Søk i nettsamfunnet

Urdadalsryggen har jeg tenkt på lenge og heldigvis tok Busken kontakt og ville gjerne være med meg på denne turen. Overraskelsen var stor da han også foreslo å få med oss Semelholstinder. Vel, -et ambisøst prosjekt skulle det vise seg på tunge forhold på junisnø midt i Jotunheimen. Gråbein ville også være med, men han hadde vært over denne ryggen i fjor sommer og ombestemte seg på vei opp mot skaret mellom midtre Urdadalstind og Store. Han ville heller gå opp på Nordre Semelholstind da han skjønte at det ville bli en veeeeldig lang dag. Været var vekslende med sterk vind, grått, noe sol og tilslutt over 4 timer med knallvær. Jeg hadde besteget Store Urdadalstinden i fjor sommer fra nord og derfor ble valget denne dagen å gå opp i skaret før Midtre. Vi hadde valgt truger denne dagen og det var et godt valg. Vekslevis gikk vi til fots med og uten truger. Det var et tungt føre og tunge sekker. Urdadalsryggen var delvis vinterkledd, men mye bart fjell også. Tror nok snøen gjorde det enklere noen plasser og vanskeligere andre. Flott å stå på Urdadalstinden S2 og se tilbake på en artig og vel gjennomført travers. Spennende og utfordrende flere plasser. Veien videre derfra gikk mot de Sørvestre Urdadalstindene. Her gikk vi til fots uten trugene på. Det ble en sugende tung travers før stigningen opp rett før Sørvestre Urdadalstind SV2. Seige meter opp dit med tung bør i bløt snø. Begynte å kjenne smerten i lår, legger og skuldre...det var langt hjem.. Beslutningen var tatt om å ikke forsøke seg på hele Semelholstraversen. Jeg gikk alene opp på Semelholstinden mens Busken gjorde klart tau og utstyr for tur nedover Visbreen. Utsikten på toppen av Semelholstinden var nærmest null, men da slipper jeg hele den uggne traversen neste gang. 7 topper denne dagen var jo meget bra!! Vel nede ved foten av Semeholstinden hadde vi brukt nøyaktig 10 timer. Været slo plutselig om igjen, og det ble knall sol som skulle vare resten av turen. Vinden hadde helt gitt seg og det var varmt og deilig på vår ferd nedover Visbreen. Vi holdt oss på høyre (østsiden) av breen nedover. Det surklet og rant ned fra de skumle Semelholstindene. Det var virkelig vår her oppe nå. Vi fikk gått med truger et godt stykke nedover dalen før disse måtte av. Et flott hjelpemiddel disse trugene gitt. DE kommer sikkert til å bli brukt på flere turer. Totalt ble det 1670 høydemetre. http://peakbook.org/tour/14917/Med+tung+b%C3%B8r+og+s%C3%B8rpesn%C3%B8+over+Urdadalsryggen+mm.html

Hei! Er en fersk fjellturist som har tenkt meg en tur til Romsdalen neste uke (12.-14. juni) Har med meg en turkompis, og ingen av oss er veldig erfarne på heftige fjellturer Har i utgangspunktet tenkt til å gå Romsdalseggen, men vil gjerne oppleve noe mer når vi først er i området. Hadde planlagt en liten kjøretur etterpå for å gå opp Blåstolen og Trollstolen på baksiden. Etter litt graving her på fjellforum er det så og si ingen som har nevnt de sistnevnte, så lurte på om noen har noe bedre forslag? Gjerne så vi kan ta med oss Romsdalseggen på samme turen uten å kjøre imellom. Utstyrsmessig stiller vi med tomannstelt og pakning som er overkommelig for to unge karer som oss. Litt begrenset med tid, så vi må tilbake igjen i løpet av tirsdagen, og hovedfokuset for turen er naturopplevelsen - ikke gå flest mulig mil på kortest mulig tid. Setter pris på alle svar!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16113/Nattur+til+Storheia.html Jeg og Øyvindbr (Øyvind Brekke) dro så og si rett fra Island til Nord-Norge fjelltur. På vei nordover tok vi en pit-stop innom Storheia, kommunetoppen i Frosta. Parkerte i veikanten ved bommen på vestsida av Sottjønna. Klokka var passert midnatt, men i midtsommerskumringa var det intet problem å gå uten lykt. Fulgte veien oppover forbi Fjellplassen. Stien som er inntegnet med de lengste linjene på kartet så vi lite til i starten, da vi trodde vi hadde funnet den ble vi i stedet ledet på villspor ut i høyt og vått villgras. Vasset oss gjennom driten og fant til slutt den ordentlige stien lenger oppe. Stien slynget seg fint oppover til myra vest for toppen. Herfra går den i mer svinger oppover i fjellsida enn inntegnet på kartet. Øyvind slet med en lei forkjølelse og var livredd for å bli verre før jobbstart på onsdag, han følte at han hadde tatt nok fri som det var nå. Så det ble litt «frøkensyting» da myrpartiene måtte forseres. Selve kommunetoppen er varden noen hundre meter sørvest for høyeste punkt. Var også oppom hovedtoppen. Utrolig flott utsikt og ikke minst stemning. Spredt skog ga god sikt over Trøndelags heier og klumper! Øyvind klarte å konsentrere seg mer om utsikten nå også. Returen gikk uten problemer og vi tok en 5-timerslur i bilen før vi fortsatte nordover til Gisen. 1t 20min 300 høydemeter 4 km

Hei...er det noen der ute som har positive eller negative erfaringer med dette teltet. Skal ha et helårstelt med lav vekt. Har vurdert dette teltet pga. vekt ....hilleberg e jo en annerkjent produsent men man vet jo alldri. Teltet blir nok mest brukt på sommeren. Har noen synspunkter på hvorfor stang kanalene skall ligge innenfor eller utenpå duken..? Lufte egenskaper...plass etc.

Skal kjøpe meg eit eller anna som eg kan koka vatn og mat med, er grøn så treng tips. Bruk vil vel i første omgang kun bli til ein eller to personar, vår/sommar/høst. Trur ikkje det blir noko gourmet måltider til å begynne med så greier meg sikkert med noko enkelt. Skikkelig kaffi er forøvrig viktig - ser for meg ein kaffikjele med kokekaffi, eller eventuelt presskaffi. Trur eg såg at Jetboil hadde ein fiks presskaffiløysing, men virka litt begrensa til anna bruk... Anbefalingar?

Drittvær i Jotunheimen! Hm... jeg setter meg ned og leter med lys og lykte etter et sted i Norge med fint turvær. Brokefjell! Der ser det bra ut, og tidlig neste morgen dro jeg og pappa til Kviteseid i Telemark. Jeg hadde forsøkt med på Mannslagarnuten på Brokefjell i høst, men da måtte jeg snu på Einangsnut http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html grunnet gjennomslagsnø i høyden. Nå var det på tide med revansje og en digg vårskitur (også kalt påske-etter-påske-tur). Sola skinte i alle fall fra klar himmel da vi ruslet oppover skogsbilveien mot Heivatn. Det blåste litt nedi dalen, men det var nesten deilig med den varmen som var. Stillongsen var bare å droppe i dag, en lett skibukse var det eneste som behøvdes. Vi var litt sure siden vi etter hvert oppdaget at det gikk an å kjøre helt opp til Brekke gård fremfor å parkere ved hovedveien. Da ville vi spart 120 høydemeter og 2,5 km, men jaja, vi får ta det som god trim. Slike vårskiturer er i grunn ganske annerledes enn vårskiturer i Jotunheimen på samme tid. Å starte nede ved grønt gress, gjødsla åkrer og blomstrende enger fremfor å ta på seg skiene med det samme man går ut av bildøra på Krossbu. Dette gir en helt annen opplevelse, og den er god! Skiene ble spent på snaut to km før Heivatn på 500 moh. Morgenskaren ga oss god glid, og etter noen få stavtak var vi fremme ved Heivatn. Vi var spente på om det gikk an å krysse vannet eller om det var for utrygt. Pappa er hydrologisk senioringeniør ved NVE og har heldigvis kunnskap til å vurdere dette. Han fastslo at isen var trygg, noe som ga meg en trygghet også, for jeg hadde vært nokså skeptisk hadde ikke han vært med! Se forresten ismeldingen for dette vannet/Østlandet 19. april http://www.nve.no/no/Vann-og-vassdrag/Hydrologi/Is-og-vanntemperatur/Ismelding/Ostlandet/ Tror forresten dette er siste uken i år som isen her er trygg. Vi fulgte snørester til noen gamle scooterspor, og det hele gikk fint for seg uten våte plagg som resultat. Satte på fellene i når vi gikk i land. Nå bar det oppover i skogen, og vi fant heldigvis en rute med nokså åpne områder. Vi krysset Kvævabekken over en liten snøbro og fulgte bekken på høyre side et lite stykke før vi skar bratt oppover mot vestryggen til Hestestodnuten. Oppe på ryggen satte vi oss ned og nøt utsikten vestover. Herfra kunne vi se store deler av det fantastiske og unike landskapet Telemark har å by på. Til venstre så vi nedover mot Nissedal og Drangedal, langt inne bak Bandak skimtet vi Haukelifjell, og mot høyre lå kjempene Skorve, Gaustatoppen og Mælefjell. Videre rundet vi Hestestodnuten på høyre side, men der var det ganske bratt å forsere. Jeg måtte inn i det dype søkket der bekken rant, skikkelig gigantisk halfpipe dette! Innover mot toppen tiltok vindstyrken, og noen snøbyger nærmet seg faretruende fra vest. Heldigvis nådde vi toppen og fikk nytet utsikten en stund før en kraftig snøbyge veltet over Brokefjell. Utsikten fra toppen var for øvrig av ypperste klasse, toppen har tross alt den 5. største primærfaktoren i fylket (680m). Jeg tittet nedover mot Einangsnut der jeg måtte snu i høst, hadde blitt en drøy tur å vasse i råtten snø til knærne derfra. Mye mer behagelig med ski og fin skare i dag! Tilbake gikk vi omtrent over Hestestodnuten fremfor å runde toppen. Skaren hadde ikke mjuknet noe særlig, så rennet ned igjen ble mer Kristianiasvinger (skrensing) enn flotte Telemarksvinger. I skogen var snøen blitt mykere, men ikke råtten. Og det ble et morsomt renn ned til Heivatn. Isen holdt nå også, og ikke lenge etter var det av med skiene og vandre ned i sommeromgivelsene. En alle tiders vårskitur hadde vi nå lagt bak oss! Turdata: 6 timer 26 km 1240 høydemeter

En god værmelding førte til stor optimisme. Skyfri himmel, ett par kuldegrader og maks frisk bris var ventet. Stemningen var stor når vi hadde installert oss på en leilighet på Gaustablikk med utsikt opp på Gaustatoppen (1883 moh) Skilørdag Nede ved Gaustablikk var det noe vind, men ellers fint vær. Det raste noen lokale skyer i stor fart over Gaustatoppen. Vi satte i gang oppover. Vinden tiltok i styrke etter hvert som vi kom høyere og høyere. Brisen ble etter hvert voldsomt frisk og gikk vel mer over i stiv kuling med snøfokk 2-3 m over bakken Det ble rett og slett utrivelig, så halvveis oppe i bakken bestemte vi oss for at nok var nok og rant ned igjen. Vi traff mange andre optimister på vei oppover, men alle ville prøve lykken. Lunsjen spiste vi inne i leiligheten og fikk med oss innspurten på damenes 3-mil i Kollen med 3-dobbelt norsk. Mette og inspirerte fortsatte vi rett på 5-mila og Northug-seier Etter all milslukinga var vi utkjørte og måtte teste skibakkene. De lengste heisene var stengt på grunn av vinden, men vi fikk testet skiene tilstrekkelig til at vi følte oss klare for afterski Det ble god stemning som vi avrundet med en velsmakende spagettigryte. Toppsøndag Søndag morgen hadde vinden hadde løyet og temperaturen sunket med fem grader. Toppiveren hadde definitivt ikke lagt seg, så når jeg våkner tidlig som vanlig gjorde jeg forkosten klar til de andre hadde stått opp. Dette gjorde at vi var klare på rekordtid og prøvde oss nok en gang på Gaustatoppen. Etter 2 timer sto vi ved hytta på toppen. Skyene holdt fortsatt ett lite grep om toppen, så det var surt. Heldigvis er vindfanget på hytta åpent og vi kunne sitte innendørs og spise lunsj før vi traverserte bort til den første renna for å starte nedturen. Snøen var beinhard etter all vinden. Dermed tok det hardt på låra å kjøre nedover. Vi holdt oss unna de verste vindhumpene og fikk til fin skikjøring. Selv om noen fingre ble kalde var det en herlig tur og godt å komme opp på snaufjellet

I ukedagene før denne helgen så helgeværet ut som rene sorgen. Fant omtrent ingen steder med godvær! Men så til slutt ante jeg et lite værvindu på søndag, dermed var det bestemt at Nupsegga, kommunetoppen i Vinje skulle til pers. Siden toppen ligger ustrategisk til ifht der hvor flere av turkompisene mine bor ville jeg gi turfølgeseksjonen på Fjellforum et forsøk. Overraskende nok fikk jeg kjapt respons, og kort tid senere var Henrik (turbo-henrik) med kompisen Karl samt Nils Hermann (nilshermann) mitt eminente turfølge til Nupsegga. Vi kom oss avgårde fra Asker litt før halv ni på morgenen. Deretter ventet en 3 1/2 timers lang kjøretur til Fentedokki på Haukelifjell. Men vi hadde mye morsomt å skravle om så reisen føltes ikke så veldig lang. Da vi skulle parkere var snøen på parkeringsplassen så våt og råtten at jeg ikke klarte å rygge ut igjen. Men med litt spaing og dytting fikk vi det til likevel, og etterpå fant vi et fullgodt alternativ noen hundre meter i retning Haukeliseter. Været så meget lovende ut på Haukelifjell, med tindrende sol fra en blå himmel, plussgrader og klisterføre. Rene vårfølelsen! Og vi som lot solkremen ligge igjen hjemme..! Men i vest lurte truende skymasser som vi håpet ikke ville komme nærmere. Henrik og Karl gikk med tyngre randonnéutstyr mens jeg og Nils sverget til de gode gamle fjellskia. Og ja, konklusjonen ble vel at Nupsegga ikke er noen godt egnet randotopp. Den første stigningen opp mot Trollnup føltes tung, men det var deilig med noen lengre flater etter det. Eller, for oss med fjellski var det moro med flater. Karl hadde fått gnagsår som måtte fikses sporenstreks. Praten gikk lett innover og over vannene 1362 og 1443. Vi tok jevnlige pauser og jeg måtte innse til gagns at jeg hadde tatt med alt for lite mat, fælt til appetitt på denne skrotten. Fremfor å gå med ski helt til topps ved å runde i vest om Nupsfonn så gikk vi opp en bratt skråning opp til sørøstryggen. Her satte Henrik fra seg sine ski siden fellene var for smale til at det gikk an å gå sidelengs. Senere kom vi til en temmelig bratt bakke som jeg visste at jeg aldri ville tørre å kjøre ned, her satte jeg og Nils fra oss skiene. Men Karl ga seg ikke og fortsatte videre i god stil. Ved den første av de to fortoppene satte også han fra seg skiene. Vi tok et raskt blikk tilbake mot den solfylte østvidda før vi nå entret tåkeheimen for godt. Det gikk greit å traske bortover ryggen til toppen. Enkelte steder var steinene dekket med is, men det krydret bare tilværelsen. Nils hadde knapt vært i høyfjellet i tåke tidligere, så han syntes dette bare var spennende. Til slutt nådde vi den store toppvarden på Nupsegga. Vi fant også toppboka og Nils skrev vel noe slik som "Fire staute karer på Nupsegga, 3. april 2011". Dessverre uteble den flotte utsikten vi hadde gledet oss til, så vi returnerte etter kort tid. "Rennet" tilbake til bilen ble ei heller noen dans på roser. På grunn av flatt lys og for mange flater/slake motbakker var det ikke noe kupp med randokjøring, og Nils valgte å beholde fellene på skia hele veien ned. Med tiden til hjelp passerte vi til slutt Trollnup og kunne enkelt skli ned til hovedveien. GPSen var god å ha i dag for å si det slik. Selv om dette i utgangspunktet skulle være en kort og grei tur fikk kroppen kjørt seg bra likevel. Enkelte av oss hadde problemer med å stige ut av bilen da vi skulle kjøpe burger på Esso Haukeligrend. Det ble en sen hjemkomst, og da var det herlig å kunne stupe til sengs. Mindre kult å vite at en skal på jobb tidlig neste morgen (hehe, tror ikke alle hadde planer om det...). Likevel, dette ble en flott opplevelse og vi storkoste oss sammen på tur! Tusen takk til Nils, Henrik og Karl for en knalltur (og neste gang kan vi ta en mer rendyrket randotopptur H og K)! For bilder og kart: http://peakbook.org/tour/11679/Med+nytt+bekjentskap+p%C3%A5+Nupsegga.html

Hei! Vi er tre venner som har tenkt oss en skitur 7.-10. januar, fortrinnsvis i nærheten av Trondheim (Sylan, Trollheimen, Dovre e.l.) og hytte til hytte. Vi har tenkt på Trekanten i Trollheimen, vet det har vært en diskusjon om denne nettopp her på forumet, mtp å gå den i desember, men er det noen som har noe mer å melde angående å gå den i begynnelsen av januar? Pleier det å være ved og gass på hyttene i januar? Vi er helt gjennomsnittlige på ski (dvs trolig bedre enn kongen, men ikke fullt så gode som Dæhlie ) Er dagsetappene da ok å gjennomføre på de timene det er med dagslys, eller blir dagene litt korte? Er det noen som har andre tips til turer som kan la seg gjennomføre i dette tidsrommet? Vi tenker hovedsaklig å ende opp samme sted som vi starter for å lette logistikken mtp bil.

Jeg går å funderer på Fjellheimen Extreme, men har ikke helt bestemt meg på om jeg vil ha 2 eller 3. Var innom XXL for noen helger siden. Der hadde de satt opp 3'er-teltet, og dette syns jeg virket veldig stort. Som regel er det bare jeg og bikkja(fuglehund) som er på tur, og ser derfor ikke helt vitsen med å kjøpe 3'ern. Ser for meg at dersom man blir 2 personer i teltet kan "forteltet" brukes som lagring av sekker etc. Ellers bruker jeg å ha sekken inne i teltet når det er bare meg og bikkja. Etter hva jeg kan se på spsifikasjonene på 2 og 3, er det i all hovedsak at 3-ern er ca 30 cm bredere. I tillegg litt tyngre. Hva sier folket? Noen som har erfaring med 2 eller 3 eller begge? Er det greit med plass i 2'ern

Firstly, please excuse my use of English. i live in the UK and enjoy reading this forum with the help of google translate. i am at the point where i am looking to buy a new tent and have shortlisted the two above. here in the U.K. plenty of people have Hillleberg tents but there are few with Helsport. looking at the manufactures web-sites there seems to be little difference between the 2 models apart from the storm mats. the cost over here is also about the same for each. i cannot find any reviews on the Spitsbergen camp. most for the Keron are positive (although one owner had repeated pole breakages). does anybody have experiences of either tent that you could share? good or bad? i would be using this tent all year round in Scotland and the weather is mostly wet and windy (all year round) we also have a bad insect problem in the warmer months (the midge) which can force you inside the tent behind the mosquito nets. ps. for around the same price as the Spitsberen camp i can get the Svalbard high camp 5 and for £ 150 more the Svalbard 6 camp. should i consider these? weight isn't too much of an issue with about 1kg difference between them all. many thanks for your help.

Jeg trenger ny spvepose som skal holde ned til -10 (med ulleundertøy og lue), og jeg er veldig fristet av dun. Jeg bærer for både datteren min og meg selv, så både vekt og volum er begrensninger jeg kjenner på støtt og stadig. Hvis jeg kjøper dun, så tror jeg at et fuktavvisende trekk burde være bra, ikke minst fordi unger innimellom søler i telt. Jeg har familie som skal til USA i nær framtid, så gode kjøp derfra er veldig aktuelle. Kan noen hjelpe meg med tips?

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/27364/Fors%C3%B8k+p%C3%A5+Gjuratinden.html -------- Mørkevandring opp lang bakke Lenge har jeg siklet på Gjuratinden (1712). Dette spisse og alpine spiret som tårner høyt over Isfjorden, som enhver umulig kan la være å imponeres av. I og med at jeg snart drar nordover i militæret ville jeg og Bjørn-Even ta en siste tur, og den skulle bli spenstig og uforglemmelig. Vi forsøkte på Gjuratinden vinterstid. Vi ankom sætra Rabben rundt halv ti kvelden før og slo opp mitt splitter nye telt (Terra Nova Super Quasar) på sletta nedenfor vegen. Følgende natt ble preget av litt dårlig søvn med mange tanker som strømmet rundt i hodet. Lytte til skred som tordnet ned fjellsidene, vinden som ulte ned gjennom dalen og mulige ting som kunne gå galt under en vinterbestigning. På grunn av at vi spiste grådig mye på Sinclair på Kvam like før gjorde at kroppsvarmen føk til værs, først langt utpå natta merket vi at det egentlig ikke var så varmt. Vi fikk nå litt søvn til slutt. Våknet kl. 05.15. Det har blitt få turer på oss i høst, så vi prøvde å komme inn i rutinene igjen. Kle på oss, spise frokost, gjøre klar sekk og ski – festen er i gang! Vestlandsfjella er imponerende, men baksiden (?) er at en bestigning her alltid byr på en laaang motbakke fra nærmest havnivå til himmelhøyde. Låra fikk i alle fall kjørt seg oppover med digre randoski (Bjørn-Even hadde lette fjellski, gru deg til nedrennet!) og gørrtung sekk som inneholdt blant annet klatreutstyr og varme klær. Det var snø helt fra start og vi prøvde å følge t-stien opp gjennom skogen. Opp gikk det greit, men vi grudde oss allerede til returen ned her... Lenger oppe gikk skareføret over til pudder og ved Førhaugsteinan skiftet det mellom pudder og hardpakket snø. Skredfare? Det var stemningsfullt å gå i mørket og titte ned mot bebyggelsen rundt Isfjorden som glitret som tusen stjerner. Dette får man ikke oppleve i Jotunheimen. Natta var lang og vi ønsket etter hvert at det skulle bli lysere. Hyppige spise- og drikkepauser gjorde til at lyset kom kjappere, følte vi. En ting vi var litt spente på var rasfaren. Etter å ha lest side opp og side ned om juleorkanen Dagmar ble jeg litt skeptisk til akkurat dette. Men det beroliget meg litt å tenke på at denne bakken er vestvendt og at skredfaren kun var moderat på Strynefjellet sist jeg sjekket. Etter Førhaugsteinan kommer én bratt bakke hvor vi fulgte en slags rygg. Deretter flatet det litt ut før det ble så bratt at det bikket 30 grader. Her gikk vi spredt og forsiktig i sikk-sakk oppover. Til høyre for oss hadde det gått et skred som vi kunne skimte i grålysninga, så vi følte oss ikke helt komfortable. Men snøen virket i grunn stabil og vi kom opp uten å merke antydninger til drønninger. Herfra og videre opp økte vinden kraftig på med mye snøfokk som gjorde det til en kald opplevelse. Bjørn-Even hadde problemer med at stålkanten på den ene skia løsnet og at fellene ikke satt godt nok. Ved å brekke stålkanten og surre sportstape rundt fellene fikset vi biffen. Låra var seige, men ved å ta skritt for skritt over tid kom vi til slutt oppunder Gjuratinden som så enormt stilig ut fra denne vinkelen. Nå fikk vi også se litt av sola som skinte med oransje farge på toppene omkring. Det var noen skydotter her og der som skygget litt for sola og det var ikke helt tydelig å se om sola nettopp hadde stått opp eller om den var på vei ned. Dagene er korte så vi hadde bare tida av veien om vi skulle rekke til topps på Gjuratinden. Gjuratinden – we`ll be back Vi rundet like oppunder Gjuratinden i østsiden og parkerte skiene ved en stor bresprekk under en skråflanke av snø som førte opp til sørryggen. Hadde nå brukt hele 5,5 timer fra bilen og opp hit! Skjemaet begynte å ligger tynt an, og vi var spente på hvor lang til vi ville bruke på toppstøtet. Brukte litt tid på å skifte fra randostøvler til alpinstøvler og diverse greier, altfor lenge siden forrige vintertur, må få til hurtigere overganger. Omsider var vi klare for toppstøt, med en sårt trengt lettere sekk. Snøen opp skråflanken var virkelig djup. Sank ned til hofta for nærmest hvert steg. Selv om den heldigvis ikke er lang måtte vi skifte på å brøyte minst to ganger. Endelig var vi oppe på ryggen og vi skuet opp på den majestetiske Gjuratinden som badet i midtvintersol, et forlokkende skue. Eggen oppover var stort sett grei å følge med ymse snø og is som gjorde små opptak mer krevende enn på tørrføre. Så kom vi til en hammer der vi bestemte oss for å runde denne på venstre side. Etter å ha rundet hjørnet måtte vi ned et litt kinking punkt før vi kom inn i en snørenne. Her kunne vi velge å følge snørenna opp til ryggen eller å klatre på is/klippe ved siden av. Etter litt nøling ble det til at vi stort sett fulgte snørenna som var drøyt 40 grader bratt. Siste delen måtte vi traversere på klippe for å komme opp på ryggen igjen. Klokka var nå 13.00 og det mørknet om tre timer. Bjørn-Even var skeptisk til å fortsette grunnet tid og manglende vinterklatreerfaring med stegjern og isøks. Optimistisk som jeg stort sett er klarte jeg å overtale ham til å fortsette litt til. Her valgte vi å ta fram tauet og jeg ledet opp et litt kinkig punkt før en høyere hammer sperret veien videre. Jeg valgte å skjære ut til venstre og etablere standplass. Bjørn-Even kom seg opp han også. Jeg skjønte også at tiden snart rant ut for oss, etter å ha rundet hammeren på venstre side og sjekket veien videre så jeg at hvis vi skulle sikre hele veien ville vi mørkne ute før vi var tilbake ved skiene. Vi hadde rett og slett ikke tid til det. Litt bittert i og med at toppen kun var snaut 80 meter unna... Gjuratinden, vi kommer tilbake! Nær-døden-opplevelsen Vinden tiltok kraftig og det var meldt opp mot stiv kuling i fjellet utover ettermiddagen. Lett å bli satt ut når man får puddersnø pisket opp i ansiktet med en iskald vind. For å komme oss tilbake enklest mulig valgte vi å rappellere oss ned i snørenna til der vi rundet forrige hammer. Vi tok slyngebåndet rundt en perfekt nabb. Bjørn-Even fikk i oppgave å lage dobbel fiskeknute på slynga mens jeg ordnet tauet. Jeg tok en kjapp titt på fiskeknuta som så grei ut. Da vi omsider skulle hive ut tauet kom det bare opp igjen med vinden, så planen var å dra det med seg under rappellen. Jeg var førstemann til å rappellere. Jeg stilte meg opp med ryggen vendt mot veststupet og lente meg langsomt bakover. PLUTSELIG ser jeg at slyngebåndet på rappellfestet ryker. Jeg utroper forfjamset «hæ, NEI!» før jeg faller i et luftig svev bakover mens jeg ser at Bjørn-Even blir mindre og mindre. Jeg rekker å tenke at nå kommer jeg til å dø, lurer på hvordan det føles, blir alt mørkt? Deretter dundrer jeg borti fjellveggen og fortsetter i en dobbel salto før jeg treffer snørenna. Jeg har null kontroll der jeg ruller nedover snørenna som er rundt 40-45 grader bratt. Jeg registrerer at jeg kommer til å treffe noen steiner ved siden av. Heldigvis treffer jeg disse med ryggsekken og hjelmen. Tenkte videre at jeg måtte stoppe meg, jeg må redde meg ut av situasjonen. Merket aldri noen dødsangst eller redsel, kun løsningsorientering. På mirakuløst vis klarer jeg å klore meg fast til snøen før jeg fortsatte utfor en klippe videre ned vestveggen. Jeg ser rundt meg og tenker, «er det mulig?, jeg lever». «JEG LEVER!» ropte jeg opp til Bjørn-Even som var på gråten og helt fra seg langt der oppe. Jeg sjekket kroppsdelene, og jeg var åpenbart ikke lam, jeg hadde utrolig nok ikke fått andre skrammer enn en litt forslått rygg, en litt hoven venstre ankel og et blåmerke på venstre triceps. Av utstyret hadde en isøks løsnet fra spinner leash`en og tauet hadde jeg dratt med meg ned i renna. Jeg hadde begge isøksene hektet rundt halsen under rappellen, noe som kunne gått riktig ille... Ikke noe av utstyret ble ødelagt under fallet annet enn noen skrammer i buksa, på sekken og en del tydelige riper i hjelmen. Hvis jeg ikke hadde hatt på hjelmen og ryggsekken hadde jeg definitivt ikke vært tilstede i dag... Jeg tok tak i en isøks og krabbet meg oppover for å kunne stå litt sikrere. Bjørn-Even klyver ned ryggen og inn i snørenna usikret for å komme ned til meg. Jeg var fortsatt sånn halvvegs i sjokk, men på ren autopilot tok jeg fram kameraet for å knipse et bilde av meg og snørenna. Deretter begynte jeg å kveile opp tauet. Vi trengte heller ingen redningshelikopter i og med at jeg tydeligvis fortsatt levde og var i god behold. Mer hell i uhell er det faktisk ikke mulig å ha. Bjørn-Even kommer ned til meg og er i sjokk selv. Jeg spurte ham hva som egentlig skjedde. Hektet slynga seg av nabben? Bjørn-Even forklarte at det var knuta som han knøt røk. Har aldri sett han så lettet da han skjønte at jeg var uskadd. Jeg beroliget han med å si at sånt er et felles ansvar og jeg tar på meg like mye av skylda i og med at jeg ikke dobbelsjekket knuten som i utgangspunktet aldri skal kunne ryke. Men nå måtte vi glemme dette for en stund, trekke pusten dypt, og konsentrere oss om å komme oss trygt ned fra fjellet. Returen Stemningen er veldig spesiell mens vi følger ryggen ned mot skiene. Jeg tenker at jeg liksom lever på overtid siden jeg faktisk mest sannsynlig ville vært død. Tidligere har jeg vært døden nær flere ganger på mine turer i fjellet, spesielt vil jeg trekke frem glissaden på Midtre Ringstinden i 2009. Hvor mange liv har jeg igjen nå? Det er rart å tenke på, men nå er det viktig lære av hva som gikk galt i stedet for å tenke seg redd på fremtidige klatreprosjekter. Det som ikke dreper gjør en sterkere... Vel framme ved skiene fikk vi omsider skiftet og gjort oss klare til den lange nedoverbakken. Med tung sekk, kraftig vind, konturløst terreng, og ujevnt skiføre ble ikke dette noen spesielt god opplevelse. Spesielt spent var jeg på det bratteste henget. Like før dette valgte vi å få på oss hodelykta. Men hvor var det jeg la den? Til slutt så måtte jeg lete rundt i hele sekken, og i et kraftig vindkast med snøfokk ble fingrene så kalde at jeg nesten fikk angst. Bjørn-Even trådde til og hjalp meg med situasjonen, til slutt fant jeg hodelykta og vi kunne fortsette nedover. Jeg hadde randoski og kunne derfor kjøre mye fortere enn Bjørn-Even. Det gikk greit ned bratthenget uten at noe ras ble utløst. Bjørn-Even valgte å bære skiene ned her, noe som tok en del lenger tid når hvert skritt synker langt ned og skoen blir fylt med kald snø og is. Hodelykta til Bjørn-Even lyste ikke så godt så resten av veien ned måtte jeg prøve å begrense farten for å lyse vei for oss begge. Siste stykket gjennom skogen var så kjipt at jeg skal la være å skildre det. Mye stønn og banning kom fra begges kjeft. Men med tid og stunder kom vi ned til Rabben i god behold. Deilig å få skiftet til tørre klær og omsider kunne dure i bilen ned mot Åndalsnes der vi fråtset i en stor burger med brus! Nå ventet kun 7 timer i bil hjem mot hovedstaden og det hverdagslige etter en tur som var langt utenfor det jeg regner som en hverdagslig opplevelse. Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffelars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det som lever, er frisk og sprek. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig. God tur, og husk ekstra godt på hva mamma sa da du dro; vær nå forsiktig da...

Før helga gikk jeg gjennom turdagboka for 2011. Kom til 28 netter etter å ha skrelt bort DNT-hytter, camping, BBs og sosiale samvær med bikkja i hundegården. Telt, gapahuk og under åpen himmel er -telt- opp. Etter denne flotte H-trykk helga er tallet kommet opp på det magiske 30-tallet. Med romjula for tur blir det vel et par stykker til Sikkert mange som har mange flere overnattinger, og noen som har mindre. Har satt opp følgende tabell: Kategori 0: 0 = Null Kategori 1: 1-9 netter = Amatør Kategori 2: 10-29 = Småproff Kategori 3: 30-99 = Proff Kategori 4: 100 -199 = Villmarking Kategori 5: 200 - 299 = Ekte Villmarking Kategori 6: 300 - 365 = Lars Monsen Så, hvilken kategori er du i ???

Ser etter ei bukse ála Norrøna Falketind Pro shell, evt ei bukse i active shell, eVent eller annet vanntett, solig og pustende stoff, med fulllengde glidelås i sidene i en annen farge enn svart. Jeg har svart skalljakke, så har lyst på ei bukse som synes litt, i tilfelle man skulle bli offer for en leteaksjon på fjellet Jeg har sett Falketindbuksa i limegrønn, men jeg liker ikke den fargen. Rød, oransje, gul, eller en eller annen synlig variant av grønn eller blå er aktuelt. Rosa og lilla er ikke helt min greie. Noen tips på merker som tilbyr dette?

Jeg har tenkt meg å gå alene fra Finse til Ustaoset evt. Haugastøl med alt av utsyr pakket i sekk. Planen er å gå vinterruten fra Finsehytta via Krækkja. Ruten virker veldig grei mtp snøskred men det som beskymrer meg er at store deler av ruten går over islagtevann og den siste tidens mildvær. Er det noen som har noen erfaring med istykkelser på vannene rundt Finse? Jeg vet at isen er sikker om den har en tykkelse på mer enn 10 cm, men det er lite praktisk å gå rundt med isbor å sjekke overalt. Er det noen forholdsregeler jeg bør ta når jeg krysser vann vinterstid. Jeg husker at vi i militæret fikk beskjed om å åpne hoftebeltet og løsne på bindingen bak helen når vi krysset vann, men det blir jo veldig tungt for skuldrene når det er snakk om lengre distanser. Nevner at jeg har erfaring med turer i lengde, men da ikke over islangte vann.

Her kommer rapporten fra min og Bjørn-Evens turer rundt Eidsbugarden i høstferien. Fikk oss to dagsturer http://tinderanglerne.blogspot.com/2008/10/de-to-sre-uranos-og-langeskavltinden.html PS: Bjørn-Even er i gang med å lage film fra blant annet Uranoseggen, så vent i spenning foreløpig

Hei ! Jeg har kjøpt meg Hilleberg Kaitum 3. Jeg kjøpte også karbon teltstenger fra Fibraplex som skal vær sterkere enn orginal stengene. De nye stengene er letter enn orginal stengene. Er det noen andre med disse stengen som vil tilfløye noe?

ihvertfall på nettsiden dems ikveld..... kan ikke skjønne noe annet et at dette er billig, og antakeligvis feilpriset.... vanlig fjellheimen har jo samme pris... løp og kjøp.

Formålet med turen var å si farvell til sommeren før neste arbeidsperiode. Turen startet i Åseral, Setesdal Vesthei i Nord, gjorde en sveip bortom Bygland kommune før den svingte sørover nedover heiene til Evje. For å gjøre turen mest behagelig ble sekken strippet ned til det minimale. Dvs ingen telt, ekstra klær og mat med. Satset på at godværet i slutten av august skulle holde seg, at bærene fortsatt var gode og at fisken beit villig. 1.Dag. Kona stusset litt over denne lette sekken da hun slapp meg av i Åseral, men jeg forsikret henne om at alt var med. Fant godt med villbringbær innover kjerrevegen og tok meg god tid til å plukke med en del. Første vann var fiskelaust, det neste også og sånn fortsatte det. Det ble blåbær til kvelden mens bikkja fikk sin lille rasjon av tørrfor. Nydelig solnedgang. 2. Dag. Blåbær til frokost. Så inne ved et vann i Bygland bet endelig fisken. Fisk og fisk. Det ble et par tusenbrødre til lunch. Holdt sulten unna et par timer. Ikke mer fisk utover ettermiddagen og kvelden. Blåbær og enkelte overmodne multer til kveldsmat. Nydelig solnedgang, men magen knurret litt. 3. Dag En nedslående fiskedag. Blåbær til frokost, lunch, middag og kveld. Masser av antioksydanter heldigvis. Vurderte å smake på hundeforet men avslo, ikke bikkja si skyld at fiskelykka ikke har slått til. Han går nå bare på halv dagsrasjon han nå, og ser litt mulefunken ut på den lille prosjonen sin. Smeltet resten av smøret i panna og tilsatte salt og litt kaffe. Goodies. Men dessverre alt for lite. Ble litt seig nedover halsen. Kaffe'n etterpå smakte. Redningen for humøret. Nydelig og harmonisk solnedgang. 4. Dag Det ble vel litt for mye bær i går. Blåbærspruten stod bortover røsslyngen ved dobesøk på morgenen. Nå var det bare å komme seg heim. Gav blaffen i fiskinga, men hev innpå en del søte og velsmakende multer i farta. Merket at kroppen var tom, en liten motbakke og tempoet dabbet betraktelig. Annonserte hjemkomsten på satelitten og jaggu stod ikke kjøttekakene klar. Men kona ville ha meg med ut etterpå, for å plukke, ja nemlig, BLÅBÆR!!

Når årets pinsetur til Jotunheimen er planlagt et år i forveien og alt klaffer med vær, form og fravær av skader/sykdom, føler man seg utrolig heldig. Særlig når turen går langveisfra, i vårt tilfelle Rogaland. Planen var at årets tur skulle gå med utgangspunkt fra Spiterstulen, og derifra går det som kjent stier til mange celebre tinder. Torsdag 28. mai – Store Steindalsnosi 2025moh De to ivrigste av oss hadde mast oss fri fra familie og jobb både torsdag og fredag, og tidlig torsdag morgen startet vi fra Haugalandet. Ifølge kameratens kontakter i Fortun, hadde Sognefjellet og Tindevegen vært stengt pga. nysnø dagen før. Vi valgte derfor å kjøre om Sogndal. Været ble bare bedre og bedre utover ettermiddagen, og da vi kom forbi Turtagrø, bestemte vi oss for å klinke til med turens første toppforsøk, Store Steindalsnosi. Vi parkerte ved 1300moh merket på Sognefjellsveien, pakket tursekkene og smørte oss med solkrem. En herlig følelse 9 måneder siden forrige tur i Jotunheimen! Det var nysnø i vegkanten, og vi var usikre på hvordan snødekket var oppover. Pga. en del barflekker og synlig steinrøys oppover nordvestryggen over Galgeberg, valgte vi å tape noen høydemetre og gå inn gjennom botnen rett vestfra. Det var 10-15cm tung nysnø, men ellers fine forhold. ”Skredfare” sang inni hodet mitt på veg oppover, og det hadde sannelig gått noen skred i vesthenget. Turen opp forløp helt uten dramatikk. Vi kom oss opp på nordvestryggen i ca. 1850m høyde, satte igjen skiene der og spaserte til topps med skistavene til hjelp. Vi passerte toppunktet og gikk videre østover til varden. Det var forholdsvis god sikt nordover og vestover, men Fannaråken og Skagastølstindane var nokså innhyllet i skyer. Nedturen gikk kjapt og fint, og etter 3,5 timer, 10km og 750hm var vi tilbake ved bilen. Turen over Sognefjellet var en flott opplevelse i finværet. Vi stoppet litt på Krossbu hvor vi var pinsen-08. Snøforholdene var tilnærmet like, men det var knapt en bil å se denne torsdagskvelden. Ingen av oss hadde vært på Spiterstulen med bil før, så kjøreturen opp fra Røisheim var en interessant opplevelse. Etter to litt mindre positive erfaringer fra Spiterstulen fra ungdommen (les: altfor kommersielt), var det kjekt å få et hyggelig møte denne gangen. Heller ikke her var det stort med biler på parkeringsplassen. Vi lødde ned sekkene med alt tenkelig utstyr og labbet oppover Visdalen. Skiene måtte bæres, for det var ikke antydning til snø. Planen var å etablere leir max. 2-3km opp på østsida for å ha utgangspunkt for toppturer. Vi fant en fin plass nede ved elva, rett under Hellstuguhaugen ca. 1,5km fra Spiterstulen. Den ville være lett å finne for kameratene fra Ryfylke, som skulle komme kvelden etter. Fredag 29. mai – Spiterhø 2033moh, Leirhø 2330moh og Veobrehesten 2185moh Etter tidlig revelje var vi klare for tur kl. 0800. Været var ikke helt topp, men det var opphold og det skulle bli knallbra utover dagen etter meldingene. Vi tok sikte på å spare kremtoppene til kameratene kom og valgte derfor å sikte oss inn på noen mer anonyme topper, i første omgang Spiterhø og Leirhø. Vi fulgte Leirgrova bratt oppover, jeg på beina og kameraten på ski. Vi såg nå at passering av Visa oppe i dalen bare var å glemme; vi var nødt til å gå tilbake til Spiterstulen når vi skulle på andre siden av elva to dager senere. Først i bakkene oppover mot Kyrkjeglupen såg det ut til at elva var dekket av snø og dermed passerbar. Spiterhø ble nådd uten de store jubelropene; vi kunne gå på ski helt opp til tross for at det var tynt med snø på den flate toppen. Det var dårlig sikt, men vi fikk noen glimt av Ryggehø og Glittertind i nordøst. På grunn av at sikten var så dårlig samt at vi kun var to, valgte vi å ikke ta enkleste veg til Leirhø over breen fra nord. I stedet tok vi den tunge turen ned i skardet vest for breen og gikk opp vestryggen. Det var fint å ha kontrollen med GPS oppover det smale partiet av ryggen, for vi såg nærmest ingen ting. Da vi kom opp på topplatået, måtte vi ta kompasskurs for å finne varden. Selv om sola av og til brøt gjennom, såg vi absolutt nada fra denne flotte utsiktstoppen, noe jeg vet mange andre har opplevd. Men stemningen var likevel høy, spesielt fordi dette var undertegnedes første stortopp siden Galdhøpiggen/Glittertind ble besteget (faktisk på samme dag!) sommeren 1992. Fortsatt på kompasskurs gikk vi nå sørover mot høyde 2110. Kameraten hadde fått blod på tann og ville forsøke seg på hesteritt på Veobreen! I skodda var det ganske psykende å gå ned bratthenget fra Leirhø. I et glimt fikk vi se noen utrolige skavler, sikkert med 10-15m utoverheng, og vi trakk oss ekstra langt innover fra kanten. Nedover ble skodda lettere, og da vi nærmet oss skaret ved høyde 2110, fikk vi plutselig fullt utsyn mot Veo- og Memurutindane. En fantastisk opplevelse etter å ha vasset i grøt i timevis! Og mer fantastisk skulle det bli da vi rundet snøkammen over Veobreen og fikk se selve hesten. Denne stilige toppen fortjener sannelig all den positive omtalen den har fått i bøker og turrapporter. Vi rutsjet ned snøkammen mot breen, tok på oss seler og tau (30m halvtau) og begav oss bort til foten av hesten. Undertegnede var litt skeptisk til å passere breen kun to mann i tauet, men det gikk helt fint. Vi valgte å gå opp snørenna et stykke til høyre/øst for toppen. Det var dyp snø og ingen fare for utglidning. Vi hadde med isøks, tau og noen kiler. Vi kom oss greit opp på toppeggen, men såg fort at vi ikke ville klare å nå toppen østfra langs eggen. I stedet sikret vi oss rundt toppen på sørsiden og kom oss fint opp en renne rett sørfra. På det laveste var vi kanskje 6-7hm under toppen. Å komme bort til selve toppblokka var langt mer luftig enn vi hadde forestilt oss, og vi valgte å sikre over en kvass blokk som måtte passeres før toppblokka. Det gikk greit å dra seg opp på denne, og begge ble behørig fotografert av den andre. En skikkelig seier å komme opp her, og en utrolig lønn for strevet med den flotte utsikten over Veobreen og tindene rundt. Returen gikk ikke helt uten dramatikk, da vi klarte å løse ut et skred i snørenna vi kom opp. Det var aldri noen fare for oss, men vi var litt bekymret for sekkene våre, som stod igjen nede. Til alt hell hadde vi satt dem litt til siden for renna, så det gikk bra. Vi returnerte over breen i tau og rant på ski ned til Veoskaret. Et enormt syn åpenbarte seg nå for oss, med panorama over Hellstugubreen og –tindane. Herifra såg breen ut som melisglasur, og planen var å gå der dagen etter; gjett om vi gledet oss til det! Ned fra Veoskaret var det bratt, som det står i alle bøkene. I solhellinga løste vi hele tiden ut småskred, men det var bare langsomme ”elver” av nysnø og ingen fare. Det mest dramatiske som hendte, var at undertegnede måtte grave løs den ene foten som ble sittende dønn fast til skrittet. Dette skjedde uavhengig av skredene, da jeg gikk det bratteste partiet til fots. Returen fra kanten av Hellstugubreen til leiren gikk helt greit. Vi kunne renne på ski til ca. 1350moh. Så var det bare å ta skiene på sekken. Etter eksakt 12 timer, 22km og 1600hm var vi tilbake ved teltet. De 5 kameratene fra Ryfylke ankom planmessig en stund før midnatt, og det ble seint før vi fant soveposene den kvelden. Lørdag 30. mai – Store Hellstugutind 2346moh, Midtre Hellstugutind 2339moh og Søre Hellstugubrehesten 2120moh Dette var dagen flere av oss hadde sett fram til lenge; endelig skulle vi prøve oss på Hellstugutindane. Noen av oss hadde vært på Søre i 2002, men det er jo de kvasse stortoppene og utsikten fra dem, som drar. Vi kom naturlig nok senere i gang denne dagen, men det gikk radig opp igjen til snøfennene på ca. 1350moh. Her ble jeg overlykkelig over å finne igjen solbrillene mine, som jeg hadde lagt igjen dagen før; uten dem kunne hele turen vært spolert for meg. Vi fortsatte på ski inn til brekanten, hvor vi tok på oss seler og tau (60m heltau) på en morenerygg. Vi var nå totalt 7 mann, men ingen med nevneverdig breerfaring. Vi regnet det likevel som helt trygt siden vi var så mange i taulaget og hadde spurt på Spiterstulen etter sikreste rute, i dette tilfellet østsiden av breen. Mange vil nok reagere på at vi gikk i tau i det hele tatt, men det skyldtes sen pinse og forholdsvis snøfattig vinter. Så må vi også si at vi syndet på returen og rant ned igjen uten tausikring. Men da hadde vi et lite alibi ved at vi hadde testet ruta på veg opp. Hellstugubreen og utsikten mot de omliggende tindane var akkurat så deilig som Jotunologene blant oss hadde håpet på. Det var nydelig å passere høyeste punktet og se Gjendealpene åpenbare seg i sør. Snakker om at Vestre Memurubre såg ut som et størknet melishav denne dagen! Det var overraskende langt inn til skaret sør for Store, som vi hadde øverst på ønskelisten. Det vi likte minst da vi kom fram, var bratthenget opp i skaret. Med snøskredene fra dagene før friskt i minnet, valgte tre av oss å heller traversere langs fjellsiden på høyre side enn å gå på ski rett opp i skaret. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig bomtur, som kostet enormt med krefter og som faktisk kostet undertegnede Nestsøre. Da vi tok til vettet og returnerte samme veg som de andre hadde gått, hadde vi tullet vekk tre kvarter, og kameraten hadde allerede vært på Nestsøre. Etter en god kvil og matpause i skaret, foretok vi toppstøtet mot Store, som gikk helt greit. Selv om jeg har sett utallige bilder fra denne toppen, tok utsikten nesten pusten fra meg. Tenk å endelig få stå på Store Hellstugutind og attpåtil i perfekt toppvær! De kan snakke om Surtningssui og Leirhø, men utsikten fra den kvasse og sentrale Hellstugutinden slår det meste. Det var jubel og ekte fjellglede, og de av oss som gikk til topps, var helt alene på toppen. Returen gikk fint, og vi bant oss inn i tauet igjen på laveste punktet på ruta videre over breen. Det var tungt opp til skaret sør for Midtre; to av oss hadde tross alt noen tusen høydemetre i beina nå. Men vi kom oss opp i skaret, hvor vi møtte noen karer som var på travers nordfra over hele Hellstuguryggen. En frisk affære, med ski på sekken og full oppakning. De tok sikte på å karre seg opp til Store i løpet av kvelden og overnatte der. Jeg var glad det ikke var meg som skulle opp den nordryggen med så mye bagasje, men de fikk nok en fin soloppgang… Midtre var også en fin opplevelse, med litt annen utsikt enn Store. Det var uaktuelt for oss å fortsette nordover, og returen gikk ned i skaret igjen. På veg ned breen stakk undertegnede oppom Søre Hellstugubrehesten, en artig topp med mye bedre utsikt enn forventet. Nordre hest skulle også hatt en visitt, men beina sa stopp. Det hadde allikevel vært en uforglemmelig dag! Returen ned over breen, fennene og gjennom lyngen foregikk udramatisk, og etter 12,5 timer, 26km og 1650hm fant vi igjen leiren. En av mine absolutt flotteste dager i Jotunheimen gjennom 23 år! Hva skulle da ferskingene si, som hadde fått en slik jomfrutur? Søndag 31. mai – Store Tverråtind 2309moh og Lindbergtinden 2120moh Denne siste dagen var avsatt til vestsiden, nærmere bestemt toppene rundt Tverråbreen, og vi måtte altså komme oss over Visa. To av oss kom litt tidligere i gang og gikk om Spiterstulen, mens de fem andre resolutt vadet over en nokså grov Visa. Det gikk bra med alle. For oss to som ble gående med skiene på sekken helt inn til brekanten, var det nok en lengre tur. Vi fulgte stien til Eventyrisen til kloppa over breelva før vi fortsatte innover dalen i nokså grov ur. I det nydelige været var det kjempefin utsikt både innover dalen mot Tverråbreen med Nordre Bukkeholstind og utover dalen mot Leirhø. Det var ikke vanskelig å forestille seg at hele denne dalen må ha vært fylt med breis under den lille istiden rundt år 1750. Verten på Spiterstulen kunne fortelle at de hadde måttet flytte fra Gammelsætra som låg ved munningen av dalen, under Styggehø, og ut i dalen hvor Spiterstulen ligger nå. Vi tok de andre igjen ved brekanten, hvor de hadde ventet på oss en stund. Etter en matbit og kvil tok vi på oss seler, tau og ski og kom oss greit opp det nokså bratte brefallet. Vi holdt oss innpå breen langs nordsiden, og i jevn rytme gikk det oppover mot Nedre Tverråbandet. Det hadde gått ras i nesten alle rennene langs sørsiden av Tverråtindane, og vi holdt oss derfor et godt stykke ute på breen. På bandet åpenbarte det seg en fenomenal utsikt over Nordre Illåbre med omkringliggende topper, særlig stupet av Bukkehø og Skarstind. Etter en god pause tok de fleste av oss turen oppover nordryggen mot Store Tverråtind. Av en eller annen grunn har undertegnede gledet seg spesielt til å stå på denne toppen. Det har nok hatt sammenheng med nærheten til Galdhøpiggen og en fenomenal utsikt. Allerede på fortoppen vest for Store viste det seg at dette holdt stikk. Et utrolig rundskue, med celebre breer og tinder på alle kanter! Det gikk greit langs snøeggen ut til Store, og på toppen kunne vi gratulere hverandre med nok en stortopp i strålende vær. Stupet øst for toppen og eggen videre mot Midtre var stilig, men i dag hadde vi ikke ambisjoner om noen travers. Returen gikk ned samme veg til bandet. Her tok vi på oss skiene og gikk opp mot Lindbergtinden. Vi satte igjen ski og sekker et stykke under toppen og gikk greit opp på denne. Vi regnet med at toppunktet låg et stykke vest på eggen og noen av oss valgte derfor å balansere bort dit. Vi er fortsatt usikre på hva som er det virkelige toppunktet. Det var i alle fall stilig å se pinaklene langs vesteggen mot Bukkehø. Planen var opprinnelig å ta turen oppom Bukkehø i samme slengen, men som så ofte ellers i livet, ble lysten større enn evnen. Lindbergtinden fikk derfor markere slutten på toppsamlingen for denne gang; slett ingen dårlig avslutning. Nedturen over bre og fenner gikk uten dramatikk. Faktisk kunne vi renne nesten helt ned til Visa, kun avbrutt av passering av noen morenerygger. Det ble en kort og brutal avslutning på turen; vading over en nokså flomstor Visa. Nå var det ingen som orket å gå 3 ekstra km om Spiterstulen. Undertegnede vadet like godt i oransje truse, røde gamasjer og skisko. Det jeg var mest redd for, var å plumpe uti med sekken og få vann på kameraet, men det gikk heldigvis bra. Kliss våte og kalde, men herlig fornøyde kunne vi tumle inn i leiren etter 10,5 timer, 22km og 1350hm på tur. Den kvelden tømte vi spiskammeret for egg, bacon, pannekaker og annet digg. Det hadde vært nok en uforglemmelig pinsetur i Jotunheimen. Til tross for strålende vær dagen etter, var vi mettet for denne gang. Men vi kommer selvsagt tilbake ved første anledning. For å sitere Morten i hans siste bok: ”Det finnes bare én Jotunheim!”

Noen erfaringer fra denne ?? . www.norsk-fjellfestival.no

Skal kjøre denne veien i pinsen, og det er som alle sikkert veit umulig uten å få alvorlige frisk-luft abstinenser. Tenkte derfor å være føre var, og høre om noen hadde noen forslag til en kort skitur, gjerne opp på en liten topp, eventuelt stor kul som kan gjøres uten for at for mange ekstrakilometer på tilbakelegges bak rattet. Tenkte først og fremst at sognefjellet kanskje har noen gode muligheter for slikt. Noen som har noen forslag? Tur på beina er heller ikke å forakte, men skulle gjerne hatt en siste tur på fjellskia før de settes bort for sommeren

Fordi det ikke ble noe av vårskituren til disse toppene, ble det bestemt at denne traversen skulle tas i ferien. Askogvoll og jeg hadde planlagt denne turen i lang tid og vi hadde foretatt noe research vedrørende brepassasjer, hamre osv. Den "normale" ruta er vel å gå fra Leirvassu og inn Kyrkjeglupen for så å gå opp på Søre Bukkeholstind. Derfra plukker man topper som perler på en snor og avslutter traversen med Bukkehøe og Bukkehøe Nord for så å gå ned mot Geitsetri. Denne ruta er lang nok den....men vi ville gjerne ha med oss de Nørdre Bukkeholstindene og avslutte med Stygghøes to topper! Altså hele 18 topper med smått og stort. Startstedet vårt ble derfor Spiterstulen for så å avslutte med topp 47.1 Stygghøe Øst (2200moh) for så å gå ned ved Bukkeholsbekken. En drøy tur dette og innerst inne var jeg usikker om det ble for langt... Vi startet litt etter kl 0600 fra Spiterstulen og gikk raskt innover den lange Visdalen. Etter ca 1,5 time sto vi ved elva der vi skulle krysse over for å begynne oppstigningen til Søre Bukkeholstind. Lang transportetappe inn hit...hele 8km. Været var meget bra og litt svak vind som gjorde godt i sola. Likevel svettet vi fælt mens vi slet oss oppover kneikene mot toppen. Askogvoll er halvparten så gammel som meg så jeg måtte stå på for å si det slik...en utålmodig 24 åring Høydemeter etter høydemeter ble forsert og snart ble det bare gøy klyving bortetter ryggen. Askogvoll var rastløs så lange pauser ble det ikke på denne turen. Topp etter topp ble besteget på denne artige ryggen nodvestover. Etter å ha kommet til topp 74.1 Bukkeholstind V1 (2166moh) må jeg si at det så jævlig langt ut til Bukkehøe og vi skulle enda lenger...200 høydemetere ned til Bukkehøe Nord. Jeg var nesten bestemt for å droppe disse toppene og gå kun på de Nørdre Bukkeholstindene. Mat og drikke ble fortært og beina føltes bra og det var bare å trå til... Sekken ble lagt igjen da været var bra og kun rompetaske med ei flaske ble tatt med. Turen til Bukkehøe Nord og faktisk helt ut til punkt 2078 moh nord for denne og tilbake tok faktisk 3t45m. Bakkene opp mot Bukkehøe var tunge, men kroppen fungerte faktisk veldig bra. Vi gledet oss nå faktisk til de Nørdre Bukkeholstindene. Stigningen opp mot Stygghøe så hard ut fra avstand, men skulle vise seg og bli en meget artig og trivelig avslutning på en tur med mange bakker... Vi "listet" oss over brepassasjen mellom topp 74.1 og topp 87.0 Nørdre Bukkeholstind. Traversen videre østover var veldig grei ved slike tørre fine forhold vi hadde denne dagen. Den bratte hammeren opp mot topp 87.2 Nørdre Bukkeholstind Ø2 ble for sterk kost for oss, og vi rundet denne ut på breen for så å gå lett opp fra sør. Denne hammeren så nesten utoverhengende ut . Det så ut som det var greie tak, men greit å gå rundt synes nå vi da... Klyvingen opp mot Stygghøe var overrskende moro og satt en ekstra spiss på turen. Det kan jo ha noe med at det var de siste høydemeterne denne lange dagen. Hele 2800 høydemetre kjentes i beina. Heldigvis fikk vi akt oss ned på snøen ned fra Stygghøe Øst ned mot Visdalen. Det å krysse elva var ikke greit, men suget etter en kald øl var stort og vi tok bare sats og vasset raskt over elva. Våt helt oppå til låra, men hva gjør vel det når det blir hviledag dagen etter? Etter 15,5 timer og ca 3,5 mil var vi tilbake til Spiterstulen. En lang og spennede tur med mye artig klyving på tørt fjell! Anbefales!!!

hei er på jakt etter vinter telt, men som også vil brukes mye resten av året. lett vekt er viktig, så jeg vurderer 1-manns telt, alternativt 2 persons telt hadde vært det optimale hvis det er lett "nok". prøver å holde meg ikke over 2 kg. jeg kjøper det i canada eller usa. har sett litt på hilleberg akto, det er jo veldig lett. noen andre som kan gi synspunkter ift pris, merker, innehøyde og plass ift vekt, vinterbruk..etc hva anbefales?