Søk i nettsamfunnet

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13535/Kupert+tur+til+G%C3%A1ranascohkka.html Pappa og jeg stod opp til overskya vær på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget. Dagens mål var Sør-Varangers høyeste fjell – Gáranasčohkka som ligger ute på Bugøyneset. Her var mesteparten av snøen smeltet, så vi bestemte oss for å ta fjellskoene fatt og ta med oss truger i tilfelle det var mer snø lenger ute på halvøya. Allerede etter noen meter kom det første lille snøfeltet som måtte passeres, men det var så kort at vi lot trugene henge på sekken. Jeg hadde prestert å legge gamasjene igjen i bilen, noe jeg fikk svi for. Da vi kom litt innover i heiene fikk vi se toppen, den var godt synlig da det er utplassert en slags radar like ved toppen. Så da var det bare å gå slalom mellom noen vann og bortover mot toppen. Fortsatt langt igjen. Plutselig så vi en havørn oppe på himmelen som ble jaget av en måke, et artig syn! Jeg konkluderte med at det var såpass lite snø i terrenget at trugene kunne legges igjen. Pappa valgte å ha dem med litt lenger. La inn et punkt på GPSen for å huske hvor de lå, har driti meg ut på det tidligere at jeg ikke finner igjen ting jeg legger igjen. Terrenget videre var kupert, temmelig mye opp og ned. Og på grunn av en del snøflekker måtte vi ofte ta noen kjipe omveier for å unngå snøen som var ganske så råtten flere steder. Passerte elva nord for vann 139 greit, og herfra bar det oppover mot toppen langs noen strømlinjer. Virker som det lå mindre snø i vesthellingene enn i østhellingene. Like før toppen fant jeg en svær stein med et dypt hakk som nærmest delte den i to. Den måtte jeg bare opp på. Faktisk litt teknisk kaminklatring opp sprekken, men jeg kom meg opp. Her oppe blåste det en del, og vi så at en byge fra nordvest var i ankomst. Vi skyndet oss videre til toppen og returnerte like fort. Fikk le av steinen jeg buldret på og ventet til bygen hadde passert før vi gikk videre. Så ventet den drøye marsjen tilbake mot bilen. Glemte dessverre å skru på klokka, så aner ikke hvor mange høydemeter det ble totalt. Men jeg er sikker på at det var temmelig mange, garantert firesifret. Etter turen kjørte vi til Kirkenes der vi koste oss i boblebadet på Barentsbadet med påfølgende besøk hos byens kinarestaurant. Deretter tok vi en sightseeing innom Grense Jakobselv før vi kjørte nærmest hele natten rundt Varangerfjorden til Vardø. På kvelden var det blitt minusgrader, snø og sterk vind, noe som gjorde kjøreforholdene noe utfordrende. Men vi kom fram og parkerte bilen i le av en eldre bygning i Vardø. 6t 20min 19 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13534/Langdryg+tur+til+Duolbag%C3%A1is%C3%A1.html Denne turen hadde vi vært spente på lenge. Jeg visste den kom til å bli lang, antakeligvis over 5 mil, noe som er relativt mye når man går på fjellski. Vi kjørte over Ifjordfjellet og parkerte i svingen nord for Gurroskáidi ved siden av en haug med scootere. Været var overskyet og en laber bris fra nordvest gjorde tilværelsen noe sur. Men vi startet etter hvert med godt mot. Fulgte et skispor nordover dalføret langs med Iešjohka helt opp til Iešjavri (ikke den på Finnmarksvidda). Dette vannet var ganske langdrygt, og rundt stupene ved Beatnatgáisá så vi at en snøbyge herjet. Ikke veldig optimistisk dette altså. Vi gikk stort sett i hver vår boble helt fram til Beatnatjávri hvor vi satte oss inn i vindsekken og rastet. Det positive var at vi var omtrent halvvegs mot toppen og hadde brukt kun drøyt to timer tross motvind og litt kjedelig vær. I dag var klister rette smurningen! Da vi gikk ut av vindsekken en stund etterpå ble vi overrasket over at det var masse reinspor rett utenfor. De må ha trasket rundt mens vi satt inni sekken. Nå begynte også været å bedre seg, skyene sprakk opp litt etter litt, sakte men sikkert! Så fortsatte vi ferden nordøstover og inn i dalen langs med elva Máhtefeailjohka. Snøen var litt råtten enkelte steder så vi siktet oss inn på et lite søkk øst for pkt 560. Det var mer snø her og dermed bar den bedre. Før bakkene måtta pappa ta en «rompeservice» som innebærer å smøre sprekken med vaselin for å unngå gnagsår. Petter Stordalen sverger til potetmel, men jeg tror nok at det ville synes vel godt utenpå det sorte ulltøyet. Så tuslet vi oppover, og rundet pkt 633 i nordsiden. Ned i skaret mot Duolbagáisá fikk vi god medvind (spesielt jeg som gikk uten smurning) og kunne faktisk renne tross den slake helningen. Deretter var det kun en siste bakke opp til toppvarden. Her blåste det frisk bris, så vi tok en kjapp titt på den flotte utsikten før vi returnerte. Turen tilbake gikk stort sett greit. Vi fulgte sporene våre det meste av veien og hadde fin glid og fint vær. De siste kilometerne tenkte egentlig begge bare på å fullføre. Merket at vi begynte å bli ganske gåene i beina. Jeg kjente også en slags «klikking» i venstre hofte. Antakelig en stram sene som vippes over skjelettet. Vi bestemte oss for å ta en rolig dag i morgen. Kjørte videre til Tana bru der vi tok oss en velfortjent burger på Shell`en. Deretter rettet vi nesa mot Kirkenes. Parkerte på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget, utgangspunkt for neste dags tur til Gáranasčohkka. Vakkert kveldslys da vi kjørte på sørsiden av Varangerfjorden. Takk for en fin dag! Turdata 8t 45min 805 hm 50 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13533/Savzav%C3%A1rri.html Stod opp til brukbart vær på Skoganvarre turistsenter. Deilig å ligge i en ekte seng igjen, selv om madrassen ikke akkurat holdt Svane-kvalitet. Etter frokost satte jeg og pappa oss i bilen og duret nordover mot Sværholt-halvøya. Dagens mål var Norges nordligste kommunetopp – Savzavárri. Har forstått at dette betyr Sauhaugen på norsk. Var lite snø langs kysten, men da vi kom inn i Kjæsdalen var det andre boller. Parkerte like ved munningen av Russedalen. Første utfordring var å passere Fauskeelva. Den var litt større enn vi hadde trodd på forhånd, men vi fant en litt tvilsom snøbru. Uansett risikerte vi ikke annet enn å bli våt opp til knærne, men ville jo helst unngå det. Snøen holdt overraskende bra opp gjennom bjørkeskogen mot Russedalen. Verre var det da vi kom over tregrensa. Her hadde den stekende sola tatt godt og gjort delvis råtten, vi håpet at det ikke ville bli mye verre til returen. Vi siktet oss opp bakken til vest for Einerfjellet. Greit med feller opp her, og da vi omsider kom opp på platået var det en helt annen verden. Snøen var fast og fin og flatene nordover mot toppen minnet nok en gang om Jostedalsbreen. Er jo ikke så mange store steiner her og i tillegg til et slakt landskap er det ikke mange bare flekker som dukker opp. Herfra og innover mot toppen var det lettgått og fint. Pappa smurte med lilla tørrvoks, mens jeg ikke hadde noe. Av en eller annen grunn får jeg godt feste under skiene når snøen ligger rundt null, har sålen blitt rubbet av kontakt med steiner i Jotunheimen tro? Like under toppen fant vi oss fint til rette under en liten skavl. Her satt vi og nøt tilværelsen mens vi spiste polarbrød, pålegg hadde vi tatt med oss. Greit å slippe styret med å måtte smøre niste kvelden før. Herfra kunne vi så smått titte ned i Nordmannsvikdalen som vi har hørt rykter om er ganske så flott. Etter lunsjen støtet vi den siste bakken til topps. Ganske flatt her oppe, men utsikten var fin i alle retninger, og vi kunne se både Gárdevárri og toppene i Stabbursdalenområdet. På returen tok vi en annen rute i håp om å få et mer sammenhengende nedrenn. Dessverre hadde det begynt å skye så smått over, og snøen ble dermed merkbart tråere. Ruta gikk i skråningene sør for Tverrfjellet, men rennet ble en skuffelse. I tillegg var snøen pill råtten da vi rundet ned i Russedalen. Så en del reinsdyr her. Fant etter hvert et scooterspor som vi fulgte ned til sporene vi hadde laget tidligere på dagen. Det gikk mye fortere nå. Heldigvis bar snøen fortsatt greit gjennom skogen. Da vi passerte Fauskeelva brast snøbroen, men vi kom oss fort over uten å bli våte. Videre gikk vi rett opp til veien og spaserte bort til bilen. Etter denne turen kjørte vi som turister opp til Mehamn og Gamvik før vi slo oss til i bilen på en rasteplass i Bekkarfjord. Ganske kjølig i været nå, rundt null grader, så det var fint med et varmt toalett å besøke på rasteplassen. Turdata 6t 30min 895 hm 28 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13531/G%C3%A1rdevarri.html Parkerte i en veilomme i Russelvdalen, en kilometer før Fossebrua. Vi var tidlig ute og fikk nydelig morraskare gjennom den tette bjørkeskogen nordøstover. Kursen var satt rett mot toppen. Det var et svakt, svakt skydekke så det var overveiende mye sol. Behagelig vær og temperatur! Da vi kom over skogen og innover flatene fikk vi nesten en følelse av å gå Josten på langs, her var det virkelig mye snø og slakke vidder. Det eneste minuset er at man får følelsen av å stå stille, så vi tok jevnlige kikk på GPSen for å holde motet oppe. Etter hvert fikk vi øye på toppen av Gárdevárri, og jeg som gikk uten feller dro fra fattern. Fikk nyte noen minutters stillhet på toppen før han kom etter. Utsikten var strålende, vidder på vidder i alle retninger, samt Porsangerfjorden i øst og storhavet ute i nordvest. Tok en god rast på toppen før vi returnerte. Med noen stavtak av og til klarte vi å renne stort sett hele veien tilbake ved å legge ruta nord for pkt 518. Fant en gunstig nedfart gjennom bjørkeskogen der det var åpnere enn på vei opp. Endte kun noen hundre meter nordøst for bilen. En fin og kort tur, snart klart for transportetappen inn mot Stabbursdalen nasjonalpark... 3 timer 600 høydemeter 17 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13530/Store+Haldi+og+Sukkertoppen.html Dagen før plukket jeg pappa opp på flyplassen i Alta. Vi var begge klare for et par uker med kommunetoppsamling i vårt nordligste fylke. For natten la vi oss til på ei gresslette på Møllnes i Kåfjorden. Pappa snorket som vanlig, og jeg ble nødt til å legge meg på et liggeunderlag utenfor bilen. Neste dag var det overskyet. Det var meldt delvis skyet fra formiddagen og tilskyende utover dagen. Uansett var dette OK turvær. Vi parkerte bilen langs veien i Kåfjord og fulgte merket sti mot Halde (Sukkertoppen). Etter drøye 100 meter kunne vi ta på oss skiene og følge noen eldre skispor oppover bjørkeskogen. Det gikk jevnt og trutt oppover til vi var over tregrensa på 350 moh, lavere tregrense her enn i Sør-Norge gitt. Oppå snaufjellet bar det preg av å ha vært en vindfull vinter. Mange steder var det avblåst og snøfrie så vi måtte gå litt sikksakk. Vi fikk etter hvert øye på Halde. Dette er dog ingen kommunetopp, men en artig sukkertopp med et gammelt nordlysobservatorium på toppen. Olaf Devik som forøvrig har jobbet ved NVE (der pappa jobber nå) bodde her sammen med kone og barn og lang tid og observerte nordlyset. Derfor måtte vi ha med denne toppen også. Fraværet av sol gjorde lyset ganske flatt, så det ble litt vanskelig å anslå brattheten opp mot toppen. Vi kom oss greit opp nordøstflanken selv om det var ganske hard snø her. Så oss litt rundt om på toppen og nøt den flotte utsikten utover Altafjorden. Videre mot den høyere Store Haldi så det ut til å være tåke så vi måtte utsikten nå mens det var. Etter hvert fortsatte vi med nevnte topp. Pappa valgte en variant mot sørvest og jeg mot vest. Min var raskest, hehe. Passerte vann 760 og fortsatte inn i dalsøkket som førte opp til vann 835. Her tok jeg en stopp og ventet på pappa. Han hadde tatt en mer sørlig rute og jeg fikk ikke øye på ham før han var på vei ut mot vannet og fikk forsprang. Etter vannet ventet en drøy bakke opp søkket sørøst for toppen, deretter opp på toppryggen og inn i tåkeheimen bort til toppvarden. Null sikt, men stemninga var på topp likevel! Pappa oppdaget at den ene stålkanten på skia mi hadde løsnet og spjæret til siden. Forbanna drit, men de har nå vært med på x antall 2K-topper og en del andre topper gjennom tre sesonger. Mye juling har dem måtte tåle. Jeg vurderte å kjøpe nye ski i Alta, men etter å ha rent litt nedover og det gikk greit fant jeg ut at jeg drøyde innkjøpet til høsten da jeg antakeligvis er mer pengesterk også. Føret var heldigvis ganske raskt og vi staket oss ned til Annasvannet og bort til sporene der vi kom opp. Så en gammel Gamme på en bar flekk på veien, noe som tydet på at vi var i Finnmark. Rennet ned gjennom bjørkeskogen ble en liten utfordring da skaret begynte å briste. Og med diverse skispor som gikk hit og dit ble det ikke så lett. Men med tid og stunder kom vi oss ned. Nå ventet en deilig pizza på Rica Hotell i Alta før vi tok en turisttur til Nordkapp senere på kvelden. Turdata 6t 20min 1615 hm 28 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/12775/Urkomisk+tur+til+Nuorttas%C3%A1vllo.html Slo meg til på den store parkeringsplassen ved Skihytta sør for Sulitjelma. Startet tidlig til et strålende vær, ikke én sky, bortsett fra en! Og dere kan vel gjette hvor den befant seg, jo limt fast til mitt turmål – Nuorttasavllo eller Nordre Saulo. Jeg var dog ikke bekymret, det skulle jo bli en fantastisk dag og denne gjenværende dotten ville nok forvitre hvert øyeblikk. Fulgte scooterløypa mot Coarvihytta fram til Siedgajavri som jeg skøytet meg over på fantastisk skare. I bakkene opp mot Risfjellet tok jeg på fellene. Da jeg kom opp så jeg kunne skue utover Doarrovannene valgte jeg nok en gang å endre planlagt rute der jeg nådde toppen fra sørsida. Nå så det «ypperlig» ut å angripe toppen fra fronten i vestsida, det ville i så fall være raskest. Valget var tatt, jeg skøytet meg over det laaange Øvre Doarrovatnet fram til bunnen av fjellet. Bar skia litt opp i fjellsida før jeg la dem igjen og skiftet til stegjern. Angret litt på at jeg ikke tok med isøks, for denne varianten så ganske bratt ut. Dog visste jeg ifølge kjentmannen jeg traff på tur til Suliskongen at det fantes folk som hadde gått opp her før på snøføre. Så bar det i vei oppover de 1100 høydemeterne rett opp til toppen. Flere steder var det ganske bratt, så jeg ville absolutt ikke komme på gli her. På drøyt 1400 moh kommer man til et bratt punkt, her gjelder det å holde ut til høyre på en bred hylle. Og med denne varianten kom jeg omsider opp til skaret mellom de to toppene. Jeg var temmelig kald på føttene på grunn av stegjerna, så det siste stykket tok jeg de av meg. Heldigvis var ikke det siste stykket opp til toppen så bratt som jeg fryktet og det gikk greit opp her uten stegjern. Tåkedotten var fortsatt ikke forsvunnet, helt utrolig! Den var klistret fast til det høyeste toppunktet. Da bestemte jeg meg for å ta en «strafferunde» ut til nordtoppen. Først forsøkte jeg meg på en klatrevariant opp et dieder sørøst for toppen, men jeg måtte etter hvert gi tapt da jeg ikke hadde isøkser. Fant en annen spennende dog mindre utsatt variant lenger vest og her kom jeg opp i vestryggen som førte meg til topps. Heldigvis fikk jeg nyte deler av den storslåtte utsikten mot øst, nord og vest herfra! Eneste del av utsikten jeg ikke fikk se var deler mot sør, men det er til å leve med. I vest og sørvest så jeg Saltfjellet og Svartisen, Børvasstindan, Sjunkhattfjella, Steigen mm., i nord lokket Sulistoppene som jeg var på for noen dager siden, i øst så jeg langt innover i söta brors rike mot blant annet Sarekfjella! En frittstående og herlig topp denne her! Returen mot skiene ble enklere enn jeg hadde fryktet. Når man går forlengs nedover med stegjern får man godt feste mot snøen og av en eller annen grunn virker det ikke så bratt. Kunne nesten småspringe ned bratta avhengig av hvor en glissade ville være fatal eller ikke. Tok vel ikke mer enn en drøy halvtime ned de 1100 høydemeterne. Skaren fra i morges holdt fortsatt så turen tilbake mot skihytta gikk som en drøm. Det gode skiføret veide opp for skuffelsen den enslige skyen rundt toppen ga. Dette ble alt i alt en herlig 1. mai tur i et flott område! Turdata 7t 30min 1745 hm 38 km

Etter en velfortjent hviledag i Mosjøen med regn og uvær var det duket for nok en finværsdag her i nord. Er det for å skremme søringer vekk at de driver med skremselspropaganda om dårlig vær i nord og bare finvær i sør? Denne dagen var kanskje den varmeste her oppe hittil i år, det var skikkelig vårstemning da jeg våknet i bilen i Eiterådalen. Jeg kjørte så langt jeg kunne helt til det sa stopp ved Holmen gård. Herfra og videre inn var det ikke brøytet, kun kjørt scooterspor. Heldigvis hadde jeg startet tidlig og fikk relativt skarpt føre inn til enden av veien vest for Sirijorda. Det gikk fort, og jeg brukte kun 1t 15min på denne snaut 10km lange strekningen. På grunn av det varme været var jeg ikke bekymret for skredfaren lenger, dermed tok jeg en ganske bratt og direkte rute opp mot Sirijordaksla. Først litt kaving gjennom granskogen, og deretter opp noen temmelig bratte kneiker der det hadde hopet seg opp enorme mengder med snø gjennom vinteren. Så mye at det hadde dannet seg «bresprekker», så jeg måtte være obs på å ikke tråkke gjennom disse. Jeg tok en god pause på vel 600 moh og feiret at den verste stigningen var tilbakelagt. Fant en bar flekk med varmt svaberg der jeg lå og solte meg en liten stund før jeg fortsatte videre. Opp Sirijordaksla og videre mot Vistkjerringa var det fin og fast vårsnø og akkurat passe helning til at jeg kunne gruglede meg til den herlige nedkjøringen etterpå. Føler jeg har begynt å få teken på svingteknikken selv med kun brede fjellski. Vistkjerringa kom nærmere og nærmere, men mer iøynefallende var den noe lavere naboen i nord – Vistmannen, en skikkelig stilig tind! Nå gjenstod kun en siste bratt kneik og så var jeg ved varden. Tok en god rast mens jeg nøt utsikten i alle himmelretninger. Skylaget lå lavere enn toppen, så jeg svevde på en måte på et hav av skyer. Så startet nedkjøringen, og den svarte akkurat til forventningene. Deilig og sammenhengende renn ned til 600 moh der det ble litt i bratteste laget. Mer skrensing herfra og ned. I den bratteste bakken måtte jeg av med skiene og gå på bena. Plutselig tråkket venstrefoten min ned i et hull!, det var en temmelig dyp sprekk som hadde blitt dannet av masse snø og bratt helning. Godt jeg ikke hadde hoppet med begge beina! Resten av bakken kunne jeg ake på rompa, morsomt! Siste stykket ned mot veien var ikke like gøy på grunn av pill råtten snø i granskogen. Her måtte jeg av med skiene og trampe meg framover med gjennomslag for hvert skritt jeg tok. Etter dette var det kun den smådryge etappen tilbake til bilen. Det ble en het opplevelse, sola kokte som aldri før! Mange svetteperler senere var jeg framme ved bilen. Nå kjørte jeg nordover mot Svartisen, for denne helgen skulle bli knall over hele landet! Turdata: 32 km 5t 15min 1275 hm Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12344/Vistkjerringa.html

Våknet til godvær inne i Leirskardalen. Dog kjølig temperatur. Omgivelsene her inne minnet meg veldig om Strynedalen, selv om jeg er aldri så langt unna Vestlandet. Kjørte inn til Tverråga på 220 moh der jeg startet turen. Jeg var forberedt på en lang dag mot Nord-Norges tak på 1916 moh. På sommeren får man en langt kjappere tur fra Kjennvasshytta, men veien inn dit er vinterstengt. Fulgte merket scooterløype innover i dalen. Denne løypa går tydeligvis til Kjennvasshytta. Holdt bra tempo, og etter drøyt to timer forlot jeg løypa, like før passet ved Leitbotntjørna. Under en rast kom det en scooter rasende langs løypa. Siden det var en scooterløypa lot jeg meg ikke hisse oppe over det. Uansett er det jeg som får mosjonen. Det var et storslått skue å se opp mot Okskalvan, Okstinden og Tvillingtindan her nedenfra. Jeg rundet den nordligste Okskalven på nordsiden. Fant en gunstig trasé som brakte meg ut på Austre Okstindbreen. Jeg så flere svære sprekker på breen, så jeg trådde litt ekstra varsomt. Tok en veldig safe rute over breen der den var slakkest. Parkerte skiene i en vindgryte ved en stor stein på ca. 1250 moh. Her snørte jeg på meg stegjerna (lærte noe fra gårsdagens tur) og labbet i vei opp den snaut 700 meter lange stigningen til toppen. Vinden var temmelig sur her oppe, så jeg måtte sko meg godt med slalombriller og vindmaske. Når man går på tur alene gjør man etter hvert ting man ellers ikke ville gjort. Det minner meg på noe Lars Monsen påpekte da han gikk Canada på tvers. Når man ikke har noen å være sammen med og dele humor med så begynner man å le av de merkeligste ting som man ellers kanskje ikke synes er morsomt. Jeg holdte på å le meg ihjel da jeg oppover i fjellsida lekte at jeg besteg Everest og at vindmasken var en oksygenmaske, jeg storkoste meg og fniste av alt mulig. Bakken opp var lang, men den hadde heldigvis en slutt som det meste annet. Jeg jublet som en hane da jeg endelig nådde toppen etter nesten 6 timer på tur. Fikk i meg litt mat og SMSet litt med Øyvindbr som dagen før hadde vært på Sandfloegga og Nupsegga i knallvær. Utsikten fra Oksskolten kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. Herfra kunne jeg nesten se verdens ende Etter hvert bevegde jeg meg ned mot skiene. Med stegjern kunne jeg lett småtrippe ned den lange bakken uten å ofre mange kaloriene. Og med ski gikk det raskt ned breen i medvind og ned mot scooterløypa. Det hadde begynt å skye over mer nå, så jeg hadde litt problemer med å se konturene av mine egne spor. Da er GPSen kjekk å ha når man bommer litt på løypa (mange skumle skavler i dette området som ikke er lett å se). Vel tilbake i scooterløypa hadde tørrsnøen begynt å smelte, så det var ganske trått føre ned dalen tilbake til bilen. Enkelte steder så jeg antydning til gul snø (ikke urin!) der gliden var vesentlig bedre, så ved å ta noen smarte valg nedover gikk det ganske radig ned også. Takk for en flott tur! Turdata: 8,5 timer 2105 høydemeter 36 km Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12283/Oksskolten.html

Våknet opp til snøvær og vind i bilen ved Kråkstad nord for Drevvassbygda. Foreløpig intet som tydet på noe turvær i dag. Ble liggende i bilen i flere timer og leste Donald og spiste påskegodt. Heldigvis begynte sola å titte mer og mer fram. På værmeldinga var det meldt om delvis skyet og stiv kuling på toppen av Nordtoven. Jeg kjørte opp til Vesterbekkmoen og fikk parkere på gårdsplassen av den lokale bonden, hyggelig fyr forøvrig! Da jeg fortalte at jeg samlet på kommunetopper kom han med en gang på Otto og Inger Lise som han hadde møtt her for noen år siden. Han ønsket meg lykke til med turen, men at jeg måtte være forsiktig. Man skal ikke spøke med dette fjellet selv om det kun ruver 995 moh. Jeg fulgte en scooterløype som startet bak det innerste fjøset, denne går opp til ei hytte på Litlfjellet. Etter hvert kom jeg opp på Litlfjellet og kunne renne ned mot Elvkroken. Jeg fikk nå øye på Tovenmassivet. Det så ut til å blåse hardt der oppe, og med tanke på at det hadde kommet enormt med nedbør her de siste dagene fikk meg til å være ekstra obs på skredfaren. Dalaelva viste seg å være åpen flere steder, men jeg fant en snøbru likevel. I etterkant fortalte bonden meg at lenger utpå sesongen bruker de å krysse elva lenger oppe der den er delt i flere løp. Videre fortsatte jeg opp mot Stortovhaugen. Her blåste det virkelig surt, men jeg fant heldigvis en stein å gjemme meg bak. Her fikk jeg i meg mat og klær for å beskytte meg mot vinden og fokksnøen. Nå var jeg klar for å utfordre været! Da jeg nærmet meg toppen begynte vinden å lette noe mer, jeg takket ikke nei da motvinden var i det sterkeste laget. Skyene rundt begynte også å forvitre litt etter litt, og etter hvert var faktisk ikke sikten så verst lenger. Nå hadde jeg toppen i min hule hånd tenkte jeg. Men det skulle vise seg at det ville ikke bli så enkelt... I siste bakken vest for toppen var det plutselig blank og hard is, nesten ikke snø! Jeg la fra meg skiene og trampet oppover med stavene til hjelp. Flere ganger holdt jeg på å skli (glissade ville riktignok ikke vært fatalt), men jeg hadde stavpiggene parat. Eneste løsning var bare å hogge inn hælen alt jeg kunne for å lage spor. Dette var tungt og tidkrevende, men jeg kom til slutt opp og jublet! Sterk vind på toppunktet, så det ble kun en rask kikk på utsikt mot nordvest før jeg returnerte. Jeg gruet meg til nedstigningen mot skiene, men med tiden til hjelp klarte jeg det uten fall. Rennet ned igjen var bare herlig! Jeg hadde en perfekt medvind som gjorde at når jeg fikk litt fart var alt rundt meg totalt vindstille, sinnssykt kult! Da jeg omsider kom ned til elva fikk jeg meg en overraskelse. På det stedet jeg hadde krysset elva snaut to timer tidligere hadde isen nå bristet! Jeg ble litt skeptisk, men fant et OK krysningssted litt lenger nede. I en bevegelse mistet jeg balansen og hogg høyreskien borti høyre staven samtidig som jeg ramlet, resultatet var at staven ble så bøyd at jeg valgte å ta den på ryggen og prøve å bøye den tilbake over primusen senere. Da jeg gikk over isen holdt jeg stavpiggene parat i tilfelle jeg skulle gå gjennom. Det gikk heldigvis helt fint, så da var det bare å komme seg opp på Litlfjellet og seile ned scootertraseen til Vesterbekkmoen. Bonden gratulerte meg med nok en kommunetopp, og da han fortalte at det var meldt flott vær neste dag var jeg klar i talen da han spurte meg om hva neste mål var – Oksskolten, Nord-Norges tak! Til middag lagde jeg en hel joikakakeboks+en pose med potetmos, fy søren så mett jeg ble. Turdata 4 timer 1050 høydemeter 15 km Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12282/Nordtoven.html

Med 14dager fri i forbindelse med min nyfødte sønn måtte jeg gripe sjansen til å teste ut de nye ski og trugene. Kjørte opp til lygna og spente på meg mine nye nysmurte Åsnes ingstad Fulgte løypene opp til skihytta og inntok ett bedre måltid i form av en kviklunch og litt cola. Skiftet over til truger og tok fatt på turen opp til toppen. Her var det ikke spor av at noen hadde vært før meg i vinter. En snau meter med snø gikk strålene å komme seg fram i med Atlas 1230 trugene. Prøvde å følge Jotunheimstien. De gikk veldig greit å finne Hytta på toppen. Døra var spikret igjen men om noen vil overnatte der så så det enkelt ut å bøye vekk spikrene. På toppen ble det en appelsin og solbærtoddy. Det tok 35min opp nesten 100 høydemeter og 700 bortovermeter. Ned turen ble ett kapittel for seg selv Det viste seg at jeg like godt kunne lagt på fellene før turen ned igjen. Kontrollen min i tett skog kan som best kalles fristil. Litt lenger ned kom jeg ut på ei hogst flate og da gikk det bedre. Rakk å få en liten følelse av hva folk som digger pudder mener for noe. Plutselig var jeg ved skihytta igjen og satte kursen mot lygna igjen. Nedturen gikk langs den uoppkjørte jotunheimstien. Angrer ikke ett sekkund på kjøpet av breie ski når man får så god framkommelighet med kortfeller i løssnøen. Da for det helle være at de ikke er så gode i løypa. En fin tur i lett vind og snøvær og litt tåke/lavt skylag. Eneste minuset med turen er at jeg måtte ned igjen og hente jentungen i barnehagen. Hadde mye heller lyst på tyngre sekk med proviant og telt

Evje: 10 grader og regn Kristiansand: 12 grader og regn Oslo: 15 grader og regnbyger Brønnøysund: 18 grader og delevis skyet Vega: 22 grader og SOL Dette året har jeg vært utrulig velsignet med godt vær på mine turer. Med untak av turen som blåste bort i Rondane og regnet som høljet ned på kommerstoppen Skeikampen. Hurtigbåten landet på Rørøya på Vega og her vanket det både taxi og buss. Men jeg valgte apostelenes hester for å få nærkontakt med naturen på øya. Etter et par timer sto jeg på toppen av Vegdalsskardet og kunne ta en god pause etter en flott fottur på tvers av Vega. En time etter kunne toppen bestiges på en greit merket sti. Så var det bare å nyte utsikten. Torghatten, Ylvingen, Dønnamannen, De syv Søstre, Lovund mm. Fantastisk. Tok en overnatting på toppen i god Øyvindbrsk ånd. Sola ned 21-15 denne 25. August. Steike, da var det vel bekmørkt hjemme. Våknet tidlig på¨morgenen av den umiskjennelige lyden av regn på dunpåsan. Da var det bare å benytte kondomtrikset. Træ på en søppelpose med bunn fulgt av en pose uten bunn og sove videre. Hadde et lite ønske om å kunne gå ryggen ut på Vegatindane, men den hadde sett litt heftig ut på oppturen. Med glatt fjell, ingen sikringsmiddel og deadline på siste 18-00 båten, valgte jeg retur ned i det 230 meter høye Vegdalskardet igjen og opp på Røsstinden-737 og videre nedover ryggen til lavlandet. Været bedret seg og en energidrikk nede på Gladstad var godt. Totalt ca 36 km. (Ser det er mange forskjellige høyder på Trollvasstinden, kommunetoppen på Vega. WWV har 794, Toppmania har 800, Fjelltopper.no har også 800. En hjemmeside har 804 osv...... Litt av hvert å velge i)

Vi var på en kombinert topp/klatretur til Haugalandet. Siden de andre ville på sildajazz og jeg synese jazz er dass, så ga jeg meg i kast med noen kommunetopper, deriblandt Boknafjellet.

Søndag 11.juli Folarskardnuten. Lettskya, men litt skodde på toppane ved start frå Raggsteindalen. Oppe ved Folarskardtjørnan kom regnet, ganske lett først, men meir etter kvart. Gjekk innom Lordehytta, og vurderte å snu, men det gjekk jo ikkje når ein har reist så langt. Fekk litt problem opp frå vatnet i skodda, men heldigvis hadde eg isøksa i sekken. Ei bratt og hard snøfonn måtte passerast. Etterpå fann eg merkinga, og det var berre å spasere til topps. Null utsikt, så det var berre å gå vidare. Valgte retur via Veslebotnen til Raggsteindalen, men fekk problem i skodda så det vart ein lang tur tilbake. Nesten nede i Raggsteindalen møtte eg ei flomstor elv, som ikkje lot seg passere der stien gjekk. Måtte følge den nedover eit stykke, der det var mulig å vasse over. Mandag 12.juli Gaustatoppen. Låg skodde rundet toppen då eg køyrde oppover til Stavstø. Tok rett opp lia og gjekk i retning toppunktet for Hjartdal kommune. Vart mykje stein oppe på ryggen, men kom etterkvart inn på "motorveien" mot toppen. Skodda var vekk, og det var berre å spasere bortetter egga, og ei fantastisk utsikt. Ikkje mange som tok turen bort frå hytta, men nokre utenlandske turistar koste seg i sola. Berre ei katastrofe: kameraet låg igjen i bilen. Tysdag 13.juli Vassdalsegga. Frå Gaustatoppen bar det rett til Haukelisæter. Starta med å gå stien mot Holmvassbu, men tok av etter første brua. Holdt så langt opp under fjellet som mulig, og gjekk på dyretrakk innover lia mot Lisledalen. Måtte vasse elva ved utløpet av det små vatnet. Runda vatnet, og tok så oppover mot egga, som eg nådde på ca 1500 m. Lang egg innover mot toppen. Skodde denne dagen òg, men den letta etterkvart, uten at det vart skikkeleg utsikt. Etter toppen fortsatte eg på andre sida, for så å runde vestover igjen. Kom etterkvart tilbake til stien frå Holmevasshytta, som eg følgde tilbake til Haukelisæter. Det vart ein dryg tur viste det seg, så totalt ca 9 timar på tur, men godt tilfreds med tre fylkestoppar på tre dagar.

5000 meter opp på 9 minutter. Fritt fall i 50 sekunder. Gliding i 4 minutter. Først nå etter å ha sett fjell og bakker komme imot i 200 km/time kan jeg vel kalle meg en ekte FRILUFTSMANN... . . Deretter gikk turen opp den vakre Raundalen til parkeringsplassen på Voll. 1000 høydemeteren opp på Olsskavlen, høyeste topp i både Voss og Granvin kommune med sine 1576 meter. To timer opp, de siste 2 km på snø, trugene kom godt med. Så en time på toppen for å samle dagens inntrykk. En time og tjue ned. Fantastisk vær.

Fredag 21. mai Kjørte fra Treungen og oppover langs vestsida av Nisser. Tok inn til Dale og bomvegen inn til Grytevannet. Målet var Føreheinutane-, høyeste topp i Nissedal og Sveinsheii, høyeste topp i Kviteseid Kommune. Nå er nok ikke dette korteste vegen til disse toppene men jeg ville ha med meg Dyrevassheia-1008 med god sikt innover Fyresdal kommune. Det var en av disse flotte sommerdagene med bare noen spredte skyer innimellom. Tordeneværet i innlandet dagen før hadde rensket godt opp i lufta. Bikkja var i storslag, var 7 år i dag og lang fjelltur i vente. Masse orrfugl lettet i skauen oppover og ble avløst av ryper som lå og trykket oppover mot Dyrvassheia. En storslagen utsiktspause ble det på Dyrevassheia før vi sneiet bortom Mosnetten-968 og la i veg nedover svaberga til Lytingsskardet. Så 200 høydemetere opp igjen til top of Nissedal-Føreheinutane-1032 før 1040 ble "besteget". Fra Nissedals høyeste ses den mektige Roan bakom Hestekvævnuten. Har gått på tur med toppgruppa i Fyresdal IL og de mener Roan er kommunetoppen i Fyresdal selv om den er nesten 100 meter lavere enn Napuren. Roan med sin primærfaktor på 798 meter er nok mye mer mektig, men den holder vel ikke som kommunetopp. Så bar det nedover noen hundre høydemeter igjen mot Sveinshei. Lette en god stund før jeg fant et va over Varevassåa. Ved utløpet av Langedal fant jeg et rolig parti i denne flomstore elva som bare gikk til navelen. Pytt, pytt, med over 20 varmegrader tørker man fort i sola. Jobba oss opp Langedalen til Sveinsheii Sør-1098. Kalibrerte høydemåleren på GPS'en og sjekka skardybda mot Sveinsheii. Vedkommende som har lagt inn pf på fjelltopper.no http://fjelltopper.no/index.php?module=index.peak&id=5573 kan ta det med ro. GPS'en viste 102 m. Turen videre mot Sveinsheii var en sammenhengende berg og dalbane. Det var vel 5 daler som krysset på tvers. Hver av dem på 30-40 høydemetere. Tungt å krysse i råtesnø. Utsikten fra Sveinsheii-1141, Kviteseids høyeste var også av bra kaliber. Gaustatoppen reiste seg tydelig. Tok en letter tur ned av Sveinsheii, ned mot vest til Svanestøyl og videre ned Venekvæven. Fulgte elva nedover og fant vaet. Så var det samme vegen heimatt med untak av Føreheinutane. Det gikk mye vann med i varmen. Skulle fylle flaska i en bekk og dermed jumpet det helsikkes kameraet ut av futterallet og ned i bekken. Ikke mer bilder på denne turen nei. Dyrevassheia fikk et nytt besøk før vi etter 10 timer på tur var godt slitne nede ved Grytevannet igjen. GPS'en viste 36 km mellom punktene så bortimot fire mil ble det vel. 1550 høydemetere. To kommunetopper. Rakk siste trekkferje over Fjonesundet og satte kursen for Fagerliheii-910 moh. Tok med liggeunderlag og sovepose opp de flotte svaberga og ovenattet oppe på Fagerliheii. En kort tur opp og rakk solnedgangen. Det ble en flott kort, lys og varm sommernatt. Forbannet kameraet som fortsatt var i undervannsmodus. Tok turen neste dag opp på Knarren-747, høyeste i Nome. Kort og fin tur i vakkert sommervær.

Det er vel en del som går etter kommunenes høyeste punkt, for Stordal er det Seljebottinden (1531). Jeg har stort sett lest korte rapporter fra fotturer til denne toppen, nå er det litt å finne om turen når det ligger (vår-)snø i fjellet. Vi var på nippet å ta turen tidligere i vinter, da på tørrsnøføre. Men et eller annet gjorde at det ikke ble noe av (husker ikke hva). Har snakket om i årevis å "ta" den toppen, men det har ikke blitt før nå. Siden den ligger bare vel 50min biltur hjemmefra, kan en trygt si at jeg ikke er noen kommunetoppjeger. Eller pf-jeger for den saks skyld, toppen har solide 641m i primærfaktor Seljebottinden (1531)

Legger ut en liten stemningsrapport med bilder fra søndag. Fint vær i Midt-Norge denne dagen. Hadde egentlig tenkt oss til Jotunheimen, men siden yr.no meldte dritt der (noe som slettes ikke stemte) ble turen lagt til Hardangerviddas forgård. Dro avgårde med Jan Petter (JPV) og Øyvind (oyvindbr) søndag morgen. Først til Vegglifjell hvor vi ruslet opp på Storegrønut (sørøsttoppen, 1289 moh.), som er høyeste topp i Rollag kommune. Ned igjen til bilen var det herlig føre med flere naturlige half-pipes å hoppe i. Veien over Killingskardet var fortsatt stengt, så vi kjørte ned igjen i Numedal og videre til Imingfjellet som var åpen. På vei til Borgsjåbrotet (1485, kommunetopp i Nore og Uvdal) ble det en del skøyting over flatene i starten før vi gasset på opp til toppen. Godt å få pustet litt ut i bakkene. Utsikten var enorm herfra! En lett tilgjengelig topp med stor utsikt over Hardangervidda (så faktisk Hårteigen!), Skarvheimen, Hemsedalsfjella, Valdres, Norefjell, Vegglifjell, Blefjell og Gaustatoppen. Har vært på begge disse toppene før, men slike gromtopper må besøkes ofte. Dette ble en herlig søndag i Hardangerviddas forgård!

Noen bilder fra Piggen i dag. Hunden vår er på toppen for første gang! Bildene er tatt av faren min.

Finnmarks høyeste punkt / fjell er verdt et besøk, ikke bare for fylkestoppsamlere. Vi ankom tettstedet Øksfjord et par timer før ferja gikk over til Sirineset ved innløpet til Tverrfjorden. Parkerte inne på Sletta og la i veg den siste biten inn Tverrfjorden på ski i skooterløype. Krysset Tverrvannet og gikk oppover elveløpet i Tverrdalen med full opppakning til en overnatting oppunder breen. Greit å gå på ski oppover her. Har var det ingen spor etter andre. Ved vannet 580 forlot vi Tverrdalen og gikk bratt opp til venstre. Fikk opp teltet på 700 moh i 8-9 tiden på kvelden, ca 100 høydemeter under breen. Været var ikke det aller beste men man fikk håpe på morgendagen. Neste morgen 04:15. Sol og vindstille Det var bare å komme i gang. På med stegjerna for å gå opp på breen. Utsikt som kunne ta pusten fra de fleste. Renna opp var ikke mer enn 25-30 grader så den ble forsert uten problemer. Fikk snart på skia og breen flatet smått om ut. Var innom punkt 1142 før turen gikk videre til nunatakken 1175. Her fikk vi videre sikt innover breen mot topp-punktet 1204 som lå gjemt i en tåkedott. Desto nærmere vi kom dette punktet, desto mindre tåke ble det, til sola til slutt hadde dunstet den bort. Begge sine GPS'er viste rett punkt for Finnmarks høyeste punkt, men høyden stemte ikke. Kun 1170 til 1180 viste GPS målingene. Hmmmm, kunne breen ha sunket bortimot 30 meter siden høyden ble målt i 1975 ? Ja, ja, klimaendringer her også.. Vi hadde et langt opphold på breen, nøt dagen, utsikten, sola, vindstilla, nista, middagslur, mm før vi atter satte kursen mot 1175-Øksfjordtoppen som den også kalles. Med høyde 1175,375 målt på topp av centerbolten er dette muligens høyeste punkt i Finnmark nå.. Turen ned fra breen og ned til fjorden var et høydepunkt i ideelt skiføre. Steikje for ein dag på Øksfjordbreen i Loppa kommune.. :!:

En helt fantastisk påske i nord, ble avsluttet med en travers over Jiehkkevárri massivet. Datoen for turen var altså 05.04-10. Jiehkkevárri eller Jøkelfjellet på norsk befinner seg i Lyngsalpene og er Troms høyeste fjell. Det nesten 10 km bredekte fjellet ble for første gang besteget av Hastings og Hogrenning i 1899, etter noen forsøk av blant annet Elisabeth Main og andre utlendinger som utforsket fjellriket i nord. Fjellet er svært der det stiger, fra havnivå og nesten rett opp. En tur til Jiehkkevárri omtales som Norges fineste skitur. Vi sto klare med skiene på beina litt etter 07:30, det var ca 5 kuldegrader, klarvær og helt vindstille. Vi valgte å gå den klassiske varianten via Holmbukttinden, med utgangspunkt i Holmbukta. Da hadde vi allerede parkert en bil ved turens endestasjon Forneset. Turen til Holmbukta tar litt over 1 time fra Tromsø. Først sto Holmbukttinden (1666 moh) for tur, en av de flotteste og beste skifjellene i Lyngen. Kort anmarsj, så befinner man seg i den periodevis bratte renna. Her var det som forventet skare, så det gikk kjapt oppover. I midten av renna flater terrenget ut, før det igjen blir brattere og smalere mot slutten (ca 1400 moh). Herfra går turen over ryggen mot toppen av Holmbukttinden. 4 timer etter start tok vi en velfortjent lunsjpause på toppen av Holmbukttinden. Etterpå ventet en kort nedkjøring på ca 150 høydemeter ned til breen som tar deg videre opp mot Jøkelfjellet. Her var det 2 bresprekker, som vi passerte i tau-lag oppover en bratt bakke. Tauet ble ikke brukt etter dette. Stegjern foretrekkes dersom snødekket er hardt her. Etter brattbakken, er det bare en liten spasertur til man står på toppen av det store bredekte topp-platået av Jiehkkevárri. Turen opp tok litt over 6 timer. Så nedkjøring mot Kveita (1751 moh). Det ble vel ca 400 høydemeter nedkjøring nedover langs breen. Siste stykket ned mot skaret mellom tindene er det viktig å være obs både på bresprekker og stup ned mot Sydbreen. Deretter bærer turen videre oppover (350 høydemeter) mot toppen av Kveita. Da var vi ferdige med mesteparten av stigningen. Derfra gikk det litt opp og ned mot punkt 1666 på det langstrakte bredekte platået. Her var det bare å finne riktig renne som skulle føre oss ned til Fugledalsbreen. Fugledalsbreen var helt fantastisk. Turen bar videre gjennom Fugledalsskardet, her kjørte vi på ski ned breleppa og opp på Fornesbreen. Disse breene er i nesten direkte tilknytning til hverandre. Forenesbreen gikk utrolig kjapt unna på skare med litt overflate pudder. Her bør man holde seg på breens høyreside mot slutten. Dette innebærer en liten stigning, før det går rimelig bratt ned i Fornesdalen. Tilslutt kom en etappe med staking, de som har vært med i Vasaloppet har en fordel her. Vi brukte totalt 10 timer fordelt på 2450 høydemeter og 27 km. Denne turen kan anbefales på det sterkeste, bare sørg for å ta den i fint vær. Se en mer detaljert rapport med mange bilder på vår nettside: http://www.rumpetaske.net/jiehkkevarri.html

Sterkt forsinket av tåke på Gardermoen ankom vi Holmbukta i Lyngen sent på ettermiddagen. Den lange godværsperioden i påska i nord gikk mot slutten. Vi fløy over og passerte fronten som var på veg nordover, over Narvik. Noe dagstur til Jiehkevarri kunne det ikke bli, mørkt skulle det bli 10 tida på kvelden. Det ble til at vi heiv fullt utstyr for overnatting i sekken og lot det stå til. 3 timer senere hadde vi tatt 1100 høydemetere og slo leir før det bratteste partiet opp mot Holmbukttind. Imens Rune fyrte opp primusen og varmet vann fikk jeg planert noen kvadratmeter teltplass. På 2-3 minutter fikk jeg teltet opp og pæla det med 4 ski. (Merk tiden Øyvind, he he...). Noen helt trygg teltplass var det nok ikke. Noe rusk kom deisende ned men det gav seg da kuldegradene raskt ble adskillige flere. Forhåpningene til toppstøt i finvær neste dag var ikke på topp. Uværsfronten så vi nå tydlig bygge seg opp i syd. Men underenes tid var ikke over. Neste morgen lå fronten nede i syd på samme sted og før klokka seks var vi på veg oppover og rundet Holmbukttind-1666m før åtte. Tok siste partiet med stegjern da det var ganske isete og heller langt ned på kantene. Nøt utsikten på toppen, spesilelt bortover mot Lakselvtindane. Så var det ned bortimot 200 høydemetere før et noe oppsprukket brefall kunne passeres, og etter en times jaging med tåka i hælene kunne vi innta toppen av Jiehkkevarri-1834. Nå var det slutt på sikten så det ble å tusle tilbake i samme spor. Nedturen ble en nedtur i skodde , men vi gledet oss over den flotte turen vi hadde oppover og at en ny fylkestopp kunne krysses av.

Så igjen, etter to tidligere bomturer.. http://tinderanglerne.blogspot.com/2010/01/en-god-gammeldags-skitur.html https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19586 ..på vei mot Lauvkollen (704), Modums kommunetopp skulle vi prøve oss igjen. Sikre kilder sa at den visstnok ikke var ubestigelig, så det var fortsatt von i eit hengande snøre. Det var meg, Øyvind og Erling som møtte opp på «On the run» i Hokksund og satte kursen mot Rognåsen, nord i Finnemarka. Det var så vidt vi kom oss opp med den gamle Passat 97-modellen min, snøen var supersleip, men vi karret oss opp ved at en av oss satt foran på panseret. Her var det heller ikke mange snumuligheter, så det ville blitt en laaang ryggetur om vi ikke hadde klart bakkene. Fra Rognåsen var det kjørt opp spor til Breiliflaka, toppen som mange tror er den høyeste i Finnemarka og Modum. Men det er Lauvkollen/Brennåsen en kilometer lenger sør som vi tror er Drammensmarkas tak, dog med dårligere utsikt. Det er visstnok ganske omstridt hva som er høyest av Lauvkollen eller Breiliflaka. Nuvel, greit å ha vært oppom begge. Praten går som alltid lett når tre fjellglade karer er i lag, man har hele tiden noe interessant å snakke om. I dag var det tåkete og fuktig snø, noe som ikke ga den store gliden. Heldigvis er det mye raskere å nå toppen fra denne siden enn fra Røine, der vi har startet tidligere i år. Ute i terrenget var snøen kram og fast, selv langrennsskiene fløt greit oppå. Fulgte GPS-navigasjon slavisk helt til vi kom opp på en liten kolle som var toppen (nordlig punkt 32V 6648283 563261) ENDELIG!! Det ble tid til et toppbilde før vi begynte å tenke på returen mot bilen. Vi tok en løype lenger vest som var fin å gå. Mørket falt på akkurat da vi ankom bilen, glade og fornøyde etter drøyt 2 timer og 14 km. Nå skulle det bli fint å trille ned til Vikersund og komme seg hjem til en varm dusj samt middag. MEN, etter en knapp km lyser olje- og batterilampa på bilen, servostyringen svikter og bremseforsterkeren skrur seg av. Amatør som jeg er med biler tenkte jeg at det var for lite olje. Stanset bilen, men olje var det greit med. Deretter fikk jeg ikke start på bilen igjen. Kanskje batteriet er gåent eller noe tenkte vi. POKKER HELLER! Det var jo kanskje det verste stedet noe slikt kunne skje. På en nærmest enveiskjørt, lite fremkommelig skogsbilvei langt inne i Finnemarka. Hvordan i all verden skal en bergingsbil klare å hente oss og deretter snu? Jeg kjente at jeg ble stresset og forbanna. Mobildekningen var dårlig, jeg tenkte på at vi ikke ville få bilen ned igjen, skulle vi trille den ned?? Vil kanskje verkstedregningen bli enorm? Hva om en bergingsbil kommer for å hente oss, men selv ikke kommer seg ned igjen? Alle tanker strømmet gjennom hodet. Ringte først til pappa som mente vi måtte undersøke om det er noe sted en redningsbil kan få snudd, men innerst inne visste alle vi at DET er et stykke unna. Så ringte jeg til NAF-sentralen. Der ble jeg møtt av en hissig dame som gjorde vår situasjon bare verre. Hun fikk oss til å føle at vi hadde dummet oss skikkelig ut i stedet for å roe oss ned. Skal ikke si mer om den samtalen... Heldigvis ble vi etter hvert satt over til en kar i NAF Drammen, og du kan tro jeg ble lettet og glad. Mannen som jeg snakket med bodde tilfeldigvis i Breiliveien, der vi stod fast. Han snakket behersket og optimistisk, alt kom til å gå helt fint, vi skulle bare vente 15-20 minutter. Dagens helt! Nå forsvant den medisinballstore klumpen i halsen på no time. Erling var rastløs og gikk på ski nedover veien for å møte NAF-mannen. Jeg og Øyvind satt inne i bilen og småhutret (glad det ikke var -20 i februar, noe å lære av dette!), men Øyvind fortalte så mange spennende og morsomme historier at jeg sluttet helt å fryse. Så kom redningsmannen ryggende (!) opp til oss. Han hadde rygget 7 km, opp disse bratte bakkene! Virkelig imponerende. Noe som var ekstremt pinlig var at mannen fant ut at vi bare hadde gått tom for diesel... for en amatør jeg er!! Han kjørte oss ned til Vikersund der vi fylte på tanken. Deretter kunne vi reise hjem, glade og lettet over å slippe verkstedregninger eller å forsove oss på jobben neste dag. Tusen takk for en litt vel spennende tur Øyvind og Erling, turer til Lauvkollen byr alltid på dramatikk. Punktum finale!

Raudbergnuten – kommunetopp i Ål Fikk minimalt med søvn denne natten, og kjørte i skumringen fra Asker kl. 06.30. Det var stille på veiene, og jeg satset på at UP hadde avspasert denne formiddagen. Tok en powernap på Bromma hvor jeg ble vitne til nydelig morgensol på åsene over Hallingdal. Ingen av de jeg spurte på forhånd hadde anledning til å forsøke seg på Åls tak denne helgen, men den gode værmeldingen tvang meg til å dra uansett. Forsøkte å parkere utenfor Bjøberg fjellstue, men det syntes ikke eieren noe om og jeg ble henvist til en plass lenger ned mot elva (passet meg faktisk bra). Været var utrolig bra, akkurat som spådd og det var herlig å følge scootersporet innover mot Bjordalsbu. Passerte et skilt ved brua der det stod «Brettbomser» eller noe slikt, er ikke den typen men tok sjansen på å fortsette likevel. Tok på fellene da bakkene tok til, og nå angret jeg på at jeg enda ikke hadde fått ut fingeren og kjøpt meg slike hælløftere som mange randokjørere bruker. Ved krysset mot Iungdalshytta måtte jeg forlate det faste scootersporet og brøyte videre i halvdyp snø. Jeg trodde først at toppen var massivet oppe ved Hestebottfjellet, men det viste seg at det var lenger enn som så... Holdt et bra tempo innover, jeg ville helst komme tilbake før det ble mørkt. Passerte en hytte nordøst for pkt 1579, litt beroligende å vite at det finnes nødhavner om været skulle endre seg på mirakuløst vis. Jeg har begynt å fått et nært forhold til Skarvheimen. Terrenget her er ganske annerledes enn feks Jotunheimen og Nordfjord. Kuperte heier og «skarv» så langt øyet kan se, disse hvitkledde kollene fascinerer meg like mye i dag som forrige helg på Hardangerjøkulen. Etter mye svette og slit nådde jeg toppen etter tre timer, 12 km og snaut 1000 høydemeter. Nå gjorde det godt med en skikkelig rast i «solveggen» med orkesterskue mot Hallingskarvet. I sør ruvet Gaustatoppen i det fjerne, og i nord lokket Jotunheimen og ikke minst Hurrungane som aldri før. En skikkelig gromtopp denne Raudbergnuten, også kalt Raudebergskarvet! Etter å ha kost meg skikkelig med utsikten var det vemodig å tenke på at jeg nå må ned i dalen igjen. Men returen svingte det skikkelig av! Snølaget var blitt fastere, og det smørmyke pudderet oppå gjorde utforbakkene til en opplevelse av de sjeldnere. Farten var kanskje ikke den råeste, men jeg kunne nesten stå kontinuerlig hele veien ned igjen mens distansen gjorde seg selv. Kun et par småbakker, og så var jeg nede igjen, diiiiggg! Nå bar det ned til den hippe alpinlandsbyen Hemsedal for å hive i seg en burger og chips før jeg kjørte til Sanderstølen Høyfjellshotell der jeg overnattet...i bilen på parkeringsplassen. Turdata: 5t 15min 24 km 1100 høydemeter Nystølvarden – kommunetopp i Gol Natta var stjerneklar og rimelig kald, hele bilen var nedfrosset innvendig da jeg våknet. Men dessverre var det blitt helt overskyet! Dog lå skylaget over toppene, så utsikten fikk jeg, det er det viktigste. Spente på meg langrennsskia fremfor fjellski og langet innover de velpreparerte løypene mot Nystølvarden, Gol sin høyeste topp. Presterte å ta feil i et kryss og fly noen «unødvendige» motbakker etter Hølstølen. Her skal du gå til HØYRE, ikke venstre (var ikke skiltet her). Måtte renne tilbake, og etter hvert kom jeg på rett kjøl igjen. Nå kom jeg opp i Nystølsfjellmassivet, over tregrensa. Så at det var blå himmel i nord, grensa gikk omtrent ved Bygdin tror jeg. Den som hadde vært i Jotunheimen i dag... Omsider nådde jeg toppvarden, det siste stykket måtte jeg gå utenom skitraseen. Feiret med sjokolade (originalt!) og sang for meg selv, jeg blir jo 19 år i dag, og hva er vel ikke bedre enn en ny topp på samvittigheten på sin egen bursdag? Utsikten herfra innfridde så absolutt til forventningene, panorama til alle kanter ble jeg servert. Kommunetopper er faktisk ikke så verst, Mayhassen (jada, jeg vet det finnes topper som i Ullensaker etc.). Etter noen minutter tok jeg på meg sekken og suste tilbake til Sanderstølen, moro å gå under slike forhold. På kjøreturen hjem fant jeg ut at jeg skulle «leke» Petter Solberg i den bråe svingen mot Aurdal sør for Åbjør. Hogg inn brekket, og.. hvor ble det av kontrollen???.. så stod bilen med fronten ut i snøen. Og jeg som har spilt på mye WRC på Playstation. Heldigvis finnes det hjelpsomme sjåfører der ute med tau og dro bilen opp igjen, hjertelig takk, dette blir siste gang jeg leker Solberg tror jeg. Turdata: 2t 45min 25km 600 høydemeter

De siste dagene i 2009 har det vært strålende vær på Østlandet, og man kan ikke bare sitte inne i en varm stue og spise julemat da. Reiste tidlig avgårde fra hytta på Blefjell opp hyttefeltet på Damtjernhallin (bompenger 60,-). Det var overskyet i Kongsberg, men oppe ved Krøderen klarnet det skikkelig opp! Norefjellbakken var stappfull av entusiastiske skikjørere som var godt kledd for det kalde været. Målet for turen var å få med kommunetoppen i Sør-Aurdal – Ørneflag (1243), og massivets høyeste topp – Sørbølfjellet (1284), også kalt Skarsnatten. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet når jeg tråkket i stykker den fløyelsmyke puddersnøen opp Damtjernhallins bakker. Snøen glitret så sterkt at solbriller var kjekt å ha. Det er så flott å gå fjelltur i denne perioden i finvær, desemberlyset er definitivt det vakreste årstidene kan by på, selv om kulda er en lei bieffekt. Jeg fulgte en kvistet trasé opp de første bakkene, men forlot den da jeg kom innpå viddeplatået, kursen ble satt rett mot Ørneflag. Som jeg antok var det et svare strev å brøyte spor her oppe, så det ble ikke noe racertempo selv om jeg holdt koken. Hadde fire timer på meg til solnedgang, og ville gjerne rekke den innen jeg var på Sørbølfjellet. I dag hadde jeg skodd meg enda bedre enn på Midtmaradalsturen, ekstratøy preget mye av sekkvekten i tillegg til nok drikke. Etter langt om lenge trodde jeg at jeg så Ørneflag, men da jeg nærmet meg viste det seg at det bare var Saunatten. Ørneflag solte seg et par kilometer lenger bak, og kilometerne gikk ikke raskt på dette føret! I bakken opp til toppen var snøen fastere noe bena satte stor pris på. Utsikten var helt fantastisk, rett og slett! Herfra kunne man se store deler av Østlandet. Blant annet Toten, Jonsknuten, Norefjell, Hemsedal, Jotunheimen, Valdres og mye mer (se panoramabilder). Det ble tid til et par kopper saft og litt niste før jeg tok fatt på returen og Sørbølfjellet. Heldigvis kunne jeg stort sett følge sporene jeg lagde på fremveien. Lyset tunet over til rosa, og lysstyrken er akkurat passe til at det er behagelig å se på snøen uten solbriller. Jeg krysset hovedtraséen i nærheten av den private turisthytta Harehopp. Her var det faktisk folk ute og gikk fortsatt. Greit å få rørt seg litt før fyrverkeriene skal tennes på kvelden. Jeg rakk akkurat å nå toppen for å nyte de siste minuttene av solnedgangen. Det var fantastisk å følge sola før den sank bak Norefjell. Kulda tiltok raskt, og jeg heiv på meg litt klær før jeg rant tilbake til Damtjernhallin. Undervegs klarte jeg å tryne og få masse snø i ryggen, det var ikke akkurat gunstig når man på i utgangspunktet prøver å gå seg varm. Bakken ned mot bilen var herlig, og jeg fikk faktisk forsøkt meg på et par telemarksvinger. Turdata: 4 timer 705 høydemeter 16,5 km Flere bilder her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/12/srblfjellet-og-rneflag-arets-siste-tur.html Godt nyttår alle sammen!