Hvorfor???

[Stian]

Egentlig burde jeg vært som alle andre i Oslo. Likevel er det noe som gjør at jeg skiller meg ut fra alle andre på min egen alder i hovedstaden. Jeg har et ønske om å bestige alle de høyeste toppene i landet.

Jeg veit ikke hvorfor, men i motsetning til alle mine oppvekstnormer og mitt oppvekstmiljø så har jeg fått det for meg at jeg er nødt til å utforske hver eneste krok av Norge. Fra en høy fjelltopp til den mest bortgjemte dal. Men hvorfor??

Jeg har spurt meg selv om dette flere ganger og kommer frem til samme svaret hver gang. For meg er å bestige en fjelltopp over 2000 meter en fysisk og en psykisk utfordring. Uansett vanskelighetsgrad. Selvrealisering. Man setter seg et mål, man oppnår det, man beveger seg videre til neste mål.

I sommer kom jeg til Store Knutsholstind på mitt 6 forsøk. Jeg har altså prøvd å bestige denne toppen 5 ganger tidligere, og har måttet snu grunnet dårlig vær. Hva gjorde at jeg i det hele tatt gadd å prøve 6 gangen? Selv har jeg svaret, men hva i all verden motiverer alle dere ander til å bestige 2000 meters topper?

Det er nok ganske mange andre som ser på alle oss på dette forumet som en gjeng med raringer. Er det noen som tørr prøve å forklare hvorfor vi absolutt skal opp på en ny topp hele tiden?

Stian

[Torgeir]

For meg er å bestige en fjelltopp over 2000 meter en fysisk og en psykisk utfordring. Uansett vanskelighetsgrad. Selvrealisering. Man setter seg et mål, man oppnår det, man beveger seg videre til neste mål.

Mye av det samme gjelder for meg. Det trenger ikke være en topp over 2000 meter, eller egentlig ikke noen topp i det hele tatt. Men jeg setter meg et mål, forsøker å nå det, og får en utolig følelse av selvtilfredshet hvis jeg når det. Hvis ikke, så er det bare å prøve igjen senere. Dette er en sterk drivkraft i meg, og også i mange andre her på forumet slik jeg har forstått det..

Når det gjelder toppene, så er det veldig greit å bruke dem som mål i denne sammenhengen. Toppunktet er som regel godt definert, og et håndfast "bevis" på at målet er nådd. Ikke så enkelt på andre områder i landskapet, eller i livet for den saks skyld. Derfor blir det veldig mange toppturer, til både høye og lave topper, hele året gjennom.

Når det er sagt, så har mange av mine største naturopplevelser vært på vei til eller fra toppene. Positive som negative. Det er veldig mye fint å se, og det er mange spennende utfordringer på vei oppover (eller nedover). Det tipper jeg Stian er enig i... De første 5 forsøkene på Store Knutsholstind var neppe bortkast tid, selv om du ikke kom opp..?