Vinnerliste

Det ble en ganske bra tur på Hardangervidda ovenfor Haukeliseter første helg i 2025. Startpunkt 3 km vest for fjellstua for en mye mer ålreit stigning i starten. Artig nok var det to andre pulkdragere ute på tur opp den seige bakken til Mannevatn lørdagen. De var kanskje en time før meg, så jeg klarte ikke å ta de igjen, men jeg satt pris på å jukse litt med å bruke sporene deres i den løseste tunge snøen. Etter hvert skjærte jeg av ruta som vanligvis kvistes til Hellevassbu og lagde min egen variant av en runde oppom Storhellerflotttjønnan. Ambisjonen for turen ble som alltid kuttet litt kort. Med ca. 3 mil planlagt ble turen litt over 2. Jeg er fornøyd med det valget, for i dag (søndag) var det snøvær, tung løssnø og lite sikt. Det meste av tidligere spor var også snødd igjen. Den mila+ tilbake til bilen ble slitsom nok! Spesielt nedkjøringene var ganske seige når man ikke ser noen konturer i snøen og må ta seg veldig forsiktig frem og ned.

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Skriv gjerne en egen turrapport! Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi stor pris en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Har du oppdatert bloggen? post oppdateringer i "Jeg har oppdatert bloggen min" De gamle "hvor har du vært på tur" trådene finner du her: Hvor har du vært på tur i dag 2023 Hvor har du vært på tur i dag 2022 Nytt år, nye turmuligheter!

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Da er 5 og siste del av mjølkevegen tilgjengelig på YT for de som kjeder seg en søndagskveld.

Meget flott turrapport, og mange fine bilder! Børgefjell er høyt på lista her, og skulle egentlig dit i august i fjor når jeg skulle nedover og hjem fra norgesferie/lofoten. Men med en værmelding som bare viste regn en uke fremover i tid, kjørte jeg litt motvillig forbi. Men, jeg har hvertfall kjøpt kart over Børgefjell når jeg stoppet ved "Porten til Nordnorge", så det er jo en start... Kjekt å vite at det fint å komme seg inn fra svenskesiden også.

Flott rapport😁 ble det noe snus etter turen forresten? 😂

Fått laget en utgave av håndtakene og feste. Mangler å legge inn en liten bøy/knekk på håndtakene slik at de legger seg inntil kjelen når de er slått inn. Indre og yttre vindskjerm er tilpasset men ikke festet enda. Kjelen jeg har modifisert av et eldre bærspann har litt for mye godstykkelse. Skal se litt hva jeg finner på der, har to løsninger. Slipe den ned i godstykkelse i eller rett å slett få laget en ny i tynnere gods. Den drar opp vekten litt for mye, hadde jeg hatt en kjele mellom 200-250 gram hadde den komplette DIY kjelen vært i ca samme vekt som Ulrich sin.

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/nrk-avslorer-hvordan-norges-100-storste-naturinngrep-ble-til_-naturen-vi-ofret-med-oynene-lukket-1.17168283 Vi har tro på at kommunene gjør så godt de kan i saker som dette 😂 jeg vet ikke om jeg skal le eller grine 👏🏻

Det blir spennende å følge med på. Så alle episodene av turen fra Svartehavet gjennom Georgia og Aserbadjan 😊

Gammel tråd. Har brukt Niak noen år nå, til soloturer sommer, og reinsjakt på høsten. Alltid med en hund eller 2. Har aldri brukt teltet som base, da jeg pakker sammen om morran og går videre, men til mitt bruk har det fungert suverent. Det er ikke superlett, heller ikke tungt, samtidig som det er greit å finne et sted å sette opp det. Siden jeg har telt i sekken når jeg går klarer jeg også som regel å finne noe ly når telt settes opp. Likevel har vi hatt overnattinger som har vært greit værutsatte, men med god sikring av telt har det aldri føltes utfordrende. Om noe, så blir teltet litt kaldt når det blåser stiv kuling og temperaturen kryper under 0. Alt i alt veldig fornøyd med Niak. Jeg har plass til sekk og hund i innerteltet. Kløven til hund ligger i vestibylen, og jeg opplever ingen problem med å fyre der. Lett å sette opp så lenge man finner et sted man er fornøyd med å sove. Vi telter mye i steinur og da er formen toppers. Unna er et mer stormsikkert alternativ, men også til en annen vekt. Ulempen med Niak er at skjørtene er så høye at jeg ikke ville brukt det uten innertelt. Samtidig er det ikke mange gram å spare på å droppe inner heller. Det er nok bedre å kutte den vekta på sideflesket i stedet.

Da har jeg for første gang pakket sekken for en tur jeg alt har gått😱 Mange lurer på hva ting veier, hva veier sekken etc. Vi på forumet svarer veldig ofte - vei alt du har og start med det som utgangspunkt. Da jeg gikk rundt Tyrifjorden hadde jeg dette oppsettet. Her er mye info, og jeg har laget en Lighterpackliste på dette. Jeg vil optimalisere vekta enda mer, dog uten å gå på kompromiss med komfort. Mange ser bare på de 3 eller 4 store, men alt veier, noe dette viser i praksis. Det kan nok være litt små avvik, mellom tallene og bildene under, men alt er veid og pakket på ny. Nå kan jeg gå inn på hvert enkel punkt og se hva jeg kan hente. Ligger noen få bilder, linker og priser. Jeg kommer til å prøve å finne tråder/lage nye tråder på hver enkelt ting jeg kan forbedre. Noe har kommet, og noe er underveis i posten. Men jeg har nå et bra utgangspunkt. Kopi av posten i tråden om turen rundt Tyrifjorden. Har hatt en gjennomgang av hva jeg hadde av utstyr, og hva det veier. Mesteparten av dette er det letteste utstyret jeg har. Zpacks arc blast sekken på 52 liter med alt innhold når jeg avsluttet turen, dette inkluder gåstaver og alt tøyet som var i sekken, gikk da i bare shortsdelen og en t-shirt. Når jeg startet veide den nesten 14 kg inkl mat for 5 hele dager. Bare selve sekken veier 660 gram. Teltet Zpacks duplex 2 manns med god plass - veier 620 gram inkl pakkpose. Et av de beste teltene jeg har prøvd. Gåstavene brukes som teltstenger. Soveposen i dette tilfelle en EE quilt 950 FP i long/ekstra wide -12 grader c, med dunlue og et Zpacks pute/pakkpose. Fungere veldig bra, og over et stort temperaturområde. Zpacks pakkpose, som når du vrenger den, har fleece på ene siden og brukes som pute, en kjempeflott sak! Liggeunderlaget er Neoair med en pose til å blåse det opp med, funger veldig bra, og er lett. Hadde også med et trangowold skumunderlag på 215 gram full lengde, ble brukt i pauser, og under neoair underlaget om natta. Klær jeg hadde med: Ekstra sokker tykke og tynne, badeshorts (ikke alle steder det passer å bade naken). Ullundertøy til å sove i/ ved kaldt vær. Msr badehåndkle og en t-shirt, alt i en cuben fiber pose. Alt ble brukt under turen. Capsen mister mye farge på en slik tur, sol og svette gjør sitt! Dette er antrekket jeg gikk i, avtakbare bein som veier 185 gram. Funker utrolig bra. Belte uten hull, og som ikke kommer i veien for hoftebelte på sekken. Tynn fleece, og ultralett vindjakke, fin kombo, som gjorde at Goretex jakka ikke ble brukt i det hele tatt på turen, bortsett fra som innmat i hodeputa. Goretex jakke og bukse, ikke brukt på turen, men siden jeg skal gå i skog, bør det være litt styrke på tøyet. Til fjellbruk er det nesten en halv kilo å hente her. Hadde med solcelle panel anker 21w og batteribank, hodelykt og Satelittelefon som ble brukt ved 3 anledninger når jeg hadde slått leir og SMS ikke virket. Hadde også med en liten Apple lader, hvis det skulle bli så dårlig vær at solcellepanelet ikke gjorde jobben, men med sol var det utrolig bra! Navigasjonspakka, Garmin 64S med oppladbare batteri. Toalettsaker, solkrem og alt i et - vaskemiddel. Repsaker for både utstyr og gnagsår, førstehjelp, dnt-nøkkel, reserve briller og ekstra nødbatteri til GPSen. Ikke minst det viktigste på en tur i marka -gode ørepropper, så du sover bra. Burde vært lavere i vekt, men jeg kommer veldig langt med dette.... Drikkesystemet med to blærer og et vannfiltersystem. Filtrerte vannet på turen de fleste gangene - mest for å se hvordan system fungerte over tid. Enkelt og bra system, som renser vannet uten ekstra jobb. Msr 0.8 L titan, Msr pocket rocket brenner, bic lighter, tennstål, kniv og long spoon skje, snyltekop og ikke minst ennliten kaffekjele. Veldig fornøyd med dette oppsettet, ikke minst at en boks som innholder 230 gram gass får plass inni kjelen. Maten som jeg hadde med hjem, nok til 2-3 kjipe dager. Alt snacks, tørket kjøtt, nøtter etc ble spist opp. Dette på grunn av brannfaren, som hindret meg i å bruke brenneren så mye som jeg hadde ønsket. Var ikke forbedret på at det kunne bli så tørt på så kort tid. Noe å tenke på til neste gang. Leki Carbon gåstaver, 10 år gamle med forsatt på topp, også brukt som teltstenger. Zpacks Tarp på 2.1x2.7 m med ekstra fester for staver og 2 ekstra barduner, samt 2 karabinkroker. Hadde med 18 plugger, slik at jeg kunne sette opp både telt og Tarp samtidig ved dårlig vær. Var så heldig med været at det enten ble åpen himmel, Tarp eller teltet satt opp som myggtelt. Fiskeutstyret jeg hadde med, mistet et par sluk på turen. Så grunnvekt før mat og gass er ca 10,5 kg inkl staver og fiskeutstyr, dette med mye comfort og kan praktisk brukes til ca -5 grader. Eneste jeg trenger å ha med på høyfjellet er hansker og en lue. Så har et oppsett jeg er meget fornøyd med, ikke mye som kan bli bedre etter mine preferanser.