Vikerfjell - En tur som overhodet ikke gikk som planlagt.

[Andrea Owe]

Vikerfjell

En tur som overhodet ikke gikk som planlagt. Avreise fredag 17 oktober.

 

Dette skulle være en litt mer kosetur, da jeg og min beste venn fra barndommen Thea begge hadde bursdag underveis. Planen var at Thea og min samboer Snorre skulle være med på starten, så skulle jeg fortsette alene. Snorre skulle være med i helgen bare, mens Thea skulle bli til onsdag. Dette medførte en del gnaging på hjernebarken for min del i planleggingsfasen, hvordan disse to skulle komme seg hjem på respektive tidspunkter, samtidig som vi skulle komme oss videre. Det var derfor planlagt å ikke bevege seg for lange distanser de første dagene. Avreisedagen kommer og Snorre viser seg å ha blitt syk. Vi blir derfor enige om at han skal prøve å komme seg i løpet av fredagen og komme etter på lørdag. Thea og jeg drar avgårde fredag morgen. Da ingen av oss har prestert å ta lappen enda, blir det buss til Hønefoss og så lokalbuss videre til Sokna, da det ikke er lov å ha med hund på ekspressbussene. Været er grått og vått, men humøret er på topp. Vi får mye oppmerksomhet i Hønefoss om at det er snø i fjellet nå osv. Det visste vi dog og jeg hadde til og med pakket spade for sikkerhets skyld. Første dagen går superfint, selv om det er litt kjedelig å gå så mye på vei for å komme oss inn i skogen. Slår leir ved Sognevatnet og får tent superbål med en gang.

 

 

 

På kvelden får jeg melding av Snorre. Han har blitt mye dårligere og tror det er best å holde senga. Han er lei seg og jeg forstår. Verre er det når jeg innser at jeg har pakket nesten all maten i Snorre sin sekk. Okey, ny plan, vi har mat til tirsdag, så får jeg dra hjem med Thea da, med mindre vi får masse fisk. Lørdag våkner jeg til bursdagsang av Thea.  Jeg har foreslått at vi kan feire bursdagene våre på Tjuvenborgkoia som en skikkelig luksus, et forslag som blir tatt imot med stor entusiasme. Vi setter dermed kursen dit. Underveis har jeg prøvd å velge en litt spennende vei, da det fortsatt er mye grusveier i området som jeg syns er kjedelig å gå på. Stien vi følger forsvinner derimot ut i et stort hogstfelt og vi surrer en stund i området. Dog får vi se kong elg på nært hold spankulere over den fossende elva som om det var en sølepytt. Vi kommer oss på kurs igjen før neste utfordring venter. Undervurdering av stigningen opp til hytta! Vi tar altså veien forbi Tjuvenborgen og Hestebrenna. Denne ruta vil jeg ikke kalle gåsti men fjellklatring. På vei opp rekker det å bli bekmørkt og hodelykter må fram. Denne ruta er sikkert fantastisk i dagslys med utsikt og uten sekk, men med tunge sekker, regn/snø, tåke og mørke ble dette en smule skummelt. Enkelte steder må vi løfte opp sekkene og bikkja. Vi kommer oss dog opp, men det er lenger igjen til hytta enn vi tror. Vi må lete etter hvert neste blåmerke med lykta og vi er nå gjennomvåte og iskalde. Jeg begynner faktisk å bli temmelig nedkjølt. Vi kunne ha slått leir. Men, på veien mellom Tjuvenborg og Hestebrenna klarer Lope å miste kløven. Hun har sikkert satt seg fast i noe og har måttet åle seg ut av kløven for å komme seg løs. Greit nok, bedre det enn at bikkja er borte. Vi lyser litt rundt men har ikke sjangs til å finne kløven nå. Derimot blir det nå enda mer kritisk å finne hytta, for kjøkkenent lå nemlig i kløven. Vi vurderer likevel sterkt flere ganger å slå opp teltet, men jeg er fast bestemt på å finne hytta når vi har null mulighet for varme eller matlaging. I slike situasjoner gjelder det å holde hodet kaldt og jeg vil påstå i ettertid at jeg klarte det forholdsvis bra. Vi finner da hytta til slutt, men vi kunne likegodt gått rett forbi den. Vi sto en meter fra hytteveggen uten å se hytta.

 

Thea var nok lettere forvirret etter marsjen, for det første hun utbrøt når vi kom inn var «radio!», mens jeg kun hadde tankene på oppvarming da jeg nå ikke hadde det særlig bra temperaturmessig. Det ble da satt igang fyring både i peisen og i ovnen. Peisen viste seg da og være tett (uansett hvilken vei man stilte spjelet) og hytta ble dermed røyklagt i samklang med den velfungerende brannalarmen. Vi måtte da slukke peisen og fokusere på ovnen. Dette gikk bra helt til vi skulle legge oss. Da fikk vi nemlig pipebrann. Røret inne så ut som det skulle eksplodere og i pipa ute lyste det vakkert. Vi kunne ikke akkurat hoppe i posen nå. Vi anså pipebrannen som mild nok til å vente å se om den roet seg. Det gjorde den. Dog er det her et par ting jeg skal gi videre beskjed om til driverne av hytta, for her må det renses. Alt dette skjedde altså i løpet av min bursdag hehe. Vi sov som gråstein.

 

noen syns det var for vått på bakken...

 

Søndag, Thea sin bursdag. Fortsatt regn og tåke, ut å lete etter kløven. Vi hadde merket stedet hvor den var blitt borte. Dette er Togo-kløven fra seleverkstedet så den sklir jo vakkert i ett med skogens farger. Jeg hadde festa et orange reflekshalsbånd på toppen, men den kunne jo likegodt ligge vendt ned. Hele dagen gikk med til klatring opp og ned i dette bratte terrenget, uten hell. Når mørket igjen kom sivende måtte vi gi oss og jeg aksepterte at kløven var tapt.

 

tid til kos under leting

 

Mandag, bedre vær! Det hadde klarnet opp og solen tittet forsiktig fram. Vi vasket oss ut av hytta og satte kursen mot Nedre Kollsjø. Det fristet lite å ta samme veien ned fjellet. Jeg hadde jo egentlig tenkt meg mye lenger, over høgfjell osv, men dette var jo nå ikke mulig. Dette ble en nydelig tur. Fantastisk utsikt, bedre fordelig av vekta i sekkene og en bikkje som var storfornøyd med å slippe og bære noe mer resten av turen.

 

godt humør er viktig å ha

 

Vi fant en drømmeleirplass ved Nedre Kollsjø og fikk igang et kjempebål. Dette var skogen på sitt beste. Solnedgangen speilte seg i det blikkstille vannet, føtter og støvler tørket rundt bålet og roen senket seg som den skal. Vi fiska litt uten hell før mørket senket seg. Jeg er ikke akkurat superproff på fiskinga enda og utstyret er nokså enkelt, men jeg har da trua likevel. Det eneste irriterende denne kvelden var at Lope tygde selen sin.

Det ble en perfekt kveld og jeg kunne ikke hatt det bedre enn i et slikt øyeblikk. Det er dette det handler om.

 

 

Tirsdag morgen og avreise. Regn og tåke igjen. Hadde planlagt å stå opp tidlig og fiske, men det var bare å pakke og komme seg avgårde. Vi skulle rekke en buss fra Sokna 16.20 så vi hadde god tid, men det ønsket vi også å ha. Mye vei-gåing denne siste etappen og det tar på bein og knær. Lope hadde startet turen med sele og kløv og returnerte «naken» hehe. Vel framme i Sokna hadde vi en del tid å slå ihjel og bestemte oss for et skikkelig måltid på den lokale kroa Rustad’s drevet av Håvard Rustad. Her ble det ståhei. Før vi hadde rukket å sette foten innafor døren kom Rustad selv ut og tok oss imot. Hele bygda hadde nemlig fått med seg at vi var på tur i området. Den fantastisk snille mannen spanderte dermed en nydelig middag på oss! Dette var jo helt fantastisk da vi hadde klart oss på temmelig lite mat de siste dagene, og ble en suveren avslutning på en ellers litt humpete tur. 

 

Vi så desverre (andrea) / heldigvis (thea) verken bjørn eller ulv på turen.

 

 

- Andrea

[Kjell Iver]

Flott turrapport. Nydelige bilder satte prikken over i'en..

 

Jeg syns det er veldig OK at du deler tabber man gjør - for vi har alle vært der - og det er mye lærdom i å lese om andres "nesten" opplevelser.

 

Et tips for å slukke pipebrann kan være å hive salt ned pipa fra taket.

[Andrea Owe]

Kjell Iver - Takk ja det er jo av feilene man lærer, og for min del setter jeg like mye pris på dem, det gjør turene mer spennende og man lærer seg å være fleksibel og å kunne ta ting på sparket. Jeg planlegger med vilje ikke for mye på forhånd, da blir det mye mer spennende underveis

 

Takk for tips om pipebrann! Det visste jeg ikke

[+rayun]

Tusen takk for en annerledes, men svært god turrapport. Som Kjell Iver sier; vi har alle vært i situasjoner hvor ting "bare skjer". Når man løser flokene som dere gjorde får en til slutt noe godt ut av det. I alle fall blir det en tur man husker. Veldig bra!