Søk i nettsamfunnet

Sandgrovbotn og sommerski hadde jeg hørt om og sett bilder fra før, OG høstski (gammelsnø). Men aldri prøvd selv. Før nå 4.juli. Vet en hvor avkjørselen til Brøste og Tafjordfjella er, så er det bare å kjøre motsatt vei - mot Brude. 25 km langs fjellveien som er bygget i forbindelse med kraftutbygging (aldri så galt at det er godt for noe.. eller noe i den dur..), og en har tilgang til mange sene skiturer uten særlig skibæring. Jeg og 'gi' tok turen på Rangåhøgda (1768), det var egenlig ikke noe vanskelig valg når vi såg de gode snøforholdene på fjellet og ikke minst i Grønbotnen bort til fjellfoten. Vi tok med oss en liten fortopp (Tua) og prøvde å komme oss ned i Grøttabotnen etter toppbesøket på Rangåhøgda. Legger ved kart og et par bilder. Turartikkel og ca 40 bilder

I dag sitter jeg hjemme og er sår i halsen etter en ikke akkurat sommerlig opplevelse i går, men en svært hyggelig en! 15. mai 2008 fikk 500fjell (Sondre) en pm fra profilen Carl F (Carl Fredrik), som spurte om jeg hadde lyst til å være med på tur. Vi var begge enige om at det hadde vært artig med en turkamerat på samme alder , og vi avtalte å ta en tur på Oppkuven hvor det fortsatt skulle være rikelig med skiføre ifølge milslukeren Tom Stensaker ( http://www.tomstensaker.no/ ). Våre foresatte var litt bekymret når de hørte om disse forumturene, kanskje profilen var en eldre pedofil mann ! Vi møttes ved P-plassen på Sørkedalen Skole kl. 11.00 søndag 18.mai. Hilste på hverandre, og festet skiene til sykkelen. Bikkja var også med, så jeg fikk en lettere sykkeltur opp til Gopletjern enn Carl Fredrik som ikke hadde ”Marshall-hjelp” . I svingene rundt Lysedammen dukket snøflekkene opp, og det var nokså vanskelig å sykle fant vi ut. Vi satte fra oss syklene i grøfta 300 meter før skogsbilveien opp Kjagdalen. Det var et par-tre andre sykler som også stod parkert. Etter å ha byttet sko, klinte vi på med litt KR60 (rødt klister) og det satt som smurt selv om litt nysnø i kalde dalsøkk lagde noen kladder i sålen. Da vi satte i vei oppover Kjagdalen på våre gamle markaski kom det en snøbyge forbi, og vi lurte på hvor yr.no sin sol ble av ? Men snøen/haglen skapte en vinterstemning midt i mai. Da vi kom til myrene rundt Langtjernet møtte vi en del bare flekker. Jeg landet nesten på magen under første forsøk å hoppe over bekk og myr , litt humoristisk. Så rant vi ned løypa til Store Oppkuvvann, og isen var sørpete, men det gikk an å gå på snøflekker utpå vannet. Vi fulgte løypa mot øst, delvis langs vannet og i skogen. Det som tok tid, var all knotingen inne i skogen. Da vi omsider kom til stiskillet der en kunne gå opp til Oppkuven via Såta eller mot Smeddalen, tok vi siste alternativ for å få gått mest mulig på ski. Vi passerte den såkalte Grevehytta ved Gjelleråstjern, der noen satt og koste seg med nista si. Siste biten mot Kuveveien var litt krunglete, med en del bæring og dårlig skilting. Når veien åpnet seg foran oss gikk turen som en lek rundt Oppkuvtoppen, vi møtte på en del elgekskrementer så vi måtte være litt på vakt med bikkja. Ved veikrysset sørvest for pkt. 570 møtte vi på selveste Tom Stensaker (les: den sagnomsuste milsukeren) med bikkja si. Han var ute og gikk, og sa at forholden mot Oppkuven var suverene, men løypa ned forbi Bjørnstadputten mot Gagnumssætra var meget dårlig, med masse åpen myr. Han sa at vi var de yngste han har sett på ski så sent på året. Stensaker går for øvrig rundt 10 000 km på ski i året , og skriver føremeldingen for Skiforeningen. Alle turer under 5 km telles ikke som skitur. Etter å ha sagt farvel til Tom Milsluker fulgte vi veien bort til pkt. 652 ved Bjørnstadputten, og bar skiene 50/50 opp stien til toppen. Vi ble møtt av en haglbyge på toppen som gjorde stigetrinnene i tårnet glatte for skiskoene, men vi kom opp! Utsikten var litt for mye preget av skyer, men vi skimtet omtrent hele Nordmarka med Kjerkeberget, Varingskollen, Kikuttoppen og Svarttjernshøgda. I nordvest så vi Norefjell, og i vest Blefjell. Gaustatoppen hadde tatt på seg hatten for i dag. Vel oppe, og vel 4 timer var det godt med niste og vann, bikkja koste seg med 3 wienerpølser. Under lunsjen møtte vi på en av ”gamle-kara”, med nikkers, anorakk og lua halvveis på. Han hadde sykla Pipenhusveien og gått opp fra Langlia. Nedturen til Oppkuvvann om Såta gikk greit for seg, men siste stykket var nokså bratt med åpen eng. Langs vannet hadde bikkja rotet seg utpå, og gikk gjennom. Panikk! Men hun slapp bare fra det som en våt hund, som nettop hadde isbadet i 1 meter dypt overvann. For å få gått litt mer på ski gikk vi løypa langs vannet mot Gagnumssætra, men vi snudde da nedoverbakkene begynte. Vi testet litt ut bikkjas snørekjørepotensiale på veien tilbake, og jeg kan meddele at hun ikke er i sitt livs form. Vi ringte til foreldrene øverst i Kjagdalen, og beregnet en time ned. Og vi brukte nøyaktig 1 time! Sykkelturen ned til Elveli ble preget av kalde hender og en litt frossen kropp hos meg. Vi var begge enige om at det var en flott tur, og vi satser på flere turer sammen! :D Edit: GPS-track kommer! Tid: 6t 24 min. Distanse: 41 km (18,2 km ski | 22,8 km sykkel).

Heilhornet på Sør-Helgeland ble besteget og kjørt i strålende vær og fin snø på onsdag i påsken. Jeg startet litt krunglete og bratt rett opp fra veiens høyeste punkt etter Heilhornet Gjestgiveri (kom sør fra) og så fram mot toppen omtrent slik den merka ruta går om sommeren tror jeg. Her er det flere, og mer spennenden ruter både opp og ned som jeg gjerne utforsker på ski hvis noen har lyst til det. Denne gangen gikk og kjørte jeg alene...

Sist helgs snøfall i høyere strøk skapte alvorlig kribling i skifoten Det gjaldt og få "putta" inn en tur før nasjonaldagen, som jo er booka når en har familie. Etter studier av værprognoser og øvrig "timeplan" falt valget på en morgentur, dagen før dagen. Vårnatt under åpen himmel Mandag kveld satte vi derfor kursen mot Eresfjord og Kanndalen. En og annen byge sveipa over fjordstrøka. Rett før setra i Kanndalen støtte vi på ei litt for stor snøfonn, men vi var nå uansett nesten ved vegs ende. Soveposene blei rulla ut på vegskulderen, og til snøbygenes siste krampetrekninger falt vi til ro. Da jeg våkna ut på natta var det til klar himmel, fuglekvitter og elvesus. Våren er ei flott tid å ligge ute på. Studerte stjernene og tenkte på morgenens tur. Nye jaktmarker Vi hadde tenkt å utforske Skjorta, (som er vanligst å bestige fra vest og nordvest), sin østside. Terrenget her er akkurat passe nordvendt til snøen får være i fred, og akkurat passe østvendt til at vi ville få rikelig med morgensol. Terrenget oppover mot Skjorta fra denne sida ser litt ugjestmildt ut, men kartet forteller at det trolig finnes gjemte skatter her...... Litt før 04.30 var vi klar til avmarsj. Siste dagers snøfall hadde smelta og frosset og skapte et perfekt snødekke inntil vi traff gammelsnøen litt lenger inne. Turens største utfordring var å ta seg tørrskodd over Dokkelva. Opp i høyden Straks vi forlot elva begynte skaren å svikte Temperaturen hadde vært litt for høy, men ikke høy nok dagen før. Dette avtok gradvis et stykke lenger opp og på rundt 950 m tråkka vi plutselig i 20-25 cm laussnø, samtidig som de første solstrålene nådde oss. På turen videre opp til skaret under Skjortas topp satt superlativene løst... Det sitra i kroppen med tanke på nedkjøringa. Morgenstund har.... Oppe ved skaret tok vi en rast i solsida, mens vi tenkte på dem som var på veg til jobb, spiste frokost eller krangla med vekkeklokka.... De siste par hundre høydemetrene tok vi i Skjortas vestside. Her var det mye stein under snøen, og en kald trekk, full vinter. I 7-tida nådde vi toppen. Flott utsikt til alle retninger. Vi konstaterte at et par andre skiklassikere gjerne kunne fått besøk denne dagen... "Nedturen" For å unngå stein i øverste partiet drog vi ned sørvestflanken fra toppen. Prima snø her også. Deretter runda vi rundt til skaret nord for toppen igjen. Øverst i østsida ligger et par breer som danner et fantastisk skiterreng. Hvilken vei skulle vi velge ? Helst skulle vi kjørt alle steder på engang Vi fant det nydeligste føre ned til snaue 1000 m, og sklei raskt videre ned mot setra. En "ny" topp Etter 5 timer var vi igjen nede ved bilen, og en ny arbeidsdag var i emning, litt roligere i kroppen, litt trøttere en vanlig, men med en nye kremtur i minneboka. Alle tre har vært på Skjorta mange ganger, men ved å velge ei ny rute til et uvanlig tidspunkt , var det akkurat som å gå på en ny topp....

I år slapp jeg heldigvis unna. Jeg hater tog, synging, søppel, skråling og svære folkemasser som later som om de koser seg. Jeg bestemte meg seint dagen før, litt for seint til å invitere andre. Jeg blei nok ensom i toget i år. Flosteinsnibba(1514) og Overvollshornet(1502) hadde jeg gjort et forsøk på tidligere i vinter, men når folk mister følelsen i føttene er det bare å snu. Jeg parkerte ved Røyr i Strandadalen, og la i vei oppover den glisne bjørkeskogen. Jeg tok ikke på meg skia før på 900 meter, enda snøen gikk ned til 700. Det var fast og fin skare, og det gikk raskt unna. Siden føret var så flott bestemte jeg meg for å ta med topp 1222 og Tårnet(1378) også, slik at det blei en rundtur av det. Oppover lia til 1222 nynnet jeg på de ukjente versene av nasjonalsangen, de som har litt trøkk og kraft. Det resulterte i at alt dyreliv i kilometers omkrets forsvant. En ørn, to ryper og ei bikkje forsvant ut av syne. Dyr har overhodet ikke sans for musikk. Bikkja kom heldigvis tilbake da den husket at jeg hadde maten . Tårnet består av to topper, og den ene av dem var en luftig snøegg. Nysnøen, som ellers var fast og fin, lå dyp i skyggesiden. Hadde det ikke vært for det hadde det vært håpløst å passere dette punktet uten isøks og stegjern, for ikke å snakke om med bikkje. På de fineste turene har man også flaks med forholda. Turen gikk videre over Flosteinsnibba og Overvollshornet. På andre siden av den irrgrønne Storfjorden dominerte Skårene(1700-1800) utsikten. På den andre siden av fjorden lå Oaldsbygda idyllisk til. Fra Tårnet så jeg også takene på Midtre Åkernes som ligger klemt inn til en bergvegg som verner mot skred. Mellom Midre Åkernes og meg ligger Åkernesrevna. Tror dessverre ikke plasseringen under bergveggen betyr så mye hvis den går. Sørover var det flott utsikt til fjellene i Stryn, og vestover var utsikten glimrende mot resten av Sunnmørsalpene. På nedturen hadde sola bløtt opp skaren, slik at det var fast og fin slush hele veien. Jeg falt ikke gjennom en eneste gang. Jeg er glad jeg valgte en solvendt side i steden for å satse på noen svinger i løssnøen i en skyggeside, med gjennomslagskare mesteparten av veien . Turen blei flottere enn jeg hadde forestillt meg. Det er ikke så ofte alt klaffer, men det gjorde det i dag. Disse toppene er lite besøkte, og det har sikkert ikke vært folk på dem tidligere i vinter. En uvanlig flott rundtur som anbefales på det varmeste. Overvollshornet har forresten en flott direkterute ned mot Røyr. Det var for lite snø der nå, men jeg kommer tilbake en annen gang. Noen bilder med varierende kvalitet .

4. - 7. mai 2006 hadde alle høytrykk samlet seg over sør Norge. Flaks at vårskituren var booket da! Vi pakket teltene ved Sota seter og la i vei til fots oppover lia mot Holåbretinder først nærmere 11. Sola varmet skikkelig i motbakken og svetten rant, men ovenfor skogen kom en kald vind som fjernet shorts-faktoren. Vi la ruta mot over Grøntjønna - sør for Ytre Gjelhøi, parkerte sekkene ved Midtre Holåtind, besøkte så Austre-Midtre-Vestre før vi stod ned breen mot Trulsbu. Hytta er flott - anbefales. Neste dag gikk vi bratt opp mot Hestbrepiggene. Da jeg manglet bare Store og toppunktet 2131 gikk jeg veldig rolig mot 2143 mens de andre gikk opp på Vestraste og Vestre. Godt jeg hadde med liggeunderlaget slik at jeg kunne legge meg ned og nyte solvarmen Hadde fra sist bestemt meg for å droppe ryggen ut til Store, valgte derfor å gå over breen fra like vest for Austre. Returen la vi ned Heimste Breen - nedkjøringen gikk raskt og fint. Men nede i dalen møtte vi dønn råtten snø , og turen de 11 km inn dalen ble vanvittig tung (4 timer ) Motiverte skallen med tanker om fenalår, jægermeister og budeier for å holde ut tråkkinga! Nådde hytta 11 på kvelden. Neste dag ble derfor retur til Sota uten at Tverrådalskyrkja engang ble vurdert. Været var supert, så kvelden ble tilbrakt rundt bålet før vi køyet i og rundt teltet. Søndag tok vi en snartur i klatrefeltet ved Lom - her var det full sommer og over 20 grader! Få dager senere tok jeg en solo-tur fra Skjåk på Lomseggen og Moldurhøi. Varmen siste uka hadde tydelig tæret på snøen - skia ble båret fra 500 meter til 1150, derfra lå snøen kun i bekkedrag opp til 1600. Høyere opp var det mer snø, ja til og men noen cm tørr nysnø oppe på skaren. Se http://www.bergtatt.net/turer/2000m/050528_storivilen/main.htm for detaljer om ruta. Sommervarmen fra en uke siden manglet fullstendig nå! OBS: La inn bildene i feil rekkefølge - så begynn nederst

Egentlig har jeg et lite prinsipp om aldri å gå to ganger samme sted når jeg er ute på tur. Det var likevel ikke vanskelig overse dette når maisola og sommerlige temperaturer fristet til en retur til Fløtatinden. Les mer og se bilder på ifriluft.net Turhilsen

Dagen startet tidlig, da jeg gikk av nattoget på Haugastøl ved 04-tiden lørdag morgen. Planen var å komme seg opp på Folarskardsnuten og å følge Hallingskarvet vestover til Finse. Det var god natteskare, og om ikke bakkene var for bratte, gikk det greit å skøyte seg oppover mot Folarskaret. I noen bratte kneiker fant jeg det enklest å gå til fots og bære skiene. Ved halvsyvtiden om morgenen møtte jeg solen i Folarskaret, og tok en god frokostpause før den siste kneika opp. Jeg så en lang bratt fonn som en mulig adkomst opp mot toppen, men valgte i stedet en enda brattere en, fordi den var mye kortere og endte trygt på noen steiner. Det var slitsomt, men gikk greit å komme opp her. Skiene var surret på sekken, og jeg hugget meg trinn for hender og føtter opp den bratte fonna. Vel oppe her var det mer kurant stigningsgrad opp mot toppen, som kompletterte min samling av kommunetopper i Buskerud. På toppen av Hallingskarvet blåste det friskt, men retningen var meget behagelig, jeg fikk vinden i ryggen i min ferd videre mot Finse. Jeg har aldri vært oppå her før, og fant vel ikke optimal rute vestover, men jeg kom meg da frem mellom topper og smådaler videre vestover. I en lun liten dal fikk jeg ro til å sette meg ned å spise litt igjen, før turen fortsatte vestover. Kyrkjedørsnuten vinket forlokkende på meg, og jeg gikk helt frem til foten av fjellet, men fant ut at det ville være litt dristig å forsøke seg alene på denne knausen vinterstid, en avgjørelse jeg fikk bekrefet var rett av folket på Finsehytta. Den er visst ikke helt enkel på sommerstid heller, med en del klyving. Etter hvert fant jeg kvisteløypa gjennom Kyrkjedøra, og fulgte denne i rolig tempo ned mot Finse. Her tror jeg at det ble en solid omvei, men hva gjør vel det ? Jeg hadde jo god tid. Masse folk så jeg også. På Finsehytta ble det litt mat og litt avslapping et par timer i en ellers folketom hytte. Planen var å slappe av her, nyte en bedre middag og gå på Hardangerjøkelen neste morgen. Nå kriblet det litt i beina, og gangtiden opp til Jøkelen skulle visst ikke være mer enn 1,5 timer ble det sagt, så jeg bestemte meg for å gå opp samme dag, og komme meg hjem med ettermiddagstoget. Dama i resepsjonen hadde gått opp på 52 minutter, men med min form, en drøy tur over Hallingskarvet i beina og et heller klissete skiføre, fant jeg ut at jeg trengte 2 timer. Jeg tror det ble godt over 2 timer faktisk, før jeg var på toppen. Dette ble fylkestopp nr 2 denne dagen, samt kommunetopp nr 2 og 3. Nær det høyeste punktet fant jeg en kraftig metallstang stukket ned i isen. Jeg antar denne markerer knekkpunktet for grensen mellom Ulvik og Eidfjord kommuner. For sikkerhets skyld gikk jeg en liten runde oppe på toppen her for å være sikker på å ha vært høyest i begeg kommuner. Nedturen gikk greit, med unntak av et par solide tryningser da jeg gikk utenom det oppgåtte sporet. Jeg slo gjennom i utfprkjøringene, og med et solid mageplask med snø bak brilleglassene, syntes jeg at dagens innsats på skiene skulle avsluttes. Tilbake på Finsehytta kl. 16:30 ble det litt avslapping før jeg heiv meg på toget hjem igjen. Et kort opphold på fjellet, men nå var jeg egentlig lei snø og kulde. Søndagen ble tilbragt i halvsøvne på verandaen hjemme. Kun 4 dager siden den siste sneen forsvant i haven, men nå var her sommer igjen ! Ingen dårlig samvittighet for å late meg hele dagen , etter over 5 mil på ski, og minst 2 høydekilometer stigning totalt dagen før.

Vi hadde planen klar, jeg og Geir, en ambisiøs tur til 3 topper i området rundt Gullmorbreen. Først var det topp 1432 NØ for store Brekketind, dernest Geithornet (1460) og til slutt Gullmorhornet (1333). Totalt ca 1900 vertikale med start på Brunstad, så en kan vel si det slik at jeg var spent på formen... Vi tok 06.20 ferga fra Magerholm og var klar til å gå litt over kl. 07.00 fra Brunstad. Skibæring til ca 20 min ovenfor Vellesetra. Fast og fin snø å gå på opp den skyggelagte dalen, de første solstrålene traff panneluggen i øvre del av Gullmorbrekka. Etter litt formiddagsmat gikk vi videre inn mot Gullmordalsvatnet der et stort flakskred hadde fylt den nordligste delen av vatnet. Vi fulgte vestsida av vannet (under Gullmorhornet), eller dvs der var vel knapt nok vann igjen. Videre gikk vi til Habostadbreen og mot dagens første toppmål, 1432-toppen, fra øst. Her får vi også Brekketinden steilt i mot. Fra 1432-toppen ser vi rett ned i Geitskaret med Slogen og Jakta bakenfor, og ikke minst ser vi neste mål: Geithornet, med ei bratt bretunge opp nord for høyeste topp. Geir har undersøkt rutevalg ned mot Gullmorbreen, og ei bratt snøside mot sørvest blir valgt. Nede under Geitskaret virker bretunga lenger nord en smule bratt og utsatt, samt at det såg ut til å ligge igjen et ekstra lag snø i øvre del (bruddkant fra flakskred) - så vi tar på fellene og går opp i Geitskaret for å vurdere adkomst fra sør. Den bratte og tverrgående hammeren i sørsida har et par renner i nedre del, men skavler (solpåvirkede) er usikre. Etter å ha fotografert Slogen returnerer vi til Gullmorbreen og sikter oss inn på den bratte bretunga. Når vi kommer nærmere innpå ser vi at den likevel er farbar uten vanskeligheter. Geir først og jeg etter. Midt i bakken møter jeg mildt sagt veggen... og bruker noe ekstra tid for å komme meg opp. I mellomtiden har Geir undersøkt mulighetene for å komme helt til topps. Jeg ber han bare om å ta toppen på egenhånd hvis han finner ei rute, mens jeg pøser på med veske, rosiner, sjokolade og tar meg et par grovbrødskiver. Etter en liten halvtime kommer han tilbake uten å ha nådd toppen. Bratte, tidkrevende og usikre rutevalg var utslagsgivende. Vi nøyer oss med høyeste punkt nord for Geithornet, toppen har 1400-kote og vi døper den til Geithornet N1 Og er enig om at dette er en flott skitopp med sammenhengende bra nedkjøring til Langesætra om en starter på Urke. Litt mer kronglete om man starter på Brunstad.. Bruddkanten vi trodde vi såg i øvre del, viste seg å være ei begynnende sprekk. Fjellsida ned mot Gullmorbreen har nå delvis blitt skyggelagt, føret varierer mellom slush og litt men ikke vanskelig frost. Vi trenger nå tiden på returen til Brunstad, så vi skipper Gullmorhornet. Vi går over høyeste punkt på Gullmorbreen og returnerer langs Gullmordalsvatnet samme vei som vi kom opp. Knappe 9 timer og 1700 høydemetere gikk med på turen. Hvis uttrykket vaskebjørn-look skal brukes, så er det i dag... Har laget kart over rutevalget, de første 3-4km fra Brunstad er ikke med. Bilder er selvfølgelig også en del av turen

Fekk tilbud i går om å bli med, men hadde egentlig tenkt på andre gjeremål. Men då eg stod opp kl 7, og himmelen var blå, var det berre å sende melding om å bli henta. Kl 9 var vi klare til avmarsj frå Sæle i Bygstad, ein kortare variant enn "normalveien". Skiene måtte berast til over skoggrensa, ca 20 min. Så var det berre å få på fellene og legge i vei. Sola hadde alt fått tak i den første stigninga, men snart vart det fast og fint underlag. Bra stigning opp mot Marifjellet, før det flatar ut nordover mot Heilevangstaurane. Ny stigning opp her, før vi kom opp på sjølve ryggen som fører utover mot toppen. Litt opp og ned, så er vi ute på den smale egga, med 300 m under skavlen på nordsida, ned på Blåfonna, og 700 m skrånande ned på sørsida. Men i dag var det godt feste i den akkurat passe faste snøen. Oppe på toppen viste varden at det nok er mindre snø enn vanleg, sjølv om det har komme mykje i løpet av april. Nista vart inntatt i ly av varden, mens det berre var å nyte den flotte utsikta. Etter 15 min var det imidlertid slutt, då auka vinden på og eit skikkeleg rennefok gjorde det utriveleg akkurat på toppen. Så då var det berre å gje seg i kast med returen, som nok gjekk på atskilleg meir råten snø, etter kvart som det minka på høgdemeterane.

Noen bilder fra påske 06. Etter noen turer i lavlandet i østerrike (2000 og 3000 topper) dro vi til sveits. Som vanlig var vi heldige med været og hadde knallforhold tre dager. Dag 1: Saas Fee-Mittel Allalin med gondol (3.500)- Allalinhorn (4.027) på ski - Vannvittig fin nedkjøring og utrolige omgivelser - overnatting Britanniahütte. Dag 2: Opp og ned Rimpfischhorn, 4.198m- spennende vintertopp, klyving de siste 200 meter. Dag 3: opp Strahlhorn (4.190m) og 2.400 meter nedkjøring til Zermatt. Denne nedkjøringen er en av de fineste jeg har vært med på. For de som har lyst å gjøre det samme: Hytta: Grei nok men ikke mer, www.britannia.ch Område: Et av de kuleste i alpene Priser: helt forferdelig høye priser. Det er nok bare Sveits som slår Norge med tanke på høye priser. Sprekker: på våren kan man droppe tau på breene. i hvert fall under gode forhold. på sommeren derimot er disse breene svært oppsprukkne Folk: veldig folksomt

Fredagen tegnet å bli en bra dag med gode værmeldinger, vi var tre som avtalte å møtes på Byrkjevollen ved Vestrefjorden i Haram på ettermiddagen. Geir kom fra Molde, jeg og Arnt fra Ålesund. Arnt hadde en litt annen Agenda enn oss to andre, han hadde relativt nylig vært på Blåskjerdingens nordtopp og ville heller plukke et par andre Haramtopper. Vi der i mot siktet oss inn på Blåskjerdingen (1069). Det er sent april og skiføre fra ca 200moh helt ute i havgapet!! Vi gikk på behagelig vårsnø opp Eikedalen der Byrkjevollhornet i vest dominerer. Vi var litt spent på hvor stabil snøen var etter de siste dagers snøfall, hva befant seg under nysnøen? På vei opp dalen ser vi at det er et par bratte oppstigninger mot Skjerdingshalsen (801), men når vi kommer helt opptil har vi solid skare med kun 4-5 cm nysnø på. Dermed var det bare å gyve på. Fra vestsida av Skjerdingshalsen kommer Tindefjellet til syne, ei virkelig spennende egg som må prøves om ikke lenge. En topp midt på egga er steil, hvordan denne er å passere… fin var den i alle fall. Etter ei kort pause på ca 800moh med inntak av mat og veske – samt skifte til tørre feller – tar vi til på de siste ca 250 høydemeterne mot toppen. Noen bratte og snøfattige partier i øvre del passerer vi i vestsida, ellers følger vi nordryggen til topps. Ei renne i vestsida har vi blinket ut som returmulighet, vi stopper og graver ut snøprofilen på to steder hvor sol og vind tar forskjellig. Lagene over solid skare er faste og stabile, den bort i mot 35 grader bratte renna blir returen! På toppen åpner det seg ei fantastisk vid utsikt mot Romsdalsfjellene i øst og Sunnmørsalpane i sør. Mellom vest og nord stuper havet i horisonten. Jeg var på sørtoppen på ski for en del år siden, og kan ikke huske at det var ei slik enorm utsikt. Etter en del fotografering plasseres fellene i sekken og vi kjører ned den vest-/nordvestvendte renna. Fra Skjerdingshalsen til skaret mot Urfjellet prøver vi en skrent på ca 40 grader. Steinura litt lenger nede reserverer litt, jeg vil helst ikke skli ut her… En 3-4 kjappe svinger og det verste er unnagjort. Urfjellet (757) blir nå neste stopp. Vi diskuterte på vei opp om vi skulle ta denne toppen også, og få med oss solnedgangen i havet. Slik ble det. Dessverre kom det et skyslør ut i havet som tok fra oss opplevelsen med å se kula gli ned i horisonten. Men en flott solnedgang ble det likevel. Vi returnerer bilen etter 5 timer på tur. Legger ved et bilde, solnedgang fra Urfjellet. Bildet er undereksponert ca 2 blendere og fargetemperaturen er økt et par hakk for å "opp-gyldne" bildet litt. Inntil videre får jeg henvise til Arnts nettside, vi gikk samme rute som de opp. http://impact.ii.uib.no/arnt/Peaks/blaaskjerdingen.html