Søk i nettsamfunnet

Jeg skulle møte Sondre og Bjørn Even inne ved Fondsbu på kvelden der Bjørn Even har hytte. Værmeldingen var ikke så verst for morgendagen så vi var optimistiske. Vi våknet imidlertid opp til mildt sagt dårlig vær. Hadde da egentlig lyst til å reise hjem igjen, men ok...vi fikk nå ta turen da. Dette var en av disse turene man kunne spart seg! Regn og tåke på en slik tur til slike flotte tinder...nei dette bør en la være for ettertid. Jeg hadde en dårlig følelse i magen for denne turen. Jeg visste hva som ventet,- nemlig skumle glatte steiner...tåke og dritt...og også en liten følelse for at uhell kunne skje... Alt blir jo trist en slik dag, men Morkadalen er nå stusselige saker. Goldt og ugjestmildt! Det regnet jamnt og tåke hindret flott utsikt til vakre tinder....Det er jo en viktig del av turen det da....det å ta bilder av disse flotte tindene. Minner som er gode å ha. Det eneste jeg husker fra denne turen er glatte sva...skumle sleipe blokker og et uhell som kunne fått alvorlige følger. Dette uhellet skjedde selvfølgelig på hjemturen. Vi kom oss nå greit opp de glatte svaene opp fra Andrevatnet og vi vant raskt høydemetre. Vi valgte å gå vestryggen opp til Falketind og det var jo en litt artig rygg da....men toppen... den så vi ikke noe til før vi omtrent kom til varden. Falketind...som jeg hadde hørt så mye om....drømt om denne staselige toppen. Helvete heller...hit vil jeg tilbake en godværsdag, men da vil jeg nok prøve å gå der førstebestigerne gikk. Ønsker ikke å gå inn Morkadalen igjen og opp svaene...dårlig opplevelse der... Det ble ikke lange pausen på toppen og vi kløv bratt ned i skaret. Guffent her også....ikke rom for feil her heller, men det gikk nå greit! Videre var det grei vandring mot Midtre Stølsnostind. Videre ble det svært så glatt og utrivelig ned mot skaret før Stølsnostinden. Glatte og sleipe blokker og rumpa ble også tatt i bruk....kanskje en "lek" i tørt fint vær, men idag var adrenalinnivået vel høyt et par plasser. Vi så Vokteren der i tåka...skummel....Klyvingen opp til Stølsnostinden var moro selv om det var litt vått og på toppen fikk vi faktisk litt sprekk i skylaget og noe få solstråler hilste på oss! Da var det bare å starte på hjemveien. Vi kløv ned fra skaret mellom Stølsnostindene noe som ikke bød på veldig store vanskeligheter, men dog....ikke rom for feil her heller. Nedover breen gikk det fort og vi kom raskt ned til nedstigningen til Andrevatnet. Elva var stor pga mye regn og brølte godt nedover bratta. Det var her jeg hadde en guffen opplevelse. På skråsvaene til høyre for elva sklei jeg på det skrå svaet...og Sondre brølte ut. Det gikk fort , men jeg skle ikke mer enn et par meter før jeg stoppet. Hadde jeg sklidd ut videre ville jeg ramlet ned på ei hylle rett før fossen... 3 meter ned, men hadde nok ikke gått i fossen. Likevel,-man blir skjelven etter slikt og det var herlig å være ned ved Andrevatnet etterhvert! Som nevnt lenger opp i rapporten....en bedriten tur i tåke og regn. Mye bedre å være i lavlandet... Jeg har nå lagt ved noen bilder som man kanskje kan "leve" seg inn i...det å føle hvordan det er å være over 2000m i bratt ur og skumle våte sva....Konklusjonen må være...et sted går grensen for turvær blant de høye tinder!! Turen tok knapt 9 timer

Dagen etter klatrekursets slutt bestemte Bjørn-Even seg for å dra hjem igjen. Jeg ville også hjem en tur, men ønsket å stikke oppom Store Steindalsnosi (2025) med pappa før hjemreisen. Vi peiset på fra Sognefjellsveien rett mot topp 1936. Ura opp til denne toppen var nokså løs med innslag av klyving her og der. På toppen ble vi møtt av en frisk bris som tørket svetten raskt. Vi fortsatte over den stilige eggen bort til toppen av Steindalsnosi. Før nedturen måtte vi bortom et utsiktspunkt lenger øst der vi kunne se ned på Fanaråkbreen. Været var i grunn flott uten tåke på toppene. Men det var overskyet og sur vind. Så etter en matpause da vi pratet om reguleringen av Prestesteinsvatnet gikk vi ned igjen. Vi skled ned noen store fonner som vi tok mange høydemeter på. Videre var det vandring i ur og gress ned til bilen. Dette fjellet egner seg sikkert bra som vårskitur! Turdata: 3t 20min 7,5 km 925 høydemeter 1 topp > 2000 moh.

Det ble nok en fin dag i Jotunheimen! Værtypen hadde vært veldig ustabil så jeg tror mange av de som ble skremt av langtidsvarselet kan angre. Etter å ha pakket oss ut av hyggelige Leirvassbu fant begge ut at vi rakk en tur før klatrekurset startet kl. 19.00 på kvelden. Så det ble en sedvanlig ferd gjennom Kyrkjeglupen før moroa startet oppover mot en av Jotunheimens majesteter – Visbreatinden (2234). Det var nærmest ”a walk in the park” opp til Nørdre Visbreatinden (2050). Vi passerte den tidligere toppen Visbreatinden N-2 og spiste niste før klyvingen satte i gang. Sondre syntes det var mye artig klyving, men Bjørn-Even liker ikke klyving der man tar for mange høydemetre om gangen, da overtar pusten fokuset. Sola smilte til oss på toppen, men vi var utålmodige og fortsatte ned ura til Langvasshøe (2030). Her møtte vi på to spreke gutter med sin far. De hadde planer om Visbreatinden tross at faren hadde store gnagsår. Godt å se ungdommelig viljestyrke i fjellheimen! Nå sprang vi nedover på fonner til 1755-skaret. Det ble høyt tempo opp til Kyrkja (2032) og lite snakking. Vi møtte et par turjenter på toppen som var veldig stolte over å ha besteget kredtoppen Kyrkja. Bjørn-Even og Sondre fortsatte ned til Kyrkjas nordtopp. Det var litt klatring for å komme ned til toppen, men bare moro. Etter hvert satte en regnbyge i gang sin aktivitet så da var det bare å komme oss ned til Leirvassbu. På Leirvassbu fikk vi tatt en dusj før det bar på en ukes klatrekurs med Breoppleving. Turdata: 6t 45min 16 km 1470 høydemetre 4 topper > 2000 moh.

Tenkte å få til en liten tur til Jotunheimen før sommerferien tok slutt, så ramsa opp mange heftige tinder! Satt igjen med to topper som så fin ut, Store Smørstabbtinden og Store Ringstind! Etter å ha studert siste værmelding som viste muligheter for skyer fra vest utpå ettermiddagen valgte jeg Store Smørstabbtinden ettersom den ligger litt lengre øst! Kjørte sørover kvelden før, og kom oppå Sognefjellet i solnedgang, Smørstabbtindane så virkelig nydelige ut! Våknet rimelig tidlig dagen derpå (bil er en bråkete plass å sove på hvis det blåser friskt) med tåke å en del skyer, så var lenge redd det kom til å bli en bomtur. Men nei da, rundt 12 forsvant alt untatt sola, og hele turen ble gjennomført i strålende sol. På tur ned kom skyene sakte fra vest, tipper det var skyet på Ringstindene en time tidligere enn Smørstabbtindene, så var fornøyd med valget. Smørstabbtindane i solnedgangen. Store Smørstabbtinden (2 206m) Sokse (2 189m) Skeie (2 118m) Storebjørn (2 222m) Bøverbrean Turens start, med fjellet forutt. Gikk en liten omvei over kanten av Leirbrean. Oppåver mot toppen. Finfin utsikt fra toppen utover de andre Smørstabbtoppene og Storebjørn. Storebjørn (2 222m) med Raudalstindane (2 157m) (tror jeg?) lengre unna. Hellstugutindane? (2 300m+) Galdhøpiggen (2 469m) Hvilket fjell? Hurrungane med toppen av Store Skarstøltinden (2 405m) opp i skyene. Vel nede igjen tok jeg svippturen til Turtagrø for å bare ta en titt på Hurrungane (må ta noen toppturer her å snart!). Skyene hadde kommet inn.

At dette skulle bli en lang tur var vi forberedte på. Bukkeholstraversen er en lang berg-og-dalbanerygg som starter ved Svarttinden og avsluttes ved Søre Bukkeholstind. Midt i det ville tinde- og breriket! 13 topper skulle vi sanke denne dagen og sykkelen var god å ha. Vi brukte en drøy halvtime på de 8 kilometerne fra Leirvassbu ned til Hammarstulen. Her satte vi fra oss syklene og travet oppover mot Bukkehøe. Første virkelige utfordring var å krysse Søre Illåe, og tross mange advarsler om at elva ikke kan krysses enkelt før Søre Illåbrean gikk vi likevel opp til elva for å sjekke. Ingen ”trygge” krysningssteder var å se, og det ble en lang og kjedelig ferd oppover elvebredden. Jo lengre vi gikk oppover, jo mer måtte vi gå ned igjen. Til slutt fant vi noen store kampesteiner i elva som vi kunne hoppe mellom. Dette var omtrent en kilometer før brekanten (se GPS-track). Etter at vi hadde fylt opp vannflaskene i en bekk foreslo Bjørn-Even at vi ikke skulle ha noen pauser før vi var oppe på 2000 moh. Det gjorde vi, men det kjente låra godt! Oppe på Tunga la vi fra oss sekkene og gikk bort til de to Nordre Bukkehøene. Her måtte det faktisk klyves litt og begge var enige i at vanskelighetsgraden lå mer mot gul enn grønn trekant. På Bukkehøe N-2 (2078) stod det et skikkelig stilig overheng ut mot Nordre Illåbrean. Sondre poserte og fotografiet ble nærmest prikk likt Nils sitt bilde fra 12. juli 1995 ( https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=13079 )! Men turen hadde så vidt begynt, derfor kunne vi ikke somle for mye med tiden. Det var deilig å komme opp på Bukkehøe, nå visste vi at de verste bakkene var unnagjort. Vi pauset litt og kunne kjenne suget fra det høye øststupet, råe omgivelser! Videre mot de Vestre Bukkeholstindene var det litt klyving ned en slags renne før vi stod på Bukkeholstinden V-4. Denne toppen er litt spesiell for Bjørn-Even siden det ble hans 2000-metertopp nr. 100. Gratulerer, men ingen orket å bære med sjampis! Resten av ryggen var stort sett småplukk på rad og rekke. På Bukkeholstinden V-2 var vi sikre på at vi så to personer på toppen, men da vi kom dit var det ingen å se. Merkelig! Har vi fått fjellgalskapen? Vi fulgte brekanten bort til Midtre Bukkeholstinden for å spare knærne. Opp til Store Bukkeholstinden måtte vi over en litt luftig egg, men det krydret bare turen. Kveldssola var vakker her oppe, og vi syntes litt synd på Morten og Busken som turet borti den store skydotten på Maradalsryggen. Søre Bukkeholstind var dagens siste topp og før vi steg opp på den måtte vi litt ut på breen for å bestige dens vestlige sekundærtopp. Det var mye artig klyving på Søre Bukkeholstind i rødt og friksjonsfylt fjell. Ned herfra fulgte vi en sydvendt snørenne til Tverrbytna, elva var fin å krysse tørrskodd. Sondre tittet opp på Tverrbytthornets bratte østrygg. Den så virkelig ut som en spennende godbit. Nå var det bare å slite seg gjennom Kyrkjeglupen og ned til Leirvassbu. Real Turmat smaker fortsatt godt etter flere dager på tur! Turdata: 11t 20min 2270 høydemeter 33,5 km (hvorav 8 km sykling) 13 topper > 2000 moh.

Kvelden før turen hadde Sondre og Bjørn-Even pratet med en av turlederne i Top of Norway, Leirvassbu. Vi spurte ham litt om hvordan denne Semelholstraversen var. Han fortalte at den var luftig og at tau var nødvendig. Den kunne visstnok sammenliknes med Urdadalstraversen (det stemmer neppe) så da var det verdt et forsøk. Begge to var gira oppover bakkene fra Kyrkjeglupen mot Nordre Semelholstind (2004) og steinene sprutet i alle retninger, rimelig løs ur her! For å ikke gjøre låra helt stive måtte vi roe ned de siste meterne før toppen. Været var nokså bra selv om det ikke var tindrende sol fra klar himmel. Videre kløv vi ned hamrene ned til sadelen mot vesttoppen. Det går an å omgå hamrene i vestflanken, men det var ikke noe stress å følge ryggen og klyve ned hamrene på østsiden. Noen steder var det riktignok litt utsatt da vi måtte slippe oss langt ned for å finne fotfeste. En slurk vann og litt sjokolade ble fråtset før vi kløv opp til vesttoppen. Mye artig klyveklatring og noen luftige partier. Det mest utsatte stedet er kanskje et sted man må over noen småpinakler og deretter klatre opp et slags riss. Nå trodde vi at det verste var over, for vi hadde jo ikke lest om denne traversen på forhånd. Likevel viste det seg at etter vesttoppen kom cruxet. Først måtte man slippe seg ned et par små hamre. Den siste hammeren festet Sondre en gammel slynge rundt og hadde den som en slags ekstrasikring. Nå gjenstod det en hammer med klatring rundt grad 3 i starten. Det var relativt utsatte omgivelser ved innsteget. Sondre ville se om det fantes en omgåelse på venstre side under nordstupet til Semelholstind. Men det anbefaler han ikke som noe alternativ. Det endte opp med klatring i en svært løs, bratt og utsatt flanke opp mot toppen. Bjørn-Even klatret like greit opp hammeren da jeg responderte med at ”her er det j… løst”. Når man ikke kan stole på takene føler man seg ikke trygg! Vi kom oss nå opp og var begge lykkelige for det. En pause på 45 minutter fortjente vi her oppe, spesielt nå som sola dukket opp. Etter en fantastisk lur krysset vi den nokså sprekkfrie Visbrean bort til de Sørvestre Urdadalstindane. Deretter ruslet vi ned den frodige og grønne skråningen mot Langevatnet, idyllisk her! Vi møtte et turlag ved Nedre Høgvagltjønnen og vi peiset på slik at de trodde vi hadde holdt den farten hele veien, hehe Nå ventet det vafler og brus på Leirvassbu og føreren gratulerte oss med gjennomført travers. Turdata: 8 t 15 min 19 km 1265 høydemeter 5 topper > 2000 moh.

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke. Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort! Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe oss, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving før vi måtte over en knivskarp egg som helte nedover med et lite hakk i bunnen (utsatt der!). Så kløv vi opp på en pinakkel med et skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. Etter pinakkelen krabbet vi oss over en egg som er ca. 1/2 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid. Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene til ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh! Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu. Turdata: 12 timer 2450 høydemeter 25 km 4 topper > 2000 moh.

Toppsuget ble for stort da værmeldingen for tirsdagen var god. Tok meg fri fra jobb uten lønn... I utgangspunktet skulle vi til Gjendebu for å gå på en del av Knutsholstindene. Det er ikke all verden man rekker når fergen går inn kl 07.45 og tilbake kl 16.00. Skuffelsen var rimelig stor da "Busken" ringte og kunne fortelle at det IKKE gikk noen ferge på morgenen helt inn til Gjendebu.... Hva nå....Knutsholstinder var utelukket og "reserveløsning" ble hentet fram. Odd Arne manglet Besshøe på sin liste,- og "Busken" manglet 10- metringen mellom Søre Surtningsue og Sørtoppen....og jeg manglet Søre Surtningssue og den sikre 10-metringen. Derfor tuslet Odd Arne mot Besshøe, og "Busken" og jeg gikk raskt mot Søre Surtningsue. Været var bra og stemningen var god tross alt! Flott når solen skinner og det er tørt og fint! Vi måtte stå på for å rekke tilbake til fergen som gikk fra Memurubu kl 16.40. Denne dagen var det desverre ikke tid til pauser... En artig topp denne Søre Surtningssue. Mye grei og artig klyving når vi begynte på selve ryggen. Vi sto på toppen etter 2t15 minutter og holdt tidsplanen. Men,- det var nå det spenstige partiet startet. Det er faktisk veldig spenstig og luftig ned hammeren og langs den knivskarpe eggen. Det var tørt og fint, men her er det ikke rom for feil altså. Her er det rimelig luftig! Jeg var i tvil da jeg så den skarpe eggen og vurderte å gå ned i flanken, men "Busken" var på vei.... Vi brukte alle fire og kom oss fram til det vanskeligste punktet. Her ordnet "Busken" en lang slynge som vi slang rundt en steinblokk. Vi måtte ut på høyre siden her og en litt skummel steinblokk stolte vi ikke helt på... Med slyngen inne i den ene hånden og den andre i grep på blokka kom vi ned på ei hylle. Ahh...herlig!! Nå var det grei klyving på resten av eggen før vi kom på "sikker" grunn! Denne passasjen her fortjener virkelig en "knall gul" trekant! Ved våte forhold går jeg ikke her... Vi måtte skynde oss videre og var oppom de to kandidattoppene. Den ene er iallefall en sikker 10-metring! Vi gikk i flanken like ved Sørtoppen og hastet videre mot steinbua rett under selve Surtningssue. Denne er nå nyrestaurert og med to sengeplasser! Ei topp bu høyt til fjells. Litt nysnø lå på stortoppen idag og det er vel ikke så lenge før vi er tilbake med ski på beina... Vi hadde hatt med oss for lite vann og "Busken" var tørst...tørstere enn meg! Det fantes ikke vann overhodet!! Noen plasser var det skitten snø som det rant noen skitne dråper fra, men vi fikk ikke fylt opp flaska før vi var nede ved Memurubu! Ganske utrolig! Vi kunne nok ha gått nedom Hesttjønne, men stien gikk mye høyere opp vi var usikre på om vi ville rekke fergen. Det gjorde vi heldigvis! Turen tok 6 timer og vi var nede med vel et kvarters margin! En rask tur over en flott topp med flott vær! Dette trengte vi nå

Hermed en turraport for en tur op på Sjogholstind med start og slut på Olavsbu. Hjemmefra havde jeg forberedt at gå een eller flere tinderne omkring Olavsbu sidst i juli, men det blev kun til Sjogholstind. Forberedelsen bestod bl.a. i at kigge nogle turrapporter her. Jeg har det med at gå langsomt, nyde turen og tage en del fotos, så jeg vælger normalt ikke særligt lange topture. Der har været nogen diskussion om navnet på denne top. Sjogholstind er mest anvendt her på forum, men Sjogholstinden, Snøholtind, Snøholstind, Snøholtinden, Snøholstinden og Snøhøltinden er også set anvendt. Der var meldt godt vejr for dagen, søndag den 26. juli, men om morgenen og formiddagen var der dog overskyet, og toppene lå indhyllet i skyer det meste af tiden. Bl.a. på den baggrund valgte jeg at gå op på Sjogholstind fra sydsiden, så der gik længere tid med at komme op, og jeg håbede på bedre vejr i løbet af dagen, hvilket heldigvis også blev en realitet. Ruten taget efter hukommelsen er vist på billede 1. Resten af den detaljerede beskrivelse vil komme i tilknytning til fotos. Jeg prøver at give navne på tinder i fotos – og hjælp mig gerne. Men ellers vil jeg her knytte nogle generelle kommentarer til turen. Opgangen langs æggen mod syd er klyvning i en lidt stejl rende, men efter min opfattelse er dette sted mindre udsat end en del punkter ved æggen mod nordvest. Alt afhænger naturligvis af forholdene på dagen (tåge, regn eller sne) og forholdene på denne tur var tørt og med god sigt. Det sidste stykke af turen gik ned af nogle snefaner mod nord og ind mellem søerne 1444 og 1448, og det var ikke noget problem at komme over elven her. Generelt er turen rimeligt let gået, men jeg anbefaler at have været på omkring 5 lettere topture inden denne. Æggen mod nordvest er nogle steder lidt smal, og man skal klyve en del steder, så man skal være lidt vandt til dette og ikke lide af højdeskræk. Man omgår nogle hamre 4 steder langs æggen, hvor der samtidig er sat varter, hvor man kan gå ud til siden. Ved den største hammer er anvist ruter på begge sider – jeg gik her den sydlige rute. Turen er ganske underholdene og med flot udsigt til tinder i Jotunheimen. Til sammenligning gik jeg æggen fra Tverrbotntindane til Tverrbotnhornet nogle dage senere, og den tur synes jeg er lidt mere vanskelig på grund af løst fjeld, og at ruten ikke på den måde er anvist med varter. /Viggo

”Gå rolig Øyvind, gå rolig nå” – En einstøing som prater med seg selv er på vei mot Nordre Skagastølstind. Tidspunktet er da morgenduggen kjemper mot dagens første solstråler, det råder en spesiell stemning i hodet mitt. Aldri før har det surret flere tanker om dagen som ligger der fremme, over skarpe egger og store mammuter av hard, kald gråstein. Alene. Jeg blir henrykt når jeg først får øye på toppen av Midtre Skagastølstind, wow, og dette er ikke del av det vanskelige engang? Shit! I neste øyeblikk blir jeg stum, men tankene skriker elleville adjektiv, jeg står fengslet av min egen fascinasjon; foran meg ligger Styggedalsbreen! Den klamrer seg desperat langs fjellsidene og kjemper en tapende kamp mot tyngdekraften. Nå er det virkelig vanskelig å rasjonere kreftene videre, jeg er mektig oppgira. Snart kommer V-skar, to taulengder opp til Berges stol, det er eneste vei opp til Midtre Skagastølstind., det er ”point of no return”. Jeg står i bunnen av skaret, fingrene gnies fort mot hverandre slik at de blir myke og fine, jeg er klar for dagens første crux. Opp går det, og det går fint, hele veien er det gode tak, både å holde i og stå på. Det er et sted jeg kommer til hvor 3+ graderingen blir rettferdiggjort, men dette er kun to-tre flytt, så er det egentlig bare utsatt klyving resten opp til stolen (det hang ei slynge ved cruxet, denne er festet i en gammel rusten bankebolt!). På Midtre kan jeg samle tankene, og konsentrere meg om neste crux ved Halls Hammer, nemlig Patchells Sva. Et sted jeg har hørt mye om, men aldri sett skikkelige bilder av. Hva er dette mystiske svaet, er det virkelig så luftig som det blir fortalt, jeg undres. Tvilen er sådd så fort jeg hører om ting i fjellet, ofte er jo dette overdrevet av de gamle ranglerøverne. Halls hammer ser fristende ut, et 6+ riss, men ikke denne dagen, skjerpings, det holder vel med et sva? Nok en gang står jeg og prater til meg selv, tulling. Get it on! Svaet er utsatt, det er glatt, og det er spenstig, men i virkeligheten kun et langt skrev over litt skråstilt gråstein. Det hjelper å titte oppover på den blå himmelen mens lysken strekker seg litt over det som er komfortabelt, så vips, man er over, puh! Nå ser jeg liten vits i å spare krefter, da jeg er over det aller verste. En liten klapp på Vesle Skagastølstind, før sekken blir kastet av skuldra, og kamera kastet på. En liten kødd går i meg, og jeg tar en titt på klokka; jeg står i nesten nede i skaret mellom Vesle og Sentraltind, 13 minutter senere tar jeg på toppvarden på Storen. En fører der oppe lurer på om det er et rekordforsøk på gang, jeg kan betrygge at det er det ikke, bare dårlig form. Tilbake, og oppe på Sentraltind er jeg spent på punktet som skal være grad 3 ned mot Styggedalsryggen. Jeg beveger meg nedover, ikke vet jeg om det var bare jeg som begynte å bli herdet oppe i høyden, men her syns jeg ingen punkter kvalifiserte til noe slikt. Videre mot Styggedalstindene var det luftig og veldig moro, flott klyving opp til Vestre. Nå var det bare å tusle på en motorvei videre til Østtoppen. Det var et mektig syn å komme på denne Styggedalstinden, synet mot Gjertvasstinden er, som så mange vet pga en viss bok, ganske så imponerende. Selv om jeg har sett motivet tusenvis av ganger, er det ingenting som kan måle seg med virkeligheten. Dette var spesielt. En blanding av glede, frykt, spenning, nysgjerrighet og forventning kom plutselig over meg mens jeg spente stegjerna. Min siste topp, var det mulig? Utallige timer i bil, foran kart, i telt, på stier, i ur, hundrevis av toppvarder, tusenvis av utsikter, millioner av minner! Ei liste på 360-et-eller-annet sikre linjer + kandidater var bare noen få meter unna komplettering! Det er ikke gjort, før man har gjort det. Det første som skjer når jeg tråkker ut på den bratte breen er at jeg utløser et lite flakskred! Oi, gufne forhold med løs slush på is. Et skritt om gangen, ikke snakk om at den sprekken nedenfor meg skulle få meg til lunsj. Vel nede i skaret ringer Håvard fra den andre siden av toppen, han og Gråbein virker like glade for at jeg er i skaret som meg selv. Jeg fortsetter opp så langt snøen går, deretter fin rissklatring på klippe, deretter ut på ekle, stedvis våte sva, før stegjerna kommer på for å forsere den siste snøflanken. Da var det gjort! Du verden, ikke rare følelsen i grunn. Merkelig, men slik var det. Jeg spiste et par skiver, så gikk jeg videre. Rapporten slutter her, videre er bare noen tanker. Jeg legger ved noen bilder fra den fire timer lange turen på ryggene, først noen som gjerne nytes til kveldsmat, frokosten eller hva det måtte være, til slutt legger jeg ved endel bilder fra de to/tre cruxene på denne turen. Det å samle 2k, usikret Min egen tur ble kanskje ekstra spesiell for min egendel siden dette var den siste i samlingen og det at jeg ikke hadde med meg tau. Jeg har til slutt lyst til å dele noen tanker rundt det å samle alle de forbanna 2000-metringene med pf10, det å gjøre det usikret, samt ikke å ha gått noe av det med tau fra før av: Det er vel liten tvil om at meningene om det jeg har gjort er delte, noen klager på lista i seg selv, andre på det geografiske området som fjella ligger i, noen på primærfaktor lik 10, men de aller fleste legger seg mest opp i dette med å gå usikret. Jeg har blitt kalt mye gjennom de siste årene, på og utenfor forumet, det er moro å vekke litt oppsikt. Til kommentarene om at jeg er uforsvarlig, dumdristig etc. vil jeg bare si at dette er jeg uenig i. Jeg føler at jeg har kontroll på det jeg har gjort, og at dette ikke er noe som helst mer uforsvarlig enn å ta seg en røyk, en dram, en biltur, en flytur osv. Det å gå i røysa er nok farligere enn å klatre på rundt grad 3 noen få ganger. Jeg er konsentrert, opplagt og forberedt på disse stedene. Jeg tror nesten jeg kan telle antall skrubbsår som 363 topper+ har gitt meg, på ei hånd, og ingen av disse har blitt til forbi såkalte røde trekanter. Nå har jeg holdt på i fjellet siden høsten 2006, så dette tok meg tre år å gjennomføre. Jeg har lært mye, og gjort mye rart, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har ikke hatt noe form for kursing, men har lært mye av fjellkompiser, og viktigst av alt, av meg selv. Etter som tida har gått har jeg startet med klatring, landeveissykling, løping og nå terrengsykling. Skulle jeg fortsatt i mine gamle spor med petterøe’s 3 i baklomma, og lommelærka på innær’n hadde jeg vært mye mer egoistisk, og til mer skade for samfunnet. Til kommentarene som ”Hva syns moren din om dette da?” kan jeg gjenta det ovenfor, tror de er mindre bekymret for min nye sunne hobby, kanskje fordi de også kjenner meg utenfor et internettforum? Jeg er veldig glad jeg er ferdig med samlingen, man kan bli lei av et treårsprosjekt! Jeg savner den nyforelskede følelsen fjella gav meg de første gangene jeg så dem, gåsehuden de gav meg, dette er dessverre borte nå, trist, men sant. Jeg skal ALDRI ha en hobby som dette igjen, ikke faen om jeg skal følge ei kjip liste som noen andre har lagd. Jeg skal heller være kreativ å finne mine egne mål, ikke tro at jeg skal bli en eks-tinderangler av den grunn, det er mange fjell å besøke. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg har samlet, det har vært en utrolig reise, med så utallige elementer til seg som jeg ikke ville vært foruten. Det har vært tre vel anvendte år av mitt liv! Og ja, tro det eller ei, jeg er i live og mer lysten på livet i seg selv, mer enn det jeg noen gang har vært! Er det rart da? Tre år med jevnlig besøk hos, for meg, verdens beste psykologer; Jotunheimen, Rondane og Dovre. Takk for meg, og takk til alle turkamerater og forumbrukere som har oppmuntret, kjeftet, roset og kritisert meg på alle måter, det har vært en fornøyelse!

En mandags formiddag. Moderat tur, moderat vær, egentlig ikke noe spesielt. Jeg legger i vei fra Vandrerhjemmet på Valdresflya med kurs mot Steindalen og Rasletinden. Over mot Steindalen sprekker tåka, sola titter frem. Opp til Øystre Rasletinden følger jeg en vardet sti til venstre for den østvendte breen. Har hørt om denne stien flere ganger, men dette er første gang jeg går den. En fin og direkte, relativt lettgått, rute opp til Ø. Rasletinden. Herfra er det tåke videre. Pusler med noe greier innover i fjellet som er selve symbolet på fjellidioti blant enkelte her inne. Holder på med dette ikke langt fra Austre Kalvehøgde da jeg hører noe fjern rumling. På Mugna er det ikke til å ta feil av - rumlingen har blitt tydeligere. Pausen blir litt kortere enn ønsket. Gjennom enkelte gløtt i skylaget ser jeg noen monstre av noen tordenskyer i bakgrunnen. Blåsorte i bunnen og et himmelhøyt tårn av lodne, hvite bomulssdotter øverst. Litt sørvest for Rasletinden møter jeg tre på vei sørvestover. Rumlingen har blitt enda tydeligere, og like etterpå kommer de første regndryppene. Tenker vel fortsatt at uværet skal holde seg sør om Bygdin. Passerer forbi Rasletinden et stykke under toppen for å være mindre utsatt. Det tetner kraftig til. Vil bare ned nå. Skrår ned den sørvendte breen mellom Øystre R og hovedtoppen. Hopper over ei bregleppe og fortsetter langs fjellet. Mens jeg betrakter de dyvåte skrentene på venstre side tenker jeg at dette må være en fantastisk lokasjon for lett rissklatring en finværsdag. Flere skrenter fra 10-25 meter høye. Masse fine riss. Vinden drar på. Rumlingen har blitt avløst av forsiktige skrall og drønn. Mot sørvest kommer en skyfront sigende som på ingen måte gir trivelige assosiasjoner. Jeg enser lynglimt og bruker den gamle tellemetoden for å vurdere avstanden. Skrallene har blitt tydeligere og lydbølgene forplanter seg gjennom skyene og fjellveggene - rene surroundeffekten. Et kort stykke lenger nede kommer jeg av breen og ut på ei glinsende fjellhylle. Står 5 minutter og vurderer å vente her, siden det virker nokså trygt. Men kraftig vind og økende hagl gjør det hustrig, så jeg fortsetter på skrå nedover. For første gang får jeg øye på et lyn med den krakteristiske, mangefingrede, trådliknende formen. Tidsdifferansen til skrellet er mye mindre nå, men samtidig finner jeg ei stor steinhelle hvor det er forholdsvis tørt under. Tordenskyen Lyn og tordenaktiviteten tiltar, mens jeg sitter og hutrer. Et glimt, snart et skrall eller et brak, og når lyden avtar, er det på'n igjen med et nytt. Jeg føler forsåvidt jeg sitter trygt, men føler meg ganske liten og alene der jeg sitter. Haglskuren tiltar og bakken blir straks hvit, så kommer den, selve Tordenskyen. Den kommer sigende lavt innover flya sør for Rasletinden. Lavere enn der jeg sitter. Den nærmest knitrer av elektrisitet. En horisontal lynvinge ser ut til å gnistre ut fra en enda av skyen for så å forsvinne et annet sted i skyen. Smell. Et nytt horisontalt lyn. Smell. Og enda et. Denne gangen starter det lavere enn der jeg sitter, tar en underfundig kurvet rute og smadrer inn i fjellveggen på Rasletinden. Smell. På dette tidspunktet har jeg puttet fingra i øra for å være føre var. Hele den dyvåte kroppen skjelver så den rister, noe som gir en merkelig lyd med fingrene dypt inne i øregangene. Etter en stund avtar aktiviteten, og jeg bare må bevege meg litt for ikke å fryse. Men jeg har ikke kommet langt før det blinker og smeller igjen. På ny sprinter jeg til et nytt skjulested. Totalt satt jeg vel en times tid på vent før det hele heldigvis dabbet av. Det mest fascinerende og imponerende var den horisontale banen som mange av lynene tok, og hvor tydelig man kunne se hele tråden til tross for at det var "dagslys". Spesielt de som utgitt i bunnen av skya lavere enn der jeg satt og i stedet for å slå rett i bakken under seg, tok en merkelig bane oppover, nærmest strakk seg ut etter Rasletinden. Og så lyden da. Like under bratt fjellvegg. Det er ikke mye som låter så mektig som skikkelige tordenskrall. Ikke bare volumet, men også måten lyden forplanter seg på i et gigantisk rom. PS! Noen som kan teorien om optimale steder å plassere seg ved tordenvær i fjellet?

Hadde fått grei beskjed at jeg nå også måtte ta en familietur til fjells. Familie på Møre ønsket å bestige norges høyeste fjell og kona ønsket at jeg skulle være med på det... Det kunne jo være artig å se hvordan en tur fra Juvasshytta var...med masse folk....for DET ble det. Værmeldingene var ganske gode og vi var ikke alene da vi kjørte opp de bratte bakkene mot Juvass. Køer av biler...og trangt om parkering ved Juvasshytta. Det er nå bedre å tusle alene på tur blant toppene, men denne gangen måtte jeg pent finne meg i at det var mye folk til fjells. Utrolig mange hadde funnet veien til Juvasshytta for å komme til topps denne dagen. Været var ikke det beste, men greit turvær. Det gikk rykter om at det var sol på toppen! Vi betalte kr 160,- pr. person og alle fikk grei informasjon om turen til topps og mht tau, sikkerhet osv. Tror nok de håvet inn bra med penger denne dagen. Det var som en maurtue av folk.... På toppen fikk vi ikke den utsikten vi hadde håpet da tåken lå rundt toppen, men på veien ned lettet det noe. Artig å se så mange folk som vil til topps...flere nasjonaliteter...ung som gammel. Lite søppel å se,- så informasjon fra guidene hjelper nok. Et lite problem kan vel kanskje være at toalettbesøk er vanskelig her oppe. Turen tok 5t45m totalt og det var mange fornøyde fjes å se! Noe over 650 høydemetre er jo ikke all verden så det er ikke den fysiske prøvelsen da tempoet er overkommelig for alle. Dagen før hadde det vært uvær og folk hadde måttet snu allerede ved brekanten. Nå er nå denne turen gjort og atter lengter man til fjells....til tindene med et litt mindre turfølge..

Mye dårlig vær i det siste, men nå var det heldigvis meldt brukbart vær på fredag og vi tok sjansen på tur. Målet denne gangen var Søre Langedalstinder, Langedalstinden, Kvitskarstinden, Kvitskardsoksle og Mesmogtinden. Hadde grublet i lang tid på denne turer og gruet meg litt for denne Mesmogtinden... Da vi ankom Bygdin regnet det godt....og det skulle det gjøre hele natta...på Torfinnsbu. Pokker også....dette så ikke lovende ut! Vi trøstes oss med ei flaske rødvin på rommet og en boksøl utenfor på bordet nær hytta. DET fikk vi klar beskjed om at IKKE var ønskelig. DE hadde sjenkeløyve de... Ok,- vi svelget nå ølen og tuslet inn på rommet. Likevel, det ble en cognac og kaffe inne da...og det regnet... Vi hadde satt klokka på 06.00,- noe som viste seg å være for seint! Været var imidlertid helt topp!! Dette ville bli en topp dag! Vi beregnet at vi måtte gå turen over toppene og ned til Gjendebu for å ta båten ut derfra. Båten fra Torfinnsbu gikk allerede kl halv to og det vsr det umulig å rekke, men Gjendebu kl 16.00 ville gå bra.....trodde vi... Vi droppet frokost ved hytta og tok denne heller ved starten av Langedalen...i sol og varme. Beina var tunge i dag og jeg hadde en tung dag. Hostet og merket at kroppen ikke var i slag. Et lite feilvalg av rute opp,- gjorde at vi først gikk opp på Kvitskardstinden (2193 moh.) Jeg måtte derfor ned på Kvitskardsoksle og tilbake på Kvitskardstinden...noe som medførte noen flere høydemetre og flere meter litt unødvendig. Vi skulle gått opp på oksle først selvfølgelig.... Vi kom oss greit ned i Kvitskard og var litt usikker på hvordan vil skulle komme oss bort og opp til snøskavelen bort mot de søre Langedalstindene. Et feilvalg her medførte tap av tid og knoting i den bratte vestvendte skråningen på sørøsteggen på Mesmogtind. Vi kom oss nå tilslutt bort på snøflanken og gikk veldig greit bort til de Søre Langedalstindene. Nå grånet været skikkelig til og de begynte å regne og det kom tåke..det var det tenkte vi... Heldigvis klarnet det skikkelig opp helt plutselig da vi kloret oss opp mot sadelen mellom Langedalstinden og Mesmogtinden. Det er ikke veldig trivelig opp her altså. En guffen plass som fortjener sine trekanter i boka... Vel oppe på sadelen tok vi en god pause. Vi skjønte at vi var i tidsnød. Vi ville IKKE rekke båten på Gjendebu! OK,- da var det bare en mulighet. Vi måtte tilbake til Torfinnsbu.....å gå helt tilbake til Bygdin. Vi måtte jo hjem denne kvelden....Greit nok...vi hadde vært ute på lange turer før... Solen varmet og fjellet var tørt og fint. Klyvingen opp mot Mesmogtind var definitivt ikke noe jeg hadde behøvd å grue meg for i lang tid. Enkel og grei klyving til topps. Helt topp! En flott og artig topp denne Mesmogtinden som nok er greiere å komme på dersom man går fra Gjendebu over Svartdalspigger og Langedalstinden. Da slipper man denne "ufyselige" ura/sva opp fra bassenget mellom toppene. "Fjellbibelen" har en gul trekant opp mot Mesmogtinden og den er grei! Opp mot Langedalstinden fra sadelen er det også en gul trekant, men denne mener jeg bestemt bør være grønn. Kortere og enklere klyving opp dit. Nå var det bare og "liste"seg ned den skumle ura til bunnen av "bassenget" og ut i den vakre Langedalen. En flott plass med mye grønt gress og en herlig natur! Nå var det bare å glede seg til den lange veien hjem.... En lengre spisepause på Torfinnsbu og Odd Arne som masserte sine føtter...og så bar det avgårde på den "fantastiske" turen langs Bygdin. Vi brukte 3timer på den turen i våte og grisete stier...og vi gikk jevnt hele tiden med kun en kort pause. En rimelig god følelse å få av seg fjellstøvlene som så ut som om et helvete...Likevel, en topp tur i flott vær og flotte topper! Turfakta: 6 topper, ca. 39 km, 14 timer og ca 2000 høydemetre. HUSK, rekk ferga!!!

En liten turrapport fra Austanbotntind traversen. Siden jeg var på Ringstinder i vår for første gang, har trangen til å komme til Hurrungene blitt enorm. Et værvindu spådd av yr avgjorde saken. Helgesen hadde prata om denne traversen en stund, og jeg leste diverse turraporter med skrekkblandet fryd. Avgang Skrautvål 0230, og var oppe på ryggen ca. kl. 0800.. Det var sleipt opp til S2, så vi valgte å sikre.. Morten ledet og jeg gikk på topptau.. Siden jeg er nybegynner med tau og slikt, ble det veldig mye jobb for stakkaren. Humøret var på topp, og endelig skulle jeg få bryne meg på "ordentlig" tinderangling... Gikk greit ned fra S2, på med sikring og opp til pinakkelen.. Det var sykt morro.. ikke mye plass oppe der.. Bra utsikt fikk vi også.. For en gangs skyld hadde Yr spådd riktig vær. Rapellerte ned på nordsiden, og fra den kanten var pinakkelen virkelig spiss og flott.. Svapartiet var sleipt, så det var litt ekkelt, men vi kom oss greit over og rundet hammeren opp til Søre. Vi kunne se minst to taulag som var på vei opp til Store.. Vi møtte senere et av disse oppe ved den første pukkelen. Fra Søre bort til foten av Store var det en spennende og passe luftig egg. Fra eggen og inn i veggen mot store traverserte vi noen meter ned til høyre.. Jeg var glad for at jeg ikke gikk først, for man må henge seg etter armene et lite stykke ned der. Men Morten var flink til å sikre, og å forklare hvordan jeg skulle "gå", så det gikk greit. Vi rota oss opp i eggen som kommer opp til den første pukkelen, og siden det var litt vanskeligere teknisk, traverserte vi oss litt til høyre. Her var det mye enklere. Det var godt å komme opp på Pukkelen å se veien videre til Store. "Utsteget" til Toppvarden på store var mindre dramatisk enn ventet, så det var ikke nødvendig med sikring. Etter en matbit og bildetagning, gikk vi normalveien ned (tror jeg) til Vestre.. Vi gikk usikret, selv om etterpåklokskapen, og tankene om ungene hjemme sa sikring.. Men det var fin klyving og gode tak. Etter en sånn fantastisk tur, er det grei å ta en ukes ferietur til Danmark, og kanskje Morten synes det er greit å få litt ferie fra en meget vulgær nabo... ikke sant..? :) Thanks for en fantastisk "konge" tur... /Naboen.

Semelholstindtraversen og noen Memerutinder 13. og 14. juli 2009. Kan nok ikke kalle denne turrapporten siste del av sommeren 2009, for hvem vet om jeg skal gå flere turer. Uansett, er litt sliten i bena nå når jeg skriver denne turrapporten, og jeg trenger minst et par dager med pause før neste kapittel skal skrives. Værvarselet for disse dagene var variert, og symbolene på yr.no viste regn som vanlig. Erfaringsmessig visste jeg at man ikke skulle stole for mye på symbolene i disse varslene, og jeg stolte mer på hva meteorologen sa i nyhetene på Tv2 og NRK på mandagskvelden. Det skulle bli lettere utover dagen på tirsdag, noe som gjorde at jeg startet å kjøre fra Romsdalen etter frokost klokken 07.00. Jeg var fremme på Leirvassbu litt over elleve og ble tatt imot med en kopp kaffe og en prat før turen startet. Tirsdag 14. Juli. Etter at koppen med kaffe var tømt, og praten var over gikk ferden forbi de tre vannene Troget, Panna og Kyrkjetjønne før jeg gikk opp nordøstryggen til Nørdre Semelholstinden. Ryggen opp til Nørdre Semelholstinden var fin og lett. Herifra og videre mot Vesttoppen var litt vanskeligere, og jeg begynte å lete etter omgåelser da jeg så rappelfestene på veg ned fra Nordtoppen og på veg ned i skaret mot Vesttoppen. Jeg fant en ganske ok omgåelse litt ned til høyre for eggen, og jeg gikk litt på kryss og tvers i noen hyllepartier og var tilslutt på det laveste punktet mellom Nordtoppen og Vesttoppen. Herifra og opp til Vesttoppen gikk det grei, og det var lett klyving det siste stykket til Vesttoppen. På Vesttoppen kjente jeg at adrenalinet begynte å bygge seg opp i kroppen, noe jeg tror skyltes at jeg var litt nervøs for den neste passasjen jeg hadde hørt så mye negativt og skummelt om. Jeg satt meg derfor ned og studerte ruten nøye videre fra Vesttoppen, drakk en boks med Battery for å gire meg litt opp, og tok en telefon til Arne fra Tinderangling.no og dobbeltsjekke den videre ruten. Han anbefalte meg å gå rett opp, fordi det var fastere fjell der, men det skulle være teknisk mer vanskelig å gå der. Jeg kløv ned i hakket mellom Vesttoppen og Semelholstinden. Det var litt luftig over her, og jeg kan forstå hvorfor det var et rappelfeste her. Jeg stod et par minutter nede i hakket og sjekket hvor fast steinene var og hvordan jeg skulle komme meg opp. Det virket som om de to første meterne var vanskeligst da og at det ble lettere når man først hadde passert disse. Avgjørelsen om å gå eller ikke gå ble tatt idet jeg kom meg opp dem to første meterne, og jeg fant fine tak både til føtter og hender. Det tok meg rundt tre minutter fra jeg stod i skaret mellom Vesttoppen og Semelholstinden til jeg stod ved varden til Semelholstinden. Jeg ringte opp igjen til Arne, og fikk responsen ”Grattis med toppen”. Hadde brukt litt over fire timer opp til toppen fra Leirvassbu. Jeg satte meg ned, og kjente jeg ble plutselig sliten. Hm, hadde adrenalinet tatt slutt montro? Hvordan ferden videre skulle fortone seg hadde jeg tenkt veldig lite på, og jeg måtte dobbeltsjekke brekryssingen ved å ringe til Mayhassen og høre hvor dem hadde gått for ca et år siden. Kryssingen av breen gikk greit, og hvordan jeg gikk etter dette kan dere se på kartet. Jeg tar meg en velfortjent dusj etter syv og en halv time på tur og litt over to mil på Leirvassbu. Etter et par timer rundt et bord ved Leirvassbu med solo, sjokolade, kaffe og en trivelig betjening måtte ferden gå videre. Klokken var blitt 22.00 og jeg skulle over til Gjendesheim. Onsdag 15. juli Jeg kom frem til Gjendesheim akkurat idet nattverten på nattradioen hadde spilt introduksjonen Vårsøg med Sigmund Groven. Jeg senket setet i bilen, og gjorde klart for en natt i BC Mazda. Vekkerklokka ringte litt over syv, og jeg fikk det travelt da jeg så at det allerede hadde bygd seg opp litt kø ved båten. Morgenstellet gikk derfor raskt, sekken ble tatt ut og jeg fikk en lapp til å legge i vinduet på bilen. Jeg fikk heldigvis plass på den første båten, og det var selvsagt med noen rullekoffertturister på denne ferden og, og alt var ved sitt vanlige på Memerubu. Ferden oppover Memerudalen var som fjorten dager siden, laaang. Jeg setter fra meg den tyngste delen av pakningen etter å ha gått ca ti km, og går for å ta Grushaugen ved Austre Memerutind. Ikke noen spesielt spennende topp dette, men fin utsikt til toppene i rundt var det nå i alle fall. Turen gikk videre nå mot dem vestre Memerutindene, og jeg ser at det har begynt å bygge seg opp en del store skyer (CB er og TCU er). På 1980 moh på veg opp til Memerutinden Nord for V5 begynner det å regne. Jeg setter meg ned for å se hva slags nedbør som kommer videre for å finne ut om jeg må begynne å springe ned fra fjellet, eller om jeg kan fortsette. Nedbøren som kommer fører til at jeg må begynne å løpe. Det begynner å hagle voldsomt og etter at det braker skikkelig fra et lynnedslag er jeg ikke i tvil om hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at det er elektrisitet i luften, og sjeldent har jeg kommet meg raskere ned fra et fjell. Jeg kommer meg ned til vannet som ligger på 1680 moh, og jeg ser at det ligger flere tunge skyer i kø for å komme til fjellet. Jeg går derfor ned til teltet som er på 1550 moh, lager meg mat og legger meg til å sove for å vente på at været skal bli bedre. Jeg ligger i teltet fra 1600 til 2030 for å vente på bedre vær. Jeg følger i fotsporene jeg laget tidligere på dagen over snøen, og står etter to timer på V4. Det begynner å bli mørkere, men det går greit. Noen skyer trekker inn da jeg er ca midt i mellom V4 og V3, men disse letter etter en liten time. Etter å ha vært på V3 følger jeg samme veg tilbake og står på V5 klokken halv ett. Det har nå begynt å bli ganske mørkt, men jeg velger å fortsette uten hodelykt. Jeg angrer litt på dette da jeg er på eggen mellom V5 og V6 og det er ganske bratt og glatt. Står på toppen av V6 klokken ett, og jeg tar på meg hodelykten, noe jeg burde gjort en halv time tidligere. Returen til teltet går lett da jeg følger bre og snøfonner nesten hele vegen tilbake. Legger meg klokken to, og sover frem til klokken åtte. Står opp og går ned til Memerubu og finner ut at båten går først sent på ettermiddagen. Jeg går derfor tilbake til Gjendesheim, og legger kursen tilbake til Romsdalen. Turen har vart i mange timer, og jeg har gått litt over fem mil det siste døgnet.

Siste rest av godværsperioden tidlig i sommer falt sammen med et "fritidsvindu" for meg, og målet om å fullføre kommunetoppene i Oppland falt sammen med ønsket om noen nye 2k-topper i Jotunheimen. Hestbrepiggen er høyest i Skjåk kommune, og med enkel overnatting i høyden skulle dette bli "en høydare" jeg ikke hadde regnet med å få gjennomført så snart. Tok av fra rv 55 ved Leirmoen, skiltet inn til Kvanndalen. Til slutt ble det grusvei og bom, kroner 30. Fortsatte et par hundre meter, og tok andre vei til høyre. Meget bratt og svingete opp til Netosæter på rundt 900 høydemeter. Parkerte i siste svingen her, rett ved en bekk. Flott utsikt allerede mot Galdhøpigg-massivet. Klokka var alt 18 nå, så jeg tok med sovepose og liggeunderlag – trengte ikke telt i dette nydelige og stabile været. Dårlig med sti rett oppover, men fulgte en i nordøstlig retning, da jeg ville få med meg Hesthøi på kvelden. Tok etter hvert av nordover og på stadig mer snø – ingen sti lenger. Gjorde klar til overnatting på høyde 1781 sør for Hesthøi, før jeg ruslet i kveldssol opp på toppen, og fikk dermed med meg en enkel totusenmetertopp. Fantastisk utsikt, og særlig gjorde Skardstinden inntrykk fra denne vinkelen! Toppen ga også fin oversikt over neste dags rute opp på Hestbrepiggen. Dagen etter, 3.juli, startet jeg kl 07.00, noen kilometer vestover og oppover på snø, opp til Østre. Herfra på en del råtten snø og opp på Midtre 1. Satte igjen sekken her, og kløv eggen et stykke nordover, før jeg gikk ned på snøfelt like under eggen på østsiden, og sparte litt tid, selv om det var en artig egg å klyve på. Gikk oppom Nordre 1, der det var skikkelig klyving noen få metere opp, og som noen kanskje vil føle noe luftig og ubehagelig – men som med rådende snøforhold fortsatt var lett å omgå i østflanken (som jeg gjorde på returen.) Fra N1 lett ned og opp på Hestbrepiggen. Flott utsikt i alle retninger, og deilig å ha alle toppene i Oppland i boks, som mitt tredje fylke. Returnerte til Midtre, mest på snøflankene øst for eggen. (Hadde det vært hard is/skare her, ville en isøks vært kjekt.) Fra Midtre løp jeg bratt ned på snø mot sørøst, og skremte en liten flokk reinsdyr nede på flata på 1600 meter. Her gikk jeg, fortsatt hele tiden på snø, noen kilometer mot øst, nesten til Geitåholet, før jeg skrådde ned og tilbake til Netosæter. Fant ingen sti her, og det ble en del baksing i kratt på slutten. Muligens er Hovdestulen bedre å gå fra? Nede kl 14.30, og selv i 900 meters høyde målte jeg 30 varmegrader i skyggen her!

Jeg var i tvil om det ble tur denne helga da ingen viste sin interesse for å være med. Målet mitt denne helga var egentlig Storgrovhøer og Storgrovtind. Da det kom en melding om at Morten gjerne ville på tur, men at han ønsket et annet turmål var saken grei. Visbreatinder hadde jeg ikke fra før,- og det var spennende med en rute opp til topps som kanskje ikke mange velger. Morten ville gjerne lasermåle N1 og N2 for å se om disse var over 10m i pf. Værmeldingene var jo særdeles gode,- så det var liten tvil om at dette ville bli en flott dag i Jotunheimen. Jeg reiste kl 04.00 fra Gjøvik og plukket opp en trøtt Morten i Skrautvål. Etter å ha ligget bak en tysk bobil store deler av Leirdalen ankom vi endelig Leirvassbu ca. kl 08.00. Været var nesten for bra. Veldig varmt og vi var litt skeptiske til hvordan snøforholdene var innover Kyrkjeglupen, men snøen var forholdsvis fast de fleste steder. Denne dagen var endelig anledningen for å ta det litt roligere. Ikke stress i det hele tatt, selv om pulsen steg og svetten silte da vi begynte på selve stigningen oppover nordryggen til Visbreatinden. La det være sagt med en gang....dette var en riktig artig rygg. En god del artig klyving og noen luftige punkter. Ikke spesielt vanskelig, men man får også brukt hendene en del. Denne turen kan anbefales til folk som vil ha en litt mer "spenstig" tur til Visbreatinden. Det er god friksjon på stein og fjell og utsikten når man er på ryggen er veldig fin. De siste høydemeterne opp til det første toppunktet på Visbreatinden er rimelig bratt, men fine tak gjør denne korte strekningen litt spennende og krydrer turen! De små toppene N1 og N2 på ryggen har ingen vanskeligheter, men kun grei klyving. Vi kan vel si at også denne turen på denne ryggen vil føles litt mer utsatt ved våte forhold. De luftige punktene kan omgås så det er bare å prøve seg. Morten sto for målingene av N1 og N2 med meg som hjelpemann. N2 viste seg å ikke ha en primærfaktor på mer enn 9,5m så denne går vel da ut av listene...mens N1 har en faktor på ca. 10,5m og er altså godkjent. Etter en del fotografering på toppen av Visbreatinden tok vi en pause på ca 1,5 timer og koste oss i det varme været. Temperaturen var nok over 20 grader også her oppe på 2234 moh.!! Kan man ha det bedre! Ura ned fra Visbreatinden mot Langvasshøe var stort sett helt snøfri. Vi fikk benyttet noen snøfonner mot Kyrkjeoksle og en veldig lett tur ned mot Leirvatnet. Denne lia nedover her hadde mye snø og vi løp og koste oss ned mot vatnet! En flott tur med passe tempo og tid til mye fotografering og prat! Turfakta: 3 topper +en som neeeesten ble godkjent Ca 8 timer Ca 14km Ca 1330 hm

Røff start Jeg og Jorunn trasket oppover en noe dyster Leirungsdal. Regntunge skyer, skitne smeltebekker og tung myr var det som fulgte oss oppover, Munken så stadig ned på oss, og det føltes ut som vi aldri kom forbi den. Oppe på rundt 1500m tråkket vi i motbakke på snø, regnet hadde blitt kjølt ned til sludd og klokka var ti. Jeg lurer på om jeg ikke oppfattet et par hint om at dette ikke var så staselig med tung sekk og alt det der, jeg fikk hvertfall et veldig ærlig smil da jeg sa at vi setter opp teltet her (3,5km før det planlagte stedet på bandet). Det finnes ingen sjarm med å tråkke i et dalføre med tung sekk, vi var begge spente på hva morgendagens fuktige 20mm på yr.no ville bringe. Vel, det startet med at jeg i min iver vekte Jorunn kl 0500; se, se da, Kalvehøgde Jorunn! ikke den store responsen, men den ble nok litt bedre etter et par timers søvn til. Frokosten ble inntatt i gjeve omgivelser i sol fra blå himmel.' Sin første 2000m Ikke lenge etter vi hadde forlatt teltet kom vi til den første faren, kanskje den største på denne turen, det foregikk noe ala slik: Jorunn (på hardangerdialekt): Se her ja Øyvind: Hva? J: Her er det rester fra de tyskerne du fortalte om Ø: Å? få se! J: Er det ikke farlig da? Ø: Neida (i troen på at det var bare noe skrapmetall), løft det opp så jeg får se da (noe utolmodig).. J: Ja, men sikker på at ikke "sånn derre" er farlig? Ø: Hva er det da? (går litt tilbake) Ø: Oida, Nei, den skal man ikke ta i nei.. Det var en hel granat på str med ei halvlitersflaske Med alle lemmer i behold gikk vi så videre mot toppen, slet oss oppover en bre, så ei lita sistekneik før vi sto der! På 2288moh, nærmere bestemt Austre Leirungstind. Knutsholet var fabelaktig, og vi begge nøt utsikten. Vi skilte så lag, jeg gikk frem og tilbake til Nørdre Skarvflytind, men ho gikk ned igjen. Turen ut til Nørdre gikk kjapt, med artig klyving opp til Midtre. Ned igjen valgte jeg en noe mer traverserende variant fra vest mot øst på ganske tydelige hylleformasjoner. Litt solo Etter en tårevåt farvel fra min side, gikk Jorunn mot bilen igjen, og jeg mot Vestre Leirungstind, nok en dag i knusende blåfarge fra oven! Opp mot Vestre var det gøy, og spennende; for en gang skyld på lenge hadde jeg ikke lest om toppene spesielt før turen. Dette resulterte i at jeg selvfølgelig mistet normalleia, og snart passerte et rapellfeste... back in buisness kanskje? Kom opp på noen sva under selve topphammeren, utsatt, men ikke vanskelig. Jeg var derimot veldig spent på veien videre, det var jo en ikke så ubetydelig hammer i veien, men jeg så også en kamin i toppblokka som kunne bli utveien opp. Siden denne ikke var stor nok til både meg og sekken gikk jeg for sikkerhet skyld ned til rapellslynga og løsnet denne, tenkte den kunne brukes til å heise sekken opp etter meg. Vel, jeg slapp nå heldigvis denne kaminen, jeg så nemlig et par hyller rett til venstre for denne som jeg snek meg oppom. Toppen var fabelaktig, men hadde ikke roa til å stå stille veldig lenge, Søre Knutsholstind så for fristende ut. Oppom en liten topp var det på tide å finne frem klatrefingrene trodde jeg. Det hele så veldig spenstig ut, men når man begynte å klyve, ja så var det bare klyving som ikke var vanskelig, det hele løste seg veldig greit opp. Videre mot Store så det også ganske skummelt ut, men her også løste alt seg veldig fint. Det å følge eggen helt til topps var bare morsomt, fast og fint fjell med masse gode tak hele veien. Unngår man renner og "tråkk" er dette en flott klyvetur som alle fjellvante burde ta, inkludert Søre. Jeg gikk tilbake samme vei, med unntak av en noe plagsom omgåelse av Vestre. Dette er forøvrig en omgåelse jeg ikke hadde valgt en gang til, tror jeg tapte både energi og tid på dette. Mat, mat mat og mere mat Etter en hviledag sitter jeg noe utålmodig og venter på Håvard. På dette tidspunktet var jeg rimelig solbrent etter å ha startet på den fjerde(!) dagen med skyfri himmel! Eneste var at jeg hadde glemt igjen 4stk frokostporsjoner og jeg hadde spurt han karen som kom traskende opp dalen, om han ikke kunne være en engel å ta med et brød og noe pålegg + et par poser med tørr pasta. Når dusten kommer midt på dagen, begynner han å tømme sekken; et brød, to brød, tre brød, fire brød! Pålegg, pålegg pålegg, karbonader, remulade, fersk(!) pasta ferdig i middagsposer, mer karbonader, majones, enda flere karbiser og saft. Herregud for en dust! Dette sa jeg til han med et stort glis, hvor remulade og karbonade var på vei inn i kjeften, nam nam!! Vi slet oss videre til vi fant en teltplass nede i Svartdalen, rett vest for Store. Søre nål og noen andre Dagens, turens og årets store spenningspunkt skulle sjekkes ut. Håvard hadde med klatresko, noe jeg hadde glemt og jeg var endelig klar for å sjekke ut denne nåla! Når vi nærmet oss toppen begynte jeg å bli rimelig spent, la nesten ikke merke til et par nåler på veien, hadde et mål hvor alt fokuset lå. Forøvrig ganske sikker på at det ikke er 4 nåler også, men det er nå så, noen med laser får sjekke det. Håvard lå litt bak, og jeg orket ikke å vente på svasko, dette var for fristende. Opp gikk det, med cruxet helt i starten, et lite opptak som var litt kronglete med ok fingertak. herfra var det egentlig ikke mer problemer, over en egg bort over til et sva jeg har hørt mye om, men som virkelig var oppskrytt, så opp på selve toppen, enkelt og greit med bøttetak overalt. Fra sør ser nåla ganske ubetydelig ut fra skaret og Håvard var nok litt overasket når jeg sa at jeg sto på toppen. Deilig! Ned igjen var ganske hårete ved cruxet, det er litt overheng her og man ser ikke noen fottak, og det tok litt tid før jeg var på trygg grunn igjen, men jeg kom meg ned og det føltes herlig! Ikke før jeg hadde fått skrytt halveis av min bragd til Håvard blir jeg pokkern meg ta bedt om å komme meg opp igjen, denne gang med et tau som jeg skulle feste til ei blokk der oppe. Jaja, opp igjen, festet tauet og sikret slabbedasken opp, sikret er egentlig litt feil, jeg måtte nermest dra han opp over cruxet Nesten så man burde sette noen av hans bestigninger i tvil, dette, og det faktum at jeg måtte bære vannet hans opp Veoskaret litt tidligere i år.. hmm, men jeg fikk jo betalt i masse mat, så jeg skal ikke klage eller nevne dette så mange ganger til Jeg avslutter med dette, for de to neste dagene er ikke det store å skrive om, og det ble litt langt.. Ja, forresten, jeg hadde 6 dager med sol på denne turen, sykt!

Topptur på Skagsnebbene, Hellstugubreahestene og ”Hellstugupiggen” 5. og 6. juni. 2009 Kjørte fra Bartebyen torsdags kveld etter et bedre måltid. Jeg ble noe overrasket over snøfall på Kongsvoll og Fokstua på veg over Dovrefjell. Tankene var da, jaja det er nå i alle fall nysnø i fjellet. Og nysnø ble det da jeg våknet med 2 cm nysnø på bilen fredag klokken seks. Fredag 5. juni Nysnøen gjorde sitt til at jeg slo av vekkerklokken, og sov et par timer ekstra i posen. Klokken åtte så det ut som været begynte å bli bedre, og jeg spiste en boks med turproviant mens jeg så noe skeptisk på fjellene som var dekket med skyer. Jeg stakk derfor en tur oppom Krossbu og kjøpte meg en kopp kaffe og en sjokolade mens jeg ventet på bedre vær. Værmeldingen så veldig bra ut for dagen, og skyene som gjorde meg skeptisk skulle forsvinne ganske så kjapt. Turen startet litt over klokken ni, og et par timer senere står jeg på Hurrbreatinden som jeg for øvrig hadde vært på akkurat for et år siden på dagen. Setter fra meg ski og staver her, og tar på meg stegjern. Finner etter hvert ut at stegjern ikke er nødvendig på store deler av strekning, men latskap gjør sitt til at jeg ikke orker å ta dem av. Klyvingen er morsom fra Hurrbreatinden og til Bakarste Skagsnebb. Det blir bare en kort drikkepause på toppen før ferden går videre mot Fremste Skagsnebb. Jeg har lenge gått og fryktet at det skulle være vanskelig å ta seg ned til Fremste Skagsnebb, men det kan hende at det gode føret denne dagen gjør at det ikke er så altfor ille, da jeg syntes at klyvingen mellom Hurrbreatinden og Bakarste var vanskelig. Det tar ikke så altfor lang tid å komme meg ned på det laveste punktet mellom Bakarste og Fremste Skagsnebb, og herfra går det raskt frem til toppen. Utsikten fra toppen av Fremste Skagsnebb er helt fantastisk, og man får virkelig følelsen av å stå på en topp da bilvegen er mer enn tusen høydemeter lavere enn i forhold til meg. Turen tilbake til Hurrbreatinden går greit, og jeg får faktisk til å stå på ski helt ned til bilen som er parkert ved Krossbu. Dagens tur varte på rundt seks og en halv time, og det var ikke et eneste menneske i syne selv om skiføret var perfekt og blå himmel. Lørdag 6. juni Etter en natt i bil ved Spiterstulen våknet jeg til frostrøyk og is på bilvinduene. Temperaturmåleren viste minus fem grader, og det tok derfor litt tid å stå opp. Klokken halv syv var jeg ferdig pakket og hadde spist en god frokost. Jeg tar på meg skiene ca en kilometer før bretungen og etter tre og en halv time setter jeg fra meg skiene og ryggsekken ved hytten til NVE på Søre Hellstugubreahest. Tar meg en kjapp tur oppom toppunktet før jeg spenner på meg skiene og går til Nørdre Hellstugubreahest. Det er ikke noe spesielt vanskelig å ta seg opp på denne, og jeg returnerer til hytten på Søre Hellstugubreahest. Tar meg en lengre pause her, og nyter utsikten utover breen. Utsikten er fantastisk, og et helikopter flyr over breen mens jeg slapper av. Jeg spenner på meg skiene igjen, og renner i sporene mine et stykke før jeg skifter kurs over breflaten mot Hellstugupiggen. Det er ikke mange sporene på breen, og enda færre (ingen) spor til Hellstugupiggen. Etter å ha parkert skiene i kanten mellom fjellet og breen går jeg snørennen som ender opp litt til høyre for toppunktet på ryggen. Snørennen er bratt, men går greit med stegjern og isøks. I fra det siste hakket og til toppunktet må jeg omgå litt til venstre for å unngå å gå rett opp steinblokken som blokkerer vegen. Omgåelsen til venstre er grei, og jeg følger noen hyllepartier til toppen. Det er godt å stå på toppen, og selv nå når klokken er to på dagen er det ikke et eneste menneske å se på noen av toppene i nærheten eller på breen. Det er litt rart å stå alene her inne med blå himmel og perfekt skiføre en tidlig dag i juni. Jeg kommer meg ned på breen, og renner så langt det er snø i dalen. Tar av meg skiene, spenner disse fast til sekken og er ved Spiterstulen en liten time senere. Har da brukt syv timer og femti minutter på dagens tur.

Eventyrlige forhold møtte oss da vi ankom Juvasshytta. Gråbein, Askogvoll, Odd Arne og jeg kunne bare se at DENNE gang skuffet ikke Yr.no oss. Meldingene stemte. Målene denne dagen var noe forskjellig...tre av oss skulle bestige Portpiggen, Søre og Heimre Illåbretind, Søraustre Skardstind og Skardstind. Jeg skulle da gå rett tilbake til Porten og få med meg Galdhøe og Kjelhøe. Gråbein og Askogvoll skulle også oppom Storgjuvtind og Ymmelstind. Odd Arne har kun få topper igjen og tok det rolig denne dagen og "nøyde" seg med noen færre topper denne strålende dagen. Hovedmålet var jo Skardstind og vi hadde studert denne i lengre tid. Askogvoll snudde den 4.desember foran hamrene med meget vinterlige forhold,-og var veldig bestemt på at i dag skulle han opp! Portpiggen ble nådd etter 1t20 minutter og det var leeeeenge igjen av dagen. Det var fine skiforhold så tidlig på morgenen og vi gikk raskt over breen til skaret mellom Søre og Heimre Illåbretind. Det var tørt og fint på ryggen opp mot Heimre og artig klyving til topps. Faktisk litt mer klyving enn jeg var forberedt på. Ingen vanskeligheter, men en fin topp var det med flott utsikt til Storgrovtind som reiste seg majestetisk mot oss. Denne toppen har jeg ikke ennå, men den må nok tas fra andre siden.... Videre rundet vi Heimre Illåbretind og snøen var nå faktisk begynt å bli bløt allerede. Sola varmet svært godt. Vi byttet litt på å gå først opp kneika mot den enkle toppen Søre Illåbretind. Så gikk ferden videre mot Søraustre Skardstind der Odd Arne satt og koste seg i sola. Han hadde allerede vært oppom toppen. Grei klyving med et par litt utsatte plasser mot topps! En artig topp under den fantastiske Nåle (2310 moh). Nå var det Skardstind som sto for tur! Vi satte fra oss skia på Illåbandet og vi bestemte oss for å følge sørflanken i så rett linje som mulig mot den berømte renna mellom Nåle og Skardstind for å unngå tap av høydemetre. Det var vellykket! Dette gikk greit, men det var svært bratt over et par snørenner og den sørpete nysnøen gjorde at adrenalinnivået var noe høyt et par plasser Vi burde nok ha krysset enda en snørenne før vi gikk rett opp mot bergveggen. Det så vi i etterkant. En ting er å se på et par bilder....noe annet er det å stå midt opp i de mektige omgivelsene her oppe under denne flotte toppen! Derfor så fikk vi en VEL bratt og noe isete ferd opp...faktisk nesten i rett linje opp mot renna. Det gikk nå forholdsvis greit opp med stegjern og isøks, men ned igjen fikk vi rimelig høy puls... Da vi endelig fikk karret oss opp den siste biten i renna vsar det enkelt opp mot Nåle. DET var en grei sak ja...i forhold til det som hadde vært i flanken. Det er en mektig følelse å stå på Nåle. Denne karakteristiske toppen som stikker seg så mye ut blant toppene i Jotunheimen. Klyvingen videre mot toppen av Skardstind gikk greit og vi sto på toppen etter akkurat 5 timer. Videre vurderte vi å gå ned til Vestre og Dumhøe, men med den løse sørpete nysnøen tok vi avgjørelsen at disse får stå igjen til en annen gang....Askogvoll hadde de også fra før. Man fikk virkelig en god følelse i kroppen da man sto på Norges 5. høyeste topp. Denne toppen som stikker seg så mye ut...man ser den jo greit nesten uansett på hvilken topptur man har i Jotunheimen. Vi karret oss som sagt ned igjen...med høy puls og fiulgte greit sporene våre i snørennene tilbake til skia. Ahhh...det var herlig. Nå gikk min tur greit mot porten og Galdhøe og Kjelhøe og jeg kjørte slalombakken ned igjen....mens Askogvoll og Gråbein fortsatt klatret på Storgjuvtind og Ymmelstind... Legger ved bilder fra kjære og kjente områder.... Turen min tok 9 timer, ca 1570 høydemetre og ca 22km....og syv topper.

Etter diverse telefoner og overtalelser fra "Busken" sin side,- ville jeg bli med tilbake til denne laaaange ryggen. "Busken" hadde store ambisjoner om å ta hele ryggen fra Lomseggi til Vestraste Hestbrepiggen på en dag. Spenstig! Siden jeg manglet Moldulhøe og Hesthøe pluss Nørdre og Store Hestbrepigg kunne jeg tenke meg å bli med på deler av turen. Det var jo ikke mer enn tre uker siden jeg var her sist...og hadde en slitsom tur.... Erik ville bli med også på en kortere variant. Meldingene på yr var så som så med muligheter for over 10mm nedbør fra kl 14. "Busken" mente jo selv at ambisjonene kanskje var litt høye denne dagen med de meldingene og en avkorting av turen var aktuelt. Hovedmålet for "Busken" var hele ryggen fra Moldulhøe til og med Vestraste Hestbreapigg. Lomseggi vlle han ta eventuelt alene dagen etter. Ca kl 05.30 bar det avgårde fra Netoseter etter å ha "tjuvlånt" tak over hodet i et skjul! Det var kjempefint å gå fra Netoseter mot Moldulhøe og vi møtte snøen på ca. 1200m Til toppen av Moldulhøe brukte vi ca 4t50m i forholdsvis rolig tempo. Da var det jævlig langt bort til Vestraste som lå bakom blånene...Jeg var temmelig sikker på at jeg ville returnere til Netoseter etter å ha vært på Nørdre og Store Hestbreapiggen, men det fantastiske været og min gode dagsform gjorde at jeg ville støtte Busken i å ta alle toppene....Den forbaskete "Låven" hadde jeg bestemt meg for tre uker siden,- at DEN skulle jeg aldri mer besøke....den gang begynte jeg å bli sliten på vei derfra opp mot Midtre Hestbreapigg. Det er seigt opp den bakken fra "Låven" når man er litt "kjørt". Erik dro altfor tidlig tilbake denne dagen. Han var pessimistisk på værmeldingen og dro tilbake til Netoseter etter å ha vært på Hesthøe. Hvor feil kunne Erik og yr ta i dag! En av de fineste dagene hittil dette året! Kandidattoppen på Hesthøe ble kun målt til 9m. Både av oss denne dagen og Håvard og Mayhassen dagen før. Bør vel ikke skrive så veldig mye mer om turen, men la bildene formidle noe av gleden om hvilken flott tur det ble. Særlig var eggen mot Nørdre og Store veldig artig....selvom vi ikke gikk hele eggen, men gikk ned i flanken omtrent midtveis. "Kanonforhold" !! Mens "Busken" skled ned mot "Låven" dro jeg videre og la meg på liggeunderlaget litt før Vestre og nøt solen til de grader!!! "Busken" begynte å bli sliiten, men psykisk på topp og vi la friskt i vei videre opp mot de siste toppene på ryggen! Hvilke topper og hvilken utsikt! Sekkene ble satt igjen i skaret mellom Vestre og Vestraste og vi gikk uten sekker og ski opp på toppen. Vi returnerte til skaret og ville forsøke å klyve ned derfra til breen. Litt utsatt punkt, men vi kom oss velberget ned på breen! Yes!!! Nå var det bare den korte veien tilbake til Netoseter...ha,ha,ha. Seigt som f.... Et slit, ei god treningsøkt, en god turkamerat på en fantastisk dag i Breheimen! Turen medførte: 11 topper, ca 50km, ca 2900 høydemetre og 17timer! Min lengste tur sålangt...idioti tenker vel noen....og det gjør vel jeg også...innemellom :lol:

Det har etterhvert blitt en slags tradisjon å ta en vårtur og høsttur med Morten. Nå var det vårturen som skulle realiseres. Området var ikke spesielt vanskelig å velge, for det var svært lenge siden vi hadde vært i Hurrungane. Jeg var jo der i mai i fjor sammen med eaa, men da ødela skyene alt like etter at Stølsmaradalstind åpenbarte seg så vakkert i det vi nådde Gravdalsskar. Godværstur i den villeste delen av heimen hadde jeg ikke hatt på snart 4 år. Vi startet fra veien mellom Turtagrø og Øvre Årdal, ganske nært munningen av Ringsdalen. Vi tok det rolig innover, for sekkene tynget og noe sa oss at de ikke akkurat ville virke lettere under oppstigningen fra innerst i dalen og opp mot breen. Jeg irriterte meg egentlig grenseløst over at sekken tynget verre på høyre skulder enn venstre. Det verket noe voldsomt, og sånn er det egentlig på hver eneste tur. Drittsekk! I rettferdighetens navn må det sies at sekken er gammel, og Bergans har jammen vært serviceinnstilte i åras løp. Etter forsiktig gange langs den "utsatte" biten inn mot breen gikk det smått oppover mot Ringsskar. Formen som hadde vært så god opp fra Ringsdalen var nå helt borte. Den evinnelige kraftløsheten slo til igjen, og handlet utelukkende om matmangel. Jeg fantaserte bare om mat mens Morten brøyta foran. Det var alt annet enn fint vær da vi nådde fram til skaret, men omsider fikk vi opp teltet. Ingen tvil om at Morten var den mest effektive av oss der. Det ble en etterlengta matpause sittende på soveposen i innerteltet og med beina i ytterteltet, og etterhvert var tiden inne for en aldri så liten kveldstur opp på Østre Ringstind. Det gjorde godt å få opp varmen i stigningene, og det var egentlig akkurat passe bratt til at jeg trivdes. Skydekket var mitt eneste problem, men alle toppene i "Lav-Hurrungane" var synlige. Storen så vi bare halvparten av. På toppen var det på med dunjakka. Morten hadde ikke med sin, så han ruslet fram og tilbake for å holde varmen. På hver vår måte hadde vi det ok, og selv om været bare var middels pluss vind så var det verdt å ha tatt turen. Vi ble på toppen en drøy time for å vente på solnedgangen. Morten var ikke helt fornøyd med den, men fikk nå tatt noen bra bilder likevel. Ned gikk det svært så greit, og det var bare å stålsette seg for ei kort natt. Etter en svært så behagelig natt for min del, dvs null frysing og overraskende greit underlag våknet vi litt over klokka 5 neste morgen. Vi kunne sikkert vært mer effektive, men somla ikke heller akkurat, og like over 6 var vi i gang. Det ble å renne forsiktig nedover Stølsmaradalsbreen på sørsida av den brede "nunatakken" som deler breen i to, altså ganske nært selve brefallet. Forholdsvis greit nådde vi det som kanskje kan kalles innsteget til ruta opp mot Midtmaradalsryggen. Her var det på med stegjerna. Stegjerna ja! Her var det Øyvindkløning på gang. Jeg avslørte nå som ofte ellers hvorfor jeg ikke har noe på ekspedisjoner å gjøre. For det første er jeg upraktisk, det er jo greit nok, men for det andre hadde jeg i all min naivitet trodd at det bare var å kjøpe stegjern, og ferdig med det. Selvsagt skulle jeg ha prøvd de ut og gått de inn før turen! Og jeg kjøpte de jo i oktober... Vel vel, jeg lærte nå faktisk overraskende fort hvordan man strammer og knyter de. Så da var det bare å legge trøstig i vei. Morten gikk først et stykke, men ba meg ta over etterhvert fordi han hevdet at formen var skral. Har jo egentlig hørt den før, og synes det er en kraftig overdrivelse, men men Det gikk nå greit oppover en stund, og formen føltes veldig bra. Men så begynte stegjerna å kødde. De ble gradvis slakkere, først på høyrefoten, og så venstrefoten. Jeg måtte pent sette meg ned og ordne på de. Selve knytinga gikk jo greit bare jeg tok meg tid, men det varte aldri lenge før jeg måtte stramme de igjen. I mellomtida hadde Morten blitt sportråkker igjen og nærmet seg toppen mens jeg satt nede og bannet stegjerna opp og ned Det var bare å gi opp, det var mer effektivt å gå uten. Og det var jo tross alt godt å ha spor å gå i oppover der Og været viste en gang for alle at det hadde til hensikt å bli knall! Etter sadelen mellom Søre og Vesle Midtmaradalstind ble det styggbratt opp til sistnevnte! Så bratt at Mortens kommentar om å være forsiktig fikk meg til å oppsøke bart fjell. Det føles jo litt feil å gå uten stegjern i en snøbakke som har mer enn 45 graders helning Men på mange måter savnet jeg snøen likevel da jeg sto der i luftige omgivelser og måtte være nøye med hvor jeg satte føttene samtidig som jeg måtte heise meg opp. Morten sa det så ut som det bare var luft under meg, men fullt så ille var det ikke. Videre var det greit opp til toppen av Vesle Midtmaradalstind. Her fikk vi endelig Storen og Styggedalsryggen midt imot, et syn jeg setter stor pris på. Adrenalinet hadde begynt å gjøre seg gjeldende, og mer skulle det få boltre seg, for snart måtte vi ned ei bratt snøflanke for å komme oss rundt et parti av eggen mellom vesletoppen og stortoppen. Jeg vurderte seriøst å snu, men Morten kunne fortelle om svært gode trinn i god snø (stort sett). Så jeg ble med videre. Hjertet banket forholdsvis intenst, men jeg følte meg ganske trygg og lot meg ikke affisere av at jeg manglet stegjern på beina. De ville bare skapt problemer for meg likevel. Her gjaldt det å ta et skritt om gangen, så kom vi nok tidsnok til å finne ut om det holdt helt til topps eller om vi måtte snu. Siste biten måtte isøksene til pers for å forbedre trinna siden det ble litt hardere. Etter masse sommel for min egen del så ble trinna fortreffelige og jeg kom meg opp på ryggen igjen. Nå var veien kort til topps og gleden kunne overta for konsentrasjonen. For en utsikt Jeg er nerdete nok til å synes at Storen-Gjertvasstindpanoramaet er mer elegant, ja helt perfekt, sett fra rundt 1700 moh på Midtmaradalsryggen enn fra toppen av Store Midtmaradalstind. Men det er jammen flott nok herfra også! Storen er jo bare så utrolig spiss, og resten av ryggen mektig som bare det, og det er langt ned til Midtmaradalen. Snur man seg er det et malerisk landskap med breer og relative småtinder som i seg selv er kjempestilige, og kronen på verket er Store Austabotntind helt bakerst. Stølsmaradalstind er vakker fra denne kanten, så det ble jo litt kjæresteprat. Jeg er bare så utrolig glad i den toppen! Har opplevd finere utsikt på Gjertvasstind, Midtmaradalsryggen og nå Store Midtmaradalstind enn det Stølsmaradalstind har å by på, men utsikten der vet jeg godt ikke har noe å skamme seg over heller. Og det er andre ting enn utsikt som spiller inn også, seks besøk har gjort sitt til at dette liksom er "min" topp. Og her på Store Midtmaradalstind kunne jeg virkelig kjenne hvordan hjertet banket for Stølsmaradalstinden min. Det var synd og skam å måtte ned igjen, livet var jo særdeles trivelig på toppen! Samtidig spøkte returen i bakhodet, og vissheten om at vi var her på lånt tid, disse flankene bør man holde seg unna når sola får tak og gjør snøen ustabil. Det viste seg fort at returen ikke var noe å frykte. Spora var jo så gode! Bare å ta tida til hjelp, så går det bra. Ingen grunn til å forhaste seg, bare full konsentrasjon uten å la seg affisere av omgivelsene. Snart var vi tilbake på Vesle. Den ekstremt bratte snøbakken gikk som en drøm. Jeg rett og slett nøt livet i solsteika mens jeg gikk baklengs og satte føttene kontrollert inn i spora. Trur rett og slett det var ren lykke jeg følte, dette gikk jo så bra. Adrenalinet kunne jeg jo bare gi slipp på. Så var det bare å somle seg ned til skia, det tok sin tid siden det fortsatt sikkert var minst et par hundre høydemetre dit fra sadelen mellom Vesle og Søre. Opp til Ringsskar gikk det trått, men da foten av Østre Ringstind ble nådd åpenbarte igjen kanin- eller harepusformede Stølsmaradalstind seg. Vesle er bakkroppen og Store er de lange ørene og hodet. Synes rett og slett den toppen er søt jeg, klarer liksom ikke å se på stupene dens som fryktinngytende. Men de er jo i virkeligheten ganske så enorme. Vel framme på teltplassen igjen var det bare å pakke sammen. Ikke bare bare for en somlete fyr som meg, men relativt raskt var vi i gang med sklituren ned til Ringsdalen. Det tok sin tid på det harde føret, men da snøen myknet opp i nedre del kunne jeg faktisk glimte til med noen brukbare høyresvinger. Så var det bare sjarmøretappen igjen. Denne turen er uten tvil min sterkeste tindeopplevelse på grunn av alt adrenalinet. De som er tøffere enn meg når det gjelder tinderangling kan bare trekke på smilebåndet, det gjør ingenting, jeg synes bare det er moro jeg! Takk for denne (altfor korte!) gang Hurrungane, dere er fantastiske Morten har som endel kanskje vet lagt inn masse kvalitetsbilder fra turen på www.fjelletibilder.no.

27. April Egentlig hadde vi tenkt å gå inn til Olavsbu fra Geitsetra denne mandagen, men på veg opp Leirdalen hadde jotnane det travelt med å hive bøttevis av vann fra fjelltoppene ned på oss. Så en natt på Leirvassbu fristet mer enn å fortsette i blauta. . 28. April Kyrkja-2032, Austre Rauddalstind-2086 Regnet hadde gitt seg men tåka var tett som graut. Såg et par stikker av gangen i løypa mot Olavsbu. Oppe på Høgvaglen bestemte vi oss for å krabbe opp på Kyrkja. Navigerte oppover med tette GPS punkt og på en 1900 meter kom sola frem og resten var lett klyving. Godt med en god start. Fortsatte videre til Rauddalsbandet. God lunch før vi gikk inn Simledalen, dreide til venstre og fulgte vestre brekant opp til høyde 1930. Derifra over bandet mot Midtre Rauddalseggji. Her traff vi ei nos som vi lette en stund etter en oppgang på. Løsningen ble en kløft på høyre side. Sleipe tak og en lang rutsjetur ned i steinrøysa 2-300 meter under fristet ikke Rune noe særlig på returen. Den nesten to meter lange kroppen er vel ikke helt skapt for klyving. Tauet låg selvsagt nede i pulken. Men rådløs er ikke den karen. Et par ståltrådlengder som hang og slang på trigpunktet på toppen ble demontert, skøytet sammen til en 4 meters tråd, festet rundt en stein og brukt til å rappelere ned med. Der henger den fortsatt, 4 mm tykk. Kast den ned i ura til sommeren, nestemann. Vi tørnet inn på Olavsbu etter 13 timer på tur. . 29. April Midtre Rauddalseggji-2016 Tett tåke hele dagen med flere varmegrader. Turen gikk sydøstover i Rauddalen. Tørnet til venstre etter 6-7 kilometer på slush og gjennomslag i råtten snø. Gikk opp eggen mot vannet 1700, passerte dette og videre inn til breen nordøst for toppen. Hele tiden navigering med korte intervaller mellom GPS punktene og stiv utkikk etter stup og skavler. Krabbet opp breen og videre bratt opp til toppen. Navigeringen hadde tatt mye tid og vi så at dagen ikke ville strekke til å prøve seg på Store Rauddalseggji. En tung retur tilbake i gamle spor. 11 timer etter start var vi tilbake til heimen. . 30 April Mjølkedalstinden - 2137 Kort tur fra Olavsbu. Vi drøyde den til 12-tiden og ventet på at sola skulle brenne opp tåka. Mjølkedalstinden er en flott topp, og været ble også bra. Vi koste oss på toppen. . 1 mai. Store Rauddalstinden - 2157, Vestre Raudalstinden - 2059 - Midtre Høgvagltinden - 2066 Opp til Raudalsbandet, innover Simledalen og opp på eggen mellom Alvbreen og Kristinbreen. Oppe på bandet mellom høyde 1965 og Store var det på med jerna og videre lett opp til toppen. Noen gode vindkuler her oppe så gikk fort ned i skaret til 1900 meter og så opp på Vestre Rauddalstinden. Roligere vær på denne så en god lunch med 1.Mai tale av Dag mm. Bla fikk Eli Hagen det så nå skulle hatten passe. Retur samme veg som vi kom opp og nede i Simledalen tørnet vi oppover i lia mot Høgvaletindane. I solsteik og råtten snø var det en kraftanstrengelse. Siste del fra bandet og opp gikk som en lek i hard snø. Tok også turen bortom høyde 2015. Retur samme veg ned i Simledalen og tilbake til heimen. . 2. Mai. Skardalstinden - 2100 Dagen startet med reg, så sludd og så snø. Indretjeneste. Så ble Rune lei og gikk seg en tur oppover mot Rauddalsbandet. Så lettet været og Dag gikk samme vegen for å se etter karen. Fant han ikke og tok like godt en svingom oppom Skardalstinden. Da skia måtte av på 1900 meter forsvant også godværet og sikten. Fulgte likevel snøeggen oppover på sydvestsiden og fant 3-4 varder på toppen. Utsikt lik null. . 3 Mai. Store Rauddalseggji - 2168 Gikk atter en gang oppover mot Rauddalsbandet og dreide til høyre og kom på nordøstsiden av Ruddalseggen. Fulgte høyre brekant bratt oppover og kom inn på eggen 2-300 meter under toppen. Hadde noen flotte timer på toppen i finværet. Vurderte å fortsette til Skardalseggje, men nå var motivasjonen til Dag laber. Ville heller tilbake og kose meg i hytteveggen og lade opp til morgendagens hjemreise. Vi fulgte eggen ned i bunnen av skaret og videre ned breen. På veg tilbake til heimen måtte Rune bare opp på Skardalstinden. Kunne ikke være dårligere enn meg nei. Og han fikk fint vær der oppe.......... . 4 Mai Retur til Leirvassbu og Geitsæter. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Tur til Ringstinder og Gravdalstind m.fl den 1. og 2. mai 2009 Tidligere erfaringer med bruk av værtjenesten www.yr.no har lært meg at jeg ikke skal være for overoptimistisk med å stole på langtidsvarslene. Været som møtte meg denne helgen var ikke av det beste, og snøen var heller ikke noe spesielt å skryte av. Uansett, reisen fra Trondheim til fjellheimen gikk i vanlige rutiner, med unntak av grilling på Oppdal den siste dagen av april. Jeg måtte overnatte ved bommen som stenger Sognefjellet fra nordsiden, og vente til at vegen ble åpnet over fjellet tidlig på fredagsmorgenen. Fredag 1. mai Dagens mål var Ringstinder og Stølsmaradalstind sammen med Gråbein fra forumet som stod i bunnen av Ringsdalen og ventet på meg. Ferden gikk innover dalen etter at en relativt raskt frokost var fortært. Det gikk greit å passere det bratte punktet som ledet oss opp på breen. Vi traff på to kjenninger av Håvard ved foten av Store Ringstind, og slo følge med dem til toppen. Toppen hadde begrenset med sikt, og det er aldri noe morsomt å bestige en snødekt topp i tett tåke. Nedkjøringen var lite elegant fra min side, og var preget av store Z svinger. Etter en liten pause på bandet mellom Store og Midtre Ringstind med bytte av fottøy, gikk ferden mot Midtre Ringstind med stegjern på benene og med isøks i hånden. Det gikk greit å bestige toppen uten noen spesielle problemer. Vi returner etter kort tid til bandet igjen, og går på ski i rundt Midtre før vi setter fra oss skiene ved foten av Austre Ringstind der normalruten starter. Austre Ringstind skulle vise seg å være et mye større problem enn hva vi trodde på forhånd. Gråbein snur ved hammeren som sperrer veg for en videre ferd mot toppen. Jeg klarer å omgå denne hammeren ved å gå litt ned og til venstre for den, men på oppsiden av denne hammeren treffer jeg på et snødekt sva hvor at vannet sildrer under. Jeg synes det er for utsatt til å prøve meg, og med stadige påminnelser i form av små snøras over alt, tør jeg ikke krysse svaret. GPS’en viser at jeg er 70 meter fra toppen, noe som selvsagt er kjipt. Kommer meg ikke til toppen denne dagen, men skit au, jeg får komme tilbake senere under bedre forhold. Turen gikk videre mot Stølsmaradalstind, hvor vi møter på en gruppe fra Bergen som akkurat har stått på ski ned den nordvendte snørenna på Stølsmaradalstind. Ønskte dem videre lykke til på turen, hvor at turen vår gikk videre mot toppen. Returnerte selv via snørenna etter et kort besøk, og det tok ikke lang tid fra bandet mellom Austre og Midtre Ringstind før vi var ved bilen igjen. Etter ca 26 km og 11 timer var vi ved bilene igjen. Gråbein dro tilbake til Trøndelag etter en kopp kaffe på Turtagrø, mens jeg tilbrakte natten i bilen ved Krossbu. Lørdag 2. mai Hadde jeg ikke visst at det var natt til 2. mai, hadde jeg nesten trodd at det var høst i fjellet. Regnet skyllet ned denne natten, og vinden var ikke helt stille den heller. Med skyene lavt i fjellet, regn i luften og noe vind, var det en meget tung morgen og stå opp på. Istedenfor å stå opp klokken seks som jeg hadde ambisjoner om, lå jeg og slumret i nesten to og en halv time før jeg orket tanken på å stå opp. Ved å se på fjellet, var jeg egentlig avvæpnet med tanke på motivasjon og lyst til å fortsette. Unnskyldningene stod på rekke og rad, og jeg gikk i rundt på Krossbu i en og en halv time og snakket med folk som dro hjem i håp på å finne noen som kunne gi meg et lite puff i retning av fjellet. Kjøpte en kopp kaffe og ble stående å se på fjellet med regnet i ansiktet på trappen av Krossbu, der jeg skimter nysnø i 1500 moh. Rett på innsiden av døren sitter det en kar klokken halv ti og blar i et kart og har på seg en jakke og er klar for tur. Jeg skimter et lys av håp og spør mannen om hvor han har tenkt seg. Han svarer på svensk ”tja, været er ikke så altfor bra, men siden vi har dratt så langt så er det jo dumt å ikke dra på tur”. Går en tur på trappen igjen og titter mot fjellet og breen, og smaker litt på den siste kommentaren, og tenker, ”faen heller, hvorfor ikke”!! Parkeringsplassen tømmes for biler og folk, og jeg fester fellene på skiene og pakker det jeg trenger for en tur i fjellet med dårlig sikt og surt vær. Passer på at kompasset ligger i sekken, og legger også ved et par ekstra batterier i tilfelle GPS’en begynner og tuller. Det første tegnet på at sikten ville bli dårlig denne dagen traff jeg allerede da jeg kom på kanten av breen i 1500 moh. Sikten var dårlig, og jeg så ti – femten merkepinner foran meg i snøen. Jeg går av den kvistede løypen og følge noen spor som jeg stort sett ikke ser mer en ti til tjue meter av på grunn av tåken. GPS’en viser retning i skaret mellom Søraustre Smørstabbtinden og Øst for Søre Smørstabbtinden. Sikten har blitt vesentlig redusert da jeg er ca en halv kilometer for dette skaret, og gårsdagens skispor har allerede blitt vasket nesten helt bort av nysnø og vind. Skituppene er nesten den eneste referansen jeg har før jeg kommer mellom de to nevnte toppene. Det er utrolig godt og ”komme seg i land” på fjellet, og det tar ikke lange tiden før jeg er på Søre Smørstabbtinden. Ferden videre mot Gravdalstinden går noe mer sakte da det blir helt hvitt til tider. Jeg er noe bekymret for skrenter og stup, og det går veldig sakte. Jeg beveger meg først til toppen av Vesle Gravdalstinden, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre da det plutselig er en bratt kant der GPS’en viser at det ikke skal være så bratt. Jeg går noen meter tilbake, og tråkker nedover med totalt hviteout og beveger meg mot Gravdalstinden. En vegg av fjell dukker plutselig opp tjue meter foran meg, og jeg står midt i noen skavelrester som har falt ned. Hvordan jeg skal ta meg videre er ikke så lett og svare på, men jeg ser at den forhåndsplanlagte ruten ligger litt til høyre for der jeg står, og jeg følger denne bratte veggen noen meter til jeg ser at det flater ut litt til høyre for der ruten er lagt. Jeg følger da fjellryggen videre mot Gravdalstinden. Jeg tar meg en kvikklunsj på toppen og dagens eneste bilde. Ikke mye å skryte av akkurat, og fotsporene har allerede forsvunnet da jeg snur etter å ha vært på toppen i tre minutter. GPS’en tas opp, og jeg følger sakte, men sikkert i det samme ”sporet” på veg tilbake. Jeg kommer meg på breen igjen mellom Søre Smørstabbtinden og Sørvestre Smørstabbtinden, og sikten er lik null. Jeg har aldri opplevd dårligere sikt noen gang, og tuppen på skiene er eneste referanse. Jeg merker at jeg renner på skiene, men ser ikke at jeg endrer meg i forhold til bakken under. I tiden jeg var på toppene kom det mellom tre og fem cm snø, slik at alle spor er helt visket ut på breen. Jeg staker derfor med den ene hånden og holder GPS i andre slik at jeg holder riktig kurs. Det føles nesten som en evighet frem til jeg når den kvistede løypen, og jeg blir nesten svimmel av alt det hvite i rundt meg. På den kvistede løypen er jeg endelig i trygghet slik jeg ser det, og herifra går det kjapt til Krossbu.

Denne rapporten er ikke verdens mest interessante, men jeg skriver den ned om ikke annet fordi det er ålreit å få turene dokumentert, og fordi det er fint å plukke fram egne rapporter som fremkaller minner i blant. Jeg og JPV startet fra Bessheim litt over kl. 20 torsdag kveld. Det bar opp til Bessvatn, og planen var å legge seg til på Bandet og stå opp grytidlig neste dag siden målet var Semeltind. Det gjelder jo å komme seg forbi allerede bestegne tinder og opp på nye, så da måtte det bli langt. Men vi forsto raskt at Bessvatn ikke var så veldig mye tryggere enn Gjende nå (Gjende er håpløs nå ), så vi måtte stampe rundt vannet såvidt innpå land. Etterhvert ble søvnbehovet påtrengende, og vi slo oss til på noen barflekker litt over halvveis til Bandet. Det ble ei kort natt under åpen himmel, og kl. 05.30 sånn ca var vi i gang igjen. Det var stadig av og på med skia og opp og ned i terrenget. Ved Hesttjørn fant vi en brukbar leirplass og slo opp teltet. Fin utsikt mot Gjende, Høgdebrotet og Tjørnholstind i småsol. Surtningssui ble herja med av skyer og så utrivelig ut. Semeltind som var vårt mål lå for det meste inni skyene. Men været var litt fram og tilbake, så vi bestemte oss for å prøve i tilfelle underet skulle skje. Etter en lang og seig tur nådde vi omsider foten av toppen, og siden vi først hadde kommet så langt kunne vi likegodt fullføre. Da ville vi føle oss bedre når vi kom tilbake til teltet. Til topps gikk det greit, våre egne spor var en fin rettesnor for returen og toppvarda var godt synlig. Vi kunne ane det enorme øststupet og syntes det var synd at denne toppen kun ville bli et kryss i lista, men det blir bare i denne omgang, selvsagt skal vi tilbake for å samle på godværsutsikten også Etter en avstikker på sørtoppen ble det en lang og pinefull tur tilbake. Men fra tidligere har jeg lært at det bare er å sette på autopilot, så går det over til slutt. Likevel klarte vi ikke å fri oss fra tanken om at det nå er nok med disse langturene på ubestemt tid. Heretter vil vi enten være lenge på en topp og nyte livet eller kanskje sanke topper som ligger nær hverandre og strategisk til i forhold til leirplassen. Det smakte iallfall å komme til teltet igjen. Dagen etter, altså lørdag, var vi skikkelig late og bare lå og kopa i teltet og hørte på vinden og nedbøren. Vi purka og sov og sto opp i blant for å spre sur nedbør som en viss Monsen kaller det. Etterhvert vurderte vi om været var ok nok til en kveldstur på Midtre Surtningssui, men ganske kjapt ble vi innhenta av en aldri så liten snøstorm, og da var det lett å snu. Er det noe jeg virkelig ikke gidder så er det å oppsøke topper i nedbør. Noe annet er det om man allerede er godt underveis, men har man valget der nede er det iallfall et lett valg for meg. Søndagen var jo brukbar da. Selvsagt, siden vi skulle hjem så kunne denne dagen bli fin. Både Besshø og ikke minst Midtre Surtningssui fristet, men da ville det bli altfor seint i forhold til de evinnelige pliktene i dette hersens hverdagslivet, så for å slippe ekstra stress droppa vi alt som het topper. Men vi orka ikke tanken på å vasse i tung og råtten snø langs Bessvatn, så vi tok likegodt turen over Besseggen. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle tilbake dit i livet, men nå var det jo plutselig som en forlokkende bonus å regne. Turen ble fin den! Folk så vi ikke før vi var på vei ned motsatt side av Veslefjell, derimot så jeg en stressa og altfor hvit harepus i full gallopp før Bandet. Den hadde nok grunn til å være stressa, for både jeg og JPV mener at spora vi så etter den avlyste Midtre Surtningsturen måtte tilhøre jerv. Besseggen kan selvsagt ikke måle seg med stortoppene, men selvsagt er det ei fin fotturrute, og i full ensomhet var det bare å nyte fjellets ro. Nedturen til Bessheim avslørte at JPV for lengst har blitt en mye bedre skikjører enn meg. Vel nede tok jeg meg tid til å studere litt mogop, og ved parkeringsplassen ble vi møtt av en søt kattepus. Fin avslutning på en tur som ikke ble som den skulle ha vært, men som vi sikkert vil huske lenge. Jan Petter legger til bilder.