Gå til innhold
  • Bli medlem

oyvindbr

Passivt medlem
  • Innlegg

    956
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av oyvindbr

  1. Usikker på hva du mener, kanskje du mener Solbergfjellet nedenfor Solbergvarden? Overfor Steinarvanna er det Lokkeråsen som ligger. For meg er Solbergvarden den store runde åsen som avslutter ryggen sørover fra Lokkeråsen før det bærer bratt ned mot Solbergfjellet. Den varden i tømmer var nok før min tid, eller før jeg ble interessert i tur. Lokkeråsen hadde lenge et falleferdig trigpunkt i tre, men det har takket for seg for endel år siden allerede.
  2. Jan Mayen er kronglete å komme seg til. Er bare de som jobber i Olonkinbyen som får ta Herculesflyet dit. I tillegg har det jo blitt naturreservat, så det er nok endel restriksjoner. Vi lurte jo på om det ville gå greit med turen vår, og fikk beskjed om at allerede avtalte turer skulle få gå som normalt. Har inntrykk av at det likevel ikke er totalforbud mot ferdsel der, men det blir kanskje mer kronglete byråkrati. Skulle gjerne reist tilbake og opplevd fjella på Sør-Jan også, med færøyisk følelse pga det grønne, og med Beerenberg i bakgrunnen. Men så lenge jeg vet at jeg må gjennomgå en ny tur i båt så orker jeg ikke tanken. Det er verdt det én gang, men ikke to. Skjønner at eldre generasjoners fortid på øya kan ha affeksjonsverdi, får håpe du får deg en tur dit Nikke! Sjøl skulle jeg likt å visst mer om han sprøe kompisen til faren min, men han levde så utsvevende og usunt at han strøyk med i 1997 bare 52 år gammel, og da hadde jeg ikke rukket å bli interessert i Jan Mayen. Denne linken kan kanskje hjelpe: http://www.boreaadventures.com/ Takk for positive tilbakemeldinger, hadde egentlig ikke regna med det, det var bare så viktig for meg å få det ut!
  3. Bilder kommer så fort jeg skjønner meg på det nye skaleringssystemet her hjemme. Men rapport med bilder finnes her: http://peakbook.org/tour/15921/En+%22miniroman%22+med+tittel+%22Fantastiske+Beerenberg%21%22.html ADVARSEL! Kanskje lenger enn eaas lengste rapport. Men jeg vet at enkelte vil lese min versjon av Jan Mayen-ekspedisjonen 2011, spesielt fordi de ønsker å ta del i mine bekymringer både på forhånd og underveis. Regner med at ytterst få gidder å lese dette, men for meg personlig var det viktig å få skrevet en miniroman om mitt livs mest spesielle ferie til nå, og i tillegg har det fungert som ren terapi mot 2k-tørke å skrive og mimre om fantastiske Beerenberg! INNLEDNING Jeg hadde ”alltid” visst om Jan Mayens eksistens. Men det var ei utilgjengelig øy langt der nordvest i havgapet som jeg aldri ville få oppleve. Og det var jo like greit, for det fantes nemlig en diger vulkan der, og jeg har alltid vært sjeleglad for at vi ikke har sånn styggedom her på fastlandet. I tillegg hadde en av fars sprøe og eventyrlystne barndomskompiser holdt på å sette livet til på vei mot Beerenberg i uvær for en god del tiår siden da han jobbet som meteorolog på øya. Åra går, og i 2006 nevnte Morten i en bisetning at han hadde planer om en tur til Jan Mayen i 2008, og den måtte jeg bare bli med på om jeg hadde tid og penger. Det siste hadde jeg imidlertid ikke nok av, så jeg kunne ikke annet enn å se langt etter det prosjektet. Litt synd, for det var jo en ”en gang i livet-mulighet” dette, og jeg var ikke like redd for vulkaner lenger, men jeg trøsta meg med at fastlandet rommer mer enn nok av eventyr for en sann skau- og fjellfantast, så det var ingen bunnløs sorg å spore. Ekspedisjonen i 2008 ble en gigantisk suksess i knallvær, og jeg ble visst mer misunnelig enn jeg hadde forestilt meg. Men 2008 var uansett etter min målestokk et knallår på 2000-meterfronten, jeg har aldri før eller seinere hatt like mange bestigninger av 2k-topper, og stort sett hadde jeg det været jeg krever også. Så Jan Mayen fikk bare ligge der med sitt fantastiske Beerenberg, jeg fikk nok oppleve massevis av annet flott i stedet ”skal du se!” Jeg burde likevel ant konturene av en ny Jan Mayen-ekspedisjon allerede dette året, for nå var jo Sondre meget godt i gang som Fjellforums mest entusiastiske medlem med turer i fleng og begynnende 2k-samling. Denne gutten skulle i mål, det kunne ingen i hele verden betvile. Og skulle den norske samlinga kompletteres måtte jo Beerenbergs kraterkant forseres. JEG MELDER MEG PÅ! Jan Mayen begynte for alvor å kverne i tankene da jeg fikk nyss om at Sondre fikk Morten til å vurdere en ny ekspedisjon. Jeg drømte om å stå på drøyt 2000 meter over havflata mens jeg så ned i denne, og i drømmene var selvsagt været perfekt. Jeg prøvde muligens å få med Jan Petter ved å skildre entusiastisk noe jeg trudde jeg kunne uttale meg om, men som alltid fulgte en anelse sviktende mot med på kjøpet. Skal – skal ikke…? Nå hadde jeg skrytt av eksotiske Jan Mayen til såpass mange at jeg måtte bestemme meg. Og på en skitur til Lauvkollen sammen med Sondre og Erling fikk jeg en slags positiv kalddusj fra førstnevnte, det var én ledig plass igjen til Jan Mayen… Jeg sa meget raskt at den plassen bare måtte jeg ta! Jeg husker ikke så mye mer, men trur jeg var rask med å si fra til Morten om at jeg var klar. Nå hadde jeg råd! Depositum ble betalt så fort jeg kunne. Så da var det bare å vente, stålsette seg og glede seg… VANLIGE ØYVINDBEKYMRINGER Morten har allerede beskrevet det i sin rapport. Jeg har en egen evne til å ta alle tenkelige og utenkelige sorger på forskudd. Men jeg er nok litt arvelig belasta, og har alltid vært redd for bresprekker. På Semeltind i september 2010 så jeg ned på noen gedigne sprekker, men fikk høre at de bare var småtterier mot monstersprekkene på Gjertvassbreen. Og selveste Gjertvassbresprekkene blir visst små mot sprekkene som finnes langs Beerenbergs flanker… Lenge syntes jeg det bare var moro å lese Mortens skildringer i Bibel 2 hvor han skritter over et mørkt høl i snøen som sikkert er en del av ei større bregleppe. Snøbrua holdt de andre, så da holder den sikkert han også… Nå som avreisen bare var måneder og etter hvert uker unna grøsset det mer og mer i meg av å tenke på dette. Hvorfor gikk de ikke i tau da de kom på kraterkanten? Ingen andre ekspedisjoner jeg fant på nettet brukte tau etter at flanken var tilbakelagt. Kanskje jeg skulle si meg fornøyd med å nå kanten og ferdig med det? Lett å si her i stua, man føler presset både fra seg sjøl og omgivelsene når man er til stede i selve eventyret, såpass vet jeg av erfaring. Og ute i felten føles det for dumt å trekke seg på grunn av en usynlig og relativt usannsynlig fiende. Så jeg kom nok til å ta sjansen. Og kanskje en monstersprekk på Beerenberg ville bli min grav… ”Det skal bli så godt å få deg tilbake igjen Øyvind!” sa far en del ganger i ukene før avreise. Og selvsagt skulle det bli koselig å være tilbake full av lettelse og tilfredshet etter en forhåpentligvis vellykket bestigning. Da skulle det bli tid til hyttekos i harmløse trakter. Jammen skulle det bli koselig gitt! Men jeg hadde bare et Island- og Jan Mayen-eventyr å gjøre unna først. Og selvsagt måtte Grimsvötn passe på å få utbrudd 3 uker før avreise til Island. Nå begynte jeg å lure veldig på hvorfor jeg hadde meldt meg på dette skumle opplegget. Litt mer om disse bekymringene står det om i rapporten om Hvannadalshnukur. SEILTUREN MED AURORA Islandseventyret har jeg beskrevet gjennom turrapportene fra henholdsvis Hvannadalshnukur og Kerling. Mye annet positivt var det også å oppleve, Island skal definitivt besøkes iallfall 5 ganger til i livet! Men nå er det klart for å legge ut fra kai ved Dalvik et lite stykke nord for Akureyri. Kaptein Sigurdur holdt en grei infotale om sikkerhet, og så var det bare å sette i gang. Med et fantastisk flott og til dels rent Lyngenalpint landskap som bakteppe bar det ut mot noe jeg synes er skumlere enn bresprekker, det åpne havet! Men jeg var ikke redd for verken storm eller skumle sjøuhyrer siden jeg stolte fullt og helt på Aurora og skippernes dyktighet. Det var et litt mer trivielt problem jeg var reelt bekymret for, nemlig sjøsjuke, og det skulle jeg tidsnok få stifte kvalmende bekjentskap med. Etter et kvarter ute på dekk begynte jeg å føle på det samme stresset jeg kjenner når jeg er redd for å svime av på grunn av blodtrøbbel (jeg blir kvalm av alt som har med blod å gjøre, det er nok at folk prater om det). Skulle jeg virkelig måtte holde ut med denne gynginga på sjøen i ca 3 døgn? Var jeg alt blitt kvalm? ”Øyvind, kan du gå ned i lugaren og sjekke at Svein Helge lever?” spurte Morten. ”Ja” sa jeg, vel vitende om at snart var det nok enda mindre liv i meg. Alt var ok med Svein Helge som lå og slappet av i køya si. Men nå var det like før alt endte i forferdelse for meg, så jeg bare sa kjapt til Sondre at han fikk videreformidle at alt sto bra til med den heldige, sjøl var jeg det motsatte og måtte forte meg inn på det relativt primitive båttoalettet. Jeg var sprekkeferdig av spy, men greide i første omgang bare å gulpe. Kvalmen bare steg og jeg hadde det rett og slett grusomt. Endelig kom det en brekning med innhold i, og da var kula i gang. Faen så makabert! Sjangle bort til min egen køye var ikke lett på grunn av sjøgangen. Temmelig desperat fikk jeg lagt meg i køya for å slappe av. Men jeg var ikke lenge i paradis, halvannet minutt etterpå kom en voldsom dønning som gjorde meg kvalm, og jaggu måtte jeg ikke til pers på ny! Samme prosedyre som sist. Jeg hadde det helt for jævlig, og følte meg i tillegg liten og redd. Hvor lenge skulle lidelsene vare? Jan Mayen var langt unna. Nei detta var virkelig ikke noe særlig til ferie! Jeg fortsatte i samme stil og skremte blant annet vekk Gunnar fra toalettdøra da jeg kom ravende med svært tydelige hensikter. Sondre skulle hilse fra Morten på dekk og lurte på om jeg hadde nådd sjøsjuke grad 4 (grad 3 er at man er redd for at man ikke skal dø), og mange mente at jeg burde komme meg på dekk for å få frisk luft. Men veien opp var for risikabel, så det ble en ond spysirkel hvor køya var eneste alternativ, rent bortsett fra å ligge med hue i skåla da. For et mareritt! Auroras kvalmende luktblanding av råttent sjøvann og bensin gjorde ikke saken bedre. I ettertid syns jeg det er oppsiktsvekkende at jeg bare spydde 9 ganger… ENDELIG JAN MAYEN! Det siste halve døgnet ble jeg bedre. Og da jeg våget meg på dekk hadde vi plutselig land på høyre side. Endelig! Snart var det slutt på sjøtilværelsen. For å gjøre en mellomlang historie kort så fikk vi alle en småspennende tur med zodiacen til land fra Aurora. Selvsagt fikk jeg en aldri så liten brottsjø i baken da vi nådde strandkanten. Og sjøgangen satt i beina, jeg vagget ukontrollert rundt. Men kvalmen var borte. Beerenberg hadde vi allerede sett noen timer. Synet gjorde meg dessverre deprimert. Dette stemte ikke med ”fasiten” min. Enten skulle vi se toppen i knallvær, eller så skulle vi etter enda større sannsynlighet ikke se den i det hele tatt på grunn av skodda, men trøste oss med at det ”alltid” er skodde her nede ved stranda mens det ”alltid” er knallvær der oppe høyt over skydekket. Nå så vi jo toppen med grå himmel og drivende skyer rundt. Jeg hadde mest lyst til å grine… PÅ VEI MOT BEERENBERG Fredag 24. juni la vi i vei fra Gamlemetten. Alle hadde mer eller mindre blytunge sekker og en del sommerfugler i magen vil jeg tru. Sjøl var jeg bekymra. Spesielt for været. Det var jo fin temperatur å gå i, men himmelen var trist og grå. Ikke tok det lange tida før spesielt høyreskuldra begynte å verke heller. Av en eller annen grunn hadde min splitter nye Bergans Powerframe begynt å vise svakhetstegn, høyre skulderreim hadde løsnet fra meisen. Jeg ble sliten av dette, og det var tungt å svelge. Fallhøyden var stor, det var jo nærmest opplest og vedtatt på forhånd at Sondre, Morten og jeg var de sprekeste på denne ekspedisjonen. Jeg var da i mitt livs form var jeg ikke? Var det alderen som gjorde at tunge bører føltes enda tyngre nå? Hadde jo nettopp kommet midtveis i 30-åra. Hver pause var en lettelse, men det var en lidelse å få på sekken igjen. At hempa også hadde røket gjorde alt så uendelig mye tyngre og klønete. Ved en anledning mista jeg balansen og skapte forferdelse da jeg prøvde å få på sekken. Og det var med innvendig angst jeg tappert og muntert svarte positivt på Gunnars spørsmål om jeg kunne ta teltet hans i tillegg, han syntes nemlig sekken var for tung. Merkelig nok gikk det litt bedre med enda tyngre bør, og etter hvert dannet jeg, Morten og Sondre en fortropp som sakte men sikkert gikk fra resten av gruppa. Ingen dramatikk i dette, de hadde våre spor å gå i. Sola hadde brutt gjennom skydekket og drev stadig flere ulldotter og systemer på flukt. Men jeg var ikke i stand til å tenke på toppen eller utsikten, alt som sto i hodet mitt var at vi måtte se å komme oss fram til det vi mente skulle være leirplassen. En god stund gikk jeg foran og tråkket spor. Det føltes ikke som støvla sank spesielt dypt, men brøyting er brøyting. Og sekken var en fæl byrde for skuldrene. Svetten silte, pusten jobbet på høygir og jeg ba til høyere makter om at Morten eller Sondre skulle foreslå å ta pause. Ofte er det sånn når man er tre jevnbyrdige, alle sliter, men ingen vil ta initiativet til å få slutt på det. Man vil da vel ikke vise svakhetstegn? Jeg fantaserte om å rive av meg sekken i ren desperasjon. For en jævlig sekk! Dette går ikke stort lenger! Kan vi ikke bare stoppe nå da, vær så snill!! Dette er jo mer enn et vanlig menneske kan tåle… Etter hvert tok Sondre over brøytinga. Enten var snøen verre å brøyte i nå, eller så kunne jeg rett og slett se på spordybden hvor tungt jeg selv hadde slitt da jeg gikk foran. Det var godt å få gå bakerst, men tempoet ble hakket verre. For en jævlig tilværelse! Og detta gjør jeg frivillig… Kan vi ikke bare stoppe nå da? Jeg tenkte den setninga iallfall 50 ganger vil jeg tru. Hvis ingen foreslår det så får jeg gjøre det! Men jeg venter hundre skritt til, og nye hundre skritt, og nye hundre osv… Endelig fant Sondre og Morten ut i fellesskap at nok var nok. Av med sekken! Fantastisk deilig, hvilken befrielse!!! Vi rulla ut underlagene og la oss til for å slappe av i det etterhvert kjempefine været. Herlig! Jeg kunne både se og føle konturene av noe stort. Når jeg snakket for egen del kunne jeg endelig forstå at all lidelse og jævelskap til syvende og sist hadde manøvrert meg i posisjon til å gjennomføre noe som fort kunne bli en sjelden, eksklusiv og fantastisk naturopplevelse. Langt der nede så vi de 8 andre bevege seg sakte men sikkert oppover mot oss. De gjennomgikk sikkert de samme prøvelser som vi nå hadde lagt bak oss. Det gjør alltid godt å se andre slite mens man sjøl har slitt seg ferdig. Nå skulle sekkene tømmes for det meste, og bare vissheten om at det nå kun gjensto en gjennomsnitts topptur når det gjaldt høydeforskjell og oppakning gjorde meg lysere til sinns. Selvsagt visste jeg at dette likevel ikke ville bli en gjennomsnittsbestigning, og Jan Mayen-sprekkene spøkte i bakhodet. Men enn så lenge fikk vi nyte utsikten over Sør Jan som badet i solsteika. NERVEPIRRENDE VENTING Langt om lenge kom resten av gjengen fram til leiren med Tor Håvard i spissen. Det begynte å li mot kveld, og alle var dyktig slitne. Men som sanne toppentusiaster spilte ikke tid på døgnet noen som helst rolle for oss, for det var klart at dette værvinduet av de helt sjeldne bare måtte utnyttes. Jeg kunne ikke tenkt meg noe dummere enn å tviholde på at ”her skal vi sove og vente til neste dag med toppstøtet”. Hvile i lange baner var imidlertid påkrevet. Jeg var den første til å forstå det. Folk trengte både mat, småsøvn og generell utflating. Det ble vedtatt at vi skulle vente 4 timer før vi la i vei mot kraterkanten. Været var nå helt perfekt, og Beerenbergs flanke var ei bløtkake som det virkelig fristet å sette tennene i. Men hvor lenge ville værvinduet vare? Morten sa at det varte 8 timer den fantastiske 19. juni 2008. Nå hadde det vært fint noen timer, vi skulle vente 4 timer til, og det ville vel fort ta en del timer å nå kraterkanten også. For en gedigen nedtur det ville bli om skyene kom sigende innover fjellet! Sondre var synlig rastløs og utålmodig, og jeg var fullstendig nervevrak. Hva var vel nervepirrende sluttminutter i en spennende fotballkamp hvor man holdt med den som ledet med knapp margin imot dette? Norge-Brasil i Frankrike-VM kunne bare gå og legge seg, den saken var klar. Hvordan skulle jeg forklare en eventuell nedtur for Nils som satt hjemme i Drammen og helt sikkert studerte webkameraet og så at det var knallvær? Han tenkte sikkert at vi var på toppen i dette øyeblikk… Nei dette var ikke noe blivende sted, vi måtte se å komme i gang!!! MOT TOPPEN Endelig var vi klare! Sondre hadde i all sin rastløshet gjort en formidabel jobb med å klargjøre tauene. Vi fordelte oss på riktig måte og la i vei. Enn så lenge hadde vi spor å gå i etter at taulaget fra basen hadde passert oss. De valgte å gå til venstre for Nunataken, og disse spora var fristende å følge. Men Morten var fornuftig og mente etter nøye overveielser at det klokeste ville være å gå til høyre og følge samme rute som i 2008 opp mot Bratthenget. Vi kunne ikke risikere å gå oss fast ved å følge ei mer direkte og dermed brattere rute som de foran oss gjorde. Alle var enige, og vi valgte den tryggeste løsningen. Alle som har prøvd seg på Beerenberg vet at fjellet er enormt også i norsk målestokk sjøl om det ikke er like høyt som Snøhettas stor- og midttopp, Austre Leirungstind og toppene over 2300 moh. Man går i evigheter og kommer ikke nærmere. Nunataken var stadig like langt unna. Så lenge været virket å ha gått i vranglås kunne jeg ikke annet enn å beundre dimensjonene, utålmodigheten min var slutt for denne gang. Jeg skulle så gjerne bidratt med å tråkke spor oppover flanken fra Nunataken, men bre er bre, og jeg kunne aldri forestille meg at jeg kunne være den som var best skikket til å gjøre rett veivalg. Førstemann bør ha mer peiling på breredning også. Så jeg fikk ”jukse” og bare dilte etter og nyte livet så lenge jeg slapp å bli hengende over en av monstersprekkene. De fantes nemlig i rikt monn. Enorme haikjefter med istapper som dyphavsmarulktanngarder. Grøss og gru, men samtidig vakkert. Her passer vi ikke inn, men fordi vi er eventyrere får vi ta del i den rene arktiske evigheten. Så deilig det var å gå med moderat sekk! Jeg bare gikk rolig framover og koste meg med synsinntrykk, og utsikten vokste stadig. Teltleiren ble mindre og mindre, og Sør Jan med Rudolftoppen ble lavere og lavere. Av og til måtte konsentrasjonen skjerpes over snøbruer, her var det viktig med stramt tau. Spesielt kilent husker jeg det var å gå langsetter en monstersprekk for så å gå opp på en smal snørygg med en ny monstersprekk på motsatt side som lå 90 grader i forhold til den første. Vi gikk nok alle med en stadig stigende forventning til det vi snart skulle få se når vi nådde kanten… ENDELIG KRATERKANTEN! Jeg kommer ALDRI til å glemme åpenbaringen på fantastiske Gjertvasstind litt før halv 5 lørdag morgen 28. mai 2005 eller morrastundene på Gravdalstind 1. november 2008 og Austre Leirungstind 10. august 2004! Nå var det klart for en ny åpenbaring med stor Å! Snakker jeg for meg sjøl kan jeg si at jeg forventet noe stort, men at det skulle være så voldsomt hadde jeg ikke forestilt meg. I Bibel 2 står det at Arne har Lodalskåpa som favorittfjell mens Turid har Beerenberg som sitt. Ja det var nok et flott fjell, og alle har sine preferanser, men uansett hvor fin Beerenberg måtte være så kom den vel til kort mot fastlandets flotteste 2k-juveler vel… Sånn tenker den som aldri har vært på Beerenbergs kraterkant. Nå som jeg har vært der sjøl og sett den med egne øyne forstår jeg veldig godt hva Turid tenker og føler! Jeg er trofast mot mine favorittfjell i Jotunheimen, men skjønner at Beerenberg kan bli nummer 1 for noen. For meg gled den her og nå rett inn på den trivielle (?) 10 på topp-lista! Det finnes etter hvert en del virkelig flotte bilder av motiver fra kraterkanten tatt av dyktige fotografer. Likevel sitter jeg med et inntrykk av at i tilfellet Beerenberg gjelder regelen mer enn for noen annen 2000-meter at bilder på ingen måte kan rettferdiggjøre fjellets storhet. Kanskje skyldes det den bueformede kraterkanten, panoramabilder med vidvinkelfunksjon er fine de, bevares, men de forteller ikke alt om Beerenbergs enorme sannhet! Overlykkelig måtte jeg nesten klype meg sjøl i armen for å fatte det jeg så. Intet alpint mylder under meg som på Gjertvasstind, men et drøye kilometeren bredt og spektakulært brekrater med stilige 2k-topper i en bue rundt var ikke stort dårligere. Mye mer vinterlig enn bildene fra 2008 var det også, iskaldt og rent, akkurat som jeg elsker det. Og rødfarget fjell her og der. Skremmende monstersprekker både i krateret og i kraterflanken. Alt dette forgylt av midnattsola som også sørget for et visst fargespill i skydekket langt der nede og ute på havet. Horisonten rundt var det såkalt Øyvindvær. Magisk var det rette ordet! Og jeg erklærte momentant ekspedisjonen for vellykket sjøl om vi hadde flere fortopper igjen før Håkon VII Topp. Klokka var nå ca 00.30. PARADEMARSJ TIL TOPPS Alle var fornøyde og knipsa bilder villig vekk. Sørøstre og Nordvestre Humpekul måtte avlegges besøk, og det var vel verdt det lille bryet. I starten gikk vi i små puljer og pratet fornøyd med hverandre, men det ble strekk i gruppa etter hvert. Selvsagt følte jeg sterkt for å rusle sammen med Sondre siste biten og preike skit akkurat som på alle våre andre fellesturer, så jeg gira etter hvert opp og tok han igjen der framme. Det var tungt og bratt opp til Fortoppen, og jeg kjente at beina var som bly og enda ikke hadde kommet seg etter traumene oppover mot leiren, men kondisen overvant dette. Nå gjensto den fæle bregleppa jeg hadde tenkt så mye på. Og som forutsett så var jeg ikke bekymra i det hele tatt når jeg endelig var til stede. Her gikk det et lite tråkk, og sjøl om jeg var fullt klar over fenomenet falsk trygghet så kunne det jo ikke gå galt. Snøbrua over ei annen gleppe jeg ikke visste om på forhånd ga visse ilinger, men den var bunnsolid. Øyvindgleppa, som Morten seinere kalte den, var kun synlig inn mot 2255-toppen. Der var det både hai og dyphavsmarulk så det holdt. Men tråkket gikk over ei snøflate som så ut som grei skuring. Og det var jo tydeligvis så mye snø i år så… Opp til den store kulen som er det høyeste punktet på Håkon VII Topp ga Sondre meg den store æren av å gå først. Jeg takket og ruslet opp med en høytidelig følelse innvendig. Og for en utsikt! Hvilket kjempefjell! Et enslig fjell ute i havgapet, det er sant, Jan Mayen er med sine 377 km2 mindre enn Finnemarka. Men dette arealet er stort når det i sin helhet er et gedigent panorama. Toppene som utgjorde kraterkanten var voldsomme og meget estetiske. All den rene og iskalde snøen gjorde det fullkomment. Vi sto på toppen av ei urealistisk overdimensjonert kraterbløtkake som kanskje var den vakreste i sitt slag. Dette var toppen av verden enda det manglet 6573 høydemetre på å nå Everest sitt nivå. Men dette var det eneste stedet jeg hadde vært på hvor jeg var mye høyere enn hele resten av horisonten. Utsatt var det på ingen måte her på toppen, men langt luftigere enn jeg hadde fått inntrykk av på bilder. Og dramatiske Weyprechtbreen skjøt seg helt fra krateret og ned i skodda langt der nede på sin ferd mot havnivå mens den vidunderlige midnattsola dannet en stemningsfull ramme over det hele. En av mine flotteste utsikter noensinne, intet mindre!!! Sondre tok bilde av meg, og jeg strakte armene i været i triumf, men på en slik måte at jeg unngikk å se ut som en som hadde beseiret fjellet. Ingen mennesker kan noen gang beseire et fjell. Men jeg syntes det var på sin plass å markere en personlig triumf ved synlig å ta innover meg den sjeldne naturopplevelsen. Etter en stund sto vi samlet hele gjengen på toppen. Skipper Sigurdur som endelig hadde tatt seg tid til å bestige Beerenberg når han først var innom Jan Mayen med Aurora tok ”lagbilde” av oss. Bra beregna av Sigurdur, men hvordan kunne han egentlig vite at kombinasjonen Morten, Øyvind og 2000-meter betyr knallvær? Vi ruslet ned fra toppkulen og prøvde å finne le på baksida, det var tross alt kaldt og hustrig her oppe, og alle hadde rukket å bli svette på veien. Nå var det tid for litt mat og toppdram, og Dagny lånte kameraet mitt og tok et par bilder av meg inntil toppkulen med krateret og den styrtende breen i bakgrunnen, bilder som for meg personlig for all tid vil være to klassikere. MOT MERCANTONTOPPEN Håkon VII Topp ble en stor personlig triumf for samtlige 11! 7 stykker skulle følge samme ruta tilbake, mens Sondre selvsagt skulle prøve å få med seg alle toppene langs kraterkanten. I utgangspunktet ville jeg gjerne gjøre det jeg også, men jeg var realist, og ikke minst spøkte ”kongerikets råeste snøegg” i bakhodet mitt. Morten ville gjerne være med til Hakluyttoppen, og Tor Håvard ville bli med så langt han våget. Med tanke på den skumle Mercantonegga var det ikke akkurat balsam for nervene at jeg under Fortoppen med massevis av plass å boltre meg på hekta stegjerna i hverandre og stupte så lang jeg var. Jeg trøstet meg med at jeg ikke var skjerpa, noe jeg absolutt ville være når det virkelig dro seg til. Like under Wordietoppen skilte vi lag med gjengen som skulle nedover. Nå var jeg jaggu spent! Men så pent som det var nå så måtte man jo bare nyte det hele også. Midnattsola gikk gradvis over i morrastund som så til de grader hadde gull i munn. Wordietoppen var turens enkleste topp, bare ei høy og brei flate. Herfra bar det bortover og nedover mot Vesle Glittertinden. Nye utsikter nedover flanken mot havet åpnet seg, stadig var det dramatiske breer med rikelig med sprekker langt der nede. Det ble luftigere også, ned fra Vesle Glittertinden såpass luftig at gjennomsnittsvandreren hadde fått hetta. Blant vanlige tinderanglere kvalifiserte det bare til et skuldertrekk, men det var jo klart at skulle man hekte stegjerna og skli så fikk man nok en dødelig aketur. Det var imidlertid ikke luftig nok eller bratt nok øverst langs kanten til at noe sånt skulle skje. MERCANTONTOPPEN OG SKREKKSNØEGGEN Opp til Mercantontoppen kom vi uten problemer. Men her kom vinden, bare for å understreke at her var det skummelt. Et kjapt blikk ned den såkalte skrekksnøeggen fikk det til å gå kaldt nedover bryst og mellomgulv. Jeg håpet inderlig at det lot seg gjøre å sikre her! Sondre var optimist både med tanke på standplass og løpende sikring lenger nede, det siste hadde ikke Morten trua på. Tor Håvard sa at nok var nok, han kjente sin begrensning og var fornøyd uansett. Han hadde god tid og gode klær og kunne godt vente på oss i flere timer. Morten prøvde uten sikring først, men på grunn av vind og hard snø begynte han å tenke på familien og snudde. Dermed ble det sikring på oss alle tre. Sondre rigget til det jeg vil kalle en bombesikker standplass, og Morten la i vei som førstemann. Problemet var bare at tauet kun rakk til et stykke over midtveis i den bratteste delen av eggen. For Morten som visste nøyaktig hva Mercanton innebar var det nok ikke så ille, verre var det for psyken til en fersking som meg. Med relativt høy puls kastet jeg meg uti det. Jeg stolte blindt på tauet, og skulle bestemme meg for om jeg skulle ta sjansen på å fortsette når jeg kom til tauets ende. Når det gjelder luftige egger og høyder generelt er jeg ingen tøffing på øverste hylle, men jeg kan være ganske iskald og rolig likevel. På min tauferd nedover bratta ble jeg stadig bedre akklimatisert, så da jeg nådde tauets ende var jeg ikke i tvil om at jeg ville fortsette. ”Nå bare gjør du det Øyvind!” tenkte jeg. Over skuldra så jeg Mortens snuplass hvor han hadde tråkket til en liten firkant på det eneste stedet hvor egga ikke var fullt så smal. Snuplassen ble nådd på en kontrollert måte, nå var det bare å gå løs på neste utfordring med ro, ærefrykt og respekt. I mine urealistiske drømmer skulle Sondre sikre meg over denne lange egga ved hjelp av snøbolter mens jeg spradet lykkelig rundt med luftig utsikt uten snev av høydeskrekk. Den utsikten måtte jeg bare glemme for en stund! Alt som betydde noe nå var å se ned og følge med på at føttene holdt stor nok avstand til hverandre så stegjerna ikke skulle hektes i hverandre, og spora etter Morten skulle følges slavisk. Isøksa var hele tida i beredskap. Jeg gikk nok litt krokrygget bortover og så vel ut som en gamling der jeg vant meter for meter i sneglefart. Rundt halvveis ble jeg passert av Sondre, som den kalde fisken han er så bare smatt han litt ut i høyresida og kom raskt forbi. Jeg kunne ane Sondre og Morten ved slutten på egga, men kunne ikke bry meg med å være misunnelig på de to som nå kunne slappe av. Skulle jeg overleve måtte jeg holde fokus! Stirre og stirre, ryggen verket, men det betydde ingenting. Stirre og nistirre så hvert skritt var trygt og veloverveid. Egentlig helt surrealistisk å ane flere oppsprukne brefall så å si 1000 meter rett under støvla mine, men dette gikk jo bra! Endelig nede hos Sondre og Morten! Jeg snudde meg og så opp mot Mercantontoppen. Dette motivet av snøegga og toppen er en klassiker i Bibel 2, og nå hadde jeg jaggu forsert hele greia og kunne stolt se tilbake. Jammen var jeg litt tøff jeg også! HAKLUYTTOPPEN, ANGST OG STOPP MENS LEKEN ER GOD! Et kort, men bratt og utsatt parti måtte passeres kort tid etterpå, men til tross for at Morten ikke likte å se mine myke stegjern mot isete snø sørget Sondres ekstraøks for at jeg kom meg greit ned. Nå var det parktur til topps på Hakluyttoppen. Jeg skal ikke konkludere for kjapt med hvilken topp som har den flotteste utsikten langs kraterkanten, men når jeg tenker tilbake på Beerenberg ser jeg umiddelbart for meg synet av ryggen fra Mercantontoppen til Håkon VII Topp med det digre krateret og Weyprechtbreens enorme buede sprekker og den unorske høydeforskjellen på vei ned mot skyene og havet sett fra Hakluyt. Den enorme frihetsfølelsen jeg fikk der oppe kommer jeg aldri til å glemme! Sondre hadde Arnes Pinakkel å tenke på. Uten tau var jeg ikke villig til å utfordre skjebnen. Sondre ålte seg over ei solid snøbru over en tilsvarende gigantisk sprekk og tok seg ned til skaret mens jeg og Morten rusla videre for å se på Juvtinden og ruta ned dit. Morten var glad han hadde den i boks, det frista ikke å gå ned den lange bakken for så å bestige en topp som var ca 100 meter lavere enn der vi selv sto. Jeg var nå innstilt på det da, jeg hadde den ikke på lista. Måtte bare vente på Sondre først. Vi så at sprekken Sondre hadde ålt seg over lukket seg i vår retning. Dermed kunne vi trygt gå langs ryggen og havne på kratersida av den nevnte sprekken for å få orkesterplass til Sondres forsøk på Arnes Pinakkel. Det var et nifst og skremmende syn! Sondre hadde tydeligvis nådd til topps og var på vei ned igjen. Ting tok tid så det ut som, og det var det all grunn til, et fall ville på ingen måte bli tilgitt! Også Sondre da, han som er så flink til å klyve både forover og bakover… Nei nå har gutten problemer! Skrekk og gru! Han lever her og nå, men alt kan forandres i løpet av sekunder. Jeg kan bli vitne til en tragedie når som helst. En fantastisk tur kan ende i forferdelse i form av at en av mine beste kompiser styrter rett i kraterdøden. Faren er reell! Jeg vet at han er flink, men detta er for jævlig å se på, håper inderlig det går som det pleier, for det går jo som regel bra!!! ”Er du misunnelig Øyvind?” spør Morten. ”Ja dettærn nå dettærn laaaaangt!” Nei jeg kunne ikke si jeg skulle ønske jeg var i Sondres sko nå. Vi rusla vekk, for dette orket spesielt jeg ikke å se på. Prøvde å nyte den vanvittig vakre og spektakulære utsikten i stedet. For en estetisk vulkan! Et evig snøfjell med iskaldt snøpudder for anledningen. Nå kjenner ikke jeg alle vulkaner, men hvite pyramider er å foretrekke framfor grå eller brune grushauger. Og sjøl de bildene jeg har sett av kraterkantene på store hvite vulkaner i andre verdensdeler har ikke kunnet oppvise Beerenbergs estetikk. Har ikke sett kraterkantene på Mount Rainier eller Kamtsjatkavulkanene enda… Morten rusla tilbake mot Mercantontoppen etter dette, mens jeg håpet at jeg kunne vente å se Sondre i live på vei mot der jeg sto så vi kunne rusle mot Juvtinden sammen. For en lettelse det var å høre lyden av stegjernsskritt og isøks rett under kanten! Der kom han opp og bortover mot meg, halvt fornøyd og halvt selvbebreidende. Han mislikte å ha tatt en såpass stor sjanse, men toppinstinktet var ikke godt å stagge. Vi startet på det jeg trudde skulle bli en grei tur mot Juvtinden. Men plutselig så vi en sprekk rett ved oss, og den snørte seg igjen få meter før ”ruta” vår, men sannsynligvis var dette en tvilsom snøbru av det slaget vi hadde sett en del av på vei opp Bratthenget. Jeg trur ikke jeg reflekterte spesielt over det før vi var vel over snøbrua. Men nå gikk den forferdelige sannheten opp for meg. Pusten ble kort og småhivende, og jeg begynte å grue meg til returen. Den skulle komme fortere enn jeg kunne ane… Jammen gikk vi ikke rett på en solid sprekk kort tid etter og fortsatt langt oppe i hellinga. Nå begynte både motet og stemmen min å svikte. Skulle vi gå langsetter for å se om det fantes en utvei? Hva med usynlige sprekker i nærheten? Nei nå ville jeg rett og slett ikke mer! Dette sa jeg til Sondre, og han forsto meg. Samtidig var han forbanna over det faktum at vi ikke hadde med oss tau, men det hadde vi jo hatt behov for på skrekksnøegga, og det hang fortsatt der. Sondre grubla fram og tilbake og forbannet det faktum at det i år var flere sprekker langs ryggen enn i 2008. Jeg hadde oppriktig medfølelse med han fordi han nå var så nære ved å komplettere sin 2k-samling, og så ut til å måtte gi avkall på siste topp. Men plutselig hoppet han over sprekken i rein riddersprangstil! Hva nå? Jeg skjønte momentant at det var klart for del 2 i angst på Sondres vegne. Og jeg hadde meg selv å tenke på også, den skumle snøbrua måtte jo passeres. Godt de ikke visste noen ting der hjemme i Drammen… Framme ved brua tok jeg ikke sjansen på å liste meg over. Jeg tok godt tak i hempa på isøksa og dro den helt ned så jeg virkelig skulle være parat til å hogge til alt jeg kunne. Så slang jeg meg over i et voldsomt tigersprang mens adrenalinet skyllet gjennom kroppen. Der! Isøksa i fast snø og tilbake i sikkerhet! Faen så deilig… VENTING PÅ HAKLUYT OG TILBAKETUR TIL DE TO ANDRE Fra kanten av Hakluytryggen kunne jeg etter hvert se Sondre som en relativt stor prikk på vei mot skaret. Han klarte ikke å gå rett på sak, det var nok ganske hard og glatt snø tenker jeg. Omsider sto han på toppen og strakte armene i været. Jeg passet på å ta bilde for å dokumentere at han faktisk besteg Juvtinden. Etter kort tid startet han på returen, og jeg satte meg ned på sekken for å suge inn stillheten, utsikten og endeløsheten. Aldri hadde det vært så fascinerende å se utover et skyhav som her på Beerenberg! Når man står på en snøhvit kremtoppvulkan høyt over skyene er det nok å feste øynene på selv om det kun er Jan Mayen, havet og horisonten å se. På mange måter sto tida stille her oppe, og jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg befant meg på et av klodens mest utilgjengelige områder. Her følte jeg meg hjemme! Selvsagt var jeg fortsatt bekymra for Sondre. Han hadde vært ute av syne en stund nå. Hva om han ikke klarte å finne et sted å hoppe over eller omgå storsprekken på vei opp? Det var jo litt riddersprangprinsipp over den sprekken som stoppet meg, å hoppe over på vei nedover var ille nok, men å hoppe oppover så jeg på som det reneste selvmord. Men han pleier jo å overleve det meste trøstet jeg meg med. Og langt om lenge hørte jeg skritt, og der var han på plass like hel, takk og pris for det! Sondre var fornøyd med å ha fullført 2k-livsverket sitt, men hadde en del refleksjoner om sjansespillet sitt og refererte til Slingsbys sitat da han rett etter førstebestigninga av Storen svarte Mohn at det han følte etter at alt var vel i boks var at han var en tulling eller det som verre er. Jeg på min side kan nok si at jeg både forstår og ikke klarer å forstå. Har vel tross alt mine svin på skauen sjøl, og er sannsynligvis blant de som vet best hvor viktig 2000-metringer er for Sondre, men samtidig fatter jeg ikke at han tør å gå løs på alle hindringer. Moralpreken gidder jeg ikke å komme med, det finnes jo tross alt en del reflekterte folk som tar kalkulerte risiko i fjellet og vet hva det innebærer. Vi trenger ikke å fortelle dem at det er forbundet med fare. Jeg er bare kjempeglad for at det gikk bra! Nå kunne vi rusle en parktur tilbake langs Hakluytryggen, og begge var vi tross alt ganske oppstemte. Den arktiske vulkanskjønnheten sluttet aldri å bergta oss. Snøfjell er og blir tingen, spesielt når det er Øyvindvær! Og det var så unorsk langt ned på den ene siden. En fantastisk følelse! Det tok ikke lange tida før vi var tilbake ved skrekksnøegga. Den bekymret oss ikke stort, hadde vi kommet vel ned skulle alt tilsi at returen oppover måtte gå enda lettere. Men jeg var samtidig obs på undervurderingsfella, den må man aldri gå i! Tross alt var det like smalt og luftig her som for noen timer siden, og jeg merket underveis at det var greit å være skjerpet. Omsider kom vi fram til tauet. Sondre tenkte at nok var nok for i dag og klipset seg inn. De fleste vil mene at jeg også burde gjort det, men for det første så var jeg ikke i nærheten av å ha pådratt meg like mye adrenalin som Sondre i dag og for det andre så ville jeg bli ferdig med saken. Så jeg diltet rolig etter helt usikra. Trur faktisk fortsatt nå i ettertid at jeg valgte rett. I motsatt fall måtte jeg ha stått på stedet hvil og venta til Sondre var ferdig med tauet og kunne slenge det ned til meg igjen. Og når jeg vet hvilke utrolige fall jeg er i stand til å få til mens jeg for eksempel står stille med ski på beina i en skråning mens jeg venter på noen så sier det seg sjøl hva som kunne skje her på egga. Å stå lenge i samme positur kan føre til dårlig konsentrasjon og et mulig og klønete skjebnesvangert sekund. Og jeg var tross alt mercantonsk godt akklimatisert, så det gikk selvsagt bra! Etter en kjapp tur over Vesle Glittertinden og Wordietoppen var vi tilbake hos Morten og Tor Håvard. De var glade for å se oss like hele, og hadde blant annet sett oss som to prikker på vei opp mot Mercantontoppen. NEDOVER MOT LEIREN Med Sondre i front bar det etter hvert nedover mot Bratthenget. Jeg stirret på kraterkanten en siste gang og tok et vemodig farvel. Dette fantastiske fjellet og denne storslagne åpenbaringen ville jeg aldri få vende tilbake til. Men det ble jo så ekstremt vellykka da! Jeg gikk tross alt i gledesrus og tenkte på alle de herlige minnene jeg hadde skaffet meg, og på all skryten jeg skulle servere hjemme. Vi hadde nå faktisk vært et helt døgn på tur, og samtlige fire var mer eller mindre trøtte. Jeg hadde det verre på vei ned fra Hvannadalshnukur, men slet litt med å holde øynene åpne nå også. Siden jeg gikk bakerst kunne ikke de andre se hvor omstendelig jeg var i nedoverbakke, og ned fra den kilne ryggen mellom de to storsprekkene ble jeg dratt etter i et voldsomt rykk da de andre gikk litt for fort i svingene. Ingen dramatikk, hadde jeg havna i sprekken ville ikke vekta mi tatt med seg de andre som var der nede, men ekkelt likevel. På grunn av refleksreaksjon unngikk jeg imidlertid dette og kunne kort tid etter spasere videre som om ingenting hadde hendt. Snart var det likevel Mortens tur til å snuble i egne bein. Han var nok stuptrøtt nå, og "manøveren" hans sto absolutt ikke tilbake for min tilsvarende oppunder 2255-toppen. Vi gikk vel alle mer eller mindre på autopilot nå, og taktikken var nok i høyeste grad at ingen måtte havne i en sprekk, for nå hadde ikke kroppene eller psykene våre den minste lyst til å være skjerpet. Endelig Nunataken! Snart kunne vi legge oss i teltleiren og slappe av. Teltet til meg og Sondre viste seg å være lite solid, stengene hadde røket foran. Jaja, det kunne ha vært skjebnesvangert det, men siden været ikke engang gadd å stille oss på prøve så gikk det som det pleier å gå, altså bra. Alt var fryd og gammen til tross for vår trøtte og slitne tilstand. Nesten ingen orket å ligge inni teltene, det var for herlig å være ute nå rundt klokka 9 på formiddagen! Alle dormet vi av fra tid til annen innimellom småpraten og mysinga mot Sør Jan. Inni meg kjente jeg på den fantastisk gode følelsen det er når en stor drøm i livet går i oppfyllelse til punkt og prikke og mer til. Hvilken utladning! NEDOVER TIL GAMLEMETTEN Det var et ugjenkallelig faktum at vi måtte komme oss nedover. Og jeg skal ikke beskrive det så nøye, for sammenlignet med selve bestigninga av Beerenberg har nedturen tilbake til havnivå kun akademisk interesse. Det var iallfall jævlig på grunn av den fæle sekken som nå igjen ble fylt av tunge saker. Men det var hyggelig å prate med Sondre og Gunnar på veien, og sistnevnte fortalte mye artig om sønn Åkes kommunetoppsamling. LATMANNSLIV De to siste dagene på Jan Mayen var preget av et vær i brukbart godlune og trivelig sosialt samvær mellom turdeltakerne. Morsomt var det også å besøke basen i Olonkinbyen, med både forfriskende hutrebad i havet og herlig, nesten for varm bassengbading etterpå. Jammen var dette ferie altså! Spesielt på grunn av en berusende Beerenbergfølelse som "gjennomsyret" tilværelsen. Nesten fælt å bruke det ordet, men kommer ikke på et bedre uttrykk. AVSLUTNING Siste dagen var det med en vemodig følelse jeg rusla bortover flatene over stupene langsetter havkanten. Været var fortsatt innstilt på idyll, så det var en verdig avslutning på Jan Mayen-tilværelsen. Det var rart å tenke på at hit ville jeg aldri vende tilbake! Jeg snudde meg og fikk se et skrekkelig syn uti havgapet sørvest for Gamlemetten. Aurora!! "Hjelp, nå kommer vikingene og tar oss!!!" Det var ikke langt unna at jeg fikk den følelsen. Farvel til det kvalmeløse liv… Om litt var vi alle ombord på Aurora igjen. Vi seilte nordover for å se Weyprechtbreen i hele sitt 2000 meters fall fra krateret, og det var et imponerende syn! Men en front fra nord gjorde at vi måtte droppe planen om å seile rundt hele øya, så vi snudde, og jeg for min del oppsøkte snart køya meget klok av skade. Hadde egentlig "drømt" om å stå på dekk og speide etter Beerenberg med tårer i øynene til det ikke var mer Jan Mayen å se i horisonten, men realismen i det hele forhindret meg i det. Det ble ikke like ille på vei tilbake til Island som det var motsatt vei, og jeg slapp unna alt som het spykuler, men kvalmen kom og gikk, og det var en befrielse å ankomme Dalvik og få stige på land igjen. Nå gjensto to trivelige dager i Akureyri før det bar hjem til gamlelandet. Jeg vil med dette få takke Morten, Sondre, Chris, Dagny, Tor Håvard, Gunn, Ola, Gunnar og Svein Helge for en alle tiders tur! Takk også til skipperne Sigurdur og Jon Otto! BEERENBERGTANKER Jeg har fortsatt Jotunheimen som favoritt, og fastlands-Norge vil alltid være det viktigste for meg. Men av og til må man jo foreta seg noen sprell, og da var ikke Island og Jan Mayen det verste man kunne finne på. Beerenberg har kilt seg inn blant det ypperste av mine fastlandsfavoritter, for det er litt av et fjell vi her har med å gjøre! Det har ikke gått én dag uten at Beerenberg har vært i tankene mine. Ingen kjærestetopp, men herregud som jeg elsker denne fantastiske vulkanen likevel!! Jeg kommer til å bære minnene om Beerenberg og midnattssola med meg over alt hvor jeg går i hele livet, og hvis jeg tillegger fjellet menneskelige egenskaper, så vil jeg aldri glemme denne store og "vennlige" kjempen som gavmildt skjenket meg av sitt gedigne opplevelsesregister. Ta godt vare på deg selv du skjønne vulkan, og ikke vær selvdestruktiv som Mount St. Helens! Da vil jeg gråte mine modige tårer, for i opprinnelig tilstand er du noe av det vakreste jeg vet!!!
  4. Ja det er synd. Fikk lest den rapporten for et par-tre år siden, og den var meget spennende!
  5. Småturene er fine de ja. Det bør være en fin balanse mellom småturer og storturer i løpet av et år. Sjøl om jeg setter stor pris på småturer så er det ingen tvil om at de er aller best om jeg er fornøyd på storturfronten. Hvem vet, kanskje jeg en gang finner på å overnatte et eller annet sted på Bragernesåsen... Når det er sagt kan skauen absolutt romme gedigne storturer. Og Femundsmarka lokker... Og uansett så er jeg ikke i tvil om at "verdens vakreste skitur" over polhavet i estetikk ikke kan måle seg med nydelige norske skauturer enten det er langt inni villmarka eller i nærområdet!
  6. Tiur har jeg sett mange ganger. Jeg vet at gode gamle, men akk så henretta Trettakollen (med spiker i kista i form av mast) er, eller kanskje var, en god tiurlokalitet. Naboen måtte sparke en nærgående tiur for et par år siden, den slo visst kollbøtte, og han frykta han hadde påført den livstruende skade, men det gikk bra, og litt seinere var den i gang med å spille som om ingen ting var hendt. Bikkja hadde visst vært nær ved å ta den også... Gaupe har jeg hørt ved bålet i mørke vinterskauen for noen år siden. Det var naboen som kjente igjen lyden fra sin tid på Langedrag. Det var skikkelig herlig "kaldt nedover ryggen"-stemning da. Veldig eksotisk å ha et kattedyr på størrelse med en aldri så liten polarhund i de norske skoger. Håper å få se gaupe en dag!
  7. Dette var en koselig rapport! Minner meg litt om de gangene jeg og naboen har fyra et sted på kanten ut mot Drammensdalen. Man er i skauens lune mørke og ser lysa og trafikken langt der nede og slipper å ta del i det hverdagslige. Bål er verdens koseligste greie, enten man har trivelig selskap eller er alene og leser skogslitteratur.
  8. Jeg hadde nok foretrukket 35 kilo jeg da. Med så lite å dra på hadde jeg fryst, sultet og tørstet ihjel! Men jammen er skauen stemningsfull for tida. Med snøen som kommer nå så skal vel vinteren stå imot sjøl om mildværet som er meldt prøver å tukle det til.
  9. Burde selvsagt for forum sin del skrive flere rapporter, er jo langt langt oftere på tur enn antallet turrapporter fra meg skulle tilsi. Ei helg uten tur er ei meningsløs helg med mindre det er spesielt god grunn til å velge noe annet. Jeg liker imidlertid ikke å avsløre mine skauhemmeligheter, skauen er sårbar og blir utsatt for mye uvettig behandling, det har ikke minst naboen sett i Nord-Finnemarka, og gjett om han er forbanna på "Villmarksliv" som skrev om perlene slik at trafikk og slitasje har økt der oppe. Jeg er enig med han! Men jeg bør bli flinkere til å ta leirbilder som ikke viser hvor man er, for da går det jo saktens an å skrive rapport uten at man risikerer masseinvasjon. Den turen jeg hadde helga før jul var jo legendarisk og resulterte blant annet i brannblemme på grunn av overdrevent bål.
  10. Jeg tenker sånn: En vakker høstdag med plettfri himmel, flotte farger og melis på stortoppene, det er toppen av alt Problemet med høsten er at det er altfor få godværsperioder. Vinteren er krevende, på mange måter for krevende for meg i forhold til hva jeg ønsker, har jo planer om å utvikle meg da. Til tross for alle farer og kulda så er dette en av de vakreste årstider, det er mye pent vær synes jeg. Vinteren har det samme herlige klarværet som høsten, bare enda oftere er min erfaring. Våren er på mange måter best. Mye dårlig vær, bevares, men en gjennomsnittsvår har mange godværsperioder, og hittil er våren den tida jeg har besteget flest stortopper, og som regel har jeg hatt perfekt vær. Men like klart som en fin høst- eller vinterdag får man det ikke. Sommeren er årets desidert mest oppskrytte årstid, iallfall her i sør. Den har iallfall utviklet seg til å bli det de siste åra. I år har jeg for første gang ingen forventninger, det blir vel regn tenker jeg. I nord er det ofte bra, og i år håper jeg å få gjort noe med saken. Savner somrene som var før, da var det faktisk mulig med 2 ukers sammenhengende sommerhøytrykk, sånn er det ikke lenger. Håper jeg tar skammelig feil i år, men for Sør Norges del venter jeg på regntida. Uansett er hvite topper mer estetiske enn svarte.
  11. Neste jul blir nok bra ja. Denne jula hadde jo nesten sørnorske sommernykker, æsj, ekkelt! Gikk på glattholka i det ureine været og drømte meg tilbake til iskald renhet på Fresvikbreen et år i forveien. Så ut som en trivelig tur detta! Jeg har ofte lyst på tur til Finse, har jo blant annet fortsatt ei høne å plukke med jøkulen. Ble ellers ekstra glad i vidda i fjor.
  12. Jeg er veldig glad for at du fortsatt lever Fantastisk bra beretning om nær døden-dramatikk. Det er rart med det, man blir ikke nødvendigvis så redd mens ting står på, da går det så fort at man glemmer det meste, og etterhvert prøver man å være løsningsorientert. Man blir ofte mer panisk av å tenke på mulige situasjoner på forhånd enn når man er midt oppi de. Kanskje er det derfor du overlevde og ikke raste videre utfor klippen. Egentlig logisk fra naturens side at man ikke skal bli panisk der og da siden det bare gjør vondt verre. Reaksjonen kan vel fort komme seinere, så den nedturen etterpå må ha vært preget av en spesiel stemning. Det eneste jeg kan kjenne meg igjen i er vel Bjørn Evens store skiproblemer i de verste bratthenga. Da tenker jeg på meg sjøl på vei ned fra Ramberamassivet for et drøyt år siden, alle vridningene kjennes fortsatt godt i høyrekneet. Ellers flotte bilder, og Gjuratind skal få besøk av meg sommerstid en gang om Sør-Norge er i stand til å få en ålreit sommer. Vinterbestigninger for meg får dreie seg om relativt gomodige kolosser, og det er greit for meg. Den Vikesoksa har frista meg lenge... Til sist vil jeg få si at det er flott du nå kan avtjene verneplikten akkurat som planlagt!
  13. Fin tur dette! Har du planer om Svalbard på sikt også kanskje? Sjøl fantaserer jeg om å ligge i telt på stortur i vinterfjellet og lese "Dager og netter på skogen" av Hans A. Eriksen... Håper jeg snart skal bidra med rapporter for fjellforum. Det ville seg ikke i høst, men nå er det et nytt år med temmelig blanke ark, og det står iallfall ikke på motivasjonen. Håper jeg kan si "bare vent!"
  14. Gratulerer med tøff og vel gjennomført tur! Ikke spesielt trivelig når det er sånn, men hjemmekosen eller hyttekosen blir mye bedre etter en tur uansett forhold. Uansett er det mye mulig jeg ville vært litt nervøs med den ekstremvinden som har vært. Så Agder er i slekt med Telemark og Vassfaret som har grana som tregrense altså. Artig, og et kvalitetsstempel i mine øyne. Ikke et vondt ord om fjellbjørkeskogen, men barskog er herlig! Har nettopp hangla meg gjennom en skrøpelig skitur på skrøpelig føre. Kontrastene til fjorårets drømmetur på drømmeføre og perfekt vær til Fresvikbreen på nøyaktig samme dato kunne ikke vært stort større. Regner med at jeg ikke er den eneste skau- og fjellmannen som savner fjorårets romjul...
  15. Litt overtro kan være morsomt, det kan forsterke mørketidas mystikk. Trur lite på sånt, men prøver også å tenke at det finnes ting vi ikke kan forklare rasjonelt. Og trolsk blir det alltid i skumring og mørke mellom snøtunge trær. Nei denne høsten har ikke vært stort å skryte av. Vet at jeg har det godt her i livet når jeg kan koste på meg å si noe sånt, men jeg sliter enda med traumer fordi jeg gikk glipp av den fantastiske lørdagen i midten av september og ikke minst de fine dagene i perioden 11-16.november. Dette skyldtes mye fastlåste sosiale situasjoner og mangel på egen bil. Enkelte turrapporter fra midten av november har jeg rett og slett ikke orka å se på fordi jeg er altfor missunnelig... Heldigvis fikk jeg en flott flytur med pilot Alexander en av disse dagene, det var en opplevelse for livet! Nå ser jeg framover og sitter og venter på første høytrykk, da skal jeg jaggu ta arbeidsuka i bruk om det trengs. I mellomtida koser jeg meg med skauens mystikk og drømmer meg tilbake til magiske timer langs Beerenbergs kraterkant. Ved bålet på min kjære ås langt innpå sist helg var det like før jeg felte noen gledestårer av å nyte mørketida på sitt beste ved bålet mellom snøtrærne mens tankene av og til drev på flukt i retning Jan Mayen. Store fjell og idyll på skauen er verdens beste kontrast!! God jul til dere begge! Håper det blir noen fellesturer i 2012!
  16. Lage opptenningsbålet på forhånd høres helt genialt ut. Skal aldri mer dra avgårde uten å ha ordna meg det Noen snakker om juks når det gjelder haugevis med ting som har med bål å gjøre, men uansett så jukser så og si alle siden vi benytter oss av menneskeskapte opptenningssaker som fyrstikker eller disse stålgreiene. De vokser ikke i naturen de heller. Da kan jeg alltids ta med "ferdigbål" i sekken med god samvittighet. Og jeg satser på flere utenetter i 2012. Har nemlig blitt litt hindra av diverse sosiale hensyn de siste åra, tallet kunne fort ligget mellom 30 og 40 ellers...
  17. En 2 ukers båttur hadde tatt knekken på meg, iallfall hvis det var moderat størrelse på båten. Et cruiseskip hadde funka bedre, men er per i dag ikke helt min greie... Kommer aldri til å glemme at jeg satte spyrekord på Aurora fra Island til Jan Mayen Men kysten av Grønland er fantastisk, er fullt klar over Staunings Alpers eksistens. Har nok fint lite å gjøre der jeg da...
  18. Etter helgas fantastiske utenatt på en hemmelig leir jeg for alt i verden vil ha i fred så er jeg oppe i 22 utenetter i år, i fjor endte jeg på 23. Altså er jeg småproff, men jeg må vel innrømme at jeg ikke tør å kalle meg det heller. Men, hadde jeg hatt bedre utstyr så kunne jeg kalt meg det. Er det noen som vet hvor man får tak i sagblad som funker på tørrtrær? Det gamle sagbladet er ekstremt slitt, og over alt hvor jeg har kjøpt nye sager har de bare hatt jekselsagblad som ganske fort setter seg fast eller begynner å svinge så det bare blir rot og rør. Jeg trenger haitannsagblad, og de må jo finnes, hvis ikke måtte Lars Monsen pensjonert seg. Eller han har kanskje kjøpt seg et helt lager av riktige sagblad for evigheter siden... Hver gang jeg skal ligge ute er sjansen reel for at det skal bli ei molefunken natt i soveposen i stummende mørke mens jeg forbanner det faktum at bålet ikke har blitt noe av. Hittil har det mirakuløst nok bare skjedd 2 ganger, mens jeg flere ganger har redda villmarkskvelden i siste liten. Bål er jo nemlig også noe jeg knoter med, og det går som regel mange fyrstikker før jeg med et lettelsens sukk kan konstatere at nå er det ingen vei tilbake for flammene. Nå sist var det strengt tatt vinden som tukla det til for meg, for jeg gjorde det meste riktig ellers, er det ikke masse småflis med never innimellom på ei flat kubbe inntil en større sliter, og med større fliser og småkubber pluss større kubber tilgjengelige som er greia da? Det gikk iallfall bra til slutt, så bra at jeg brant meg på lufta to meter unna bålet og pådro meg ei slags brannblemme på venstre stortå. Og aldri har det vært koseligere å lese Fønhus enn sist lørdagskveld med ryggen inntil ei solid furustamme!
  19. Lå ute i marka fra lørdag til søndag. Sov stort sett veldig bra, men innimellom våkna jeg, og da hørtes det ut som et godstog høyt oppi trærne som aldri ble ferdig med å passere. Og skyene gikk nesten like fort som når man spoler på film. Vi lå lunt nedi ei lita helling, men da jeg seinere gikk bort på et utsiktspunkt over et stup kjente jeg vinden fra vest på kroppen. Det var stort sett fint vær, men da jeg gikk en lang omvei hjemover i går ble jeg til slutt innhenta av regnet pluss vindværet som hadde henta fornyet styrke. Det suste og peip som om det var et fly som var i ferd med å styrte, trærne svaiet og plutselig hørtes et knekk. Må innrømme at jeg ble nervøs da gitt, gikk i ring og så opp for å ha kontroll på eventuelle fallende trær. Men siden det bare var "snille" østlandet så slapp jeg unna med skrekken.
  20. Håper jeg får anledning til å oppleve en sånn tur en gang i livet jeg også. Anarjohka vil jeg helst oppleve i frost, for det frister lite med myr, sump og mygghorder. Seinhøsten er igrunn en veldig fin tid!
  21. Fantastiske bilder! Min Jotundesperasjon vil ingen ende ta! Og jeg har skjønt at jeg må spare opp midler til å kunne ta meg et frihalvår for å kunne dra på godt værvarsel når som helst i uka. Bilde 21.jpg blir for mye for meg: så nydelig, vilt, reint og hvitt akkurat som i alle mine drømmer om Hurrungane...
  22. Bare vent Dag, jeg skal bli flink med et bra kamera jeg nå har i bakhånd. Bilder er viktig, ingen tvil om det! Siroho: Jeg har blitt veldig glad i Lifjell, er et koselig fjellområde du har som "barndomshjem". Håper på litt hyppigere turer dit de neste åra. Og så får vi håpe på en tørr sommer snart så det går an å boltre seg fritt uten regnværets begrensninger.
  23. Både Andersnatten og Vedhuskjerringa ble vurdert, men valget falt altså på Heksfjell. Opplegget var temmelig spontant, det fikk bli så nære som mulig, og helst såpass lite mot vest så ikke gråværet skulle ta helt overhånd. Oppladningen til turen var litt kontrastfylt, først ei herlig bålnatt på skauen fra fredag til lørdag, og så feiring av onkelbarnets 1-årsdag noen dager på forskudd, dette medførte selvsagt et litt for stort matinntak. Vi tok det derfor rolig oppover fra der vi etterlot bilen i Slåkådalen et sted. Oppover ble det både pratet om ting som ikke har med fjell å gjøre og om ekstreme lengsler etter diverse fjellprosjekter. Vi er jo på mange måter veldig like Sondre og jeg, men han har jo tross alt opplevd en god del mer av storturer, ikke minst i år. For min del begynner Beerenbergeffekten å gå over, nå MÅ jeg snart ha en stortur i perfekt vær for å være fornøyd! Og det ligger som regel endel skjær i sjøen på veien mot en ny stortopp... Innimellom dukka det opp typiske Lifjellmotiver som gjorde krav på oppmerksomhet og tilstedeværelse i dagens tur. Det klassiske Lifjellsmotivet er kupert fjellterreng med myrer og gransøkk hvor grana blir med et godt stykke oppover fjellsida. Et idyllisk vann gjør gjerne bildet komplett. Vi kryssa Mjella ved utløpet fra Homtjørn, ei aldri så lita perle. Herfra ble det å bakse seg gjennom litt buskas og småur og opp ei bratt side med en småbetydelig ur på vår venstre side. Været var vekslende, og oppå platået ble vinden ganske vill av seg. Vi passerte småpytter som i seg sjøl var både spennende og idylliske, spesielt fordi de svingte sammen med fjellterrenget rundt. Selve toppen av Heksfjell ble i korte øyeblikk opplyst av sola som trengte gjennom, og det ble stemningsfulle motiver av det. Vi ble ikke lenge på toppen, for vinden minnet om den vi opplevde på Knurrlinatten i desember i fjor, ikke like ille, men man skulle ikke slappe altfor mye av før man eventuelt kunne bli feid over ende. Vi rusla litt nedover og fant en grei plass i ly for vinden. Her var det flott utsikt over skauplatået som ligger overfor Hjartdal. Mange fine småpytter og et flott krokete vann ved navn Tjørnstulvatnet. Sånn natur liker vi! Og Himingen var et fristende mål der i øst! Jeg tok fram restene av ei kringle som hadde ligget lenge i fryseren, den stammet fra fredagskaffen på jobben hvor jeg alltid får i oppdrag å ta resten fordi jeg er den som tåler det best der i gården, altså fordi jeg er den som trener mest. Men det er lett for de andre å si, jeg vet godt at ting kan gå over styr, derfor sparer jeg rester til seinere bruk. Både Sondre og Frigg tok iallfall villig imot, ja Frigg fikk nok kanskje en litt for raus porsjon. Sånn er det når man er glad i bikkjer og tillegger de menneskelige trekk. Etter en stund rusla vi til topps igjen for å ta flere bilder. Jammen hustrig i dag ja! Mælefjell som jeg også er litt opptatt av hadde fått et dryss av snø. I gråværet med vind og småregn i lufta var det ikke noe spesielt fristende syn. Vi kom oss nedover igjen. Innimellom måtte jeg kommentere småvannas artige form, det er spennende med vill natur i miniatyr. Dette ble ingen repetisjon på "Man kan bli lykkelig av mindre-turen" fra i fjor høst siden været var så som så. Men helsvart var det heller ikke, det var bra vi fikk tatt denne turen! Lifjell får flere besøk, bare så synd det går såpass lenge mellom hver gang... Takk for turen! http://peakbook.org/tour/24298/Heksfjell.html
  24. Heldigvis ikke veldig utbredt, men jeg har rukket å irritere meg over spam i forbindelse med andre rapporter før... Gratulerer med vel gjennomført iallfall! Det føles godt når man får til noe sjøl om alle makter rotter seg sammen mot en. Midtre og Store Hellstugutind er fantastiske utsiktstopper, faktisk synes jeg Midtre er best, for Store er mye flottere fra Midtre enn Midtre fra Store. Og man er jo midt i heimen! Semeltind har jeg vært på to ganger før uten nevneverdig utsikt, så det er jeg lei av. Neste forsøk blir ikke med det første siden andre 2k-topper må prioriteres, men når turen kommer skal jeg ha bombehøytrykk, trur det er en kremutsiktstopp. Lykke til med videre toppsanking!
  25. Dere må ha hatt en aldeles nydelig tur, det var herlig å være på hytta i marka denne helga Og Breiliutsikten er flott som alltid den, har hatt noen maleriske syn der oppe gjennom tidene. Vakkertjern har jeg bada i et par ganger, og Kroktjern har forrige bikkja til naboen frivillig hoppa uti en gang for flere år siden fordi noen andunger kom for nær myrkanten. Det finnes bare en Finnemark! Måtte den få være i fred for uvettig bruk framover, både når det gjelder rølpeturer og ikke minst overdreven skogsdrift. Er drivi så mye der at det rett og slett er "nok er mer enn ultra-nok!" Gode gamle skauen...
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.