Søk i nettsamfunnet

2 japanere besteg K2 tidligere i august (forøvrig de første siden 2004). Sterk prestasjon av 2 meget unge klatrere (den ene var bare 21 år) på et slikt eksklusivt fjell. Forøvrig er 4 russere fremdeles savnet etter et snøskred tidligere i uken, og mest sannsynlig omkommet. Det betyr en fatalaty-rate på 200% i år !!! Les mer på http://www.k2climb.net/ Forøvrig anbefaler jeg også artikkelen "Lino Lacedelli confess the truth about K2 conquest and Walter Bonatti" fra førstebestigningen av K2. Det er på høy tid at Bonatti blir renvasket! Les artikkelen her: http://www.k2climb.net/news.php?id=10137

Legger ut et par bilder fra turen 21.-28.juli... Gikk gjennomsnittlig nesten 9 timer dagen, fra Kilpisjärvi (uten båttur) til Bjørkliden. En fantastisk opplevelse: flott lys, mektig natur, mange reinsdyr og utrolig lite mygg (takket være værforholdene)..... Kún 5 myggstikk, fordelt på anklene... _ Første turen min oppe i nord - gav mersmak og er absolutt å anbefale! Hilsen Kenneth

Turen gjennpmført 05-06.08.2006. Fyldig rapport kommer u/ Turrapporter om litt!

Langt i fra, kikket nettopp på bilder jeg tok fra en tur til Nøvedalstinden, Lisjedalshornet og Dalegubben 21.august i fjor. Snø/isdekkede vann, fortsatt mye snø i fingersida ved Kolåstinden, Dukhornet har mye snø i nord- og østsida (der har det i år vært bart lenge...). Jeg ser også at bilde fra samme turen viser at der var en god del snø i dalsøkket mellom Kopphornet-Klovtinden-topp 1221-Sakshornet. Der var jeg nå for ei uke siden, ikke noe snø der da.... Vet ikke om jeg vil være med på at det var "normalt" på høsten heller... ser av et bilde tatt av Saudehornet fra Bjørnastighornet 23.oktober at der låg litt snø i Skålaskaret. I det skaret gikk jeg nå i slutten av juli, der var heller ikke noe snø i år....... 3 mnd tidligere!! Det kan sikkert være lokale forskjeller.

31 - Drammen Galdhøpiggen- isen piggen fra spitersulen 1982 Jeg har aldri telt alle seriøst, og mener jeg bruker 30 meteren, men jeg ligger på godt over 40. Min flotteste tur er kansje den jeg opplevde mest med. Galdhøpiggen i begynnelsen av august 05. På tur med bror og hans på 9 og 7. Værest slår til og vi ser ikke fra t til t på veien ned under 2000. Ruta er enkel så alt var helt trygt. Men det å få oppleve hvordan været snur. +signatur.. Det og var en fin tur:) Jeg har alltid fassinert meg av mål, og jeg er født på fjellet(foldal). og nytelsen av å komme på toppen er stor. Derfor er det litt kjedelig med noen av disse over grensa.. eks, spiterhø... Men når en først er der, så må en jo ta de og Jeg vil gjerne opp på storen, langs kanten. Har begynt å klatre inne. Men er ikke kompetent til å feste bolter ute. Det er en "liten" utfordring. Men det er mange som kan tas før den. Skal bli kompetent på bre neste sommer! Født i fjellet, slekt i bøverdalen...piggen som 7 åring, jobba på spiterstulen som 16 åring... Må bare bli slik da. Og fy for en følelse en god topp er.

Hei, Jeg og to kompiser gjennomførte denne turen for 5 år siden. Vi gikk toppene i en litt annen rekkefølge i starten (Veslesmeden, Storsmeden, Sagtinden), før vi gikk ned og opp igjen ura opp på Digerronden. Vi brukte 21 timer inkl. pauser, gåing hele vegen. Hele turen kan du lese mer om her: http://www.ifriluft.net/content/view/95/30/

Etter å ha læst om Saksi i ’Fjelltopper over 2000m, har jeg hatt stor lyst på å gå den fra Geite, med travers av den 1500m lange eggen. Jeg ankom 21. juli til Leirvassbu fra Olausbu, været var i topp og tre topper var på ønskelisten: Saksi, Visbretinden og Skardstinden. Den siste ble dog ikke realisert grunnet problem med å komme fram og tilbake til Geitsætre! Neste dag skulle det være Saksi. På resepsjonen ble det dype rynker i panna da jeg fortalte om å gå aleine på Saksi, men da saken stod fast, kunne jeg dra på eget ansvar. Etter en forfriskende vassning av Tverrbyttbekken, som nord for Steet var 1,2m dyb så fjellsko og sekk måtte bæres på hovedet, tok jeg fatt på Geite. Fra Geite begynner eggen med en liten hammer, som måtte klyves. Halvveis på eggen var det lønnsomt å gå i kanten av breen, men på det siste stykke opp imot Saksi smalnet eggen dramatisk inn, og på noen meter ble eggen så kvass at jeg måtte ri på den! Opp under toppen ble det forskjellige klatretekniske problemer som måtte løses: Opp små skrenter og til slutt en veldig hammer som skulle omgåes høgre om. Der ble bygget en del vesle varder for å kunne finne fram til samme vei ned. Vel oppe mellom de to toppene ble kursen satt mot den tv, som er den høyeste. Jeg vurderer at der var mindre opptak av rundt grad 3. Nedturen foregikk samme vei, og her kom vardene mine til sin rett, og det gav en viss trygghet. Her på Fjellforum er der tidl. en som har stillet spørsmål vedr. en rygg som utgår ifra eggen midt i mellom Saksi og Geite, med retning SØ. Denne rygg hadde jeg selvsagt kikk på, idet der kunne bli tale om en snarveg der sparer timer. For å komme ned til ryggen må en først klyve ned en bratt renne, hvor det renner vann. Vannet kunne dog unngås ved travers bort i annen renne tv. for. Rennen er lett kjennelig fra eggen på en stor hammer som står i breen. Det ble dog ikke ryggen ned, for den består av morene og er full av løse steiner, men derimot i kanten av den navnløse breen SV for Geite. Da breen øverst er stupbratt er det greit å ha med sig isøks. Vel nede traff jeg på holdet med fører som hadde været på Store Bjørn, og fikk behagelig følge på hjemturen. En tur der kan annbefales — Bjarne

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideT/http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/08/01/472777.html Enda en produsent av norks friluftslivsutstyr flagger ut produksjonen. Om 10 år er det vel kun meget spesielle nisjeprodukter som lages i dette landet.

Motivasjonen var langt borte da vekkerklokka ringte kl. 02:30 natt til lørdag. Litt bedre stod det til da vi var padleklare på Fagerstrand ved Bygdin rundt kl. 05. Ved Beitostølen var veiene dyvåte av regnbyger og det så i det hele tatt mørkt ut. Litt vind i lufta var det dessuten, men innen vi var godt utpå Bygdin la speilet seg langsomt men sikkert. Jeg måtte padle en raskt tur i land for å hente frem kameraet. Det så ikke ut som om vi skulle få bruk for det da vi startet, men nå bredte de nydeligste stemninger seg utover Bygdins vannspeil. Med litt om og men, fotografering og annet tøys var vi fremme ved Nybui etter ca. 2,5 timer. Vi hadde ingen stor planer for dagen. Julia ville titte litt etter fjellblomster og jeg vill undersøke Langedalsbandet fra sør. Hadde gått her noen ganger på vinteren før, men om sommeren er det litt mer kronglete, spesielt når snøfonnene smelter, så dette var en slags rekognoseringstur. Denne sommeren er jo meget snøfattig og nå 29.07 er det ikke mer snø enn det som ligger langt uti august etter en normal snøvinter. Jeg hadde lest og hørt om ekle sva på vestsiden av det øverste tjernet, rett før man drar seg opp på Langedalsbandet, jeg ville derfor prøve den angivelig lettere steinur runden på østsiden. Jeg trasket i vei og drøyt halvveis rundt vannet var det tid for å bytte sko. Joggeskoene måtte av og fjellstøvlene på, pga. bratte harde snøfonner som lå ned mot vannet. Jeg var sikker på at jeg kom samme vei tilbake og gjorde den tabben å legge igjen gåstaven og joggeskoene på en stein. Ura ble stadig brattere og den siste biten innunder den bratte skrenten sør for Søre Svartdalspiggen lå steinura stablet nesten loddrett opp fra vannkanten. Jeg kløv meg forsiktig forbi her, hadde liksom ikke noe lyst til å dra ut alle tonnene med stein som var stablet så pent oppå hverandre her. Sannsynligvis lå de mye tryggere enn det jeg innbilte meg. Jeg fortsatte så helt til draget der skiløypa går opp om vinteren, selv om man fint kunne tatt seg opp i løsura tidligere. Herfra var det greit, men noe løst opp til bandet. (Ligger trolig en del snø her i normale somre, nå vare det bare små rester igjen). Bortsette fra hyllegallerier høyt oppe i fjellsiden så det ved første øyekast klin umulig å gå på vestisden av vannet, en delvis overhengende vegg stupte rett ned i vannet. Ved nærmere øyekast så det ut til å være en mulighet. Ved å liste meg ut på den siste resten av snøfonna (vannet var grunt under denne, så det var ingen fare om den skulle briste) kom jeg meg bort til ei hylle som jeg kunne klyve på forbi det bratteste, og med ett var jeg forbi første og tilsynelatende største hindring. Litt lenger borte ble det imidlertid verre enn jeg trodde. Et sted stupte svaene loddrett ned i vannet som her var brådypt. På hyller dekket av grus og løsgods tok jeg meg forsiktig bortover, men ble stadig tvunget høyere opp før jeg omsider kom meg ned en løs bratt grusbakke. Et svafelt til krevde litt forsiktighet før det stadig ble lettere og vips så var jeg rundt. Problemet nå var jo bare at joggeskoene lå på andre siden av vannet, så det ble en god omvei Jeg hadde vel noe fordel av en liten snøfonn, men forøvrig var turen nå så snøfattig som man omtrent kan få den. Det var altså mulig å ta seg frem, om enn med noe stor forsiktighet, på begge sider av vannet. Har tegnet inn rutene på et av bildene, er spent på om andre har gått her og gått andre varianter og hvordan det ev. var? De blå strekene på bildet er passasjer langs vannet hvor snøfonnene ikke var brukandes på grunn av dypt vann under. Rød er fargen der jeg gikk og de andre fargene er passasjer jeg vurderte som mulige, men jeg hadde ikke lyst til å komme for høyt opp. Hele flanken hadde veldig mye løsgods - og jeg hater løsgods på sva som omtrent det verste som finnes i fjellet. Er det noen som har noen utfyllende informasjoner til området? På forhånd stor takk!

Rondane rundt på under 24 timer. 21. juli 2006 kl. 06.30 til 22. juli 2006 kl. 05.15. Pål, Hans Christian og meg selv hadde bestemt oss for å gå alle ti 2000 meters toppene i Rondane på under 24 timer. Sånn ca vil det si 5 mil og 5000 høgdemeter. Vi møttes på Spranget og sov i telt der til kl 04.30 fredag morgen. Vi spiste en solid frokost bestående av egg og flesk, før vi syklet til Rondvassbu. Kl. 06.30 gikk vi fra Rondvassbu til Steet (passet mellom Storsmeden og Trolltinden) hvor vi la igjen sekkene, før vi besteg Trolltinden (2018 )(tidligere Sagtinden). Der returnerte vi og gikk tilbake til Steet,- tok med sekkene og gikk opp på Storsmeden (2016). Derfra fulgte vi eggen over til Veslesmeden (2015). Herfra gikk vi rett ut mot Digerronden (2016) og besteg denne enorme steinrøyse i sterk varme! Videre fortsette vi ryggen mot Midtronden (2060), Midtronden Øst (2024), og Høgronden (2115). Turen herfra og ned til Langglupdalen er tung på grunn av mye stein, og beina får kjørt seg! I Langglupdalen tok vi en lang pause (60 min). Her spiste vi rundens eneste varme måltid – drytech/Real turmat. Annen føde på turen var brødskiver med meierismør og diverse pålegg, samt sjokolade og kjeks. Ettersom det var veldig varmt måtte vi passe på å få i oss nok drikke. Til sammen drakk jeg 12 liter vann, hvorav 6 liter var tilsatt XL1. Mat og drikke var tilstrekkelig. Ellers kan det nevnes at vi hadde stive fjellsko som vi brukte mest, men varierte med joggesko for å myke opp føttene innimellom de verste steinrøysene. Fra Langglupdalen gikk vi 900 høgdemeter opp til Rondslottet (2178), da var det akkurat blitt midnatt og vi tok en kort pause før vi gikk til den niende toppen på lista som er Vinjeronden (2044). Derfra gikk vi i rett linje opp til den tiende og siste toppen Storronden (2138). Herfra og ned til Rondvassbu brukte vi lang tid fordi beina var møre, og kroppen tynt til det ytterste. Kl. 05.15 var vi igjen nede ved syklene, og runden var avsluttet. 22 timer og 45 minutt. Noen få dager etter at vi kom i "mål" leste jeg om Lars Berger som hadde tatt hele turen på 14,5 timer. Det er imponerende. Men når sant skal sies så er yrke hans og trene, så da er det vel på sin plass han utdanker en gjeng "kaffe, snus og bålfyrere". Takk for en artig, men slitsom tur! Ole Kristian.

Nå har jeg vel aldri meldt meg på dette prosjektet, men jeg kommer hjem til helga (21.-25.) og er klar som et egg! Passer det for noen andre denne helga?

Siste uka i juni, og første uka i juli i år var satt av til Alpene. Vi (Sondre på 19 og Lars-Petter på 11) ville gå noen enkle turer over 4000 m, og lære områdene litt å kjenne. Vi ville også kjenne hvordan stor høyde virket på kroppen. Vi hadde mål om å bestige Mt Blanc, men dette ble forkastet da erfarne lokale fjellfolk klart advarte mot å ta med barn på denne turen. Planleggingen Jeg er svært grundig av natur, og benyttet våren til å lese masse på nettet om området. Det var lite å finne på norsk, men med engelsk og tysk fant jeg informasjon i overflod. Særlig var disse sidene nyttige: http://4000er.de/ og http://www.summitpost.org/ Jeg savnet imidlertid oversikt i form av kart, inntil det virkelig STORE FUNNET på nettet ble gjort: http://www.swissgeo.ch Denne sida hadde en eksportfunksjon, som ga kart i A4-størrelse i pdf-format. Målestokken kan man selv velge, helt ned til 1:25000. En kjemperessurs – helt gratis! Ypperlig i planleggingen av fjellturer i Alpene. Vi sleit en stund med å ta et valg i forhold til reisemåte, men det avgjørende ble at Ryan Air hadde økt bagasjekvoten til 30 kg. Vi fikk gode priser på turen Torp-Bergamo, og prøvepakket noen sekker og bagger for å sjekke vekta. Det var positivt, og vi fikk med oss alt utstyr (se utstyrsliste nederst) innenfor kvotene. Ryan Air tar 60 kr per bagasjekolli hver vei… Vi leide bil hos Hertz på flyplassen i Bergamo (forhåndsreservert). Fiaten var ikke stor (Panda), men med bare en 11-åring i baksetet fylte vi opp bilene til randen med bagasje – det gikk bra! 2580 kr for 14 dager var mye billigere enn å leie i andre land i nærheten!!! Turen i korte trekk Torsdag 22/6: Landing i Bergamo. Kjørte motorveien forbi Milano, til Aosta, og gjennom Mt Blanc tunnelen (snaut 300 kr t/r) til Chamonix. Framme ca kl 21. Overnatta på dårlig campingplass (2 stjerner) noen km etter tunnelen. Fredag 23/6: Turistkontor i Chamonix. Handla klatreutstyr: MYE billigere enn i Norge (opp mot halv pris!) Kan få igjen momsen (nesten 20%) ved å be om eget omstendelig skjema – men får dette aldri igjen på flyplassen fordi vi ikke reiste hjem med alt utstyret samtidig (Sondre dro en uke før). Taubane til Montenvers, og bretur til Leshaux-hytta (egen turartikkel). Lørdag 24/6: Div trening på breen, og Montenvers-banen tilbake til Chamonix. Finner ny og FLOTT CAMPINGPLASS (3 stjerner) litt utenfor Chamonix, i Les Praz. Anbefales! Søndag 25/6: Trener lett klippeklatring på det flotte treningsfeltet nesten i Chamonix by. Mandag 26/6: Aiguille du Midi og bestigning av Mont Blanc du Tacul (egen turartikkel) Tirsdag 27/6: Kjører til Cervinia og ser Mt Cervinio (Matterhorn) fra italiensk side. Dårlige campingmuligheter her => lite hotellrom. Onsdag 28/6: Labert vær gjør at vi kjører helt til Bergamo, og finner en campingplass 1 t fra byen, ved innsjøen Lago Iseo. Håpløs varm og fuktig natt i telt. Torsdag 29/6: Sondre reiser hjem. Lars-Petter og jeg kjører over til Saas i Sveits, og tar taubanen opp til Hohsaas på 3200 m. Fredag 30/6: Går klettersteig på Jegihorn. (se egen turartikkel) Kjører til Visp, der vi finner flott campingplass like ved et utendørs badeland. Lørdag 1/7: Reiser til Zermatt, og går Breithorn. (egen turartikkel) Resten av dagene kjørte vi til - og rundt på - den franske rivieraen og slappet av på stranda! Erfaringer utover det som er nevnt til nå: · Kjekt å ha på biltur: Engangsutstyr (tallerkener, kniver, gafler, teskjeer, krus) · Italia var ikke alltid så lett å finne fram i. Motorveiene effektive, men dyre (regn med minst 50 kr per 100 km). Du har alltid en som ligger i baken på deg og vil forbi – de kjører ikke akkurat pent. Italia har de beste veiene. Mange i Nord-Italia kan verken tysk eller engelsk – var noen ganger et problem. · Bensinprisene i Italia, Sveits og Frankrike omtrent som i Norge. · Frankrike har små og trange veier (i sørøst), og skiltingen av motorveiene (blå) har akkurat motsatt farge av Italia (I Italia betyr grønne skilt motorvei klasse A, mens de blå er mindre veier) · I Sveits kjører folk penest, men det går også langsomst. Engangsavgift for all bruk av motorvei er kr 200. Da får du et oblat å feste på frontruta. (Kan kjøpes på bensinstasjon.) Liste over utstyr vi tok med: Klatre- og breutstyr: Hjelm, sele, hodelykt, klatresko, klatretau, skrukarabiner, isøkser, slynger, stitch og åtter, isskruer, tauklemmer, karabinkroker, stegjern og gamasjer, fotløkker, kiler/kamkiler. Overnatting: Sovepose, liggeunderlag (+ pute), 3-mannstelt Stormkjøkken (kjøper noe engangsutstyr) + konsentrert spylevæske i flaske Ett kompass + div kart Solbriller og solkrem + shorts og caps Toalettsaker, barbermaskin, håndkle, litt dopapir, letherman Tøy: Superundertøy – over- og underdel, tykke og tynne sokker, vindtett bukse/jakke, varm genser, vinterlue + votter, ekstra tøy for skift, fjellstøvler Pass, bankkort, internasjonal førerkort (for leie av bil – ble aldri etterspurt) Strømomformere/adaptere, fotokamera, videokamera, mobil Vottene polstra isøksa i en stor bag på reisa, og stor varm genser ble rullet rundt stegjerna. Se gjerne de 4 turartiklene knyttet til denne turen!

Vassdalseggi med sine 1658 moh er Rogalands høgste topp og ligg heilt nord i Ryfylkeheiane, på grensa mellom Rogaland og Telemark fylker. Både toppen og naturen i området er verkeleg verdt turen. Tidleg laurdag morgon bar det innover Ryfylke. Vi kom oss med første ferje over Høgsfjorden og parkerte ved Sandvatnet, inn av Nesflaten i Suldal kommune. Sola stod høgt på himmelen og det var varmt oppover mot Holmavatn. Etter snaue to timar var vi ved turisthytta Holmavassbu og her vart det meste i sekkane lagt igjen. Planen var å gå til Vassdalseggi og deretter returnere til hytta om kvelden. Å finna informasjon om ei grei rute opp frå sør var ikkje så lett, då dei aller fleste tar denne toppen frå nordsida. I ei av Stavanger turistforenings årbøker var det nevnt ein umerka sti frå Holmavatn mot Kvanndalen og denne passa det greit å følge eit stykke. Vi starta rett opp bakken frå hytta og såg aldri noko til denne stien, men vi fann likevel ein temmeleg grei rute mot toppen. Etter å ha runda vestsida av Fitjanuten, haldt vi høgda forbi Djupe tjørnane og Isvatnet. Deretter gjekk vi vest for vatn 1364 og aust for vatn 1352 før vi satte kursen rett mot toppen. Terrenget var småkuppert heile tida og det bar nesten konstant opp eller ned, slik det ofte er i Ryfylkeheiane! Og fint var det iallefall i desse traktene. På avstand var det ikkje så lett å sjå kva for rute opp til toppen som var best. Det løyste seg imiddlertid veldig greit, siste stykke mot toppen var det enkelt å ta seg opp på ein liten rygg, rett aust for fylkesgrensa. På toppen Den store varden på toppen hadde vi gått å sett på lenge og utsikten derfrå var ganske fin. Vi kom til toppen omtrent klokka 18, etter litt under fire timar frå Holmavassbu. Litt skyer kom sigande og ein liten bris var det også der oppe. Nødlinga/vardinga mot Haukeliseter var godt synleg, men ruta frå den kanten er vel bare delvis merka etter det eg forstår. Mot Kvanndalen var det også varder som gjekk nedover, så eg reknar med at det er fint å gå opp sør-vest flanken også. Etter nokre brødskiver, samt litt sjokolade og tørka aprikoser var det klart for returen. Sidan ruta rundt Fitjanuten var relativt småkuppert, fekk vi lyst til å heller gå ned litt sør for Turistskaret og ta den t-merka stien tilbake til hytta. Rett ved punkt 1410 tok vi sør-austover og her var det også nokre vardar. Det var enkelt å ta seg ned, men vi kunne nok med fordel ha gått utanom det einaste bratte partiet nedover, spesielt sidan det var godt synleg på kartet. Heile dagen hadde det vore relativt varmt og utpå kvelden forsvann også skyene. T-skjorte og shorts var absolutt å fortrekka denne dagen! Holmavassbu På turisthytta til Stavanger turistforening var det kome oppe eit par frå Sandefjord som var på sin første reale fjelltur. Dei hadde tatt turen opp frå Haukeliseter og syntes det hadde vore langt inn, men også opplevingsrikt i det fine vèret. I turistskaret var det fortsatt ein del snø og eit par småelver måtte vadast fortalte dei. Etter ein fin kveld på hytta, vakna vi opp til nok ein fin dag. Utpå formiddagen kom eit sveitsisk par forbi hytta. Dei hadde vore på 14 dagars tur opp frå Lysebotn! Vi satt alle utpå trappa beundra utsikten; Frå dei grøne grasslettene rundt hytta til det store Holmavatnet og resten av den store fjellheimen. Flott vandretur frå Holmavasshytta til Bamsebu Bamsebu er eit lita steinbu som vart bygd av nokre av tungtvassabotørane under i 1943. Den dag i dag står steinbua der fortsatt, omlag 6km frå Holmavasshytta heilt nord i Ryfylkeheiane Frå Holmavassbu la vi kursen ned mot eit par hytter som er avmerka på kartet. Her vada vi over elva og fortsatte sør om Dyrskarnuten og punkt 1187. Vi holdt stort sett høgda, då det var vanskelgare å gå nede lags vatnet. Til tider var det nokre vardar og ein svak sti, men det var lett å finne vegen. Då vi stod nede ved vatnet ikkje langt frå bua ifølge kartet, tok vi til å speide etter hytta. Den var ikkje så lett å få auge på med ein gong. Hytta er fortsatt i god stand, men den er i privat eige og det var ikkje mogleg å gå inn. Inn vinduet kunne vi skimte eit par senger og ein ovn, rikitg kosleg virka det til. Ved å besøke hytta får ein eit visst inntrykk om korleis det var å gøyme seg langt til fjells. Fleire bilde, kart og meir om turane på breogfjellsport.no: Turen til Vassdalseggi Bamsebu

Sota Sæter arrangerte for andre år på rad nattur til Tverrådalskyrkja. I år var det 20 personar som vandra oppover skogen kl 21:30 medan den årlege fjellfesten var igang på tunet. Vi gjekk den vanlege ruta inn Steindalen, og opp aust-ryggen til toppen. Det er utruleg fint og lyst heile natta på denne tida av året. All snøen hadde smelta og turen til toppen gjekk greit. Det vart ein times venting på at sola stod opp ca 03:40. Litt skyer i horisonten gjorde at vi måtte vente eit kvarter ekstra før ildkula sette igang fargespelet sitt Vi var nede til en frokost på Sota Sæter ca kl halv 8.

Ett år gammel Landcruiser kjørte 300 høydemeter ned fjellet og endte som vrak.. http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/07/05/470745.html Les intervjuet Sitat: "Blir det forandringer på sikkerhetsrutinene på Alomar etter uhellet? - Nei, det er ikke farlig verken å kjøre opp eller ned."

You know what's intriguing? In that Dutch text I quoted here ( ".....was op haar eentje op trektocht en wilde de hellingen Besseggen en Glittertind bezoeken. "), it literally says: Now as for the Besseggen Ridge, and my knowledge only coming from viewing lots of photos lately, I think that's a misunderstanding: you do not hike "the slopes" of Besseggen, but the ridge itself. Of course with the mountain Glittertind that máy be an entirely different thing: making plans to climb your way up, yet without really wanting to reach the summit (for whatever reasons she may have had). Maybe she knew in advance there might be (would be) too much snow still? Maybe it's for that same reason she stárted to climb Galdhøpiggen, yet without the idea ever to summit it? So that's why she turned back half way??? I still didn't manage to find out where that more detailed information suddenly, on the Dutch website, came from. And I suppose it's all none of my business anyhow. But how they described it, in Dutch, could be really remarkable: the slopes of. Depending on whó gave them that information, it may provide an answer/explanation re. her adventure on Saturday June 3. But at the same time it may answer, Julia, why she perhaps still would have hiked into the direction of Glittertind, though not to make an attempt to summit it all on her own, and then use an eastern hikingtrail to go south towards Lake Gjende and the Besseggen Ridge. PDF (zoom in, zoom out by changing the %) map of Jotunheimen: http://english.dirnat.no/archive/attachments/01/67/NPmap016.pdf .

Måkebestandene i Norge er stadig i endring. Fx er Sildemåke (larus fuscus), som tidl. var en vanlig utbredt måke i Norge, nå snart en truet art, der bestanden har nesten kollapset og er rakt på veg ned - ukjent av hvilke grunner. Samtidig har Hettemåke (larus ridibundus), som for 50 år siden nesten ikke fantes i landet, blitt en helt vanlig fugl over alt, innlandet og fjellet inklusive. Kan her nevne at idet jeg sto på min aller første 2k-topp, stortoppen på Snøhetta i juli -78, så fløy en hettemåke over hodene på oss! For denne arten har nemlig flyttet tyngdepunktet for hele sitt utbredelsesområde nordvestover. Tidl. var den mest utbredt øst i Middelhavsområdet, der den nå minker stort i antall, og hele Europabestandens tyndepunkt ligger nå nærmere Nord-Europa m/ Skandinavia. Og senest i oktober -05 ble den høyarktiske arten Sabinemåke (larus sabini) observert i Mjøsa v/ Biri. Denne finnes normalt i N-Canada, N-Sibir og Grønland. Videre er måker generelt et meget vanskelig tema i felt. Det er mange relativt like arter, der fuglene kanskje ikke får fullfarget og artskarakeristisk voksendrakt før etter fire år, og alle årsdrakter/mellomstadier og ikke minst vinterdrakter gir minimale særtrekk og feltkjennetegn. Men noen "Trøndermåse" finnes nok ikke! Evt. måtte den fått svarte barter og hvite sokker i sitt 4. leveår, vært svært brei i nebbet, og hatt tilhold på Karskøya i et vann laaangt inni Namdalen!

Hei old_hand, I guess the problem is hat LP is not a trekking-guide but rather a travel-guide for people whom basically travel with rucksack. So the informations about Jotunheimen and other nationalparks are rather common than special. So if you want go hiking in that area it is really not enough to use this book. You get too little information about all the important things you should have to know. The information in the section “travel season” “From May to September Norway… the most hotels and touristy highlights are open, but still not overflow… With shorter business hours you have to reckon in the early season from the middle of May until middle of June...” could her, who is first time in Norway, suggest that all huts are open. Especially when she spent the night at a fully served Spiterstulen. I think that would be a very important information in the LP to inform about the opening times of the huts in Jotunheimen. As I said she could adopt that “from may to september the most hotels … are open.” Only for Bøverdalen Vandrerhjem the opening times are quoted in LP. Fewest in the preamble for the “Jotunheimen” chapter there should be clues about the opening times of the huts. Instead of that only this information is typed: “The DNT farmed huts at the most trails through the wilderness… For information about the park you have to contact the tourist office in Lom.” I don’t know about the opening hours of the tourist office in Lom in the beginning of June. In LP is typed: “Middle of June – Middle August, Monday – Friday 9 – 21 h, Saturday&Sunday 10 – 20 h. In the rest of time shorter opening hours… the stuff feed everyone with tips, brochures and answers to questions yourself don’t hit on it before.” Susanne

You, and a great many other people here, know that part of the world and the options or conditions it may provide to survive, or not. But with the uncertainty ánd the hope probably hurting the most, I suppose many can understand if even more attempts would be made to try and find her back. As for what you say about "running away for a while", in my opinion that is not what a mentally stable doctor would do: bring lots of other people in direct danger because of course they will go searching for you, and even in the most difficult and dangerous terrain. The Gudbrandsdølen Dagningen put another article online this morning about the situation and developments. http://www.gd.no/artikkel.asp?Artid=185937 "Nye søk når isen har gått " - Lørdag 24. juni 2006 Two quotes from their publication: Regarding the searches on June 21 when a reporter and photographer of the NRK could join a helicoptercrew to fly over Hellstugubreen, people can still listen to an audio interview with Jan Erik Hellerens, straight from the chopper. => Click this link (interview of 1:20 minutes; starts with a little bit of advertising) .

It's off-topic but personally I cannot remember a more memorable "Midsummer Night" in my life than this one: June 21, 2006. Watching the photos NRK publishes in above link, posted by Susanne, is deeply moving and downright touching. "Politiet søker etter den savnende nederlandske kvinnen i området ved Helstuggubreen i Jotunheimen. Uklar merking kan ha ført henne inn i det farlige området." . . . . Where is she, and "how is she"? Watching (from both photos) people risking their lives, and the lives of their dogs. And naturally I'm reminded of a remark that was apparently made during last night's press conference: about stronger rules for tourists in Jotunheimen, and for the staff at the accomodations there, regarding the requirement to write down what your next destination will be for the end of the day. Somebody should ask NRK about the copyright situation of these photos, particularly the one with the men, and the dog, tied together on the Hellstugubreen glacier: searching for the missing woman. I imagine that that photo could help a lot and "do a lot of good" in any (promotion) campaign, inside or outside of Norway, to make tourists/hikers better aware of dangers of trekking solo (on your own) in mountains, and how you shouldn't jeopardize your life and the lives of rescuers. That is nót to say that Marijke Vervoort went out on a glacier indeed and all alone. Nobody knows. The reason of her disappearance may be due to something that nobody can blame her for, ever. Don't forget that! - - - - - - - - - - - - - - - - For those who manage to understand (a little bit of) Dutch, at present you can listen to a short radio interview (2:02 minutes) with her brother Tom via the website of "L1", a newssource in the province of Limburg where Marijke was born. "Weinig hoop dat Marijke Vervoort levend wordt gevonden" - click on the "headphone" icon to hear her brother tell about the searchoperations in Norway. The interview was recorded on June 19, and he says that the family has been warned by the Lom Police to prepare themselves for the realistic chance that Marijke will not be found back alive. Her brother had meanwhile returned home, unable to cope any longer with the stress and the whole situation of witnessing all the efforts made to find his sister back. His mother, however, still seems to be in (near) Jotunheimen. edited to correct the spellng of the glacier's name

A few hours later the article was taken offline, or at least with my computer the link meanwhile leads to the homepage of the online Gudbrandsdølen Dagningen. And no mention there, now, of the long publication with news from the press conference. Also no message saying the article is "archived". That decision will have a reason, and I'm glad I saved a copy of the original full text in time. A few hours ago the Dutch national press agency ANP released a report about the press conference in Lom. Several Dutch newspapers put it online already. But fact is that the ANP item is much less detailed than the one initially made available by GD. Here is a link to the publication by www.vg.no "Utvider søket etter Marijke" Edit June 21 - It turns out the full article is back online, only its URL has changed. Here it is: http://gd.no/artikkel.asp?Artid=185373 - "Leter videre fra Spiterstulen" MARIJKE-FORSVINNINGEN: Forklaringene fra polakken som Marijke Vervoort haiket med, styrker politiet i troen om at hun befinner seg i fjellområdet innover fra Spiterstulen. .

Legger ved et - bare delvis vellykket - bilde som i går morges ble tatt ut av vinduet på Widerøes Københavnfly over Sylane. Dette viser vel et inntrykk av snøforholdene i Sylmassivet, men husk at dette er tatt nordfra og viser nordsidene av fjellene. Ellers er dette "nattflyet" en prøvelse, elsker ikke akkurat å stå opp kl. 04:00 for å dra til flyplassen for å nå et fly 06:05

Nå er jeg tilbake igjen. Gjennomførte turen på mandag/tirsdag. Bedre sent enn aldri...! Tok bussen til Hønefoss og syklet derifra. Tok RV7. langs Krøderen og 52 over Hemsedal. Syklet så å si identisk som denne ruten(http://www.viamichelin.co.uk/viamichelin/gbr/dyn/controller/ItiWGHomePage?strStartLocid=1b0lREP_TA_257803000019396SERREP1110&strDestLocid=1141szy18&dtmDeparture=15%2F06%2F2006&intOneCountryCheck=true&isAvoidFrontiers=false&intItineraryType=5&isAvoidLNR=false&isAvoidPeage=false&isAvoidVignette=false&isFavoriseAutoroute=false&strVehicle=0&productId=42000), foruten at jeg tok ferje fra Lærdal til Kaupanger, og måtte sykle rundt noen tuneller mellom Borlo(!) og Lærdal. Ble en veldig hard tur for min del. Hadde kun syklet to turer på 40km hittil i år. Syklet på en Everest Climber, offroadsykkel med sånn hybriddekk, og hadde minimalt med bagasje. Startet fra Hønefoss ca. kl.11 på mandag, noe senere enn planlagt... Hadde to punkteringer før jeg kom til Flå og det var varmt i sola! Begynte å miste litt motet da. Rundt 18 kom jeg omsider fra til Gol. Der hadde jeg en times stopp, spiste og sov litt. Følte meg utmattet. Så startet jeg på stigningen oppover fjellet, og jeg er helt enig med Torodd, det var en stigningen som gikk greit. Så gikk det forsåvidt greit mot Hemsedal, men begynte å bli veldig sliten, hadde ikke sykkelcomputer, men regner med at jeg syklet rundt 20km/t på flata... Kom til Hemsdal 21:30, stoppet og hadde en liten matpause der. Ettersom jeg kun hadde sommersovepose måtte jeg komme meg ned fra fjellet for å sove. Syklet greit i 1 time etter Hemsedal, men så stivnet jeg helt, var totalt utmattet. Syklet i gangfart, satt meg ned og tok noen pauser. Var ikke langt i fra å haike med en trailer! Men jeg bet tennene sammen og etter ytterligere to timer kom jeg til nedfarten mot Borlo. Da fikk jeg ny energi og ble motivert på ny. Veien hellet slakt nedover hele veien til Lærdal, så jeg forstatte å sykle helt til jeg kom fram til Lærdal kl. 2:30. Der la jeg meg ved ferja og tok den til Kaupanger kl. 8:30. Fra Kaupanger var det en litt større kneik over til Sogndal. Fra Sogndal til Hella syklet jeg rolig langs fjorden og nøt den fantastiske naturen. Fra Hella tok jeg ferga til Dragsvik og syklet den siste lille milen til Balestrand. Kom fram kl. 14, relativt utmattet, men akk så stolt Felte et par tårer da jeg så Balestrand-skiltet. Da gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort! Så fant jeg kameraten min som bor der, og han trodde knapt sine egne øyne da han så meg komme syklende. (Nesten litt romantisk, hehe) Erfaringer fra turen: - ikke dra ut på langtur uten tilstrekkelig trening - Oslo er ikke Norge... Det sanne Norge finner man i Sogn og Fjordane (og sikkert andre steder). Naturen var virkelig overveldene, viste at det skulle være fint der, man allikevel, det tok taka. Og menneskene var snille og hjelpsomme, dog de hadde noen uforståelige gloser for oss østlendinger!

7 søstre på langs er en voksen tur. Breitinden / Stortinden (910), Kvasstinden (1010), Tvillingene (945 og 980), Skjæringen (1037), Grytfoten (1019), Botnkrona (1072 m.o.h.). Sist Lørdag tok jeg hele turen sammen med venner. 7 fine fjelltopper, 2900 høydemeter og 21 km senere synes jeg det var verdt slitet. Vi var de første som gikk denne ruten i år, og det er i tidligste laget, siden det er mye våt snø. En tur hit anbefales! Les hele tur-rapporten på http://kjiver.no/7sostre.htm

Tok en liten søndagstur i bilen innover Rv 252 Tyin-Eidsbugarden som åpna på fredag. Veien var veldig bra, og selv om sommeren ikke helt har nådd høyfjellet enda var det ganske spesielt å stå ved kanten av Tyin i 21 varmegrader og speide mot Uranostind som speila seg i isvannet..