morten

Da vi gikk Knutsholet rundt i 2006 gikk en av oss ned fra Burchardts tind til utløpet av Knutsholet (mens vi andre gikk ned i Svartdalen). Han skulle til kajakken sin på "Knutsholstangen". Iflg. ham var det greit farbart, men en del bratt og våte sva. Sikkert mer kurant å gå nednfra og opp.

Hvis dere er flere og har breerfaring, kan det være et alternativ å gå opp breen fra nord opp øst for Midtre Stølsnostinden. Da unngår man det bratteste svaterrenget.

På 14-1500 moh eller deromkring hvor veien gjør en brå sving og passerer over en kul (før en liten nedoverbakke før man igjen tar fatt på siste stigninga) er det brukbart å telte på venstre side av veien.

Es liegt verhältnismässig ziemlich wenig Schnee auf den Gletschern dieses Jahr. Sie sind alle verhältnissmässig wenig gespaltet, aber ganz spaltenlos sind sie auch nicht. Wasserlöcher gibt es auch, obwohl ich denke jede Mänge ist ein bischen übertrieben. Vor allem Veobrean ist für seine Wasserlöcher bekannt. Du findest vielleicht nicht so viele die dich empfehlen wird auf schneebedekte Gletscher loszumaschieren, aber mit viel Erfahrung gibt es bestimmt schlimmere Sachen den man machen kann. Aber brichst du durch beim alleinegehen bleibst du vielleicht auch unten. Wegen das wenige Schnee, wird zum grossteil die Gletscher schneefrei sein, aber bestimmt nicht ganz. Da wo der Schnee noch liegt sind die Schneebrucken warscheinlich dünner als Normal. Vielleicht ein bischen extra vor sich fühlen mit eine Stock oder ähnliches, und durchgeweichte Nachmittagsschnee vermeiden? Es bleibt deine Entscheidung, und wenn du Erfahrung besitzt entscheidest du das vielleicht am besten vor Ort. Memuru- und teilweise Hellstugubrean hat am wenigsten Spalten, Styggehøbrean hat einigen, Veobrean eher mehr.

Busken: Nei dessverre, bombesikker er jeg ikke, men etter informasjon fra Erik Aa, Robert, Arne Tinderangler og flere så ble jeg veldig overrasket over den stusselige skardybden. Bør nok måles av en nerd for nerder Dusør. Kameraet er nok ikke verdt stort lenger, men om dataene på minnekortet skulle være tilgjengelige.... Dusør? I alle fall nok til å få horisonten til å svaie Ameak: Mnja, vi vurderte halvveis retur via Skagastølsryggen. Uten at jeg tror noen retur ville vært altfor trivelig i det været. Den du nevner som ville tatt oss raskere ned i lavlandet vurderte jeg ikke, bl.a. fordi det var mye åpne sprekker i Slingsbybreen og fordi sikten var så dårlig (tåka lå lavt). Kanskje hadde det vært en bedre ned Slingsbybreen, men gått er gått

Hei. Du må registrere en NY TUR (støvelsymbol) eller klikke på et toppsymbol når du er inne i en liste. Du trenger IKKE å skrive noen TURRAPPORT. Det du trenger er å gi turen en tittel. En dato (hiusker du ikke, gir du den en ca. dato) og EVENTUELT bestigninger. Hvordan du føyer til bestigninger ere også beskrevet under HJELP seksjonen. Å registrere bestigninger på en tur tar fra sekunder til 1 minutt.

Ingen bro ved Storkroken nei. Normalt greit å komme over der, men forekommer flere ganger ved stor vannføring at det er litt stritt (da må man være forberedt på å finne egnet vadested). Ved unormalt stor flomføring, kan det være direkte farlig. Utover nå, om det ikke har regnet mye burde det gå greit. På lørdag ( i går) var det visst så mye vann at det fløt betydelige mengder forbi vanninntaket.

Advarsel - lang rapport Å gå fra Maradalen gjennom Hurrungfjellene hadde vært en drøm en stund, og etter fjorårets tåketur til Maradalsryggen hvor flaksstrikken ble tøyd lovlig langt var jeg for min del ferdig med atkomsten fra Bandet via Slingsbybreen til Maradalsryggen. Nå var det nytt år og nye muligheter. Juli var egentlig siste sjansen for meg denne sommeren, men håpet fikk mørnet seg en del etter at den ene langtidsmeldingen etter den andre varslet regn og ustabilt vær. Så på tirsdag kom det en melding fra Sondre: "Mulig værvindu fra onsdag til torsdag". "Oppklarnende utover onsdagen og tilskyende igjen utpå torsdagen". Javel. Jo. Når lysta er større enn vettet ble det til at tur ble bestemt. På grunn av værvinduets beskaffenhet ble planene endret litt. Opprinnelig plan var å gå fra Turtagrø gjennom Keisarpasset og sove på Botolvsnosi, men nå var det dag 1 som var den fine. Vi skulle gå via Botolvsnosi inn Maradalen, opp breen og via Maradalsryggen til Sentraltinden. Sove der noen timer, og så fortsette over Storen tilbake. Del 1:Helgedalen - Botolvsnosi - Spennende landskap En duggfrisk, overskyet morgen med tåkeskyene hengende tungt nedover fjellsidene, litt før halv ti, stod to ungdommer (Sondre og Bjørn-Even) og en gamling (undertegnede) klare til avmarsj i Helgedalen. Vi fulgte vei og senere sti mot Keisarpasset. Her hadde jeg aldri vært før og etter hvert som tåka lettet mer og mer på sløret ble jeg stadig mer begeistret over landskapet. Her var flott, og på vei ned mot Jervvatnet kunne vi gjennom hull i skyene ense mektige alpine tinder høyt der oppe. Stilig! Sola blandet seg dessuten mer og mer inn i tilværelsen, noe som ikke var oss i mot. Fra fronten på Gjertvassbreen strakk et smal is-sig seg ned mot en liten kalvebre i dalbunnen. Sondre lurte på hvordan det ville vært å klatre opp der - en annen gang! Gjertvasselvi var første hinder på turen. Jeg vadet, mens Sondre og Bjørn-Even kom seg nesten tørrskodde over vha. hoppemetoden. Videre måtte vi skrått opp før vi rundet ut i fjellsiden over Utladalen med kurs mot nesa til han Botolv. Jeg har vært utrolig lite i disse traktene sommerstid, og det var spektakulært å krysse sadelen ved Botolvsnosi og få hele utsynet ned i Utladalen. Ca. 4,5 timer hadde vi brukt hit i moderat tempo med en og annen småpause innimellom. Del 2:Botolvsnosi via Maradalsbreen til Jernskardtind Nede til høyre lokket et av turens mål, Maradalsbreen. Man ser den så fint og forlokkende fra f.eks. Uranostinden, men det er en slags aura av utilnærmelighet over den, godt utenfor vanlige ferdselsveier og turmål. Fronten var snøfri og temmelig flat mens vi innimellom drivende skyer kunne skimte et langt mer dramatisk scenario av sprekker og istårn lenger opp. Selve "rampa" vi hadde tenkt å følge til Maradalsryggen så kort og godt skremmende ut, så vi satte vår lit til at virkeligheten var mer vennlig. Vi skrådde ned bratte grassbakker til Maradalen, forserte en del grov urd før vi krysset relativt lettgått morenelandskap opp til bretunga. Selve nedstigningen fra Botolvsnosi gikk veldig greit, men det er sikkert lett å rote seg bort i mer skrentete og brattlendt terreng om sikten er dårlig. Tåkeskyene hadde i mellomtiden fordampet helt og sluppet et sjeldent heftig åsyn løs på oss. Rundt den ville Maradalsbreen, i en ugjennomtrengelig hestesko voktet tindene det som må være Norges råeste, mest bortgjemte og ugjennomtrengelige bakgård. Til høyre, mer enn 1000 meter nesten rett opp ruvet Gjertvasstinden fra en ny og ukjent vinkel, etterfulgt av Styggedalsryggen. Innerst den mektige Sentraltinden og den takkete Maradalsryggen. Til sist var det Kjerringi og Mannen til venstre. Det de ikke har i høyde, tar disse to igjen i kvasse former og brutale styrtninger. Aldri så jeg det ekteparet i slik en voldsom fremtoning som fra Maradalsbreen. Vi ruslet innover den nesten sprekkfrie nedre del av breen, tittet på renna opp mot Gjertvasskardet og beundret sørveggen (og de som klatret opp der for noen år siden) mot Gjertvasstinden. Ved snøgrensa kom tauet på og oppover det første henget dukket etter hvert sprekkene opp, den ene større og dypere enn den andre. Vi fulgte en naturlig linje oppover i en sving mot rampa som leder helt opp til Maradalsryggen. Det kilte litt når vi tittet opp på isveggen som hang over en høy fjellskrent. På toppen over dette så det ut som vi skulle opp en siste bratt snøbakke før vi kom på land. Vi tok oss opp på rampa helt til høyre hvor det var minst bratt. Her var det digre sprekker hele veien, men snøbroer ga fortsatt grei atkomst videre. Et sted var det en tunnel i breen, sikkert 10-12 meter lang og stor nok til at en varebil kunne kjørt gjennom. Resten av snøbakken var mindre bratt enn fryktet og i god myk sommersnø var det helt uproblematisk. Herlig var det dessuten å komme ut fra den skyggefulle flanken og opp i sola på ryggen. Bjørn-Even kviknet raskt til ved synet av ryggen videre, og etter en kjapp matpause var det på'n igjen: Del 3:Maradalsryggen til Sentraltinden, en sen kveld Klokka var litt over 6 om kvelden da vi tok fatt på neste etappe. Smørmykt, lett gyllent kveldslys, lå over hele Vest-Jotunheimen mens det var langt mer skyete i øst. Vi var veldig fornøyd med meteorologene og værvinduet så langt. Måtte det bare holde til neste formiddag. For meg var dette tredje turen oppover denne ryggen og de fleste klyvepassasjene var kjente. Det er mye klyving hele veien, men ingen større vansker. Vi sikret en kort utsatt passasje og ikke lenge etterpå var vi på den sørligste av ryggens flere små sekundærtopper. Sondre måtte selvsagt også oppom den neste toppen like bortenfor mens jeg og Bjørn-Even begynte på en liten omgåelse ned i sørvestflanken. Videre mot Nørdre Maradalstinden var det to muligheter: Enten skrått opp et sva, eller mer direkte opp mot toppen. Bjørn-Even ville klatre, så da ble det direktevarianten. Han sikret meg opp en kort lett taulengde før vi snart stod oppunder den bratte hammeren man ser så godt nedenfra. Utvilsomt cruxet i dag. Litt til høyre går varianten beskrevet i klatreføreren, mens vi valgte samme rute som vi gikk i 2004, Kims riss. Et kort, bratt og krevende riss midt på hammeren. Bjørn-Even gikk løs på oppgaven med liv og med lyst. Som i 2004 ble det også denne gangen teknisk klatring i øvre del. Kile og kamkile med fotløkke i det mosegrodde risset. Egentlig burde man satt seg ned og virkelig kost seg med utsikten mye lenger, men tiden gikk fort og Sentraltinden var fortsatt en rekke småhindringer unna. Fra Nørdre Maradalstinden gikk vi bratt ned ei snøfonn og rundet toppeggen slik at vi kom opp i skaret nordvest for denne og fortsatte bortetter ryggen over et par mindre topper. Den ene av disse hadde flere "sikre" kilder hevdet at 100% sikkert hadde en primærfaktor på godt over 10 meter. På den bakgrunnen hadde jeg valgt å ta den med i nyutgaven av Norges Fjelltopper over 2000 meter. Nå på åstedet, var det i grunnen ingenting som tydet på at denne hadde 10 meter. Vi rappellerte ned på nordsiden av denne og en annen liten småkul på ryggen før vi omsider kunne begynne på siste kneika mot Sentraltinden. På et tidspunkt skal jeg ta et bilde, tar hånda til brystlomma hvor det ligger.... skulle ligget. Glidelåsen er åpen. Faen! Jeg forstår med en gang hva som har hendt. Jeg har en Arc-Teryx jakke som har tidenes dummeste jakkelommer. Alt man putter i disse renner ut som en foss nesten med en gang man måtte glemme å dra opp glidelåsen. Sånn er ikke andre jakkelommer! Det er selvsagt min skyld at jeg glemmer å dra igjen glidelåser, men likevel da...Dustelommer! Min siste Arc-Teryx jakke. Makan! Også alle de kule bildene da! Verre med de enn med kameraet på en måte. ÆSJ! Vi klyver oppover ryggen som er mer som en flanke i starten, drar oss litt ut mot venstre, klatrer opp en kort taulengde før vi runder ut i sørvestflanken. Herfra følger vi en rekke bratte snøfelt oppover mot toppen. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli mektig sliten på slutten. Sekken føles tung - som et ustabilt lodd, og kroppen lystrer ikke helt som den skal, så jeg får låne en taustump over et kort overrislet klippeparti før vi omsider kan innta vårt hjem for natten: Sentraltinden. Del 4:Hotell Sentral - A "room" with a view - could have been. Mens vi slet oss opp de siste bakkene hadde mer og mer skyer funnet sitt snitt til å dukke opp på himmelen og vel oppe på toppen puffet tåkeskyer frem fra intet langs Styggedalsryggen. I grunnen litt sprøtt, nesten som popcorn. Det ene øyeblikket var de ikke der, og i det neste... På Sentraltinden som vi nådde kl. 23:15 (14 timer på tur) er det gjort i stand en liten bivuakkplass. Bjørn-Even hadde tatt med seg sovepose og hadde det som en greve, mens jeg og Sondre strevde med litt mer kummelige kår i Sondres vindsekk. Dunjakka gjorde at overkroppen holdt seg varm, men lår, knær og føtter hadde det etter hvert ganske hustrig. Det var en slik natt hvor man i ettertid skryter: "Jeg har ikke sovet et minutt", men så ille var det nok ikke. Dypsøvn ble riktignok dårlig med. Den tiltakende vinden fikk "teltet" til å blafre og flagre som besatt. For å komme oss ned før "uværet" var vekkerklokker stilt på kl. 4, men Sondre var mer enn klar før den tid og etter litt snøsmelting, frokost og pakking tuslet vi avgårde inn i tåkegrøten kvart på 5. Del 5:Til Storen i Stor Vind(!) Vi tok en kjapp rappell ned fra Sentraltinden mot Vesle Skagastølstinden, eller dvs. den skulle vært kjapp, men tauet kilte seg fast og Bjørn Even måtte klatre opp og hente det. For øvrig en ufin rappell med veldig mye løsgods på farlige steder. Med ett tau og et skrekkbilde på netthinnen av tre klatrere på en liten hylle i veggen på vei ned fra Vetle Skagastølstinen mot Mohns Skard der tauet kiler seg fast, valgte vi å forsøke traversen forbi Vetle til Mohns. Den tette tåka gjorde dette imidlertid ikke helt lett. Vi famlet oss fram, gikk litt feil og litt mer feil, fant en varde, trodde vi gikk riktig og kom etter hvert til et bratt sted hvor det hang et tau ned fjellsiden, festet i en bunt slynger som igjen var festet i en gammel rusten bolt, og ikke noe annet. Vi slang en slynge rundt ei steinblokk som backup og rappellerte ned, havnet ut på det store snøfeltet som vi så kunne følge opp til Mohns Skar. Vi hadde vel vært mer enn nok opptatte med å finne veien, og hadde knapt lagt merke til at det nå regnet i tillegg til den tette tåke. Vinden hadde dessuten økt enda mer på. I Mohns skar formelig brølte den og man kjente det røsket i hele kroppen. En stund hadde vi gått med tauet løpende i mellom oss, men frykten for at et voldsomt vindkast skulle blåse en av oss utfor stupet på vei opp svaene fra Mohns gjorde at vi sikret et kort stykke her. "Rykkekoder" i tauet ble avtalt for å erstatte manglende blikk- og stemmekontakt. Sakte men sikkert jobbet vi oss opp til toppen av Storen hvor vinden overgikk alt hittil. Vi gikk med lavt tyngdepunkt de siste meterne til toppen. Tåka lå som en bomullsdott rundt. Inni hetta hørtes vinden ut som en turbomotor, og det regnet nedenfra og opp. Kommunikasjon foregikk ved å stikke ansiktene sammen og holde hånden mot vinden. Flere ganger ble jeg vippet ut av balanse av vindkastene. Det var vel i grunnen ingen av oss som trivdes sånn kjempegodt på toppen, men vi beholdt roen og fokuserte på den slitte frasen: "Et skritt ad gangen". Veien hjem til sivilisasjonen ble delt opp i småetapper og vi fokuserte hele tiden på neste etappe. Noe annet enn rappell ned de første meterne fra Storen, hvor mange går usikret, var helt uaktuelt, og vi så vel alle ut som klovner der vi kjempet mot vinden ned mot hakket der Andrews møter Tandbergs renne. Del 6:En meget lang nedstigning fra Storen Akkurat der og da var det en stor fordel at jeg hadde vært her før. Til alle kanter så man kun få meter før fjellet forsvant ut i tåkehavet. Skjønt å ha vært der i finvær og tett tåke er to forskjellige ting. Jeg kjente heldigvis igjen en passasje 100% sikkert og visste at vi ikke var langt fra Heftyes renne. (Vi droppet normalrappellen fordi jeg var usikker på hvordan det ville bli med kun et tau, og i denne vinden). Vi så ingen slynger (sikkert ikke vanlig å gå ned her) men fant et greit rappellfeste og satte i gang. Jeg dro først ned det jeg trodde var Heftyes. Bare det å få det våte tauet ned var en stor jobb. Jeg blei hengende i klemknuta annenhver meter for å løse opp i flokene av det sammenblåste tauet. På en måte er det litt morsomt hvordan tauet oppfører seg i sterk vind (kanskje ikke akkurat der og da) - det blir litt som levende spaghetti. På et utkast presterte vinden å blåse tauet oppover igjen(!). Jeg kom åpenbart ned ved siden av Heftyes, for jeg kjente meg ikke igjen. Jeg sjekket taudraget. Bom fast! Ikke sjanse! Helt automatisk og løsningsorientert begynte jeg å måle opp resttauet med øynene og gjøre en vurdering av hvor mye tau vi kunne få med oss om vi måtte kutte. Ikke for mye nei! I små lommer mellom vindkulene klarte jeg å kommunisere til Sondre at han skulle dra opp tauet og heller gå ned der Heftyes åpenbart måtte være. Og heldigvis, med tauet ned den veien klarte vi å hale det ned med et nødskrik. Nå gikk det igjen lettere, på løpende mellomforankringer ned til Galleriene og bort til Hjørnet. Det første stykket ned fra Hjørnet kjente jeg meg også godt igjen, men så ble det verre. I den tette tåka så alt likt ut. Det som så ut som et tråkk kunne stoppe opp 20 meter senere uten at vi så det. Vi mistet rett og slett fullstendig oversikten. Et nøyaktig GPS spor av ruta nedi her kunne nok hjulpet endel. Vi gikk i alle fall feil, og jeg skjønte det fort, for så bratt hadde det aldri vært her på tidligere turer. En rappell. En rappell til, og der en varde! Back on "track". Det hadde nå regnet så mye at det rant bekker over alt. Oppsamlingene av stein på hyller og i renner ble straks mye mer rasvillige mettet på rennende vann som de var. Vi forsøkte å trå forsiktig og ikke stresse av mulig rasfare fra oven. Omsider nådde vi svaene, eller var det svaene? Ja sva var det i alle fall, men de riktige? Vi havnet i ei grusrenne som førte ut i avgrunnen mot Skagastølsbreen, fikk øye på en enslig rappellslynge 10 meter lenger til venstre og fant ut at vi måtte tilbake igjen. Vi la på ei ekstra slynge og starter rappellen, på skrå mot vinden over søkkvåte sva for å komme mer i riktig retning. Da Sondre var nede og fikk ropt at vi måtte enda lenger på skrå for å komme videre var ikke det akkurat noen god melding. Vi som trodde dette var siste rappellen. Ikke mye slyngemateriale igjen nå. Etter nok en kort rappell til var gleden stor da konturene av en varde dukket frem fra grøten. Vi forsøkte å følge vardingen, men det er sikkert en del villedende varder, for vi endte i alle fall flere ganger opp i terreng som jeg ikke kan huske fra tidligere turer, og som jeg neppe ville likt for godt, selv på tørt føre. På glinsende sva som fadet ut i et hvitt lerret, tilsynelatende uten ende var det i alle fall ikke moro. Jeg og Bjørn Even endte opp med enda et par rappeller mens Sondre tok noen spenstige nedstigninger på sva uten sikringer. Etter 7 rappeller (!) ned fra Storen, konstant høyt spennings- og adrenalinnivå kunne jeg plassere siste slyngebiten rundt ei blokk og konstatere at nå var det over idet tåke lettet litt og Hytta på Bandet dukket opp ikke langt under oss. Hvis noen finner fargerike slynger på litt snodige steder i flanken opp mot Storen, kan det godt hende vi er de skyldige. Det hører også med til historien at på et tidspunkt prøvde jeg å ringe Sondre for å kommunisere. Fikk ikke svar, puttet telefonen i den nevnte Arc-Teryx lomma og like etterpå la jeg meg ut i rappellen for så å høre en "klakk"-lyd jeg umiddelbart visste hva var: Telefonen min som reiste ut av lomma og ned på svaet og videre ut mot Skagastølsbreen. I grunnen en skikkelig "miste-tur" - mistet også et par andre småting. I det sure været, og etter at jeg entrer full-fokus modus, ble mat og drikke helt glemt. Når jeg kom ned til Tindeklubbhytta slo det meg at siden halv 5 på morran hadde jeg drukket 3-4 slurker med vann og ikke spist noe(!). Det var også i dag 14 timer i konstant aktivitet. Herfra og inn var det bare fryden. Sola tittet frem, i bilen var det de herligste kullsyreholdige drikker og på burger'n i Årdal traff vi et par hyggelige godt beduggede lokale eksemplarer som var i overkant pratesjuke. Altså var alt tilbake til det vanlige, etter en for meg meget uvanlig tur. Tusen takk for en utrolig minnerik og for det meste kjempeflott tur Bjørn Even og Sondre! Sondre legger forhåpentligvis ut noen bilder (og kanskje supplerende kommentarer) siden mine ble igjen oppi der.

Etter en tids testing er punktene nevnt i forrige innlegg nå tilgjengelig for alle registrerte brukere.

Atter en gang har vi fått "rasket" sammen en dedikert bilde og nyttekalender for Jotunheimen. Dette er 5. kalenderen (tidl. 2006, 2008, 2009 og 2010) og det blir nok også den siste, men moro har det vært å lage kalender fra favorittfjellområdet. Selv om ikke størrelsen på bildene er allverden, kan kalenderen studeres tas i øyesyn her for dem som måtte være interessert: http://www.glittertindforlag.no/Produkter/2011Jotkal/PID-SIDEEKS.PHP

Nybuløsningen var visst ikke så optimal. Var vel noe i retning nestenulykker når mindre bevegelige skulle ned denne bratte stigen. Bitihorn er vel nesten alfa og omega for Torfinnsbu? Det kan da ikke være sååå vanskelig å få laget en løsning. Noe støpegreier og en fritthengende langbrygge eller noe? Er det mangel påvilje? Om Torfinnsbu bortfaller blir M/B Bitihorn redusert til en "cruisebåt" for sittepassasjerer. Ikke noe vondt om det, men for fjellfolk er det ruta ti Torfinnsbu som er det interessante.

Mø så dikkan. Eller på norsk: Vi så dere, fra Galdhøpiggen. Tre små prikker på vei oppover den hvite bre mot sørlig Ymelstinder

Hei. Sjekk om veien inn er åpen først. Generelt bedre der det ligger bre eller tykke fonner under, for der får du ikke så voldsomt gjennomslag. Har det vært en kjølig natt, kan det være lurt å stå opp grytidlig (les veeldig tidlig) for å utnytte morgenskaren. Er dere heldige kan dere få en meget lett tur, tilsvarende umenneskelig tung tur om snøen er av råtneste sort. Juni er vanskelig å planlegge for.... Forholdene kan være så mangt.

2) Temmelig sikkert JA. Var også lignende i Leirungsdalen jfr. rapport fra Atomsilda. 3) Vet ikke, men jeg vet i alle fall at i perioder hvor det ikke er folk / drift på Leirvassbu, så har de tidligere stengt veien rett og slett fordi de ikke har ønsket uvedkommende (inkludert tyver) inn.

Nå er det kommet en rekke nye funksjoner, riktignok i betadrakt alle sammen. Foreløpig kun tilgjengelig for folk som har fått "superbrukerrettigheter" tildelt (ta kontakt om du ønsker dette), men veldig snart åpent for alle. -Alle registrere brukere kan laste opp bilder. -Det er mulig å lage topplister, se på topplister og melde seg på og av topplister. -Turer kan opprettes (med bestigninger og om ønskelig også rapport, men sistnevnte er ikke noe must). -Oversiktelig organisering av turkartotek. Turer tilgjengelig på flere presentasjonsmåter. -Turrapporter kan presenteres på 2 måter, flere kommer etter hvert. -Mulig å lage enkle tabellariske bildegallerier i egne turrapporter. -Registrerte turer ajourføres på de listene man har meldt seg på. -Og en rekke andre smådetaljer. Vi er som alltid veldig glad for folk som vil teste, og som kan gi innspill underveis i utviklingen. Mer er i arbeid. www.fjelltopper.no Undertengede kan også kontaktes på msn vha adresse: forlagspudding hotmail com

Jeg skjønner ikke at du gadd Bortsett fra det, så ut som en virkelig flott tur!! Vi hadde ikke noe 5'er klatring opp til det grå 5'er bandet. Vi gikk ikke langt til siden for det som er inntegnet, så den nederste 4 og 5 biten er nok ikke noe must, men vi kyllinger snudd raskt oppved det grå bandet. Dere begynner å bli et bra team nå. Spent på fortsettelsen!

Fjellforum vurderer å knytte til seg en teknisk administrator Kunne du tenkt deg å bli med å administrere et forholdsvist stort nettsted som Fjellforum? Har du god kjennskap til phpBB, php og mysql kan du være aktuell. Bl.a. kan det være ønskelig å oppgradere / mordenisere nettstedet litt. Send en pm om det kan være aktuelt (så lenge denne tråden står, er den relevant).

Litt sør for Kongsvoll, har ikke kart foran meg, ikke langt fra et gammelt stasjonsbygg, der DNT siten på sørsiden av dalen innover mot Reinheim begynner, er det parkeringsmulighet for noen få biler. Vi gikk der på tur E6-Reinheim-Snøhetta-Reinheim-E6 for en del år siden. Ellers kan du parkere i nærheten av Kongsvold og gå merket sti inn til Reinheim herfra.

Vanvittig bra og grundig rapport. Flott skrevet også. RøverBob sin kurtasje var 4500 USD for gruppen som helhet, ikke sant?

Noen bilder til

Dag: Etter en drøy uke i denne ærens lys, tillot jeg meg en avdøpning av den aktuelle toppen

Jeg blir litt forvirret når det gjelder UTM koordinater. Noen steder, som f.eks. i MapSource er de oppgitt med f.eks. 32V [ØSTkoordinat] [NORDkoordinat] Mens andre steder, som f.eks. i karttjenesten Gislink.no oppgis de slik 32V [NORDkoordinat] [ØSTkoordinat] Er det en rekkefølge som er absolutt eller finnes det ingen vedtatt norm for dette?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004909

Da er det mulig å opprette brukerkonto selv. Dersom det ikke skulle være selvforklarende er prosessen forklart i "Spørsmål og svar" seksjonen som nå er utbygd. Se www.fjelltopper.no

Siden Fondsbu er åpen til 2. mai (om jeg ikke huser feil), går det nok greit å få beltebiltransport inn og ut. Alternativt leie seg scootertaxi. Det anbefales nesten om man ikke er glad i innmarsjer, for Tyin er ikke overvettes spennende å krysse.