morten

Kjørte over Valdresflye litt etter kl. 14 i dag. Og kan understreke at du ikke kan ha vært alene. Letter parkeringskaos, mer enn 2 km på den ene siden av veien i tillegg til at en rekke med biler hadde stilt seg opp på motsatt side. Stakkar trailersjåfører som må lirke seg gjennom det. Gratulerer med høyeste toppen i hjemkommunen din Eirik. Det var vel på tide

Ja, det er Uranostinden og Sagi.

Lov å spørre er det selvsagt og jeg svarer gjerne. Av de bildene som er lagt ut er det benyttet et Canon 24-105mm 4.0L på alle med unntak av Hurrungane bildet, der er det benyttet et Canon 70-200mm 2.8L

Ja, det er nok samme "hardware" ja.

Carl: Det er intet bilde av Kyrkja fra siden. Det er riktignok et bilde av Visbreatinden fra siden. Ang. samme kamera kommer an på hvilke tidligere turer du tenker på. Fra og med sommeren 2007 har et Canon 5d vært vårt hovedkamera. Den gamle (og TUNGE) sliteren 1ds har mer og mer blitt pensjonert.

Kanskje litt overdrevet ja Men det har vel litt med den psykologiske effekten - hva noen gjør først følger mange etter, spesielt hvis dem i utgangspunktet ikke er veldig sikre på hvor dem skal gå. Husker en gang for mange år siden, da gikk "alle" som gikk Skeie opp snøbakken (hardt og jævlig). Kompisen gikk opp uten stegjern. Jeg snudde, psyket rett og slett ut. Men ei bratt snøbakke er det, og lang aketur om en sklir ut.

Ja, jeg er egentlig betenkt over at Turtagrø er med på en slik heisafestival i fjellet. Men det er vel meget gode penger å hente. Det blir helt feil å dømme etter enkelthendelser, men jeg må likevel innrømme at følgende hendelse beseglet mitt inntrykk av High Camp: Det var High Camp, flott vær. Visste ikke om denne FriFlyt festivalen og kom intetanende til området med planer om å gå på Store Ringstind. Mye folk var det. Oppe i bakkene mot toppen reiser en kar i følge på to seg for å gå videre. I snøen etter ham står en Ringnes ølboks og glinser i sola. Jeg roper etter ham, og spør om han ikke har glemt noe. Han kikker dumt på meg i telemarksrustningen sin. Eh? Ølboksen sier jeg. Å? Jeg tar'n med på vei ned att. (Mannen hadde gått 20 meter). Tosk, tenker jeg og visste han hadde satt den igjen med overlegg. Det så jeg. Ølboksen går i sekken min, og jeg tenker: Pakk! Lignende historier i forbindelse med High Camp har jeg hørt fra andre. Vet ikke hvor mange av deltakerne som havner i den kategorien, men hippe selvrealiserende og totalt naturignorante mennesker kan gjerne holde seg langt unna fjellet. Det er en tendens til et stadig økende antall hippe, hyper konsentrerte arrangementer i fjellet hvor alkohol, festing, store sammenstimlinger av folk kombineres med fjellnaturen. For arrangørene er det helt klart penga. Æsj! Jeg liker det ikke.

Hmm. Det må ha vært der og da over laange Gjende mens svetten strømmet og sola grilla oss levende. Fjellet er da alldeles ikke oppskrytt Kanskje med unntak av vårskiturer midt på dagen under stekende sol.

Rolig og deilig tur Jaja, noen er i ekkelt bra form.

Breen opp til Store Ringstd. trenger påfyll av nysnø. Den er jo "ihjelkjørt". Som vanlig noen veldig gode eksponeringer fra deg Øyvind. Går ikke frem hvor dere var over alt, var dere på alle de 3 Ringstinder?

Tror ikke du er så veldig på jordet nei. Er flere andre målinger som i alle fall viser mer enn 10m. Målte du høyden (og kalibrerte på Storebjørn)? Er litt usikker på høyden. For øvrig gratulerer med din første turrapport. Ingen dårlig debut detta!

Tusen takk for nok en fantastisk flott tur Øyvind. Dette var forresten turen som er omtalt her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=11847 Det er vel egentlig ikke lov å si at man er skuffet over en slik tur, men joda til tross for at det var en av sesongens flotteste, så var liksom forventningene så skyhøye. Nei man begynner vel å bli bortskjemte. Akkurat som i mai 2005 gjorde Øyvind en formidabel jobb med å tråkke vei. Da snøen begynte å bli dyp innover Memurubreen lla Øyvind seg foran og ble foran helt til toppen. I tillegg til at dette var en ny veldig fin tur, så deler vi to det som jeg kanskje holder som mitt sterkeste turminne så langt i dette turlivet. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2994 Vi rakk jo tross alt soloppgangen selv om det så stygt ut en stund, og det gjorde ingenting at du brukte umenneskelig lang tid i ditt dehydrerte strev opp mot Midtre H. Jeg storkoste meg i sola ved Søre Hellstugubreahesten med dunjakke og vindsekk. Tror jeg sove et kvart med

Du er en tøffing du Lyngve. Jeg synes Gjertvasstinden er bratt nok, også normalveien jeg. Vekt er viktig, det er definitivt med litt blandede følelser jeg stapper denna tunge fotobagen oppi sekken Og noe av det verste er: Siden stæsjet ikke får plass i noe lomme så må jeg enten pakke vekk i sekken eller ha det fremme. Blir ofte til at det blir hengende fremme, og så blir det litt småklyving, og så slår fronten borti en stein, og når jeg er for lat til å ta på solblendern, hva skjer da? Jo dekselet slås av. Har mistet en håndfull slike. På Kyrkja skjedde det igjen. Jeg så dekslet skli over en stein, ned litt mer snø, så en ny stein... Stopp da. neida! over et nytt snøfelt, og en ny stein. I overkant av siste lille snøflekk før det ville vært farvel, stoppet det heldigvis. Tror det blir bra jeg. Jeg er i alle fall ikke no'n proff. Vet hvor utløserknappen er pluss en håndfull basic triks. Ellers er det som du sier: Øvelse. Mange turer, mange bilder. Noe funker, noe funker ikke. Det har blitt mange turer. Solnedgang og soloppgang funker alltid, men det kan bli vel mye og litt kjedelig i lengden det også. Jeg beundrer dem fotografene som klarer å å lage spennende bilder med lite. En litt kjedelig setting, og så komponerer de noe som funker. Det er uansett veldig mye flotte bilder og mange fine fjellfotografer her på Fjellforum.

Glemte Leirungsdalen ovenfor. Den er jo etter hvert mer og mer umerka. DNT trakk seg ut, men tallrike toppturentusiaster vedlikeholder de gamle stiene.

Jeg også likte egg bildene spesielt godt. Det er noen fantastiske og lett tilgjengelige egger der oppe. Veldig fotogene. Synes Skeieeggen er tøff jeg, nå er ja kanskje litt pysete, men den er kvass og med et par punkter. Bildet av deg på eggen tilbake mot Veslebjørn og Storebjørn. Men som jeg sa i en annen kommentar til en av disse Smørstabbtindtrådene. Fy f.. så mange folk. Sjekk det ene bildet mot Storebjørn. Jeg er egentlig veldig glad for at så mange får oppleve noe så fantastisk som dette, men samtidig skjer det et eller annet med den virkelige høyfjellsfølelsen når det summer i stemmer på alle kanter og man nesten går i kø. Men trivelig er det.

Det er noen flere Bjarne. Simledalen er vel for umerket å betrakte selv om det står noen merkelige stokker der. I Langedalen har stort sett all rødmerking forsvunnet. I Gokkerdalen er det i alle fall ingen rødmerking. Ikke i Trollsteinkvolven heller. Smådalen er sporadisk varding, men ingen rødmerking og det er ingen DNT-rute. Sikkert noen til jeg ikke kommer på i øyeblikket. Er det røde T'er innover i Stølsmaradalen og Gravdalen? I alle fall ikke i Maradalen.

Får tro deg på det, men selv om enkelte bilder ved denne for anledningen relativt tamme solnedgangen, er "dradd opp" en smule, var poenget mitt at det forekommer jevnlig intense lysforhold i fjellet rundt solens ned- og oppgang som kan være MINST så fargeintense som disse bildene. Jeg har opplevd en solnedgang hvor det virkelige lys får fargene ovenfor til å blekne. Dessuten er det to måter å "kødde med" fargene på. Det ene er å justere mengden uten å tulle med fargeskalaen. Dvs. det gule blir gulere og det røde blir rødere, men forholdet mellom fargene forblir det samme. Det andre er å justere fargetonen, enten i hele bildet eller bare i f.eks. lyse partier. Det kan være å tilføre litt rødt og magenta. Tilføre litt blått, fjerne litt grønt. Som regel gjøres det for å forbedre bildene. Men det er en farlig prosess. Det er lett å ødelegge bildene ved å bli for ivrig. Skjønner du mener det her. Jeg mener det er innenfor. Smaken er som.... og så videre.

Stilig med det raset i veien. Måtte dere vente lenge? Var det improvisert rydding, eller tok "vegvesenet" seg av det? Flott dere fikk såpass gode forhold. Er jo ganske voksen helgetur det å reise fra sørlandskysten.

Hvorfor det? Kan ikke male. Klarer å trykke på utløseren på kameraet m.m. PS! Du har ikke vært mye på eller nær topper i høyfjellet før- under og etter solopp- eller nedgang skjønner jeg. De fargene der forekommer jevnlig. Så kom deg ut av senge, opp i høyden når lyset er på sitt beste, så slipper du å slite med at det ser urealistisk ut Noen opplevelser rikere blir du dessuten.

Ja, jeg vet ikke hvem som er "råest" i spakene jeg Erik. Vårt harmløse lille "finisharbeid" i det digitale mørkerom, eller de mette fargene i en Fuji Velvia film? Det er jo dessuten mange måter å se verden på. Jeg har jo mang en gang hatt på noen feite, mørke, solbriller og tenkt: "F....., dette var jaddi flott lys", for så å ta av brillene for å ta et bilde, og konstatert at: ", men hvor blei det flotte lyset av".. Så lenge man holder seg innenfor rammene av hva som teoretisk kan forekomme av lys og fargespill, må det jo være lov å dra litt i spakene, når man er litt uheldig med lyset og blir avspist med en litt tam versjon. Lyset og fargene er jo der, de er bare ikke så intense og optimale som de kan være ved enkelte sol opp- eller nedganger.

Vi hadde en form for visual vi med, men lell - dritbra tippa. Er du alltid like god, trenger du ikke måleutstyr. Ca. 12,40 meter er fasiten til Ranglefanten & co.

Hehe Nils. Du har så rett så rett. Ofte var vel problemet at fargene ikke ble med hjem i kameraet etter en tur. Så en vakker dag (riktignok forblåst) i 2006, nærmere bestemt en aprildag, eller natt om du vil. Dro jeg, Julia, Roger og Erik til Besshøe. Sola stod nå opp på et vis, men det er en barnesang som lyder (fra Folk og Røvere i kArdemomme by) "...Hvor er jakka mi, hvor er buksa mi... etc.", den soloppgangen var litt slik på samme melodi : "Hvor er lyset hen?, Hvor er fargene?..." Den var av de litt mer tamme jeg har opplevd. Men vi kom hjem, skrev turrapport, la ut noen bilder, og litt senere supplerte Erik med noen bilder. Min første reaksjon var litt sånn: "Fy f... for noen farger.... Hvor har han vært på tur hen? Det var da ikke sånne farger på Besshøe". Solnedgangen på Kyrkja var også litt småtam, ikke så galen - men littegranne "fargespakarbeid" har du helt rett i Nils - det har det vært. Men så: Det finnes morgener eller kvelder som er så intense, så fargesprakende og glødende - at et hvert forsøk på å overdrive slik det virkelig var, vil medføre at fargene i praksis vrenger og flyter ut. De sterkeste fargene jeg har opplevd - slik øyet så dem - det var Vestre Austanbotntinden en tidlig novemberkveld 2004. Det var rått!

Fy f..... så mye folk. Snakk om konsentrasjoner a gitt. Folk som gikk fra Leirvassbu på lørdag til Storebjørn kunne berette om noe sånt som 60-70 på toppen. Og enda var det galemattis borti Turtagrø med Tinderitt og tresifret med folk på Ringstindan. Var dette helga alle skulle opp, eller har det bare tatt helt av? Men det finnes jo andre steder. Det var ikke et spor å se siste bakkene opp mot Kyrkja, og da jeg og Robert gikk på Austre Rauddalstinden på søndagen var det heller ikke et fot- eller skispor å se. Men Høgvagltinden derimot: Den var perforert!! Konge å være opp når det sprekker og tåka klabber nede i dalene. Blir en ekstra mektig dimensjon på skuet da. Mange fine bilder atomsild.

Planen var å hive nedpå litt av middagen på Leirvassbu og så legge i vei, men etter at vi slapp inn i matsalen kl. 19 varte og rakk det før noe skjedde. Vi ble enige om at Julia skulle ta med en tallerken på rommet og så var det bare å få på seg ski og sekk og dure i vei. Først over Leirvatnet. Følte meg i grunnen litt beglodd idet jeg visste at det satt folk ved hvert et vindu i matsalen med utsikt til denne tullbukken som stakk av fra middagen. Leirvatnet var delikat dekorert med overvann, og alle steder det ikke var overvann, var det undervann under snøen. Eneste farbare vei var i skisporte mot Høgvaglen. Her lå løypa som en fast svull og skjermet mot både over- og undervann. Farten var bra i starten, deretter gradvis avtakende etter hvert som strikkmotoren nærmest seg slutten av opptrekket, innen jeg til sist måtte henge på stava for å puste. Dagen hadde vært grå, men kveldinga nydelig - likevel typisk: Over Smørstabben kladdet det fælt med noe Cumulusvanndamp-solskjermegreier. Hvis ikke noen snart flyttet på de - var det bare å glemme solnedgangen. Ski av i skaret. Stabbet med stavene som god låravlastningshjelp opp snøkammen til den første enkle klyvehammeren, videre opp den øvre vesle snøkammen og så til cruxet: En 5-6 meter, litt luftig og ganske bratt hammer før det etter hvert flater ut. På skikkelig nedsnødd vinterføre er isøks og ofte også stegjern en stor fordel. Jeg har snudd her ved hammeren en gang tidligere på vinterføre uten. Nå var imidlertid det aller meste av snøen borte på det bratteste, og selv med klønete skisko gikk det greit med litt forsiktighet. Toppen inntas. Den jomfruelige snøen som vinden delikat har dreid til i underfundige mønstre gir et snev av pionérfølelse. Det får ikke hjelpe at tusenvis av menneskføtter har stått på Kirkens topp tidligere. I kveld er det ikke spor etter noen av dem på toppen (hvis man ser bort fra den ynkelige varden bestående av en håndfull småstein). Rusler litt bort mot "baktoppen" ut mot Kyrkjeglupen, et fremsrping med et par meter i p.f. Frister ikke å prøve noe ned her, ser imidlertid etterpå at enkleste vei trolig hadde vært å runde ca. 10 meter ned i vestflanken rundt toppkjeglen. Jeg blir lenge på toppen. Hadde visst litt bedre tid enn jeg trodde. Sola sklir ned mot Cumuluskladdene, som heldiggvis har trukket seg noe sammen og tilbake. På Leirvassbu forteller verten at i fjor sommer var Telemarkbataljonen her til fjells, og de hadde med en farget feltprest. I grupper på ca. 30 tok han dem med på toppen og holdt messe for dem. En skikkelig kirke med andre ord. Kanskje noen ble frelst? Fjellfrelst? Til å være en såpass "inneklemt" topp, har Kyrkja en interessant utsikt. Prikken over i'en er selvsagt den vidåpne Gravdalen med Styggedals- og Skagastølsryggen som bakteppe. Nedkjøringen på begynnende gjennomslagsskare er ikke noe å skrive om, så vi setter punktum her.

Er vel tilbøyelig til å være enig med Julius at Morka-Koldedalen er på sitt mest uveisomme ikke akkurat terreng for hest og kjerre sommerstid. Til nød kløvhest.