eaa

Hehe, skjønte du var sliten da tekstmeldinga tikket inn etter turen. Men det har du jaggu grunn til også! Med en sånn sekk og et sånt antall høydemeter, er det en prestasjon å gjennomføre! Men på en vårtur som dette finner du alltids rennende vann til langt opp i fjellet. Så å fylle alle tanker kan jo utstå de første 1000 hm? Også rimelig ulikt deg å bli så kort ved vardene. Du har jo i sannhet evnen til virkelig å suge inn og nyte inntrykkene der oppe, for så å skatte dem djupt i sinnet resten av livet. Viser ekte naturglede det. Og er man alene, så forsterkes det hele 3x. Men her du har jo bildene også da. Må si du har fått "schwung" på dette nå Øyvind, ikke bare gode opptak, men flott presentasjon også. Og her viser du et utvalg som kompletterer teksten på en ypperlig måte, og derved gjør rapporten enda mer helstøpt. Gleder meg til disse gromtoppene. De står vel på programmet denne sesongen, og dette eglet meg opp skikkelig! Sjøl synes jeg bre er spennende, så en omgåelse av denne blir neppe tilfelle. Kan tvert imot foretrekkes. Men sola har jo ennå ikke snudd Øyvind, så vi har stadig muligheter. Vi har jo snakket om spennende ting under tregrensa også vi..? Takker for en original og spenstig rapport, med veivalg og turmål man ikke leser så altfor ofte om. Og heldigvis så er det oftest med slike "jævlige" turer som med militæret - det er artigst etterpå! Så nyt lavlands- og latmannslivet i Drammensmarka nå - ta et bad i bekken, og drikk hølen tom! Hørs! - Snowman

Det der så jo svært så trivelig ut! Slike tørrlendte utsiktspunkter er oftest veldig trivelige steder. Men litt uvant er det jo at ryggsekken vil være med å bestemme...

Nemlig! Ikke mye besøkt den, vil jeg tro.

Synes størrelsen stemmer godt med jordugle (jfr. grankonglene fx). Merk også de mørke sigdformede flekkene under hver vingeknoke. Det er typisk for arten, og skiller den klart fra snøugle. Sistnevnte er forøvrig meget større, og meget lysere, og sitter særs sjelden i trær.

Utfra farger/tegninger og lokasjon vil jeg si Jordugle (Asio flammeus).

Semelholstind?

Sjøl om Nils sin er i svevet fortsatt, så tåler vi en til... Hvor står denne tassen hen'a?

Godt du fikk med deg vårturen din Robert, og artig å treffes sånn uten at man egentlig er i følge! Men det det blir vel neppe årets siste i lag, vil jeg tro. Det gjenstår forsatt noe ugjort i Hurrungane óg vet du, så vi får håpe på bedre utsikt neste gang. Som fx fra toppen på bilde FF 5.jpg, som vel ikke er Stølsmaradalstind som det står i bildeteksten, men St. Midtmaradalstind/2056 med S-1/2017 like bak. Og dit må vi vel snart, og da kanskje ikke ad minste motstands vei heller..? Tror forresten det er skyggen min du ser falle nedover breen rett under Midtre på bilde FF 3.jpg, med Øyvind inne i slagskyggen lenger til høyre. Mener jeg registrerte deg på kollen der borte da jeg var omtrent der, etter å ha spottet din Ferrarirøde skikkelse nedi bratta på veg opp dit, dog (som du selv også sier) uten Ferrari fart.

Kult! En skikkelig jungeltur i en autentisk tropisk regnskog er en av mine aller største drømmer. Gjerne å gli fram i en lav trestokk-kano djupt inn i det ukjente. Lytte på virvaret av fremmed lyd, dampende dufter fra vegetasjon og vann, se sommerfugler store som papirarkark danse over vannspeilet, sære dyr, insekter, slanger, og fugler i alle spekterets farger. Som en annen klode for en som er vant til karrig høgfjell, stillhet, snø, is og mørke. Amazonas kanskje, et sted langt inne ved kilden under Andesfjellene... (sukk - drømme drømme)

Lekkert Kjiver! Man kommer i kontakt med elementene ved å ligge ute på denne måten. Fjellet og turen blir på en måte komplett. Bare det å oppleve døgnets og lysets vandring er stort under slike forhold. Er det bare å rusle til topps på alle disse? Ingen klyvepartier verdt å nevne? Men synd med all skutertrafikken. Er det reinsamer som driver på? Artig med et innblikk fra fjell jeg aldri har sett. Takker for flott rapport!

Bent fram praktfullt! Nydelig med motlyset gjennom halevifta på den storkaren der. Og lydbildet formelig oser av vår, med rødstrupe, granmeis, rødvingetrost, jernspurv, ravn, bokfink... Og dåmen av orrenes buldring og sjoing i bakgrunnen er vel nær den grommeste vårlyden som finnes! Takker for et salig øyeblikk m/ skjerm og øreklokker!

Alt der vest gikk kun i ett, meget stor distanse, få/ingen gjenkjennelige særpreg, og mye borte i landdisen. Syntes kanskje å kjenne igjen Vangsen og Hest, men rimelig på vidotta hva gjelder den horisonten uti der ja... Og skulle jeg se dem, så tror jeg neppe jeg noensinne vil sensurere bort praktstykker lik Sunnmørsalper, Trollryggen eller Venjetind!

Jeg registrerte jo denne hytta på turen innover fra Billingen, men ante ikke at denne var til leie. Hva er kontaktpunktet for denne hytta? Og hva er prisen? Den er jo et konge utgangspunkt for streif i Reinheimens store stillhet. Må bare si jeg forelsket meg i landskapet der inne. Så forøvrig gamle skispor (3 i følge?) litt flekkvis innover Skarvedalen, kanskje det var deres..? Trakk dere opp over SV-skuldra på høyde/1945 dere også? PS. Har forøvrig nå korrigert tekster til samsvar med fasiten i min turraport fra Gråhø: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=12230, slik at utsikten du gikk glipp av nå er endelig definert.

Stor takk til deg, "ods"! Disse profilene dine er bare helt geniale. Hoved- og bildetekster er da korrigert til samsvar med virkeligheten. Og i den virkeligheten står Karitind som et smykke av hvitt gull i mine øyne..!

Har bedt "ods" om han kan bistå med fasiten via en av sine unike grafiske profilberegninger for horisontavsnittet her. Så får vi bare håpe han kan, og avvente den endelige dom...

Gratulerer med god fangst og innsats! Sikker godt for en rogalending å ha litt snø under bena også, til en forandring! Og som Morten også sier, Smørstabbene blir man jo ikke lei av! Så en tur over alle disse er en karamell man kan sutte lenge på.

Ah - så det er slik landet ligger! Jeg tror dere har rett. I så fall er det vel Høgstolen/1953 vi ser imellom dem da? Og på bilde 9_2014.jpg ligger Tordsnose/Nausthornet rett bak stavene mine? Og på samme bilde ser vi da også Benkehøa/1943 til høyre for Pyttegga? Ikke lett dette alltid, med fjerne topper man ikke kjenner eller har vært i nærheten av. Ikke meningen å drive vranglære her, prøver kun å legge litt info-verdi i rapportene. Så jeg kan bare beklage at jeg tar litt feil nå og da. Godt da at dere andre kan korrigere og hjelpe, lærerikt for enhver dette - takker så mye! Vil til slutt rette opp tekstene når dette er endelig avklart. Så derfor, er vi (dere) sikre nå eller..?

Ja si det du - Jeg har sett begge deler, og har personlig hatt et inntrykk av at Breheimen er blitt mest brukt... Men det er som du sier kanskje mer riktig med Reinheimen. Områdene N og Ø herfra heter da vitterlig Reinheimen på kartene. Og det virker unektelig logisk at Ottadalføret bør være et naturlig skille mellom Bre- og Reinheimen. Så alt i alt tror jeg ved nærmere ettertanke at Reinheimen egentlig er det rette..? Men jeg har liksom ikke synset på dette før nå, og valgte vel nesten ubevisst å bruke Breheimen her. Dessuten mener jeg å ha sett at Gråhø telles inn i 2K-statistikken u/ antallet 2k som finnes i Breheimen. Men likegyldig bør det jo slettes ikke være. Noen som vet sikkert?

Bildene er tatt med en Olympus E-3, oppsatt m/ 3 stk original optikk Zuiko Digital 7-14mm/f4, 14-54mm/f2.8-3.5 og 40-150m/f3.5-4.5. (135-film ekvivalent brennvidde er oppgitt brennvidde x 2, altå 14-54 tilsv. trad. 28-108mm).

Kap. II: EDIT 19.05.2008: Hoved- og bildetekster er oppdatert etter nærmere utredning av områdebetegnelser og detaljutsikter via nedstående innlegg. Stor takk til "ods" for kartografisk fasit via digitale data og beregnet profil av horisontavsnittene vist i bildene 9_2014.jpg og 10_Grensefjell.jpg!

Maimorgen Ute på de lett rimhvite slåttene i Sjåk sto elgene temmelig så tett, da jeg fór forbi der i demringslyset v/ 04-tida. Noen sto på kne lik giraffer for å nå ned til beitet, og også en 3-4 hjort ble observert like ved vegen, deriblant en flott kronhjort også. Jeg er snart framme på Billingen etter nær 4t kjøring hjemmefra. Målet mitt er Gråhø/2014 i Reinheimen, et fjell jeg har myst langsynt på over flere år nå, men alltid fra himmelrendene lenger sør. Nå skulle jeg endelig prøve å nå den, med planlagt skimarsj inn vestfra Billingen, en ganske dryg tur på snaue 35 km t/r og ca. 1300hm, hvorav de første 800hm er fordelt på de første 12 km av anmarsjen, en relativt snill åpning, hvis man ser bort fra selve lia opp fra dalen. Jeg forlater bilen kl. 04:30, og krysser Frøysa på brua over til noen hytter like ved. Deretter går jeg et par hundre meter på bena langs noe som likner et gammelt skispor, opp langs Frøysas sørside. Men skaren er meget tynn, og jeg detter jamt igjennom, så jeg setter på skia og rusler på et smalt snøleie langs elva oppetter lia. Det er digre smeltegroper rundt enhver trestamme, så jeg blir gående å vagle på smale snørygger i krik og krok oppover fjellfuruskogen. Med ski på bena føtter jeg meg over en og annen bar lyngrabbe også. Skogen her er spesiell, med særdeles grov og gammel fjellfuru, med lite undervegetasjon i et åpent og trivelig skogslende. Ordentlig praktskog, der enkelte tørrkragger er intenst grønngule av ulvelav, denne giftige laven som i gamle dager ble brukt som "rottegift" mot ulv i utlagte åter. Elva sjoer friskt i et ganske skarpskåret lite juv på min venstre side, og et sted oppunder snaufjellet er jeg utpå kanten og kikker nedi en gufsen rå fossehøl, der vanngyvet kvervler i tynne slør oppetter de våte kalde bergveggene, selv om vassføringen ennå ikke er allverden, enda midten av mai snart er nådd. Jeg vinner fort høgde, og dalsida er overraskende og gledelig kort . Etter et par bratte snøbakker opp og vekk fra elva, flater terrenget litt ut, og snart er det kun enkelte stenrabber som bryter snøflatene. Bak meg har fjelltoppene vest for Ottadalen fått et blekrosa skjær, og foran meg løfter en gulhvit glorie seg stadig høgere på himmelen. Like før soloppgang nå. Alt er stille - ikke et vindpust. Kun et vágt sus høres nede fra elvedalen ennå, og et følge på tre snøspurv sirrer nordover i morralyset foran meg, og jeg kan høre deres småpludrende plystring lenge etter at jeg mister dem av syne. Føret er fast og fint, skia setter nesten ikke spor i noe som likner et tynt grovkornet rimlag oppå skaresnøen. Jeg strener radig innover, vil gjerne litt høgere opp for å se soloppgangen inne på fjellet. Kl. 05:10 møter jeg sola idet jeg skjærer over en lav bakkekam . Jeg har gått ca. 4 km, og stopper da for å ta et par bilder av fjella bak meg. Særlig Tverrådalskyrkja i sørvest og Skridalaupen vestafor ser fløyelsmjuke og drømmende ut i den pastellfargede vårmorgenen. Det anger av snø og skare, og idet sola bryter horisonten, puster en mild føhnvind fra vest duften av bar og røsslyng opp fra skogsliene ute i dalsida. Jeg formelig drikker lufta der jeg står, og nyter stunden andektig i lange drag . Ei heilo kommer plystrende inne fra fjellviddene østafor, og flyr medsols rett over hodet på meg, med vingene forgyllet av det flate sollyset. Ellers er alt preget av fullkommen ro. Tilfreds tar jeg en fem-minutter, drikker litt, og spiser en banan. Så bestemmer jeg meg for å ta av fellene, og legger på litt universalklister istedet. Tuba er kald og hard, og de kalde skisålene gjør ikke utsmurningen enklere. Jeg setter derfor skia ned i snøen, med svartsåla vendt mot sola. Et par minutter senere går det da greit å gni ut klisteret. Så er det bare å pile videre. Vegen er lang, men dagen er særdeles ung... (i motsetning til meg!) Kanonføre Idet jeg tar iveg på de nysmurte skia, utbryter jeg "Oi!" for meg selv. Skia føles rent vektløse, og jeg skyter fart som en hare idet jeg tar første stavtaket. Man er jo vant til å gå på feller for det meste, med glid som uhøvlet plank, men dette var jo rene fryden! Skia sitter som et skudd også, og jeg farer innover med ren diagonalgang, til og med med en ordentlig glifase i hvert et steg! Uvant må jeg si, og jeg føler meg pigg og rent opprømt der jeg stiler innetter det bølgende hvite teppet mot morrasola . Sola mjukner fort det lille isete rimlaget også, så klisteret slites ikke nevneverdig heller, og jeg slipper å legge på noe mer av dette. Smurningen holdt hele dagen faktisk. Jeg vinner fort distanse innover. Stopper av og til og gyner, lyer på fjellstilla, værer lik en rev der jeg står, før jeg atter fyker videre med sansene vidåpne for alle inntrykk. Rart med det, når man ikke blir så forbanna sliten opp motene, så får man med seg så mye mye mer av opplevelsen. Et sted stopper jeg og stirrer mistenksomt på en oppreist lys "stabbe" på en barrabbe 500m nordafor meg. Jeg tenker snøugle, en fugl som i tiår har toppet ønskelista mi nå. Skal man kanskje få oppleve den én gang i livet, kan dette absolutt være plassen. Jeg holder stadig øye med stabben, mens jeg skjærer halvt skråss imot den over flatene. Men akk - idet stabben kommer foran en bakenforliggende større barflekk, får den visuelt en mye bedre kontrast, og jeg ser til min skuffelse at det bare er en lys og slank oppreist sten . Men men, ikke mye å klage over det egentlig, på en perfekt dag som denne! Jeg runder østover forbi en liten spiss kolle 1 km nord for vann/1495, nordvest for Stamåhjulet/1821. Like etter ser jeg inn Skarvedalen, og fjernt der øst ruver endelig den helkvite kuppelen på selve Gråhø/2014. Den ser nær ut, men Gråhø er diger og daldråget langdrygt, så det er lenger inn dit enn førsteinntrykket tilsier. Men skia sklir godt, formen er uvanlig lett, og jeg spiser meg sikkert innover dalen. Jeg registrer også ei lita grå hytte med utedass på andre siden av Frøysavassdraget nordafor meg, men ingen folk er å se. Dog krysser jeg et gammelt skuterspor som synes å gå dit. Jeg forsøker å gå jamt uten stress, og registrerer at det nordligste og nærmeste høgdedraget/1959 i Gråhømassivet langsomt siger nærmere, glir mer og mer ut til min venstre side istedet for foran meg nå. Idet jeg er rett utenfor dette fjellet stopper jeg for ei lita pause. Her først tar jeg på solkrem, og mens jeg spiser ei hel brødskive (!), vurderer jeg veivalget opp på selve hovedtoppen. Nå ser jeg også Skarvedalsvatnet/1548 (råtipper på navnet - navnløst på kartene), og beundrer også den flotte vindmønstrede snøen og nordstupene i Skarvedalsegga/1961. Dordiholet Gråhømassivet består av tre separate høgdeformasjoner, i nordvest høgde/1959 der Storbrean ligger over toppen, i midten og lenger sørøst høgde/1945, og endelig lengst sørøst selve Gråhø/2014 m/ sørtoppen/1908. Den midtre er rund og avslepen, mens de andre to har lange bratte vegger mot sørøst. Mitt veivalg opp til hovedtoppen blir å skrå opp over sørflanken på 1945, og inn i søkket mellom denne og hovedtoppen. Før bratta setter jeg på fellene igjen. Formen holder fortsatt den , og jeg piler opp mota og nesten inn til laveste bandet mellom 1945 og 2014. Fra søkket går jeg så bratt opp i nordflanken på 2014. Jeg vil gjerne såpass ut i nordflanken at jeg kan se ned i Dordiholet, denne innestengte kraterliknende brebotnen med bretjernet på 1525 moh. Jeg holder derfor høyden mot øst tversover nordflanken på ca. 1900 moh, og snart dukker Dordiholet opp, der et digert slipp av is og snø har brukket ut av brehenget på Storbrean, og sopt helt ned til vannkanten i nordre hjørnet av tjernet djupt der nede. Nydelig og storslått landskap dette, ikke gå glipp av Dordiholet hvis du skal på Gråhø! Jeg ser også østover hele Reinheimen herfra, over Grønvatna, Grøndalen, og helt nedatt i hoveddalføret v/ Lesjaskog. Jeg tar bildene jeg gikk hit for, og snur så skituppa opp bakken og trabulerer bekymringsløst i vårsola til topps. Nirvana Jeg når varden litt over kl. 9. Turen opp har gått overraskende fort og lett. Jeg finnes ikke sliten, og storkoser meg med inntrykkene fra det veldige rommet omkring meg . Himmel for en utsikt! Jeg ser halve Norge, men alt ligger laaangt unna, og det meste av andre fjell er kun som små rugler ute i landdisen langs horisonten et sted. Men jeg ser Tafjordfjella, Mørefjell, Lesjafjella, Snøhetta, Jotunheimen, Breheimen, Reinheimen, Hurrungane... Men mest forelsker jeg meg i to nyfikne profiler i NV, der Karitind/1982 Pyttegga/1999 (komma 6!) hvitner silkeglatte og renskårne mot himmelblåa... Jeg lar øynene vandre langsomt 360º vidsynet rundt, og jeg nyter gjenkjennende hver eneste meter av det. Slik står jeg lenge, før jeg tar en del bilder omkring meg. Men det skal sies - Gråhø er ingen fotogén greie, så å ta noe som likner på interessante bilder blir vanskelig, siden alle lokale landskapstrekk forsvinner i store pregløse former, og alt annet ligger månelangt unna. Men jeg har jo slikt å gjøre, og stortrives med kameraet der jeg småtråkker att og fram rundt varden. Oppå denne ligger et digert fastrosset reinsdyrhorn, sikkert båret dit av en fjellvandrer med sans for garnityr og litt ekstra pynt (men persille glemte'n! ). Så setter jeg meg ned på solsiden av varden, tar en sjokoladebit og drikker litt. Jeg lager ryggstø av ryggsekken, lener meg tilbake og lukker øynene. Sola baker, og alt som bryter klokkestilla er enkelte snøtuss som faller fra varden, samt et jevnt "tapp.. tapp.. tapp.." fra vannet som drypper fra istappene. Og svakt bærer et fjernt heilofløyt fram fra viddene langt øst under sola... Snakker om godlyd! Jeg smiler for meg selv der jeg sitter . Lyende, med solvarmen i fanget og med lukkede øyne sanser jeg selve livet, nyter å være fullkomment tilstede. Glad for å ha muligheten, være før og frisk nok til å kunne gjøre slike turer, kunne oppsøke fredfylte pletter som denne. Og her - alene på en plass mer ødslig enn det meste, overveldes jeg så brått av en enorm nirvanisk lykkefølelse. Et rotdjupt varmt kildesprang av glede veller med ett fram i bringen, og får huden til å nuppes, og øynene til å dogge et øyeblikk. Sjelden har jeg vel kjent en takknemlighet så stor, en tilhørighet så ekte, en naturopplevelse så djup og gjennomgripende sterk som dette... Kose-retur "Mmmmmmhhhh..." Med et stort hjertesukk reiser jeg meg etterpå, og belager meg på returen. Jeg har vært ved varden i nær en time allerede. Jeg spenner på skia, hufser på sekken, og ser etter om noe ligger gjenglemt rundt meg. Så klapper jeg varden farvel og takker for meg. Deretter glir jeg utover den nå solmjuke silkeglatte snøflanken ned mot bandet under sørtoppen/1908. Jeg skjærer lett i mjuke svinger ned flanken, før jeg slipper ut i siste del og fyker tversover laveste og litt opp i mota på motsatt side. Der går jeg forsiktig ut mot skavlekanten, og kikker ned snøbratta i østveggen. Det lille tjennet på 1519 moh østunder sørtoppen synes som en rund liten duk ute på flata der nede. Bak meg synes nå også den SØ-vendte stupveggen under 2014. Ei diger skavle henger over bratthenget omtrent ved laveste på bandet, mens der jeg står er skavleoverhenget kun en halvmeter djupt. Jeg tar flere bilder, før jeg omsider slipper meg videre ned og ut i vestsida på 1908. Denne er også silkeren og nydelig å kjøre, og det er hele min lange retur tilbake til Billingen også. Det er bare å søke ideallinja for å utnytte overhøyden maksimalt, og følge terrengets naturlige doseringer og fallinjer utover hele strekningen. Kun et par plasser må jeg skøyte noen raft (vel, skøyte å skøyte - men det ble ihvertfall V-spor! ). Ellers er lett staving nok, men mest av alt er det bare å ake, og ake, og ake... Ytterst i Skarvedalen stopper jeg og ser meg tilbake. Så hilser jeg ydmykt Gråhø farvel, før jeg runder en kolle og mister høgfjellet av syne. Snart får jeg igjen Frøysas markerte elvefar på min høyre side, og kun de siste 500m distanse før bjørkeskogen slår jeg lett igjennom hist og pist. Godt jeg ikke returnerer her på ettermiddagen, tenker jeg. Her krysser jeg også hylferske jervespor. Den har løpt i lange byks, og små snøkuler ligger ennå tørre og lette uten solpåvirkning strødd oppå snøflata langs sporstrekket. Er nok jeg som har skremt den, vil jeg tippe. Jeg myser langsynt og nøye søretter fjellbandet, men ingenting er å se. Men én dag, Mr. Gulo gulo, én dag... Jeg finner også en skuterléd med litt fastere såle, og følger denne til dals. Léden er smal og kantete, og vond å kjøre i dalbratta, så jeg tar skia på sekken og går på bena ned. Allerede kl. 12:00 er jeg tilbake ved bilen, 7,5t etter avmarsj. Brukte kun 1,5t på returen. Trekker jeg fra pausene, har hele turen tatt bare 6t, noe som overrasket meg storlig, men det gode klisterføret får ta æren mer enn meg, tror jeg . Særs fornøyd etter en praktfull tur gynger jeg så sørover den vårgrønne Ottadalen i den blanke maisola. Mens jeg kjører tenker jeg allerede tilbake på Gråhø, min store hvite venn der inne. For jeg vil alltid med tilfredshet minnes denne godturen. Og skulle alt en dag bli bare trist og traurig, så vet jeg hvor jeg kan dra. Til en høyborg av flukt, lys og luft. Et tempel av ro. Et fjell for mitt breddfulle hjerte...

Been there, done that! Og det anbefales: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5340

Jepp, Breheimen er fantastisk. Har jo kikket på rapporten din, Gunnar, men ikke fått somlet meg til å kommentere den ennå. Men jeg skal lese den igjen litt mer i ro og mak, og komme tilbake til den snart...

Deal!

Takker så mye for kommentarene, folkens! Ser nok brattere ut enn det faktisk er ja. Tror ikke vi ser profilen av selve egga her, som i bildet sannsynligvis ligger litt til venstre for profilen/himmelranda, slik at egga peker litt mer rett imot betrakteren på en måte (hvis dere skjønner meg... ) Brattheten sees bedre her: http://www.fjellforum.com/download.php?id=4220 Det bildet er fra vår Austanbotn-travers: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6286