snilen

Fogo – Pico de Cano 2829 meter For et års tid siden lå jeg med store smerter på sykehus i 10 dager uten at å få noen diagnose. Min kjære frue kom hver dag på besøk og vi snakket sammen om at hvis jeg ble frisk igjen, så skulle vi reise sammen til et fint sted – bare vi to. Sykehusets svar på doktor House løste etter hvert gåten og ga meg noen ukers kur mot borrelia. Helt frisk har jeg enda ikke blitt, men noen fjellturer har det blitt – uten at Fruen har blitt med. Kapp Verde var en plass hun kunne tenke seg å reise til, og reise ble bestilt. Vi fløy med TAP til hovedstaden på Kapp Verde, Praia. Dette er en litt bråkete by, så dagen etter bar det av sted til hotell Xaguate på naboøya Fogo. Her er ca 27-28 grader døgnet rundt – året rundt, ganske behagelig egentlig. Etter litt akklimatisering på hotellet fikk vi tak i en leiebil som tok oss frem delvis på tradisjonelle brosteinsveier, noe asfalt og innerst mot fjellet bare et hjulspor innover. Ut fra hovedbyen på Fogo., Sao Felipe, ble vi stoppet av en politimann. Han spurte hvor vi skulle og den slags, og etter hvert skjønte vi at han ville tilby seg selv som turguide og var i ferd med å hoppe inn. Vi takket net til tilbudet, slik at han kunne fortsette i tjenesten med å overvåke trafikken. På vei oppover måtte vi flere ganger stanse for å møte andre biler og ved ett av disse stoppene fikk vi med en blindpassasjer på planet på pickupen. Jeg bremset opp og bremsene tok godt, så godt at fyren gikk på hue i bakruta og knuste solbrillene. Han fikk nå likevel sitte på og banket etter en stund, så satte vi han av. Rundt neste sving ventet en liten familie med en liten unge. De fikk sitte på helt opp til kraterkanten på det store krateret der de banket i ruta og fikk hoppe av. Da vi kom frem så vi at det var tegnet flere hjerter i støvet på siden av bilen. De var tydeligvis takknemlige for å sitte på alle de bratte bakkene. Fra landsbyen Portela går et hjulspor i retning nordsiden av Pico de Fogo. Vi parkerte omtrent på det høyeste punktet og fant noen varder og noen spor innover. Rett mot toppen er det bare løs lavasand i forholdsvis bratt helning, så vi fant en sti øst for denne renna som fulgte mer fast underlag oppover. Vi så et par som gikk i løse sanden oppover. De sleit fælt! Da vi nærmest oss kraterkanten kjente vi litt svovellukt og fikk skikkelig vulkanfølelse. Plutselig var vi oppe på kraterkanten og kunne kikke over kanten og bratt ned i krateret der mange har skrevet navn og hilsener med løses steiner på kraterbunnen. Opp til høyre hadde vi toppen, der en bratt og luftig passasje var sikret med en kraftig wire, ellers ingen tilrettelegging på dette fjellet. Dette er nasjonalpark, men det er ingen avgifter, krav til guide eller andre begrensninger så vidt vi kunne observere. Fra toppen så vi sydover mot en stor kloss langs kraterkanten. Var denne høyere montro? Neste høye fjell bakom her var i Antarktis så det var vrient å avgjøre. Utover havet var det skyer, så vi så ikke havet i horisonten. Vi skulle imidlertid ikke se langt nedenfor toppen før vi så de grønne liene nedover mot sjøen, så vi slo oss til ro med at dette var høyest. Angret litt etterpå at jeg ikke gikk opp her også, ettersom det så kurant ut å komme opp her om man gikk nedenom krateret der mange andre hadde vært. En tysk turguide vi ble sittende å snakke med senere mente bestemt at det var den høyeste toppen vi hadde besøkt og støttet våre teorier. Google maps har også den nordvestre toppen som høyest. Nedturen i de bratte dynene med løs lavasand var en artig opplevelse som gikk unna på svært kort tid. Underveis nedover møtte vi de 2 som holdt seg til den løse sanden hele veien. Det var unge og spreke folk så det ut til, men likevel var de bare kommet 2/3 opp da vi møtte dem. Vi anbefalte dem steinete å komme seg inn på mer steinete partier av ruten før vi forsvant i stor fart videre nedover. Dette var gøy! Totalt brukte vi 4 timer på turen og vi tok det med ro hele veien. Ca 3 timer opp og 1 time ned. På vei tilbake til Sao Felipe kjørte vi en annen vei langt oppe i lia – en flott avslutning på denne toppturen. Som forberedelse til turen hadde vi kjøpt turkart for Fogo og Brava på nett, kjekt å ha for neste topp. Brava – Fontainhas 974 meter Brava er den minste bebodde øya på Kapp Verde og den eneste uten flyplass. Båtforbindelse 3 ganger i uken er eneste kontakt med omverdenen, og overnattingssteder er det smått med. Vi lyktes til slutt med å oppnå kontakt med et lite motell på Faja de Agua, som ligger ytterst. Dit kom vi etter en kort båttur fra Fogo og en tur med minibussen over øya. På Burgo Motel var det koselig, og en kjempekakerlakk tok imot oss på badet der. På dette lille stedet var det ikke mange mennesker, men vi møtte et nederlandsk par som hadde signert kjøp av et hus her ved verdens ende. Planen deres var å bo og leve her resten av livet. De hadde flyttet fra hjemlandet og skulle livnære seg her som bønder med manuelt arbeid på lik linje med de lokale. Meget tøft gjort! Oppholdstillatelse hadde de enda ikke fått, men dette skulle være enklere å ordne når bare de hadde kjøpt seg en eiendom – håpet de! Vi gikk opp den fine dalen til den lille fjell-landsbyen Nova Sintra da Monte som ligger på ca 600-800 meter, og like bakom ligger Fontainhas – øyas høyeste fjell. Toppen kan selvsagt nås enkelt fra landsbyen, men vi valgte å gå stien opp fra sjøen og fikk en noe lengre tur ned igjen på brostensbelagt vei. Utrolig med veiarbeid her oppe for denne veien som går til en liten stripe hus. Etter turen så vi frem til å bade i et naturlig svømmebasseng som ligger 1-2 meter over havnivå og får jevnlig utskiftning av vann fra havet. Kysten på Brava er ikke spesielt egnet for bading, her er ingen strender, men dette stedet skulle være en perle. En flokk mennesker var samlet rundt badekulpen med grill, grillmat og flasker av ymse slag. Jeg hoppet ut i det nydelige badevannet og koste meg lenge der. En kar på land ga signal til meg at jeg burde komme meg lenger inn, men for sent. Noen gigantiske bølger kom inn og den idylliske badekulpen ble oversvømmet av hvitt skum. Jeg ble kastet rundt noen ganger og fikk noen stygge skrubbsår, men ellers like hel. Grillselskapet som sto på land ble våte fra topp til tå og svømmebassenget fløt med flasker og grillmat, mens oljefat-grillen sto igjen på land – full av vann. Santiago – Pico da Antonia 1394 meter Vi valgte å ta båt hele veien fra Brava via Fogo til hovedøya Santiago der hovedstaden ligger. Høyt opp i fjellene ligger landsbyen Rui Vaz på ca 800 meter over havet, der det er et turisthotell med god standard. Ved ankomst var det tykk tåke og yr i luften, og forhåpningene til topptur dagen etter var ikke de beste. Neste dag var fin, og vi takket ja til å ta med oss en guide til topps. 2000 Escudos elelr en drøy hundrelapp var igrunne helt greit. Etter en stund fikk vi høre at forholdene ikke var de beste og at guiden ikke vil ta oppdraget denne dagen, men tilbød oss guiding til Xsota for CVE 1500. Uinteressant, ettersom de 3-4 kilometerne opp hit er utelukkende på vei. Vi sa at vi gjør et forsøk på Pico de Antonia uansett og snur om det blir for vanskelig. Etter en lang stund viste det seg at guiden ikke var tilgjengelig i det hele tatt og hadde reist til hovedstaden Praia. Vi besluttet derfor å forsøke oss på egenhånd, uten andre hjelpemidler enn et kart fra Google maps, kompass, og et par heller unøyaktige turbeskrivelser. Opp til Xsota var det brosteinsvei, så dit gikk det greit. Vakten der oppe var ikke særlig snakkesalig og vi gikk rundt radarstasjonen på toppen langs gjerdet, først forbi en utløper som går i feil retning, en sving til rundt gjerdet og nedover på sti. Stien dreide etter hvert mye vestover, og vi så en sidesti som gikk mer i riktig retning, men fortsatte vestover i feil retning et lite stykke til et hus. Der møtte vi Marcus og familien hans som ikke kunne et ord engelsk. Vi forklarte at vi skulle til Pico da Antonia, han pekte i slynger og svinger og det virket komplisert å finne veien. Derfor klarte vi via fingersproget å spørre han om han ville være med, og det ville han under tvil. Han kikket på klokka og snakket med damene som rynket litt på nesen. Vi viftet med en tusenlapp. Dette gjorde ikke så mye inntrykk, men han kom da med etter hvert. Fra landsbyen slynget stien seg opp i skaret syd for Pico Da Antonia. Her går det en stor sti bratt ned mot øst, vi kikket ned og fortsatte mot vest, stort sett i samme høyde. Først frem til en fjellrygg der vi ventet å følge ryggen opp, men den gang ei. Vi skulle inn en dal til og frem til neste rygg. Her var stien vanskelig å finne et stykke. Hovedstien ledet bare ned til et lite oppdyrket område i denne lille dalen, mens stien mot toppen gikk i en stor slyng uten å miste høyde rundt dette området. Fremme ved neste rygg gikk det sti oppover til høyre, og vi fulgte denne ryggen flere hundre høydemeter opp til fortoppen. Fruen ville være igjen her og botanisere, mens jeg måtte ta turen opp til hovedtoppen. Ryggen opp hit er eksponert, men ikke vanskelig, Nesten oppe på toppen var jeg forberedt på å måtte gå en stor omvei mot vest for å komme opp på toppen, men her var et lite opptak, så det var bare å gå rett opp. På det svær luftige topp-punktet måtte jeg opp, men sto ikke der lenger enn at det ble tatt bilde. Svært eksponert her oppe, og løst vulkansk fjell. Marcus fikk sine 1000 escudos, etter at jeg hadde nødet han et par ganger. Han ville egentlig ikke ha noen ting. Vulkanen på Fogo har mye besøk, opp til 20-30 turister per dag, mens denne toppen er mer eksklusiv og besøkes anslagsvis bare en gang i uken. De fleste stopper på fortoppen, og opp mot hovedtoppen var det knapt spor etter folk.

Jeg tar ofte med meg Solo på turen - så Solotur er flott ! Å være på tur med andre betyr at man må tilpasse seg andre. Turkamerater som liker å holde omtrent samme tempo sem en selv er selvsagt viktig. Selv har jeg gått endel turer alene, men finner man noen man trives på tur med og som holder omtrent samme tempo, er jo dette helt topp.

Ingen språkproblemer her, gikk stort sett greit med engelsk, litt tysk og russisk-kunnskaper hjelper også.

Jeg har lenge hatt lyst på en nasjonstopprunde på Balkan, og endelig var formen skapelig, så jeg våget meg av gårde på en lengre tur igjen. Dag 0: Reisedag. Reise fra Horten, ferge til Moss, bil til Rygge, fly til Pula nord i Kroatia, leiebil til Ljubljana og litt vestover der jeg traff Lyngve som hadde varmet opp med nasjonstopper i Romania, Moldova, Ukraina og Ungarn. Vi kjørte opp mot Triglav og gikk Tominskov-ruten opp til Triglavski Dom, hytta som ligger nærmest toppen. Vi hadde faktisk kunnet nådd tappen denne kvelden, men værmeldingen for neste dag var ”Normal Weather”, så vi tok kvelden på hytta. Dag 1: Triglav i Slovenia, 2964 meter. Morgentur opp på Triglav, før vi gikk løs på de nærmere 2000 høydemeterne ned Prag-ruten som innebar en noe luftig nedstigning av en hammer. Bilen var forlatt med lysene på, så det ble en trøblete reise videre, heldigvis stoppet en dame med startkabler i bilen og vi kom oss videre på ferden som gikk langs raske motorveier til Slavonski Brod helt øst i Kroatia. Dag 2: Midzor i Serbia, 2169 meter. Vel over grensen til Serbia gikk det fort langs brede veier ned til Nis, og derfra på den fårligste asfaltveien jeg har opplevet over noen heier til Kalna helt øst i landet. Vi svingte oss oppover fjellene til hotell Babin Zub som var utgangspunktet for å bestige Serbias høyeste fjell. Herfra måtte vi gå litt nefover før vi ruslet de 8 kilometerne innover kubeitene til denne slake åsen. Nydelig landskap og litt brattere når vi kikket over kanten ned mot Bulgaria. Vi kom oss ned til bilen før det ble mørkt, og fortsatte på dårlige veier ned til hovedveien og så vidt over grensen til Bulgaria. Dag 3 Musala i Bulgaria, 2925 meter, høyeste fjell på Balkan-halvøya. Vi hadde timet reisen slik at vi traff skiheisen i Borovets en dag den var åpen, så når bare GPS’en hadde tatt os til rett Borovets, fant vi heisen og kom oss opp til 2367 meter på en halvtime. Fin vandring innover til toppen, der det var mye folk. Tilbake til bilen kjørte vi videre til Makedonia og fant et motell litt forbi Skopje. Dag 4: Korab i Makedonia og Albania, 2764 meter – dobbel nasjonstopp Vi var litt usikre på om vi kom opp her. Toppen har vært stengt i perioder og har bare vært åpen en søndag i september for en arrangert tur. Politiet stoppet oss på vei innover, men det gikk greit. De kikket på passene våre og sa fra at vi måtte melde fra når vi dro ut av fjellet. Det ble en lang motbakke mens været ble styggere og styggere. Etter hvert gikk vi i tett tåke, regn og til tider sterk vind, men gikk ufortrødent på videre etter Lyngves nedlastede GPS-spor. Stien var merket og den var tydelig etter massebestigningen noen få dager tidligere. Lite med pauser i drittværet og vi nådde toppen der det var vrient å stå oppreist. Her opp skal man visstnok kunne se tvers over hele Albania og ut til havet, men slike forhold hadde vi ikke. Nedturen gikk unna på et par timer, og da vi kom ned til vakta, lurte politimannen på om vi kom tilbake igjen dagen etter, han hadde tydeligvis trodd at vi ga opp bestigningen. Vi fortsatte så ned på dårlig vei og kjørte en kort tur denne dagen og endte i Tetovo, ikke akkurat noen typisk turistby. Dag 5: Hviledag og planlegging av Kosovo-toppen. Vi kjørte over grensen til Kosovo. På grensen måtte vi kjøpe en ekstra bilforsikring for dette landet som ikke alle aksepterer som land, ellers gikk det greit å reise inn i landet. Vi var litt turister i en liten fjellby, og fortsatte så til Junik for å finne hotell Deravica for å være nærmest mulig utgangspunktet for denne toppen som har litt komplisert logistikk. Hotellet var stengt, eieren var blitt skutt i et mafiaoppgjør, men vi fant hotell Juniku der de hadde fine rom, internett for Lyngve og de kunne attpåtil fikse en firehjulstrekker med sjåfør som kunne ta oss opp til landsbyen Erenic, som ligger ved kilden til elven med samme navn. Det ble en hyggelig aften på hotell Juniku sammen med sjefen for hotellet. Dag 6: Deravica i Kosovo, 2667 meter En tidlig start med 4hjulstrekker brakte oss opp en av de dårligste veier jeg har kjørt på. Vil ikke anbefale folk med kostbare firehjulstrekkere å forsøke seg her. Noen steder måtte vi ut av bilen for å komme opp, til tross for at reduksjonsgir og alt mulig rart var koblet inn. Etter mange slynger og svinger var vi oppe på 1700 meters høyde og der sto det faktisk en flott turisthytte med et strøkent hageanlegg med gressplen og hageanlegg. Oppe i lia hørte vi skyting, men det skremte ikke oss. Vi fortsatte rett opp, 900 høydemeter og 2,8 kilometer i luftlinje til toppen. Grei vandring som gikk raskt unna grunnet surt vær. Et par bilder på toppen i tåka før vi fortsatte ned og hadde en hyggelig stund med sjåføren og noen lokale på turisthytta. Vi skled nedover på den gjørmete ”veien”, hadde en bedre lunch på hotellet før vi fortsatte i retning Montenegro med leiebilen. Det bar over et fjellpass på nesten 1800 meter før vi kom oss inn i landet og fant et hotell ved Plov-sjøen. Dag 7: Zla Kolata og Dobre Kolata i Montenegro, 2534 meter og 2528 meter Magen kjentes ikke helt god ut på morran, men vi la i vei fra Vusinje etter å ha dyttet en skolebuss ut av veien slik at vi kom frem. Etter noen hundre høydemeter ble det mating av de lokale krabbene og da det var 500 høydemeter igjen til toppen, var det tomt for krefter. Gi meg ville jeg ikke, så det ble å presse seg, telle 50 skritt, ta pause, fortsett litt til. Dette var tøffere enn en toppdag på Kilimanjaro – med den dagsformen jeg hadde. Mer krabbemating ble det videre oppover steinura, men jeg ville ikke gi meg. Til slutt segnet jeg om i fosterstilling ved siden av varden på Zla Kolata. GPSene våre viste at vi ikke hadde nådd såpass høyt, men vi var bestemt på riktig punkt. Vi gikk så ned 100 høydemeter til et skar og opp på nabotoppen Dobre Kolata, der jeg sjanglet meg bortover toppeggen nærmest i koma. Lyngve var tålmodigheten selv og ventet på meg mens han fotograferte GPS’er og høydeklokke for å finne ut av høydemerkverdighetene her oppe. GPS viste nemlig at Dobre Kolata var høyest, mens barometerklokken viste at Zla Kolata var høyest. Ned igjen gikk det greiere, ruslet ned på fettforbrenning. Turens lengste dag med nærmere 1800 høydemeter opp og ned. Dag 8: Maglic i Bosnia-Herzegovina 2386 meter Lang og krobglete kjøretur fra Montenegro via Serbia og inn i Bosnia. Vi fant den lille veien som slynger seg 15 kilometer oppover fjellet og så vidt er kjørbar med vanlig bil om man tar det pent. Frei vandring til fotem av fjellet og noe bratt med wire utlagt på bratteste punktene opp mot topp-eggen. Vel oppe var det grei vandring frem til toppvarden med det gamle jugoslaviske flagget. Retur samme vei og lang kjøring videre ut av Bosnia og så vidt over grensen til Kroatia der vi fant et hotell som vi hadde helt for oss selv og en diger restaurant som vi også hadde helt for oss selv. Dag 9: Dinara i Kroatia 1831 meter Etter hvert ble veiene bedre og vi suste oppover Kroatia. Forholdsvis greit å finne starten på stien opp på Dinara og fin merket sti i slakt og pent terreng, stigningen fra 570 til 1831 meter var forholdsvis jevnt fordelt og det var bare å gi på oppetter, ingen grunn til å tenke på morgendagen, dette var siste lange stigningen på denne turen. Dessverre dukket tåka opp på topp-eggen, men gleden var likevel stor etter å ha gjennomført alle nasjonstoppene i landene som tidligere alle var en del av Jugoslavia. Vel nede putret vi videre oppover Kroatia-kysten og kom nesten til Rijeka før et vann-vittig uvær tvang oss til å stoppe og ta inn i et hus langs veien. Det skal også legges til at vi var svært nær å gå tom for bensin inn i den kroatiske ødemarken. Dag 10: Hviledag. Vi kjørte ut til kysten og slappet av og drakk opp den siste slanten av Ararat-konjakken som som Lyngve hadde tatt med fra Ukraina. Chateaubriand til middag var heller ikke vondt etter denne turneen. Dag 11: Hjemreise til Norge Ved levering av leiebilen stusste leiebilmannen på at vi hadde kjørt 3400 kilometer - greit med fri kilometer på slike turer ! Turfakta: Reisebudsjett : NOK 6000 pr/person absolutt alt inkludert i Jugoslavia + flyreise fra/til Norge NOK 700 Avstand kjørt: 3400 kilometer med leiebeil + 45 km med firehjulstrekker med sjåfør Kilometer gått totalt : Ca 120 km Høydemeter stigning totalt : Ca 10.500 Takk for turen Lyngve – vel blåst !!!

GPSene var satt opp til å benytte GPS-høydene, og vi hadde tilnærmet samme resultat på de 2 toppene, dvs at den som skulle være høyest ble målt som lavest. Barometerhøyde ble målt med en ukalibrert tredje høydeklokke. Høyden på denne er derfor feil, men det som er interessant er at denne viset at Zla Kolata, som skal være høyest, også var det. Avstanden mellom høydene er noen få hundre meter, med et skal som ligger ca 100 høydemeter under toppene. GPS-spor her : http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1778918

Jeg er akkurat tilbake fra en tur til Montenegro. Å bestige landets høyeste punkt var målet, og etter å ha lest Arnt Flatmos rapport var vi i utgangspunktet usikre på hva som var høyest. http://www.westcoast...aks/kolata.html Tidligere og fortsatt offisielt er Bobotov Kuk høyest, da dette er et fjell som ligger 100% innenfor Montenegro. Helt syd i landet ligger Zla Kolata, Dobre Kolata og Maja Rosit på grensen til Albania, og alle dise toppene skal visstnok være høyere enn Bobotov Kuk. Nyere kart viser at Zla Kolata er høyest med 2534 meter, Dobre Kolata med 2526 og Maja Rosit med 2525 meter. Vi var oppom de 2 Kolata-toppene og målte med 2 GPS'er at Zla Kolata var lavere enn 2520, mens Dobre Kolata ble målt til 2526. En barometerklokke målte derimot at Zla Kolata var 5-10 meter høyere enn Dobre Kolata. Arnt hadde tydeligvis tilnærme tsamme rare avvik mellom kart og GPS som oss, så kan det være spesielle forhold på dette fjellet som gjør at GPS viser feil ? Jeg vil legge til at det ikke er noen tekniske installasjoner på eller nær ved disse fjellene, samt at det er en høyere topp i massivet, Maja Kolata, men denne ligger langt inne på albansk side av grensen. Det skal også legges til at de 2 toppene ligger bare noen få minutters gange fra hverandre og at været var forholdsvis stabilt, så derfor bør man kunne stole på barometer-målingene. Dessuten vil jeg legge til at rent visuelt så Zla Kolata betydelig høyere ut sett fra Dobre Kolata, og i luftlinje er det bare noen få hundre meter mellom. Noen som har observert tilsvarende merksnodigheter andre steder, eventuelt har noen betraktninger om hva man skal stole på når GPS og barometerklokke viser omvendt resultat for hva som er høyest ?

Er ikke spesialist på dritt, men så bjørnespor i Skardalen i Kåfjord på mandag. det var noen molter der oppe, men hvor du plukker molter vet jeg ikke og det vil du vel heller ikke fortelle

Fin tur til Isfjellet, men jeg har nok ikke seriøse planer om å fortsette med Nordnorske kommunetopper. Greit å få med seg en litt mer spesiell tur en den kjedelige Finlandstoppen når jeg først var der oppe.

Vi var der oppe i 2 dager, og møtte 3 personer til, på langtur Ustaoset-Vindfjell og Drammen-Bergen, men jeg regner med at de fulgte de store stiene. Selv var vi rundt på knattene i området og ny varde er bygget på Rupefjell og Ræplifjell

Etter en grei tur til Finlands høyeste fjell og kommunetoppen i Nordreisa, der begge turer gikk i sin helhet i Kåfjord kommune, var det tid for å besøke denne kommunens høyeste fjell, Isfjellet, 1375 meter. Bildene får si sitt Herlig vandring innover Skarvdalen Øvre Tverrelva Spor etter slagbjørn Stor varde på toppen. Vi var de første til å skrive i topp-boken i år. Gikk litt utpå kanten, men kunne ikke se ned til selve Kåfjorden derfra. Jomfruen sees nedenfor, men hun ble ikke besteget, Langs innsjøen Fin liten bu ved det store vannet.

He-he, tror jeg var 50 meter etter deg på et tidspunkt. 17.7 bodde jeg på Selsli th, og hadde små toppturer i nærområdet. Etter en tur til Rupefjell og Ræplifjell gikk turen på blåsti ned fra Ræplifjell. Ved en slags hytte nord for Ræplifjell gikk jeg mot Selsli. Der så jeg en kar med stor ryggsekk og bikkje som fortsatte rett frem, mens jeg fortsatte til venstre mot Selsli. Tror ikke du så meg, men tid og sted og en sjette sans sier meg at det må ha vært deg. Artig å se film fra området, selv om fiskefilmer ikke er min hverdagsfavoritt

Så var det den danske gjestearbeideren som hadde fått smaken på molte. Han spurte sine norske kolleger om hvor man kunne plukke, men gode moltemyrer er som kjent ikke noe man deler med andre. Han fikk et rundt svar: Du må nok opp på snaufjellet. Dansken satte seg ned med norgeskartet og forsøkte å finne Snaufjellet på kartet. Han fant noe oppe i Troms, men syntes det var en litt lang reise for noen bær. Sann historie fra virkeligheten.

Fint på Styggemann ja! Det er et stykke åpent område fra Styggemann og vestover/nordover- Østover mot Høgstøle er det også mye åpent lende, men noen skikkelig bratte daler skjærer seg inn et par steder øst for Styggemann. For spesielt interesserte. Nordvest for Styggemann ligge Torskenatten, der Hans Torske, en gutt på 6 år, ble funnet omkommet etter å ha gått seg bort fra setra. Mer info her : http://www.turistforeningen.no/bronnoysund/trip.php?tp_id=14628

Tinderangling på Kypros. Etter sen ankomst med Ryanair til Paphos ble det en overnatting her. Neste morgen gikk turen i leiebil opp til Troodos-området, og jeg kunne kjøre bilen nesten helt opp til toppen av Olympos-fjellet, høyeste fjell på øya. Greit skiltet hele veien, men noen partier med skikkelig smale fjellveier oppover her. Oppe på toppen deler veien seg i to. rett frem går veien inn på et område okkupert av det greske forsvaret. Her var porten låst og ikke mulig å komme inn. Det høyeste punktet er den store golfballen opp til høyre, som er kontrollert av engelskmennene. Her var porten under reparasjon. Reparatørene ville ikke slippe meg inn, men jeg hadde nok sprunget fra dem om jeg ville. De var imidlertid temmelig bestemte, her var kameraer overalt og folk med maskingevær inne i radaren fikk jeg høre, så jeg lot meg skremme. Var også rundt gjerdet på baksiden der Petter har funnet et annet høyt punkt, om det er høyere enn port-området vites ikke. Dette får være godkjent. Uansett. Ikke den helt store naturopplevelsen. Turen gikk videre til Nord-Kypros der jeg besøkte Selvili Tepe, høyeste fjell i Nord-Kypros som kun er akseptert som selvstendig land i Tyrkia og deler av Aserbajdsjan. Det er passkontroll ved grensen og jeg måtte betale ekstra forsikring for leiebilen ved grensen, 20 Euro for 3 dager. Jeg fant en liten vei inn til en landsby tett under sydveggen på fjellet. Herfra er det eventuelt klatring om man skal opp. Jeg visste imidlertid andre løsninger, og fant den lille fjellveien som svinger seg opp i et skar vest for fjellet og fortsetter ned mot kysten på nordsiden. Omtrent på det høyeste punktet på veien går en enda smalere vei mot Selvili Tepe. Veien går innunder toppen, men det går en stikkvei opp til toppen. Her står et stygt skilt. Jeg parkerte bilen under et tre og listet meg opp den forbudte veien et lite stykke. Like under toppen gjør veien en stor sving, her fulgte jeg omtrentlig en strømlinje opp mot den digre masten. Rester av noen gjerder her, men ikke så de hindret meg. Jeg fortsatte forbi masten og bort til en stor betongbygning med masse skjermer og spetakkel. Tok et kjapt bilde og snek meg ned gjennom småskogen igjen. Det sto en bil utenfor bygningen, hadde ikke lyst til å havne i trøbbel med grønne menn. Lett tåkedis på toppen gjorde at jeg ikke var så synlig. Etter denne ”ekspedisjonen” blir det godt å ta noen late dager ved havet.

Anbefaler heldekkende gamasjer på Elbrus, i kombinasjon med vanlige, gode fjellsko. Test sammenstillingen med stegjern hjemme før du reiser, så går det nok bra. Elbrus kan være usedvanlig sørpete utover dagen, så om du ikke har heldekkende gamasjer, må skoene være veldig bra når det gjelder å holde fuktighet ute..

Kom over dette bildet fra helgens F1-runde i Bahrain. Her ser man toppen med radaren i bakgrunnen. De bildene vi hadde med kuppelen ble slettet av det lokale politiet, men dette bildet fant jeg på nettet i dag og rappet det før det ble sensurert.

Jeg har samlet litt nasjonstopper rundt Middelhavet de siste årene. I tillegg til chartermålene flyr Ryanair til endel sydlige destinasjoner. Totalt sett er ikke det så galt, men da må man bestille hotell og ofte leiebil i tillegg. Noen forslag kan for eksempel være Barcelona(Pyreneeene innen rekkevidde), Thessaloniki (Olympus-fjellet inne rekkevidde). Mallorca skal visst også være en fin fjell-øy i tillegg til typiske syden-aktiviteter. Korsika og Sardinia likeså. Pass på å si nei til alle tilleggstjenester og å sørge for å holde bagasjenivået til kun håndbagasje, så er Ryanair helt Ok for en kort flytur.

Imponerende ! Jeg hørte et foredrag av Rose Zavorny som hadde skrevet bok om pilegrimsvandring her for noen uker siden. Hun fortalte at ingen gikk hele veien fra Trondheim til Santiago.Hun tok tydeligvis feil. 424 dager med rødvin han jo virke fristende, man går jo ikke pilegrimsvandring uten å drikke vin. Jeg ser du gikk over Dovre og tok båt fra Larvik. Det er vel andre ruter som kan velges også. I alle fall er det en rute på strekningen Nidaros-Karlstad, som kan løpes på ca 14 dager. http://palten.se/aventyr.asp?Id=181#181 . Jeg vet ikke hvordan ferden videre sydover fra Karlstad da går.

Dagstur til nasjonstoppen i Tunisia og resten av uka rolig på hotellet var akkurat passe aktivitetsnivå for meg nå. Og jallamusikken begynner jeg faktisk å like, akklimatiserer raskt....

Da har jeg fått fremkalt bildene fra turen...

Etter å ha vært helt og delvis sykemeldt etter et flåttbitt i fjor høst kjennes formen nå noe bedre, og legen mente at en rolig Sydentur ikke var skadelig. Syden er som kjent et land som består av mange land, i mitt hode ferielandene rundt Middelhavet, samt Kanariøyene. En overkommelig nasjonstopp er jo greit å ta med seg på en slik tur, og valget falt på Tunisia denne gangen. En kjapp beslutning rett før påske og billigtur til Monastir nør Sousse ble bestilt. Etter en dags akklimatisering i Sousse var jeg klar for tur. Egentlig tenkte jeg å leie bil innover i landet, men slo det fra meg etter en seriøs prat med en seriøs reiseleder fra charterbyrået Detur. I dette landet var leiebilselskapene heller tvilsomme, leiebilene fikk ingen sørvis før de stoppetav seg selv, og jeg kunne fort havne ut i trøbbel. Dessuten var det en del illegale personer, blant annet fra Libya, som leide bil, så derfor ble alle leiebiler stoppet ved politikontrollpunkter, som det er mange av. Leiebiler har blå skilt i Tunisia, så de er lette å plukke ut. Generelt fikk jeg også i klartekst at i dette landet kunne man ikke stole på noen! Alternativet som ble foreslått er Louage, det vil si minibusser som starter fra faste steder og går til faste steder, og som kjører når de er fulle, dvs 8 passasjerer. Jeg startet tidlig med å ta en drosje til Station Louage i Sousse, og der ble jeg plassert i en minibuss som skulle til Sbetla, ikke langt fra Kasserine som ligger ved foten av Tunisias høyeste fjell Djebel Chambi. Etter en lang venting kom minibussen endelig av gårde, og i Sbetla sto ny minibuss klar. Et par passasjerer manglet på full buss, men her kom jeg greit videre til Kasserine, der jeg fant en drosje. Drosjesjåføren snakket mindre engelsk enn jeg kan fransk, og det er ganske lite, så konversasjonen ble litt vrien, men vi kom da oss frem til inngangen til Chambi nasjonalpark. Her kom vi ikke inn, parken var stengt i dag, og det var nødvendig med en autorisasjon fra kontoret i Kasserine, kom tilbake i morgen var beskjeden. Tilbake til Kasserine fant vi kontoret, men fikk ingen autorisasjon. Jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde, men det var noe med en president. Var presidenten i Tunisia på nasjonstoppen i dag, slik at vanlig dødelige ikke kom til? Forklaringen var en annen. Det var presidenten for nasjonalparken eller skogbrukssjefen som ikke var på kontoret, så noen autorisasjon fikk jeg ikke. Men det er jo alltid en løsning. Vi kjørte hjem til presidenten, han kikket på meg og sa OK, vi fikk nummeret hans og kjørte tilbake til inngangen til nasjonalparken. Intet papir, kun en muntlig godkjenning Portvakten fikk en kort prat med presidenten da vi igjen var tilbake ved inngangen og da var alt greit. Det eneste jeg ikke likte var at portvakten beholdt passet mitt mens jeg var inne i nasjonalparken, men noen sjanser må man jo ta. Inngangen lå på ca 900 moh og det er asfaltert vei til topps. Sjåføren var redd for fjellveien, og i en sving på ca 1100 moh turte han ikke mer, men det var i grunnen helt greit. Jeg ruslet oppover veien som ikke var så bratt egentlig, og etter tre kvarters vandring langs godt merket vei var jeg oppe ved halvmånesymbolet som de tunisiske speiderne har satt opp. Her står høyden på 1544 moh, men min GPS var ikke enig, og det så betydelig høyere ut oppe ved antennemasten lenger bort. Jeg hadde lest meg opp på forhånd og fått med meg noe om militært område på toppen, men så ingen militære, skilt eller gjerder, så her var det bare å gå på og spille dum om noen skulle dukke opp. Helt oppe ved masten var en liten oppmurt firkant i betong, som definitivt er høyest. Herfra er fritt utsyn i alle retninger, bortsett fra den stygge masta da. GPS viste korrekt høyde 1544 moh, så her var ingen tvil, jeg var på toppen! Jeg fikk tatt et bilde av toppen, før 2 karer kom etter meg opp her, en av dem virket litt brysk, mens den andre gikk og plukket blomster. De var ikke uniformert og snakket stort sett fransk. Passet mitt fikk de ikke se, for det var igjen ved inngangen, men de kikket gjennom sakene mine, men uten at noe mer skjedde. Jeg bare fortet med ned igjen for å møte drosjesjåføren, men han var ikke til avtalt sted på avtalt tid. Ingen grunn til å stå der og vente, så jeg gikk videre nedover veien og traff han ved gaten, der jeg fikk passet mitt igjen. Tilbake i Kasserine fant jeg en minibuss som gikk direkte tilbake til Sousse og denne ble full og gikk etter bare 2 minutter, så avslutningen på denne dagsturen fra Sousse gikk på skinner. Tilbake på hotellet i Sousse, var jeg vel fornøyd med dagens fangst til en nasjonstopp med svært lite turrapporter å finne på nett, og så vidt jeg kan se ingen som har notert en bestigning av det aller høyeste punktet, kun noen få bilder å finne fra juksetoppen med halvmånen som er ca. 20 meter for lav. Det var godt å sette seg i baren på hotellet med et par øl og høre på vestlig musikk etter mange timer i minibuss med tunisisk musikk på full speaker. Nå skal det bli godt med noen late dager ved Middelhavet før jeg reiser hjem igjen til kalde Noreg. Egentlig er det ikke så varmt her i Tunisia nå, ca 20-25 grader ved sjøen og noe lavere i høyden, så april er en ypperlig tid her. Om sommeren er det for varmt for mange, og i perioden desember-mars kan det ligge vedvarende snø i området rundt nasjonstoppen, så det kan skape komplikasjoner. For øvrig vil jeg tilføye at toppen ble besteget med min nasjonstopp-klatresandaler kjøpt i Oman.

Isle of Skye er landfast med bro i nordenden. Vi ankom Skye med ferge etter å ha kjørt fra Fort William et lite stykke. Fra Uig på Skye går det ferge videre til de ytre Hebridene, her bør nok fergetider sjekkes, kun noen få avganger daglig. Vi vurderte å reise ut dit, og øyhoppe nordøstover inn til fastlandet igjen, men hadde bare noen få dager, så vi droppet den ruta og kjørte broen inn til fastlandet fra Skye. God tur!

Isle of Skye var en positiv opplevelse. Her kan du gå pub til pub. Det ligger noen bilder fra en tur jeg hadde dit her : https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=20841

Jeg reiste med fly over Jotunhjemmet tirsdag 27.3. Så ut til å være generelt lite sne for skiløping i de østlige delene. Blant annet var Besseggen og Besshø nærmest helt snøfrie. Litt lenger vest så det ut til å være mer sne, men så forsvant propellflyet inn i en sky, så der sluttet min snøobservasjon.

Tatra-fjellene er verdt et besøk. Her er mye spisse fjell, men også vanlige vandreturer. Vil anbefale å angripe området fra Slovakia-siden, de nordvendte og skyggefulle sidene ned mot Polen virket ikke spesielt hyggelige, forøvrig er det hyggeligere folk og svært hyggelige priser i Slovakia. Flere av toppene krever fører/klatreutstyr. Jeg har noen kontakter nedi der, om du skulle trenge fører. Her er en turrapport fra en høst-tur i oktober: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=22669