Søk i nettsamfunnet

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Det har jo tjent deg trofast i 23-24 år da...... Ville egentlig vært ganske fornøyd da, jeg... Historien var forresten drivende godt skrevet

Telt er da mye bedre Rondvassbu drives av DNT Oslo og Akershus, tlf. 22 82 28 22. Eller prøv å ringe Rondvassbu 61 23 18 66, kanskje du blir satt over.

Randi Skaug var først, 0600 på torsdag.... http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/05/21/398605.html Lurer på hvordan det går med frk.Skog. Det har åpenbart vært en del dødsfall på nordsiden av Everest de siste dagene. Gratulerer så meget til Skaug - flott prestasjon!

Bommen var åpen forrige helg, men vi tok ikke sjansen på å kjøre forbi. Det stod skilt om at det var stengt og at den åpnet 23 eller 25. mai (husker ikke nøyaktig hva som stod på skiltet) så fra og med pinsehelga er det vel åpent for de som enten vil gå fotturer, eller bære skia opp i høyden.

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.

Enig med Morten. Jeg hadde en tilsvarende tur fra Veldresflya til Østre Leirungstind 23. juni et år. Var sliten da jeg kom tilbake for å si det sånn...

Lesset ned med andre oppgaver ble det ikke akkurat noen turhelg på oss denne helga, men vi fikk sneket oss til fjells to ganger likevel. En gang på lørdag ettermiddag / kveld hvor vi dro opp over Valdresflya og gikk Knutshø, stort sett i regn, tidvis i "dampende" varme. Temperaturene var ikke de store, men varmt var det! Snøen var stort sett borte, og den som lå var klissvåt og pillråtten. Leirungsåe gikk flomstor. Midt i mai i fjor gikk vi inn munningen til Leirungsdalen på blovåks og knall vinterføre. Likevel ble 2003 et av de hardeste årene for breene i Norge noensinne. Hvordan skal vel 2004 bli? I kveld drog vi en liten tur til Rundemellen 1345moh her i Valdres. Også her var stort sett all snøen borte, omtrent som vi normalt finner det sist i mai. Innover i Jotunheimen var det hvitt, men med mye sorte flekker innimellom. En spørs seg om dette bare blir værre og værre, men det er nok ikke bare generelle klimaendringer. En titt på Europakartet for i dag bekrefter at det er også en ekstrem værsituasjon som vi har. Island har feks. med 14 grader, 5 grader mer enn østerrike, og 3 grader mer enn Berlin. Kanariøyene har 19 grader og Athen 22, mens Oslo er Europas varmeste med 23 grader. På bakgrunn av det er det ting som kan tyde på at vi har fått slengt en varmluftsboble innover oss som ikke vil vare, men likevel - det skal mye til at ikke 2004 blir det hardeste året for isbreene i Norge i manns minne. En slik start på smeltinga som i år, er det knapt noen som kan minnes, enten de er 20 eller 90. Så i en tid hvor vi normalt snører skiene og går på ski har vi nå i helga hatt årets to første fjellturer med fjellstøvler.

Kan ikkje seie noko om snøforholda i påska, men med tanke på at Tinderittet er avlyst, er det nok relativt lite snø. Slik eg har skjøna det på arrangørane er det forholda frå 1200 og nedover som har vore problemet. Kan også nemne at Sognefjellsvegen opnar i morgon (23. april), så no er det fritt fram for vårskiturar på Smørstabbreen

Dersom høyden på to topper (eller et skar)ender på 01 og 39 vil disse ha en høydelinje i forskjell/38m. Ender de på 19 og 21 vil de også ha en høydelinje i forskjell Om det blir enklere, tviler jeg på. Man vil alltid ha tvilstilfeller om man velger 10,20,30 eller 50. Det som er sikkert er at tvilstilfellene blir færre jo høyere pf man velger. Svein

Virker ned til - 23 ja, men hvor effektiv er den da Jeg er skeptisk til gass vinters tid. Parafin og bensin har tilnærmet samme kaloriinnhold. Parafin har egenvekt ca 0,75, bensin ca 0,65. Ved fyring kun for snøsmelting(4litr) og matlaging holder 0,2 litr pr dag/pers godt, Med andre ord ikke mer enn 130 gr bensin pr dag. En annen ting, vurder hvorvidt du trenger å koke alt vannet. Fra 80 grader til 100 grader bruker du 50 % av energien. Min mening er : Kast rødspritbrenneren, bruk bensin og ta ikke med mer drivstoff enn nødvendig. Vekt er viktig

I flg katalog fra Vertikal jeg nylig fikk i posten står det at MSR har gass (Isopro) som virker helt ned til ca -23 grader. Hvis det stemmer burde jeg kanskje kunne benytte gass istedenfor bensin også om vinteren? Va tycks? Jeg har pr idag kun rødsprit brenner og ser at det går med mye brensel når jeg skal koke min daglige ris En annen ting; hva gir minst vekt pr liter kokt vann; gass eller bensin? Åhh - alt det stæsjet...

I går ettermiddag kjørte jeg etter jobb opp mot Tverrsjøstallen i Nordmarka fra Hønefoss-siden og parkerte bilen 400 meter nord for vannet Ølja, 528 moh. Turen opp til det flotte utsiktspunktet Lamannshaugen (701 moh) tok omlag 45 minutter på fjellski med skifeller, og jeg var der oppe cirka 17.30. Været var tilnærmet perfekt, men litt disig i horisonten. Jeg klarte ikke å se Jotunheimen med det blotte øye pga disen, men med en 8x40 kikkert var flere topper synlige herfra og de kom ganske klarte frem. De jeg mener jeg så var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) bak Torfinnstindane (2119), Nordre Kalveholotinden (2019), Store Knutsholstind (2341) bak Kalvåhøgda (2208), så en lang rygg med noen småtopper som jeg tror må ha vært Tjørnholstinden (2331) bak resten av Kalvehøgda mot Rasletind. Men selve Rasletind klarte jeg ikke å skille ut. Videre mot høyre Besshøi (2258) som et stort massiv. Etter Lamannshaugen gikk turen videre til Svarttjernhøgda (717 moh) som er Nordmarkas høyeste punkt. Fra utsiktstårnet der oppe kunne jeg ved 19.30-tiden også se en stor del av Jotunheimen. Noe av disen var nå forsvunnet og toppene fremstod i en klarere profil. Dessverre hadde jeg ikke tålmodig til å vente til solnedgangen. Jeg tror at hvis man er der oppe mens kun Jotunheimen er badet i dagens siste solstråler, mens resten av det du ser ligger i mørke vil toppene tre mer markert frem. De jeg så fra Svarttjernhøgda mener jeg var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) og/eller Torfinnstindane (2119) kunne såvidt skimtes bak en dalside oppe i Begnadalen, og videre det samme som i fra Lamannshaugen. Mulig det var på grunn av lyset, men jeg synes jeg så mer av Jotunheimen fra Svarttjernhøgda. Men mitt store spørsmål blir hva jeg så til høyre for Besshøi. Jeg innbilte meg at det kunne være Nautgardstind (2258). Men er klar over at det like godt kunne være noen av høydedragene på østsiden av Valdresflya. Dersom det var Nautgardstind ville den i så fall kanskje ha vært Norges nest lengste siktlinje med 180,6 km. Høgevarde (Norefjell) – Høgronden er Norges lengste siktlinje med 184,9 km. Er det noen som har kvalifiserte meninger om utsikten fra nevnte to høyder i Nordmarka Jeg er jo litt usikker på om det jeg skriver er riktig. Spesielt det om Nautgardstind. Og ods (Oddvar), du vet vel noe om dette Hvis flere har tenkt seg opp dit, kan det være et godt tips å ta med et Jotunheimenkart og et godt bilkart som dekker alt fra Oslo til Jotunheimen. Jeg hadde ingen av delene. Og ikke glem kikkert Jeg hadde forøvrig også med meg meg et speilreflekskamera med 300 mm linse, men hvorvidt bildene blir av en kvalitet hvor man kan se Jotunheimen er usikkert. Fra Lamannshaugen og Svarttjernshøgda kunne man forøvrig se diverse andre fjellområder fra Skrim via Blefjell, Gausta, Norefjell og Vikerfjell.

... har derved DNT sikret seg. Jfr. tidligere innlegg. Se http://www.dirnat.no/archive/attachments/01/61/Harda054.doc Eller for dere med bredbånd, sjekk dagsrevyen i dag 2.4. på NRKs sider

Hvis du bestemmer deg for å gå Josten på langs fra Erdalen til Fjærland kan du finne inspirasjon og informasjon her: http://breogfjellsport.no/articles.php?articleID=176&sectionID=5 Der finner du en artikkel, bilder og en 23 min lang video fra Nordfjord folkehøgskule sin Josten på langs tur i april 2002. Hvis du velger å laste ned filmen bør du åpne den i Windows Media Player. I Winamp blir fargene feil.

Tenkte og benytte fridagene i mai til en skitur. Planen er og krysse Hardangervidda fra Finse til Haukelisæter (pga transport) Tar nok toget opp torsdag, og retur med buss, søndag. Er det noen som har forslag til vilken rute jeg bør velge, da jeg vil ha relativt god tid? Hvilke hytter er bra for overnatting? Holder vanligvis sneen seg grei nok, såpass langt som ut i mai? (19 -23)

Jeg har gått nøyaktig den samme ruta, og kjenner meg svært godt igjen i beskrivelsen. Søkte først rett oppover, men gikk meg fast... Kom meg ned igjen på et vis, og fant etterhvert ei rute over noen hyller på høyre side. Flere punkter som krevde full konsentrasjon og en passelig porsjon godvilje. Jeg kom meg opp til slutt, men ruta var mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg gikk/klatret der omtrent ved soloppgang 13. juli 1999, og nedenfor gjengis deler av turartikkel fra den turen (komplett turartikkel på nfo2000m.no). "... jeg tilbragte natten på et nesten flatt svaberg i skardet mellom Eggi og Høgdebrotet. Jeg sov dårlig p.g.a. en enslig mygg som plaget meg hele natta, og klokka 05:15 hadde jeg fått nok. Jeg stod opp, spiste og pakket sekken. Klokka 06:00 begynte jeg på det så ut til å bli en real klyvetur opp til Høgdebrotet. Jeg hadde ikke planlagt å gå denne ruta, så jeg visste ingenting om eventuell gradering. Det så greiest ut på eggens venstre side, så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp der. Dette ble ganske krevende etterhvert. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ha fulgt et lite riss over et bratt sva. Dette ble litt for heftig uten sikring, tatt i betraktning at jeg var alene og hadde tung sekk på ryggen. Bestemte meg raskt for å klyve forsiktig ned igjen, og prøve på høyre side av eggen. Det var værre å komme seg ned enn opp, men det gikk på et vis. Meget luftig noen steder. Etter en tenkepause i skardet var det på tide å prøve seg på nytt. Denne gangen på høyre side, noe som gikk forholdsvis greit i starten. Etter ei stund kom jeg til et vanskelig parti også her. Da valgte jeg å legge fra meg sekken og klyve litt rundt omkring for å finne ei brukbar rute. Etter litt frem og tilbake fant jeg ei hylle som førte over på venstre side. Denne lå høyere opp enn det vanskelige partiet på den siden. Jeg gikk tilbake og hentet sekken, og fortsatte på klyveturen. Hylla førte meg ganske langt ut til venstre, ut i sida over breen. Deretter gikk det rett opp mellom noen store blokker/skiver. Måtte lempe sekken foran meg et par steder, men ellers forholdsvis greit. Litt senere var jeg oppe på ryggen som fører til Høgdebrotets majestetiske fortopp (sett fra nord). Jeg gikk litt i retning Tjørnholstinden og la fra meg sekken. Derfra var det bare å rusle på snø og urd til topps, og klokka 07:30 satt jeg på Høgdebrotet. Det var sol, men likevel litt kjølig på toppen. Flott utsikt i flere retninger. Etter litt fotografering gikk turen videre mot Tjørnholstindens østtopp (Steinflytinden). Senere fant jeg ut at ryggen fra Eggi til Høgdebrotet er oppført med vanskelighet inntil 3+ i Klatrefører for Jotunheimen. Den står såvidt nevnt under rute R14, Tjørnholstind - Vestre Leirungstind. Sammenlignet med andre ruter synes jeg at denne graderingen er litt mild. Ruta ligger trolig lavt på 4-tallet et sted..."

Jeg skjønner ikke hvilken interesse det har for fjellforumet at det på Blindern i Oslo normalt er 5 grader varmere enn i Tromsø i sommermånedene. Det er da veldig lite fjell i bygatene både i Tromsø og Oslo ! Skal man ta seg en utepils er det kanskje kjekt å vite, men vi går jo i fjellet ! Det er mulig at det er mer interessant at det regner marginalt mer på Blindern enn i Tromsø (regnet i mm - hadde man tatt nedbørsdager tipper jeg Tromsø hadde hatt flest) når man planlegger fjellturer, men uansett kommer det adskillig mer nedbør både på Tromsdalstind og på Tryvasshøgda. Dessuten er Nord-Norge nesten like forskjellig værmessig som sør-Norge. Det finnes områder der som er kjølige og nesten like våte som steder på Vestlandet, og andre områder som er adskillig tørrere enn det sentrale østlandet. Å diskutere/krangle om hvor det er varmest i landet er forøvrig litt merkelig all den tid vi lever i et av verdens kaldeste land. Dersom det hadde vært veldig viktig for meg å ha utetemperaturer over 23-24 grader ville jeg kastet bort livet ved å bo i dette landet. Jeg liker meg i fjellet hvor slike temperaturer aldri forekommer Indre Troms er et område med lite nedbør dersom pandabjørnen ikke tåler regn

Ods, dette blir for dumt. Tromsø har jo sjelden/aldri mer enn 23-24 grader om sommeren. Oslo har mange slike dager. Og Ferder har klar norgesrekord i antall tropedøgn. Den høyeste temparatur målt i Oslo er høyere enn den høyeste målte i Nord-Norge osv. osv. osv. Hvis du vil bli senket ytterligere av statistiske fakta, så bare ypp litt mer. Boka ligger ved siden av meg her....klar til ydmyking.

Vurderer NPL (for Tom: Norge på langs) med ski i '05. Sikkert mange her som har noen tips, vurderinger, tanker, ideer, linker, erfaringer, budsjetter....etc...kom med det! Hvor fort har det blitt gjort? (Har ingen planer om å slå den rekorden..he,he.) Har forresten aldri hørt om noen jenter som har tatt den turen alene. Har det blitt gjennomført?

Hei ! Tok litt tid dette, men her kommer noen opplysninger om turen, - fritt etter dagboka: 21. august 97. Værmelding med varsel om en brukbar dag. Bil fra Oslo til Spranget, sykkel til Rondvassbu. Start 05:00, 22.08. fra Rondvassbu, Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden-Digerronden-Midtronden-Høgronden-Rondeslottet-Vinjeronden-Storronden. Tilbake på Rondvassbu 17:42, rekker en dusj før middag kl 18:00, retur til Spranget og Oslo samme dag. Mat: 4x4 skiver loff med honning, 2 bananer, en pakke rosiner, noen plastposer med XL1 for å blande med vann under veis. Tilsvarende på 4 halvliters brusflasker. 2 halvlitersflasker Cola (eneste dop). Spiste alt unntatt 2/3 av rosinene. Gikk lett med gode joggesko og sekk med mat, overtrekksklær lue og votter mm (ca 3 kg). Startet på vått fjell etter en regnskur om natta. Tørket noe opp utover dagen, men varmt og lummert. Kraftig regn/hagelbyge oppunder toppen på Rondeslottet, gjentakelse oppunder Vinjeronden. Korte pauser under tordenværene. Lite fristende å stå oppreist på topper i tordenvær !! I dagboka skriver jeg: Ved optimale forhold, - litt kjøligere og uten fotografering og vonde knær, samt helt tørr stein, bør turen kunne gås på ca 11 timer. Jeg brukte 12:42. Jeg kjenner ikke til om noen har gått turen raskere. Har ellers aldri løpt maraton, men drevet med endel annen idrett. Det stemmer ellers at jeg gikk på alle over 2000 på ett år. (primærfaktor 30) PS ! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker ytterligere opplysninger om denne eller andre turer. knut stabell

Jag har övernattat två gånger på Olavsbu. Första gången, 22-23/8 1994 (hur jag minns? Jag fyllde 50 den 23). Jag irriterades över att nästan all mat på plats var kladdiga konserver, och att det var rätt otrvliga saker man hällde ut genom fönstret efter disken. Andra gången, i augusti 2000, hade jag inte tänkt bo i hytter alls, men blev tillfälligt sjuk. Då hade jag med mig torkad mat, som inte lämnar något avfall alls, utom det man bär hem efteråt. En lösning på nedskräpningen kring Olavsbu vore förstås att göra om det till en ubetjent hytte. Jag har sovit i ett par sådana, t ex Muorkihytta i Sulitjelmafjellene, och det är hur prydligt som helst i och utanför sådana hytter. Från och med 2001 har jag förstås undvikit hyttene helt, med undantag av en enda natt på Fondsbu. il C.

Takk for god hjelp. Ser snøforholdene an til det nærmer seg, og ved evt. usikre forhold legges turen heller mot topper som Nordre Dyrhaugstind, Nordre Skagastølstind, Galdhøpiggen og Glittertind (Spiterstulen har vel åpnet igjen 20.mai etter vårløsningspausen?), kanskje Fannaråken? Er det flere topper med heftige nedrenn uten bre som er verdt et besøk etter midten av mai? Tenker i utgangspunktet å gå dagsturer fra vest (Sognefjellsveien) da vi kommer til å kjøre fra Bergen torsdag morgen 20.mai og returnere søndag 23.mai. Tar gjerne imot forslag til alternative toppturer Ivar.

Jeg forholder meg til det opprinnelige innlegget, og skal forsøke å svare på en saklig og grei måte. Problemet med alle lister (10m, 30m, 50m) er at primærfaktoren ikke er verifisert. Hvis vi tar utgangspunkt i 300-topperslista ser vi følgende: Primærfaktor 10-15m : 29 topper Primærfaktor 25-35m : 45 topper Primærfaktor 45-55m : 23 topper Hvordan kan man da si at 30m-lista skal ha 231 topper? Eller at 50m-lista skal ha 184..? Jeg antar dere ser poenget. Som jeg har sagt i et tidligere innlegg: si at dere går etter Røynes liste med pr.f >30m (evt. 50m), for det er det dere gjør. Arbeidet med å verifisere 10m-toppene er i gang. Grunnen til at grensa er satt akkurat der er at disse er noenlunde enkle å måle uten avansert utstyr. På en rimelig bratt topp kan man få målinger med nøyaktighet ±20-30cm med vinkel, vater og målestav. Skal du måle er 30m-topp blir feilmarginen for stor. Så sant den ikke går loddrett opp fra skardet; da kan måling gjøres direkte med målebånd Personlig synes jeg mange av 10-metringene er vel så morsomme som flere 30-metringer, så de som dropper dem går glipp av mye. Ta for eksempel turen innom Skardstinden, SØ (2187) fra vest, en aldri så liten utfordring:

Til PerNilsen: Litt av en tur du planlegger der ja. Jeg hadde en lignede tur for tre år siden, riktignok fra hytte til hytte. Brukte 23 dager og var innom Jotunheimen, Rondane, Dovre, Sunndalsfjella og Trollheimen. Det var en vannvittig tur med sol og klarvær nesten sammenhengende. Fikk til og med oppleve Snota og Trollhetta i klarvær på samme tur (2 forskjellige dager) !! Gled deg!