venner av oss som ble med på turen videre. Vi ble enige om Stetind siden vi trengte en roligere dag og de ville begynne forsiktigere. Det var overskyet oppholdsvær og skyene gikk relativt høyt hele dagen. Vi gikk rundt til Gravdalsfonni og opp til toppen derfra relativt enkelt. Tok en lang lunsj der og tilogmed sola viste seg frem i korte øyeblikk. Ned igjen skle vi på fonna mot eirvassbu. Det gikk rakt unna og vi var tidlig nede. Vi planla de neste dagene med tur til Olavsbu. Noen hadde tatt med PC og K2 (fimen). Dermed så vi denne for å komme i "rett" (?) stemning. *Skardalstind* Nok en dag med lovende vær og vi la optimistisk (som alltid) i veg. Det gikk greit og raskt opp på Skardalstind og ble mye nyting av sola på toppen. Kanskje litt for mye, bygeskyer dannet seg rundt oss. Vi ville også prøve Skardalsegga langs nordeggen. Når vi kom fram til hammerene begynte det å hagle, så det prosjektet var bare å gi opp. Dermed måtte vi gå ned til Olavsbu litt før (det er ingen skam å snu). Etterhvert gikk haglet mer over i regn. Været lysnet på ettermiddagen og vi fikk tørket tøyet. *Rauddalstindane* Dagen begynte med tåkedotter som danset mellom tindene i Rauddalen. Turen var grei om enn noe bratt i starten. Innen vi kom opp på Søre Rauddalstind hadde sola fått overtaket på tåka og bare de høyeste toppene stakk såhvidt opp i skyene. DEt var lett å gå oppe på den brede eggen. Over Store og til Nordre var også temmelig greit. Ned i Gravdalen gikk det raskt på store snøfonner. En fin dag, selv om den ble lang. *Urdadalstindane* Med Store og Midtre Urdadalstinder som mål gikk vi fra Leirvassbu og inn i Semmelholet. Her dro været seg til med regn og tåkedotter. Det ble lunsj i guffent vær og halparten valgte å returnere. Vi andre freste opp dalsida på ei snørenne og kjempet oss til topps på Store Urdadalstind. Her gikk regnet over til tett snø, men vi klarte likevel å skimte Leirvasbu!?! Her oppe på toppen var stemningen elektrisk. Det summet i varden og isøksene freste når vi pekte litt i været. Det ble raskt ned fra toppen. Været ble bedre nede på eggen og dermed la vi igjen isøksene for å gå til Midtre Urdadalstind. Eggen var morsom og variert og vi fikk hilst på "Donald" som står som en pinnakkel ut mot Urdadalen. Returnerte samme veg over eggen og ned snørenna. Vi rakk å bli helt tørre innen vi var tilbake til Leirvassbu. *Storbrean* En ny dag med knallvær. Vi siktet på Jerfonni og tok med oss breutstyr. Kjørte bilen ned til Breabakken. Derfra gikk det bratt og grit opp på toppen. Koste oss med en lang lunsj. Ned ura på sørsida til Storbrean. Denne ura var løs, bratt og forredersk. Fikk lirket oss ned. Over breen gikk det veldig greit. Det lå mye årssnø. Opp fra breen og til topp 2069 (Geite V1/Sakse Ø1) var det mye is under og det siste stykket måtte vi ta på stegjern. Her storkoste vi oss i ettermiddagssola. Etter å ha ligget å dratt oss ett par timer gikk vi eggen videre nedover og rappelerte forbi ett vanskelig punkt. Det er nok mulig å omgå det på sørsiden, men det er veldig utsatt. Opp på Geite (topp 2002) gikk det greit over en morsom egg. Ned igjen føk vi nedover snørennene på Rundhøe. Dagen ble lang og vi rakk ikke middagen på Leirvassbu, men vi fikk varmt vann og øl, så da ble det litt Real Turmat. *Soleibotntind* Bra vær også idag. Forlot Leirvassbu og kjørte mot Hurungane for å prøve oss på Soleibotntinder. Parkerte ved Tverrelvi og gikk ryggen over Bukkenosi greit til toppen av Store Soleibotntind. Her ble det lunsjing mens vi så på Austabotntindane i kikkert. Kløyv over til Sørtoppen. Ned i skaret var det mye løse steiner. Med mye forsiktighet kom vi greit frem og fikk masse tilskuere på stortoppen. Tilbake igjen samme veg med samme store forsiktighet. Noen av turfølget hadde skrytt på seg Nordre Soleibotntind, men fant ut at der kunne han ikke ha vært, men "bare" på Launostinden. Dermed måtte også Nordtoppen til pers, selv om denne var enda værre å komme opp på. Bratt, utsatt og løse steiner. Kom oss etter mye styring opp på toppen. Ned igjen valgte vi å gå rett ned mot Soleibotnen. Det var ett dårlig valg, men også det gikk på ett vis. Siden vi var slitne valgte vi å gjøre direkte tilbake til Oslo på natta (noe som heller ikke er å anbefale). Oppsumering: 21 2000 m topper på 8 dager og stort sett greit vær føles godt.