Søk i nettsamfunnet

Vurderer en hytte-til-hytte-tur i mitten av mars med utgangspunkt i Finse. Jeg mangler erfaring av hvilke værtyper jeg kan/bør forvente. Yr sin statistikk forteller meg at det er store temperaturforskjeller, men er det noen som kan gi noen pekepinn på hvilke værtyper jeg bør forvente? Og, hvor raskt de forandrer seg? Jeg vil bruke info'n til dimensjonering av klær, spesiellt om jeg trenger en tykkere dunjakke, eller om en Rab Neutrino + gjør jobben. Takk for hjelpen!

Tur med fjellski til Finse i helgen. Noen som kan gi råd kring feste-smøring/feller og snøførhold akkurat nå eller nylig? (12-14 April 2013) Går på fjellski med ryggsekk, er ikke fysisk veltrent.

Hei Endelig skal jeg få tatt denne turen, http://www.ut.no/tur/2.2886/ . Avreise torsdag morgen. Er det noen som har gått den i det siste som kan komme med tips, forholds-rapport eller noe annet som kan være nødvendig for turen? Tenkte å belage meg på telt (evnt. hytter) Hva har folk med av mat for en slik tur? Mvh Carl

Hei folkens, Tenker å dra til Hardangervidda om ei ukes tid sammen med en kompis og lurer om hva folk mener om Finse til Haukeliseter vs Rjukan. Dette blir vår lengste tur med pulk og da tenker jeg på sikkerhet, vanskelighetsgrad, osv. Vi tenker på 1 av disse turene: https://www.ut.no/tur/2.7164/ https://www.ut.no/tur/2.1307/ Turen til Rjukan har "Gradering: Enkel", mens turen til Haukeliseter "Krevende". Kanskje noen har erfaring med disse turene og kan skrive noen ord at det faktisk stemmer? Er turen til Haukeliseter virkelig mer krevende ? Tror turen til Haukeliseter er med populær og er kanskje bedre kvistet (vet at den blir ordentlig kvistet fra 02.03 i år) ? Noen andre tips til turen ? Vi tenker å bruke 7-8 dager. Mvh, lauris

Når kan man forvente å finne skuterspor mellom Finse-Rjukan? Veit ruta ikke kvistes før februar.

Finse - Haukeli februar 2016 Turen var allerede bestemt i fjor, men pga dårlig vær gikk uka jeg hadde satt av fiseføyka. Nå hadde det kriblet i hele vinter i skibeina, og pulken hadde følt seg ganske så ensom på boden litt vel lenge nå. Ruta ble mer eller mindre ferdig rundt juletider, og mye tid hadde blitt brukt rundt kartene for å bestemme ruta. Ettersom jeg skulle reise alene, ønsket jeg å få litt følelsen av "ensomhet", og å gå stier alle andre ikke fulgte. Dette hadde sammen med rotasjonen min på arbeid mye av skylden for at det ble nettopp denne tiden av året. En tid da de fleste løypenett ennå ikke er kvistet, og det fortsatt er skikkelig vinter! Kartene ble skrevet ut fra tjenesten her på forumet. Skrev ut i A4, laminerte og hadde da ett pasende format som passet i jakkelomma som var vanntett. Av de siste forberedelsene, var det å lage 60cm teltplugger av brøytestikker. Dette var den sorte typen, som ikke er helt hul, men har forsterkninger innvendig. Angrer på at jeg ikke lagde flere, for dette var genialt i sterk vind, og for kalde fingre. Litt kjapt om utstyret jeg benyttet på turen. Fjellpulken 144 Åsnes Nansen m/kortfell Artic bedding 2 posesystem. Syntetisk Ytre, dun innerst. OmniTi m/ Silencer og Coleman 550B Toaks 2L Titankjele m/hjemmelaget cosy Kart, kompass og GPS Inreach SE 2 batteribanker, 10W solcellepanel, AA og AAA Litium batterier 1 Gravlykt Kindle Helsport Patagonia Exped 7LW og skumunderlag Leke plastspade til snøsmelting Snøspade 2x hodelykter 5L Bensin Oakley Googles Skismøring Førstehjelpsutstyr, (strips, sportstape, tensoplast osv) Speilrefleks og Gopro Klær: Bergans Antartic Expedition Jakke (fantastisk!!!) Norrøna Recon Gtex bukse 2x tykke ullsokker 2x linere 1x tynnere ullsokker (ble ikke brukt) Brynje netting (satt på hele turen) 2x ull Lag 2 1 tynn fleecegenser 1 tykk fleecejakke 1 Marmot dunjakke (UL) Balaclava 2x ansiktsmasker 1x Ullvangsgenser Mat: 6 Real middag 6 Real frokost 2x Bixit 2x skivet brunost Rett i koppen Sjokolade og Solbertoddy 3x Hot Imago øl pølser 3x komaposer med sjoko og salte nøtter 3x store sjokoladeplater 4x poser sølandschips Jeg kommer mere tilbake med noen av utstyrs erfaringene jeg gjorde på turen, og hva jeg angrer på. Endel av oppsettet er jeg fornøyd med, andre ting var fullstendig bortkastet. Men ha i bakhodet, at dette var en solo-tur i februar, og hvor jeg setter sikkerheten uten tvil i første rekke. Og JA, dette resulterte i en kanskje unødvendig tung pulk Finse - Krækja Jeg kom hjem fra arbeid på vestlandet tirsdag kveld, og håpet var å rekke morgentoget mot Finse onsdag morgen. Men det ble litt vel tight, så ble nattoget isteden. Fikk en kamerat til å kjøre meg til Larvik togstasjon da dette gjorde transport av pulken noe lettere. Selvom jeg ikke hadde bestilt plass til pulken ordnet dette seg fint. Men fikk beskjed om at ikke alle tog var satt opp til å ta med gods, slik at man egentlig ikke kunne forvente dette. Pulken veide da i underkant av 50kg, og var ikke særlig håndterbart for en person heller, som også var kravet. Det store spm var om jeg rakk å komme fra spor 1 til spor 5 innen de 16min overgangen min var i Drammen. Det gikk med nød og neppe, etter litt tigging om hjelp Som andre før meg, gikk jeg trøtt i trynet av på Finse stasjon 04:04 og fant frem til postbua. Lite ante jeg at Finsehytta lå nesten vegg i vegg. Da hadde jeg nemlig gått dit for å tømt ryggen, isteden for å trippe rundt på 3kvm i villrede over hva jeg skulle gjort. I panikken gikk jeg bortover stasjonen for å se om det kunne være ett åpent toalett. En dør var åpen, og rett på innsiden lå den en død rev å kikket på meg.... Ja jeg slapp faktisk nesten å leite videre etter ett toalett...Men bare nesten..... I påvente av litt lys, gjorde jeg de siste forberedelsene før avreise. Fylling av drivstoff på primusene, pakke dunjakke og votter i Artic beddingen lett tilgjengelig, og satt på fellene på skia. Når det endelig lysnet så jeg Finsestua, og gikk bort dit for tømming av rygg, og en bedre frokost før turen startet rundt 0930. Må si jeg hadde litt sommerfugler i magen når ski og pulk var spent på, og det føyket snø rundt ørene mine. Jeg har vært endel på tur før, både vinter og sommer, men dette ble liksom litt annerledes. Marginene virket liksom litt mindre der man plutselig sto og skulle ta sine første stavtak.... Som sagt så blåste det som vanlig på Finse, og det var frem med GPS allerede ved Finsevatnet. Det skulle være kvistet løype opp til Midtnutvatnet, og etter hvert havnet jeg inn på denne løypa. Må jo innrømme at det er ganske behagelig å følge disse kvistene, selvom det var heller dårlig med spor å følge. Jeg kjente at det var uvant å dra pulk igjen, er jo snart 20år siden sist. Og å dra pulk er ICKE som å sykle, det glømmer man....Iallefall muskelaturen Mot slutten av dagen løyet vinde, og det ble ett nydelig vær. Jeg bare gikk der og nøt omgivelsene. Det var bare så ufattelig vakkert over alt!! Jeg var nå på veg ned mot Finsbergvatnet, og her fikk jeg min første lille lærepenge. Egentlig gammel enkel lærdom, men man glemmer fort litt på vinteren, da alt liksom er vasket over. Alt ser liksom så glatt å fint ut, med unntak av en eller annen stein som stikker opp. Jeg stopper litt opp over en liten kul. Lurer på om det bare er å sette utfor. Heldigvis for meg, så er jeg såpass dårlig på ski, at jeg faktisk vurderer nedkjøringene mine.... Jeg syns det virker i bratteste laget, og velger å gå litt tilbake og å ta en annen rute ned. Da jeg kommer mer ut på siden, ser jeg at rett nedenfor der jeg i stad vurderte å kjøre, var en skavel, og ett fall på ca 3m. 3m er ikke mye, men alene med pulk kan det fint være nok til ett brekt bein eller arm. Dette fikk meg til å innse det innlysende, at mye står uskrevet mellom høydekotene på 20m på kartet!!! Her gjelder det å følge med.... (ja jeg veit...Noe mellomdramatisk!! Men jobben min er å tenke risiko og konsekvens HVER DAG!! :D) Turen over Finsbergvatnet var fin, og i nydelig lys. Men må innrømme at jeg fikk ett aldri så lite sjokk når jeg kom i østenden! "Er det meninga at jeg skal opp der med pulk??!!??#$" må jeg innrømme å ha tenkt. Får det var virkelig en kraftanstrengelse å komme seg opp. Var andre stigninger som også var tunge, men denne var den bratteste, og det gikk SVÆRT smått opp den bakken der Etter dette var den en fin grei tur ned mot Drageidfjorden, som også ble stoppestedet mitt for denne dagen ca 8 timer etter start. Været ble fantastisk utover dagen! Den ene pausa jeg hadde, hvor det smakte fortreffelig med kakao Teltplassen ute på Drageidfjorden, ca 3km fra Kræskja. Krækja -mot Stigstuv Dag 2 starte med en liten bris, og nydelig vær. Etter en god frokost ble pulken spent og neste etappe mot R7 startet. Må si at jeg ble overrasket over hvor bratt det også var etter Krækja og opp mot toppen før det igjen gikk ned mot R7. Pulken var i tyngste laget, og kroppen rett og slett ikke helt i form. Jeg begynte også å bli litt nervøs for gnagesår, ettersom jeg var såpass idiot at jeg hadde lagt på langtur med splitter nye Svartisen skisko.... Nede ved Halne Fjellstova, møtte jeg to unge herremenn som også skulle mot Haukeli, men disse gikk i raskeste laget for meg, så jeg hilste hyggelig og ønsket dem god tur. Jeg hadde dem stort sett innenfor synsfeltet hele dagen, helt til vi nermet oss stigningen opp mot Hårsteinen og platået før nedstigningen til Stigstuv. Da jeg kom hit, så jeg to stk langt oppe i fjellet, og jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om det fjellet der så seint på dagen. Jeg hadde bommet ganske kraftig med vannbeholdningen min, og begynte å bli tom. Ikke nok med det, var det nå 45min til det ble mørkt, og det begynte å blåse opp. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse, da jeg hadde fått værvarsel av frua på Inreachen kvelden i forvegen. Det som derrimot overrasket meg, var at litt opp i stigningen ble alt hvitt, og jeg så kun skituppene mine. Jeg var på en måte "Pot Comitted" for de som spiller poker. Det var alt for bratt til annet enn å dra frem vindsekken, og for bratt til at jeg ville kjøre ned i blinde. Det ble med fiskebein oppover i ett ganske trått og smått tempo, og jeg må innrømme at dette var en av de gangene jeg ikke følte meg helt sikker. Tankene kom tilbake om de skavlene dagen i forvegen, og de små bratte hengene som ikke ofte er merket på kartene. Etter en 40min og ca 4kg pungbrokk, kjente jeg at det begynte å flate litt ut. Og etter enda 20 min kunne jeg se på GPS`n at det værste nå var over. Jeg var nå på 1380m, og det var stort sett nedover til Stigstuv. Lenge hadde jeg presset meg selv, og drømt om å komme meg inn å få varmen. Men jeg var nå så kald og med null sikt virket det ikke forsvarlig å fortsette nedover med tung pulk. Jeg satte fra meg pulken på tvers for vinden, dro av teltposen, festet karabinen jeg hadde festet i telte i pulken og fikk teltet ut. Er da overlykkelig for at alt var gjort klart hjemme med teipede teltstenger og karabin i enden mot vinden. Spaden min var fryst sammen slik at jeg ikke fikk spadd levegg, men måtte satse på at teltoppsettet mitt var godt nok. Og må si jeg var glad for at det var Patagonia med doble teltstenger jeg hadde med. Sammen med de hjemmesnekra teltpluggene gikk teltoppsettet raskt, og jeg var ute av vinden. Heldigvis! Man merker ofte ikke hvor nedkjølt man er før man slutter å ha behov for de store musklene. Jeg hadde store problemer med å få frem primus, og å bytte klær. Da min OmniliteTi begynte å streike, og min resevere primus Coleman 550B ikke ville bygge opp trykk, så jeg ganske mørkt på det hele. Jeg skalv nå ukontrollert, så ukontrollert at jeg hadde store problemer med å klare å holde på delene når jeg demonterte omniLiteTi for 2 gang. Men da kom den iallefall på halv fart....Nok til å smelte snø, og å få inn varmt vann i en kald skrott. Jeg hadde påmontert den orginale Silenceren til Omniliten, og den var visst ikke så veldig glad i ekstra forvarming og kaldt vær. Benyttet vanlig grønn kanne med miljøbensin fra Statoil, og det sotet og tettet igjen primusen. Prisen for å strekke strikken litt for langt denne dagen var frostskader på tre fingre og ei nese. Ikke det helt store, men hadde da fått blemmer på 3 fingre, og har åpent sår på nese når jeg skriver dette. Jeg var aldri redd for kulden før ture, ettersom det føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på. Men det kommer så snikende, at det er fort gjort å dra strikken i lengste laget. Og det burde jeg nok heller ikke gjort når jeg var alene. Men følte meg litt bondefanga Det ble heller dårlig med bilder denne dagen, da jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagen... Stigstuv - Sandhaug Fristet lite å ta på seg denne bunnfrosne ansiktsmasken på morran Det blåste godt på morgenkvisten også, men rundt kl 0900 bestemte jeg meg allikevel for å rive leir, og å gå etter GPS. Sikten var fortsatt begredelig og whiteout. Og når jeg prøvde å gå uten gps, gikk jeg 180grader allerede etter 5min. Men kom meg nå ned fra fjellet med nesa godt trykket ned i GPS`n, og svært rolig gange. Da jeg kom ned til Stigstuv sto de to gutta og reiv telt. De lurte på hvordang det hadde gått med meg, for det hadde blåst godt der nede, enda de hadde ligget i lé i natt. Etter litt tørrprat, tenkte jeg å prøve å henge meg på herremennene så langt jeg klarte mot Sandhaug. Der skulle rutene våre skilles uansett. Jeg skulle mot Hansbu og dem mot Litlos. Lange seige flate oppoverbakker, men dette var noen virkelige vidder! Gud hvor vakkert! Da vi kom til Sandhaug, så jeg at håpet om å rekke frem på lørdagen var sprekt som en dårlig svartebørsendong, og jeg bestemte meg for å ta inn på Sandhaug for å tørske klær og å spise godt. Den timen jeg tapte på å gå ekstra denne dagen, ville jeg ta igjen på morgenen tenkte jeg. Inne i hytta satt det to tyskere som var på vidda for sin n`te gang, og etterhvert kom det jammen 3 hundesleder også. De to gutta jeg hadde slått følge med, fikk varmen i seg, kapitulerte og endte natta på Sandhaug de også. Tror de også innså at selv søndagen sto i fare med ruta de hadde valgt, slik at det endte med at de slo følge med meg mot Hansbu og en drøy neste dag isteden. Og kanskje var det nettop dette som gjorde at dem rakk søndagsmiddagen Sandhaug - Hellevassbu Denne dagen hadde vi som mål å komme til Hellevassbu, selvom vi visste dette var en drøy etappe. Jeg la igjen både noe mat og drivstoff på Sandhaug for å lette pulken mot dagens etappe. Men hadde allikevel ekstra mat i pulken. Vi satte avgårde halv åtte, noget forsinket men allikevel innenfor hva vi kunne makte på en dag. Ruta gitt Vestre Lakadalen mot Hansbu, Jacobsbudalen, mot Bjørnanutane, Urevatna og Hellevatnet med Hellevassbu til slutt. Mener dette var en etappe på 33km. Nå var finværet kommet for turen, og det gjaldt å NYTE hvert eneste øyeblikk! Og jeg må si at jeg storkoste meg denne etappen! Sandhaug - Hansbu var rett og slett fantastisk! Jacobsbudalen og Bjørnanutane/Urevatna var en ganske så tung affere, og mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. At jeg hadde en tung pulk ettesom jeg var alene kan være noe av årsaken selvfølgelig. Men TUNGT var det Men samtidig er det jo nettopp derfor man er der, nyte og slite, alt omhverandre! Vi gikk til venstre for Nibba som stikker høyest midt i bildet. Var en bratt opplevelse Hansbu Mellom Uravatna var det tungt å gå, ettersom det var dypere og løsere snø her. Men vi kom nå til slutt frem til Hellevassbu etter 11,5 timer. Vi hadde en litt lengre pause på ca 20 min ved Hansbu, ellers var det småpauser bare for å drikke og å få i seg litt nøtter o.l. Uten tvil en tung etappe, men en fin og variert etappe. Var egentlig bare to tøffe stigninger, ellers var ruta relativt lettgått Utrolig fint ble det å gå i kveldslyset! Teltplassen rett nedenfor stigningen etter Hellevassbu Hellevassbu -Haukeliseter Nok en dag hadde vi klokka på halv seks for å komme avgårde tidlig. Pakkinga gikk lekende lett, og de 33km kjentes faktisk ganske lette ut i kroppen. Det finnes ikke tvil om at man går seg litt i form etterhvert! Fra Hellevassbu og hele veien ned til de tunge stigningene opp mot Mannevatn var rett og slett magiske! En utrolig fin etappe! Og det skadet heller ikke med ett skuterspor å følge. Dette gjør fremdriften så utrolig mye bedre enn å stampe i løssnø Til gjengjeld så var stigningene mot og forbi Mannevatn av det tunge kaliberet. I allefall jeg syntes det. Og når man endel var ferdig med dette, ble jeg overrasket over det som på kartet så relativt flatt ut, ikke på langtnær var flatt mellom første og siste nedstigningen mot Haukeli. Var noen bratte koller her også. Kanskje virket de ekstra sure og tunge, ettersom det var på slutten av turen. Den siste nedkjøringen mot Haukeli akte jeg ned. Ja jeg er mann nok til å innrømme at mine skiferdigheter rett og slett ikke er gode nok Alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med turen. Det er uten tvil tungt å reise på solotur, ettersom man må ta alt av utstyr alene. Men man er virkelig glad for at man tok med den ekstra primusen når den første fusker!. Når det gjelder klær, så er jeg egentlig ganske fornøyd med oppsettet. Brukte alt utenom ett par sokker. Og jeg kunne klart meg lenger. Når det gjelder mat og fuel, så hadde jeg alt for mye føler jeg. Så på Polarklokka mi, og den lå på mellom 5000 og 7000kcal. Dette klarer man ikke å spise uansett! Potetgull, sjokolade, bixit med brunost var gull. Lett å få inn nødvendige kcal. Og Real funka som det alltid gjør. Nøtteposene ble jeg møkk lei av, og kommer ikke til å lage like mye neste gang. Når det gjelder fuel, så holder det med en halv liter om dagen til både kosefyring og snøsmelting. Iallefall hvis øktene dine ligger på 7-10timer som det gjorde her. Da vil man gjerne ned i "soverten" etter ett par timer i forrteltet Hadde med meg for mye strømkilder, og kunne fint klart meg med den ene batteribanken på 12000mah. Speilrefleksen ble svært lite brukt. Ble stort sett mobil eller gopro. Så enten blir det med ett enklere kamera nestegang, eller så fortsetter jeg med mobilen, selvom det blir dårligere bilder. Artic bedding er genialt! Og benyttet denne også til å ha varme votter, lett dunjakke til pauser og vannflaske tilgjengelig under etappene. Fungerte toppers! Er iallefall en tur jeg virkelig kan annbefale! Her er en link til en kort filmsnutt fra turen

Fem personer på tur, fra OSI-fjell ved Universitetet i Oslo. Fredag: snø på dagen, regn hele natten Lørdag: opphold, deretter regn og kraftig vind på kvelden Søndag: sol, kuling i kastene, særlig i Folarskaret Turbeskrivelsen dropper jeg, bildene får snakke for seg selv, dessuten ville en eventuell turbeskrivelse bli ganske lik enhver annen som beskriver en tur i fjellet i oktober... Uansett: jeg tror jeg i særlig grad liker fjellet senhøstes, når snøen prøver å få tak. Kanskje bildene nettopp viser hvorfor...

Jeg har prøvd meg på denne turen før. For to år siden ble kameraten forhindret, og jeg var syk uken før turen. Den gangen kom jeg meg til Finse da jeg var over det verste, men var for svak til å gjennomføre. I fjor førte manglende eller feil utstyr (hos kamerater ) til retur eller avkorting av to turer. I år la skjebnen inn et dødsfall i turkameratens nærmeste familie, to dager før turen. Det var interessant igjen å føle på kroppen hvordan det mentale presset økte da jeg ble klar over at jeg skulle gå alene. Å gå alene er etter min mening ikke mye annerledes enn å gå med en kamerat. Terrenget er det samme, været er det samme, vekten på pulken er kanskje noen prosent større, rutinene i leir med telt (mindre og lettere), brenner osv., er stor sett de samme. Med gode rutiner, kan man godt være mer effektiv på en alenetur. Men selv om det praktiske er ganske likt, så merket jeg likevel en ekstra kribling i magen. Skulle noe skje så er jo ting vanskeligere. Jeg pakket i allefall med en god del mat i tilfelle uvær, tror det ble opp mot 8kg til sammen. Finsehytta Jeg ankom Finse rundt tolv, og brukte en drøy halvtime på vannfylling og litt ompakking. Kursen over Finsevannet la jeg mer vestlig enn vanlig, for å prøve å gå rundt haugene på andre siden av vannet. Det var ganske vellykket, litt lengere, men litt flatere. Opp bakkene gikk det greit, og første leir ble som vanlig ved Brattefonnvannet. Jeg er som regel ganske tom når jeg kommer dit. Det kan være flere som har det sånn, for på andre siden av en haug lå det et kompani med fire med parispulker. Når jeg treffer et større antall parispulker ved Finse, innbilder jeg meg alltid at det er hvitserk-folk som trener til grønlandstur. Særlig hvis de har en arctic bedding på toppen. Brattefonnvannet er nok et dårlig sted for plassering av telt. Mitt inntrykker er at det alltid faller en hard vind ned fra jøkulen. Derfor bygget jeg en levegg foran teltet. Det angret jeg på hele natten. Antagelig var det turbulens fra leveggen som ga en kraftig blafring i teltduken. Teltet hadde nok greid seg greit uten levegg. Kaitum 2 med levegg Neste dag var sikten ganske bra. Jeg pakket min arctic bedding, som jeg skulle prøve på denne turen. Så tok jeg den raskeste ruten over Midtnutvannet mot Krækkja. Den andre ruten ned Jøkleelva er mer spennende, men jeg ville komme litt raskt igang. Føret var ok, og fellene under amundsen bremset ikke altfor mye. Arctic bedding på pulken Jeg fulgte i sporet etter parispulkene, som hadde valgt en god linje ned mot Finsbergvannet. Så opp bakken og over Drageidfjorden og Storekrækkja. På vei over Storekrækkja ble sikten gradvis blitt dårligere, og var nå bare et par hundre meter. Da parispulkene tok mot Fagerheim, gikk jeg mot Båtstjørnet og Halnefjorden. Jeg krysset veien noen kilometer øst for Halne fjellstue. Så bar det vestover langs veien et stykke, før jeg skrådde nedover mot Halnefjorden, der jeg slo leir. Lyset var flatt og føret var trått med fellene på, og var det ikke mye gli nedover. Ved Halnefjorden, ikke så mange kilometerene fra riksveien, var det eneste stedet jeg fikk god fm-dekning i løpet av turen. Telt og pulk Neste dag krysset jeg Halnefjorden og tok letteste vei mot Rauhellern over Skaupstjønna. Jeg hadde ikke gått lenge før tåka kom og sikten ble redusert til mindre enn 100 meter. Ved Tormodfloti var det mye spor etter rein, men sikten var dårlig og jeg kunne ikke se noen. Men den sjansen fikk jeg senere på turen. Temperaturen lå på rundt minus 10-15 disse dagene, og tåka fikk det til å kjennes kaldere. Utsikten de første dagene Uten gpsen så ville jeg ikke kunnet fullføre turen. Halve dag 2, dag tre og dag fire var sikten så dårlig at jeg ikke kunne orientert etter kartet. Jeg gikk kontinuerlig etter gpsen, og hadde den lett tilgjengelig på skulderstroppen til pulkselen. Uten den ville jeg måttet ligge i ro og vente på oppklaring, for deretter å avbryte. Likevel ble ikke rutevalget alltid optimalt med gpsen, det er mye grums mellom kotene i kartet. Været var i det hele tatt så kjedelig at jeg ikke tok en eneste sitte-ned-pause hverken dag 3 eller 4. Jeg hadde kjeks og knekkebrød i brystvesken, og gikk og spiste istedet jevnt hele dagen. Ting og tang lett tilgjengelig For å slippe å skifte batterier underveis, og fordi nimh ikke fungerer i kulde, så brukte jeg et "hjemmesnekret" lipo-batteri. Det har en levetid på nesten 50 timer for denne gpsen, og veier halvparten av tilsvarende kapasitet i AA-batterier. Batteriet ble eksponert for 10-15 kuldegrader, og drev gpsen fint hele turen. Ulempen er kabelen til gpsen, men for meg fungerte det bra. lipo-batteri til gps Det bar videre forbi Rauhellern, der det ikke fantes et menneske. Rauhellern i tåke Planen var nå å gå Geitvassdalen, Slettedalen og Grasdalen videre mot Rjukan. Dette er en flott rute jeg har gått før, men pga den dårlige sikten så valgte jeg å holde meg til "landeveien" over Mårbu. I dårlig sikt er det selv med gps vanskelig å vurdere hva som er beste ruten, vurdere skredfare, skavler man kan falle ned fra osv. Derfor fortsatte jeg i tett tåke landeveien mot Mårbu. Ved en anledning så jeg to karer foran meg. De var i bevegelse, på kryssende kurs. Etter et minutt eller to, så jeg at det var to ca 40cm høye busker jeg hadde sett. Flere ganger trodde jeg en liten skavl var et stort fjell. Etterhvert ble jeg ganske sliten av alle synsbedragene og den dårlige sikten. Ned mot Mårbu bedret sikten seg noe, men denne reinflokken er likevel vanskelig å få øye på: Ja faktisk, en reinflokk ved Mårbu Det var så lite snø før Mårbu, at det var vanskelig å finne vei igjennom ura. På Mårbu traff jeg noen hyggelige jenter som kom fra Ustaoset, og vi tok delvis følge på resten av turen. Sikten holdt seg dårlig, og etter å ha tatt fellene av skiene (burde gjort det før) ble Mår krysset på godt under to timer. Jeg gikk for hardt på, og ble svett som bare det. Leirplassen ved Stegaros ble litt ubehagelig nær hyttene, for det var så lite snø på Kalhovdfjorden at det var umulig å slå opp telt der. Nå klarnet været opp, og temperaturen sank raskt. Ulltrøya fra Mår-kryssingen ble en isklump som aldri ble seg selv igjen. Om morgenen målte jeg minus 26 grader. Minus 26 om morgenen Her er et bilde som viser hvor god plass det kan bli i det lille ytterteltet på Kaitum 2 når man graver snøgulvet 10cm ned. Hadde jeg hatt stormklaffer på denne delen av teltet (lesiden), så ville jeg kunne gravd helt inn til teltduken og gulvplassen ville blitt enda bedre. Yttertelt Kaitum 2 med saker og ting Var været flott, men med minus 25 og 9 m/s gjaldt det å bruke så lite tid som overhodet mulig på å få ned teltet og komme av gårde. Tåladdene i neopren reddet definitivt tærne, som var presset ned i litt for små hardfrossne støvler. Utsikt innover Kilsfjorden. Mellom Kilsfjorden og Gøystavannet tok jentene meg igjen, og da vi alle syntes vi hadde for lite bensin igjen til nok en ute-natt i ned mot minus 30 grader, så la vi kursen mot Hellberghytta. Planen var vinterløypa opp fra Strengetjønnan, men der fikk vi oss en overraskelse, for Strengetjønnan var åpent vann. Nedtappingen av vassdraget var antagelig så stor, at det som er en fjordarm, var blitt til en elv. Isblokker stod 3-4 meter til værs, og topologien stemte ikke lenger, hverken med kart eller gps. Isblokk på Gøystavannet Det var tegn til å ha vært vann på isen flere steder rundt oss, så med en viss nervøsitet ble innløpet mot Strengetjønnan krysset. Kursen ble så lagt mellom Gryvlenuten og Undornsnuten, det var tungt men virkelig flott å komme opp i høyden. Vi så to reinflokker og spor etter rein over alt, og var glade for at vi hadde forlatt vassdraget. Litt opp i høyden Etter å ha vedlikeholdt gnagsårene noen timer i nylig skuterkjørt og kvistet løype, var jeg sjeleglad for å komme frem til Hellberghytta i skumringen. Hellberghytta Det er utrolig hvor uthvilt jeg følte meg etter en natt i varm hytte, kontra kaldt telt. Opptil seks timer leirbygging og leir-rydding ble byttet med komfortabelt hytteliv. Løypa til Gvepseborg og Krossobanen ble unnagjort på en drøy time. Dessverre bestemte jeg meg for å droppe taubanen og forsøke "veien" ned. Jeg tenkte å unngå å ta av meg pulken og spare bæring. Det viste seg å være veldig dumt og bortimot livsfarlig, da bekker hadde islagt stien og området på begge sider av denne, flere steder. Ved siden av stien gikk det gjerne flere titalls meter nesten rett ned. Med minst fire av- og på-koblinger av pulken, kom jeg meg ned med skiene i hendene og hjertet i halsen. Slik så gpsen ut etter å ha logget hele turen fra Finse til Rjukan (Gvepseborg). Finse-Rjukan i følge gpsen Alt i alt ble dette ingen kosetur. Det var ganske hard jobbing det meste av tiden. Kulda kryper mye raskere inn når gjennomsnittstemperaturen er ti grader lavere enn feks i påsken.