Søk i nettsamfunnet

Vi dro på sommerferie med ingen andre faste planer enn å være i nærheten av Leivassbu og ett ønske om å gå på noen topper i området. Vermeldingene var lovende med best vær først i perioden. Vi la oss til med telt like ved Presten. *Tverbottraversjen* Dagen startet med rim på teltduken, men i 8-tiden fikk solen tak i bakken der vi hadde lagt oss til og varmet frosne sjeler. Siden været vær flott tok vi turen vi hadde mest lyst til først. Vi gikk opp i Leirløyfte og vidre til Tverrbottind V1. Eggen mellom dobbelttoppene var alt for luftig, men vi omgikk den lett ved å gå 30 m ned på sydsiden og komme opp i skaret mellom toppene. Tilbake til skaret over Leirløyfte samme vei. Vidrere derfra over Store og Midtre Tverrbottindane gikk raskt og enkelt. Ned fra den sørligste av de midtre var det en stor snøfonn som så ut som en skavl ovenfra. Vi hadde troffet to staute karer som kom andre vei og sa det var enkelt, så vi gikk i deres spor. Det var bare en bratt kant og heldigvis ingen skavl å være redd for. Dagen var god og varm og når vi satt på Søre Tverrbotntindane bestemte vi oss for å prøve Tverrbytthornet også. Vi hadde hørt at den vestligste toppen skulle være vanskelig og kreve sikring. Derfor omgikk vi denne ved å holde høyden fra skaret mellom Søre Tverrbottindane og Tverrbytthornet. Der krysset vi guffen bratt løs ur, noen bratte snøfonner og måtte klyve noen bratte knauser. Det tok tid og ga ingen god følelse. Vi gikk rett opp på eggen når vi hadde passert østtoppen på Tverrbytthornet. Derfra gikk det lett opp på toppen og vi kunne nyte fjellheimen i ettermiddagssola. Tilbake eggen og ned lia der vi kom fra. Deretter ned en bratt snørenne i Kjyrkjeglupen og tilbake til teltet. *Kyrkjeoksle* Igjen var det kaldt om natten og enda mer rim på teltduken, men dagen så ut til å bli enda finere enn gårsdagen. Orket ikke mer kulde, så vi sjekket inn på Leirvassbu og lot teltet stå ute for å tørke i løpet av dagen. Gikk greit opp på Høgvaglskaret og vidre til Kyrkja Like før toppen er det luftig, men ikke spesielt utsatt. Fikk følge med en hyggelig kar fra Lom ned fra toppen. Rutsjet ned den lille snøfonna som la der og videre bortover Kyrkjeoksle til Langvasshøe. Fra skaret mellom høyde 1928 og Langvasshøe er det bratt, grov og tildels løs ur som vi forserte raskt. På toppen av Langvasshe noen unggutter å solte seg. De fikk det travelt med å få på seg buksene når vi kom. Fikk en god lunsj i sola her. Vidre opp på Visbretinden var bratt, men enkelt. På tilbaketuren gikk vi ned i skaret mellom Langvasshøe og høyde 1928. Fulte snørennene nd til Høgvagltjørnin. Nedver her begynte været å dra seg til. Det kom mørke truende skyer. Vi prøvde å sette opp farten for å berge teltet. Rakk å hente teltet før regnbygen innhentet oss. Det smakte godt med kaldt øl på kvelden. *Stetind* I løpet av natten kom noen venner av oss som ble med på turen videre. Vi ble enige om Stetind siden vi trengte en roligere dag og de ville begynne forsiktigere. Det var overskyet oppholdsvær og skyene gikk relativt høyt hele dagen. Vi gikk rundt til Gravdalsfonni og opp til toppen derfra relativt enkelt. Tok en lang lunsj der og tilogmed sola viste seg frem i korte øyeblikk. Ned igjen skle vi på fonna mot eirvassbu. Det gikk rakt unna og vi var tidlig nede. Vi planla de neste dagene med tur til Olavsbu. Noen hadde tatt med PC og K2 (fimen). Dermed så vi denne for å komme i "rett" (?) stemning. *Skardalstind* Nok en dag med lovende vær og vi la optimistisk (som alltid) i veg. Det gikk greit og raskt opp på Skardalstind og ble mye nyting av sola på toppen. Kanskje litt for mye, bygeskyer dannet seg rundt oss. Vi ville også prøve Skardalsegga langs nordeggen. Når vi kom fram til hammerene begynte det å hagle, så det prosjektet var bare å gi opp. Dermed måtte vi gå ned til Olavsbu litt før (det er ingen skam å snu). Etterhvert gikk haglet mer over i regn. Været lysnet på ettermiddagen og vi fikk tørket tøyet. *Rauddalstindane* Dagen begynte med tåkedotter som danset mellom tindene i Rauddalen. Turen var grei om enn noe bratt i starten. Innen vi kom opp på Søre Rauddalstind hadde sola fått overtaket på tåka og bare de høyeste toppene stakk såhvidt opp i skyene. DEt var lett å gå oppe på den brede eggen. Over Store og til Nordre var også temmelig greit. Ned i Gravdalen gikk det raskt på store snøfonner. En fin dag, selv om den ble lang. *Urdadalstindane* Med Store og Midtre Urdadalstinder som mål gikk vi fra Leirvassbu og inn i Semmelholet. Her dro været seg til med regn og tåkedotter. Det ble lunsj i guffent vær og halparten valgte å returnere. Vi andre freste opp dalsida på ei snørenne og kjempet oss til topps på Store Urdadalstind. Her gikk regnet over til tett snø, men vi klarte likevel å skimte Leirvasbu!?! Her oppe på toppen var stemningen elektrisk. Det summet i varden og isøksene freste når vi pekte litt i været. Det ble raskt ned fra toppen. Været ble bedre nede på eggen og dermed la vi igjen isøksene for å gå til Midtre Urdadalstind. Eggen var morsom og variert og vi fikk hilst på "Donald" som står som en pinnakkel ut mot Urdadalen. Returnerte samme veg over eggen og ned snørenna. Vi rakk å bli helt tørre innen vi var tilbake til Leirvassbu. *Storbrean* En ny dag med knallvær. Vi siktet på Jerfonni og tok med oss breutstyr. Kjørte bilen ned til Breabakken. Derfra gikk det bratt og grit opp på toppen. Koste oss med en lang lunsj. Ned ura på sørsida til Storbrean. Denne ura var løs, bratt og forredersk. Fikk lirket oss ned. Over breen gikk det veldig greit. Det lå mye årssnø. Opp fra breen og til topp 2069 (Geite V1/Sakse Ø1) var det mye is under og det siste stykket måtte vi ta på stegjern. Her storkoste vi oss i ettermiddagssola. Etter å ha ligget å dratt oss ett par timer gikk vi eggen videre nedover og rappelerte forbi ett vanskelig punkt. Det er nok mulig å omgå det på sørsiden, men det er veldig utsatt. Opp på Geite (topp 2002) gikk det greit over en morsom egg. Ned igjen føk vi nedover snørennene på Rundhøe. Dagen ble lang og vi rakk ikke middagen på Leirvassbu, men vi fikk varmt vann og øl, så da ble det litt Real Turmat. *Soleibotntind* Bra vær også idag. Forlot Leirvassbu og kjørte mot Hurungane for å prøve oss på Soleibotntinder. Parkerte ved Tverrelvi og gikk ryggen over Bukkenosi greit til toppen av Store Soleibotntind. Her ble det lunsjing mens vi så på Austabotntindane i kikkert. Kløyv over til Sørtoppen. Ned i skaret var det mye løse steiner. Med mye forsiktighet kom vi greit frem og fikk masse tilskuere på stortoppen. Tilbake igjen samme veg med samme store forsiktighet. Noen av turfølget hadde skrytt på seg Nordre Soleibotntind, men fant ut at der kunne han ikke ha vært, men "bare" på Launostinden. Dermed måtte også Nordtoppen til pers, selv om denne var enda værre å komme opp på. Bratt, utsatt og løse steiner. Kom oss etter mye styring opp på toppen. Ned igjen valgte vi å gå rett ned mot Soleibotnen. Det var ett dårlig valg, men også det gikk på ett vis. Siden vi var slitne valgte vi å gjøre direkte tilbake til Oslo på natta (noe som heller ikke er å anbefale). Oppsumering: 21 2000 m topper på 8 dager og stort sett greit vær føles godt.

Vi i fjellsportsgruppa i Bodø kjører blåiskurs 18-21 august 2005. Jeg har selv deltatt på både det og snødekket bree. Det er flinke instruktører som selv benytter mye av sin fritid både klatring, vandring med og uten ski på beina. Hvis du våger deg nord for polarsirkelen er det virkelig å anbefale. Da jewg gikk på kurset hadde vi deltakere fra flere kanter av landet samt en nederlender som tok kurset som en spenstig ferieopplevelse. Ta en titt her: http://www.bot.no/activity.php?ac_id=7249 Mvh Elisabeth

Semelholstindtraversen 18.07 - Eventyret om de tre fjellgeitene som skulle til topps for å svette seg slanke Det var en gang ei jente fra østlandet som var redde for luftige egger, bratte stup og dype avgrunner. Så var det en en staut kar fra vestlandet som knapt kan få det bratt og luftig nok. Sammen med disse skulle en småfet fjellgeit fra Valdres forsøke å svette seg slank på vei til den skumle Semelholstinden. Men før de kom så langt måtte de over den kvasse trolleggen hvor bergtrollet passet både vel og godt på hvem som fikk passere, og det hadde nok hendt både titt og ofte at vågale fjellgeiter hadde blitt vippet av eggen og sendt hodestups nedfor de ville styrtningene ned på de hvite snøhengene som omgir bergtrollet på nesten alle kanter. Ulikt andre eventyr var det verken prinsesser eller aksekladder med i dette eventyrt, men Line var vel en krysning av prinsesse og askeladd, mens Torgeir og meg selv tør jeg ikke å plassere noe nærmere inn i Asbjørnsen og Moes verden. I alle fall gikk det slik at Line og Morten møttes ved Vågåvatnet tidlig en skyet og trist mandag. Ved bommen til Leirdalen kom for anledningen ridderen Torgeir og tilbød seg både bompenger og skyss like før Line fikk sneket 40 kr. ned i den forseglede og armerte bomtønna. Sammen rullet fjellgeitene oppover den frodige Leirdalen, forbi ekte geiter, sauer og kyr opp til den fjerntliggende utposten Leirvassbu, dypt inne blant troll og jotner. For å gjøre noen små sprang så tuslet vi gjennom Kyrkjeglupen hvor det ble heftig diskutert om sikring skulle benyttes, men under tvil ble tauet, som Line askeladd for anledningen bar, liggende i sekken. Torgeir vill helst springe rett opp fjellsiden mot trolleggen, men hans fornuftige turfølge fikk overtalt ham med at bare han gikk en stor omvei så ble alt enda mye mye bedre. Jeg vet ikke hva Torgeir tenkte da vi strevde oss 1 skritt opp og som regel et skritt tilbake igjen opp den lause moreneryggen, men omsider var vi oppe på en fast og fin fjellrygg som førte oss opp til trolleggen og varden på Nørdre Semelholstinden. Line, prinsesse og askeladd, som var så redd for smale egger holdt seg trygt unna alle stup, mens Torgeir spratt som manne med sjumilsstøvlene fra stein til stein høyt oppe på kammene. På toppen satt Torgeir og gliste, mens Line var litt bleik om nebbet. Jeg prøvde å berolige henne med at bare hun fikk den fine oransje hjelmen på, så ville alt bli mye bedre og enklere. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene fortsatte med flotte runde hjelmer på hodene. En egg som kan omgås, unngås, eller som vi gjorde: "gåes" Noen meter var unnagjort da Line bråstoppet, omtrent som ei elgku når hun får øye på en rosa elgokse. Stiv som en ispinne proklamerte hun høyt og tydelig at: "Nei, har kan'kke jeg gå". Torgeir fisket hendene ut av lomma og prøvde å lete etter årsaken til denne bråstoppen, men sindig som han er, gikk det ikke mange sekundene før han tilbød seg å ta frem tauet. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene trasket bortover ryggen med en salig tausalat mellom seg som stadig hang seg fast her eller ble tråkket på der. Så med ett kom de til en hammer. "Rappellere", sa Morten. "Ned i flanken", sa Torgeir. "", sa Line og satte seg på en stein med ryggen mot kjøreretningen. "Følg rygg vær trygg", messet Morten gjentatte ganger, en god leveregel han lærte av Kim på Bruri noen uker tidligere, og forsatte: "Gå i en flanke, og den vil deg banke,... banke banke banke", og snart ga Torgeir etter og rappell ble det. Rappellfester var det ikke, men vi fant noe som lignet. Mens jeg studerte "rappellfeste" satte Torgeir utfor den første hammeren. Etter tre små hamre var vi alle nede på bandet mot Semelholstinden og den virkelige trolleggen der det store bergtrollet bor. Vi hadde lagt igjen et par fargerike båndslynger, mon tro om dette offeret var nok til å blidgjøre ham? Løst løst løst løst løst Det manglet bare gule refleksvester og industrihjelmer før vi kunne bli tatt for å være på offisielt oppdrag der vi gikk og ryddet eggen. Stein på stein dundret ned fjellsiden mot Visbrean mens kruttrøyken rev i nesa. Tåkeskyene som hadde skrapet borti Urdadalsryggen, Semelholstinden og Visbreatinden gikk etter hvert lei og reist bortover mot Hurrungane for å lage krøll for stakkarne som skulle på Storen i dag. Line hadde i mellomtiden blitt varm under hjelmen og blomstret nå som en ekte fjellprinsesse. Terskelen for å fiske frem tauet sank til stadig nye og faretruende lave nivåer så vi ryddet oss raskt og effektivt vei bort til selve ryggen mot Semelholstinden. Den første biten var grei, omtrent som Besseggen eller litt enklere, så litt flatt og så litt smalt og så litt luftig og så veldig luftig og så litt tau og så veldig greit og så opp til en topp. Der satt vi da. Line var fornøyd med seg selv, og vi var fornøyde med Line, og utsikten og turen, og livet, og sikkert noe annet også. Så ble det smalt igjen da. Ny rappell, nye muligheter. Vi skrapte stadig vekk litt flass av ryggen på bergtrollet, men ennå hadde han ikke vippet oss av. En skremmende løst steinhaug ble passert før meg og Line karret oss opp på enda en topp, mens vi betraktet fjellhelten Torgeir som med sine mekaniske innretninger fant ut at toppen vi nettopp hadde vært på hadde en primærfaktor så stor at Lines lillebror, Kim, ikke fikk sove den påfølgende natten eller de neste tre. Line derimot strålte som en nymelket geit et kort øyeblikk over denne realiteten, før virkeligheten igen vekket henne og nebbet bleknet. Vi hadde nemlig det verste igjen. 30 cm bred var ryggen. Litt grums og stup på høyre side, et par meter BRATT sva på venstre side før stup. Disse 30 cm. bestod stort sett av grums, løse blokker og småstein. Jeg ryddet litt før Torgeir kom og fikk klargjort et nytt rappellfeste. Litt småkronglete fikk vi jobbet oss bort til siste utfordring, en 15 meter høy hammer, porøs som f. og det eneste stedet som klatrefører for Jotunheimen finner verdt å nevne i sin beskrivelse av denne travers. Fjellgeiten Torgeir fikk sondert seg opp, mens Morten sikret og Line så på. De to sistnevnte kunne vel tidvis tas for å tilhøre saueslekten og ikke fjellgeitfamilien, men tapre var de. Klatringen var aldri veldig vanskeli, men noen litt høye opptak satte sine tydelig spor på Lines knær. Det skumle var egentlig at det var meget utsatt og ikke rent lite løst, men trygt forankret i den 50 meter, gulfargede navlestrengen, var det mest moro. Snart kunne vi fornøyde konstatere at nå var vi på bergtrollets hode, og ned nakken til den hvite t-skjorta var det ingen problemer mer. Retur Ned breen, snøfonner til langvatnet, nesten snøfri sti til Høgavlent og til Leirvassbu. Hjemme 01:00. Pizza, dusj og seng. Jobb i dag. Ja jeg kan fatte meg kort når jeg anstrenger meg Takk til Torgeir og Line for et solid og fargerikt turfølge. Takk for at dere bar tauet 98,2% av turen, og takk til bergtrollet for at vi fikk lov til å slippe levende over deg. Til de triste, alvorlige og seriøse: Denne artikkelen er satt litt på spissen, med litt sarkasme og noen internhumoristiske vendinger, men det var en spennende rygg / egg, ikke spesielt vanskelig men med mange punkter. Litt som en løs og uryddig variant av Skagastølsryggen som jeg sa til Line. (Line sitter allerede hjemme og planlegger Skagastølsryggen - er du klar Kim?) Bilder kommer.

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

Hadde en liten skrekkhistorie for noen år siden da jeg lå i telt i øvre Birtedalen, Fyresdal, Telemark. Dette var på toppen av en høyde, en slags ås på en halvøy ved Birtevatn. Det var påske. Jeg lå i teltet og leste ganske lenge, til ca. 01 på natta. Da gikk jeg ut og lenset i stappmørket. Så gikk jeg inn og etter kanskje en halvtime hørte jeg noen skumle lyder. Det var svært dype åndedrag og hørtes ut som et stort rovdyr. Det er svært vanskelig å si hvor nærme det kan ha vært. Dette vedvarte ganske så lenge. Jeg lå og hadde høy puls og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Lydene kom med jevne mellomrom. Det kunne ta flere minutter mellom hver gang. Lydene minnet om (ikke le!) løver. Men jeg skjønner jo såpass, så jeg lurer veldig på hva det kan ha vært. Jeg lå slik lenge, sikkert over en time. Jeg tenkte at jeg skulle ut og løpe avgårde ned til hytta som ligger i nærheten når det var lenge siden jeg hørte lydene, men hver gang som kom de igjen. Jeg tok mot til meg når jeg hørte lyden av ski i det fjerne. Når jeg kom ut av teltet var det lysnet. Jeg kikket raskt rundt meg men så ingenting og løp ned til teltet. Dagen etter var jeg oppe og så etter spor men så ingenting. Det var en del bare flekker og områder. Nå er det jo svært vanskelig å anta hva dette var for noe. Jeg har hørt bjørnelyder på TV og synes det likner. Men bjørn ligger kanskje i hi på den tiden? Antar man lokaliteten, årstiden og hyppighet av dyr...hvilket dyr er det mest sannsynlig at det kan ha vært?

Så sant så sant. Jeg bor ikke i by jeg bor på landet Har nå fått en god del langturer siden teltturen - og ved siste rast i 21 tida før jeg går siste timen til bilen - tenker jeg mye på teltturen oog hva jeg var redd for! Jeg er aldri redd når jeg sitter der med aftensteen !

Det ble en ny kveldstur i går torsdag, denne gangen til to topper helt vest på Kolåshalvøya. Klarvær og lite vind ga en flott tur til Bergehornet (1024) og Grøthornet (1045). Bergehornet Turen startet ved kraftverket i Fosshola og opp langs rørgata til Riseskaret. Skavlene låg langs hele østsida av Bergehornet, men helt nord på østryggen kunne det se ut som om det var greit å passere skavelen . Det viser seg at sola har tatt godt tak i snøen, så sålene gir godt feste i det korte men bratte partiet. Toppen nås knappe 2 timer etter avgang. Utsikten nytes og foreviges før neste etappe påbegynnes. Grøthornet I slakt terreng går jeg i retning Raudetindane, og følger disse i berg-og-dalbane med tilhørende lett klyving. Ryggen mot Grøthornet omkranser dalbunnen i vest (Flåskjerdalen), og lengst vest har Liahornet ei form som minner veldig mye om Jakta sett fra øst. Som en spekkhogger som stikker snuten opp av vannet…. Liahornet fikk besøk på ski for et par mnd siden. Ryggen mot Grøthornet er delvis snødekket, men enkel å følge. Jeg holder toppegga et stykke, luftig, men det tar for mye tid, så jeg holder litt ned i sørsida. Toppen nås kl. 19, akkurat etter tidsskjema til 21 ferge på returen. Grøthornet er et godt alternativ som skitur, nedkjøringa i renna i sørsida er ca 500m med gode 35 grader. Litt slakere ned i Skåla eller ned mot Hestfjellet. Denne turen gir åpen utsikt mot øyene i vest, og i øst ser man Vassdalstinden og Saudehornet steile opp som de to mest markante tindene. Siden disse rager 2-300m høyere enn de andre toppene i området, synes de ekstra godt. BILDER FRA TUREN Kart over ruta:

Laget det til slik at jeg hadde to tau på hver side fremme, som jeg festet med et halvstikk rundt skiene ( ved bindingene), vinden gjorde at det blåste seg opp:) Jeg gjorde akkurat det samme bak, altså festet jeg en tau på hver side til skistavene. Helt greit, men ikke noe telt å ligge i under slike forhold. Jeg måtte besøke noen av de andre ( vi gikk 21 i følge på denne privatturen over Josten) og varme vann og spise middag hos dem:) Et tips: Lag til en ekstra teltstang som du bruker på den andre siden. Da blir det litt bedre "boltreplass" i teltet. Skal du på tur med kajakken, har ihvertfall ikke tyngen noe å si:)

Oppsummering uke 21: Mandag: Spinning rød S90 Tirsdag: (sykkel) 2xHetlevikåsen rundt, 26km Onsdag: Spinning rød S60 Torsdag: Ingen trening Fredag: Ingen trening Lørdag: Ingen trening Søndag: (tur) 7-fjellsturen, 30km, 2200hm, 7:10:40 Veldig lite tid på sykkelsetet denne uka, men kompenserer litt med spinning. Ikke alltid jobb og trening lar seg kombinere like godt. Satser på å kjøre desto flere kilometer kommende uke, skal over 2000km før Jotunheimen Rundt. Tellerstand søndag kveld: 884km

Småsjuk og lettere frustert etter mye ustadig og til dels dårlig vær i siste del av mai ble desperasjonen etter å finne en gløtt i skydekke og utnytte denne stadig større. I en tid hvor jobben legger beslag på mesteparten av uka er det jo stort sett bare helgene som byr på muligheter. Værmeldingene var triste og grå hele tiden, men metereologisk institutt sine værmeldinger har ofte en tendens til å bli bedre når det nærmer seg. Safer de og melder dritt på langtidsen og så folk bir glade når det likevel ble bedre? I alle fall: Som den værslaven jeg har blitt de siste ukene var jeg innom webkameraet på Turtagrø og ikke minst tilhørende meteogram flere ganger daglig i tiden opp mot helga. Og jo da, det så ut til å skulle bli et lite opphold i drittværet, men ikke lenge, natt til lørdag. Tur skulle det bli i helga uansett - jeg og Julia tenkte på Ringstindane eller Storbreatinden, men så, på torsdag kveld, ved titiden, sendte jeg en tekstmelding, temmelig spontant, til Øyvind i Sogndal og ikke lenge etter kom det svar. Turfølge til Gjertvasstinden var i boks. Utover fredagen ble det hyppige turer inn på meteogrammet til Turtagrø og for hver ny oppdatering så det stadig dystrere ut. Periodene med helt skyfritt skrumpet bort, og allerede ved 5 tiden skulle det være tett skydekke igjen, men under STERK tvil bestemte jeg meg ved 14-tiden på fredag ettermiddag for å reise, mentalt forberedt på nok en bomtur, men villig til å ta sjansen. Øyvind ble plukket opp i Øvre Årdal før ferden fortsatte over Berdalsbandet. Snøvær hadde redusert veibanen på det høyeste strekket til en smal stripe og skyene hang tungt overalt. Fantesteinen på Sognefjellets høyeste punkt nådde vi litt over åtte. Fanaråken og Smørstabbtinden lå innhyllet i tunge tåkeskyer, og kun enkelte blå sprekker i skydekket bar håp om en bedre himmelhvelving. Vinden feide over fjellet, og det var mildt sagt utrivelig å være ute. Jeg innbilte meg at vi hadde veldig god tid og la inn litt somling med overlegg slik at avmarsj til slutt ble kl. 21:00. I mine sofaplaner så den første etappen ned til Gjertvassdalen ut som en enkel sklietappe med fine nedkjøringer, men så feil kan man ta! Dagen hadde vært mild og nå i kveldinga begynte det å legge seg skare, men ennå ikke sterk nok til å bære oss. Resultatet var at vi hele tiden brakk litt gjennom skaren og måtte i praksis fungere som "isbrytere" ned hele Vetleutledalen. Det som skulle bli en lett transportetappe ble isteden et slitsomt "mareritt". Skyene klumpet seg rundt de fleste toppene og holdningen var: "Vi får gå og se hvor langt vi kommer". Et stykke nede i Vetleutledalen så vi Gjertvasstinden badet i kveldssol, men samtidig lett tilsløret av noen skydotter. Det var et trolsk syn, og alene nesten verdt turen. Rimelig slitne ankom vi Gjertvasselvi og fikk oss en raskt pause rundt midnatt. Jeg hadde på forhånd finlest høydekoter og sett meg ut et drag opp mot venstre, men nå som vi satt der ble alle slike planer lagt til side og vi gikk rett opp. Først på ski et kort stykke og så uten når fellene ikke ville samarbeide med snøen lenger. Trinn for trinn, høye kneløft, sparke hull i skaren, og sette foten ned. Slik gikk det sakte oppover. Å jobbe seg opp bratte motbakker med et skarelag over dyp løssnø, hvor skaren aldri, eller nesten aldri bærer - det er forferdelig slitsomt. Jeg var allerede helt falleferdig, og sjeleglad for at Øyvind med få unntak tråkket spor hele veien. Siden nedkjøringen til Gjertvassdalen hadde tatt så lang tid og denne oppstigningen nå viste seg mye tyngre enn jeg hadde tenkt, var håpet om å nå toppen til kl. 04:00 mer eller mindre hensvunnet. Bak oss lå Storutledalen med en skyfri Kyrkja og en klar himmel i nordøst, men ellers var det skyene som dominerte. Mørkt ble det ikke. Jeg ventet hele tiden på at det skulle bli mørkere da et tiltagende lysskjær mot nord entydig ga beskjed om at "Hei, her er en ny dag på vei, ikke helt ennå, men jeg kommer...." Klokker hadde vi ikke - et slikt stressmoment var i alle fall deilig å slippe. Med ski på beina gikk vi opp til høyde 1924, som kom overraskende fort på oss, og synet som møtte oss var en motivasjonsvekker av de sjeldne. Bak den blåsorte nattehimmelen lyste den hvite snøkammen opp til Gjertvasstinden mot oss. Ikke en sky der oppe nei. Skulle dette likevel kunne gå veien da? Skyene lå nå som et hullete teppe utover Jotunheimen, men stortoppene stakk alle hodet opp. I løpet av et par minutter forandret en sky på høyre hånd seg til Fanaråkens profil, med den karakteristiske hytteklossen på toppen var det ikke til å ta feil av. Vi var "nedlesset" med isøkser og stegjern og hadde forberedt oss på litt plunder opp den svært bratte motbakken opp mot 1982 moh. Det var bratt (!!) ja, men med nær ideelle snøforhold ruslet vi opp med hendene på skistavene litt over trinsa, mens økser og jern hang på sekken som før. Rød-oransjeskjæret på himmelen over Sognefjellet tiltok i styrke og jeg var sikker på at den nye dagen ikke var langt unna. Ennå var det langt opp, og helt utmattet fantes det ikke krefter til å springe avgårde slik jeg mest hadde lyst til. Med min for øyeblikket store helt Øyvind som sportråkker gikk det overraskende lett på fin snø over flere små avsatser opp til den siste lange snøbakken. Sola måtte ha hektet seg opp under himmelranda eller noe sånt, for den kom jo aldri, og godt var det. På den svakt skydekte fiolettrøde himmelteppet i sør steg en mørkgul måne opp og vant dermed kappløpet med sola. Tipper månen var fornøyd?! Det var i alle fall et fornøyelig syn å se på. Stølsnostinden som tidligere hadde ruvet himmelhøyt over hodene på oss var nå bare en liten ubetydelig nut langt der nede. En kraftig vind som pisket opp snøen gjorde det litt mindre trivelig på snøbakken, men gleden over vinduet som hadde åpnet seg akkurat når det skulle var altoverskyggende. 50 meter under topp-platået måtte jeg konstatere at sola hadde kommet seg fri og kom opp før oss, men det gjorde ikke noe. Å stå øverst i snøbakken mot Gjertvasstinden mens snøen mellom føttene mine plutselig begynte å gløde var en varmende følelese i den kalde nattelufta. Det siste stykket dro vi litt ut til høyre. Under oss var det 10-15 meter snøbakke som fortsatte til en kant hvor vi ikke så hva som under, men et eller annet fortalte oss at her bør man ikke ake ukontrollert utfor. Hadde snøen vært hard hadde isøks og stegjern vært en selvfølge for meg, men slik som snøen var nå ble det enkel rusling med skistavene. En meterhøy, nesten loddrett snøvegg måtte forseres før vi var oppe på topplatået på Gjertvasstinden. Ekstremt sliten, og minst like lykkelig var det bare å konstatere at det hadde betalt seg å ta sjansen, og risikere en bomtur. Værmeldingene var i beste fall usikre, men sjeldent syntes jeg jeg hadde fortjent det mer - etter flere bomturer tidligere i våres. Omlag 20 minutter stod vi og frøs på ulike steder av toppen. En god porsjon minusgrader i kombinasjon med en overraskende kraftig vind klarte likevel ikke å dempe gleden over det fantastiske fargespillet vestover. Styggedalsryggen og Gjertvassbreen glødet under den grønn-turkise himmelen. Gjertvassbreen var fullstendig snødekket med unntak av noen mektige istårn som trassig stakk opp. Kontrastene er store: Stivfrosne på toppen, men kl. 06 på en vindstille knaus 1450 moh kunne vi ligge og virkelig kose oss. Det ble en langt retur, turen var liksom over nede ved Gjertvasselvi, men neida: 12 km. og mer enn 500 høydemeter gjensto. Sakte sakte dro vi oss opp til Sognefjellet på en nydelig morgenskare. En reinsdyrflokk tittet nysgjerrig på oss, mens rypene kurret lykkelige i liene omkring. Vi ankom bilen ved 11-tiden, mens vinduet sakte begynte å lukkes fra sør. Takk til Øyvind for et trivelig turfølge og utrolig verdifull sporlegging på de tyngste plassene. Litte mer om all tvilen før turen kan leses om her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2979 Morten www.glittertindforlag.no Og etterpå: Ved ankomst Valdres utpå lørdagen begynte regnet å dryppe. Vinduet var definitivt lukket igjen. Forkjølelsen tålte absolutt ikke turen, så det blei stort sett senga resten av denne helga, men jeg får dra meg på jobb i morgen - kan liksom ikke sykemelde seg så fort på grunn av en fritidsaktivitet

Ja mø drar. Satser på å gå fra Fantesteinen på Sognefjellet kl 21:00 i kveld. Stresser hjem fra jobb litt over 3 pakker reiser til Øvre Årdal for å hente en fra Sogndal som ville bli med og reiser for første gang i år over Bredalsbandet... Vindkartet stemmer ikke med virkeligheten slik jeg leser det. Nå er kl. 14 og her blåser det som f...

Jeg tror vi prøver - så får jeg heller snu med halen mellom beina oppi der. Er klar over at det er en tur med meget stort usikkerhetsmoment for mitt vedkommende. Avmarsj kl: 21:00 fra Fantstein Kim - blir du med ?

Sørg isåfall for at du er der når fonna har minket nok! Det er garantert ikke stedet for en utglidning. Vi var der så sent som 21. september et år, og da var fonna bare en inntørka rosin. Det var mye fjell å gå på og fin klyving oppover. Men så sent er jo faren for nysnø meget stor, og ikke smelter den nødvendigvis heller.

Første del av mai 2005 har vært kald på nordvestlandet, kaldere enn de fleste setter pris på. Nordavind og temperaturer på 3-5 grader i lavlandet betyr godt skiføre langt ned i fjellet, selv om datoen viser 19. mai. Grøtet ved Eidsdalen rager 1519m over Synnylvsfjorden, og har flott utsikt til både fjell og fjord. Værutsiktene var usikre, men oppdaterte prognoser rundt kl. 12.00 denne torsdagen gikk på at bygeværet skulle avta utover ettermiddagen og mot kvelden skulle det klarne helt opp. Fredag var det meldt mildere, så det måtte bli nå. Nå eller et annet år. Vi tok sjansen, og dermed var det duket for kveldsbesøk til Grøtet denne mai-dagen. Adkomsten Meg og Geir avtalte å møtes for å rekke 15.50-ferga mellom Linge-Eidsdal. Vi var greit i rute inntil slemmeonkel sto gjemt i ei garasje og slemmeonkel nr 2 huket oss inn på ei lomme lenger framme. Noen kroner fattigere rakk vi greit 16.30-ferga, klar for topptur. Etter en kort tur over fjorden, kjører vi noen kilometer mot Geiranger før vi tar av mot Kilsti og kjører opp til omtrent 500moh. Skiene kan vi ta på 5 min fra parkeringen, og det bærer innover i åpent skogsterreng langs sørøstsida av Kilstivatnet. Nysnøen er sørpe våt og tung å trakke i. Vi runder raskt opp mot Kilstiheia, og føret blir gradvis fastere. På gode 700m ligger flortynn tørrsnø, vi aner noe er i gjære. I alle fall har de dørgendes våte fellene begynt å fryse til…. Mot toppen Oppe på Kilstiheia runder vi inn i nordsida av Grøtet, været er av og på med sol. Det tegner bra, og vi har håp. Geir går foran og vil inn mot noen brattere partier for å lete etter gode snøforhold til returen. I løpet av et par korte minutts gange endrer skiføret seg dramatisk, fra 5cm til 20-30cm av den nydeligste tørrsnøen man kan tenke seg. Og enda har vi ca 5-600m til toppen. Vi durer videre mens fellene kladder fælt i den jevne stigningen opp mot toppen. Et par hundre meter før toppen klarner det fullstendig opp, og det tegner til å bli en fantastisk kveld på Grøtet. Med månen lysende i mot tar vi de siste stegene mot toppen, slakere det siste stykket, før det flater helt ut på toppen. Ventetid På toppen får vi et par minutter i klarværet før bygeskyene legger seg rundt toppartiet, og ikke lenge etter er det lett snø i luften. Den går over, er vi enige om. Ikke lenge etter klarner det litt opp, før det igjen tetner til med mer snø. Sikten er dårligere enn noen gang. Vi venter lenge…. det må da vel klarne igjen ? … Klokka nærmer seg 21, siste frist før vi må ta returen for å rekke 22.30-ferga. Vi har ventet over en time. Med 10-20m sikt og flatt lys tar det tid å komme seg ned fjellet. Håpet begynner å svinne. Magiske øyeblikk Vi har allerede hatt skiene på noen minutter, slukøret, men forberedt på nedturen. I dobbelt forstand. Men da, akkurat da tiltar vinden. Er vi i utkanten av byga?? Litlegrøtet kommer til syne… byga ser ut til å lette…. Ikke lenge etter ser vi også Eidsvatnet nede i dalen, og østfor reiser de stolte Skorene seg rett til himmels. Vi venter, blodpumpa tar fatt og varmen siger ut i kroppen. Sikten er nå tilstrekkelig til at nedturen blir en real opptur!! Vi tar sikte på en markert rygg i nordsida, rundt 25-30 grader, kanskje opp mot 35 grader lengst nede. Jeg legger nedover først, får fart, svinger, ny sving...... stopper opp.... HERLIG. Et minutts stillhet til ære for føret….. Nede på Kilstiheia har vi 3-4cm styresnø, før vi møter frostskorpe på ca 750m. Totalt sett: et av vårens største høydepunkter føremessig. Vi hadde håpet på slikt føre, og fikk det!! Med noen minutter å gå på i forhold til ferga, rekker vi å yte blomstrende frukttrær en oppmerksomhet mens sola lyser opp horisonten. gi, drømmen er ingen drøm lenger.

Vi starta turen ved Vetredalssetra, der teltet vi før vi satte kusen mot Erdalsbreen. Forbi Lodalsbrekka og opp Småttene ( uten tau) , og slo leir ved Ståleskaret. Da var været skikkelig dårlig. Snø, vind og dårlig sikt satte en stopper for de planlagte toppturene opp på Lodalskåpa og Brenibba. Dagen etter bar det videre. Dagsetappen skulle ende ved Bings gryte, men på grunn av været ble det stopp ved Ramnane. Da var det mange i gruppa vår på 21 som hadde presset seg mer enn nok:) Heldigvis så roet det seg litt da vi slo opp teltene, faktisk fikk vi sett litt av omgivelsene også. Optimismen steg i gruppa Det ble tidlig kveld. Real turmat; Steinbit med reker og dill ( den kan virkelig anbefales! ) og rett i soveposen. Siste dagen skulle bli bedre enn de andre, vi fikk glimt av sol og litt sikt av og til. Slitet nedover til Flatbrehytta gjorde at en boks Fanta smakte himmelsk! Genialt at vi kan kjøpe oss en brus der! Da vi hadde kommet ned til Fjærland igjen, overnattet vi i campinghytter. Det ble en liten grillfest også på kvelden. Josten på langs er gjennomført, men jeg skal nok snart tilbake. Og da håper jeg på bedre sikt:)

Eg og ein kamerat var på Austabotntind laurdag. Heilt ut på Store. Me gjekk på ski frå skihytta i Fardalen (Årdalssida), så det vart ein dryg tur med vel 17-1800 høgdemeter alt i alt... Men Å SÅ FANTASTISK! Me sikra heilt frå rapellen ned frå vestre og til topps. Fire snøboltar og eit anker gjorde susen. Me var seint ute pga den lange innmarsjen, men fordi me var godt utstyrt tok me sjansen. Var oppe på Vestre att kl 22, og turen ned til skihytta i Fardalen att var lang. Vart litt tryning i mørket, men hovudlykta gjorde forsåvidt susen. Ein utruleg tur eg kjem til å minnast leeeeenge Var i seng kl 01 med eit STORT smil kring munnen! Tora

Try contacting Mørebil AS. E-mail: [email protected] Phone: +47 70 27 34 01 Fax: +47 70 27 01 28 Best regards; Peder K.

Driver å planlegger padletur i pinsen, og har funnet noen fine linker: http://www.hole.no/speidern/Storspeiderne/Kanotur%20vaar%202003/Index.htm http://www.veilederen.no/speider/3.Ris_KFUM/bilder/Fjorda'03/ http://www.hadelandreiseliv.no/natur.htm Reise ca 115 km fra Oslo. Det er ikke fjell uten skog, men skog, og vann, øyer nok for padling i mange dage. dsk

Hei, Kartverket og du bruker muligens noe forskjellige navn, uansett... Jeg gikk den ruten du antyder med min soenn da han var omlag 12 aar. Fra Surtningssui, over 2196-2154-2165-21(40-60) - 22(00-20) - 2267- saa langt en hoy og flott rygg uten problemer. Herifra og vestover treffer du etterhvert en hammer som kan rundes til venstre. Ruten videre er mer krevende dersom du skal folge hoyeste rygg over østre M-tind og videre. Vi gikk ned paa breen herifra (bratt og litt løst), deretter soer for Veobreatinden (2183) og bort til Veoskardet. Dette er BRE og vanlige regler for sikker ferdsel bør følges.. (Breen kan variere over tid) Fra Veoskardet er det en grei rute til Memurutinden.. Hele turen fra hytte til hytte høres drøy ut med mindre dagen er lang og formen svært god... Petter

Hei Jeg planlegger vårskitur i området nord for Glittertind (Trollstein-området) helt i begynnelsen av mai. Spørsmålet er hvordan komme seg inn i området ?? Fra vest (veien inn til Spiterstulen) er utelukket da veien er stengt 1.-21. mai. Etter å ha lest turbeskrivelsen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2657 virker det heller ikke særlig fristende. Jeg gjenstår derfor med aksess fra øst. Planen er å bruke en dag på å komme inn i området og etablere teltleir for eksempel til Trollsteinkvelven. Vinterruten til Glitterheim går fra Veoli (på ca 1000 moh). Er det mulig å gå herfra uten å måtte gå for langt på barmark ? Alternativet er å kjøre så langt man kommer på sommerveien. Men hvor langt er den brøytet/farbar ? Er vårskitur i det hele mulig i denne delen av Jotunheimen i begynnelsen av mai (5.-8. for å være presis) ? Noen som har erfaring / formeninger om dette ? Mvh Glenn

Litt impulsivt bestemte jeg og Julia oss for å reise opp på Valdresflya i går kveld før veien stengte (offisielt er den nattestengt fra 20-08, men det dundret vogntog over der lenge etter mørkets frembrudd). Klar himmel, men sur vind var bakteppe da vi som de ekte villmarkingene vi er slo opp teltet 0,9 meter fra asfalten, oppe på brøytkanten like ved vandrerhjemmet. Kl. 01:00 peip vekkersignalet etter en noe urolig natt. Teltleir ble revet ned og en kort, tørr frokost ble inntatt før vi skled innover flya på det herligste skiføre. Tørr, fast og fin snø. Vel halvfullmånen lyste godt opp der den hang over Rasletinden mens vi ruslet innover mot Raslet. På denne tiden av året er det svært lenge fra den første antydning til grålysning (før kl. 03.00) og til sola faktisk står opp nærmere 06:00. Vi nådde topp 2178 på Kalvehøgde uten alt for mye strev, og puslet litt småfrosne rundt der oppe en snau time før vi skled ned igjen. Etter en kort skiftepause på Flya var det bare å rulle ned til dalen og gå rett på jobb (gjesp!) Ville bare si at den tidlige åpningen av flya har gitt lett tilgang til flott skiføre.. Akkurat nå er det mer påskeføre enn vårskiføre.. Rett og slett deilig. Det er mye snø i lehellingen, nok men ikke spesielt mye på flya. Oppe på Kalvehøgde er det stedvis temmelig avblåst og hardt. I lia opp mot Raslet minnet det hele mer om puddersnø. En kule til med mildvær og så er det vekk, men kanskje noen har anledning til å ta seg en tur med det første? Anbefales!!

Truger er bare fint det, men snu gjerne på døgnet. Stå opp kl. 02 - 03 og gå til 11-12 på formiddagen og så slå leir. Da vil du i de fleste tilfellene i Jotunheimen april / mai kunne gå fint oppe på skaren med truger. Unntaket er selvsagt når værgudene koser seg og slipper en halv meter tung våt nysnø ned over landskapet. Da er enhver form for forflytning tungt og med mindre man er en stor gruppe til å bytte på å lage skispor sliter man seg uansett fort ut...

Gjest over, var meg..... Skrevet: Søn Apr 10, 2005 13:01 Tittel: Re: Koble Garmin GPSmap 76S til pc

Et alternativt utgangspunkt er Tyin, - selvsagt avhengig av aktuelt område. Gikk selv toppturer i området rundt Eidsbugarden med start fra veien forbi Tyin i månedsskiftet mai/juni, kunne skøyte over Tyin og inn til Eidsbugarden. (var ikke selvbetjening på Fondsbu) Tidlig start (ca 03:30) ga de fleste dagene flotte turer på skare fram til klokka 09-10 på formiddagen. Også greit inn til Olavsbu. Hadde hele hytta for meg selv der en langhelg rundt 17 mai. GOD TUR !

Jeg gikk en tur i dette område i midten av juli i fjor. Startet fra Finse, videre til Hallingskarvet og Folarskardsnuten, ned igjen til jernbanen ved Usteveikja. Derfra mot Hardangerjøkulen og Finse igjen. Vi valgte å gå på norsiden av Hellevasfonni fordi vi var usikre på om det var bre eller snøfelt. Krysset en del av snøfeltene på norsiden, og dette gikk helt greit. Regner nesten med at det bare er snøfelt på toppen der også. Men snøen var veldig tung å gå i. Ellers er det mye stein og ur oppe på Hallingskarvet, som blir tungt å gå i etterhvert. Er sikkert mulig å gå turen på en dag, med lett oppakking. Mener vi begynte å gå fra Finse i 13-tiden og campet ca 2km nord-vest for Folaskardsnuten i 21-tiden. (Bare sånn at du skal få et lite tidsperspektiv. Vi hadde ca 15kg i sekkene og hadde en del pauser på veien) Har aldri vært der vinterstid. Håper dette hjalp litt.