Gunnar

Imponerende rask oppstigning på Alpenes nest høyeste topp - nesten uten aklimatisering. Noen tendenser til høydesyke? Gunnar

Erik, Flott reportasje fra en ensom 2000-meter topp! Det som imponerer mest her er at du har tid til å skrive så grundige reportasjer når turene kommer tett som hagl. Har du en ghost-writer eller en stand-in på tur? Mvh. Gunnar

Jo, takk Sondre. Ganske naturlig farge på skyene. Bare et aldri så lite strøk av Photoshop. Mvh. Gunnar

Haakon, Det betyr at du bør være opptatt av om Marmot Alpinist har mange nok og godt nok plasserte ventiler til å gi god luftgjennomstrømning (kondenseksport). Du kan ikke gjøre mye med en gitt luftfuktighet eller temperatur, men du kan velge et endukstelt som gir deg muligheten til å praktisere gode lufterutiner. Det har og gjør jeg. Jeg har under fuktige forhold på pluss-siden av null bare opplevd kondens i form av moderat dråperenn langs stengene (Bibler med innvendige stenger), og på minussiden av null erfart moderat rim på øvre del av innerduken om morgenen som bindes opp i flossy overflate (Bibler) til sola eller parafinbrenneren har evaporert det. Kondens er forøvrig ikke et ukjent fenomen i dobbelttelt som med lufttett ytterduk er dømt til å produsere kondens og rim. Det er derfor man har innerteltet. Innerteltet er en innrømmelse av en konstruksjonssvakhet. Med membranmaterialer finnes det andre valgmuligheter. Under hvilke forutsetninger ville jeg ikke brukt endukstelt? Skulle jeg krysse Grønland med masse koking i teltet og svingende temperaturer rundt null (ved kysten) ville jeg brukt todukstelt. Kanskje også på høstjakta med camping i trøndersk skogsmyrterreng. Drar jeg til Denali vil jeg gå for et oversized endukstelt med fortelt/vestibyle. Oversized fordi man trenger plasskomfort på lengre ekspedisjoner med vinterutrustning, men også fordi et telt fullt av folk gir mer kondens. Fortelt/vestibyle ville jeg hatt for å få kokingen ut av hovedteltet. Men viktigst av alt er det å sikre luftgjennomstrømning om natten. Da snakker vi ventiler igjen. Full circle. Jeg har nesten sluttet å bruke todukstelt, men har ikke noe behov for å misjonere min teltbruk. Det er funksjonalitet som opptar meg. Funksjonalitet og optimalisering under ulike forhold. Er du som meg, trenger du selv å prøve ut et endukstelt før du tar stilling til hva det er godt for. Men du er alt for erfaren til å mene at det finnes et telt for alle formål. Hadde jeg bodd i Østfold kunne du prøvd Bibler'n min. Eller vi drar på en liten tur ved anledning. Jeg har enda ikke fullført 2000-meter prosjektet og har således nok av unnskyldninger. Gunnar PS: Når jeg skriver på et åpent forum svarer jeg ofte bredere enn det blir spurt om. Hvis jeg har noe å si.

Artig prosjekt jeg gjerne vil høre mer om. Mvh. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Raven, Takk for gode tips! Ta kontakt om du er interessert i turfølge om et år eller to. Men ikke på bekostning av ekteskapet Gunnar

Morten, Stort bilde september er min favoritt. Gunnar

Haakon, Takk for tips om sko. Jeg har sett på Marmot Alpinist på Internet og det ser ut som et interessant bidrag til kolleksjonen av lette endukstelt. Eksternt oppheng av duken i stenger gjør teltet lettere å sette opp i vind. Det er lett, men ikke lettere enn Nemo Tenshi og Bibler Eldorado uten vestibyle (men da må man klare seg uten fortelt, noe som er greit om du bare tenker å bruke det som solotelt). I et skeptisk lune har jeg fire spørsmålstegn: (i) Er det nok lufteventiler? Dette er viktig for å unngå kondens. Teltbildene viser ingen. Kan det være at det bare kan luftes gjennom (den ene?) åpningen? Dette er for lite til å skape den nødvendige gjennomstrømningen. (ii) Er den tredje toppstanga slik innfestet i duken at den kan spjære duken i hard vind? Jeg leser av en review at dette ikke skal være et problem. (iii) Bidrar den vinkelen som er laget på stangbuene nede ved bakken til å svekke stangkonstruksjonen? Jeg forstår dette må være gjort for å skape rettere vegger og dermed større teltvolum. (iv) Er teltet tilstrekkelig bardunert? Det går ikke helt klart frem av illustrasjonsfoto. Når man først nøyer seg med et bardunfeste på hver side av teltets breddeflate, er den gunstig plassert (ikke for lavt). Men her er løsningen på Bergans Cho Oyu og Nemo Tenshi bedre. Lykke til med teltvalget. Det er uansett et luksusproblem Jeg er alltid åpen for nytt turfølge! Mvh. Gunnar

Haakon, Ekspedisjonsstøvler har jeg - Millet Everest siste utgave. Tror du romslige Stetind skistøvler ev. med isolerende gamasjer holder opp til Base Camp på Denali? Gunnar

Hei Haakon, Du er vel tilbake etter den store Sør-Amerika-turen? Imponerende prosjekt dere gjennomførte. Du har sikkert fått med deg at vår tremannsekspedisjon lyktes å traversere Aconcagua et par uker før din ekspedisjon. 16 dager opp, tre dager ut. Nøkkelen til suksess var at vi holdt oss friske, ikke forserte aklimatiseringen og hadde flaks med været som ble bra like før toppstøtet. Vi støtte så vidt på fortroppen din ved Pointe Incas 4. januar. Lyngve skal ha sett oss, uten at vi så ham. Verden blir stadig mindre. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=10813&highlight= Jeg har forkjærlighet for endukstelt fordi man kan få dem lette, de er ofte greiere å sette opp, er sterke og har ikke kondensproblemer om ikke luftfuktigheten blir for stor/ventilasjonssystemet eller rutinene er for dårlige. Jeg har to endukstelt: (i) Bibler (Black Diamond) Eldorado (knall gult) har jeg brukt siden 2002 i norske fjell og i Alpene, og nå sist i april på hesteskotraversen av Skjåk-fjellene i Breheimen. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12026&highlight= Dette teltet er genialt enkelt med sine to innvendige stenger i en legering som bøyer seg snarere enn å knekke i overstadig vind. Det har to likelydende innganger som er praktisk når man skal være to i et relativt lite telt. Dette sammen med god sittehøyde og relativt rette vegger gjør et lite telt mer komfortabelt enn man skulle tro. Det er ideelt som enmannstelt, men huser fint to om været er slik at storsekken kan legges ute. Vestibyle kan kjøpes til. Teltduken har en flossy innerside som binder rim til det rekker å kondensere. Når jeg IKKE valgte dette teltet til Aconcagua-turen var dette fordi jeg savnet (enda) bedre bardunering av bredsidene på teltet (bare et barduneringspunkt på bredsideflaten) - ala hva man finner på det enda mindre (ii) Cho Oyu fra Bergans med samme konstruksjon eller det større båtkvelvformede (iii) Polaris fra Exped (en helt original blanding av tunneltelt og domekonstruksjon gir det form som en veltet nordlandsbåt). Jeg ser at Bibler nå går gal vei - siste versjon av I-tent og Eldorado har kvittet seg med et par barduneringsfester. Dette er oppskriften på å ødelegge et alpintelt for de store anledninger. De voldsomme vindene man kan utsettes for på Aconcagua fikk meg til å velge Exped Polaris. Vel er teltet et vindfang om vinden skulle snu seg mot bredsiden i løpet av natten, men stangkonstruksjonen og et rikholdig arsenal av barduner gjorde at dette aldri ble kritisk (vi hadde hard vind på 5500 moh.). Polaris er et mer komfortabelt telt i den forstand at det er større og har et lite integrert fortelt. Luftesystemet sammen med det tørre klimaet gjorde at kondens aldri rakk å bli noe problem. Luftelukene på langveggene inviterer til vinterbruk og til å tømme tisseflasken i gjennom. Teltet har tuneller for tre av fire stenger. Dette gjør Polaris mer sårbar for oppsetting i vind enn Eldorado er. Men når Exped først er satt opp, er det et særdeles vindstabilt telt. Kan forøvrig nevne at jeg har sluttet å bruke plugger for mange år siden. Fallskjermformede snøankere er tingen og kan brukes på såvel campingplasser som i sne og i steinrøyser (les: Aconcagua). Andre gode endukstelt jeg har vurdert (før Aconcagua-turen) er (iv) Mountain Hardware EV2/3 med utvendig stangoppheng; (v) Nemo Tenshi med fortelt (samme konstruksjon som Bibler Eldorado, men med en ekstra stang til forteltet. Mine turkamerater brukte dette teknisk avanserte teltet, som jeg valgte bort fordi jeg allerede hadde et Bibler og fordi jeg oppfatter Exped Polaris å tåle mer vind. Fasiten fra Aconcagua var at både Exped Polaris og Nemo Tenshi sto godt i vind); og (vi) Bibler Fitzroy med vestibyle. http://www.bdel.com/gear/fitzroy.php Ønsker du deg større telt som fyller plasskravene til et NF V-25 er (vii) Nemo Moki et interessant enduksalternativ. http://www.nemoequipment.com/tents. Det er også (viii) Bibler Bombshelter med vestibyler og et firkantet fotavtrykk som ikke søler bort liggeplass. http://www.bdel.com/gear/bombshelter.php På min shortlist sto Exped Polaris og Bibler Fitzroy som særdeles vindsterke og komfortable en til tomannstelt. Jeg valgte Polaris fordi jeg var nysgjerrig på den originale båtkjølformede konstruksjonen. Jeg er imponert over teltet, men tror Fitz Roy er lettere å slå opp i hard vind. Gunnar Foto webside: http://gunnarfermann.zenfolio.com/

McKinley/Denali er fristende og kan bli mitt neste interkontinentale prosjekt. Tar folk med egne skistøvler eller bruker de ekspedisjonsstøvlene med tilpassede bindinger på skiene? Someone? Mvh. Gunnar Fotowebside: http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Jeg testet ut Norrøna Nansen 100liter med opp til 28 kg på en firedagers tur på 2000-metere i Skjåk-fjellene for tre uker siden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12026&highlight= Den var usedvanlig komfortabel. Sekken er optimalisert for bærekomfort og lav egenvekt, og må ikke behandles skjødesløst. Gunnar Fjellfoto-webside: http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Erik, Vel gjennomført - både Hestbreapiggene og stilsikker rapport. Artig å se bilder fra dette området som jeg selv besøkte for tre uker siden i fantastisk vær. Breheimen er en favoritt. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12026&highlight= Mvh. Gunnar

Flott turrapport. Gråhø har jeg til gode. Mvh. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Gratulerer. Veldig nyttig rutebilde. Skl bruke det når det er min tur. Mvh. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Glimrende link, Lars! penger å spare her. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Jeg er enig i at østflanken t/r Nordre hestbrepiggen var den mest kilne traversen, men jeg aksepterte risikoen fordi jeg bare hadde rumpetaske på meg. Det er mye lettere å hente opp en utsklidning uten mye på ryggen. Opp mot Vestre var det ikke FØLELSEN av risiko som var særlig stor (jeg registrerte at noen - dere - hadde gått der før). Det var snarere en ANALYTISK vurdering av at jeg ikke ville klare å ta inn en utsklidning med 25 kilo på ryggen og at det momentet man får ved å TRILLE ned en fjellside med ski på sekken er enormt. Jeg rev av to hamstringmuskler i mars 2006 på nettopp det (gikk i spagaten i snøskred ). Summa sumarum: Jeg vurderte SANNSYNLIGHETEN for fall som litt større mot Nordre enn opp Vestre. Derimot opfattet jeg KONSEKVENSEN ved fall som større fra Vestre - primært pga. den store sekken. Du har helt rett i at man ikke kan akseptere så stor risko når man går alene. Samtidig er det mye lettere å disponere kreftene riktig når man ikke behøver å ta hensyn til variasjoner i form og dagsrytmer med flere på tur. Men ingenting er som et inngått og samkjørt lag på tur. Fordelen er klare når det trengs å brøytes f.eks. Akkurat nå legger jeg heller her i Møllebakken 39C i Trondheim. I pausene suger jeg fortsatt på inntrykkene fra traversen. Jeg er sikker på at dere gjør det samme. Mvh. Gunnar

Fanget ikke opp dette spørsmålet før nå. Les først spesifikasjonene på 410 og 420 her: http://www.dpreview.com/reviews/specs/Olympus/oly_e410.asp http://www.dpreview.com/reviews/specs/Olympus/oly_e420.asp Les deretter denne: http://www.fourthirdsphoto.com/preview/e-420_01.php Gunnar

Jeg er glad for at spørsmålet om klimaendringer er menneskeskapt eller ei IKKE avgjøres gjennom håndsopprekking blant folk som har meninger, men ikke kunnskapsgrunnlag. FNs klimapanel systematiserer og utvikler kunnskap om klimaendringene basert på tverrfaglig og kvalitetskontrollert forskning innenfor en rekke naturvitenskaper og samfunnsvitenskaper, samt statistikk. Det er et formidabelt kunnskapsløft og eksempel på internasjonalt forskningssamarbeide vi er vitne til: 130 land og flere tusen forskere bidrar til Klimapanelets rapporter som genererere og tolkere av data, og som fagfellevurderere. Naturligvis har Klimapanelet en grenseflate til politikk. Det er nødvendig om kunnskapen skal omsettes i politisk handling. Samtidig har man i organiseringen av Klimapanelet gått langt i å lage mekanismer som sikrer at kunnskapen som utvikles ikke er politiske bestillingsverk. Det er helt absurd å mistenkeliggjøre Klimapanelets kompetanse og motiver basert på innspill fra "motekspertise" som enten ikke er publiseringsaktive innenfor klimaforskning, eller som så åpenbart er finansiert av bransjeorganisasjoner som lever av fossil energiproduksjon, og av at folk fortsetter å bruke fossile brensler. Her må det øves en smule kildekritikk om man som debattant ikke vil fremstå som en nyttig idiot. FNs klimapanel er ikke en dogmatisk organisasjon eller en part i saken. Klimapanelet er et unikt og storstilt forsøk på å utvikle mer sikker kunnskap om menneskeskapt klimaendring som ved å komme på toppen av naturlige klimavariasjoner, truer med å endre naturmiljøet i en fart og en skala som vil påføre mange land store skader og kostnader. Dette er fallhøyden vi snakker om. Det vil alltid herske vitenskapelig usikkerhet innenfor et forskningsfelt som omfatter globale dimensjoner og en rekke vitenskaper. Ikke-forskere har ofte et naivt forhold til hvor sikker kunnskap kan bli. I miljøpolitikken har man erkjent at beslutninger under usikkerhet er normen snarere enn unntaket. Nettopp derfor har føre-var-prinsippet siden 1970-tallet blitt anbefalt som en risikovegrende strategi der store verdier og mulige irreversible prosesser står på spill. Menneskeskapt klimaendring kvalifiserer overmåte godt til bruk av føre-var prinsippet. Vi har også til rådighet en rekke såkalte no-regret tiltak - tiltak som har klimagunstig effekt, men som lønner seg å gjennomføre selv om klimaproblemet skulle vise seg å være overdrevet - som ikke tas i bruk - f.eks.: Staten bruker noen hundre millioner kroner i året på tiltak gjennom ENOVA for at vi skal spare strøm. Men den samme staten har tillatt kraftselskapene (som staten, fylkeskommunene og kommunene har store eierandeler i) å etablere nettleie som et dominerende element i folks strømregning. Denne kostnaden lar seg i liten grad påvirke av folks energiøkonomiseringsatferd. Dermed blir forbrukernes gevinst ved å spare strøm sterkt redusert - og dermed også motivet for å gjøre det. Hvorfor innretter vi oss slik? Svaret ligger antakelig i at statens interesse for å skaffe seg inntekter gjennom økt energiproduksjon (for eksport gjennom det nordiske og europeiske kraftmarkedet) er langt sterkere enn statens interesse for å gi bærekraftbegrepet et praktisk innhold. Om vi virkelig gjennomførte en effektiv energiøkonomiseringspolitikk ville det ikke være behov for utbygging av gasskraftverk og vindmølleparker. Men energinasjonen Norge er giret på økt produksjon som en kilde til inntekt. Av samme grunn leter staten med lys og lykte etter klimatiltak som lar seg forene med fortsatt uinnskrenket produksjon av hydrokarboner fra norsk sokkel. Fremst i rekken av slike tiltak er felles implementering, kvotehandel og lagring av CO2 i strukturer under havbunnen. Staten er mao. ikke enhetlig eller konsekvent. Slik sett speiler staten opinionen - og i enda sterkere grad maktbalansen mellom ulike samfunnsinteresser (næringsliv, miljøorgnisasjoner osv.). Det er det energiindustrielle kompleks i Norge som dominerer politikken innenfor økonomi, energi, industri og miljø. Dette komplekset inkluderer dominerende deler av staten selv - gjennom statens eierskap i vannkraftindustrien og olje- og gass-sektoren, og gjennom den 78% høye skatten staten har gjort seg avhengig av fra salg av hydrokarboner fra Nordsjøen. Statlige holdningskampanjer for å få oss enkeltindivider til å endre miljøatferd er således breddfulle av hykleri. Ja, enkeltindividet har også et ansvar. Men statens ansvar er mer betydelig. Vi forventer av en stat at den skal skape rammebetingelser for fornuftig forbruksatferd. Her har den norske stat svikte langt på vei. Holdningskampanjer fremstår - sammen med energiøkonomiseringstiltaket ENOVA - som et røykteppe for statens primære prioriteringer og som en dråpe i havet. Jeg synes debatten om klimautfordringene her på Fjellforum godt illustrerer at vi er for miljø så lenge ingen tar fra oss Gore-Tex anorakken og glassfiberskiene våre (oljeprodukter). Da blir vi like aggressive som når en frigjort byradikaler opplever at Vinmonopolet har innskrenket åpningstidene. Jeg sitter naturligvis selv i glasshus. Men jeg har ikke atpåtil noe ønske om å pleie illusjoner om at friluftslivfolk er miljøvennlige. Med det utstyrsforbruket og det transportbehovet vi pådrar oss, er vi en del av problemet og ikke en del av løsningen. For miljøets del ville det være best om vi alle satt bak PC-en og skrev om turene vi skulle ønske vi kunne dra på, istedenfor å faktisk reise land og strand rundt for å prøve den nye utstyrsanskaffelsen. PC-en (særlig de med energisparingsfunksjoner) er i sin evne til å fysisk passivisere ungdom og unge voksne antakelig vår tids fremste (uintenderte) miljøtiltak. men det er vel en smule politisk ukorrekt å si? Sammen med det faktum at kjernekraftverk kan hevdes å være et klimatiltak, illustrerer dette at tiltak for å løse et miljøproblem kan bidra til å øke et annet. Miljøpolitikk har aldri vært mer komplisert enn i dag. Selv den relativt enkle utfordringen det er å ta vare på naturlandskapene og villreinstammene våre, synes å være for krevende for våre politiske organer og for oss som friluftsfolk: Debatten om turisthytte på Snøheim og veiforbindelse dit viser at forbausende mange setter tilgjengelighet fremfor vern. Det er nok de samme som slenger fra seg søppel i det landskapet de har redusert til å tenke på som sin personlige lekegrind. Forbrukskulturen fremelsker det pubertale i oss, og frister oss til å feire umyndiggjøringen av oss selv. Istedenfor å arbeide med og utvikle personlighet (gjerne en sær en, en med en smule motstandskraft mot umyndiggjørende sosialisering), inviteres vi til å bli tilpasningsdyktige massemennesker eller manipulerende individualister. Det er bare gjennom å oppfatte noe som hellig (ukrenkelig) at områder, tilnærmingsmåter, prosjekter, praksiser og folk igjen får verdi for oss. Det er bare gjennom å se noe som større enn oss selv, at vi kan ta innersvingen på vår iboende narcisist, bli kjent med egentlige behov og alternativer til de forbruksmønstre det er så alt for lett å knytte egenverdi til. Gunnar Fermann Link til Klimapanelets syntese-rapport - for de som bryr seg med å ha et kunnskapsgrunnlag for sine meninger... http://www.ipcc.ch/ipccreports/ar4-syr.htm Min fotoweb-side som illustrerer at jeg har innvilget meg mer enn min CO2-kvote... http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Flott tur og flott reportasje! Gunnar

Alexander, Jeg har lest turrapporten deres og vi har ikke vært langt unna å støte på hverandre. Min tur startet ettermiddagen den 20. april fra Lom, og jeg ankom Trulsbu 22. april - to dager etter at dere og hyttevakten hadde forlatt Trulsbu. Jeg så sporene deres hele veien fra Høgset, og spesielt la jeg merke til at en av dere brukte stegjern. Interessant at dere melder om tendenser til is/hardt føre opp sørvesteggen til Vestraste. Det tyder på at min beslutning om å ikke gå ned her uten stegjern og isøks var riktig. Mvh. Gunnar Fjellfoto-side: http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Nei jeg bruker aldri termos på vintertur. Derimot bruker jeg to 1,5 liter Nalgel-flasker med Sigg sitt isoleringsfutural. Når flaskene i tillegg er pakket litt fornuftig i sekken tåler væsken mange kuldegrader dagen ut. Dette systemet har også den fordel at det kan brukes som varmeflasker i soveposen: Jeg varmer opp drikken om kvelden. Om morgenen er vannet fortsatt lunkent. Etter å ha drukket frokostvannet fra flaskene, etterfyller jeg med varmt vann. Gunnar

Skjåk-fjellene fra Lom til Bismo via Trulsbu: Hesteskotraversen over Lomseggi, Hestbreapiggene, Holåtindene og Hestehøgdi Akklimatiseringseffekten fra Aconcagua-turen i romjula er definitivt borte ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=10813&highlight= ) Men formen og vekten har jeg holdt ved like. Det blir plutselig attraktivt å teste formen når det slår til med et stabilt høytrykk over Sør-Norge i slutten av april 2008. Den 94 km lange hesteskotraversen fra Lom over Lomseggi, Hestbreapiggene, Holåtindene og Hestehøgdi til sandtaket i utløpet av Lundadalen (ovenfor Bismo) er et svært verdig prosjekt. Det overgår etter min oppfatning den klassiske og populære vårskituren fra Loen over Skålatårnet, Tindefjellsrekken og Jostedalsbreen til Fjærland. Mens det går tog av skiløpere over Jostedalsbreen i mai og juni, er det bare 10-15 innførsler i året i hytteboken i sentraltliggende Trulsbu innerst i Lundadalen. Om lag én av disse innførslene er rapport om fullstendig eller delvis travers av tinderekkene som starter i eller slutter fra Lom eller Bismo. Sjansen for ikke å se et eneste menneske er mao. gode under de 3-5 dagene det gjerne bør ta og bestige de 17 2000-meterne underveis. I hvert fall hvis man planlegger å gå solo og trenger sikkerheten i å ta med leirutstyr. Slikt blir det ryggsekk av. Hesteskotraversen i Skjåkfjellene gir en total stigning på 4400 høydemeter om alle de 17 2000-meter toppene underveis bestiges. Fra Lom til Trulsbu er det 13 topper, 54 kilometer og 3000 meter stigning. Fra Trulsbu til sandtaket ved utløpet av Lundadalen (ovenfor Bismo) er det fire topper, 40 kilometer og 1400 meter stigning. Godt vær er en forutsetning for å lykkes. Gode snøforhold vil kunne redusere bruken av krefter betraktelig. På denne hesteskotraversen venter man på de perfekte forhold om man har til hensikt å gå den i en omgang. Første dag: Jeg legger ut fra toppen av boligfeltet overfor Lom sentrum (500moh.) Tidlig ettermiddag i strålende sol. Det er å be om gjennomslagsføre opp gjennom skauen. Slikt tar tid. Desto mer inspirerende er det å toppe ut på ca. 1300 moh. og ta på skiene. På vårskiturer er det lurt å holde seg unna sør og vesthellinger sent på dagen om man vil ha det beste føret. På nordsiden av Lomseggi er det lenge en bred balkong av en fly som gir glimrende føre og fremdrift med halvfellene til Åsnes. 21.00 står jeg på traversens første 2000 meter – Storivilen på 2068 moh. Både klokka og navnet – en stor hvil – er en oppfordring til å ta en lang pause. Jeg slår opp Bibler-teltet i en strålende solnedgang og et panorama som favner Rondane i øst, Reinheimen og Dovrefjell i nord, Lodalskåpa i nordvest og Jotunheimen i sørvest. Jeg ser på et ”kart” over 2000-meterne i Norge i samme målestokk som virkeligheten. Andre dag: Det er alltid en ting man glemmer på tur. Denne gangen er det solkrem. Jeg blir pinlig oppmerksom på dette da de første svetteperlene pipler frem i pannen på høyde med Lendfjellet. På Molduhøe (2044 moh.) tar jeg på meg anorakkhetten. Ikke fordi det er kaldt, men for å verne topplokket mot den drepende solen. Ned fra toppen motstår jeg fristelsen til å teste ut telemarksformen. Risikovegrende strategier er oppskriften når man går alene med tung sekk. Jeg begynner å bli fornøyd med Lomseggen når jeg topper ut på den tredje og siste toppen – Hesthøi på 2021moh. Så langt har jeg ikke sett et menneske eller et skispor. Men på vei opp mot den østligste utløperen av Hestbrepiggene slutter jeg meg til skisporene fra Netosetrene. Like greit. Jeg begynner å bli sliten, men når omsider topp-platået på massivet ved 19.30-tiden. Etter en rask tur innom Høgset (2103moh.) og Austre Hestbreapiggen (2132moh.), camper jeg på Midtre Hestbreapiggen (2160moh.). Før leggetid rekker jeg å rekognosere nordeggen ut til Store Hestbreapiggen (2172moh.). Jeg ligger uanstendig komfortabelt i 10 minusgrader og vindstille på over 2000 moh. Med dununderlag, vinterpose og dunjakke kan det ikke gå feil. Tredje dag: Østflanken på nordeggen ut til Store Hestbreapiggen bør i godt vårvær enten gås tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen når flanken har fått frosset seg fast igjen. Jeg startet litt sent, og likte meg dårlig på de 200-meterne med solmyk sneflanke på ca. 30 grader. Snøbalkongene var derimot bare artige å gå. På vei til Store Hestbreapiggen bestiges topp 2131 moh. som ren bonus. Kroppen kjennes lett nå som sekken er av skuldrene. Topplokket på den nye Norrøna Nansen-sekken fungerer utmerket som rumpetaske. Vel tilbake til leiren på Midtre Hestbreapiggen pakker jeg sekken og begir meg av gårde langs flya mot topp 2143moh. Forsiktig renner jeg ned til skaret øst for topp 2051moh. Nydelige kjøreforhold i denne nordvesthellingen. Dette markerer starten på den vestligste delen av Hestbreapiggmassivet. Men først gjør jeg en avstikker mot nordøst til Låven på 2012 moh. Igjen er det deilig å sette igjen sekken. Vel tilbake går jeg raskt over topp 2051moh. før jeg monterer skiene langs sekken og labber opp mot Vestre Hestbreapiggen (2139moh.). Det er en bratt, men tilsynelatende stabil østvendt breflanke med to innlagte horisontale bånd (breglepper?). Det er heretter det blir spennende: Vel oppe på en skulder få titalls meter under toppen må jeg passere en 50-70 meter lang horisontal snøegg. Eggen har et skredutsatt lag av fokksnø på toppen som jeg liker dårlig. (Skredulykken i Alpene for to år siden har gjort meg forsiktig ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6347&highlight= ) Jeg er heller ikke tiltrukket av konsekvensene ved fall. Det som avgjør saken er likevel mangelen på stegjern og isøks. Med et tårn av en sekk med ski på ryggen velger jeg å snu. Men toppen er på ingen måte oppgitt: Vel tilbake i skaret omgår jeg Vestre Hestbreapiggen greit på nordsiden slik at jeg når skaret på ca. 1975 moh. mellom Vestre (2139moh.) og Vestraste Hestbreapiggen (2078moh.). Herfra bestiger jeg begge topper lett uten sekk. Jeg har på forhånd gjort den vurdering at jeg må komme meg ned til Trulsbu (1290moh.) via nordvestsiden av Vestraste Hestbreapiggen og ned noe som skal vise seg å bli en rasutsatt og delvis steinsatt snøflanke ned mot det lille brevannet rett vest for vestraste Hestbreapiggen. Men hvorfor ikke forlate skaret sørover ut på Høybreen, og dreie vestover og nordover ned til Trulsbu? Fordi denne utgangen av skaret er helt blokkert av en 10-20 meter høy skavel i hele skarets lengde. Dette var en strek i regningen. Er ikke en travers av Vestraste den mest elegante veien ut av Hestbreapiggmassivet? Utvilsomt. Men det er sent og jeg har mer enn berettiget mistanke om at den smale og bratte sørvesteggen på Vestraste Hestbreapiggen vil være for risikabel å gå på vinterføre – med min utrustning. Den er regnet som mer utsatt enn sørøsteggen på Vestre Heatbreapiggen som jeg nettopp valgte å trekke meg fra. Jeg når Trulsbu 21.00. Hytta er varm etter et hyttevaktbesøk for to dager siden. Fjerde dag: Jeg skulle ha gått videre i dag, men været er for godt til det. Ingen gjenglemt solkrem i hytta. Ansikt, hals og ører er peon-røde og trenger en dag i skygge. Jeg bruker dagen til å fråtse i mat. Klokka 20.00 får jeg besøk i ødemarken. Gry fra Voss kommer via Lundavannet med polarhunden Santos. Den er ni måneder, men kunne spist meg til kvelds hvis den ville. Jeg liker hunder, men ikke så godt at jeg vil studere dem fra innsiden. Heldigvis har Gry tatt med mat til hunden. Femte dag: Jeg får låne solkrem av Gry, og setter nesen mot nord opp til Holåbreen. På 1800 moh. setter jeg igjen sekken og bestiger Vestre (2039moh.) og Midtre (2047moh.) Holåtindene (Øste Holåtind har jeg besteget før og blir et salderingsprosjekt). Jeg koser meg over hvor lett terrenget forseres uten sekk. Nå gjenstår en etappe på drøye 25 kilometer ut av fjellet til sandtaket ved utløpet av Lundadalen. På veien plukker jeg med meg den siste 2000-meter toppen – Hestedalshøgdi på 2078moh. Det er som å gå på Lomseggi igjen. Jeg følger Hestedalshøgdi ned til Grjotådalen, og derfra ned til Lundadalen rett sør for Lundadalsseter. Herfra er det fem kilometer på grusvei ut til grustaket ovenfor Bismo. Turen avsluttes med taxi til Lom. Turens flotteste øyeblikk: Teltovernattinger på Storivilen og Midtre Hestbrepiggene. Mest strevsomme etappe: Lomseggi pga. oppstigning og seig lengde Mest risikable moment: Nedstigning til lite brevann i sørvestvendt flanke rett vest for Vestraste Hestbreapiggen. Største overraskelse: At skaret mellom Vestre og Vestraste Hestbreapiggen var stengt av skavel i sør, og dermed ødelegger for en risikofri nedgang til Trulsbu. Hvor lite mat jeg trenger på dagtid. Fineste skiføre: Nordsiden av Lomseggi fra 1300 moh. til Storihvilen, og fra Holåbreen til Hestedalshøgdi. Mest positive utstyrsopplevelser: GPS, dununderlag, Stetind skistøvler, kortfeller, dunjakke Gunnar

Håkon, Vel, da er short-listen nede i to Polaris eller Tenshi. Det var disse to teltene vår tremannsekspedisjon brukte på Aconcaguaturen i desember-januar 2007-08. Førstnevnte er noe mer vindstabilt etter min oppfatning og har større - ikke minst lengre - innertelt. Sistnevnte er litt lettere, har vindu, og en fiks men litt komplisert innerpresenning for å håndtere rim på innsiden. På Tenshi kan liggedelen separeres fra alkoven/forteltet. Mitt valg? Fortsatt Polaris. Tenshi. Ikke feil om du ikke er lang og ønsker fleksibiliteten i å demontere forteltet. Gunnar

Håkon, En ting til: Uansett hvilket telt du velger pass på å bytte ut pluggene med snø/sandankere. Skjønner ikke hvorfor norske teltprodusenter (Helsport, Bergans) ikke har dette som standardutrustning for ekstremteltene sine. Gunnar