morten

Ikke via nordveggen nei, Store som sådan er jo ikke spesielt vanskelig. Vi endte med å returnere ut den smale egga og ned på bandet og ut på breen og opp tilbake til opprinnelig rute via breen og videre rundt Styggehøbrean som planlagt.

Og i regn og blåst med... Dette er jo solskinnsklatring Spøk aside. Ganske råe saker. Filmen med Dean Potter opp El Capitan var heller ikke for de høyderedde

Mayhassen: Den hammeren. Vet ikke for å være erlig, men den er bratt!!!! Delt i 2 hoveddeler, først ca. 50 meter nærmere loddrett nederst og så en flatere avsats og så 10-15 meter øverst. Som vanlig på uoppgåtte steder i heimen sikkert bestykket med mye løst. Mulig noe mer formasjoner over mot sør, men gjennomsnittlig helningsgrad er høy! Men etter å ha rotet litt (riktignok på snøføre) opp mot Store Veotinden, først fra nord, og etter hvert litt i vestflanken, i går med vendereis som resultat, så er jeg på ingen måte mer enn middels sjokkert om du fikser det også. Just be careful! Tenkte på det i går da vi snudde, skulle hatt en Mayhassen som kunne jogget opp med tau i beltet og sikret opp etterpå. Dette har dessuten vært høsten med de mange vendereiser. Er ingen klatrer, men likevel - dette begynner å gå på selvtilliten løs - kanskje jeg skulle velge turmål litt mer etter evne? (Vendereis på ca. 3 av 6 klatreturer i sommer / høst ) Å lete etter 10 m knauser er uansett sært fordi veldig få driver med det, og det store flertallet mener det er sært. Sært trenger ikke nødvendigvis å være negativt. Mener dog det er mer sært med en lavere primærfaktor, rett og slett fordi det inbefatter mer og mer rart som man må være litt "engasjert" for å forstå vitsen med. Noen mener sikkert det er sært å samle på frimerker, men enda flere mener sikkert sært å samle på Afrikanske frimærker med bilder av negre (ops, det var vel det ordet som det ikke var lov å skrive lenger det) på. Dess mer man utvider, går i dybden og dykker inn i mikrotoppuniversetet, desto særere blir det vel. At det finnes mange sære hobbyer utenom fjellet er det vel liten tvil om Har man glede av å komme seg ut og være i naturen, så er vel det uansett flott - enten man leter etter 10m knauser, eller vandrer etter røde t'er - synes nå jeg i alle fall.

Hehe, den ene verre enn den andre. Noen ganger er det best å holde kjeft.

Om man tar med rubbel og bit av topper også de sekundære, ligger Rasletindens østtopp, ca. 2010 moh. enda litt nærmere. Erling er veldig glad i skiturer og fremhever derfor disse til stadighet. Greit nok, skiturer er flott, men kontrastene i naturen synes jeg er større om sommeren, og kanskje spesielt utpå høsten. At Rasletinden er en gørrkjedelig topp sommerstid er jeg helt uenig i. Det kommer litt an på hva slags innstilling man har. Ja, om man er god på ski er forflytningen mer traust på sommerføre. Rasletinden har dessuten flere varianter enn normalruta, både en rundtur via Munken eller inn "Steindalen" og opp "Steindalsbreen" som kan gjøre turen mer spennende rent teknisk. Utsikten er flott med kontraster mellom det bølgende, vannrike Valdreslandskapet på den ene siden og Jotunheimens dramatikk på den andre siden. At utsikten kanskje er enda mer spennende lenger vest på Kalvehøgdmassivet gjør ikke nødvendigvis Rasletinden til en gørrkjedelig topp. Ei heller at det finnes andre mer spennende topper. Man kommer tross alt opp på 3 timer i moderat tempo - og det er ikke så verst. Og Erling - om målet kune er å bestige Rasletinden fra Oslo så vil normalt forholdet tid på tur / tid i bil se enda mindre hyggelig ut i mai på en skitur

Nå er ikke jeg så stiv i geografi i hodet, men jeg innbiller meg at Grønland i mye større grad er øst og nordøstover enn nordover, selvsagt litt avhengig av hvor på den enorme øya man reiser. Men uansett uvesentlig. Mye viktigere: Takk for flotte bilder Ods. Alltid en glede å se is, isbreer og isfjell i disse tider hvor alle snakker om global oppvarming. Ikke akkurat å forakte disse fjellene heller. Skal man på eksotisk fjelltur kan man like gjerne reise til Grønland som å streve med sherpaer og tynn luft i himalaya.

Værmeldinger! Etter en drømmetur på tirsdag i det mest eventyrlige melislandskap man kan fantasere om, ble metereologenes meldinger tolket positivit atter en gang for torsdagen, men i bilen på vei oppover Bøverdalen med meterologens "siste" over radioen ble det klart at "ting hadde forandret seg", noe man klart og tydelig kunne se ut bilruta. Planer om å bestige Galdhøpiggen via porten ble raskt endret, og for å få gjort noe som helst valgte vi Spiterstulen og Hellstugubrean som mål. Sære interesser Det jaktes stadig vekk på nye knauser over 2000 meter med en primærfaktor over 10 meter - kanskje en av de særeste fjellhobbyer? Det siste året har ranglefanten og prosjektet tinderangling.no vært fremste eksponent får å måle, kontrollmåle og lete opp alt som er. Ved et par anledninger har de dokumentert interessante og nye ting. Med reaksjoner hos undertegnede som: "Hæ! Var det en topp? Vi gikk da der i 2000 og x, men jeg husker ikke noe jeg". Like mye energi til dette arbeidet som "Tinderanglerne" har jeg ikke, men jeg er ikke helt fri for den sære basillen og noen slike måleutflukter har det blitt på meg, også etter at boka om 2k toppene var ferdig. Det ble en artig tur til pinakkelen nord for Trollhøin i sommer og atter en slik tur i går. Det hele begynte for ganske lenge siden. Jeg satt å så på noen bilder fra Hellstugutraversen i 2004 da jeg la merke til en hump på en siderygg til Hellstuguryggen. Den så interessant ut, men pga. en monumental hammer / vegg på nesten 100 meter ned fra platået ved Nørdre Hellstugutinden er den ikke tilgjengelig som noen liten avstikker for hvermansen (men kanskje Mayhassen?), men i gråsuppa som hersket kunne jeg like gjerne ta med Lena opp hit som på en hvilken som helst annen tur. Dårlig vær, lite bilder og rask progresjon Formen har sneket seg opp et hakk eller to i løpet av sommeren samtidig som det dårlige været holdt kameraet for det meste i sekken. På den lettgåtte stien gikk kilometerne inn til Hellstugubrean raskt. Fronten hadde en flott liten portal som lyste dypblått i det grå været, men ellers var brekanten sørgelig og uttynnet. Vi gikk opp breen, i en liten bue rundt det bratteste isfallet, gjennom et sprekkområdet og opp sørøstflanken helt ytterst på ryggen slik at vi kom raskest mulig opp på ryggen og bort fra den løse flanken (så veldig ille var den ikke lengst til høyre.) Været var surt. Regn som gradgis gikk over til sludd og snø høyere oppe, i kombinasjon med kraftige kastevinder. Det kunne riktignok vært enda verre, for nedbørsmengdene var moderate, men det var i høyeste grad hustrig. Pausene ble korte. Såpeglatt rygg, løst fjell og høydemålinger Vi beveget oss forsiktig bortetter ryggen, over flere mindre knauser. At det hadde vært lite trafikk her var tydelig. Alt var løst, ingen tobeinte til å rydde opp. Hovedregelen var: Den steinen er løs inntil det motsatte er bevist, og selv da kan vi ikke være helt sikre. Ryggen ble smalere og fra brebotnen til høyre, som for øvrig har skilt lag fra Hellstugubrean for en del tiår siden, hamre isnende vindgufs inn. Tredjehver stein vi tråkket på var av den utålmodige sorten, nesten uansett størrelse. Og så: Der i tåka syntes en grim knaus, kvass, hvåt og delvis rimdekt. Ting ser litt mer mektig ut i tåka, men dette måtte da være "vår knaus?" Det var brattere enn antatt, vi kløv oss forsiktig oppunder den eksponerte egga på venstre side. Veldig enkelt, men et stykke ned til venstre. Et sklitak på det glatte fjellet kombinert med overivrig brk av løse håndtak kunne fort fått et stygt utfall. Tenkte at sikring sikkert ikke hadde vært tåpelig her. Vi sa ingenting, gjorde ingenting. Ingen følte seg fristet til å ta av sekken og fumle med tau og greier her i kulda. Toppen ble nådd, dvs. jeg gikk litt videre for å sjekke, men da jeg stirret inn i mammutveggen opp mot Nørdre Hellstugutinden, et kort steinkast inne i tåkehavet var det i alle fall helt sikkert. Det ble gjort flere målinger. Magefølelsen var helt med på at denne burde være med. Det var slitsomt å gå opp igjen til toppen, men forholdene for målinger var ikke gode. En stor stein som jeg med letthet kunne dyttet ut i nordstupet lå over selve skaret, så jeg målet under denne. Til sammen tre målinger viste primærfaktorer på 11-16 meter, altså ganske store sprik. Høyden må vel rundes av til 2070 moh., men med stor usikkerhet. Navn? Øst for Nørdre Hellstugutinden er jo potte kjedelig. Vardebygging Noen førstebestigning var dette garantert ikke, men toppen manglet fullstendig varde, noe Lena vardebygger raskt gjorde noe med mens jeg fiklet med målegreiene. Toppen er litt morsom fordi den er såpass avsidesliggende for de fleste. Men altfor vanskelig er den ikke å bestige. Spennende parallellutsyn til to breer er det også. Anbefales for alle andre med den sære interessen! Legger ved noen bilder etter hvert.

Hjertelig takk for flott turrapport Erik, så får en heller tåle litt mobbing og ditto bilder. Takk til alle dere andre som var med også for hyggelig turfølge. Kjenner jeg deg rett Erik så var dette ikke den verste bursdagen du har opplevd.... Jeg storkoste meg også, skal en klaga, var det kanskje litt varmt enkelte perioder for en stakkar svettegris, men et luksusproblem - intet annet! Når jeg kommer tilbake skal jeg se om jeg får lagt ut et bilde eller to av bursdagsbarnet. Du slipper gjerne lett unna på bildene når du legger ut egne rapporter. Men har et fint bilde der du fornøyd klyver opp det lille klyvepunktet på sørsiden av Store Hellstugutinden. Trist var det også å se at "taggingen" som jeg observerte første gang august 2004 fortsatt var der i fullt monn Vi fulgte omtrent samme vei på ruta denne gangen som på min tur i august 2004. Se ev. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1617 Eneste forskjellen var min omgåelse av den bratteste hammeren samt et litt annet veivalg på den vanvittig løse hammeren litt lenger nede. Synes for øvrig den lille "vinkelbevegelsen" vi gjorde ned den fungerte bedre. Takk igjen!! PS! Og jeg stemmer på Store Hellstugtinden som Jotnheimens flotteste utsiktstopp. Har tenkt det på to tidligere besøk, og det ble bare bekreftet denne gangen.

Å? Det er mulig SRX har avslørt seg tidligere, men det er nå ikke forbudt å eie eller å være glad i snøscooterkjøring, bare mange former for kjøring som er det. Når det er sagt, ville det overraske meg meget om SRX aldri har brutt lover og regler mtp. scooterkjøring. I så fall har du helt rett Bjarne, det var bare påstanden som virket litt udokumentert.

Regner med at dette er en tur med få eller ingen økonomisk gevinst for deg og ikke kan betraktes som noen form for næring - i så fall er denne "annonsen" helt ok og i tråd med fjellforums retningslinjer. Ville bare sjekke opp for å være sikker.

Eh, nei takk - hver sine lyster - men det hadde vært artig å se deg i aksjon en gang Hvis fjellsport og klatring kun skal være for dem som ikke benytter sikringer så gjerne. Ja det er stygt med slynger, men man kan jo også plukke med seg andres slynger selv om man legger igjen noen, om ikke annet så for å beholde status quo. Synes ikke slike utsagn tjener deg - kanskje ser du det nå, kanskje ser du det om 10 år, kanskje aldri. Men for all del som allerede nevnt - jeg tror deg, har INGEN grunn til å betvile deg, jeg har gått de aller fleste (ikke alle) stedene du har ranglet deg forbi i sommer, og kjenner meg godt igjen i den grad du har tatt deg bryderiet med overhode å nevne dem i dine rapporter Spent på hva du har fore neste helg, det ser brukbart ut med været. Klyvetur Styggedals - / Skagastølsryggen med en avstikker ut på Storen? Litt provoserende spøk? Kanskje, men på den annen side, hadde ikke sperret øynene altfor høyt opp om det ble tilfelle. Bilde av Surtningssue kommer pr. Pm / epost, er spent på den informasjonen jeg kan gi. God neste tur!

Rå tur!!! Du må i alle fall slutte med slike utsagn som at du ikke går spesielt fort og slike ting. Du er en eliterangler av de sjeldne. Har snakket med mange og møtt en del folk de siste årene. Klatrere, tindeklubb medlemmer, spreke folk, tøffe folk, men ingen i nærheten av det du presterer. Har også snakket med folk som er langt bedre enn meg som tror du skrøner. Jeg tror ikke du skrøner, er bare imponert. Har møtt andre folk som har gått heftige ting, men de har i de minste rappellert eller drevet med selvsikring. Du kaller moderat klatring i utsatt høyfjellsterreng for "litt klyving". I siste turrapport har du forresten et snev av forståelse for at du er spesiell i din kommentar om at "de vet ikke helt hvem de snakker med" eller noe slikt mtp. de fjellfolkene du møtte. Er i alle fall veldig artig å se den ene rapporten råere enn den andre og man lurer på hvor dette skal ende? At du i våre vanlig dødeliges øyne er "klin gærn" ble for alvor klart for meg nå i forrige uke mot sørtoppen på Surtningssue. Hadde jo allerede hørt om Veotindstuntet fra Robert, men i alle fall var vi på vei opp mot Sørtoppen via hammeren fra Midtre sent på kvelden. Jeg og ei som er brukbart god til å klatre. Klatreinstruktør, Breinstruktør, Tindeklubmedlem, og med planer om å bli Nortind tindevegleder. Vi prøvde og vi prøvde, sånn ca. 3 mulige varianter. Kom litt opp en, ca. grad 4, meget utsatt. Stoppet videre opp pga. manglende sikringsmuligheter. Forskjellige varianter, bl.a. diedre hun mente lå fra 5 og oppover. Det er klart bryr man ikke om å sikre, så er det heller ikke noe problem at ruter er dårlig sikret, samtidig går man NED ukjente passasjer på grad 4 er i alle fall marginene små. Hun trodde aldri i verden du hadde gått der. Jeg sa jeg har ingen grunn til å tvile på det, samtidig uten helt å kunne forstå hvor (skal sende deg et bilde med noen spørsmål). Men i alle fall helt rått, og jeg tror det begynner å gå opp for deg at det du driver med er litt spesielt - om du ikke har visst det hele tiden. Kjempedyktig er du også, og unngår du uflaks så lever du lenge, men marginer kan du umulig ha mange av. Du finner ikke mange med fjellsport som yrke som hadde gjort en del av de tingene du har gjort deg etter.

Galdhøpiggen har faktisk ingen toppvarde. Toppen er mer eller mindre ribbet for stein. Om alle gikk med til å "mure" hytta, eller om de har blitt souvenirer vet jeg ikke, men det eneste du finner helt på toppen er en trebeint sikteskive i metall, samt et par gamle 2x8" bjelker som fungerer som sittebenk. Men ingen varde. Men uberørt er jo toppen alt annet enn.

Den kommer helt sikkert når Erik får samlet tanker og formuleringer, samt plukket ut bilder. Tålmodighet Nils: Det var nok tøffere det du drev med. Morgenfrisk 2-åring kl. 7 når man har lagt seg 6 etter i praksis nesten 2 døgn på våkern, det er ekstremsport det. Jeg slang meg på en rasteplass langs rv55 under åpen stjerneklar (med strek under klar) himmel litt over midnatt og ble vekket av sola på morgenkvisten. Vi hadde dessuten såpass sen avtale jeg og Lena, at jeg hadde et par timer bare til å suse rundt i morgensola. Deilig!

Nei, og ja, jeg klatrer ikke stort, men jeg synes det er artig med slike passe luftige turer, og jeg trives best med tau på slike steder. En gang var det faktisk en velsignelse på denne turen i forgårs fordi en stein jeg egentlig hadde snakket lenge og vel med på et 3'erflytt, med en del meter ned, bestemte seg for å reise nedover idet jeg gjorde flyttet. En stor stein og mye smågodt for nedover sammen med meg, men jeg stoppet etter en snau meter da tauet strammet seg. En liten vekker. Det var også noe lettere enn jeg hadde trodd, men at det var av et annet kaliber enn "hammeren" nord for Store Hellstugutinden var jeg rimelig overbevist om. Hovedutfordringen var imidlertid der som på onsdag å unngå problemer som følge av løsgods, både for en selv og turfølge. Ang. bildestørrelsen. Har litt tungvint siden bildene ligger på en nettverksløs og internettløs PC, gjorde en rask batcheksport til jpg fra Lightroom, og gadd ikke å åpne dem i PS for ytterligere komprimering, så jeg gjorde et forsøk - og det gikk. Vet ikke om det skyldes at begrensningen ikke fungerer, eller om den ikke gjelder brukere med administratorrettigheter.

Etter lang tur dagen i forveien passet det med en noe kortere sag denne dagen. Like etter 10 var Lena og jeg i gang fra Leirvassbu. Jeg har mang en gang skottet opp på den bratte østeggen på Tverrbytthornet og fundert på hvordan det er å komme opp der, og denne dagen med sekken full av utstyr samt tørt fjell, skulle det gjøres et seriøst forsøk. Vi fulgte stien gjennom Kyrkjeglupen før vi rundet Tverrbytthornet i lia og skrådde opp til foten av den steiler østryggen. De første 40-50 meterne var det egentlig ikke mer enn enkel klyving i litt løst fjell, men det bar jevnt oppover og etter hvert ble følelsen av luft på nedsiden påtakelig. Det passet derfor godt med standplass da et litt mer vertikalt punkt dukket opp. En nesten ny stor kile i en sprekk vitnet dessuten om at andre hadde fart samme leia i en ikke altfor fjern fortid. Det første punktet var egentlig turens gufneste. Ikke altfor vanskelig, usikre på om vi skal si 3+ eller 4-, men vi får ikke overdrive, så vi sier 3+. Egentlig ikke så vanskelig, men man ble presset litt ut fra fjellveggen samtidig som takene var av en slik karakter at man ikke torde satse alt på et tak. Videre varierte det med stort sett lett klyving og enkelte småpunkt i området grad 2-3. Vi sikret 3 taulengder á ca. 25 meter og etter det fortsatte vi med fin klyving 50 meter til innen ryggen bikket over i ei flatere skråning som er delvis dekt av ei snøfonn, ei fonn man ser godt fra mange andre steder. Skylaget dro nå innover fjellet, og en kjølig frisk vind kilte seg inn mellom marg og ben. Vi somlet derfor minimalt på Tverrbytthornet. En omgåelse på fonna mot nord ble etter hvert avbrutt pga. overraskende hard snø, så vi fulgte eggen som byr på mye artig ryggrangling bort til Vesttoppen. Tinderanglerne (www.tinderangling.no) finner vel sikkert ut at ene toppen mellom V1 og Hornet bør måles mer nøyaktig, men jeg syntes ikke det var noe ved den som minnet om en klar kandidat. Et stykke bortenfor Vesttoppen kom vi til den mest markerte rødfjellhammeren på traversen. Å klatre rett opp fra øst er seriøst, men omgåelsene er flere. Normalveien fører litt ut til venstre og ned et stykke mot sør. Vi valgte en morsom, men litt løs hylle mot nord som man kunne følge rundt hele "knollen" og komme bort til rappellfeste på vestsiden (rappellen omgåes relativt greit mot sør om man vil). Vi valgte rappellen for å ha forsøkt det. Litt kinkig start, men så bare kos. Og denne hammeren så ut til å være en drøm for dem som vil klatre litt på 2k turer. Rød, fast og fin og med masse nyttige sprekker til tak og sikring. Mener å ha lest den er gradert til rundt 4 en gang, men det så også ut til å være flere varianter. Resten av turen ble transportetappe, mye løs urd ned mot skaret i vest og videre bratt på skrå ned flanken mot Leirvatnet og tilbake til Leirvassbu etter ca. 7,5 timer. Legger ved noen få bilder.

Utfra det du skriver, ville jeg kanskje ikke anbefalt dette? Men dere kjenner dere selv best. Vær har også mye å si. Fra og med Bandet er dere uten merking. Ganske bratt opp deler av ruta du har plottet. Kan gås med en slakere variant litt lenger øst (i en s bue). Med mindre dere føler at dette bare var lett oppvarming når dere kommer til Bandet, ville jeg nok vurdert å bare gått videre til Memurubu langs stien i denne omgang. Blir fort en 18-1900 høydemeter totalt på den turen. I normalt tempo fort en 9-11 timer. Mindre om man er SPREK, mer om man koserusler.

Flere har målt søre Høgvagltinden og bekreftet denne, så den skal vel inn. Toppen på Semeltindfjellet er jeg fortsatt ekstremt skeptisk til. Tror for øvrig ikke du er spesielt pinglete av deg ranglefanten. Nesten alle oss her inne er vel pinglete om Mayhassen skal være målestokken.

Det er vel den av toppene vi har med i boka som det er størst sannsynlighet for at skal ut, dvs. reell pf < 10 meter. Vi lå også og vaket på Jotunheimværmeldingene, men de ble bare dårligere ettersom lørdagen nærmet seg, så tur utgikk. Mye god mosjon og fjelluft fikk dere i alle fall.

Artig rapport detta, og når du får frem kameraet, uansett vær - kommer det alltid noe interessant ut. Må innrømme at jeg ikke alltid leser alle ord i dine rapporter, men denne gangen gjorde jeg det, også fordi det er en tur som interesserer meg svært mye. Noen ganger har du bare så herlige språkbilder at jeg blir for å si det forsiktig: imponert. I neste omgang kanskje også litt inspirtert.

Du kan mer enn bare å drive med "crazyrangling" ser jeg. Flotte bilder fra den dagen du "tok det med ro". En eneregibombe av de sjeldne må du være!!!!!!!!

Til Nils sitt innlegg er det dog viktig å presisere at bildet hans er tatt en mnd. tidligere. Dvs. en del av det hvite er nok snø som var borte et par mnd. senere. Men ja, for all del. Huff nei, nå blei jeg trist.

Ikke hos Nomaden en gang? Norli Universitetsgata har den garantert. Hvite Drømmer altså. Takk for kjempehyggelig tilbakemelding Bjarne, og spesielt glad er jeg for at du synes spotlakkeringen funker, det er noe vi var veldig usikre på. Ikke bare er det dyrt, men i tillegg har det resultert i store produksjonsproblemer, med forsinkelser, feilleveringer osv. som har bidratt til å gjøre vår sommer litt mindre bra

Er ikke alltid så lett med journalister som skal presse informasjon om ting de ikke har greie på inn på kort plass. Se også artikkelen om oss i dagens aftenposten på nett. Vi fikk rettet på noe, men enkelte ting blir i beste fall fortsatt en anelse upresist når det skal trøkkes inn på begrenset plass med andres ord. Men alt i alt greit nok. Vi er i alle fall sjeleglade for i det hele tatt få noen form for spalteplass http://www.aftenposten.no/reise/article1944761.ece

Nei Bjarne vet nok hva han skriver om. Han gikk nok kanskje mer direkte ned fra kampen. Enkleste rute ned er jo å gå litt sørover og så hårnålsving til venstre (markert med varde) ned et galleri som har 1-2 punkter grad 2. Riktignok korte punkt.