eaa

Adobe PhotoShop Elements er meget bra, innholdsrikt og fleksibelt. Inneholder mange automatiserte og velfungerende funksjoner, for de som ikke vil dypdykke i fullversjonens enorme funksjonalitet, eller har tyngre kunnskaper innen digital bildebehandling og data. Gimp er sikkert bra den også, men jeg tror tilfanget på tips og opplæring på nettet er større for Elements.

Ok, siden Dag røpet sin egen, eller at den var for vanskelig (det for da være måte på grenser! ), så prøver vi en til: Hva ser vi her? Og Nils - husk at du er inhabil nå da!

Å nei du, følte meg nok ikke truffet der gitt! Har ikke GPS jeg - ikke høydemåler på klokka engang. Og ikke noterer jeg noe underveis heller, annet det vesle det er plass til i RAM'n i bakhue! Stitching av mange bilder er tungt og RAM-krevende. Det lønner seg ihvertfall å resize bildene til endelig størrelse for skjermbruk før stitching, istedet for å resize det store panoramaet til slutt. Dette reduserer dramatisk antallet pixels som skal matches, og PC'n får en mye lettere jobb!

Her ser du hele ryggen opp fra Finnhalsen, sett fra den "Lion King"- aktige vesttoppen på Austre Trollsteinhø. Ser bratt ut, spør du meg, og noen annen adkomst fra østsiden syne også umulig. Enten ned fra oven på vestsida, eller opp langs ryggen du ser her altså...

Hehe! Men hvem er de store gutta forresten? Aner jeg en stadig groende fjelldilla bak her et sted..? Slike turer som dette gir som kjent mer og mer mersmak (og enda litt mer). Å tusle langs spennende stupkanter, storskavler, egger og opptak i slik vær er jo bra toppers da! Å måtte sikre litt ved å bruke utstyr som stegjern og isøks setter ytterligere spiss på ting (bokstavelig talt)! Og hvilken tilfredshet man føler etterpå , med x antall nye 2k i boksen, sliten, solbrent, full av inntrykk, og med bildebrikka full av nye bilder, etter en lang dag godt og vel brukt! Flott og innholdsrikt panorama fra Tjørnholstind forresten! Slikt kan man se lange på gitt...

Dette forutsetter også at gjengebrønnen for stativfestet på kamerahuset også sitter på den optiske aksen, og ikke er sideforskjøvet fra denne. Særlig kompaktkameraer kan ha et slikt forskjøvet stativfeste. Idéelt bør gjengebrønnen sitte under optikkens nodalpunkt, altså der lysstrålene krysser hverandre inne i optikken, på sin veg fra frontelementet til bildebrikka. Men slikt påvirker kun nærliggende ting i panoramabildet. Et fjellhorisont i det fjerne vil ikke effektueres av dette. Men optisk og perspektivisk fortegning ved bruk av vidvinkel påvirker i høyeste grad. Beste oppsett for god panoramastich er bruk av kort tele og 30% bildeoverlapp.

Artig rapport med en reflektert innfallsvinkel! Det er stor kontrast fra "Grünerløkka" (eller hvor du bor i Oslo) og til stillheten i Femundsmarka vinterstid. Og er man der inne over litt tid som på en tur som dette, gir det litt perspektiv på vårt hektiske og kommersialiserte storsamfunn. Å oppleve de versjonsløse og langlinjede verdier i livet såpass intenst som en slik aleneferd fremkaller dem, gjør en stakkar godt. Man ser at bakenfor (som du nevner) all reklamen, kriminaliteten, karrierejaget, forbruket, tidsnøden, støyen.., så eksisterer det gudskjelov noe annet, noe å falle tilbake på, noe å drikke inn, som gir ro, sjelefred og muligheten til virkelig å puste. Som gir en følelsen av glede over de små ting, se soloppgangen, høre vindsuset, kjenne angen over furumoene. Oppleve den gjennomgripende og nesten trøstende følelsen av tilhørighet, kravløshet, evighet... Det er de sanne verdier i livet. Bare synd at så altfor få ser dem, eller får/tar seg muligheten til å oppleve dem. Vedr. bilde P4211059_a.JPG: Skulle ikke kompassretningene være "motsatt" i bildeteksten, idet vi ser sørover mot Store Svuku?: "Vi ser sørover fra nordenden av Roasten, vi ser mot perfekt stillhet."

Foruten hendelsen som starter denne tråden, har jeg én gang til i livet opplevd noe som jeg fortsatt tolker som uforklarlig. Også det skjedde utendørs, på en fisketur langs Mjøsa, en lun og stille sommerdag for akk så lenge siden… Det må ha vært i 1970-71, det var moden høysommer, det var skolefri, og det var abborfiske med spinner langs mjøsstranda, mellom korngule åkre og min barndoms grønne markblomstenger. Vi var to, en nabogutt ved navn Bjørn og meg. Været var lettskyet, stille og varmt, der Mjøsa lå blank og lunken og døste gjennom julidagen. Kun noen sjeldne skvulp fra enkelte halvhjertede småbølger kunne tidvis høres, som om den digre innsjøen nærmest sukket av velvære i høgstdagsvarmen. Bjørn og jeg var særdeles lommekjente langs strandsona. Vi var der nesten dagstøtt, ja ikke bare om dagen heller forresten, for vi fisket ofte ut i de duggvåte slørblå nettene méd. Vi kjente hver en sten, vi kjente absolutt alle som bodde der nede, og visste også godt hvor den enkelte holdt hus. Dovrebanen går jo også langs Mjøsa her. Jernbanen ligger kun 15-25 m fra strandlinja, og ligger overveiende på digre stensatte fyllinger, kun avbrutt av noen korte og grunne skjæringer gjennom et par mindre flisfjellknauser. Bana etterlater altså ei smal strandsone utenfor seg, og alle husene, med unntak av to ubebodde hytter, ligger på andre siden, innenfor banetraséen. Stranda består mest av erodert flisfjell, en knasende og litt skarp grusstrand, med mørk grus som blir glovarm under sommersola. Innenfor grusstripa står oreskauen pinntett i fyllinga opp til jernbanen. Langs hele fiskestrekningen vår var det slik. Inne i orekrattet lå alltid et 10-15 cm tjukt lag med brunt knusktørt fjorårsløv, og når vi sto i stillheten langs stranda og fisket, hørte vi trosten tasse og rote etter mat under løvlaget der inne… Vi hadde oppholdt oss ei god stund på et sted midt langs strekningen omtrent, fordi det var bra bett, og vi fikk en del abbor bortpå der. Bjørn hadde tuslet utpå en bitteliten skjærodde som stakk et par meter ut fra strandlinja, og sto der og slengte ABU Refleksen sin ut i sjøblanka (4 gr. m/ kobberskje - husker det som det var i går). Men jeg belaget meg etterhvert på å dra videre, og ble stående like bak Bjørn og vente. Så tok jeg på gjørs en knyttnevestor sten og lobbet den i fin bue over hue på'n, og ut i vannet tre meter foran ham. ”Spla-dæsj!” sa det, og ringene spredte seg utover den tinnblanke vannflata. Bjørn tok hintet, og snellet kjapt spinneren inn. Men idet denne passerer boblene etter plasket, hogger det på fisk midt i ”stenvaket”. Bjørn tar fisken kjapt og bestemt inn, og heiser så en ganske pen harr opp av vannet! ”Heeiii! ” jubler han, og snur seg i smørblid triumf mot meg, mens han stolt holder opp fisken. Jeg ser på ham og ler fornøyd - men registrerer i samme sekund at Bjørn formelig stivner til der han står . Det leende ansiktet nesten kollapser, øynene står kvite og kulerunde, og jubelen skjæres rett av til stumhet. Så sanser jeg at han ikke ser på meg, men over skuldra mi, på noe som åpenbart befinner seg rett bak meg… Instinktivt snur jeg meg rundt, og blir stående som frosset til bakken - jeg også. Kun to meter bak meg står en fargeløs og grøssal skikkelse på stranda - vendt direkte mot oss. En stum og pergamentgrå olding står kloss ved oss, rett opp og ned, uten bevegelse og uten den ringeste lyd… Det er en utgammel mann vi aldri har sett før i våre liv. De blasse døde øynene stirrer mer igjennom oss enn på oss, bak et par eldgamle runde brillefatninger av tynt svart jern. På hodet har han ei svart alpelue, og han er kledd i gammeldagse, tunge og svarte bukser. Han bærer også en sid kartonggrå frakk, en slik man kan se på foreldede svarthvittbilder fra forrige århundre et sted. På bena har han noe som likner på lave gummikalosjer, svarte de også. Men ansiktet er uhyggelig blekt, nesten blågrått, og forblir totalt dødt og uttrykksløst der han står, uten bevegelser eller miner av noe slag. Armene henger klokkestille rett ned langs kroppssidene, og ”varelsen” står stille som ei granittstatue på strandgrusen. En isende uhyggefølelse ryser igjennom meg, og jeg snur meg automatisk vekk, fornekter liksom at han er der, vil liksom ikke se... Bjørn har gjort det samme, der han duknakket og bortvendt står på skjæret og pusler stilt med å putte fisken ned i fiskeveska. Jeg hekter forsiktig spinneren min innpå en stangring, og forsøker av uforklarlig grunn å gjøre det så stille som mulig, som om både kropp og sjel gjorde alt som gjøres kunne for å komme seg unna det som nå sto like bak oss… For noe fortalte meg at alt ikke var som det skulle, noe kaldt, noe uggent hvilte over stillheten på den ellers folketomme stranda... Jeg tar to steg fram mot Bjørn, vil liksom ikke være så alene utpå den åpne strandstripa, og jeg nesten krymper meg av lyden jeg lager i den knasende strandgrusen. Jeg tør ikke snu meg, men øra står rettet bakover som paraboler på hodet på meg. Jeg vil gå - jeg vil vekk, men før jeg tør ta iveg snur jeg meg atter, med et kontrollerende øyekast mot gjenferdet – Vantro blir jeg igjen stående å stirre. Stranda - er - tom Ingen er å se noe sted! Ikke langs de hundrevis av meter strand i begge retninger, og ingen sti kommer ned gjennom det attgrodde orekrattet langs jernbanefyllinga her heller. Knapt en lyd er å høre. Inni krattet langs jernbanefyllinga til høyre for oss tasler en gråtrost uskremt i brunløvet, og Mjøsa sukker lavmælt mot stranda som før… Vi glaner med digre auer på hverandre, stirrer forferdet og forvirret rundt i alle retninger, men alt er og blir normalt. Skikkelsen var bare borte - sporløst, lydløst og uten skygge... Hvilket skulle være fysisk umulig - å gå derfra på grusen eller gjennom krattet hadde hørtes lang lei! Vi rasker så sammen det vi har, før vi piler, nesten småløper, nordover langs stranda, mot mer åpent og bebodd lende. Ingen av oss sa noe, for ingen hadde noe svar. Bare et evig digert spørsmålstegn hang igjen imellom oss. Lenger nord kurver stranda inn i ei vik, og på odden før vika snur vi oss, og gyner langsynt tilbake til skjærodden der sør. Ei enslig måke ror seg lavt over vassyta sørover, og svalene risser himmelen over oss. Ellers er sommerdagen lys, varm og stille over landskapet. Langt ute i sør bader noen ubekymret under halvsola, og Skreia hviler som alltid fjernblå og trygg i disen over Mjøsflata. Etterpå gikk vi en omveg hjem. Vi aner ikke den dag i dag hvem det var vi møtte der på stranda, eller hva det var… Vi så ham aldri mer. Men vi oppholdt oss heller aldri lenge på den fiskeplassen etter dette. Begynner å bli lenge siden nå, som et gammelt svarthvittbilde nesten, brent i minnet for alltid…

OK, somla bort boka mi jeg, finner den bare ikke igjen noe sted! Kan jeg ha forlagt den i ei lomme kanskje? Ja, disse navnene... De varierer fra kart til kart, fra bok til bok. Så godt mulig Store er riktig lell. Takker for invitten, men om to uker har vi allerede andre turplaner. Hvor? Hmmm - kommer vel en rapport tenker jeg... Men god tur da - vi ser fram til rapporten din!

Litt pirk, men toppen heter vel bare Skredahøe, ikke Store Skredahøe. Og er det ikke litt overkill med stegjern på Skredahøe ad normalvegen'a? For det blir vel bare enklere med ski de siste metrene med 20 cm snø oppå isen/skaren? Var dere bortom Maribu forresten? Står ikke den åpen for alle? Noen som vet hvilke "fasiliteter" den huser?

Jeg bet meg ikke så merke i denne kandidaten der oppe, men slik ser den ihvertfall ut fra bandet mot Austre Trollsteinshøe, uten at dette oversiktsbildet nødvendigvis klarer å oppløse noen varde bortpå der (mulig PF10 på egga til høyre): https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=428 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2657

Nope, ikke vært på noen av dem - yet! Og hvor jeg var 28.06.1997 vet vel hverken jeg eller vår Herre! Men pussig nok vet jeg hvor jeg var 28.05.1997: På Runde (leirskoletur med ei 8. klasse). Og til overmål også 28.07.1997: Ute på Batalden - den ytterste nøgne utenfor Florø. Men altså ikke i juni...

Stehøe/1885 kanskje?

Sikkert en flott dag, i et variert og alpint landskap. Den horisonten mot Romsdalen mm. var temmelig innholdsrik gitt! Man kan sitte og studere et sånt bilde en stund. Ingen turrapporter her inne lenger, Svein? Eller holder det med http://www.fjellinordvest.no/? Hva hvis du skulle finne på å ta en tur som ikke er i nordvest da? Ellers ser vi på bildet til Agnar noen digre "signaturer" ned bjørkelia under høyspentmastene i nedre venstre da... Kanskje du og "gi" som har svinkjørt ned skogen der nede?

Å jada! Stemmer på prikken! Jeg har ikke engang flytt på bena fra det andre quiz-bildet du nevner, bare dreid litt høyre: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=5917 Tror jeg snart må hemmeligholde noen turer jeg gitt, hvor jeg fyker omkring og bare tar quiz-bilder. Og ingen skal vite hvor jeg har vært, eller når...

Mer fakta om sistnevnte fra Tinderanglerne finnes her (takk til dem! ): https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=7677&start=72 Ser jo ut til at denne faktisk med god margin er en ny PF10, og da er det vel også enighet om at navning relatert utfra Styggehøe er naturlig på denne, nemlig slik?: Stygghøe V2/20xx/47.3

Kjenner ikke "gi" sitt bidrag her, men jeg legger ut en til så lenge likevel: Hvor i all verden..?

Dæven, dette så lekkert ut gitt! Flott med slike turer som inneholder alt; ski, nedkjøring, klyving/klatring, utstyr, utsikt, finvær, kameratskap, godslitet... Takker for flott innblikk i en nydelig tur, i et landskap totalt fremmed for meg.

Hehe, ja du kalles vel ikke Langbein for ingenting! Så kanskje GPS'n derfor gynger litt mer opp og ned enn meninga var!

Ingen blek tur dette nei, og den er sikkert både flott og ikke minst variert! Men jeg stusser stadig over hvor mye høydemeter du teller inn på turene dine. Har ikke fintelt, men jeg synes at både kartet og høydegrafen tilsier kanskje 300 hm mindre enn oppgitt? Nå bruker ikke jeg GPS, men er det mulig at alle disse mikrobevegelsene opp og ned i løpet av en lang turdag utgjør såpass? Sjøl teller jeg kun kartkurvaturen, og havner oftest 15-30 % bak dine overslag på en gitt rute. Har du noen oppfatning av at du nå får flere hm enn du normalt hadde regnet inn før du fikk GPS'en?

Hæ I alle dager for et nedsnødd agrument, da mann! Uansett bildebrikke er vel tilgang på lyssterk kvalitetsoptikk en fordel? Ingen fordel med lyssterk optikk hvis man ikke har FF-brikke liksom... Ingen fordel å ha lysterk optikk på en APS-C heller da kanskje? Skjerp deg, det her kan du ikke mene! Snør fortsatt kraftig hos deg, skjønner jeg. Det stemmer at Canon har svært lite støy på selv relativt høye ISO-verdier. Der har mindre bildebrikker en ulempe, utfra rene fysiske lover. Men en av fordelene med 4/3 er jo nettopp at man kan konstruere mer lyssterk optikk innenfor de samme fysiske mål og vekt. Og derved unngår man fx å måte bruke høy ISO. Å si at "det ekstra blendertrinnet blir oppspist pga 2xcrop ifht aps-c, ifht FF kommer Olympus dårligere ut.", blir jo bare helt feil. "Oppspist" - hva er det? Dybdeskarphet er relatert til den faktiske brennvidden, ikke forstørrelsesgrad eller bildebrikkeformat. En 100mm brennvidde gir samme dybdeskarphet, uansett kamera. På et crop 2x kamera får man altså doble forstørrelsen med en gitt brennvidde, enn det man får med et FF-kamera. Men dybdeskarpheten vil bli lik. Noen ganger er det en ulempe, noen ganger er det en fordel. Fx vil portrettfoto ofte kreve moderat tele, fx 100mm brennvidde, som på FF gir 2x forstørrelse. For å oppnå samme forstørrelse, må man ned på 50mm med 4/3, og får derved økt dybdeskarphet. Kanskje kan det være en ulempe i en gitt portrettsituasjon, kanskje kan det være en fordel. Med vidvinkel er det oftest en fordel med stor dybdeskarphet, da slike motiver oftest søkes å være skarpe fra nærgrensen til uendelig. Med 4/3 vil jo halve brennvidden være nok for å gi samme synssvinkel som en gitt FF-optikk, og derved sikres skarphet fra a-å på en enklere måte. Hva gjelder bokeh så viser alle tester at Zuiko gir meget softet og behagelig sådan, uansett brennvidde. Altså - lyssterk optikk er og blir en fordel, uansett bildebrikkeformat. Økt eller minket dybdeskarphet er et dynamisk behov, noen ganger en fordel, andre ganger en ulempe - også det uavhengig av bildebrikke og kameramerke. Er dagens FF-kameraer et tilbakeskritt i forhold til gamle dagers storformatkamerer også da? Så forholdet vekt/volum kontra lysstyrke er irrelevant? Hvem ville i dag drasse på et digert lyssvakt belgkamera på 8 kg til fjells, sjøl om den tekniske oppløsningen på et 9x12 storformat langt overgår alle dagens kommersielle kameraformater? Og ikke er det korrekt å sammenlikne bildebrikker lineært med analoge filmformater heller, idet brikkenes kvalitet og yteevne også avhenger av mange omliggende parametre utenom størrelsen, som konstruksjon, type, elektronikk, prosessorer, algoritmer og mye mye mer... Dobbelt så stort er ikke lenger dobbelt så bra - sånn er det bare. Glem de gamle analoge sammenlikningene, de gjelder bare ikke lenger. Jeg kan ihvertfall ikke se at du eller Svein har noen store fordeler av deres 350D'ere i forhold til nesten hva som helst annet. Det er vel til sjuende og slutt etterbruken av bildene som avgjør hva som er best for den enkelte i dag. Husk at hva vi fx ser her inne ikke er grunnlag for noen slags kvalitetssammenlikninger overhodet. Her finnes kun små og hardt komprimerte bilder, noen kavlitetsendret allerede i kamerahuset, noen ikke, de er etterbehandlet på alle slags vis, eller kanskje ikke i det hele tatt, noen er raw-konvertert, andre tatt i lav-kvalitet jpeg... Synes mye av ovenstående argumenter blir vél mye teorisering. Med dagens kvaliteter dekkes de fleste av våre behov mer enn godt nok, uansett teknologi og merke. Kameravalg er derfor mer et spørsmål om personlige preferanser; om man vil halvere vekten eller ei, om man må ha 16 MB filer for fintrykk, eller klarer seg med 3 MB for web-bruk osv. Det viktigste er faktisk å ta bilder, og vis dem gjerne fram her - dere også!?

Bilder generelt tatt fra annen høyde enn punktet man vurderer, er meget tvilsom "dokumentasjon", helt enig i det. Derfor er begge bildene her, både ditt og mitt, mer som visualiserte spørsmålstegn enn facts, men det er jo spennende å vurdere dem lell! Men når du sier NØ3, burde ikke navningen bli som jeg spurte om oppe i rapporten, nemlig at 2011 tross alt ligger på vestryggen av Stygghøe/2213/47.0, og burde vel derfor hete Stygghøe V1/2011/47.2, noe også suffiksnummeret under hovedtoppen Stygghøe/47.0 skulle tilsi? Og kulen vi diskuterer her evt. Stygghøe V2/20xx/47.3. Dvs. hvis PF<10 på sistnevnte, ja da trenger den vel knapt noe eget navn...

Sjekk denne: http://www.dpreview.com/learn/?/Glossary/Digital_Imaging/Histogram_01.htm Informativ og lærerik artikkel, som bør være nyttig for alle med digitalt kamara!

Det lune teltet ser nå bedre ut enn ei krasafaren steinbu da! Drar du mye vekt i pulken? Er dette mer praktisk enn stor ryggsekk, synes du?

Pen signatur ja! Jeg skjønner ikke disse folka som stadig kommenter når de hører om slike turer: "Jammen, jeg skjønner ikke at du orker å dra opp igjen til vinter og snø nå! Nå som det er så fint å rake i hagen og..." Det er bare ett svar på sånt - de kan da aldri ha opplevd senvårfjellet sjøl! Og å oppleve det alene, er jo det mest intense av alt...