Etter å ha overlevd mange og også noen lange turer i fjellet de siste 30 åra uten GPS, var det nettopp en GPS som stod på ønskelista til min fødselsdag for snart to år siden. GPS ble det, en Garmin Dakota 20, og selvfølgelig var jeg glad for det. Ikke akkurat den modellen jeg hadde øverst på lista, men likevel.
Samme kveld ble instrumentet åpnet og det viste seg da at den allerede hadde vert med på en båttur fra Tananger til Eigersund.
Neste helg ble den byttet i et nytt og ubrukt eksemplar.
Det fulgte også med en kartpakke, Norgesserien for garmin GPS, Sørnorge vest, som ble installert og så skulle vel alt være i orden.
Men, første gang vidunderet ble teste var heldig vis hjemme i stua. Den fikk kontakt med et utenomjordisk vesen som kalles satelitt og alt så ut til å gå etter planen. Så var det bare å finne veien. F.eks. til butikken.
"Men hvem i huleste er det som kan finne veien på et slikt lite kart!?"
"Kanskje lurt å forsøke å sóme litt?".
Når mann er vandt til å lese kart hvor kartutsnittet i vinduet på kartmappa dekker minimum 10 x 10 kvadratkilometer så ble dette mikroskopiske kartet bare en vits. Koordinater etc. er vel og bra, men jeg vil se terrenget der hvor jeg skal gå. For å planlegge ruta så er det jo greit å se hvordan det ser ut der fremme, og det kan man gjøre ved å se på kartet.
Et forslag fra kona var at jeg skulle planlegge turen på mitt gamle kart, legge inn koordinater på GPSen og så ville sikkert den fortelle meg retningen jeg skulle gå og om jeg fulgte riktig kurs.
Ok, kanskje ikke så dumt det, men dette har jeg jo i alle år brukt kart og kompass til.
"Men hva med tåke eller mørke?"
Jo, sikkert bra det, men slike situasjoner har jeg jo komet meg gjennom før også uten problemer.
Som sikkert mange nå skjønner så var jeg en smule desillusjonert over dette "vidunderet" som nå lå på bordet foran meg. Er det jeg som har missforstått et eller annet eller er jeg bare for gammel for slike "fantastiske nyvinninger? Er noe galt eller har jeg rett og slett bare fått meg et stykke av "Keiserens nye klær?".
Kanskje jeg skulle forsøke å lese bruksanvisningen en gang til?
Hvordan det nå er så har jeg faktisk, etter nesten to år, en fin ny GPS som fremdeles ligger ubrukt i esken sin, mens noen av mine M711 kart er modne for utskiftning.
Men turer blir det uansett, og selvfølgelig kan jeg jo legge GPSen i sekken når jeg drar, og når så noen begynner å trekke frem og diskutere disse fantastiske dippeduttene så kan jeg jo ta den frem og si: "Jeg har en sånn", rette ryggen, sette opp en litt overlegen mine og si, "Men det er ikke så ofte jeg har hatt bruk for den."
Kanskje noen da tror at jeg er en så gjennombarket friluftsmann at jeg har utviklet min egen GPS inne i hodet, eller kanskje de bare rister oppgitt på hodet over denne gammeldagse, bakstreverske raringen som ikke har forstått noe som helst.
Hvem vet, vi får nå se.
"Men hvor var det nå jeg la denne esken da?"