Søk i nettsamfunnet

Far og sønn gikk herlig travers i godværet torsdag, og var heldige og møtte Erik fra Otta og Helen fra Vågå underveis. Vi ble et fint taulag som kunne returnere den bratte og oppsprukne breen vest for Mesmogtind. Vi brukte totalt 12,5 timer fra Gjendebu og til vi var tilbake, og er glade for at vi fikk varm middag kl 22 på Gjendebu - fin service! Hva som ikke er så fint, er å måtte betale 200 kr for å stå 27 timer på den grusete p-plassen på Gjendesheim. Det synes vi er grådighet!!!!!

Tenkte å legge ut litt bilder fra vår tur over skagastølsryggen forrige onsdag, fantastisk vær og tørt fjell. Var noe snø på vetle og fra mohns skar og ca halvveis opp til storen.

Mjølkedalstinden Dro fra Asker kvelden før med full bagasje til et realt fjellraid i Jotunheimen. Jotunheimen er et område jeg har vært altfor lite og som jeg ville få oppleve på nært hold de neste dagene. For mange er disse toppene noen selvsagte fjell å ha vært på, spesielt for 2K-samlere, fra nå av starter både jeg og Bjørn-Even vår samling av 2000-metringer ned til 10 p.f! Fra før av har jeg dog vært på noen fjell i Jotunheimen, og alltid sagt til meg selv at jeg ikke skal bli ”hekta” på slike topper. Nå har jeg funnet en god flyt, alle fjell er fine og jeg setter alle like høyt. En tur i Nordmarka, Vestlandet, Risør, Femundsmarka, Jotunheimen er like bra, bare kule på hver sin måte. Vi (meg, pappa og Bjørn-Even+Frigg) er så heldige å låne hytta til Bjørn-Evens familie på Eidsbugarden, drømmen for fjellfanter får en si. Første fjell på planen var Mjølkedalstind (2138) som reiser seg opp i midtre Jotunheim. Vi la i vei opp fra Bygdins bredde til Store Mjølkedalsvatn, og her åpnet fjellet seg hvor en kunne se inn mot Mjølkedalsbreens tinder, og inn til Mjølkedalstind. Været var bra og vi var svært optimistiske! Bjørn-Even var helt i hundre, dette var hans første tur som gikk lenger enn til Høystakkane. I hele hans barndom har han ønsket seg opp i høyden, mot de store kjempene, men foreldrene har satt foten foran. Drømmen går snart i oppfyllelse for en gutt som kan se lyst på en fremtid blant storslåtte fjell. Etter 2t 15min var vi på høyden mellom Mjølkedalstjørni og Snøholsvatna. Vi bestemte oss for å angripe sørfra, og ferden gikk over pkt. 1843 og ned på en snøfonn ved foten av fjellet. Plutselig forsvant Frigg (hund, korthåret vorster), før vi rakk å si hennes korte navn så vi en reinsdyrsflokk 500 meter lenger oppe på snøen. Vi skrek innkallingsordene i kor, og heldigvis kom hun til oss uten å ha fått ferten av tamreinsflokken. Jeg fulgte snøen oppover fjellsida mens de andre fulgte ura ved siden av. Så løp reinsflokken i full fart i retning meg, jeg stanset noen sekunder og de stanset også. Jeg valgte å gå rett mot dem og de la på sprang nedover mot Snøholsvatnet. Ura ble brattere, vi bestemte oss for at pappa og Frigg holdt en slak renne/skråning mot høyre med lyst fjell. Bjørn-Even og jeg ville gå opp renna til venstre. Denne renna startet nokså slakt og ble brattere etter hvert, vi trakk til slutt utpå eggen til venstre for renna. Eggen var brattere men mindre løs stein, en morsom variant til topps. Og begge fikk oppleve litt luft under føttene. Deilig å nå toppen! På toppen ble vi møtt av et dansk følge som skålte i akevitt på toppen, jeg var en stund redd de ville sjangle seg utfor kanten på vei ned. Pappa og Frigg var ikke på toppen, jeg gikk rett øst og så dem rett under stupet. Hva!? Hadde jeg feilledet ham til å gå en blindvei? Men vi fant ut at han kunne følge en rygg opp til toppen fra sør, litt klyving måtte til og kløven på bikkja måtte av. Etter å ha knipset i vei noen bilder og nytt utsikten fulgte vi nordvesteggen ned til fonna under toppen, siden vi hadde god tid tok vi en ekstra tur oppom Olavsbunuten (1970). Gikk først opp skaret mellom M.tinden og O.nut og rett opp til topps. Fint her òg! Tittet utpå stupet ned mot Olavsbu før vi gikk ned dit. Først mot nordvest og så ned snøfonner til Olavsbu, deilig å surfe ned slike fonner! Etter et bad i elva og joikakaker til middag la vi oss til å sove, og se fram mot en fin dag neste morgen. Olavsbu var ikke halvfull engang! Pratet med en engelskmann som hadde gått fra Fannaråkhytta, der hadde det vært stappfullt ei natt. Det var madrasser og senger til rundt 50, men 70 sjeler skulle overnatte. Folk lå på de rareste steder og de måtte nøye seg med 1-retters middag det døgnet! Sjogholstinden Dagen derpå var været dårligere, målet var Sjogholstinden som vi hadde hørt mye bra om. Spesielt Bjarne hadde skrytt av at nordvesteggen skulle være en perle! Etter litt grøt til frokost la vi i veg mot fjellet, en byge kom passerende før vi la fra oss sekkene ved 1700 moh. Det var bare å følge ryggen oppover til vi måtte gjennom en renne vi gikk opp på høyre side. Videre bortover var det nokså plundrete med å få bikkja med, noen småluftige, men morsomme passasjer måtte vi også gjennom. Vi satte bikkja igjen ved en varde på ca. 2000 moh. Etter det gikk vi over et smalt parti og så opp en bratt hammer (kan omgås på venstre side) og bratt ned igjen senere. Snart var vi på toppen, og humøret steg da vi et øyeblikk fikk klar sikt mot Tyin. I den retningen hørtes høytalerne til Vinjerock bra, spesielt bassen. For å ha sagt det var vi aldri plaget av musikken neste natt på Eidsbugarden. Og arrangørene var flinke til å plukke ølbokser og søppel etter festivalen! Regnet gjorde steinene såpeglatte enkelte steder så vi var forsiktige på vei ned til sekkene. Returen til Eidsbugarden var ikke like morsom som turen fram. Det var tett tåke og regn ned Mjølkedalen, og vannet virket uendelig langt til tider. Men da vi var framme og satt oss inn i ei varm og tørr hytte var vi alle enige om at det var noen fine turer vi hadde fått, og mange gode minner så langt. De to neste dagene var været nokså dårlig. En dag ble brukt til en joggetur med Carl Fredrik (kom opp 3. august) til Utsikten-Skinnegge-Hundeknappen-Fondsbu (2t 45 min), en annen dag på Sløtafjell og Torshammaren. Så ble været finere og nye tinder stod for tur, rapport kommer senere… Mjølkedalstind+Olavsbunut: 15 km 7t 7min 1680 høydemetre Sjogholstinden 16 km 6t 54min 1115 høydemetre

Som flere andre rapportskrivere lot også jeg og Tor Erik oss lokke til fjells av optimistiske værprognoser for fjellheimen, spesielt lørdagen. Gjendeosen en travel lørdagsmorgen Vi ankom ca. halv åtte og første båten skulle gå kvart på åtte. Allerede ved ankomst står køen langt inn på rundkjøringen og Gjende III har allerede lagt fra kai med en full last Besseggengåere på vei inn til Memurubu. Like reiser Gjendine med kurs for Gjendebu. Vi er vel en nærmere 200 personer som står igjen på kaia. Heldigvis har de et kølappsystem så vi får utdelt kølapp med beskjed om avgangstidspunktet. Vi kommer oss avgårde ca. 09.25, mens enkelte må vente helt til kl. 11 før dem får plass. Synd ikke flere vurdere å gå ned Besseggen og rundt Bessvatnet tilbake. En fin tur som inneholder nesten det samme som klassikeren, helt kjemisk fritt for dette båttkaoset og ventetiden. De hadde jo vært ved Besseggen innen de omsider kan borde båten de venter på. Yr er Ør Dagen begynte grått og regntung, men det blir nok snart bra skal du se. Yr alias Det norske metereologiske institutt har sagt så. Joa, regnet avtar en del og enkelte solgløtt varmer godt noen fattige minutter, men i det store og hele er det en tung og fuktig værtype. Kommer det en sky seilende over hode, kan du være sikker på at den drypper litt på deg - det er den typen vær. Yr får gjennomgå flere ganger i løpet av dagen. Teltleir ved Hesttjønne Den nye tilrettelagte stien opp fra Memurubu er laget til ganske smal i starten. De har dessuten tilrettelagt deler som for det meste var veldig bra fra før og, og ikke gjort noe med den biten som virkelig kunne trengt en hjelpende hånd lenger oppe. I motestening til på Gjendesheimsiden, er det fra Memurubu noe nær fellesstart og en sammenhengende kø, siden alle kommer omtrent likt. Denne dagen var det dessuten to båter som losset Besseggenistene omtrent på likt. Ca. 180 hvorav majoriteten nokså kjapt begynte på sin Besseggen. Med smal sti og folk som stort sett går midt i stien, eller til nød to i bredden, er det ikke lett å komme forbi. Det blir liksom feil uansett. Blir man liggende i køen går det uendelig smått. Presser man seg forbi, virker man som en anmasende idiot, og går man helt utenfor stien er man vegetasjonsvandal. Det er derfor deilig når vi omsider forlater stien og bakenfor første åskam har fjellet for oss selv. Etter ca. halvannen time kan vi slå opp teltet på nordsiden av Hesttjønne. En fin teltplass med Tjønnholstinden og Tjønnholet rett i mot, hadde bare ikke alt vært pakket inn i klamme regnskyer. Surtningssue I - Etappe 1 til Søre Surtningssue Jeg har ikke vært så veldig bevegelig etter en mageskade tidligere i sommer, og dette var i grunnen første klyveturen, så jeg var spent på hvordan det ville bli. Lastet med et tau og noen slynger bega vi oss opp mot Søre Surtningssue. Først en anelse til venstre for ryggen mot platå på ca. 1820 moh. og så bratt opp flanken mot et lite skard på ca. 1970 moh. Videre mot Søre Surtningssue er det en del morsom klyving før det hele vider seg ut til et skråplatå innover mot toppen. Nytt for denne turen var en Leica Disto A8, som Ranglefanten her på forum har begynt med til å måle skardybder på mindre topper. Det er en laseravstandsmåler med innebygget helningssensor med en nøyaktighet på + / - 0,15 grader i følge produsenten. Nå skulle den prøves for første gang. På toppen av Søre Surtningssue (S2) setter vi i gang, Tor Erik ikke så veldig entusiastisk, men han trasker i vei med reflektorplata som nesten er et must for å få det til. Først et strekk på vel 4,8 meter og så et strekk på vel 10,1 meter ned i skaret. Totalt 15 meter + / - noen titalls cm. Tidligere oppgitt p.f. på 25 meter, trolig basert på avlesning fra kart er ergo feil, og Alek (og andre 20m p.f. samlere kan stryke toppen fra lista si.) Surtningssue I - Etappe 2 til "ny topp" Distoen viser seg vanskelig å bruke i praksis. Med en gang avstanden til reflektorplata blir en del titalls meter gir den minste bevegelse så store utslag i laserprikken at den forsvinner ut av reflektorplata. Hver gang det skjer, får man bare en feilmelding og ikke en avstand. Og det skjer en del ganger. Navlelavefjellet over ryggen er dyvått og såpeglatt. Ned den kvasse eggen mot skaret tar vi det veldig med ro. Jeg husker den godt fra sist tur i 2005. Den var akkurat som sist. Lett men utsatt. Langt nede til venstre ser vi etter omgåelsen som noen foretrekker. Det ser ikke noe fint ut. Man må ganske langt ned, og selv der nede virker det både bratt og løst. Nei takke meg til denne ryggen da. Snart kommer vi til en ny topp, en fin hump på ryggen som domineres av en stor steinblokk med en bitteliten varde på. Utsikten ned mot Gjende kunne vært fenomenal, men ikke i dag. Distoen må frem igjen for å måle: Ca. 6,9 + 1,1 gir ca. 8 meter, altså ingen listenotering på denne. Terrenget her er en blanding av lavdekte sva og grove blokker, litt ekkelt å ferdes på i vått vær. Litt senere passerer vi en kul hvor det er virkelig bratt ned på venstre side og eneste fornuftige vei går over. På andre siden er det et lite spenningsmoment ned i hakket, men alt går vel så langt. Bare magen som murrer litt hver gang kroppen forsøker å være litt akrobatisk. Så kommer neste topp, egentlig siste markerte kul på eggen før siste kneika til Sørtoppen. Frem med Distoen igjen. Tor Erik er en utålmodig fyr og har så som så med forståelse for dette tullet. Det går heller ikke lang tid før Distoen blir omdøpt til Dustoen. Strekket er på 40 meter, men jeg sliter med å treffe plata nede i skaret. Feilmeldinger kommer på løpende bånd og sytingen og klagingen nede i skaret blir bare mer og mer høylydt. Omsider får jeg treff: 9,55 meter. Jeg befinner meg på et knekkpunkt litt nord for toppen og høyeste punkt er lenger sør. Siden reflektorplata har reist sin vei må jeg måle strekket uten, også det en utfordring. Måler og måler hhv. 0,55 m, 0,61 m og 0,71 m. De to første ble gjort nedenfra og opp, dvs. at reell høyde er høyere siden jeg aldri klarte å råke høyste spiss på toppen, mens den siste er gjort nedover med feilmarginen andre veien. Så reell høyde på dette strekket er mellom 0,61 og 0,71 m. Reflektorplata hadde underkant i skaret, dvs. at reell høyde på målingen er 9,55 meter + 0-0,2 meter avhengig av hvor høyt eller lavt på plata målingen satt. Så p.f. er 10,16 m + 0-0,3 m altså den ligger i intervallet 10,16 - 10,46 m. Stort mer nøyaktig klarer ikke jeg å måle den, og selv med feilmarginene til Leica er den innenfor med de lengdestrekkene det her er snakk om. Men hva skal man kalle noe slikt? Man kan jo kalle det Sør for Sørtoppen. Teit blir det uansett. Surtningssue I - Etappe 3 inn i drittværet - og ned til teltet. Nysnøen lå nå mellom steinene. I den bløte nysnøen ble støvlene raskt vasne og kalde. Ikke nok med det, snart begynte det å sludde, og innen kort tid sluddet det tett. Sikten var laber og besøket på Sørtoppen en tvilsom fornøyelse. Planene om å dra ned derfra mot øst ble skrinlagt og vi trasket videre i snøen til selve Surtningssue. Dette var 4. gangen jeg var her, og 3. gangen i "null sikt". Tydeligvis ikke min topp. Frosne og litt skuffede (mest over YR) får vi en positiv overraskelse nede ved Surtningssubue. Her har det vært snekkere på ferde. Svein på Memurubu har lenge hatt planer om å restaurere den forfalne steinhytta på over 2200 moh. og nå bare noen uker før vi ankommer har dem visst fullført arbeidet. Taket virker nytt, døra er liten og trang, men ny og fin. Hele hytta er kledd med panel med unntak av gulvet. To benker kan gjøres om til to sengeplasser og et forholdsvis stort bord gjør det til et ypperlig pausested for inntil fire personer. Returen går ned merket sti og senere ut Hestdalen til teltet vårt. Surtningssue II - På'n igjen Tor Erik har pådratt seg en lei forkjølelse og jeg har vondt i magen. Sammen er vi et litt demotivert team som glatt hadde blitt liggende værfaste om himmelen hadde vært grå, men det er den ikke. Knall blå himmel møter oss søndag morgen. Klokka er for mye for et støt mot Memurutinder, så det blir opp samme veien mot Surtningssue igjen. Strålende sol og denne gangen i kortbukse for mitt vedkommende. En litt annen rute fører oss opp helt ytterst på spissen av Sørryggen. Men hvor lenge var gutt på tur i paradis? De første små kondensdottene siver opp fra dalene, og så noen til, og så noen større, og så snart kjempeskyer. Halvveis bortetter ryggen mot Sørtoppen er vi inne i tett tåke og blir der det meste av veien opp til Sørtoppen. Iskald vind og sur yr (ordentlig yr og ikke en tullete værtjeneste (apropos det vi så en statsansatt tv-metereolog på Gjendeosen klar til å ta båt dagen før, så kanskje de trodde på det selv?)) gjør at klatreplaner blir droppet. Vi klargjør rappellen og kommer oss ned. Bortsett fra en del løst er det fint å rappellere. En diger blokk på kanten utgjør et bombefeste og man kan klyve seg greit rundt og ned på nedsiden slik at man får en behagelig start. Vi har et 60 meter tau som rekker fint ned. 50 meter går muligens også, men det kan bli litt spennende. På vei ned prøver jeg å tenke klatring. Denne hammeren har jo også tidligere vært en nøtt, og den ser ikke så mye bedre ut nå. Ovenfra begynner det med 4-5 lette klyvemeter, så 2-3 mer krevende klveklatremeter innen man kommer inn i en trang sjakt på 3-4 meter. Den virker ikke bare bare, bl.a. innsteget ser tungt ut. Deretter er det et enklere parti med noen større avsatser før den siste biten, vel 5 meter ned en 10-30 cm bred sprekk med ganske glatt "betongfjell" på begge sider. I bunn ser jeg også den utsatte varianten jeg og Lena gikk i skumringen sist sommer uten at vi kom oss opp på noen måte da. Nei dette er en nøtt, men får komme tilbake igjen med utstyr, frisk kropp og annen innstilling en annen gang. Inntil videre får jeg bare måpe av Mayhassen som gikk ned og senere opp her en sommerdag i fjor i mildt sagt utrivelig vær. Jeg fatter det ikke. Litt lenger oppe, sør for rett på ruta vi rappellerte henger en kile med karabin i. Hvorfor henger karabinen? Vår umiddelbare tanke er at noen har klatrer på led og ikke kommet lenger og trengt en sikring for trygt å komme seg ned. Nei den er ganske kontant denne her og ikke åpenbart lettsikret. I alle fall ikke i nedre del. Det bedrer seg noe lenger oppover. Inntil videre vil jeg konkludere med at om man ikke har klatreambisjoner er passasjen definitivt å foretrekke fra vest mot øst, dvs. med en rappell. Returen var en drøm. Litt bratt klyving ned fra laveste punkt på ryggen mot Midtre. Deretter et kort enkelt stykke på fin "skligrus" og så på passe myk snø ned i kant av breen og senere flere fonner. Det gikk i det hele tatt temmelig raskt tilbake til teltet. Siden jeg nå har skrevet mye mer enn jeg ville, avslutter jeg her. Noen bilder kommer senere.

Jeg hadde hele syv topper igjen å gå i Dovrefjellmassivet. Fire av disse skulle bestiges denne lørdagen midt i august med Morten H. som turfølge. Yr.no var klarert for godt vær, men det virket ikke direkte lovende i det vi tok syklene fatt inn mot Maribu ti på åtte. En enslig hann og en liten flokk med moskus i veikanten minnet oss om at vi var på Dovrefjell. Vi møtte Ole Petter - hyppig skribent på Fjellforum - på vei inn til sykkelparkeringen. Han var langt å foretrekke som turfølge fremfor den tredje bølingen med moskus vi passerte under anmarsjen til Store Svånåtinden (2209 moh.). Hvis "steinene" rører på seg, er sjansen stor for at det er moskus... Uten å forhaste oss brukte vi fire timer opp til toppen via den sleipe østryggen som ikke krevde bruk av tau. De siste 200 høydemeterne hadde snøen funnet hvile på hyllene, og på toppen var det nesten sammenhengende nysnø. Vi tok farvel med Ole Petter som hadde kommunetopp-planer lenger sør, og labbet i vei langs dette høyfjellsplatået som vel må kunne kalles Dovrefjells (bananformede) "Table mountain" (Cape Town, Sør-Afrika). Ikke på et eneste sted langs det fem kilometer lange strekket fra Store Svånåtind, via Nordre Svånåtind (2004) og Vestre Langvasstind (2046), til Østre Langvasstind (2085) viste barometeret lavere enn ca. 1920 moh. Underveis er det to mulige returruter mot øst - nedgangen mot skaret vest for Bruri (2001) (krever rapell), eller den enklere nedstigningen fra "kollen" (ca. 1960) sør for Vestre Langvasstind. Vi hadde ambisjoner om å "raske" med oss Bruri på returen, men valgte til slutt den enkleste returen via kollen på ca. 1960. Underveis til Østre Langvasstind fikk vi stifte bekjentskap med det lille "hakket" ned fra Vestre. Her lå det et nylontau. Selv syntes vi det var greit å rapellere ned de fem-seks loddrette meterne med det tauet vi hadde båret med oss. Den siste ryggen mot Vestre var en artig overraskelse uten klatreutfordringer, og med rik anledning til å studere oppganger til Larstind. Returen til sykkelparkeringen nær Maribu skjedde uten dramatikk. Virkeligheten begynte nå å innfri forventningene skapt på yr.no. Morten Husom og jeg var skjønt enige om at det var like greit at moskusen var som sunket i jorda. Ved syklene fant jeg en detonert 155mm granat på 40-50 kilo jeg mente ville skape begeistring hjemme hos poden på 8. Viljen til å glede sank imidlertid under kritisk nivå før jeg rakk halveis frem til bilen, og granaten ble dumpet i veikanten til senere anledning. Jeg får et forklaringsproblem på hjemmebane etter dette. Får påstå at granaten inneholdt anriket uran og kan gjøre oss radioaktive. Det er uansett slik det kjennes ut etter en velykket fjelltur med godt turfølge. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Askogvoll har stadig turplaner og etter en telefonsamtale ble det avtalt tur. Morten H. og to kompiser til skulle være med. Yr. No hadde meldt kjempevær og alle hadde store forventninger om «kremvær» på denne turen. Denne rapporten er fra en 2K tur,- så de som ikke er interessert i slikt kan jo finne noe annet å kikke på... Denne dagen ble ikke helt som forventet værmessig, men vi har opplevd dette før...Statsmeterolog John Smiths hadde ikke noen høy stjerne denne dagen. Sol kom imidlertid fram noen ganger og noen bra bilder ble det på turen. Snøen gjorde forholdene litt lumske på eggene, og det var også vått og glatt i ura så vi måtte ikke stole på at skoene satt...falt selv i ura ned fra Skardalseggje og fikk en lårhøne så det holdt...vil nok slite med den denne kommende uka. Rart at det ikke skjer flere stygge fall når man tenker på hvor mange mil man går i slike urer i løpet av årets turer. Etter å ha slitt oss oppover til Skardaltind uteble utsikten fullstendig ved varden, men seinere ble været noe bedre. Lars og Tom besluttet å snu her på Skardalstind da det var en ankel som skrantet litt og veien videre mot Skardalseggje så noe «giftig» ut. Morten, askogvoll og jeg la i vei videre nedover til skaret mellom toppene. Ryggen/eggen oppover så rimelig tøff ut, men her var det noe mindre snø slik at forholdene var ok for klatring/bratt klyving. Ikke spesielt vanskelig, kanskje grad 2 et par plasser. Likevel luftig og utsatt, og man må holde tunga rett i munnen...Ovenfor den første hammeren var det grei og artig kyving, men her var det noe mer snø som gjorde forholdene noe mer utsatt...et par plasser var det også litt luftig som man kan se på noen av bildene. Etter at vi hadde kommet opp den første hammeren oppdaget Morten at kameraet lå igjen ved foten av denne. Askogvoll, også kalt MiniØyvind, hadde fått blod på tann, og meldte seg straks for å klatre ned for å hente dette!!! Herlig når solen titter fram...livet for en tinderangler blir helt topp og fotoapparatet brukes flittig når øyeblikkene er der! Veien videre mot varden på Skardalseggje var morsom....og snødekt. Et par klyvepunkter sør for varden, så gikk veien videre ned mot Langevatnet i en glatt og utsatt ur hvor jeg falt..Ned kom vi og neste hinder var kryssingen av elva ut av Langevatnet. Med litt balettkunster kom vi oss over og tok en lengre rast før den lange retretten til Leirvassbu sto igjen. Lang etappe tilbake,- og det var godt å få av seg våte fjellstøvler. Turen tok 10,5 timer,- ikke i racertempo, men med bra driv i fjellet. 25km og ca 1370 høydemetre. Eggen og klyvingen opp til Skardalseggje er noe tøff under vanskelige forhold,- så ha det i tankene før du/dere planlegger en tur hit. Vi gikk usikret, men sikring kan vel være greit under våte/isete forhold! Turen ga mersmak, så sesongen er ikke over ennå!!

Dag 1 Vi, mutter`n, jeg og Selma (2 år gammel gordon setter), stod opp 05.00 på tirsdagen. Vi sov på en hytte litt sør i Valdres for å få litt kortere biltur på morgenkvisten, før vi skulle på båten fra Gjendesheim. Båten rakk vi, og 09.00 var vi fremme på Gjendebu. Planen var å slå opp telt i Langedalen Sør, for så å ta 2-k-topper derfra. Turen oppover Veslådalen gikk fint inntill vi skulle krysse elva. Vi hadde ikke noe valg: vi måtte vade over isvannet barbent. Det ble en kald fornøyelse, men heldigvis var været upåklagelig. Sola varmet godt, og shorts og t-skjorte var en selvfølge. Etter elvekryssingen, bar det i vei oppover mot Langedalen. Vi fant en strålende teltplass rett over elva vis-a-vis høyde 1682. Dagens mål var Svartdalspiggane. Vi begynte å gå oppover mot Nørdre, og kom etterhvert inn på normalruten fra Gjendebu. Fra ca. 1700 m var det sammenhengende snø opp til toppen. Denne var egentlig ganske fin å gå i, bare litt råtten noen steder. Tempoet var bra, og toppen ble nådd etter 1 t og 20 min. Her ble det litt fotografering og tid til å nyte den fantastiske utsikten. Sist gang jeg var her var i kraftig snøvær i begynnelsen av august for 3 år siden. Neste mål var Store Svartdalspiggen. Her hadde jeg aldri vært. Morsom småklyving ned fra Nørdre og enkelt opp til toppen. Selma trivdes veldig bra, og storkoste seg i høyfjellet. Ca. 25 min senere var vi på toppen. Her tok vi en solid lunsj, og jeg må si jeg var imponert over min 40 år gamle mor. Visste ikke at hun var så sprek Vi satt på toppen veldig lenge. Sola varmet og utsikten var fantastisk i alle himmelretninger. Vi skuet ned på Midtre og Søre Svartdalspiggane, og hadde planer om å komme oss dit, men slik gikk det ikke..... Jeg visste at sydveggen på Store var klatring, og derfor begynte jeg å gå litt vest for denne. Fulgte en renne nedover, da det var tydelig tråkk her. Men så plutselig stoppet tråkket, og foran meg var det loddrett ned. Jeg gikk opp igjen til mamma og hunden, og vi bestemte oss for å gå et stykke tilbake på ryggen mot Nørdre, for så å runde hammeren lenger ned. Vi gikk et lite stykke nedover og bortover, men her var det bratt og mye snø. Se bildet! Fare for steinsprang var det også, så mamma sa hun følte seg utrygg og vi bestemte oss for å snu. Returen gikk over Nørdre (solid solslikking igjen her ) og ned i dalen igjen. Det smakte himmelsk med Toro Pasta di Parma før vi sovnet kl. åtte. Dag 2 Vi våknet sju, og en time senere var vi på vei opp i ura/snøen mot Slettmarkhøe. Vi rundet høyde 1682 og fulgte nord-vest-ryggen. Det var mye snø oppover, men etter nattens kuldegrader var den en solid skare som gjorde det supert å gå oppover. Vi kom først til Slettmarkhøe N-1, 2086 moh. Det begynte å blåse litt, men solen varmet fra en skyfri himmel. Da jeg stod på N-1, som er en liten kul ut mot stupet i Langedalsbreen, så jeg nordover på ryggen. Der er det også et markert toppunkt. Jeg syntes det så ut som en kandidat, og bestemte meg for å sjekke dette nærmere ut etter å ha vært på hovetoppen. Det var lett videre til Slettmarkhøe 2190. Snøen begynte å bli litt mykere, men det gikk greit. Utsikten mot Slettmarkpiggen var nydelig, og alle de flotte tindene hilste på oss mens de badet i sol og snø. Etter mer fotografering gikk vi ned igjen til N-1. Jeg kalibrerte høydemåleren og begynte å vandre nedover mot kandidaten. I det laveste skaret på ryggen nordover viste klokka 2057 moh. D.v.s.. at vi hadde gått ned 29 høydemeter. Når vi stod på toppen av N-2 var vi 2068 moh. Dette må da være en sekundærtopp... Eller hva mener dere?? Nede i dalen igjen pakket vi teltet og ryddet leirplassen, før vi satte kursen mot båten igjen. Kl. 16 var vi ved båten, etter vading i isvann (igjen...) nederst i Veslådalen, og Lollipop på Gjendebu. Det var en herlig tur med flott vær og 4 (regner med Slettmarkhøe N-2) nye 2-k-topper! Og vi møtte bare en person på hele turen: en mann når vi var på vei ned fra Slettmarkhøe.

Det ble et par turer over 2000 meter denne helgen også. Men yr.no spilte ikke helt på lag med oss denne gangen. Likevel koser vi oss alltid på tur! På torsdag gikk jeg alene på Lomseggje ad en "ny" trasé? Og på fredag ble det Hestbreapiggane med Atomsilda og Mayhassen som hyggelig turfølge! Takker disse to for en fin tur i går, og her ligger rapporten: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/lomseggje-og-hestbreapiggane.html

Hadde på lørdag en knalltur i Jotunheimen med Bjørn-Even, Sondre og Atomsilda. Med Spiterstulen som utgangspunkt var planen å ta en del topper rundt Leirhøe. Sol fra blå himmel og til tider meget behaglige temperaturer gjorde dagen helt perfekt. Vinden kunne med fordel vært litt svakere. At Birken røk pga. skade ble fort glemt. I alt ble det 9 2k-topper og 1 rett under. Tilsammen 2900 høydemeter og 30 km ble tatt på 10 t og 15 min. Rapport og flere bilder ligger på: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/storeslem-rundt-leirhe-paske-pa_21.html

Hva kan jeg si, min andre tur over 2km i år, min andre tur som har vært uten nye topper. Jammen nyter jeg livet for tida, helt uten listepress og stress, kjas og mas er er byttet ut med varm dunjakke til de lange pausene En flott dag, skulle ikke tro det fantes slike dager i Januar. Mens kulda satt spikret i dalstrøkene, lå varmen og sola i ansiktene på oss i høyden. Takk for turen alle sammen, og hyggelig å møte nok et forummedlem Ser frem til flere turer i 09 sammen!

Jeg overnatter som mange ganger tidligere i min høyst mobile basecamp (mobiliteten avhenger selvsagt av vegkvaliteten). Basecampen har for øvrig et eget rom til oppbevaring av ski, og ett eget oppbevaringsrom for bagasje. Er plass til to sovende, og har et stort og effektivt bensindrevent varmeapparat. Er også meget vindstabil og tåler mye vind før den gir etter. Den første natten har jeg i Visdalen fra fredag 30. januar til lørdag 31. januar (5 km før Spiterstulen ved bommen). Resten av gjengen møter opp som avtalt klokken 07.45. Mayhassen har skrevet en rapport du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15151&highlight= Lørdag 31. Januar Rapporten til Mayhassen skildrer store deler av lørdagen. For min del så gikk deler av turen min litt annerledes enn de andre så jeg legger ved et par bilder selv. Jeg gikk blant annet over til de to søre Trollsteineggjene mens de andre ville til Glittertinden. Da jeg er på veg ned snørennen til Grotbrean står Mayhassen på toppen av Vestre Glittertindoksle og ser at jeg er i tvil på om jeg tør å gå ned snørennen eller ikke. Først etter litt god og gammeldags overtalelsesteknikk fra nevnte person tok jeg tilslutt mot til meg selv og gikk ned til Grotbrean. Jeg gikk sakte over breen i frykt for sprekker og andre ulumskheter, noe som jeg i etterkant ser at jeg ikke burde ha fryktet. Da jeg står på Trollsteineggje vinker jeg til de andre som stod på toppen av Glittertinden. Med vell viten om at de andre ikke ville vente hele dagen på meg på Glittertinden, giret jeg opp, og gikk hardt på for å nå de igjen. Jeg når de igjen i skaret mellom Glittertinden og Glitter Rundhøe. Vi renner på et perfekt skiføre ned Steindalen og det tar ikke lange tiden før vi er ved bilene. Etter lite måltid på Essoen sier vi hei for denne gang. Rett etter at de kjører sørover benytter jeg sjansen til å pusse tennene, og fylle opp termosene med vann på Essoen i Lom. Ved å gjøre det på denne måten slipper jeg å fyre mer primus enn nødvendig der jeg setter opp basecampen for natten. Går egentlig veldig kjapt å sette opp basecampen, og det er egentlig bare å sette den i gir og vri nøkkelen i OFF – posisjon. Setter på brekket og da er jeg sikra på at basecampen står solid. Sulten har ikke gitt seg helt, og jeg setter meg på liggeunderlaget midt på parkeringsplassen og varmer opp en boks med Trondheimssodd mens gradestokken viser minus 18 grader. Søndag 01. Februar Etter tre runder med slumring orker jeg å stå opp klokken 07.30. Hiver i meg frokosten og en flaske med vann og smører med blå ekstra. Det er lite snø innover i Leirdalen, og jeg finner nytten av å følge et scooterspor. Etter ca syv kilometer går jeg bort fra scootersporet og går mot Storbreahøe. I etterkant ser jeg at veivalget kanskje ikke var det mest optimale da det til tider var bratt i snøsiden jeg bevegde meg i. Av denne grunnen velger jeg en litt annen rute ned. Etter hele fem lange timer står jeg på toppen, og jeg mistenker gårsdagens høydemeter har noe av skylden for at bakken til toppen av Storbreahøe føltes tung. Utsikten på toppen er bedre enn hva jeg hadde forestilt meg, og det er en befrielse å sitte der i dunjakka og drikke noen kopper med vann og spise noen sjokoladebiter. Turen tilbake går atskillig raskere, og etter to timer jeg er tilbake til bilen hvor jeg hilser godt nytt år til driverne av Leirvassbu som ankommer parkeringen med Snøscooter litt etter at jeg har fått lastet skiene i bilen. Takker for turselskapet lørdag, og ikke minst for en god start på turåret 2009

Dagen var torsdag 14/7-06. Vi (jeg og madamen) stod tidlig opp denne morgene. Spør meg ikke om når men det føltes i hvertfall tidlig nok. Været var meldt usikkert... Mulighet for snøbyger over 1500 m... og det skulle vise seg og stemme. Etter en rask frokost i Lom satte vi kursen mot Leirvassbu. Da vi runnet Flåklypa nede i Bøverdalen, var det bare å fastslå at metereologene for en gangs skyld hadde rett. Galdhø og Storgrovhømassivet hadde fått ett umiskjennelig streif av tørt melislag noen hundremetere over tregrensa. Videre opp Leirdalen kunne det fastslås at det nok ikke hadde dreid seg om bare en liten byge. Det vi så av Nordvestre Jotunheimen og Breheimen var i samme forfatning. Været ellers var i grunnen helt greit. Det var opphold og det kunne virke som sola var i nærheten av å titte frem. I ti tida var bilen parkert og utstyret på plass. Vi labbet i vei retning Spiterstulen sammen med en rekke tilsynelatende "vanlige" fotturister. Forundringen stod å lese i panna på det danske paret da vi skar opp i lia rett øst for det vesle vannet med navn Troget. I begynnelsen var det lettgått og vi kunne glade registrere at det snøhvite belegget høyere opp i lia mot Tverrbytthornet var i ferd med å få en blassere tone. Vi tok oss raskt og greit opp til det litt flatere framspringet rett sør for toppen. Derifra så det bratt ut videre til topps. Noen meter høyere og ett par enda brattere partier åpenbarte seg. Vi tok en sjangs på å holde høyre kant av ei løs renne. Dvs løst var det hele veien opp til ryggen. Jeg erindret å ha lest ett sted at noen hadde tatt feil renne opp så spenningen var der hele veien. De få veivalgene opp hadde nok vært riktige for vi kom opp som andre rutebeskrivelser sier, rett vest for hovedtoppen. Herfra gikk det i 100 de siste metrene opp den ikke alt for smale ryggen til topps på Tverrbytthornet på 2102. Herfra er jo utsikten upåklagelig men de høyeste toppene var som oftest inhyllet i tåke. Nå var det meste av nysnøen borte men det bekymret en smule at en ny byge (sludd denne gangen) kom sveipende inn fra nord. Bekymret siden jeg hadde tenkt meg videre bortover ryggen til vesttoppen. Marit ble parkert rett nedenfor der vi kom opp på eggen. Jeg la glad i vei med de sedvanlige sommerfuglene i magen som rører seg når jeg går solo. Først passertes ett kort parti av breen som strekker seg helt opp til ryggen ca 50 meter vest for stortoppen. Videre bortover var eggen overraskende smal. Enkelte steder valgte jeg å "ri" på eggen. I tørt vær og vindstille(re) ville det vært en grei rusletur. Dvs helt fram til det gjenstår 10-15 meter til vesttoppen. Her vurderte jeg seriøst å snu men etter å ha roet meg litt fant jeg en grei opgang på nordsiden av "hammeren". Ut på ei hylle og ett par klyve tak til topps. Luftig men rasjonelt sett høy odds for å glippe. På toppen kikket jeg videre vestover men der går grensa for mitt vedkommende. Heldigvis satt alibiet mitt og ventet så det var en selvfølge å snu. Grudde meg en smule for returen ned det litt leie punktet men som vanlig gikk det strålende. 15 minutter etter Vesttoppen var gjenforeningen med Marit og vi kunne stabbe oss sakte nedover den bratte steinura like til Visdalen. Det gikk sakte for de mosegrodde steinene var gjennomtrukket av såpeglatt vann. Hele sju og en halv time senere var bilen nådd og målet fulført.

Bamse Brakar og jeg dro fra Oslo fredag kveld lastet med gode værmeldinger, optimisme og randonee-utstyr. Vi skulle treffe Dag Driveren på lørdag. Snøforholdene var dårlige nede ved hotellet. Det gikk an å gå på ski fra ca 1000-1100 moh, videre oppover til ca 1300 moh var snøen bløt og tung. Videre oppover var det mykt og over ca 1600 var snøen fast og fin. Lørdag: Store og Midtre Ringstind Parkerte nederst i Ringsdalen og bar skiene 1 km inn til enden av grusveien. Derfra var det ta på skiene og labbe iveg. Deilig vær, men noe disig. Vi ble raskt passert av to eldre ringrever med klister under fjellskiene som mente randonee-utstyret vårt var overdrevent stort og tungt. Egentlig gikk det overraskende greit oppover. Ringrevene måtte ha en liten rast etter botnen i Ringsdalen og dermed seg vi forbi. Til deres skuffelse var vi først på toppen av Store Ringstind. Utsikten er flott, særlig Store Austabotntind ser dødsrå ut fra denne vinkelen – den er himmelstrebende forlokkende. Lunsjen ble inntatt på toppen. Nedturen til Gravdalskaret var en opptur – skiene var gode og lekne. Lærekurven ble bratt og artig. Dagen var fortsatt lang nok til at Midtre Ringstind også ble avlagt en snarvisitt før vi suste videre nedover. Klarte ikke å treffe Dag Driveren før vi var tilbake på Turtagrø. Inntok en øl på trappa i kveldssola for å myke opp før middagen. Søndag: Dyrehaugsryggen Parkerte ved Skardsølen. Alle 3 var samlet på tur i dag. Det ble en del labbing i lyng og bløt snø i starten, men etter hvert ble forholdene bedre. Det ble hett i motbakken, selv i nordhellinga. De andre hadde vært på Store Dyrehaugstind før så jeg måtte gjøre ett forsøk alene. Etter litt rekognosering fant jeg ut at toppen ikke var noe for meg på vinteren, selv med fint vær, stegjern og isøks. Nedkjøringen ble enda kulere en lørdagens.

”Vi snur i alle fall. Dette er for bratt uten isøks!” Kommentaren kunne så vidt høres der vi satt i snøhellinga oppunder Storebjørn og rastet. Et langvarig høytrykk hadde stabilisert seg over hele Norge denne helga, og tidlig hadde vi reist fra Valdres denne lørdagsmorgenen. Fordelen var lite trafikk, som muliggjorde ganske høy gjennomsnittsfart… Likevel var vi først på plass i stekende sol ved Krossbu så seint som klokka halv ti. Vi hadde nesten gjort en generaltabbe der vi startet sørover på usikker skare, som med ett avslørte at underlaget var myr og vann! Uhyre forsiktig tok vi oss inn til ”land” og var nok de siste skiløperne denne sesongen som tok oss tørrskodd over myra. Videre hadde vi gjort en passende manøver rundt Leirhøe (1511m) og kommet opp på den store tilnærmet flate Smørstabbreen, og fortsatt innover sør for Kalven. Det blåste ganske friskt, men sola varmet og det fantes ikke skyer på himmelen, annet enn en ørliten dott som hadde lagt seg over Store Skagastølstind. Jeg hadde lekt med tanken om å gå opp på Østre Kalven (2034 m) først, deretter Veslebjørn, og til slutt Storebjørn, slik at sistnevnte ble min topp nummer 100 over 2000 meter, men jeg var usikker på om junior (11 år) klarte å henge med på alt. Storebjørn var hovedmålet så derfor fortsatte vi innover breen. Veslebjørn så herfra så liten og unnselig ut, der jeg så toppen fra denne vinkelen for første gang, at jeg en tid trodde jeg tok feil av toppene. Kartet måtte fram og klargjorde det hele, men ikke renna vi skulle opp. Der vi nærmet oss eggen mellom Store- og Veslebjørn var det flere renner, men alle skisporene fortsatte helt bort til renna nærmest Storebjørn. Den så bratt ut, men vi hadde utstyr nok i sekken og skulle komme oss sikkert opp uansett. Storebjørn Vi labbet oppover til vi var i en snøgrop helt oppunder eggen og tok rastepause i den stekende sola. Lars-Petter, eldste sønnen min, hang med uten skifeller. De hadde vært utsolgt for feller overalt jeg hadde forsøkt å få tak i dette dagen i forveien, så vi brukte klister på skiene hans, og hadde med klisterfjerner til returen. Dette fungerte overraskende bra, og etter matpausa var han – som meg – topp motivert for renna. Å høre andre som snudde på grunn av bratta var bare som bensin på bålet, opp her skulle vi! Det viste seg å gå overraskende greit. Vi gikk på beina og hadde spent skiene fast til sekken min. Det var ennå ganske hardt i renna, men uproblematisk, ikke minst fordi det var dype spor etter tråkk, og egentlig bare å holde balansen. Å tippe utfor her ville uansett bare ha vært ubehagelig og kanskje gitt noen skrubbsår, men farlig var det aldri slik jeg vurderte det. Vi tok ikke opp tauet jeg hadde liggende i sekken, og vips, så var vi oppe på eggen. Synet av resten av Smørstabbtindene var overveldende, og det myldret med folk (og bikkjer) i Storebjørns nordflanke. Vi hadde visst ikke valgt den mest populære ruta til topps, nei. Rundingen av den vesle fortoppen på nordøstryggen var grei, og det fantes ikke antydninger til sprekker noen steder. Vi satte fra oss sekkene i skaret mellom denne vesle fortoppen og trasket på få minutter opp i fotsporene til toppeggen. Her oppe var det kø for å komme bort til varden, så vi ruslet straks bortover toppeggen mot øst. Det var en artig og luftig liten tur, og jeg prøvde meg et par meter nedover mot et lite skar for å komme helt ut på det østligste punktet. Lars-Petter ønsket ikke at jeg skulle fortsette her, og strengt tatt var det ikke nødvendig. Et punkt i skaret var meget luftig snøegg, og straks etter hang skavlene utover nordveggen, så jeg ville ikke ta noen sjanser og snudde. Ingen fotspor ledet ut til dette punktet heller… Veslebjørn Etter fotografering og gratulasjoner ved toppvarden på Storebjørn (2222 m) – folk mente Lars-Petter var en skikkelig harding som var med opp hit – gjorde den kalde blåsten at vi raskt gikk ned til sekken våre, og fortsatte nedover til laveste punkt på eggen mot Veslebjørn. Vi gikk noe oppover på skiene, men fant det snart praktisk å gå på beina den siste biten. Overraskende fort var vi oppe på Veslebjørn (2150 m) og et øyeblikk alene på toppen. Både Saksa og Kniven tok seg imponerende godt ut fra denne vinkelen, og vi fikk et fint klassisk oversiktsbilde av Storebjørn. Hadde det bare blåst litt mindre skulle vi forsøkt eggen fra Veslebjørn bort til Skeia. Graderinger på 1-2 virker som magneter for meg, men i slike vindkast var jeg ikke trygg på Lars-Petter. Vi hadde jo med tau og greier i sekkene nede på eggen, men det ble raskt kaldt også i slik vind. Jeg valgte dermed å ”spare” eggen til sommerstid. Litt skuffet var jeg også over at vi ikke fikk så godt inntrykk av Bjørneggen fra toppen av Veslebjørn. Planen blir å klatre disse eggene sommertid. Vi returnerte nå samme vei som vi var kommet, og var snart nede på Smørstabbreen igjen. Østre Kalven Vi holdt oss imidlertid så tett opptil eggen bortover mot Skeia som mulig. Her var det dannet en gedigen grop i snøen mellom fjellveggen og breen, som sikkert var 10-15 meter dyp! Det var imponerende å gå på kanten langsmed denne gropa, og jeg gransket enhver detalj i veggen opp mot eggen for å finne mulige greie ruter opp. Det fantes ikke så langt jeg kunne se, men jeg observerte at det fra laveste punkt på eggen antakelig kun var en 35-40 meters rappell ned til breen vi sto på. Vi forsatte nordvestover og oppover helt til vi kom bort til den tverrgående og noe luftige eggen mellom Skeia og Østre Kalven. Fristelsen til å klatre rett opp (med tau) på Skeia herfra var ganske stor, men ble dempet av den stadige kraftige vinden. Jeg fotograferte eggen med tanke på sommerligere turer, og så fortsatte vi ned og seinere opp eggen til Østre Kalven. Også her satte vi fra oss skiene noe før toppen, ikke minst fordi det blåste ganske kraftig nå, og eggen var litt luftig. Det vekslet her sterkt mellom knallhard skare/is og bløt snø! Oppe på toppunktet (2034 m) var vi godt fornøyde med dagens topper, og jeg kunne feire min 2k-topp nummer 100 med en liten Snickers sjokolade. Eggen videre til det andre toppunktet (2030 m) - Midtre Kalven - fristet ikke i denne vinden, så vi ruslet tilbake til skiene og skled ned på Leirbreen, i ly for vindkastene. Så var det praktisk talt bare nedoverbakke tilbake til Krossbu! Jeg forventet likevel råtten snø ettersom vi kom lavere, og fikk helt rett: Flere steder sank jeg ned til knærne med skia på beina. Et forsøk på å kjøre utafor løypa nesten helt nede ved Krossbu endte i skikkelig klassisk tryn, og lang kaving for å bakse seg opp på beina igjen. Bøvra var nå så smått blitt til, og vi måtte bruke brua for å komme tørrskodd over, etter skisporene å dømme tydeligvis første gangen denne sesongen. Myrene sør for Krossbu var nå totalt forandret til våte og grønnaktige basseng – og de hadde vi krysset på ski for bare 8 timer siden, utrolig! Det gledet også et faderhjerte sterkt å høre at sønnen var innstilt på overnatting i telt og ny skitur også neste dag! Da sto Ringstinden for tur, en begivenhetsrik tur jeg får skrive om så snart jeg får tid.

Med nyinnkjøpte c-vitaminer i form av klementiner får jeg vel finne orken til å skrive en kort rapport fra den enda kortere turen om helga. Det var han Askvoll og jeg som skulle på trugetur på de søre Smørstabbtindane, så skulle jeg overnatte et par dager i høyden, det var planen! Vi kom godt igang fra Sognefjellshytta rundt 8 og gikk i mye snø retning Søre Smørstabbtind. Vi kom hele 3,5km da truga til Askvoll ikke ville mer, bindingen var i ferd med å ryke. Han jaget meg videre og sa han gikk bare tilbake til bilen. Med litt blandede følelser gikk jeg på det jeg orket oppover mot skyene. Det var meldt glimrende vær denne dagen, men eneste jeg kunne se av vær var skylaget jeg kom stadig mer innpå. Rundt 1800m kunne jeg ikke se en skit, alt var hvitt. Total "hvitut". Med en nesten "rett i døden" opplevelse mot toppen og mange andre ufyselige opplevelser fant jeg ut at jeg måtte gi meg. Dette var første toppen som jeg var nødt til å innrømme at jeg ikke koste meg noe over av å krysse av på lista. Hele greia var bare kjip og psyken fikk en skikkelig knekk. Tungt var det også, så ganske sutrende varslet jeg Askvoll at jeg var på vei ned igjen, da satt han å spiste varm mat utenfor sognefjellshytta mens han kunne fortelle om sol på toppen av Fanaråken (som hadde vært en av alternativene vi vurderte denne dagen ). Så da relativt tidlig møttas vi igjen på Krossbu, forøvrig et bedre utgangspunkt enn Sognefjellshytta. En lomburger som vanligvis er et festmåltid ble nå heller et noe labert trøstemåltid. Askvoll og jeg sa hade, han til Trondheim og jeg opp til Leirdalen. Planen videre kan i grunn være det samme siden jeg kjørte hjem senere den kvelden, følte meg ikke i form + at motivasjon var nesten på minussida. Uansett var det nok greit at jeg dro hjem for nå ligger jeg her og surmuler i senga og spiser mine deilige c-vitaminer...

Alenetur til 2K topper, men med selskap til Trollheimen.. Sted: Jotunheimen og Trollheimen: Hvilke fjell: Fremste Storgrovhøe (2253 moh) og Bakarste Storgrovhøe (2259 moh) Storhornet (1589 moh) Været (Lørdag): Pent ved frem til klokken 13.30 da det begynner å snø på toppen av Bakarste Storgrovhøe. Temperatur ved bilen ved start var minus 1 grad. Blåser litt på toppen, men ikke av noen nevneverdig grad. Sikten blir redusert på veg ned, i motsetning til blå himmel på veg opp. Lørdag 01.03.2008: Etter en natt i sovepose i bilen, ble jeg vekket av en tidligere avtalt telefonsamtale fra Mayhassen. Atomsilda og Mayhassen skulle møte meg denne morgenen for å låne et par ski av meg. Etter et kjapt møte ved overnattingsplassen min, dro jeg til Heimsætren hvor jeg traff en hyggelig bonde som måkte parkeringsplass til bilen min ved broen som skiller R55 og Heimsætren fra hverandre. Min første solotur siden mitt besøk i Rondane i høst. Etter å ha gått på et par små smeller var intensjonen min med denne turen å finne tilbake til min opprinnelige motivasjon for fjellvandring. Tidligere denne uken hadde jeg gått Öppet spor på Vasaloppet. De som kjenner til Vasaloppet vet at det er et løp som består av mye staking. Om du tar et stavtak annenhver meter (noe som ikke er langt fra sannheten), hadde jeg tatt rundt regnet 45 000 stavtak på mandag. Etter å ha sprengt fjorårsrekorden med 1 time og 48 min, var jeg noe tom i skuldre og kropp da jeg begynt å komme under Skjellhåmaren der jeg krysset bekken. Motivasjonen for hele fjellturen var noe dalende ved dette punktet, og jeg satt meg ned på en stein og tenkte flere ganger over hvorfor jeg gjorde dette mot meg selv. Tok frem flaska med vann og lunsjpakka mi. Drakk noe vann, spiste noe mat og ringte Atomsilda for å høre deres status på bestigning av Gråhøe. Under denne samtalen satt jeg en deadline for å være på toppen til 14.00. Motivasjonen flatet ut på bunn. En god halvtime etter denne pausen og til fots oppover den bratte steinura steg motivasjonen min på nytt. Etter å ha studert kartet hjemme, og vurdert mine skiferdigheter, var fottøyet truger på denne toppen. Jeg angret ikke et sekund da jeg stod og slet gjennom nysnø gjennom den bratteste bjørkeskogen jeg noen gang hadde møtt på. Tyngre høydemeter skal man lete lenge etter. Fra bunnen av skogen og til toppen av Fremste Storgrovhøe viste GPS’en min 4 kilometer i lengdemeter, og antall høydemeter gått, var 1530. Man trenger kanskje ikke kunne utlede relativitetsteorien for å kunne si at det var en jevn og mektig stigning til toppen. På toppen, alene, med hånda på toppvarden, det mektige synet at Galdhøpiggen rett foran meg, reiste hårene seg på kroppen min. ENDELIG forstod jeg hvorfor jeg gjorde dette. Fikk tatt bilder av Galdhøpiggen og omliggende fjell før jeg traska videre til Bakarste Storgrovhøe. På toppen av Bakarste Storgrovhøe ser jeg at de mørke skyene som preget Sognefjellet tidligere på turen hadde forflyttet seg kjapt på de 15 minuttene (tror jeg) jeg brukte mellom toppene. Snøen var i luften, og det fristet egentlig ikke å fortsette til Storgrovtinden. Fikk gjort de vanlige ritualene med håndspålegging av varden og bildetaking. Returen til bilen gikk smertefritt og jeg var i mål etter 7 timer, 49 minutter, og mye mental trening. Turen over Lomseggjen var friskt i minne, og den hyggelige overraskelsen til Jørn med Cola etter endt tur husket jeg ekstra godt. Derfor bestemte jeg meg for å møte Gråhøebestigerne med Kvikklunsj og Cola i etterkant av deres lange tur. Tror nok de var glade for at jeg kjørte et par mil ekstra denne dagen. Søndag 02.03.08 Etter å ha kjørt tilbake til Oppdal på lørdagskvelden var denne dagen duket for en fin søndagstur til Storhornet (1589 moh). Bilen ble som forrige gang parkert ved Festa, og jeg og Sunniva var kledd opp med ski, vindtette klær, ryggsekk (med termos, kakaopulver og lunsj), GPS og godt mot. Værmeldingen var positiv og det var egentlig ingenting som kunne ødelegge denne turen. Etter å ha passert hyttefeltet som nesten strekker seg til toppen av skogbåndet, ser jeg skyer som trekker inn fra det fjerne. Det var jo meldt noen få snøfjom til lunsj, så dette skal nok ikke bli noen utfordringer. Vi går med jevnt tempo mot toppen, men det er først når vi kommer til kanten av breen mot toppen at sikten reduseres betraktelig og vinder øker i styrke. GPS’en viser at det bare er igjen 120 høydemeter og 600 lengdemeter til hytta. Sikten blir til stadighet redusert, og merkestikkene forsvinner i det hvite teppet av snøfokk som har blitt dannet. GPS’ en viser hvor hytta er, og det er kanskje den beste varme drikken jeg har smakt på lenge jeg får inne i den lune hytta. Sunniva trivdes ikke helt de siste meterne mot hytta, noe som jeg skjønner godt. Inne i hytta hører vi ikke en lyd av vinden, og håper i det minste at den har løyet til vi skal gå. Etter å ha spist lunsjen, tatt et bilde, pakket sekken og fått på oss klær gjør vi oss klar til returen. Håpet var at vinden hadde løyet, men ideet vi åpner døren ser vi at vindstyrken har økt enda mer. Går krokrygget til toppvarden, legger hånden på den, og konstaterer at det er Kuling styrke på vinden. Sikten har ikke blitt noe bedre, og vi bruker noe tid på å navigere oss gjennom det hvite teppet av snø og snøfokk til vi kommer til skogbåndet. Læringen er kanskje den at vi ikke alltid skal stole hundre prosent på værmeldingen.. Askogvoll

Etter diverse telefoner og overtalelser fra "Busken" sin side,- ville jeg bli med tilbake til denne laaaange ryggen. "Busken" hadde store ambisjoner om å ta hele ryggen fra Lomseggi til Vestraste Hestbrepiggen på en dag. Spenstig! Siden jeg manglet Moldulhøe og Hesthøe pluss Nørdre og Store Hestbrepigg kunne jeg tenke meg å bli med på deler av turen. Det var jo ikke mer enn tre uker siden jeg var her sist...og hadde en slitsom tur.... Erik ville bli med også på en kortere variant. Meldingene på yr var så som så med muligheter for over 10mm nedbør fra kl 14. "Busken" mente jo selv at ambisjonene kanskje var litt høye denne dagen med de meldingene og en avkorting av turen var aktuelt. Hovedmålet for "Busken" var hele ryggen fra Moldulhøe til og med Vestraste Hestbreapigg. Lomseggi vlle han ta eventuelt alene dagen etter. Ca kl 05.30 bar det avgårde fra Netoseter etter å ha "tjuvlånt" tak over hodet i et skjul! Det var kjempefint å gå fra Netoseter mot Moldulhøe og vi møtte snøen på ca. 1200m Til toppen av Moldulhøe brukte vi ca 4t50m i forholdsvis rolig tempo. Da var det jævlig langt bort til Vestraste som lå bakom blånene...Jeg var temmelig sikker på at jeg ville returnere til Netoseter etter å ha vært på Nørdre og Store Hestbreapiggen, men det fantastiske været og min gode dagsform gjorde at jeg ville støtte Busken i å ta alle toppene....Den forbaskete "Låven" hadde jeg bestemt meg for tre uker siden,- at DEN skulle jeg aldri mer besøke....den gang begynte jeg å bli sliten på vei derfra opp mot Midtre Hestbreapigg. Det er seigt opp den bakken fra "Låven" når man er litt "kjørt". Erik dro altfor tidlig tilbake denne dagen. Han var pessimistisk på værmeldingen og dro tilbake til Netoseter etter å ha vært på Hesthøe. Hvor feil kunne Erik og yr ta i dag! En av de fineste dagene hittil dette året! Kandidattoppen på Hesthøe ble kun målt til 9m. Både av oss denne dagen og Håvard og Mayhassen dagen før. Bør vel ikke skrive så veldig mye mer om turen, men la bildene formidle noe av gleden om hvilken flott tur det ble. Særlig var eggen mot Nørdre og Store veldig artig....selvom vi ikke gikk hele eggen, men gikk ned i flanken omtrent midtveis. "Kanonforhold" !! Mens "Busken" skled ned mot "Låven" dro jeg videre og la meg på liggeunderlaget litt før Vestre og nøt solen til de grader!!! "Busken" begynte å bli sliiten, men psykisk på topp og vi la friskt i vei videre opp mot de siste toppene på ryggen! Hvilke topper og hvilken utsikt! Sekkene ble satt igjen i skaret mellom Vestre og Vestraste og vi gikk uten sekker og ski opp på toppen. Vi returnerte til skaret og ville forsøke å klyve ned derfra til breen. Litt utsatt punkt, men vi kom oss velberget ned på breen! Yes!!! Nå var det bare den korte veien tilbake til Netoseter...ha,ha,ha. Seigt som f.... Et slit, ei god treningsøkt, en god turkamerat på en fantastisk dag i Breheimen! Turen medførte: 11 topper, ca 50km, ca 2900 høydemetre og 17timer! Min lengste tur sålangt...idioti tenker vel noen....og det gjør vel jeg også...innemellom :lol:

Topptur på Skagsnebbene, Hellstugubreahestene og ”Hellstugupiggen” 5. og 6. juni. 2009 Kjørte fra Bartebyen torsdags kveld etter et bedre måltid. Jeg ble noe overrasket over snøfall på Kongsvoll og Fokstua på veg over Dovrefjell. Tankene var da, jaja det er nå i alle fall nysnø i fjellet. Og nysnø ble det da jeg våknet med 2 cm nysnø på bilen fredag klokken seks. Fredag 5. juni Nysnøen gjorde sitt til at jeg slo av vekkerklokken, og sov et par timer ekstra i posen. Klokken åtte så det ut som været begynte å bli bedre, og jeg spiste en boks med turproviant mens jeg så noe skeptisk på fjellene som var dekket med skyer. Jeg stakk derfor en tur oppom Krossbu og kjøpte meg en kopp kaffe og en sjokolade mens jeg ventet på bedre vær. Værmeldingen så veldig bra ut for dagen, og skyene som gjorde meg skeptisk skulle forsvinne ganske så kjapt. Turen startet litt over klokken ni, og et par timer senere står jeg på Hurrbreatinden som jeg for øvrig hadde vært på akkurat for et år siden på dagen. Setter fra meg ski og staver her, og tar på meg stegjern. Finner etter hvert ut at stegjern ikke er nødvendig på store deler av strekning, men latskap gjør sitt til at jeg ikke orker å ta dem av. Klyvingen er morsom fra Hurrbreatinden og til Bakarste Skagsnebb. Det blir bare en kort drikkepause på toppen før ferden går videre mot Fremste Skagsnebb. Jeg har lenge gått og fryktet at det skulle være vanskelig å ta seg ned til Fremste Skagsnebb, men det kan hende at det gode føret denne dagen gjør at det ikke er så altfor ille, da jeg syntes at klyvingen mellom Hurrbreatinden og Bakarste var vanskelig. Det tar ikke så altfor lang tid å komme meg ned på det laveste punktet mellom Bakarste og Fremste Skagsnebb, og herfra går det raskt frem til toppen. Utsikten fra toppen av Fremste Skagsnebb er helt fantastisk, og man får virkelig følelsen av å stå på en topp da bilvegen er mer enn tusen høydemeter lavere enn i forhold til meg. Turen tilbake til Hurrbreatinden går greit, og jeg får faktisk til å stå på ski helt ned til bilen som er parkert ved Krossbu. Dagens tur varte på rundt seks og en halv time, og det var ikke et eneste menneske i syne selv om skiføret var perfekt og blå himmel. Lørdag 6. juni Etter en natt i bil ved Spiterstulen våknet jeg til frostrøyk og is på bilvinduene. Temperaturmåleren viste minus fem grader, og det tok derfor litt tid å stå opp. Klokken halv syv var jeg ferdig pakket og hadde spist en god frokost. Jeg tar på meg skiene ca en kilometer før bretungen og etter tre og en halv time setter jeg fra meg skiene og ryggsekken ved hytten til NVE på Søre Hellstugubreahest. Tar meg en kjapp tur oppom toppunktet før jeg spenner på meg skiene og går til Nørdre Hellstugubreahest. Det er ikke noe spesielt vanskelig å ta seg opp på denne, og jeg returnerer til hytten på Søre Hellstugubreahest. Tar meg en lengre pause her, og nyter utsikten utover breen. Utsikten er fantastisk, og et helikopter flyr over breen mens jeg slapper av. Jeg spenner på meg skiene igjen, og renner i sporene mine et stykke før jeg skifter kurs over breflaten mot Hellstugupiggen. Det er ikke mange sporene på breen, og enda færre (ingen) spor til Hellstugupiggen. Etter å ha parkert skiene i kanten mellom fjellet og breen går jeg snørennen som ender opp litt til høyre for toppunktet på ryggen. Snørennen er bratt, men går greit med stegjern og isøks. I fra det siste hakket og til toppunktet må jeg omgå litt til venstre for å unngå å gå rett opp steinblokken som blokkerer vegen. Omgåelsen til venstre er grei, og jeg følger noen hyllepartier til toppen. Det er godt å stå på toppen, og selv nå når klokken er to på dagen er det ikke et eneste menneske å se på noen av toppene i nærheten eller på breen. Det er litt rart å stå alene her inne med blå himmel og perfekt skiføre en tidlig dag i juni. Jeg kommer meg ned på breen, og renner så langt det er snø i dalen. Tar av meg skiene, spenner disse fast til sekken og er ved Spiterstulen en liten time senere. Har da brukt syv timer og femti minutter på dagens tur.

En mandags formiddag. Moderat tur, moderat vær, egentlig ikke noe spesielt. Jeg legger i vei fra Vandrerhjemmet på Valdresflya med kurs mot Steindalen og Rasletinden. Over mot Steindalen sprekker tåka, sola titter frem. Opp til Øystre Rasletinden følger jeg en vardet sti til venstre for den østvendte breen. Har hørt om denne stien flere ganger, men dette er første gang jeg går den. En fin og direkte, relativt lettgått, rute opp til Ø. Rasletinden. Herfra er det tåke videre. Pusler med noe greier innover i fjellet som er selve symbolet på fjellidioti blant enkelte her inne. Holder på med dette ikke langt fra Austre Kalvehøgde da jeg hører noe fjern rumling. På Mugna er det ikke til å ta feil av - rumlingen har blitt tydeligere. Pausen blir litt kortere enn ønsket. Gjennom enkelte gløtt i skylaget ser jeg noen monstre av noen tordenskyer i bakgrunnen. Blåsorte i bunnen og et himmelhøyt tårn av lodne, hvite bomulssdotter øverst. Litt sørvest for Rasletinden møter jeg tre på vei sørvestover. Rumlingen har blitt enda tydeligere, og like etterpå kommer de første regndryppene. Tenker vel fortsatt at uværet skal holde seg sør om Bygdin. Passerer forbi Rasletinden et stykke under toppen for å være mindre utsatt. Det tetner kraftig til. Vil bare ned nå. Skrår ned den sørvendte breen mellom Øystre R og hovedtoppen. Hopper over ei bregleppe og fortsetter langs fjellet. Mens jeg betrakter de dyvåte skrentene på venstre side tenker jeg at dette må være en fantastisk lokasjon for lett rissklatring en finværsdag. Flere skrenter fra 10-25 meter høye. Masse fine riss. Vinden drar på. Rumlingen har blitt avløst av forsiktige skrall og drønn. Mot sørvest kommer en skyfront sigende som på ingen måte gir trivelige assosiasjoner. Jeg enser lynglimt og bruker den gamle tellemetoden for å vurdere avstanden. Skrallene har blitt tydeligere og lydbølgene forplanter seg gjennom skyene og fjellveggene - rene surroundeffekten. Et kort stykke lenger nede kommer jeg av breen og ut på ei glinsende fjellhylle. Står 5 minutter og vurderer å vente her, siden det virker nokså trygt. Men kraftig vind og økende hagl gjør det hustrig, så jeg fortsetter på skrå nedover. For første gang får jeg øye på et lyn med den krakteristiske, mangefingrede, trådliknende formen. Tidsdifferansen til skrellet er mye mindre nå, men samtidig finner jeg ei stor steinhelle hvor det er forholdsvis tørt under. Tordenskyen Lyn og tordenaktiviteten tiltar, mens jeg sitter og hutrer. Et glimt, snart et skrall eller et brak, og når lyden avtar, er det på'n igjen med et nytt. Jeg føler forsåvidt jeg sitter trygt, men føler meg ganske liten og alene der jeg sitter. Haglskuren tiltar og bakken blir straks hvit, så kommer den, selve Tordenskyen. Den kommer sigende lavt innover flya sør for Rasletinden. Lavere enn der jeg sitter. Den nærmest knitrer av elektrisitet. En horisontal lynvinge ser ut til å gnistre ut fra en enda av skyen for så å forsvinne et annet sted i skyen. Smell. Et nytt horisontalt lyn. Smell. Og enda et. Denne gangen starter det lavere enn der jeg sitter, tar en underfundig kurvet rute og smadrer inn i fjellveggen på Rasletinden. Smell. På dette tidspunktet har jeg puttet fingra i øra for å være føre var. Hele den dyvåte kroppen skjelver så den rister, noe som gir en merkelig lyd med fingrene dypt inne i øregangene. Etter en stund avtar aktiviteten, og jeg bare må bevege meg litt for ikke å fryse. Men jeg har ikke kommet langt før det blinker og smeller igjen. På ny sprinter jeg til et nytt skjulested. Totalt satt jeg vel en times tid på vent før det hele heldigvis dabbet av. Det mest fascinerende og imponerende var den horisontale banen som mange av lynene tok, og hvor tydelig man kunne se hele tråden til tross for at det var "dagslys". Spesielt de som utgitt i bunnen av skya lavere enn der jeg satt og i stedet for å slå rett i bakken under seg, tok en merkelig bane oppover, nærmest strakk seg ut etter Rasletinden. Og så lyden da. Like under bratt fjellvegg. Det er ikke mye som låter så mektig som skikkelige tordenskrall. Ikke bare volumet, men også måten lyden forplanter seg på i et gigantisk rom. PS! Noen som kan teorien om optimale steder å plassere seg ved tordenvær i fjellet?

Hermed en turraport for en tur op på Sjogholstind med start og slut på Olavsbu. Hjemmefra havde jeg forberedt at gå een eller flere tinderne omkring Olavsbu sidst i juli, men det blev kun til Sjogholstind. Forberedelsen bestod bl.a. i at kigge nogle turrapporter her. Jeg har det med at gå langsomt, nyde turen og tage en del fotos, så jeg vælger normalt ikke særligt lange topture. Der har været nogen diskussion om navnet på denne top. Sjogholstind er mest anvendt her på forum, men Sjogholstinden, Snøholtind, Snøholstind, Snøholtinden, Snøholstinden og Snøhøltinden er også set anvendt. Der var meldt godt vejr for dagen, søndag den 26. juli, men om morgenen og formiddagen var der dog overskyet, og toppene lå indhyllet i skyer det meste af tiden. Bl.a. på den baggrund valgte jeg at gå op på Sjogholstind fra sydsiden, så der gik længere tid med at komme op, og jeg håbede på bedre vejr i løbet af dagen, hvilket heldigvis også blev en realitet. Ruten taget efter hukommelsen er vist på billede 1. Resten af den detaljerede beskrivelse vil komme i tilknytning til fotos. Jeg prøver at give navne på tinder i fotos – og hjælp mig gerne. Men ellers vil jeg her knytte nogle generelle kommentarer til turen. Opgangen langs æggen mod syd er klyvning i en lidt stejl rende, men efter min opfattelse er dette sted mindre udsat end en del punkter ved æggen mod nordvest. Alt afhænger naturligvis af forholdene på dagen (tåge, regn eller sne) og forholdene på denne tur var tørt og med god sigt. Det sidste stykke af turen gik ned af nogle snefaner mod nord og ind mellem søerne 1444 og 1448, og det var ikke noget problem at komme over elven her. Generelt er turen rimeligt let gået, men jeg anbefaler at have været på omkring 5 lettere topture inden denne. Æggen mod nordvest er nogle steder lidt smal, og man skal klyve en del steder, så man skal være lidt vandt til dette og ikke lide af højdeskræk. Man omgår nogle hamre 4 steder langs æggen, hvor der samtidig er sat varter, hvor man kan gå ud til siden. Ved den største hammer er anvist ruter på begge sider – jeg gik her den sydlige rute. Turen er ganske underholdene og med flot udsigt til tinder i Jotunheimen. Til sammenligning gik jeg æggen fra Tverrbotntindane til Tverrbotnhornet nogle dage senere, og den tur synes jeg er lidt mere vanskelig på grund af løst fjeld, og at ruten ikke på den måde er anvist med varter. /Viggo

Etter å ha læst om Saksi i ’Fjelltopper over 2000m, har jeg hatt stor lyst på å gå den fra Geite, med travers av den 1500m lange eggen. Jeg ankom 21. juli til Leirvassbu fra Olausbu, været var i topp og tre topper var på ønskelisten: Saksi, Visbretinden og Skardstinden. Den siste ble dog ikke realisert grunnet problem med å komme fram og tilbake til Geitsætre! Neste dag skulle det være Saksi. På resepsjonen ble det dype rynker i panna da jeg fortalte om å gå aleine på Saksi, men da saken stod fast, kunne jeg dra på eget ansvar. Etter en forfriskende vassning av Tverrbyttbekken, som nord for Steet var 1,2m dyb så fjellsko og sekk måtte bæres på hovedet, tok jeg fatt på Geite. Fra Geite begynner eggen med en liten hammer, som måtte klyves. Halvveis på eggen var det lønnsomt å gå i kanten av breen, men på det siste stykke opp imot Saksi smalnet eggen dramatisk inn, og på noen meter ble eggen så kvass at jeg måtte ri på den! Opp under toppen ble det forskjellige klatretekniske problemer som måtte løses: Opp små skrenter og til slutt en veldig hammer som skulle omgåes høgre om. Der ble bygget en del vesle varder for å kunne finne fram til samme vei ned. Vel oppe mellom de to toppene ble kursen satt mot den tv, som er den høyeste. Jeg vurderer at der var mindre opptak av rundt grad 3. Nedturen foregikk samme vei, og her kom vardene mine til sin rett, og det gav en viss trygghet. Her på Fjellforum er der tidl. en som har stillet spørsmål vedr. en rygg som utgår ifra eggen midt i mellom Saksi og Geite, med retning SØ. Denne rygg hadde jeg selvsagt kikk på, idet der kunne bli tale om en snarveg der sparer timer. For å komme ned til ryggen må en først klyve ned en bratt renne, hvor det renner vann. Vannet kunne dog unngås ved travers bort i annen renne tv. for. Rennen er lett kjennelig fra eggen på en stor hammer som står i breen. Det ble dog ikke ryggen ned, for den består av morene og er full av løse steiner, men derimot i kanten av den navnløse breen SV for Geite. Da breen øverst er stupbratt er det greit å ha med sig isøks. Vel nede traff jeg på holdet med fører som hadde været på Store Bjørn, og fikk behagelig følge på hjemturen. En tur der kan annbefales — Bjarne

Endelig godvær Jeg våknet allerede kl. 0445 etter andra natta i bilen i Leirdalen, og hørte denne morran hverken vind eller regn. Derimot hørte jeg noen snåle dunkelyder i bilen, og oppdaget snart ei diger sautikke som sto og gnog på bilpanseret! Jeg vrengte opp framdøra på bilen og gaulet stygt, og tikka tok vel nesten baklengs salto, før den på stive ”krogenesben” nispurtet i rak linje nordover og forsvant, mens et knippe råferske saumøkkuler trillet ned i grøfta foran bilen. Jeg gliste høgt for meg sjøl der jeg satt . Bra åpning på dagen! Deretter så jeg rett opp i dagens mål som glødet lakserødt under solgryet: Geite/2002. Himmelen var klar som ei speilglassrute, og jeg var klar som et egg! Men jeg hadde svært god tid, og slumret tilfreds litt til før jeg sto opp. Jeg tvang i meg et par brødskiver (hater mat om morran!), før jeg som på gårsdagens tur til Jervefonni, atter kjørte ned til brua v/ Storbreagrove. Derfra plystret jeg like glad og fornøyd som Veslefrikk innover langs åa, i retning svaene som stiger opp før grusflatene innover mot fronten på Storebrean. Det gode liv dette! Jeg hadde beskuet breflata på Storebrean oppe fra Jervefonni/2001 dagen før. Breflata var snøfri og gråblå, og ingen seriøse sprekker eller breglepper var å se noensteds, så planen var å gå inn omtrent midt på breryggen ca. 1,5 km, før jeg skulle opp ei snøflanke mot bandet/1753 mellom Rundhøe/1822 og Geite/2002. Hyggelig nerd Vel oppe v/ brefronten blir jeg vár 2 karer som sitter på huk mellom grushaugene ved brekanten ute til venstre foran breen. Etter å ha tatt et par bilder fra haugen foran breen, tusler jeg ned til dem, for å se hva de holder på med. Det viser seg å være en professor m/ assistent, en skjeggete og bebrillet nerd fra Wales, som var professor i geomorfologi (læren om erosjonsmassers tilblivelse og bevegelsesdynamikk). Han fortalte at han hadde tatt sin doktorgrad på data fra Jotunheimen allerede i 1979, utgitt 160 vitenskapelige publikasjoner på emnet, og at han hadde ligget i telt i Leirdalen i 6-8 uker hvert eneste år de siste 35 år Nå hadde han kun et år igjen før pensjonisttilværelsen. Hvis noen så et par større gule mønetelt langs Leirdalsvegen ca. mellom Skagsnebb og Jervefonni i sommer, så var det leiren hans. Vi snakket lenge om emnet, som jo er særs spennende synes jeg. (han kunne ikke norsk, men snakket heldigvis ikke walisisk til meg heller!) Så spurte jeg ham om forholdene oppe på isen, om evt. breglepper m.m. ”Aner ikke”, svarte han. ”Jeg er aldri på isen - jeg er geomorfolog, ikke glasiolog!” Det viste seg at han aldri hadde vært på isen! Tenk det’a - sitte på huk v/ brefronten og pirke i grusen i 35 år, og aldri vært på isen! Helt utrolig, spør du meg. Da er man jaggu ekte nerd! Men assistenten hans syntes det var fint og morsomt på breen, men kunne ikke opplyse noe om de rådende forhold på tidspunktet… Nedsmelting Jeg tar på stegjerna og rusler iveg opp iskappa på Storebrean. Den er veldig løs og ”linsete” i overflata, så egentlig kunne jeg klart meg uten stegjern, ikke brattere enn det er oppover her. Overflata er også gjennomskåret av et utall små bekker og vassrenner, og det klukker, siver og suser overalt. Her skal jeg si det smelter unna! Og masser av finere sten og grus ligger overalt i isen og suger solvarme, og aksellererer smeltingen ytterligere. Et trist skue for meg som breelsker. En sval fallvind møter meg oppover isen, og alt er bare nydelig. Vel framme utenfor snøflanken jeg hadde tenkt å gå opp mot Geita, finner jeg et salongbord av en sten. Der setter jeg meg og tygger i meg ei brødskive, og drikker litt. Det rennende vannet i ei blå lita isrenne er friskt og helt uten bismak av noe slag. Rundt meg står svarte kjemper som Sokse/2189, Kniven/2133 og Store Smørstabbind/2208. Jeg ser også sporene av et følge som har gått isbratta rett opp fra brebassenget og videre i retning St. Smørstabbtind. Fra et bergheng i nord buldrer et lite isras ned, vannet muller og mumler i og oppå breen, og en lun føhnvind hvisker i det store rommet som brebassenget danner. Ellers er jeg alene med den store naturen, og alt føles så godt og riktig . Jeg nyter hvilen og sola i lange drag, før jeg igjen hufser på meg sekken, og tar iveg opp den solmjuke snøflanken mot bandet oppunder Geite... Utsikt grand lux Ura videre fra snøflanken er tørr, fast og fin, og snart er jeg oppe på bandet. Der oppe ligger en enslig kampesten av en helt annen bergart enn ura rundt, sikkert brelagt dit en gang i tiden. Oppover mot toppen på Geite brattner det til, med enkelte små sva og knauser. Men her finnes ingen vanskelige punkter, og jeg leter meg greit opp, og pluselig er varden like over meg til høyre. Noen titalls meter til, og brått når jeg egga som er skarp og rettlinjet, og en alldeles overveldende utsikt åpenbarer seg. Det enorme volumet over Tverrbytnet er som å ha selve himmelrommet under seg - under horisonten! Et stort sus fra bekker og smeltevann sjoer tungt gjennom lufta, og langt der nede lyser Tverrbyttjønne jadegrønt og blinkende under den høge julisola. Rett i front kneiser Stetind/2020 svart og stolt, og ute til høyre lyser den drivkvite ryggen på Storebjørn, som står som en diger knyttneve mot horisonten. Himmelen er blank og blå, og jeg ser dem alle, jotne bak jotne, hele gradskiva rundt, til øyet blir stort og vått... Langs egga Jeg hadde sånn halvveis tenkt å gå vestover egga til Sokse Ø-1, som er oppgitt til 2064 moh, med en tvilsom PF10. I ettertid har jeg hørt at dette er gal høyde, at toppen ligger nærmere selve Sokse/2189 enn tidl. anmerket, og at høyden er 2100 moh. Like vest for toppen på Geite ligger to vertikale hammere på en 7-8 meters høyde, som begge greit omgås litt ned i nordflanken. Egga videre fra den første til den andre hammeren er artig, et glatt møneformet sva med gode bøttetak oppe på selve egga. Over egga på sørsiden ligger et stort sprekkfritt sva i 50-60 graders helling i 25-30m mot vertikalstupet i sør, og like bratt i nord ca. 7-8 m ned mot styggbratt steinrøys. Mens man holder i bøttetakene, kan man halvt nedhuket med føttene på nordsiden av egga, føtte seg langs egga til man må nedatt i nordflanken for å omgå hammer nr. to. Vel forbi den andre hammeren, er det planke til man møter en ny diger rød hammer, som danner den østlige avslutningen av ryggen som Sokse Ø-1 ligger på. Jeg kløv ca. en tredel opp i denne, og gikk der ut på en liten pynt til venstre. Defra ser det ut som en farbar veg er å traversere et stykke i sørsiden av hammeren, for så å gå opp i noen renneformasjoner lenger vest på hammeren. Men bratt er det, og jeg ble i tvil om jeg skulle prøve, alene som jeg var, og ingen som visste hvor jeg var... Ikke hadde jeg med hverken sikringsmidler eller tau heller. Men det springende punktet ble at skulle jeg klare å komme opp, var det ikke sikkert jeg klarte å komme ned igjen. Så det ble til at jeg snudde. Det lakket mot ettermiddag, og dessuten hadde jeg 3,5 t kjøring hjem på programmet også. Jeg trøstet meg selv med at egentlig er vel ikke Sokse Ø-1 en egen 2k heller, til det er nok PF’n for liten. Lett retur Hjemturen gikk greit. Pussig med slike returer - passasjer der man årvåkent og spent tviholdt seg forbi utover, nesten bare slentrer man over på tilbakeveien. Ser ut som man liksom blir litt høydeblind, omtrent som fartsblindhet i bil. Tror likevel ikke dette er særlig farlig, man blir bare mer avslappet, og ikke mer usikker av den grunn. Nedatt gikk alt greit, unntatt et gjennomslag på en bratt snøflekk. Jeg gikk igjennom der på skumsnøen oppover også, så nå gikk jeg forsiktig som ei trane nedover, men slo likevel brått igjennom til godt over knea. Jeg bikket forover, tryna på magen og tok meg instinktivt for med armene. Disse gikk jo også rett ned i snødypet, og jeg vrikket tommelen på høyrehånda mot en sten under snøen. Shit happens ! Nede på breen drakk jeg godt med vann og vasket svetten av panna, før jeg uten stegjern ruslet i medlyset til dals. Isen hadde fastnet litt siden oppoverturen, og nå var det som å gå på barmark. Vann fosset i smelterenner overalt, og jeg var bortom et par større sprekker for å kikke. Det gurglet av vann i dypet der nede, og de største sprekkene var vel ca. 7-8 m dype, og ingen var over 2m brede. Nede igjen v/ bilen tok jeg et minibad i Leira, og vannet var slettes ikke verst! Så sa jeg ”Takk for meg!” og kikket meg tilbake på de siste dagers ”erobringer” der jeg trillet utover Leirdalen, mens foran meg lyste en gammel kjenning i kveldssola, nemlig Hestbrepigg M-1, i klarvær for en gangs skyld...

(Ein turrapport utan dramatikk. Og utan bilete.) Som vanleg hadde eg planar om ei lita veke i Jotunheimen denne sommaren, og som vanleg vart planane endra. Meininga var at Andreas og eg skulle ta ei langhelg i slutten av juli, men den helga vart fyrst sambuar Marit sjuk, deretter Guffen (14 mnd), og til slutt fekk eg samme suppa sjølv – to dagar med oppkast og diaré. Løysinga vart ein kortare tur denne helga, i litt lettare terreng. Formen er ikkje som han skal vera – det er fint å gå med Guffen i barnevogn eller i beremeis, men det har ikkje same treningsnytten som turar til fjells. For ein gongs skuld nærma eg meg Jotunheimen frå Oslo, og turen gjennom Valdres var fin. Det er stort når Jotunfjella dukkar opp i horisonten. Eg køyrde over Valdresflya, vidare til Randsverk, og inn til bommen i Veodalen. Sekken var fullpakka, for fyrste gong på lenge – eg rekna meg fram til at det var minst ti år og minst femten kilo sidan sist eg hadde full oppakking på ein solotur. Eg tok raskt av frå bilvegen, og hadde ein flott tur innover Trollsteinkvelven. Kjem ein fyrst over kanten er det heilt flatt innover, og eg fann meg ein teltplass på nordsida av det smale vatnet, like ved fossen som kjem ned frå Trollsteintjønne (1755). I andre enden av vatnet stod to telt frå før, og der finst mange flotte teltplassar her inne. Medan eg ordna meg til for kvelden kom tre personar gåande ned frå Trollsteinhøene, truleg dei som heldt til i dei to telta. Dag 1: Trollsteineggje – og to til Guffen får altså skulda for at eg er dårlegare trent enn vanleg, og han får òg skulda for at eg også i ferien vaknar mellom seks og halv sju. Ut av teltet, til ein fin soloppgang. Fleire reinsdyr ruslar i nabolaget; i det heile er Trollsteinskvelven ein dal med mykje rein. Eg la vegen innover mot Svartholsglupen, forbi dei svære morenene under Grotbrean, og svinga sørover mor Svartholshøe (2067). Ein relativ anonym topp, samanlikna med det som ventar. Neste topp, Trollstein-rundhøe (2170) har ein imponerande austvegg, og ein like imponerande varde på toppen. Ein liten pause her, med mat og drikke, før eg går ned i det neste skardet, og tek fatt på bakkane opp mot hovudmålet for dagen, Trollsteineggje (2300). Egga vert gradvis meir interessant og spanande. Det mykje omtalte utsette punktet rett før toppen er lett å unngå. I eit lite søkk er der eit område med grus og småstein, der ein tek ein liten runde til høgre før ein lett kjem seg opp att på ryggen. Toppen har flott utsikt, både nedover og oppover. I luftline er toppen på Glittertind rundt ein kilometer unna, og eg ser heile tida nye folk som viser seg der oppe. På veg ned att ser eg det fyrste teiknet til liv i Trollsteinkvelven denne dagen, eit taulag på sju personar som passerer Grotbreahesten på veg vestover. Me krysser kvarandre nesten i skardet nord for Trollstein-rundhøe, og to av dei sju løyser seg ut av tauet, og legg i vegen til denne toppen i eit imponerande tempo, før dei snur nedatt omtrent like fort. Ein rask og effektiv måte å samla toppar på! Eg går same veg attende til teltet, der eg kokar opp litt halvgod mat, før eg slappar av i teltet med ei halvgod bok. Dag 2: Nørdre Trollsteinhøe – og fire til Opp til vanleg Guffen-tid. Eg finn ut at eg satsar på å nå dei toppane i nabolaget eg ikkje har vore på før, og pakkar ein lettare sekk enn dagen før. Eg går frå teltet alt i sjutida, og turen går fyrst opp bakken ved sida av fossen, omtrent rett nord, før eg svingar vestover mot det store platået på Nørdre Trollsteinhøe (2201). Her har eg vore før, men ikkje i så klart og fint ver som no. [Den gongen gjekk ruta via Austre, før eg møtte veggen i form av ei tjukk skodde på veg til Nørdre. Dum som eg var, heldt eg fram til topps, utan å tenkja på at kompasset låg att i bilen. Kva retning eg returnerte i då, veit eg ikkje, men det var i alle fall ikkje den vegen eg burde gå! Kompasset var sjølvsagt med denne gongen – ein lærer jo litt av feila sine – men denne gongen mangla det nyinnkjøpte digitale kameraet. Eg legg difor ikkje ved bilete her, men spesielt interesserte kan når som helst stikka innom i Gamlevegen i Volda for å sjå lysbileta.] Toppen er ein av dei flataste, og er ikkje så veldig spanande, men byr likevel på ei overrasking for meg: Då eg var her for nokre år sidan, stoppa eg ved det trigonometriske trafikkskiltet, og såg ikkje noko anna topp-punkt. No ser eg ein varde berre ti-femten meter unna – skodda må ha vore tjukk sist eg var her. Klokka er rundt halv ni. Eg kjem til å tenkja på at det er Vinjerock-dag, utan at eg høyrer noko til dei. Her er heilt vindstille, alt eg høyrer er elvesus nede i dalane, og min eigen tinnitus i venstre øyre. For å heidra Vinje dreg eg like godt i gang ”Blåmann, blåmann”, alle seks versa, og sidan det er på dagen 193 år sidan sjølvaste Ivar Aasen vart fødd, held eg fram med ”Tidt eg minnest ein gamal gard”. Eg reknar med at det er fyrste gong dette har skjedd, i alle fall så tidleg på morgonen. Etter litt vatn og nokre kjeks går eg sørover mot Søre (2161), og vidare mot Gråhøe (2154). Utsikta mot Galdhøpiggen og nabotoppane er fin frå den siste toppen. Eg tek same vegen attende, og sidan eg har ambisiøse planar for resten av dagen, skippar eg Austre, sjølv om det er ein flott utsiktstopp. Eg er nede ved teltet att i elleve-tida, og tek ein times pause der eg får i meg litt mat. Deretter tek eg fatt på den lange, jamne og seige motbakken opp mot Austre Glittertindoksle (2260). Undervegs merkar eg at beina ikkje er heilt sikre på om dette var ein god idé, men viljen er god, og me kjem oss opp. Flott utsikt også her – også denne toppen ligg omtrent ein kilometer frå Glitterting i luftline. Eg har brukt rundt to timar til toppen, som er den femtiande 2000-toppen eg er på. Hadde eg hatt lut kunne eg feira med lut og kaldt vatn, no vert det berre kaldt vatn. Eg er altså ferdig med dei femti fyrste, men ser ingen grunn til å venta med å koma i gang med dei femti neste. Begge dagane har eg hatt god utsikt til Grotbreahesten (2018). Som så ofte før ser eg meg ut ei god rute, som så ofte før tek eg ein snarveg når toppen nærmar seg, og som så ofte før innser eg for seint at eg burde halde meg til den fyrste ruta. Eg gjekk til topps frå aust, der det var relativt laust, og relativt bratt. Det er nok betre frå sørsida, der eg gjekk ned att frå toppen, som eg nådde rundt klokka fire. Eg var ved teltet igjen bortimot halv seks. På veg til parkeringsplassen morgonen etter er eg godt nøgd. Det er eit fint område her inne, nesten fritt for folk. Eg finn ut at Trollsteinkvelven nok er favorittkvelven min i Jotunheimen. Åtte toppar på to dagar – bra til å vera meg.

Akt 1 - Fra knutsholet 28.06.06 Akt 1 var nok både den mest spennende og flottest akten. Den er kort omtalt i denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5781 ---------------------------------------------------------------------- Akt 2 - Knutsholet rundt 14-15.07.06 Det var en eneste gang det var kaldt i juli, og det var 14.07 og dagene før. Så sånn sett var vi kanskje ikke helt heldige med denne, men vi så oss på forhånd blinde på en værmelding av den bedre sorten, men for en gangs skyld denne sommeren ble det heller langt verre enn det som var meldt. Det hele begynte med at kajakkferskingene Morten og Torgeir som begge hadde Gjendealpene som primære arbeidsområdet denne sommeren la hodene i bløt om hvor vi kunne finne på noe ugagn i lag. Det ene forslaget etter det andre falt på steingrunn. Enten tente ikke Torgeir, eller så var jeg lunken, men så som lyn fra klar himmel datt det ut av meg - hvorfor ikke Knutsholet rundt? Hvorvidt Torgeir tente på den ideen vet jeg ikke, men jeg var med ett i fyr og flamme så Torgeir turde vel ikke annet enn å være entusiastisk? Dato ble spikret og så var det bare å glede og grue seg om hverandre. 2 blir til 3 Jeg hadde tidligere antyde for Robert at det kunne bli aktuelt med tur på det tidspunktet, så jeg inviterte like godt ham også med. Jeg hadde en kajakk ekstra og man kan sikkert alltids lesse litt ekstra fellesutstyr på Robert tenkte jeg. Han var heller ikke vanskelig å be, og etter en kort jomfrutur for Robert på en forblåst Strandefjord erklærte jeg Robert som klar for oppgaven. Det blir helt annerledes og langt roligere vann i morgen tidlig nærmest lovet jeg. Forandring av planer Det ble ingen god natt. Jeg sov dårlig fordi jeg la meg sent og visste at vekkerklokka kom til å ringe snart. Robert sov dårlig fordi han aldri sover godt her hos oss. Litt mørkt og overskyet vær skremte meg ikke i starten, det var jo meldt så fint så fint vær. Kraftige vindkuler som røsket i kajakkene på taket over Valdresflya gjorde meg imidletid litt mer betenkt. "Det løyer nok noe mer litt utpå morgenkvisten", forsikret jeg Robert om. Nedover mot Maurvangen pisket vinden opp selv de minste vanndammene. Skepsisen bredte seg langsomt fra magesekken og oppover. Et kort stykke før Gjendesheim traff vi på en blid og morgenfrisk Torgeir som allerede hadde rukket å losse kajakken, parkere lenger unna så han slapp å betale noe for det hele for så å gå tilbake igjen. Han meddelte at det var ikke så gale med bølger. Jeg og Robert kommer rullende ned den siste bakken mot rundkjøringen ved Gjendeosen kiosk og parkering da synet av et Gjende i opprør møter oss. Hva er dette for noe? Robert sier ikke stort og jeg bare mumler noen usammenhengende gloser om at dette ikke kan være sant. Tusenvis av frådende skumkammer glimter og lyner i den lave morgensola og kulingen (ok, jeg overdriver nok en liten smule nå) feier inn over parkeringsplassen. Hva nå? For en førstegangspadler er dette helt umulig, det ser jeg med en gang. Kanskje ville jeg klart det, men jeg ville vært utslitt innen jeg var på Knutsholstangen. Snu? Torgeir ser spørrende på oss som om han ikke har enset villskapen ute på Gjende. Men vi kan da prøve og "leke litt i bølgene", som han uttrykker det. Jeg er smådeppa og vurderer seriøst å droppe alt og reise hjem å legge meg, har jo tross alt noen timers søvnunderskudd. Vi blir likevel enige om at Torgeir skal padle, mens vi skal ta båten. Om Torgeir merker han ikke greier det, skal han snu og ta båten han med. Etter en drøy og meget kald times venting i vinden går vi ombord i Gjendine, første og eneste gang så langt for mitt vedkommende. Gjendine humper og pløyer seg gjennom de frådende bølgene og vi er begge to sjeleglade for at vi sitter her og ikke befinner oss i en kamp på "liv og død" der ute mellom de voksne bølgene. Litt før Gjende gjør en knekk får vi så vidt øye på Torgeir, dvs. Robert ser han, jeg ser bare blinkingen i de hvite årebladene som går jevnt som en motor opp og ned av vannet. Litt lettet over at han fortsatt lever slapper jeg litt mer av i båtsetet. Mountain Jungle Jeg hadde nok lest litt og hørt litt om turen langs Gjende fra Gjendebu til Knutsholstangen. Kuppert, tett bevokst, ufremkommelig og uryddig er noen uttrykk jeg hadde lagt merke til. Stor var overraskelsen da vi elegant skled gjennom bjørketrærne østover langs Gjendes sørbredd. Noen nysgjerrige kuer var faktisk største utfordringen. Det er sikkert noen "pingler" som har gått her før sa jeg til Robert, selv om jeg innerst inne visste det ikke var sant. Vi passerte en liten hytte som jeg ikke visste eksisterte. Stier og tråkk som hadde først oss enkelt så langt ble med ett borte. Ennå var terrenget tålelig enkelt, men det tok raskt slutt. Vi svettet, vi bannet og vi slet. Det gikk opp, det gikk ned. Kvass vegetasjon skrapte opp leggene. Trær og busker var bare i veien. Stæsj på sekken hang seg fast, og det ble bare verre og verre. Alle tanker om å sitte nonchalant på Knutsholstangen og ønske Torgeir velkommen etter forsvant. Nå var spørsmålet heller: "Venter han fortsatt på oss?" Vi passerte et enormt rasområdet hvor hele fjellsiden var forvandlet til et katastrofeområdet, før vi kom inn i den siste og aller mest tettvokste fjelljungelen. Mer kupert, mer ugjennomtrengelig og med enda flere giftige innsekter enn før. Å stoppe nå er ikke noe alternativ, det er bare å komme seg gjennom og legge urskogen bak seg. Litt ovenfor Knutsholstangen sitter Torgeir på en stein og gliser fornøyd mot de to utmattede båtturistene. Den kalde fredagen De få solgløttene vi har hatt har for lengst takket for seg. Det er overskyet med et kaldt nordadrag i det vi rusler oppover lia mot Knutsholet. Akkurat passe når man er i bevegelse, akkurat litt for kaldt når man ønsker en pause. Ergo blir det lite pauser. Vi når brefronten og går et stykke oppover i venstre kant av denne før vi svinger nesten 180 grader og skrår nordøstover med kurs mot Nørdre Skarvflytinden. Østflanken er full av istapper, små snølapper og andre vitnesbyrd om at det er en kald dag i høyden, neppe mye over null. Etter en bratt steinur er vi på Nørdre Skarvflytinden. Etter Nørdre besøker vi 2 mindre topper, den første snaut 15 meter lavere enn Nørdre, med en altfor lav primærfaktor, den neste noe høyere (mellom 2075 og 2080 meter tror jeg Robert målte, med en primærfaktor som høyst sannsynlig ligger i intervallet 10-15 meter. Kjapt fortsetter vi oppover skråningen mot Midtre Skarvflytinden mens sola så vidt får lirket noen varmende solstråler gjennom det tykke skylaget. Da passer det naturligvis ypperlig med en pause. Torgeir er utålmodig og er snart i full gang med å sette rappellfeste. Det er dessuten alltid betryggende å være på tur med Torgeir - ved siden av å være en sindig og meget trivelig kar, nøler han aldri med å hoppe utfor først for å teste sine egne rappellfester. For meg er det årets første rappell, og i god stil, med enkelte klossete ablegøyer kommer jeg meg nedover veggen. En av de klossete ablegøyene er å "glemme" hånden under rappelltauet, like før vekten kommer på for fullt, så med full vekt "moses" lanken inn i den sprø skorpelaven som bygger og bor her oppunder høge berget. Litt "tomatsaus" på kameraveske og jakke blir resultatet, men tøffe pyser lar seg ikke affisere av slikt. Etter den første rappellen når vi et skar mot en morsom bitopp som alle naturligvis må oppom. En rappell til litt på skrå og straks kan vi klyve ned til det laveste punktet, Videre er det småluftig klyving opp til Søre Skarvflytinden, med en del snø og is den siste biten. Opp mot Skarvflyløyfttinden røyner det litt på for både meg og Robert, men med to tidligere bestigninger kan jeg sluntre unna og skrå vestover et stykke før toppen og dermed snike til meg en liten ekstrapause. Opp til Austre Leirungstinden er det akkurat passe spennende. Flanken er nokså bratt og dominert av sva, for øyeblikket overveiende dekket av snø og is. Torgeir nærmest spinner opp med "hendene i lomma", mens jeg foretrekker å pirke litt i isen med øksa enkelte steder. På toppen av Austre strømmer et herlig kveldslys gjennom skydekket og lyser opp den majestetiske toppvarden, for anledningen lekkert pyntet med en mengde snønåler. Jeg er som vanlig ikke flink nok til å få i meg nok væske og får etter hvert en lett sjanglete, promillelignende gange, slørete blikk og rørete prat der jeg stort sett romsterer for meg selv et stykke bak Torgeir og Robert. Vi finner en grei, men noe løs vei ned fra Austre Mot Vestre litt til venstre for selve eggen som ikke er spesielt grei å følge. Midtre Leirungstinden avlegges et kort besøk før vi fortsetter mot Vestre Leirungstinden og dennes østegg. Via et tråkk opp noen løse og litt utsatt grasshyller kommer vi oss opp til en markert, vardesatt steinblokk der "klatringen" tar til. Vi setter en tvilsom standplass 5 meter lenger oppe, mens Torgeir forsvinner rundt hjørnet og ut på ei hylle i nordøstveggen. Takket være den samme Torgeir har vi med oss svært lite sikringsmidler og det ender med at, slitne som vi er, sent som det er, skummelt som det er, og ikke minst fuktig og isete som det er - klokelig snur. Østegga på Vestre Leirungstinden blir for stor for oss i kveld. På vei ned opplever vi den vidunderligste solnedgang i det skydekket plutselig letter og etterlater seg en mengde fargerike løstsvevende skydotter. Vi står høyt oppe på en snøegg, høyt over Knutsholet og beundrer det hele en lang stund før vi trekker ned mot Leirungsdalen og en kjølig bivuakk. Nytt forsøk På det kaldeste kvelden før var det enkelte pinglete stemmer, inkluder undertegnede, som ymtet frempå om å avbryte hele Knutsholet-rundt turen og snike seg diskré ut av fjellheimen tidlig på lørdagen, men en nydelig soloppgang over Leirungskampen og Torfinnstindane med dertil tilhørende skyfri himmel gjør at alle tanker om å feige ut forsvinner. Dessuten - noen timers dårlig, småhutrende søvn har gjort godt, både på humør og innstilling. Denne gangen tar vi fatt på søregga mot Vestre Leirungstinden. Kraftig kastevind på eggen og partier med is gjør at jeg igjen ganske raskt krymper, men først på "svaet" oppunder toppen feiger jeg helt ut. Torgeir går først, mens jeg og Robert bruker tauet et kort stykke opp svaet. Og så: Endelig er Vestre Leirungstinden vår, via en liten omvei. Vi har gått alt for sakte. Når ikke Morten er brems, så er Robert brems og ergo går det alt i alt alt for sakte med oss. Jeg skal være "turleder" for en tur med Valdres Tur- og Fjellsportlag dagen etterpå til Slettmarkspiggen, og er avhengig av å rekke båten som jeg på det tidspunktet tror går ved 15 tiden fra Gjendebu. Det er derfor ingen muligheter for å rekke alt sammen ut til Søre Nål. Søre Knutsholstinden følger raskt, og Vesle Knut byr på lett og luftig klatring. Det er to hoveddrag oppover, og vi velger det lengst til høyre ut mot Knutsholet. 2'er klatring med et par enkle 3'er flytt. Ned på nordsiden er det et ganske langt stykke som til tross for at det er enkelt, krever konstant konsentrasjon. Sørryggen opp til Store Knut er uendelig lang, men blir til gjengjeld morsommere og morsommere jo lenger opp man kommer. 3 blir til 2 På toppen av Store Knutsholstinden, hvor det nesten er vinterlig, er det på tide å skille lag. Torgeir skal ned til kajakken sin på Knutsholstangen og skal fortsette nedetter nordryggen. Jeg og Robert har en båt å rekke og må derfor skynde oss litt. Vi går derfor ned "turiststien" i vestflanken, en overraskende stor utfordring i grunnen. For det første er det snødekt og etter hvert meget isete i den øvre delen, for det andre klarer vi nesten å la oss lure ut i stry av en "narrevarde" og etter hvert blir det mer og mer sva og løs stein. Selv sindige Robert som til stadighet løser ut stein med den største ro, får seg en liten støkk da det plutselig blir bevegelse i underlaget både på undersiden og oversiden. Noen få minutter etterpå er han faktisk en smule spakere, men det varer ikke lenge. Men det er likevel såpass stygt mange steder at jeg undrer meg på om ikke det må bli en del småstygge episoder med flyvende, rutsjende og hoppende stein når trafikken er stor. Det er tross alt en del uerfarne toppturister som er enda flinkere til å sette løsgods i bevegelse enn talentene Morten og Robert. Vi kommer oss i alle fall levende ned i dalen og småløper ned til Gjendebu uten tid til å skifte. Klissbløt i fullt goretex antrekk ankommer jeg Gjendebu litt over 3 bare for å oppdage at båten går 16. Nåvel, Robert er i strålende humør med en drøss nye topper, og jeg kan ikke akkurat klage jeg heller. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ Akt 3 - Valdresflya til Gjendebu 2.-3. august Værmeldingen er ikke altfor trygg, men når "sykkelfanatikeren" Tor Erik omsider har tid et par dager til å la sykkel være sykkel, og bli med til fjells. Tidlig onsdag 2. august ligger tunge regnskyer ned over fjellsidene i Jotunheimen og veibanen over Valdresflya er gjennombløt. Motivasjonen skranter litt, men vi håper på bedre tider (les vær). En sykkel settes igjen på Gjendeosen før vi kjører 10 km tilbake mot Valdresflya og trasker innover i den regnvåte vegetasjonen. Det regner stort sett sammenhengende oppover Leirungsdalen. Ikke før vi er oppe ved Leirungstjønne kommer den første solgløtten, men derfra blir det bare bedre og bedre. Vi skrår oppover fjellsiden og kommer opp på det vesle bandet mellom Vestre og Midtre Leirungstinden. I motsetning til sist har vi nå nok sikringsmidler og fjellet er nesten tørt, eneste ørlille problem er noen sorte vegger som presser på fra sørøst. Først sneier en mørk regnsky oss i det den passerer over Leirungskampen og Torfinnstindane. Vi kan se hvor tett det regner nede i Torfinnsdalen, men den neste ser verre ut. En vegg så mørk at man kan tro dommedag er nær av mindre vokser over Valdresflya og presser seg snart langsomt innover Leirungsdalen. Det blir med en gang litt stress over klatringen. Tor Erik jobber seg ut på de løse hyllene mens jeg stadig skotter bort på svartveggen som nærmer seg faretruende. Vi går en kort taulengde ut på hyllegalleriene og så rundt en stor blokk og opp en styggløs kløft. Alt er løst. Storst som smått. Standplassen er en vits, men når nesten selve grunnfjellet er løst får man gjøre det beste ut av det. De første regndråpene kommer i det Tor Erik begynner på andre taulengde. Han dropper første mulige oppgang og forsvinner i stedet videre på ei løs utsatt hylle. Regnet tiltar og jeg har bare en tynn trøye på. Dvs. det er en mellomting mellom regn og sludd. Temmelig kjølig. Det både varer og drøyer, ja det føles som en evighet. Innen standplassropet når rundt bergknausen, sterkt utvannet av vindkulene, er jeg så gjennombløt og frossen at hele kroppen skjelver. Det er en lettelse å komme i gang. Hylla fortsetter bortetter fjellsiden før tauet omsider går ca. 5 meter opp. Fjellet er såpeglatt og med et par dundrende glipptak kan jeg være glad jeg ikke gikk først. Atter en gang på Vestre Leirungstinden. Vi fortsetter raskt videre, runder Søre Knutsholstinden og tar først pause innunder Vesle Knut. Sola begynner å titte frem igjen og det klarner raskt opp, men fjellet tørker sakte. Alle passasjer hvor friksjonen er av avgjørende betydning blir derfor plutselig mye mer skumle. Vi velger ytre varianten opp til Vesle nå som sist, i motsetning til den "indre" varianten som vi gikk for en god del år siden. Hele veien videre opp til Store Knut er det nå kjent terreng. Nordryggen på Store Knut Etter en stund med finvær legger tåka seg klamt nedover Store Knut. Det er null tørk i svartmosen og over alt er det skumle, såpeglatte partier. Ned til den markerte hammeren rett nord for toppen er det lett. Hammeren omgås relativt greit litt ned i vestflanken før vi raskt tar oss tilbake til eggen. Eggen følges så det meste av veien, selv om dette er litt småplundrete en del steder. Hammeren opp mot Midtre Knutsholstinden ser virkelig flott ut på avstand. Slank og steil, ved nærmere øyensyn dog langt mindre truende. Jeg foreslår å lede den øverste biten som vi velger å gå i venstre kant. Det er sent på kvelden og jeg har vel tusen ting å skylde på, men selv med tau psyker jeg ut her. Mindreverdighetskompleksene brer seg som ild i brunt gress. Jeg stoler rett og slett ikke på friksjonen i den dyvåte sortmosen. Og så er det så lett når man har sterkere følge å dra veksler på. Så jeg klatrer ned igjen, og så leder Tor Erik opp den nesten 25 meter lange taulengden som er fulle av brukbare tak. Men det er ganske utsatt, det er et godt stykke nedover mot Svartdalen før man når bunn. På en måte virker det nesten bedre å starte på en hylle lenger ute mot Knutsholet, for her kommer man høyere før klyveklatringen tar til, dessuten er det ikke så langt ned rett under. Det er i alle fall mange varianter fra 2-2+ og oppover til i alle fall 3 (man kan selv variere), og det er sikkert et trivelig lett "buldefrelt" å boltre seg på når det er tørt med friksjon i rikt monn. Fra Midtre må vi klyve ned to knøttsmå hamre før vi er fremme ved skråplatået mot Nørdre Knutsholstinden. Her råker vi tilfeldigvis på en forseggjort bivuakkplass. Ferdig ryddet og med god plass til to liggeunderlag, så natten blir tilbrakt på 2130 moh. Etter en kort kveldstur til Nørdre Knutsholstinden hopper vi i posen og koser oss hele 10 timer (fryser knapt i det hele tatt), en virkelig kremnatt. Siste dag i siste akt Den standhaftige tåka gjør at vi ikke har noe hastverk med å stå opp, så vi somler som bare det og får med oss en herlig stund når tåka sprekker opp i Knutsholet. Tor Erik svipper oppom Midtre Nål og så er vi begge en rask tur oppom den vesle nubben rett nordvest for Søre Nål før vi setter standplass på Søre Nål. Fjellet begynner nå å bli såpass tørt at det er trivelig å klyve igjen. Etter rapellen fra Søre Nål går Tor Erik opp ei anne rute på topptau. Vi har studert en rampe som går på skrå nedover i vestflanken mot Svartdalen og ønsker å prøve denne. Fra skaret sør for Søre Nål er det greit å komme ned til denne rampa, men i vestflanken under Søre Nål er det styggbratt. Vi søker litt frem og tilbake i "veggen" før vi ender opp med en rappell til. Hylla ned til dalen er egentlig en drøm å gå og både finere og ikke minst raskere enn vår tidligere rute som fulgte nordryggen i brekanten. Det er også tydelig på tråkket her at det er en variant som mange har benyttet. Båten nås med god margin, og Tor Erik får syklet litt i tillegg i det han må hente bilen opp mot Valdresflye.

Varmt ja! Bygdin lå speilblank og stille under en høg blå himmel, da jeg ankom Eidsbugarden ca. kl. 0730. Ti minutter etterpå kom også Nils, og vi ordnet litt pakking og ryggsekker, før båten tutet for første avgang kl. 0810 i retning Torfinnsbu. Der campet Morten, Torgeir og Pål i telt v/ Nybue, en drøy kilometer nord for Torfinnsbu. De hadde padlet dit i kajakker fra østenden av innsjøen dagen før. Målet for oss alle var Torfinnstindtraversen over Austre/2119, Midtre/2110 og Vestre/2085. Nils og jeg aktet i tillegg å gå Torfinnseggen videre, for også å ta med oss Kvitskardtind/2193 og Kvitskardoksle/2065. Det sto kaldt fra vannet utover Bygdin, så jakka var god å ta på utpå der. Nils og jeg hadde jo ingen kajakker, og siste båten tilbake gikk jo som vanlig alt for tidlig, så vår plan var å gå helt tilbake til Eidsbugarden når dagens fem 2k-topper var i boks. Men det skulle etterhvert vise seg å bli en svært så seig marsj... Grunnet liten vannstand i sjøen, måtte vi klatre opp fra baugspissen av båten og videre opp på brygga v/ Torfinnsbu. Der var ingen andre turkamerater å se, så vi sendte en sms til Morten, som svarte at de hadde gått iveien før oss, og satt allerede og ventet oppe v/ foten av renna vi skulle klyve opp til Austre. Så Nils og jeg jabbet i veg fra Torfinnsbu kl. 0915, oppover den allerede kokvarme mota retning Austre. Sola sto oss rett i nakken, og jeg var i tillegg svartkledd fra topp til tå, så svetten silte fort helt fra start . Samtidig gikk også et guidet følge med en 4-5 svensker samme veg. Vel oppe ved innsteget til den østligste renna på Austre ventet Morten, Torgeir og Pål, like blide som morrasola bak oss . Svenskene tok iveg oppover, mens vi tok en matbit. Vi stresset ikke med å komme etter. Litt distanse burde vi ha lell, grunnet faren for steinsprang nedover den bratte og markerte renneprofilen. Så var det til å tygge høydemeter. I det vi starter oppstigningen flyter med ett en ung kongeørn ut på himmelblåa rett over hodene våre! I renna sto lufta varm og stille, så jeg i min svarte langbente habitt savnet noen vindgufs for avkjøling! Klyvinga oppover gikk greit og uten dramatikk, men man skal være obs. på mye løs sten, og såvidt mulig unngå å berøre slike, særlig når man vet at fallsten ikke kommer ut av den smale og markerte renna, og spesielt når man vet at man har folk bak seg! Ca. 2/3 opp i renna ligger en langstrakt liten hammer og kløyver renna i to løp. Vi gikk til venstre og til topps på hammeren. Herfra kunne vi nå nyte synet et speilblankt og blått Bygdin, som etterhvert lå lengre og lengre under oss. Samtidig nådde vi igen svenskene, vekslet noen ord, for så å gå videre først i løypa. Grei klyving videre også, det bratner litt mot toppegga, med et par litt vanskeligere opptak, men ingen spesielle vanskeligheter. Etter ca. 3,5 t nådde vi toppen på Austre/2119. Like før toppen lå ura blek og gul rundt en snøflekk som til vanlig tydeligvis har vært mye større enn nå. Nedsmeltingen av fonner og breer er stor i år. Ikke bra dette. Breer og fonner minker eller forsvinner, og etterlater seg kun gusten ur som er løsere enn det meste, og heller ingen snørenner å benytte for å spare knea litt nedatt finnes . Langs himmelranda Litt etter oss kom også svenskene, men de skulle heldigvis ikke lenger enn til Austre, slik at kødannelse v/ rappellene kunne unngås. Laaangt under oss lå Bygdin som en polert blågrønn juvél i sommerdagen, og speilet de kritthvite cumulusskyene som nå begynte å bygge seg opp i sør, og elvene Torfinnsdøla og Langedalsåne streket seg krokete og kritthvite mellom grasgrønne rabber ut i innsjøen. For et vakkert skue, og for en berusende følelse av frihet, flukt og høyde! Etter obligatorisk mat/drikke og fotografering, var det på med klatreselene, og bort til dagens første rappell. Torgeir ordnet med festet, som ligger en 7-8 m nede på siden mot Torfinnsdalen. Der bugnet det forøvrig med gamle slynger. Vi spikket vekk de fleste, og lot en håndfull som så bra ut sitte. Pål var ute på kanten og myste skeptisk ned i det skyggefulle dypet, og sa bare ”Aldri i verden!”. Vi argumenterte så godt vi kunne, og Pål dro litt på det, men lot seg dessverre ikke overtale. Så han tok derved følge med svenskene tilbake til Torfinnsbu. Kanskje du ville tatt sjansen en annen dag Pål, for er man på vippen, så kan faktisk slike følelser og avgjørelser variere med dagsformen... Deretter forvant Torgeir i dypet først, en rappell på ca. 25 m. Alle kom velberget ned her, og vi gjøv på klyvingen videre opp til Midtre/2110. Bratt opp fra skaret her, hvor vi holdt noe ut til venstre på Bygdin-siden. Etter et par litt utsatte hyllepasseringer, havnet vi i ei lita renne som igjen førte oss opp på egga. Øverst her var et par vanskeligere opptak der lange armer var en fordel, og deretter greit de siste få metrene til varden. Vi så nå at det sto to personer på Vestre/2085, men disse gikk snart videre utover Torfinnsegga. To andre var foran oss, og på veg opp til Vestre fra skaret mot Midtre, og enda to kom faktisk opp til Vestre fra Bygdin via renna mellom Vestre og Midtre. Sannsynligvis lite brukt som adkomst den renna... Vi koste oss ved varden på Midtre i det vindstille solvarme været, og det var nesten bare godt da en flyktig skygge av en overdrivende sky la seg over toppen for en stakket stund. Vi fotograferte, diskuterte topper i det fjernblå rundskuet, mimret over diverse turminner, og praten gikk lett og ledig om rygger og raviner, traverser og vegvalg i fjellheimen - og vi gledet oss til neste rappell. Trivsel i n’te potens dette! Lekk... eller? Så forberedte vi neste rappellfeste, der det også lå mange slynger fra før, 13 i tallet hvis jeg husker riktig. Selv med et så skummelt tall, satset vi på at ikke alle 13 var Murphy sine og la ingen ny, men tredde tauet bak dem alle, og kastet det ned veggen mot skaret i NV. Forøvrig den første bruk av mitt nye tau, et 60 meters Mammut Challenge Line 9,2 mm. Torgeir bandt seg inn i åtteren, og sto på vippen ut i rappellen da noe rart skjedde. For ut fra hans høyre bukseben sildret en liten stråle fra ankelen... Vi stusset jo litt først, før vi oppdaget den korrekte årsaken. Han hadde fått sugeslangen på sin Camelbak som hang og slang fra den ene ryggsekkremma innunder beltet på klatreselen, og munnstykket i klem, og nå rant vannet ut igjen der nede. ”Åja, det var sånn det var?”, gliste vi andre høyt . Hehe, for ellers så jo dette svært lite mandig ut, mente vi - med Torgeir stående på kanten av stupet, og så renner det noe ut av buksebenet..! Og dette skjedde faktisk v/ to anledninger! Virkelig våte rappeller dette, Torgeir! Neste mann ut var Nils, som med et bredt smil om munnen rygget seg ut over kanten. Om litt slakket tauet, og ”Nede!” ble gaulet opp til Morten og meg som fortsatt sto igjen oppe. Da Morten forsiktig føttet seg ned til festet, skjedde noe skummelt. En sten på størrelse med ei normal soveromspute gled av den smale nabben festet satt på, selv om Morten knapt var nær den. Den falt ned stupet ut mot Bygdin. Først 5 lange sekunder med stillhet, så et skarpt brak før et svare rabalder ramlet fra opp fra dypet... Steinspranget styrtet så videre ned renna mellom Midte og Vestre, akkurat der de to personene hadde kommet opp noen få minutter før! Huff og huff, noen ganger er det ikke allright! Denne rappellen er også ca. 25m, og litt tricky, siden landingspunktet ikke ligger i loddlinjen under startpunktet. Man skal egentlig rappellere litt ut til venstre for å havne riktig ned i skaret, men møter etter en 6-7 meter et lite overheng, mister alt fotfeste, og raser samtidig i en pendelbevegelse mot høyre. Litt spooky følelse, men man når raskt innpå veggen igjen lenger ned, og kan ta seg inn igjen i retning landingspunktet derfra. Vel nede er det kun få timetre ut et lite platå til neste rappell på ca. 10m. Her måtte Torgeir utom en liten pynt på Torfinnsdalssiden og dingle litt med bena! Herlig og kilen høydefølelse utpå der! På platået møtte vi også to andre som kom motsatt veg, de to som uvitende hadde unngått stenspranget etter fallstenen med få minutter. De hadde ihvertfall en vanskeligere oppgave enn oss! Den lille10-metringen gikk greit unna, og så ventet den siste 25m rappellen ned til bunnen av skaret mellom Midtre og Vestre. Her brukte vi to tau, hvor Torgeir gikk drøyt halvveis ned først, for så å henge der for å fotogafere oss andre når vi kom ned på det andre tauet. Her er rappellfestet helt ute på stupkanten. Siden Torgeir allerede hang i slyngene, ble disse dratt ut og strammet ned over brekket. Derfor måtte vi andre ned på ei fotstor hylle halvannen meter nedenfor kanten for å få tak i det andre tauet og koble oss inn i rappellen, noe vi fant såpass risikabelt at vi for sikkerhets skyld sikret oss med ei midlertidig båndslynge til rappellslyngene før vi gikk ned på hylla for å koble oss på tauet. Men alt gikk prikkfritt, og som siste par ned ordnet og pakket Torgeir og jeg tauene mens vi sto i skaret, før vi alle tok fatt på klyveklatringen opp til Vestre. Vi trakk her ørlite ut til venstre først, for så å gå litt høyre i siste del, der de siste få metrene er vanskeligst, grad 2+ vil jeg si. Jeg kom opp sist, og hadde 2m igjen, da jeg ser føttene til Morten og hører ham si: ”Vær forsiktig her’a... Glipper du her er det game over!” Joa, man blir jo noe baktung med både sikringsutstyr, tau, 3 l drikke og 3,5 kg fotoutstyr i sekken, så grad 2+ er faktisk ingen spøk med en sekk på 18 kg. Glad ikke isøks og stegjern var oppi der også... Vegskille Så var det verste gjort. Vi sto nå på Vestre, hvor vi skulle skille lag. Morten og Torgeir skulle nedatt til kajakkene v/ Nybue, mens Nils og jeg hadde en dryg etappe over ytterligere to 2k-topper, samt en laaang retur til Eidsbugarden. Fra Vestre beskuet vi nå Torfinnsegga vi skulle gå videre, samt hele Torfinnstindtraversen vi hadde gått bakenfor oss. Været var stadig like gromt, og i sør og øst tårnet massive cumulusskyer seg opp over horisonten. Bra uværet ikke trakk innover fjella, slik at vi hadde fått tordenvær over egga! For vi så jo på nyhetene dagen etter hvor voldsomt uværet hadde herjet med skypumper og kjempehagl over lavlandet samme dag. Morten og Torgeir sa om litt ”Hadet!”, og staret iveg ned urbratta mot Langedalen, for etterpå å padle tilbake til bilene ved østenden av sjøen. Nils og jeg tok fatt på neste delmål - Kvitskardtind og Kvitskardoksle som raget opp i NV, bakenfor andre enden av Torfinnsegga. Litt ut langs egga hørte vi brått en hard og stygg lyd av fallende sten. Vi oppdaget så tre digre stener som lenger fremme styrtet ned stupet fra egga og ned mot Torfinnsdalen. To av dem stoppet etterhvert i erosjonsrøysa på et skrått platå nedunder stupet et stykke, mens den tredje braket videre i enorme byks tversover hele platået, for så å gå utfor et nytt stup og djupt ned i isen på breen nedenunder, 50-60 m unna stupfoten. Ikke bare trygt å bevege seg innunder disse veggene, nei! Vi beveget oss så langs stupkanten på Torfinnsegga, med flott tilbakeblikk på dagens travers. Langs egga fant vi også en kvadratmeter stor haug med gamle messinghylser fra krigen. Malplassert til tusen, men tyskerne holdt vissnok en slags øvelse oppi der engang. Vi var oppom 1996-toppen som avslutter Torfinnsegga, før vi gikk løs på de ca. 220 hm opp Kvitskardtind. Der oppe står en massiv varde, reneste middelaldertårnet! Særlig Knutsholstind m/ Søre nål tar seg prominent ut herfra. Klokka var nå blitt 1945, og vi drøyde ikke så lenge her, for nå gjensto hele 18 km kartmålt til Eidsbugrden, dvs. i praksis ca. 2 mil gjennom ur og ulende, samt ca.1150 hm ned urbratta. Og mye av dette måtte gåes i mørke... Ørkenvandring mot ”polstjerna” Vi tok så iveg retning dagens femte og siste 2k topp, Kvitskardoksle/2065, og nådde denne kl. 2020. Herfra kunne vi se et gløtt av Bygdin laaangt der fremme nedunder Galdeberget/2075. Vi skulle helt ned dit, og videre mer enn dobbelt så langt langs Bygdin. Et par bilder, og direkte videre. Vi gikk ikke nedatt breen i SØ-flanken på oksle, men valgte å gå rett sør og ut den bratte ura ned fra ryggen som oksle ligger på. Dette gikk greit, selv om ura virket lang. Vi nådde Langedalsåne en halv kilometer nedenfor Langedalstjernet, og tok en kort rast. Der møtte vi også 4 villrein - simle, bukk og to kalver. Vi drakk friskt vann og tok en siste matbit her. Jeg duppet også føttene i åa, herlig oppfriskende på overopphetede fotsåler etter nedstigningen i ura! Oppe langs Langedalstjernet fulgte vi T-stien et stykke. Der trippet tre tillitsfulle fjellryper like ved oss, og lenger ute langs tjernet satt plutselig en boltit (vadefugl) 2m unna oss! Denne er jo ekstremt tillitsfull. Tar man eggene dens og legger de i hånda (ikke anbefalt!), så kan den faktisk komme å legge seg til å ruge i hånda di! Ved utoset av nedre Langedalstjern så vi også en pen fisk som gikk langs land og vaket! Må være røye, men rart den klarer seg der oppe, i det vesle og kalde, golde og blakke brevatnet på 1422 moh! Vi passerte rett nord for kollen/1429 opp for Galdebergodden, og tok fatt på den ulendte krattvokste lia ned mot Bygdin. Samtidig gikk lyset, og det ble vanskelig å vurdere underlaget man tråkket på under kjerringris og vijukjerr. Men endelig var nedstigningen unnagjort, og vi tok fatt på vår ørkenvandring vestover langs vannet. Mørket og vegetasjonen tvang oss ut i ”flomålet” langs strandsonen, der den lave vannstanden heldigvis ga oss en lys, men delvis løs ør og stenstrand å gå på. Vi var slitne nå. Vi hadde gått 5 2k-topper, og vært på farta i 14 timer allerede, og var nå havnet i ”dødens posisjon” langs Bygdin. Vi vaklet og vinglet, slepte og subbet, sagget og drog - mot vest, mot vest... Etter 2-3 km dukket et enslig lite lys opp på havshorisonten der femme - Eidsbugarden! Et nålestikk av håp i mørket, en ledestjerne for en utbrent og gjennomsliten sjel. Men akk, lyset forble like lite uansett hvor mye vi gikk. Det sto der på samme plass, var stadig like lite, alltid fjernt og uoppnåelig - som gikk vi mot selveste polstjerna... Den stenete og ørete strandsona sto for oss som en hvit ørken. Den var evig lang, vi var tørste og tomme for vann, og bekkene vi krysset var kun noen uttørkede mosegrodde strenger over strandsona. "Men innsjøen da?", sier du? Joa, den lå nattblank og stum 15m til venstre, men vi var så tomgåtte at de 3 høydemetrene ned dit orket vi ikke tanken på! Så vi gikk i enda en evighet før vi krysset rennende vann. Etterhvert unngikk vi bevisst å se på ”polstjerna” der fremme, rett og slett for å slippe skuffelsen over at den aldri forandret hverken posisjon eller størrelse. Vi stirret istedet apatiske ned i strandøra, mens de stakkars såre bena våre bare gikk av gammel vane. Et sted stønnet Nils: ”Jeg tror Bygdin må være verdens største tredemølle…”. Jeg var ikke uenig! Vi måtte stoppe og hvile her og der, men ble da straks kalde, våte av svette som klærne fortsatt var, og myggen var også hissig, her nede nær vegetasjonen. Og slik fortsatte monotonien, helt til kl. 0305, da vi dødsslitne omsider kunne slippe sekkene ned på grusen bak bilene. Totalt 18 timer på løpen - phui! Jeg dro på tørt tøy, og stupte inn i soveposen bak i bilen. Vi takket hverandre for turen, og jeg sovnet som ved nakkeskudd! Nils kjørte ned til Vang før han begynte å nikke, og sov tre timer i bilen der, før han fór videre hjem. Jeg sov fire timer, og dro hjem like etter at båten igjen lot fløyta lyde over Bygdin sjø i morralyset... --- PS. En så innholdsrik og vakker dag, i et så storslagent landskap, lar seg ikke beskrive med få ord. Bær derfor over med meg for en litt lang rapport. Videre så klarer jeg heller ikke å formidle turen med med få bilder, det vil gi så store huller i innholdet. Legger derfor også ut uvanlig mange bilder. Men la oss gjøre et eksperiment: se på dem som om det var en bildebok! Og en bildebok m/ 6-7 bilder er jo heller fattigslig, derfor kan du her bla deg gjennom 25! Og bilder fra våre vakre og kjære fjell er da ikke det verste man kan se på heller...? (Maksimer bildestørrelsen i nettleseren for optimal visning)