Søk i nettsamfunnet

Hei! Etter å ha bedrevet litt sporadisk men jevnt økende campingliv, av sorten uten dekk, har jeg satt meg i fore å få mest mulig ut av det kommende året ut i fra de forutsetningene jeg har. Dvs uten fast bil, men med mulighet for å låne hvis turen tar flere dager, ellers er kollektivt en fin transportform. Samt at pga jobb så begrenser mulige turer seg til et par 3 netters og en 8 netters i løpet av sen vår, sommer og tidlig høst, og da med Oslo som utgangspunkt. Alt kortere enn som så blir i en av markene rundt byen. Hittil i år har jeg sovet ute 3 netter i Nordmarka, og jeg har for så vidt meste av utstyr jeg trenger for å klare meg ute noen dager i alt annet enn det mest ekstreme været. Sånt står på planen for neste vinter. Jeg har til gode å gå fra et sted til et annet over flere dager, krysse en vidde, et fjellparti osv feks. Og jeg har til gode å bestige en 2000 meter. Dette er da noe jeg ønsker å gjøre, vel og merke av den lettere sorten da jeg ikke har utstyr til eller erfaring med klatring. Jeg liker snaufjellet, skoger som rundt Femunden, dype daler og storslåtte fjell med snø på. Sikkert ikke utenom det vanlige det, men jeg håper åltså få noen tips til eventuelle ruter og mål som kan anbefales ut i fra overnevnte ønsker og forutsetninger. Hvor ville du dratt hvis du var meg, og hvorfor? Takker og bukker for alle innspill! Mvh Christian

Hei, I forbindelse med tur til Rondane om et par uker har jeg noen spørsmål: 1) Hvordan er vær- og førehold i Rondane på denne tiden av året? (Bart, vått, snø?) 2) Hva er anbefalt rekkefølge og rute for å gå alle toppene over 2000moh? Vi har 3 dager til rådighet. 3) Er det mulig å leie sykler fra Spranget og inn til Rondvassbu? Hvordan gjøres dette i praksis? Takk for innspill! Ståle

Riktignok gikk jeg opp til Storronden da jeg var 11, Besseggen i forfjor og Hårteigen tidligere i år. Men som tinderangler føler jeg meg fortsatt som nybegynner. Målet var Leirungsdalen. Her er det tusen meter rett opp til toppene. Det hjalp heller ikke at formen var slakk etter mye jobb og lie trening de siste ukene. Jeg pleier jo å gå i dalene. Hva var det nå jeg skulle begi meg i kast med? Men turkompisen er psykolog. "Det er akkurat dette du trenger", insisterte han. Så da ble det tur. Fra teltleiren bar det raskt opp i mer luftige strøk. Opp til Høgdebrotet (2226 moh) gikk det videre over en rygg mot Tjønnsholtind (2324). Vi feiget ut over eggen dit og gikk ned og rundt etter å ha fått forklart ruten av en gammel fjellgeit. Deretter opp til tinden, ned og opp til Tjønnsholsoksle og ned i dalen. 10 timer senere var jeg tilbake ved teltplassen. Jeg pustende bak, Psykologen foran. Sånn var det hele turen. Greit nok det. Greit er det også å fyre bål, koke mat og ta seg en liten dram etter ti timer på tur. Jeg tror ikke jeg vil sette mindre pris på å vandre i dalene eller på viddene etter dette. Eller bålkveldene ved et tjern i marka. For jeg vet at toppene ligger der. Klare til å bestiges, når Psykologen mener det er nødvendig.

Utsiktene på notoriske yr gjorde at Syltraversen ble valgt vekk til fordel for Dovre og Larstind, hvilket vi ikke angret på. Og har man fornavn Lars, bør man ha vært på Larstind. Syklet til Maribue og campet i nabolaget onsdag kveld, men plagsomt mye moskusomgåelser underveis (nok en gang) gjør at det trolig blir turisttransporten til Snøheim på kommende 2K-turer. Opp 06 torsdag til rimfrost på teltet, deretter knallvær og varme gjennom hele Svånådalen. Lang anmarsj. Droppet renna og gikk rundt pga. en del snø, lur strategi da vi senere møtte et par som måtte gi opp renna og også gå rundt pga. hard snø de ikke klarte å unngå. Jern og øks ville reddet situasjonen. Fin og luftig egg før vi rapellerte ned i skaret. Lengde ca.15m (som kunne vært kortet ned), returklatringen samme vei ble av fagfolk vurdert til en liten 3'er. Tok den nederste tunnellen og kløv greit til topps. Vindstille og mygg på toppen av Larstind! Bildene beskriver resten bedre enn ord.

Fredag dro jeg til Turtagrø og gikk op Nordre Skagastølstind på kvelden for å drikke øl. Fin slush nedover. Lørdag opp Styggedalstind med Martine og Signar. Vi gikk over til Vesttoppen, morsom, liten eggtravers med en del snø. Kjørte ned fra Østtoppen og traverserte inn i nordflanken uten å sjekke forholdene først. Det var ikke smart. Det var hardt og 45-50 grader med klippe/sprekker under. Det gikk bra og nok en bevis at men skal helst gå opp ruta før man kjører ned. Lite snø i Hurrungane. Sesongen nærmer seg slutten!

Jeg har længe ønsket at se nærmere på fjeldene "bag" Glittertind og i august fik jeg endelig gjort alvor af en tur her. Jeg ankommer parkeringspladsen i Veodalen ca. kl. 18 den 8. august og får pakket en tung sæk med telt og mad til 3 dage. Fint vejr. Der er ganske stor aktivitet med folk, som cykler op til Glitterheim herfra. Kommer først afsted kl. 19.30 og går først ca. 1½ km af vejen og derefter op til højre i hakket ved Bergenusshaugen og i retning mod Trollsteinkvolven. På vejen møder jeg en dansk kone, som fortæller, at hun sammen med manden har gået Trollsteineggi, og de er nu på vej tilbage til teltet ved parkeringspladsen. Manden samlede på 2000 metere og kommer derfor senere... Konen fortæller også om endnu en dansker, som ligger i telt i Trollsteinkvolven. Kl. 21.30 er det tid at slå teltet op, og jeg ser ikke noget til andre telte. I løbet af natten bliver det ganske koldt, og jeg må op to gange og tage ekstra tøj på. Og så ærgrer man sig over, at det blev sommersoveposen, som er med oppe, og ikke vinterposen, som nu lå i bilen. Næste dag er der lidt flere skyer, men pænt vejr, og jeg beslutter at gå op på Austre Glittertindoksle via Bukkeflye. På vej op møder jeg en sneræv! Vi står og betragter hinanden interesseret på 20 m afstand ca. 10 sek. Og så forsøger jeg forsigtigt at få kamera frem, men straks løber ræven. Men jeg når da at få taget et foto af den på vej over en snefane og væk. Det er muligvis eneste gang i livet, at jeg får en ræv at se i fjeldet. Husker én gang at have set jerv ikke langt fra Sognefjellshytta. På vej op kommer man forbi en NVE hytte. Her er madrasser lagt udenfor holdt fast af sten. Prøver forgæves at forstå den behandling af madrasserne. Tæt ved toppen ser jeg en mand på vej op samme vej. Det viser sig at være den anden dansker fra andet telt nede i Trollsteinkvolven. Men hans telt lå langt højere oppe ved Trollsteintjønne. Det begynder nu at sne og blive dårligere vejr. Man kan dog ane Glittertind og Trollsteineggi. Jeg checkede, om det er muligt at komme ned på nordsiden af toppen mod breen, men der synes at være for stejlt oppe langs æggen. Jeg vælger nu at gå ned og hente vintersoveposen (ekstra 4 timer) og fra ca. 2000 m højde gik jeg ned i den nordlige kant af Gråsubreen, som er snedækket. Min vurdering er, at der ikke er sprækker på den del af breen med stort press fra isen ind mod klipperne. Og længere nede går jeg syd for Gråsubekken ned til vejen. Jeg bliver ved bilen ca. 2 timer, mens det regnede en del og går herefter op til teltet i tørvejr. Denne nat sover jeg varmt og godt. Næste formiddag (10.august) regner det en del, og der var dårlig sigt, så jeg beslutter at vente. Kl. 13 stopper regnvejret, og det begynder at klare op. Så jeg vælger at gå en lille tur over på Smådalshøe og se ned i Smådalen. Der er fin udsigt her både til Glittertind og til Smådalen og nord for. Der er mange rener i det område. Det bliver helt fint vejr mod aften så aftensmaden er dejlig at få udendørs. Om morgen 11. august er det flot vejr, så det er dagen for den lange tur, og jeg kommer afsted ret tidligt - ca. kl. 6.30. Turen gik op ad ryggen på Trollsteinhøe og til Austre, Nordre og Søre Trollsteinhøe. Dernæst til Gråhøe ned Svarholsglupen og op Svartholshøe og Trollsteinrundhøe. På vej op Trollsteinrundhøe kommer man forbi en pinakkel - aner ikke, om den har primærfaktor over 10 m... Indtil nu er jeg kun stødt på danskere og en sneræv i området, men på Trollsteinrundhøe fik jeg endelig mødt nordmænd, en fader med sine to sønner - den ene kun 12 år, som var gået op gennem Trollsteinkvolven fra parkeringspladsen. Faderen havde gasapparat med og kunne byde på frisklavet varm kaffe - dejligt! Men han var ikke i stand til at motivere drengene til en videre tur ud på Trollsteineggi - klokken var blevet ca. 15.30. Jeg synes ikke, at jeg er helt frisk nok til at gå derud alene, for det vil blive sent før, at jeg er tilbage. Så det tilføjer mere risiko. Så jeg valgte også her at snu og gå via Svarholsglupen og ned til teltet. Så disse fine toppe må blive en anden gang. Men rigtig flot tur alligevel. Næste dag er søndag den 12. august, som er for hjemtur til København.

TR eller CR som vi på Olsendriver kaller det. Legger ut en video fra turen ila uka på: www.olsendriver.blogspot.com Vi kjører på så lenge Sognefjellet er åpent. På: Meg, I, R og T. Andre: Verdens beste joikas; Martin og Endre støta på Skagastølsrisset S&D: Heftyes Rute i skyene. Her følger CR med bilder. Tar med rapellbeta til slutt. En liten CR-film kommer senere. Fredag ettermiddag i Drontheim, klokka er 16:30. På vei til Turtagrø. Køen står. Ikke akkurat optimalt når vi skal gå opp til NTK-hytten i kveld. Men føkk det. Livet er ikke optimalt. Klokken ett på natten ankommer vi hytta. Rune møter oss og vi setter alarmen på seks. Morgen i Skagadalen. Føles som om alarmen tuter etter fem minutter søvn. Sover litt til. Hodepine og sår hals. Ting er ikke akkurat optimalt. Men føkk det. Går oppover alle fire. Bedre forhold enn sist på anmarsjen. Bandet og Midtmaradalen. Storen er i skyene, men på Bandet klarner det opp en liten stund. Under hjørnet må R o T snu. T har forfrosne hender som ikke funker. Dem firer seg ned og lover oss varm hytte ved hjemkomst. To fargeklatter i en sort-hvitt-verden. En ravn holder oss med selskap. Galleriet er dekt i hvitt. Det føles eksponert selv om vi er midt i skyene. Sort-hvitt-verdenen blir stadig hvitere. Galleriet sett fra stand under Heftyes Renne. Heftyes renne er plastret, spesielt der det lissom skal bli lettere. Jeg pirker, graver, regner vektorer, fryser og svetter. Føles som om jeg har hengt her i Heftyes Renne hele livet. Femten meter opp er det hvitt kaos. Et horn åpenbarer seg etter febrilsk graving. Jeg slynger hornet….og henger. Ting er ikke akkurat optimalt, men pumpa skal jeg ikke bli i dag. Og gode sikringer skal vi ha. Med to hender til graving finner jeg til slutt en bombekam. Føles trygt og jeg går videre med margin. Sikringsarbeidet skal være optimalt. Stand over Heftyes Renne. I toppen av lengden møter jeg en gammel venn; et riss som tar en bombe wallnut nummer syv. Første mai for fjorten år siden gikk jeg og broærn en variant av Sydvestvegen. Jeg endte i en helt ræva hengende stand. Broærn støta videre opp på slakere, men veldig ustabilt snøterreng av massive snøblokker på varm klippe. Fra toppen av en snøblokk fant han bomben; Holdepunktet som ga oss trygghet. Og nå fjorten år etterpå bruker jeg samme kilelommen. Her setter jeg stand i tre kiler. Ine kommer etter med ukontrollerbare skjelvinger. Hun har stått til kjøling i en evighet på stand. Resten er trivielt til topps. Fra toppen. Fra toppen ser vi bare hvitt. Vi retter umiddelbart fokus på returen for å komme i lyset. Ned kjente ankre går det raskere enn sist. Vi står på trygg grunn når hodelyktene slåes på. Rappell ned Andrews. Bunnen av Andrews. Matpause på Bandet. Ny energi. Selv om dagen har vært et slit føler jeg meg i bedre form nå en i morges. Et lys blinker til oss fra hytta. Prøver de å kommunisere med oss? Har det skjedd en ulykke? Eneste morse jeg kan er SOS, jeg avstår fra å blinke tilbake. Endelig ved hytta tar Rune og Trine imot oss. Blinkingen var bare Rune som lurte på hvordan vi ville ha biffene våre stekt. Jeg skulle ha blinket følgende:.-. .- .-. . / -- . -.. / -.-. .... --- .-. .. --.. --- (rare med chorizo) R og T har middagen klar. Det føles som om temperaturen der inne er femti grader, men termometeret viser nitten… Mat og lang søvn. Så søndagsfrokosten (dvs turens egentlige mål) <CR Slutt> Joika. ANBEFALING AV VINTERTUR PÅ STOREN MED RAPELLBETA FOR ASPIRERENDE JOIKAS Vi returnerte ned Andrews på lørdagen. Der var det perfekte klatreforhold med eksponerte riss, vannis som tar skruer og hard snø på hyllene. Er du gira på Andrews om vinteren, så ere bare å komme seg til fjells nå. Det føles trygt med litt beta for åssen man skal komme seg ned fra denne tind av første rang. Sommerstid bruker de fleste helikopterslynga på sydvestvegen. Det blir en rappell ned til slynga, og gjerne to videre om vintern. Det blir fire totalt. Et alternativ er å rappellere Andrews Renne sånn som vi gjorde med 5 rappeller helt ned til gåingen. Det føltes veldig trygt. Og man havner direkte ned anmarsjen. BETA FOR RETUR NED ANDREWS RENNE OG ANMARSJSVAENE0. Fra toppen og ned til starten av Andrews renne er det oftest greit å gå. Dvs man sikrer hverandre ned og sistemann kommer baklengs på led. 1. Vi etablerte et anker i nordsiden av renna. Dvs venstre siden av renna når du har ryggen vendt utover. Ankeret ligger rett før en blokk på kanten (som kanskje snør ned utover sesongen), der det er naturlig å starte rappell. Her må du kanskje grave. Vi satte tre gode kiler her. Rappellen videre fra dette ankeret er bare 15-20 meter. 2. Dette ankeret er en samling slynger rundt diverse blokker. Det ligger til venstre, litt på siden av selve renna. Pass derfor på å ikke rappellere forbi. Herfra rappellerer man en 50-55 meter. (Ca halvveis mellom anker 2 og 3 er det et slakere parti der man finner et gammelt slyngeanker) 3. Slynge rundt karakteristisk blokk. Blokka befinner seg under et litt brattere parti. Rappellen herfra er 50+ meter til bunnen av renna. (NB: På sommeren er det veldig løst den nedre delen av Andrews. Denne delen er ikke vanlig å klatre opp lenger) 4. Anker til venstre for renna på en litt sva del ca der renna slaker ut / tar slutt. En gammel bankebolt og en ny kile. Rappeller herfra og så langt tauet rekker. Da står du på litt slakere grunn og drar ned tauet. Her finner du kanskje ikke noe sikring. Men det er greit å gå herfra og ned til eventuelle rappeller på anmarsjdelen. 5. Anmarsjdelen har to ok alternativer. For begge går du ned mot hjørneformasjonen man gjerne klatrer opp. Alt 5A: Litt ned i hjørneformasjonen kan man også sette anker om man vil. Vi observerte ingen etablerte rapellfester, men sikret her på vei opp så vi vet det er bra kileplasseringer her. (Forrige tur var det mer snø her og vi fant ikke disse). Alt 5B: Traverser diagonalt ned en rampe retning vestveggen. Gå nedover snøbakker/sva langs hjørneformasjon. I denne hjørneformasjonene vil man kunne finne kileplasseringer om man leter. Nederst i hjørneformasjonen satte vi et anker bestående av en blokk og en kile. Dette er der det begynner å bli mer eksponert og klippe nedenfor. Dette ankeret må man nok vite hvor er for å finne, da det fort snør ned. Men som sagt finner man også andre plasseringer her. Fra ankeret er det mindre enn 50 meter ned til gåtereng. Returbeta for vinter. TIL SLUTT· På Storen vil man finne bra kiler om man leter. · Ikke nøl med å sette igjen kiler. · En blokk faller til slutt ned. Bruk ekstra back up til førstemann som man eventuelt tar med dersom ting virker trygt. · Sett nye bånd på ankerne. Kutt av utslitte bånd og ta med. Men det er selvfølgelig ok å la noen gamle slynger bli igjen som back up til din nye dersom du synes fjellet er skarpt. · Sikre hverandre på alle seksjoner der du føler deg uttrygg. Seksjoner kan være trivielle snøbakker en dag og kjipe sva uten festelag andre ganger. Se an og sikre etter forholdene. · Ta med 60 meter tau, så har du alltid litt tau til overs. · Ekstra hodelykt så blir du ikke føkka i mørket. · Blir du føkka alikevel; tenk som Olsen > WWOD (What Would Olsen Do?). Så løser det seg nok. · Dersom WWOD ikke funker > Funk Bailefunken. Bat out of hell og ta vare på livet. Alpinisme er gøy. Selv når man ikke får det til. Sa brura

Opplett var meldt først ut på ettermiddagen, og i mangel av en full dag med godvær valgte jeg å besøke enkle topper i Trollsteinkvelven. Men bestemmelsen om å ta meg ned via blåisen vest for Grotbreahesten angrer jeg på – det ble egentlig sommerens dårligste veivalg, og turen hadde potensiale i seg til virkelig å bli farlig. Fra p-plassen ved Grønbue fulgte jeg veien inn Veodalen et lite stykke, før jeg etter Bergenusstjønnet tok meg enkelt og behagelig opp lia i nordvest, og gikk nord for Bergenusshaugen, og inn i Trollsteinkvelven. I ettertid tror jeg at jeg burde fulgt sørsiden av elva tettere innover her, og sluppet flere områder med steinur, som i det fuktige været var glatt og sleipt. Opp øst for Grotbreahesten var det ikke så mye snø igjen, og mye løs ur måtte passeres. Jeg fulgte brekanten (avsmeltet bre = lettgått terreng) til jeg var rett sør for toppen, og tok meg så rett opp den meget løse ura til topps. Heldigvis var toppen fri for skyer, som ellers lå tungt rundt på alle kanter. Jeg ville videre inn Svartholsglupen, og ønsket å unngå den løse ura – og omveien det ble – øst for Grotbreahesten, så jeg kikket litt ned fra toppen mot vest. Jeg kunne krysse et lite stykke på bre vestover og runde Trollsteinrundhø i sør- og vestflanken, men det var noen parti på breen som ikke var avsmeltet – og følgelig ikke helt tilrådelig å gå alene. Da virket blåisen og brefallet ned vest for Grotbreahesten tryggere – men kanskje litt bratt? Sett ovenfra var det vanskelig å vurdere brattheten, men jeg så noen svaparti som kanskje kunne duge, hvis blåisen ble for bratt. Nede på blåisen SV for Grotbreahesten var det behagelig å følge den plane overflaten nordover, men jeg merket meg at det stadig ble brattere. Nede på ca 1880m ble det for bratt uten stegjern, så jeg søkte optimistisk inn i ura ved brekanten, og etter hvert på glattskurte sva. Ved å krysse litt fram og tilbake kom jeg meg nesten helt ned bratta her ved å følge svaene, men så var det bom stopp. De siste 10-15 meterne ble det brattere, sleipere og det var få hyller å følge. Jeg sjekket ut muligheten for å skli litt sittende på rumpa fra avsats til avsats, men fikk sjokk da det ett sted var såpeglatt; dette var aldeles ikke trygt! Så jeg måtte returnere 50-80 høydemeter oppover igjen, og finne en annen løsning. Å gå opp hele veien tilbake og sør og øst for Grotbreahesten, og så øst for Trollsteintjønne ville jeg ikke, så jeg ville se nærmere på brevarianten. Det var nå jeg ble fanget av mine egne valg: Et «point of no return» Jeg skled kontrollert ned et par meter på et sva med litt grus og leire på, og nådde iskanten, som jeg kunne følge noen meter i grenseland mellom is og fjell. Valget var nå tatt, for det ville nesten være umulig å komme seg tilbake og opp det glatte svaet. Jeg måtte finne en vei ned breen eller i kanten av denne, men det så lovende ut, siden brekanten skrådde mot høyre (øst) i det bratteste partiet, og således reduserte brattheten, om en fulgte kanten mellom blåis og fjell (sva). Et sted, ved en større bregleppe, måtte jeg ned i gleppa, for å komme videre. Her hadde snøen, som så fast og fin ut, en merkelig konsistens, og plutselig gikk venstre foten igjennom snølaget. Jeg kastet meg framover, og sank ikke lenger enn ned til knærne. Høyrefoten hadde feste, men venstrefoten tydeligvis ikke – likevel klarte jeg ikke å dra den opp. Jeg la stavene an, slik at jeg hadde noe fastere å skyve fra med, og greide etter noen hektiske sekunder å få opp venstrefoten, og ake meg inn på tryggere snø. Fysj, dette var en ubehagelig opplevelse. Jeg beveget meg raskt ned og ut av denne bregleppa, og sjekket at SPOT-en (nødpeilesenderen) fortsatt lå lett tilgjengelig i lomma på magebeltet på sekken. Nå fulgte et greit parti, der jeg kunne veksle mellom iskanten og fjellet, men jeg så at flere utfordringer dessverre ventet. Jeg begynte alt å angre på veivalget, og mer anger skulle det bli. Bregleppa ble større, og bratte såpeglatte sva forsvant mørke innunder isen. Skled jeg her, ville jeg rutsje nedover og risikere å bli kilt fast mellom is og fjell, og iskappa ville effektivt forhindre signaler fra nødpeilesenderen. Dette var IKKE et alternativ, så jeg måtte ut og opp på isen. Jeg observerte at jeg nå var i høyde med de siste bratte meterne på svapartiet, som jeg hadde stoppet ved tidligere, før jeg hadde returnert oppover. Problemet var at jeg måtte lenger ned på breen, før jeg eventuelt kunne ta meg inn mot ura nede under svaene. En dyp smeltevannrenne i isen – eller var det en bresprekk - så ut til å bli redningen. Den kunne åpenbart følges en del meter, og ved vekselvis å sette føttene litt ned i renna/sprekken og ved å gå armgang med hendene på hver side av sprekken, gikk det egentlig ikke så verst. Sprekken ble imidlertid grunnere og grunnere, og snart var det bare en våt glatt vannrenne i isen. Jeg var nå nede i høyde med ura, men det var 6-7 meter bratt blåis bort dit (til høyre/øst). Jeg testet forsiktig ut overflaten på isen bortover, men måtte skuffet slå fast at jeg neppe ville klare det, uten å miste taket med føttene, og seile ukontrollert ned de siste 10-15 meterne av breen. Æsj! Steinsprang! Det var ikke lenger noen alternativer til sidene, men en stein på størrelse med en hodeskalle lå halvveis ned i isen 4-5 meter under meg. Og et stykke lenger under lå det jammen en til. Hva med å skli kontrollert ned mot disse? Farene var opplagte; jeg kunne bomme med føttene på steinen, og få stor fart videre, eller steinen kunne løsne, og gi en ukontrollert rutsjetur videre. Jeg kunne også i møtet med steinen få en uønsket rotasjon ut til sidene, og fortsette med hodet først nedover. Jeg likte ikke situasjonen, og angret bitterlig på veivalget! Jeg gikk en meter tilbake (opp) og satte meg på rumpa, for å sjekke friksjonen. Den var urovekkende liten, fordi vannet nettopp her i renna hadde vasket bort rester av slam og grus. Mens jeg prøvde ut dette, ble jeg oppmerksom på at det stadig kom mindre steiner rutsjende ned isen på begge sider av meg. Så så jeg det; jammen går det steinras hele tiden her – jeg var midt i et nedslagsfelt. Hvis en større stein kom i min retning, ville jeg måttet kaste meg til siden – og da var det 10-15 meter seiletur ned blåisen til steinura i bånn. Hvis da ikke steinen slo meg ubevisst i forkant. Jeg innså at jeg ikke hadde tid til å stå slik å tenke – hele situasjonen var en tikkende bombe! Derfor handlet jeg resolutt, uten å nøle lenger: Jeg la meg på ryggen, og slapp meg utfor i den grunne smeltevannrenna med føttene først, og med steinen i isen som siktemål. Jeg rakk å observere en overraskende stor akselerasjon, før føttene smalt mot steinen, som ikke beveget seg i det hele tatt. Puh! Jeg rundet steinen, og holdt i den med hendene, mens jeg la meg på ryggen i renna en gang til. Jeg strakk meg så lang jeg var, for å minske avstanden ned til neste stein. Jeg var bedre forberedt på fartsøkningen nå, og traff straks neste stein, som også ble liggende i ro. Humøret steg! Nå var det få meter på nokså bratt blåis, før et parti med mindre bratt snø fulgte, og så var jeg nede. Jeg prøvde å gå på isen, men skled straks ukontrollert, og løp halvt i balanse ned og inn på snøen nedenunder, og så var det over. Endelig – og takk og lov for at dette gikk bra! Jeg la merke til noe blod på venstre stav, og så at det blødde friskt fra et kutt i venstre tommel. Småskramme, som jeg ikke en gang la merke til når kan ha oppstått. Trollsteinhøer og opplett i været Veien videre var heldigvis ganske enkel nå: Jeg krysset blåis og løs ur vest for Trollsteintjønne, og fulgte snøfelter opp i Svartholsglupen. Herfra bratt opp i tåka i løs ur dekket av glatt svartlav – likevel en fryd å gå på sammenliknet med nedturen i breisen jeg nettopp hadde. Oppe på Gråhø merker jeg klare tegn på opplett i været, og jammen kommer ikke Galdhøpiggen og fjellene i vest til syne! På vei over mot Søre Trollsteinhø møter jeg en annen mann, og jeg klarer ikke å la være; jeg må fortelle litt fra den dramatiske nedturen på isen. Så blir været bare nydelig, og turen endrer helt karakter: Nå er alt bare hyggelig og trivelig. Nordre er flat og kjedelig, men ned mot Østre blir det litt formasjoner å se på igjen, og jeg får nærkontakt med en flokk villrein. Oppe på Østre Trollsteinhø, dagens femte 2k-topp, legger jeg merke til en varde som ikke ser akkurat lavere ut 500 m lenger øst, så jeg besøker den også. Vet aldri hva "500fjell" og andre ekstreme «målere» kan finne ut i framtiden, og tenk om den varden var den egentlig østtoppen? Videre i ur ned til Øst for Store Trollsteinhø (1996m), og så ned i Trollsteinkvelven igjen. Her var det mer gress, og det var en behagelig avveksling fra all ura. Turen anbefales egentlig på ski, spør du meg – helt klart; ski er tingen i området her! Jeg la veien oppom Bergenusshaugen også, og fikk noen oversiktsbilder av Veodalen, og så helt inn til morgendagens store mål; Veotinden. Nå dukket også myggen opp igjen, og sørget for få og korte pauser ned til p-plassen ved Grønbu.

Hadde en helt strålende tur opp på Store Austabottntind på søndag. Tørt og fint på hele ruta. Dette var turbo-henrik og min første "klatretur" i høyfjellet på egen hånd. Første klatreturen hadde vi dagen før på sørveggen på Bitihorn i Beitostølen (Slenger ut en egen rapport på denne, da det finnes lite info om denne på nett fra før). Bilder: På vei opp mot ryggen. Vi begynte å gå i 12-tida og holdt bra tempo over finfint terreng og snart var vi på ryggen og det ble gradvis brattere og brattere. Da vi kom på vesttoppen og så over mot store begynte vi å tro at vi hadde tatt oss vann over hodet. Vi hadde brukt hendene en del allerede og visste at det vi hadde passert var bare barneskirenn i forhold til det som ventet. Venstre: Utsikt nord-østover mot blant annet Storen. Midten1:Ryggen videre opp. Midten2: En snørenne på nordsida. Pop å kjøre ski ned her. Høyre: Ryggen på Store Soleilbottntind og Store Ringstind til høyre. Vi hadde tatt med to tynne 30-meterstau og masse sikringsutstyr. Jaja - tenkte vi - det var bare å begynne. Vi kløv ned fra vestre og ned i det første skaret. Dette gikk greit. Her blir den verste eksponeringen tatt bort av store blokker. To flytt nedover var litt småtricky og spennende, resten greit. Tauene lå fortsatt i sekken. Bilder: Utsikt videre opp fra veste og klyving ned mot skaret fra vestre. Om en ser nøye kan man se to karer i rødt. Nede i skaret tok vi en matbit og delte noen ord med et par som var på vei ned. Vi kunne se to taulag der oppe i "veggen" opp fra skaret. De bevegde seg såvidt så vi begynte å lure på om vi faktisk kom til å rekke toppen, om det var så tidkrevende som det så ut til. Etter et par-tre brødskiver labba vi videre, over skaret og fortsatte slakt, men smalt oppover - dette gikk jo som smurt. Videre kom vi til et 15 meter sva som så ganske greit ut, men veldig utsatt. Her tok vi igjen det ene taulaget som hadde bestemt seg for å snu pga at de bare hadde med seg et tau på 45 meter. Dette hadde etter vår mening holdt i massevis. Dette visste vi ikke da, så vi hadde ingen innvendinger på dette. Vi sto selv å vurderte tau/ikke tau før vi klauv videre over svaet, uten tau. Om man glemmer hva som er under er det enkel klyving over her. Deretter fortsatte vi bare videre oppover og kom aldri til det punktet at vi følte oss så utrygge at tauene ble tatt fram. De ble derfor liggende i sekken på hele oppturen. Bilder: Diverse videre over ryggen og toppen. På toppen møtte vi to hyggelige karer vi satt å prata en del med. De hadde gjort fast et par slynger for å bevege seg opp på toppblokkene som står stablet på toppen. Vi lånte disse for å være på den sikre siden mens vi poserte oppe på blokkene Etter enda en matbit også her starta alle fire på nedturen. Vi klauv hele veien ned bortsett fra over de nevnte svaene der vi tok en kjapp 15-meters rappell. På turen ned ryggen presterte vi å gå for langt før vi dreide over til venstre. Det ble en del sikksakk på slutten for å finne riktig vei. Vi brukte totalt 9 timer. Avslutta med et friskt bad i vannet ved parkeringa før vi kjørte mot Oslo og var hjemme i 5-6-tid på mårran. Bilde: Fine fine Austabottntinder i kveldslys.

Gøyal tur med kanskje noen nyttige erfaringer. Fikk lyst til å skrive referat fra turen Tirsdag kveld 7.august kl 22:30 sitter jeg foran skjermen og kikker på yr og storm. Det er meldt fint vær rundt surtningssui, og 20 minutter senere sitter jeg i bilen på vei sørover fra Nord-Trøndelag. Sovepose og diverse klær og utstyr hang fortsatt til tørk i stua fra en tur et par dager i forveien, så pakkingen gikk rekordfort! Jeg tok meg tid til noen timers søvn på dovre, og satset på å rekke ihvertfall en av båtene til memurubu. Gå var uaktuelt. Da jeg ankom og fant meg en parkeringsplass i turiststimen ved Gjende, la båten elegant fra kai og jeg måtte pent vente til neste båt. Overhørte at denne visstnok var stappfull så det hadde ikke hjulpet å komme tidligere Jeg fikk da tiden til å gå. Trålet gjennom sekken, kjøpte snop,batterier og litt mat. 1020 kom båten og jeg kunne legge ut på tur mot surtningssue ca 1100. Målet med turen var å ta så mange topper som mulig, og jeg var forberedt på at det var overveiende sannsynlig å måtte overnatte i fjellheimen. Sovepose og underlag + div var derfor med. Turen gikk rett til den kjempeflotte nødbua nedenfor stortoppen for å legge igjen litt ballast. Da hadde jeg brukt nesten 4 timer opp ura, som var tung med den sekken jeg bar på ryggen. Etter en kjapp rast begynte ferden. Målet var alle toppene f.o.m stortoppen t.o.m søre veotind og tilbake til steinbua. Uten ballast på ryggen kom toppene som perler på en snor og etter en times tid med småløping sto jeg på sørvestre styggehøbretinden. Jeg må si at å klyve opp på denne toppen bør gjøres med tunga rett i munnen. Aldri i livet om jeg hadde gått opp på denne uten at det var tørt. Selve eggen er vel på det minste en liten meter bred, og det er noen hundre meter ned på nordsiden, og et slags sva med mye løsgods på sørsiden, som igjen fører i et langt fall ned på blåbreen. Eggen er ikke mer enn 6-7 meter lang ut til toppen. På fast grunn igjen kikket jeg opp mot søre veotind, som nå var tåkelagt sammen med memurutindene. Snødde gjorde det også på dette tidspunktet, selv om sikten var utmerket mot Gjende og himmelen delvis blå. Jeg kjente turen i beina, var svært tørst og hadde ingen forkunnskap om denne toppen. Jeg valgte derfor å snu for å slippe å rote meg borti noe mannevondt i tåka der borte. Turen tilbake tok jeg litt med ro, for det blåste litt opp og det var faktisk en del høydemeter mellom disse toppene! Jeg ankom vel steinbua rundt 1800 og da satt det en dansk familie på 4 der inne og koste seg med matpakker! Jeg ble påspandert en slags korv som smakte litt snålt men de hadde også mors flatbrød med, så det gikk ned da ned! Det var riktig trivelig der inne og vi ble sittende en stund og prate til de gikk ned igjen. Jeg hadde egentlig da litt dårlig tid, for klokka var godt over 1900 og jeg skulle videre til surtningssue søre. Turen dit gikk veldig greit og været var veldig fint. Ble litt skuffa da jeg så at midtre surtningssue kun var en liten rapell unna, og noe utstyr hadde jeg ikke med. Dårlig research! Her hang det noen lange slynger rundt en klynge av store steiner, så rapellstedet er godt markert i rosa og blått! Det var fotstpor ned breen fra denne toppen så her hadde det vært folk på ferde ganske nylig. Det ligger flere topper innen rekkevidde når man først er nede på denne breen, men det er lov å gå 2 turer Været holdt seg ganske bra på vei ned fra Søre og jeg satte meg ned for å skue på de stygge greiene enda lengre sørover. Det var ingen tvil om at ihvertfall 1 av disse var en 2000m-topp, for den toppen som ruver 19xx lengre nede i dalen var mye mye lavere. Pausen gikk etterhvert over i tvil, for disse var virkelig stygge men overmotet tok til slutt fornuften og jeg smøg meg nedover for å se an forholdene. Selv med noen snøkorn her oppe så var det veldig tørt og fint, og dette aå ikke verre ut enn klyvingen opp til søre styggehøbretinden, bare at denne eggen var mye lengre. Mye barndomslærdom ble tatt i bruk og det kunne til tider minne om krabbing.. Jeg vurderte å snu et par ganger men det føltes riktigere å bare fortsette. Det står jo varder der ute, så noen må da ha gått denne helveteseggen. Det var ikke egentlig spesielt farlig, bare jævlig skummelt og man må ha tunga i rett munn! Noen få klyvinger som ikke byr på utfordring på tørre fothold for noen med klatreerfaring. Lettere å gå opp den greia som stikker opp på eggen, enn ned. Om det er en stein eller topp kan man jo spørre seg om. Ca midtveis lå den toppen som ruver høyest og hvis noen har funnet flere topper lengre ned, får det bare være! Jeg krabbet meg tilbake og satte kursen mot bua igjen, helskinnet og muligens med noen flere hår på brystet. Det hadde blitt ganske sent nå, og jeg var litt usikker på når det ble mørkt. Klokka var nå nesten 2100 og jeg vurderte om jeg kunne komme meg ned i lavlandet på en times tid, og derfra bruke hodelykt ned siste del av stien. Memurudalen var egentlig det mest aktuelle alternativet, for det er sikkert ikke mørkt før 2230+ og stien derfra skal være grei å følge. Alle disse alternativene ble skrinlagt det sekundet jeg satte meg ned på benken inne i nødbua. Mitt nye liggeunderlag ble rullet ut, og noen minutter senere sov jeg som en stein i steinbua ps: døra kan ikke stenges fra innsiden, så ta med et tynt tau på ca 1m og vær litt kreativ. Jeg sto opp i 5-tia for å se an forholdene men da var det tett tåke så jeg la meg lett til å sove igjen. 0730 var det frokost, som besto av tidenes mest svette matpakke med salami og synnøve finden. Matpakken var strategisk plassert inne i soveposen pga minusgrader. Brødskiver smaker enda verre når de er spekt! Jeg var mer skeptisk til camelbaken, om vannet hadde frosset. Jeg pakket den inn i klær, div trekk og et sitteunderlag i ull, inne i sekken og vannet kunne ikke vært mye over 0 grader. Hadde nok frosset ved et par grader lavere temperatur Fra steinbua er det noen topper blant østre og vestre memurutinder som ser svært fristende ut. Jeg hadde lyst til å prøve meg på de 3 nærmeste toppene i vestre memurutinder, for så å gå memurudalen tilbake. Tåka lå derimot fortsatt over disse tindene så jeg satte kursen mot memurubu. Tåka letnet selvfølgelig når jeg var nede på rundt 1800m og det hadde sikkert blitt en fin tur opp. Det begynte derimot å regne rundt 1330-tia og tåka la seg på ny, så jeg var glad jeg gikk ned til memurubu for å kjøpe en etterlengtet sukkerdrikk og kaffe! Båten gikk ikke til Gjendesheim før 1640 så jeg hadde svært god tid. Leste hele boka "Fotturer i Jotunheimen" over x antall kopper kaffe på denne tiden. Kjempebra bok! Om jeg trekker fra overnattingen så var jeg vel borte ca 12 timer på tur. Topper i rekkefølge. Surtningssue Søre Blåbrehøe Midtre blåbrehø (navnet denne toppen har i boka jeg leste) Nordre blåbrehø Nord for Nordre blåbrehø (pf 20 ifølge peakbook) Sørvestre styggehøbretind Surtningssue sørtoppen Nestsøre surtningssue (for et navn!) Søre surtningssue Jeg glemte kamera, og batteriet på tlf ble kun brukt til å sjekke hva klokka var. Steder jeg gjerne skulle lagt ut bilder av er de utsatte partiene, men jeg håper det jeg skriver kan brukes som nyttig erfaring. Fellesnevneren for trygg ferdsel her er tørt føre! Vått=snu. Kjempefint fjellområde som skal besøkes om ikke lenge. Da blir det opp memurudalen og raske med seg noen av disse spisse memurutindene som danner et halskjede rundt memurubreene.

Møtte Chris seint på kvelden oppe på Vandrerhjemmet på Flya, og fant en grei p-plass litt nord for Heimdalsmunnen. Her satte jeg opp teltet, mens Chris sov i bilen. Det ble en kort pusse-tennene-seanse, før vi raskt gikk hver til vårt – for her var det masse aggressive mygg! I nydelig vær neste dag la vi i vei østover, over myr, lyng og diverse store og mindre bekker, sør for Raudhamran – hvor vi endelig fant en brukbar sti, og ned i Leirungsdalen. Det var kjent terreng for begge, og da vi ikke fant noe enkelt sted å vade sideelva som kommer fra breen mellom Rasletind og Munken, bestemte vi oss likeså godt for å vade Leirungsåa, og komme oss på rett kurs mot Tjørnholsoksle. Det var kjølig, men et fint avbrekk, og med stavene som støtte ganske greit i grunnen. Tjørholsoksle Nå var det bare å rusle oppover mot NV, og vi kløv opp den relativt bratte østeggen på Oksle, og nådde til slutt toppen. Denne var ny for Chris, som fornøyd kunne krysse av i lista si. Fint utsyn mot dagens mål ga det også; Midtre Skarvflytinden. Vi fortsatte ned mot NV i ganske lettgått terreng, og så at snøen på breen vi møtte var avsmeltet, så vi kunne gå på isen rett mot målet. Fint, da slapp vi å gå over Søre to ganger. Midtre Skarvflytinden Vi rundet nordryggen på Søre ganske langt nede, og herfra gikk det greit å ta seg opp på 2130. Over 6 timer hadde vi brukt hit, altså en svært lang anmarsj, men ikke i noe racertempo. Derfor føltes beina fine, og det var bra, for egga mot Midtre var svært utsatt. Jeg frydet meg som vanlig på slike egger når fjellet er tørt og været er bra. Vi satte igjen sekkene ved foten av Midtre, og kløv et godt stykke opp på venstre side av egga, før vi satte standplass. Chris ledet opp flanken her, og lagde standplass like under toppeggen, og sa det var greit å klyve videre uten tau. Jeg kom etter, og det var bare moro å klyve opp grad 3 her med tau fra oven! Jeg var også enig i at de siste 3-4 meterne var greie uten tau, og så var Midtre endelig erobret. Nordre Vi ga oss ikke her, for Chris samlet på pf 20, og ville gjerne ha med Nordre S. også. Jeg fulgte ham gladelig, eller var det motsatt? Jeg antok turen ut til Nordre skulle gå på 20 min, og fikk det travelt mot slutten for å klare dette. Jeg formelig jogget de siste meterne opp; 19min og 20 sek fra Midtre. Her var det flott utsyn ut over Gjende også, og jeg fikk se Knutholsryggen i nytt perspektiv – har igjen Burchards tind der borte, og vil gjerne klatre nålene også. Så returnerte vi til Midtre, og kløv ned til tau og seler som lå på hylla like nedenfor. Jeg hadde med 6 m statisk tau som vi festet rundt en diger blokk her, og klatretauet på 30 meter ble lagt dobbelt til rappell. Med strekken i tauet holdt dette på centimeteren ned til standplassen vår. Jeg anbefaler likevel litt lenger tau, og en mer behagelig utgang i rappellen fra det opplagte rappellfestet som er lagd til helt oppe ved toppen. Søre Vi kløv på ny den utsatte egga, denne gangen mot SØ, og over Midtre Sør (2130m), før vi begynte på oppstigningen mot Søre Skarvflytind. Dette var også klyving, men det var lett å omgå utsatte punkter i venstresida (nord). Returen Det var på vei ned fra Søre Skarvflytind at en i turfølget mitt for akkurat ti år siden ramla ned, og måtte hentes i helikopter. Nå var det kul umulig å finne ut hvor dette punktet egentlig var – merkelig, men jeg var vel ganske oppspilt den gangen, antar jeg. Vi tok oss snart ned østflanken på noen behagelige snøflekker, og så gikk det lett over Tjørnholsoksle igjen. Vi holdt oss til en mer sørlig retning ned fra denne, på behagelig snø! Vi støtte også på en liten flokk med villrein – artig! Etter hvert krysset vi alle de små sideelvene som danner Leirungsåi uten å bli våte på beina, og fulgte tråkk og spor på sørsiden av elva i østlig retning. Da vi nådde elva fra breen mellom Munken og Rasletind, var det stopp! Jammen måtte vi ikke vade litt likevel! Elva ble vadet nesten helt nede ved utløpet i Leirungsåi, og det var veldig greit. Vi fulgte i større grad sti herfra, opp og forbi Raudhamran, møtte myggen igjen, og valset gjennom kratt og vierkjerr i direkte retning bilene. Det er håpløst å følge noen tråkk i dette området, følte vi, da tråkket hele tiden forsvinner. Tilbake etter 14 timer på tur – jammen en lang tur for (bare) en ny 2k-topp, men verdt turen!

Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp. Granathull i bakken Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell! Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja! Bratt hammer - tøff klyving Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats. Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her. Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst. Nordtoppen Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet. Siste 2k på Dovre Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig! Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim. 8,5t på tur.

25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.

Jeg parkerte ved Hjerkinn stasjon, og gikk 200 m til den store p-plassen der bussen inn til Snøheim gikk fra. Siden jeg skulle være flere dager i fjellet, var det atskillig kroner å spare på å parkere gratis – heller enn å punge ut med 50 kr døgnet for å stå på asfalt. Bussen ble proppfull, for det var felles ferie og bra værvarsel. Det gjorde meg lite å stå den lille halvtimen det tok inn til Snøheim, og straks jeg var framme ruslet jeg sør for det lille vannet og noen hundre meter vestover. Det var forbudt å campe nærmere enn 150 m fra vannet, som er drikkevannskilden for Snøheim, men jeg fant en ypperlig steinfri plass å sette opp teltet 200 m fra vannet, på gps 32 V 517792 6906926 (1490moh) og en snau halv kilometer fra Snøheim. Bare flagget ved hytta kunne sees fra plassen, så jeg følte meg tilstrekkelig langt unna. Neste morgen kom Morten, Chris, Øyvind og Lars med første buss, og så la vi i vei opp mot Vesttoppen. Med hyggelig nytt bekjentskap gikk turen opp til toppen unna, og jeg var nesten overrasket da vi plutselig sto der, på Vesttoppen. Her hadde jeg snudd for noen år siden, da Hettpiggen var dekket av isglasur. Nå var føret utmerket, men vinden var plagsomt sterk. Det var likevel bare å glede seg til moroa: Rappeller ned fra Vesttoppen Først en liten oppvarmingsrappell (på vestsiden av fjellet), før en lengre rappell ble gjort klar. Sjefen var ikke fornøyd med den lange rappellen som jeg og Lars hadde gjort klar, for å spare tid. Vi hadde grådig brukt flere av slyngene hans, og festet lå for langt inne på hylla. «Opp med tauet igjen. Vi finner et bedre sted», lød kommandoen. Vi adlød, men slik overstyring (J) går ikke ustraffet hen; for snart lød lyden av metall som deiset nedover fjellsida: Sjefens rappellåtter! Når 5 stykker skal bevege seg i slikt terreng, og i slik vind, blir fort logistikk og kommunikasjon satt på prøve. Selv om Chris og Morten var kjapt nede i skaret, og gjorde klar til klatring opp mot Hettpiggen, hjalp det lite når jeg, som neste mann i rappellen, ikke hadde klatretauet i sekken. Og da den ene delen av tauet jeg rappellerte på blåste bortover og satte seg grundig fast, gikk tida, uten at noen andre fikk gjort noe som helst. Jeg måtte mange meter til siden, og måtte til slutt bruke begge hendene, for å ta meg opp på en liten hylle, for å få løsnet det gjenstridige tauet. Det betød at jeg egentlig var usikret en liten stund. Det føltes litt ubehagelig, og den pendelen som ventet meg etterpå, var heller ikke noe jeg så fram til. Det gikk heldigvis bra, og snart var jeg nede i skaret sammen med de to andre. Rekognosering og klatring opp Hettpiggen Her blåste det så jeg regelrett måtte ned på alle fire en liten stund. Siden det tok litt tid innen vi var klare til å starte klatringen, rekognoserte jeg litt i Hettpiggens vestvegg. En tydelig renne går opp mot toppen, men dette er ikke letteste vei. Den ser imidlertid grei ut i nedre del, og er sikkert en kandidat til feil valg av klatrerute. Jeg fulgte en hylleformasjon et stykke lenger nordover i vestveggen. Bratte sva sperret for videre framdrift, men det var bare ca 10 m ned til en varde på en bred hylle, som ledet greit opp i skaret på nordsida. Altså kan Hettpiggen omgås denne veien her med en liten rappell, om noen skulle ha interesse av å kjenne til dette. Etter hvert var det klart for min tur i tauet opp mot toppen. Ruta går bare noen meter til venstre (vest) for selve søreggen; først på solide hyller og gode tak opp en 5-7 meter. Dette kan neppe være mer enn grad 2. Så var det noen meter med et par opptak mot venstre, med mindre valgmuligheter for føtter og hender, som i den sterke vinden opplevdes som solide 3-ere. Jeg kom opp på søreggen like under et bredt sva, koblet meg ut av tauet, og fortsatte på alle fire i vindkastene opp over svaet. Fy, som det blåste! Svaet her er under tørre forhold maks grad 2, og det er fordi det er litt utsatt. Litt forsiktig klyving (2-) opp neste lille hammer, og så grei klyving og deretter rusletur opp til Hettpiggen. Endelig var denne i boks! Rappell fra Hettpiggen, og over Midttoppen og Stortoppen Etter en liten pause, og etter at sjefen hadde sluppet klatrehjelmen sin ut i Gryta – av en eller annen grunn – ble det igjen klargjort for rappell ned i vest. Et 50m-tau er ikke mer enn akkurat passe langt her. De 25 meterne gikk kjapt unna, og jeg og Lars moret oss med å klyve litt på eggen i skaret opp mot Midttoppen, mens vi ventet på at alle kom seg ned. Bratt opp i grovblokket ur og snøflekker til Midttoppen, og derfra reneste autobahn til Stortoppen. Her møtte vi turistene. Noen lengre pause i vinden ble det aldri, før vi fortsatte på snøfelt og etter hvert i ur ned til Snøheim. Vi var snaut 10 timer på tur – og hadde da meget god tid. Takk for hyggelig bekjentskap, folkens!

Solmaraton på ski over to dager; Holåtindene, Hestdalshøgdi, Låven og Vestre Hestbrepigger Jeg har vondt! Stiv i låra, det verker i skuldrene, leppene er såre – enda de ble grundig påsmurt sunblock begge dagene, ansiktet rød-brunt – selv med faktor 20 begge dagene, og et stort og et mindre gnagsår minner meg om utallige skritt og gjentatte bevegelser de siste døgnene: 13 timer på ski på mandag, 14 timer på tirsdag; til sammen mellom 8 og 9 mil tilbakelagt på ski i Breheimen. Storslagent vær, imponerende synsinntrykk og store kontraster frister likevel ikke til gjentakelse – i hvert fall ikke akkurat nå. Det er fordi det er så mange andre turmål å besøke også, før jeg eventuelt skal gå der igjen. Men akkurat nå er etterdønningene etter dette skieventyret en effektiv vaksine mot nye skiutflukter – i denne uka. Jeg vet at vaksinen ikke varer så lenge… Søndag kveld 29.april: Kjørte til Sota seter, og fikk se Tverrådalskyrkja i nydelig rosa kveldslys. Med skikkelig kamera ble det noen stemningsfulle bilder. I det siste har jeg ikke prioritert vekten av et kvalitets-fotoapparat, men etter siste turen (Snønipa) med Morten Helgesen – da jeg fikk se bildene HAN tok, og sammenliknet med mine billig-kamerabilder, fikk jeg fornyede argumenter mot å spare på disse ekstra grammene. Mandag morgen 30.april: Etter natta bak i Sharanen, var jeg våken alt i halv fem-tida, men da det fortsatt var ganske overskyet, slumret jeg nesten en time til. Så sjekket jeg værmeldinga på ipaden, som lovte klar himmel fra kl 9 – det avgjorde saken; opp og stå! Ca 6:15 var jeg i gang oppover mot sørøst. Fulgte noen skispor på kryss og tvers gjennom skogen, og her og der var det allerede begynt å bli bart. Det var faktisk smeltet en del siden jeg var her for elleve dager siden. Ettersom vegetasjonen avtok, ble det lettere å gå, og skifeller og skareføre passet meg ypperlig. Men vinden økte også på, og oppe ved Sottjørnin søkte jeg bak en hyttevegg for å innta frokosten; grovt knekkebrød og spekepølse. Skyene var i opplett, og føret noe helt annet enn for halvannen uke siden, da jeg vasset i 20 cm nysnø og møtte snøfokk oppunder Vestre Holåtinden. Nå gikk det langt raskere – og det er alltid motiverende å SE målet man går imot. Formiddag: Etter høyde 1536 øst for Sottjørnin, skled jeg noe ned i en botn, før jeg gikk oppover og holdt nord for høyde 1590, og over Grøntjørni. Deretter opp sørøstover en bre, forbi punktet jeg hadde snudd i snøføyka elleve dager tidligere (og da hadde jeg brukt 1t 20 min lenger tid) før jeg svingte bratt opp i skaret mellom Vestre Holåtinden og høyde 1964 i nord. Jeg lurte litt på å plukke med meg denne toppen (1964), men tenkte det var lurt å spare kreftene, for turen jeg hadde foran meg kom nok til å bli lang nok (og jammen fikk jeg rett i dette!) Derfor fortsatte jeg på skrå opp mot østeggen på Vestre Holåtind, der jeg satte fra meg sekken, før jeg krysset meg opp til toppeggen. Her så jeg to personer komme opp over breen fra sør – tydeligvis med kurs mot Midtre. Dem kom jeg sikkert til å møte seinere. Krysset meg så oppover mot toppen. En liten skavl var litt kronglete å passere, men det var ikke utsatt. Så lett vest og kort bort til toppvarden, etter 5 timer på tur. Årets første 2k-topp – og en deilig følelse! De neste toppene ligger jo på rekke og rad her. Kjapp fotografering, og så hastig videre for å utnytte dagen – hvilken galskap, og hvilket vær! Ettermiddag: Sklei ned mot nordøst, fortsatt med fellene på (bremser så fint!) før jeg labbet over breen mot Midtre. Her gikk jeg rett på sørflanken, men holdt mot øst, og noe under toppen satte jeg fra meg sekken ved en stor skavl, som ville gi fin ly for vinden etterpå, til lunsj. Så på kryss og tvers til topps; 50 min etter Vestre. Nede ved sekken møtte jeg på de to som var på vei opp. De hadde brukt tau på breen, men lurte litt på om det var nødvendig, når de så meg krysse breen alene. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sett antydninger til noen sprekker, og at breen var regnet som ganske «snill». Såpass tidlig i sesongen, og med så mye snø, var jeg ikke særlig bekymret. Så var det tid for en pause i solveggen av snø; det steikte – herlig! To-tre nye knekkebrød og litt spekepølse. 3 liter drikke hadde jeg med, slett ikke for mye for en slik langtur, og halvparten var isotonisk drikke. Fra dette punktet var det ganske greit å krysse seg ned østflanken på Midtre, til bandet mot Østre. Ved foten av vesteggen på Østre Holåtinden satte jeg igjen sekken og skiene, tok med meg kamera og staver, fulgte fotspor (flaks) oppover egga. Nå var det omtrent vindstille, og kyllingen i stekeovnen må ha det forholdsvis svalt i forhold til dette, tenkte jeg. Et par skavler var litt småbratte å klyve opp, men ved å regulere stavhøyden til minimum slapp jeg å putte hendene ned i snøen for å få støtte. På toppen kl 13.30 – dagens tredje i boks, deilig! Jeg observerte fornøyd at jeg ikke kunne se så mye som en sprekk på Holåbreen (jeg ville videre til Hestdalshøgdi.) Nede igjen ved sekken og skia, så kom det to karer, fra Oppdal. Vi hadde en lengre hyggelig samtale, og tok noen bilder, før jeg (uten feller) skled nordover og østover på Holåbreen. Skvatt litt da gps-en viste at det var drøyt 9 km til Hestdalshøgda i luftlinje! Føret var ganske greit, og kilometerne gikk brukbart unna, men det tok litt lenger tid å nå denne toppen enn jeg hadde trodd. Passerte like sør for de to høydene på 1932 m, før jeg igjen satte igjen sekken, og gikk opp på Hestdalshøgdi kl 17. Herfra kunne jeg studere morgendagens rute (Låven og vestre Hestbrepigger.) Kveld: Så var det klart for den mest behagelige delen av turen; nedkjøringa til Trulsbu. Fulgte mine egne spor tilbake til Holåbreen, der jeg svingte rett sør over breen. De siste 200 høydemetrene gikk jeg til fots ned bratta mot Trulsbu. Dette var fordi det hadde dannet seg et ekkelt lag med skare, som ikke holdt hele tiden, og som gjorde skikjøringa luggete og vanskelig – i alle fall med fjellski. Du verden hvor godt det var å komme i hus kl 19, etter 13 timer på tur! Først fyre opp i ovnen, drikke noe varmt, og så gå amok i valgets kvaler mellom middagsmat i spiskammeret. Mitt valg falt på en hel boks Joikakaker, som gikk ned på høykant. Da det begynte å skumre ute, kom det jammen en kar på ski fra øst. Han var heldig, som kom til ferdig varm hytte. Tirsdag morgen 1.mai: Våknet allerede kl 6 av sollys, og var mentalt - om enn ikke fysisk - klar for en ny blendende vakker dag i snøriket. Unte meg en kopp kakao til knekkebrødene og spekepølsa, før jeg var klar utenfor kl 7 presis. Hmm, var det ikke meldt om rolige vindforhold i dag, da? Det blåste friskt fra vest, men jeg fikk heldigvis vinden i ryggen. Skled litt ned i Vesldalen, før fellene kom på i skyggen av sola, og jeg skrådde østover opp en endeløs halvbratt skråning av skare. En tøff start for ømme og stive muskler, og et gnagsår fra i går var allerede plagsomt merkbart. Jo, det skulle jeg nok få kjenne mer til utover dagen. Etter halvannen time var jeg oppe på ryggen/avsatsen på rundt 1700 meter, og fikk nærkontakt med Vestre Hestbrepiggen, som virkelig dominerer her som en gigantisk pyramide. Men først skulle to litt mer kjedelig topper besøkes. Først rundt 2,5 km nordøst og opp til Låven. Oppe på ryggen mot Låven, der jeg satte fra meg sekken, fikk jeg fint utsyn bort på Hestbrepiggen som jeg hadde vært på for tre år siden, sammen med Nordre og Midtre. Det hadde vært fottur tidlig i juli, og mye vassing i snø. Nå hadde jeg ski, men på ryggen bort til Låven måtte jeg gå sikksakk mellom alle steinene som stakk opp. På toppen (kl 9:45) kunne jeg se helt tilbake til Trulsbu. Jeg så også rett over dalen (nord) til Hestdalshøgda, fra kvelden før. Vinden var nå avtatt, og det ble riktig behagelig opp mot Hestbrepiggen Midtre-2 (2142m). Denne hadde jeg latt bli igjen på forrige turs snøvassing, men den passet fortreffelig i dag, og på ski. Det som ikke var så greit, var at den ene skifellen var begynte å løsne, og på toppen tok jeg den av, og lot den tørke i en ytterlomme på sekken. Fra M2 var det reneste cruiset ned og vest mot «Pyramiden», hvis sørøstegg virket litt spennende. Vurderte å plukke med meg høyde 2050 underveis, men endte opp med å gå nord for denne, da dagen nok ville bli lang nok. (I ettertid et helt riktig valg.) Ved foten av østflanken på Vestre H, tok jeg en rast. Menyen var gitt, og som variasjon til tidligere beskrivelser tok jeg en kvikklunsj som dessert, og for å få litt ekstra energi til neste motbakke. Stavene ble pakket sammen, og med skia som støtte tråkket jeg meg centimeter for centimeter opp flanken. Der det var skare og lett å trå, steg begeistringen, og der skaren ikke holdt, og jeg sank nedi 15-20 cm, steg pulsen. Jeg lette etter tegn i snøen som kunne si meg hvor skaren bar, men fant ikke noe idiotsikkert mønster. Oppe på sørøsteggen var det forholdsvis luftig, og med vindkast på tvers, måtte jeg – hva skal jeg si – i alle fall konsentrere meg. Artig på vinterstid, denne! På toppen kl 11:45, men gikk raskt videre etter litt fotografering ned vesteggen, og opp mot Vestraste. Her var det mange gjennomtråkk, men jeg trøstet meg med at toppen var lavere enn forrige. Jeg merket at jeg var i ferd med å bli litt sliten nå, for jeg måtte ha flere pustepauser i bratta, særlig på grunn av mange gjennomslag. Ettermiddag: Toppeggen på Vestraste Hestbrepiggen var skikkelig artig – egentlig en kjempediger snøskavl. Igjen var jeg «konsentrert» om saken. Jeg var også veldig spent på turen ned i vest, der det skulle være et bratt punkt. Det ville imidlertid ikke være så veldig ille å gå ned østeggen heller, selv om det det ble litt lenger hjem da. Toppen vest på egga ble nådd like før kl halv ett, men da jeg så meg tilbake lurte jeg på om jeg allerede hadde gått over og forbi høyeste punktet. Den 8.ende nye 2k-toppen var nådd på to dager. Nå gjensto spenningen med nedturen i vest – det så jo ganske greit ut et stykke bortover, da. Etter et par minutter ble det åpenbart brattere og smalere, men snøen hadde fin konsistens, og selve cruxet var bare en halvmeters «drop». Med skiene som støtte gikk det veldig greit, og i alle fall nedover! Hadde det vært panseris, ville jeg ønsket både stegjern og isøks her! Målene var nådd, og opprinnelig hadde jeg tenkt en natt til på Trulsbu, men i finværet ville jeg heller gå helt tilbake til Sota igjen. Det kom til å bli drøyt, og heldigvis visste jeg foreløpig ikke at jeg skulle gjøre noen gale veivalg, som gjorde returen enda lenger! Laang retur til Sota: Fra vestsida av Høybrean skled jeg vestover, sør for Rasmustjønne, og holdt vest på en slik måte at jeg i størst mulig grad kunne utnytte nedoverbakker til å skli i retningen jeg ville. Noen steder begynte det å lugge, og etter hvert sank jeg noe ned i den bløte solvarme snøen, som effektivt bremset gliden. Æsj, det hadde jeg vel fryktet, tenkte jeg i det jeg nådde kvista rute fra Trulsbu. Skulle jeg returnere til Trulsbu likevel da? Nei, jeg ville til bilen i dag! Nå var jeg utenfor kartet jeg hadde skrevet ut på forhånd, og den kvista ruta jeg trodde at jeg fulgte, skulle lede vestover til Illvatnet, og så svinge nordover. Det jeg ikke kunne se var at jeg fulgte en kvista rute sørvestover! Sør for Illvassnosi ble jeg mistenksom, slo på gps-en, og manøvrerte rundt på den vesle skjermen. Vanskelig å få oversikt, men jeg beveget meg visselig stadig mer vekk fra Sota! Nå var det blitt over 14 km i luftlinje dit, og klokka nærmet seg 17. Dette var ikke bra! Jeg fant bart fjell og rennende vann, og fikk fylt opp både kropp og flasker. Det hjalp på! Jeg tok på fellene, og tråklet meg opp øst for Illvassnosi, ganske høyt oppe i fjellsida, som var bratt. Heldigvis gikk det greit å runde fjellet så høyt, og jeg kunne ta av fellene og skli nordover og inn på den navnløse breen her. Møtte så kvista rute i øst-vest-retning, og svingte mot vest. Jeg ville ikke skli helt ned til Illvatnet og så svinge nordover, men heller utnytte høyden og skrå nordvest over et vann, og holdt siden høyt oppe i Illvassurdi (ca 1600m). Selvsagt var terrenget ikke så greit som det så ut som på kartet, og det var ikke bare å kose seg nedover mot nordvest og Tundradalsbandet. Men jeg nådde da endelig dette, og gikk med vinden i ryggen nordøstover, og kom snart inn på sporene jeg hadde gått dagen før. Nå, kl 19, var skaren blitt sterk nok til å bære vekten min, og det gikk både raskere og lettere. Over Sottjørnin kunne jeg holde bra tempo, og det var behagelig føre ned mot Sota. Slutten, i skogkrattet bød selvsagt på utfordringer, men jeg var heldig og fant et gammelt scooterspor, og kjørte på snø helt ned til setra. Klokka var nå 20:45, og jeg hastet straks til bilen, for å rekke en burger på Lom innen de stengte der kl 22. Det gikk heldigvis med god margin, og burgeren smakte som forventet; helt himmelsk, etter 14t på ski!

Jeg vurderte å skrive «mislykket tur» i overskriften, men vi fikk tross alt så mange fine naturinntrykk, masse trening og litt ny erfaring, at ordet «mislykket» ikke passet, selv om målet hadde vært Veobrehesten. Vi hadde oppdaget et lite godværshull i værmeldinga for Spiterstulen, men fredag den 13.april burde kanskje i overtroens lys gjort at vi droppet planene? Vel, torsdag kveld la jeg og junior (Lars-Petter) oss i bilen like ved avkjøringa til Spiterstulen – kjekt å kunne «campe innendørs også.» Fredag morgen forlot vi Spiterstulen ca. kl 9 med fullastet pulk, klare for minst en natt i telt, og med et bra utvalg av sikringsutstyr for bre. Det var overskyet og lett snø, men vi skimtet glimt av blått der oppe – og temperaturen var behagelig – bare noen få minusgrader. Det var åpenbart lite snø datoen tatt i betraktning, men 10-15 cm hadde kommet de siste dagene og dekket alt noenlunde brukbart til. Likevel var det noen steiner som ripet litt opp i bunnen på den relativt nyinnkjøpte pulken min i begynnelsen, rett ved Spiterstulen; Teltleir ved foten av Hellstuguhø, og godvær Det var forholdsvis tungt å dra pulk i nysnøen, og selv om det mest gikk bortover, var jeg glad for at jeg hadde tatt skifellene på. Mer arbeid ble det ved Hellstugu, da vi svingte oppover til venstre (sørøstover) og inn dalen mot Hellstugubreen. Snaut 2 timer etter Spiterstulen var jeg fornøyd med å dra lasset, og vi slo leir på en horisontal plass på 1370 moh. Alt ble gjort klart til ankomst utpå kvelden igjen, vi spiste litt mat, og så pakket vi om sekkene og la i vei videre kl 12.30. Været var nå ganske flott; nesten vindstille, sola kom igjennom og varmet ordentlig – i grunnen FOR ordentlig: Det kladdet noe aldeles infernalsk i nysnøen. Ved å slå med staven på skia, løsnet det meste, men to-tre tak seinere var det like ille igjen. (se bilde) Fellene har den bakdelen at det kladder langs HELE skias lengde, og det stred formelig mot fysikkens lover hvor mye snø som kunne henge fast på en ski – og hvor tung skia da ble! Vi hadde lagt kursen på skrå opp i sida med kurs mot Veoskardet, for gradvis å vinne høyde, men ser i ettertid at vi selvsagt burde fulgt dalbunnen innover UTEN feller. Nå fikk vi skråbakke hele tiden, og med nysnøen, kladdinga og solsteika som kom, ble det et sant mareritt badet i svette. Jeg tok av skiene en tid, og tråkket spor, men snøen varierte stygt; fra 20-30 cm dype lommer, til 4-5cm med glatt is under. I tillegg var forholdsvis mange av steinene som stakk opp fra snøen løse. Veoskardet lever opp til sitt rykte Jeg hadde gått opp her sommerstid for mange år siden, og husket den løse ura. Håpet var nå at alt skulle vært mer frosset fast, men det var det altså ikke. Lars-Petters feller ville ikke sitte skikkelig, og han valgte å gå uten feller. Jeg satset etter hvert mest på føttene, for skia ble så vanvittig tunge med all kladdinga. Med skia på sekken økte ikke akkurat balanseevnen. Tiden gikk, svetten silte, og sekken tynget, men vi gledet oss over utsynet mot Hellstugubreen – som var fantastisk. Oppe på rundt 1900 m avtok brattheten litt, og jeg tok på skia igjen (uten feller). Lars-Petter hadde mistet trinsa på den ene staven. Plutselig forsvant begge skia under meg, og blank stålis under 2-3 cm snø kom til syne, samtidig som jeg ramla rett på armene. Resultat; et lite blødende kjøttsår på håndleddet – hvordan det nå gikk til? Tidsskjemaet hadde sprukket kraftig – var det fredag 13. som slo til da? Men uten skifeller kladdet det i alle fall ikke! Ulempen var at veien ble lang, med mange svinger på kryss og tvers, og ikke minst mellom steiner som stakk opp her og der. Vi siktet oss inn litt til venstre for høyde 2110 m, og gledet oss over stadig mer utsikt i flere retninger. «Nederlagets» time, eller fornuftens seier? Klokka hadde passert 16, og vi hadde brukt fantastiske 3,5 timer (!!) fra teltet på snaut 1400 m og opp hit ved punkt 2110. Ingen lange pauser underveis, men jevnt over knallhard jobbing, hadde det vært. Jeg var i grunnen ganske sliten nå, og så ikke med lyst på noe «action» under traversen i den stadig brattere snøbakken som ventet oss, i det vi rundet gradvis mer nordover. Løssnøen forsvant, og knallhard is overtok til slutt, i det vi fikk øye på Veobreahesten. Da sa jeg også «stopp» til Lars-Petter. Det var spor etter stålkanter her rundt «hjørnet», men vi så ikke skikkelig brattheten videre, og det var rimelig langt og bratt nedover også – og panseris. Veobrehesten lå i skyggen nå, men batteriet på kameraet tillot ikke flere bilder. Vi kunne forvente en del løssnø opp vesteggen, og kanskje også i flanken som vendte imot oss. Skulle vi virkelig gi oss nå? Jeg ville at vi skulle tilbake i sola, sette oss ned å spise litt, og tenke vurdere situasjonen. Vinden blåste litt her, og klokka ville passere 17 innen vi hadde spist. Vi ble mette, men fort kalde. Jeg kjente at jeg ikke hadde all verden av krefter igjen, og tanken på å begynne å sikre med tau og isskruer var ikke forlokkende, med tanke på at kvelden nærmet seg. Vi ble enige om å snu her, men at Lars-Petter, som følte seg pigg, skulle «jogge» opp til Leirhø, mens jeg rekognoserte litt og holdt varmen. (Jeg hadde også vært på Leirhø tidligere…) På godt under timen var han vel fornøyd tilbake igjen, mens jeg hadde observert at det sørøst for 2110 var styggbratt ned til Veobrean. Jeg hadde også tatt en rusletur på beina opp igjen til et punkt en del høyere enn der vi snudde, og sett at det der oppe var loddrett et stykke ned til breen. Det var tydelig at vi hadde vært ved det punktet der «normalveien» runder Leirhøs sørøst-rygg. Jeg hadde studert Veobreahesten grundigere, og ergret meg over at jeg ikke fikk tatt bilder med kameraet. Hadde vi hatt mye bedre tid, kunne vi gått sør for punkt 2110 m og ned på Veobrean, og så rundet opp i «bassenget» foran (sør for) hesten. Men det så ut til å være store sprekker og et visst fall i breen før vi hadde kommet inn i dette bassenget. Retur Uansett angret jeg ikke på at vi snudde, og vi fikk en fin tur ned til teltet igjen, på en snau time. Jeg hadde tatt av meg skiene et stykke, og gått ned det bratteste partiet: Det var jo kjekt at det ikke var panseris her, da! Lars-Petter akte et lite stykke på rumpa, med skiene i hånda. Sola skinte fra blå himmel nå, og vi kunne jo håpe på at været holdt seg en del neste morgen også? Nysnøen forhindret meg fra å skli helt ned til teltet, men hva gjør det vel med noen stavtak, når en ser hele Galdhøpiggmassivet i kveldssol foran seg? Tilbake ved teltet var det prioritet å få skiftet til tørt tøy, for sola ville straks forsvinne. Dernest gjaldt det å få i seg mat, og ikke minst tine masse snø, for å få vann. Migrenen min meldte seg selvsagt igjen, typisk, men hvor godt smaker det vel ikke med varm mat i teltet etter en slik tur? Bensin til brenneren hadde vi nok av, så vi koste oss skikkelig før vi tok kvelden. Flere grunner gjorde sitt til at vi pakket teltet og dro hjem igjen neste dag, men mest været; som ikke lenger var all verden å skryte av. Ved Spiterstulen var det høyttalere og greier i tåka/snøværet, for der var det Pigg-renn og full fart. Velkommen tilbake til sivilisasjonen, tenkte jeg!

En tur med Turbo-Henrik her på FF. Skrevet av begge. Turrapport med flere bilder og video her: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=344 Nils Hermann og jeg hadde i noen dager spekulert over hvor helgens strabaser skulle gå. Uranostind, Falketind, Trollsteineggje – flere topper og områder var oppe til diskusjon, men valget falt ganske lett på Store Smørstabbtind som ligger på Sognefjellet på grensen til Jotunheimen. Dette er et område som er nytt for oss. Planen var å gå fra Krossbu turiststasjon lørdag morgen, slå opp telt ved Leirvatnet som ligger rett nedenfor ryggen for så å gå lett til topps og ned til teltet igjen. Søndag skulle vi gå på et par nabotopper ikke så langt i fra. Muligens Storbreatinden og Storbreahøe. Planen var som alltid å endelig komme seg litt tidlig avgårde fra Østlandet, men vi var ikke på vei ut av Oslo før 16.00 og havna midt i ettermiddag- og helgerushet og i stedet for å stå i kø stakk vi på biltema og XXL. Vi var ikke ute fra Alnabru før klokka hadde bikka 18.00 og vel så det. Allikevel – tidlig til oss å være! Vi er ALLTID seint ute på fredags ettermiddag.. Bilen fullstappa, nye vindusviskere og med etterstramma piggdekk la vi avgårde. Bilturen opp til sognefjellet gikk “raskt” og smertefritt, praten gikk løst og Nils Hermann fikk sovet ut litt, rakk naturligvis ikke Sognefjellsveien som er nattestengt. Natten ble derfor tilbrakt noen hundre meter før bommen. Uansett ikke lange biten igjen. Vi våknet utrolig nok tidlig, 06.30, pakket sekkene, spiste litt og ventet på at bommen skulle åpne. Vi kom oss avgårde fra Krossbu ca halv 9, det tidligste vi har startet en tur noensinne! Vi må bli flinkere på det der med å stå opp.. Vi tuslet oppover med forholdsvis tunge sekker på anslagsvis 25kg. Vi hadde jo med vintertelt med lange snøplugger og alt det andre som hører med til en overnatting ute i bustete vær. Det gikk i greit driv oppover. Været så grått ut da vi begynte, men skulle vise seg å bli verre og verre. Sludd i lufta, tåke og 0 grader. Vi kom oss omsider opp til brekanten. Her tok vi en skikkelig uansvarlig og idiotisk avgjørelse. Når man kommer til breen er det et stort smeltevann på 200m før breen starter med en massiv 5-10 meters vertikal blå vegg. Av en eller annen grunn tenkte vi dette vannet var isbre det også, så vi tuslet like gjerne bort til veggen for litt breleik. Ikke før en stund etterpå kom en av oss på at det måtte jo for f… være et vann vi hadde gått på. Tør ikke tenke på hvordan det hadde gått om vi gikk gjennom isen med de tunge sekkene, også inn mot breen der isen er så ustabil, huff. Ser i ettertid at vannet er markert på kartene og. Isen føltes imidlertid solid ut, heldigvis, eller uheldigvis, som man ser det. Videre gikk vi opp skaret nord-nordvest og vendte østover der det flatet litt ut. Med disse sekkene ble de kortere men bratte rutene raskt valgt bort. Dette var et litt slakere men lengre alternativ. Det var nå veldig tykk tåke og minimalt med sikt. Vi kunne ikke se hvor vi var på kartet og var ikke helt enige om hvor vi egentlig hadde gått den siste biten etter at vi svingte østover mot vannet. Terrenget så ikke ut som det vi hadde sett for oss i det hele tatt og til slutt var vi enige om at vi faktisk hadde gått oss vill. Idet vi innså det kom jeg på at jeg hadde google maps på mobilen. Jeg fyrte opp dette og så at vi var bare noen titalls meter fra det første av tre vann vi skulle passere. Leirvatnet er det siste. Det gikk derfra greit å finne veien fram til der vi skulle telte. Grunnet været og en del famling i tåka valgte vi å ta kvelden ved Leirvatnet, vi hadde ikke rukket opp til toppen og ned igjen før det ble mørkt. Siden det da ville omtrent bli håpløst finne igjen teltet i mørket og tåka fant vi ut at det var bedre å vente til dagen etter. Teltet kom kjapt opp og primusen ble tent. Det meste var klissvått fra regnet som hadde stått på hele dagen. Det ble en lang kveld med mye tungt sludd og vind som rev i teltet. Etter en pose mat sovnet vi begge to kl 16.00 og sov nesten uavbrutt til klokken var blitt 08.30 neste morgen. Soving er en ting vi er gode på. Våkna innimellom av at vinden slet og rista i teltet og at snø/sludd sklei av teltduken. På mårran ble det en ny pose mat før vi kom oss ut av teltet med superlette sekker og traska oppover med stegjern fra første steg. Etter nattens vær var nemlig alt blitt til is. Ut fra alle steiner sto det 30cm is rett ut vannrett, ganske stilig! Det gikk ganske lett oppover og vi kom kjapt opp på platået mellom Store Smørstabbtind og Storbreatinden. Her knakk vi oppover ryggen og ting ble endelig litt spennende. Visuelt sett hadde vi fremdeles ikke mer enn 30 meter sikt grunnet tåke, men klarte å komme oss opp mot toppen. Etterhvert ble det brattere og morsom snøklyving mellom steinene. Turen var med ett verdt alt slitet med tunge sekker og regn dagen før. For ikke å snakke om den lange kjøreturen opp hit. Alt det var nå glemt. Nå var det oss og fjellet. Hele turen fra teltet og opp til toppen var en skikkelig koseetappe med passe bratt klyving i god snø. Fantastisk moro! Ved et par tilfeller var vi langt ut til venstre på ryggen. Ved ett av de var vi ikke klar over det før vi var 3 meter fra skavvelkanten. Nils Hermann, som gikk først, utbrøt plutselig “Nei faen, er ikke det der skavvelkanten?!”, og peka på skrå fremover. Og sannelig, etter nøye mysing bort på noe som kunne se ut som et skille i det ensfargede hvite bildet vi hadde foran oss så vi et skille. Dette var kanten. Utfor denne er det hundre meter ned til Storbrean. Det var egentlig aldri noen fare, da vi aldri gikk på snø om ikke det var stein som vistes lenger ut, for å være sikker på at vi gikk på fast grunn. Toppen ble nådd kl 12.30. dette må være en nydelig topp i godt vær. Vi så så godt som ingenting, men fortsatt temmelig gira begge to. Omtrent hele turen fra teltet hadde vi vært kald på føttene. Nils Hermann hadde fortsatt ikke fått noe varme i tærne. Han mangla følelse i stortåa så vi tok en pause for å få tint opp litt. Dumt å la det gå så frostskadene begynner å komme. Vi var nede igjen ved teltet klokken 14 og pakket sammen. På nedturen var vi så dumdristige å legge til ned et av de skikkelig bratte partiene ned mot Leirbrean med sitatet “hvor bratt kan det være da?!”. Det kan være dritbratt! Spesielt med de tunge sekkene og de isete snøfeltene. Vi krysset flere bratte isete snøfelt østover. Det så slakere ut der. Her måtte vi sparke 3-4 spark for å få plassert hvert eneste skritt og vi brukte uhorvelig lang tid. Brukte sikkert en halvtime på 40 meter traversering. Dette var det mest nervepirrende på hele turen. Vi kom også ned mye lenger øst enn ruta det var meningen vi skulle gå. Det ble en lang tur rundt breen i falmende lys. Mange særdeles spektakulære syn her; store isvegger, kanalsystemer og generelt sett et ugjestmildt og rått miljø. Det ble etterhvert helt mørkt, og hodelykter måtte på i det vi begynte nedstigningen mot Krossbu. Vi kom oss fint ned til bilen ca kl 18.00, slitne og fornøyde. En 250grams burger med alt ble fortært i Lom før turen bar hjem. Knalltur! Siden videokamera ble brukt mer enn fotoapparatet denne gangen har vi redigert en video fra turen.

Dro på morgenen fra Lillehammer mot Turtagrø. Været var upåklagelig, med et par gode blå og skyfri himmel. Værmeldingen hadde gjort helomvending kvelden før avreise, fra -15 og kaldere til rett oppunder null grader. Så om det slo til ville det bli en trivlig nattestur til Gjertvasstind. Værmeldingen stemte, par minus på turtagrø og det holdt seg hele veien inn i Helgedalen, Styggedalen og Gjetvassdalen. Fulge vardingen gjennom Styggedalen, med et lett dryss av snø på steinene og knallhard skare på eldre snøfonder, til vi kom inn på stien mellom keisarpasset og Skogadalsbøen. Krysset elva som nå var en frossen bekk i bunn av dalen ved 1200 moh. Gikk på skrått oppover flanken til vi kom til en stor setin med en gammel rød T på. Derfra tok vi oss opp noen renner og drag opp mot ryggen. Etterhvert som det ble bratt og mer snø og is, måtte Stegjerna og isøksa frem, samtidig som det ble mørkt. Når vi nærmet oss topp 1924 gikk Christian tom for energi. Så vi fant ut at det var lurest å så en kamp på topp 1924, og fylle magen med mat og drikke der, for så fortsett tidlig neste morgen for å se Soloppgangen fra toppen. tempraturen var fortsatt fin, kun et par kalde sammen med ett evertyrlig måneskinn og stjernehimmel var det vanskelig å få noen timer på øynene før mer vannsmelting og frokost skulle ta till på nytt i 4 tida. I ly av måneskinn startet vi på siste biten til toppen. Bratta opp til 1982 gikk uten problemer og samme med resten av høydemeterene. Ble ordentlig bratt på slutten på toppen av snøeggen, hvor vi skrådd litt ut mot nord og over Gjertvassbreen (anslagsvis 45 grader), men stegjerna satt godt de. Og vi rakk soloppgangen med god margin! Etter noen flotte bilder fra toppen gikk vi ned igjen i ekstase etter noe av det flotteste vi har opplevd noen gang! Gikk fort og greit nedover. Ble sliten i anklene etter stegjerna på slutten av nedstigningen, etter mye bratt og skrått terreng. Vi gikk over keisarpasset på veien tilbake til bilen. og etter fem og en halv time var vi nede. Godt sliten i skuldre og bein. Var litt kaldere når vi kom ned i Helgedalen så med lite mat og drikke inntak på vei ned, merket vi dette litt ekstra. Smakte godt med en burger i Lom på vei hjem til Lillehammer, med en uforglemmelig tur til Gjertvasstid! Vi brukte ca 6 timer effektiv gangtid fra bilen til toppen, totalt var vi 26 timer på tur.

Høst i Jotunheimen Del 1 Dag 1: Steindalsnosi: Jeg startet kl 6 i Oslo men klarte til min fortvilelse ikke å ta igjen kompisene mine som sovet i Lom! Klokken har blitt halv to da jeg klatret over toppvarden. Fem minutter for sent, jeg måtte bare konstatere at slaget var tapt. Derimot ble det en bra nedkjøring med litt pudder på toppen og hard men solid føre i nedre del. Fjellet i Norge har endret seg. Da jeg flyttet til Norge for drøye 10 år siden visste folk ikke hva toppturski var. Nå er det nærmest skikjører-folkevandring på Steindalsnosi så tidlig om medio oktober. Dag 2: Etter en fin kveld med øl og Glühwein på selvbetjeningshytte på Krossbu bestemte Helge og jeg meg for å legge ut på Soleibotntind. Vi startet fra tindevegen og gikk på ski innunder nordveggen på Soleinotntind og helt opp på breen. Deretter tok vi en bratt snørenne opp til skaret mellom Soleibotntind og en eller annen nordlig fortopp. Der åpenbarte seg Hurrunganes kremtopper, med Ringstind og Storen i sin fulle prakt. Eggen opp til Store Soleibotntind var en morsom klyveaffære, de vanskelige stedene kunne omgås i snøen på vestsida. Etter en kort og forblåst hvile på toppen med utsikt på hans majestet, Store Austabotntind, gikk vi ned samme vei og kjørte deretter ned til Tindevegen.

Jeg sier bare YIPPIIII! (Jeg tror bildene har kommet i motsatt rekkefølge). 27 august forsøkte jeg å nå toppen sammen med en kamerat. Regn var det hele veien. Stormkast mot Svellnose. Makker'n sa takk for seg før Svellnose og klokken gikk raskt. Ingen foran eller bak meg. Jeg nådde Svellnose 2272 og sa meg fornøyd med det. Stolt for å ha tatt det jeg tror var den riktige avgjørelsen. Men herregud. For en skuffelse. Jeg kom slukøret tilbake til Trondheim. Ikke (excuse my language) faen om jeg skulle bare gi meg. Og denne gangen skulle jeg gå alene. Jeg var litt redd for at dette ble litt i siste liten på året, men jeg bestilte rom på Spiterstulen med håp om at det ikke ville være for mye snø om 2 uker. Min kone kan ikke gå i fjellet. Men både hun og hunden var med på turen som moralsk støtte. Og vi kjørte nedover den 9 september. Noe regn men ikke mye. Vi fordelte litt kamerutstyr. Det er hun som er fotografen i familien. Og så hadde jeg med meg videokamera. Men tursekken var strippet for alt unødvendig utstyr som var med sist. Denne gangen var det en ullgenser og ekstra votter. Og en matpakke og mye vann. Kone og hund fulgte meg til elva. Så var det bare å labbe i vei. Man skulle tro det var psykisk lettere denne gangen. Fordi man visste hva man gikk til. Hvor bratt det var og hvor mye stein man måtte gå på. Og også hva man forventet bak hver en topp. Men den gang ei. Det var heller psykisk vanskeligere. For jeg visste at jeg hadde mange timer foran meg i akkurat det samme terrenget som sist. Men, man kan ikke la det ødelegge. Det var bare å se seg rundt og fokusere blikket på andre topper og andre detaljer. Jeg hadde et rolig tempo. Det var ikke planlagt. Det er min maksfart. Og med stavene karret jeg meg frem. Jeg kunne se folk langt ned i dalen, der hvor man kan stå og fremdeles se ned mot Spiterstulen. Pussig nok, så tok alle meg igjen. De nærmest sprang forbi. Det var ett ektepar som holdt følge. De hadde 3 unger med, og de kunne ikke være særlig gamle. Vi holdt ikke følge, men de spurtet forbi. Og så tok de pause. For det var alltid en av ungene som ble sliten eller ville ha mat. Så nådde jeg dem igjen. Og noen minutter senere var de forbi igjen. Jeg mistet dem av syne mot Keilhaus topp. Og så var det et ektepar i femitårene. De jobbet seg saktig oppover. De var bak meg for det meste , og vi vekslet noen ord. Men jeg så de slet litt. Og det slo meg da at jeg gikk jo i akkurat samme tempo. Selve turen var fantastisk. Det regnet på fredag og det regnet på søndag. Men på lørdag, da jeg gikk var det nydelig. Varmt var det ikke. Men et fantastisk vær. Og denne gangen kunne jeg litt flere navn på topper rundt meg, så jeg følte meg liksom litt kjent. Jeg slet litt etter å ha kommet opp Piggrove. Men denne gangen kunne jeg se Svellnose fra lang avstand. Jeg gikk jo selvsagt opp på toppen av den denne gangen også. Det var ikke før på veien ned fra Keilhaus topp på vei mot Spiterstulen at jeg så stien gjennom snøen slik at man ikke trengte å gå opp. Her tok jeg meg en velfortjent pause. Når jeg gikk ned fra Keilhaus topp på vei mot Galdhøpiggen var det flere som var på vei tilbake. Og da skjønte jeg at på en trafikkert dag, så kan det fort bli folksomt og trangt på akkurat den delen av stien. Jeg møtte snøen som hadde lagt seg på bakken ved Keilhaus topp. Det var ikke mye. Steiene stakk opp fra sneen, og det var litt vanskelig å plassere føttene. Tråkket man på sneen var man ikke helt sikker på om man traff på en stein med en gang eller om det var langt ned før man fikk fast grunn... og heller ikke vinkelen på steinen. Men det gikk bra. Og det tok litt å komme opp helt til hytta fra Keilhaus topp. Jeg hadde jo som sagt det ekteparet i femtiårene rett bak meg. Og uansett om konkurranseinstinktet mitt forsvant for 20 år siden, så skulle jeg nå toppen før dem. Derfor måtte jeg sette inn et ekstra gir og det tok ut de siste kreftene. Det banket bra i hjertet når jeg endelig kom på toppen og jeg kjente rytmen av pulsen i ørene. Men jeg nådde toppen. At ca 100 stykker passerte meg på vei opp, og jeg passerte ingen, spiller ingen rolle. Jeg klarte det. Det er tross alt min andre fjelltur på to tiår, så jeg er fornøyd. Og for en herlig utsikt. Fjell overalt. Litt sne på de fleste. Nesten som melis som var drysset over. Hytta hadde jo selvsagt stengt når jeg kom, men jeg fant meg en fin plass ved siden av, tok på meg ullgenseren og spiste av matpakken. Det var flere som var der. Ikke mange. Men jeg fikk spurt litt og fikk god informasjon om hva jeg egentlig kikket på. Det var bare herlig. Jeg var der ikke lenge. Kanskje en halvtime. Men da var jeg nesten siste mann igjen, og ville helst se folk foran meg i løypa. Men etterhvert som kameraet kom frem og videokameraet, så var jeg svært så ensom etter nedturen fra Keilhaus topp. Jeg fikk tatt noen herlige bilder av et taulag å vei til Juvasshytta med telelinsen. Det bildet er med her, men skal bearbeides litt i Photoshop før det legges ut på min egen blogg. Jeg brukte over 5 timer opp og litt over 4 timer ned. Tror hele turen tok 9.44 minutter hvis jeg ikke tar feil. Og jeg er fremdeles glad for at jeg brukte staver. Jeg fikk et godt inntrykk av Glittertind som står på agendaen til neste år. Så jeg er nok bitt av basillen. Kona og hunden ventet ved elva når jeg kom ned. Jeg så ikke noe til ekteparet i femtiårene etterhvert som jeg kom ned mot Piggrove. Holdt litt utsyn fra Spiterstulen og når klokken nærmet seg 8 om kvelden så gikk jeg inn i resepsjonen og nevnte det. Men de kunne fortelle meg at de var på vei ned. De hadde observert dem i kikkert. Så de følger med litt, og det er jo godt å vite. Det ble masse bilder og enda en video. Det går visst litt på både norsk og engelsk i videoen, men sånn er det. Bilder ble det også. På søndag kjørte vi hjem. Vi kjørte til Juvasshytta først for å ta bilder på vei ned. Men så kom tåka. Så vi kjørte ned. Da lettet tåka og vi kjørte opp. Det striregnet hele veien hjem. Det er en annen historie. Men jeg har vært på Galdhøpiggen. Yippii! Video fra denne turen 10 Sept 2011: http://www.youtube.com/watch?v=uLF8-fUmR4Y Video fra forrige tur 27 Aug 2011: http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo

Rapporten fra åres pinsetur i Jotunheimen kommer litt sent. Det har seg nemlig slik at skrivekløen er forholdsvis avhengig av mengden dagslys og uteaktivitet; dvs. tilnærmet omvendt proporsjonal. God lesning, for den som er interessert!

Prolog Botolfsnosi, Rolandsnosi Kalvedalen, Skoddedalen Har du som jeg, sittet mange ganger og sett på kartet over Vest-Jotunheimen og drømt deg på tur til disse bortgjemte stedene? Hvem var forresten de to, Botolf og Roland? Og visste du at Skoddedalen fikk sitt navn nettopp 21. juli 1876, da Slingsby, Mohn og Lykken famlet seg fram der i tett tåke på vei til førstebestigningen av Storen? Maradalen, Midtmaradalen Jeg har lenge kjent en dragning etter å besøke den bortgjemte Maradalen med sin fantastiske bre, omkranset av det som kanskje er Hurrunganes mest alpine skyline. Midtmaradalen var jeg så heldig å bli godt kjent med, da vi var på gjennomreise i 1996, men et nytt stevnemøte har lenge stått høyt på ønskelisten. Centraltind, Gjertvasstind Maradalsryggen, Styggedalsryggen Bare hør på navnene! Nok til å romme fjelldrømmer for flere år, og noen av landets høyeste, mest alpine og mest utilgjengelige tinder og traverser. Etter at jeg begynte å klatre for 6-7 år siden, har Hurrunganes høyeste tinder stått på agendaen år etter år, men dårlig vær har satt en stopper for forsøkene. Det store gjennombruddet kom i 2010, da vi gikk hele Skagastølsryggen, riktig nok uten å ha godvær. Uttalt mål for sommerens topptur var derfor å toppe fjorårets prestasjon og gå hele Styggedalsryggen, etter min mening et strå hvassere enn Skagastølsryggen, særlig pga. de varierende snøforholdene i Gjertvasskardet. Sammenliknet er Maradalsryggen Hurrunganes desidert mest krevende travers, med de vanskeligste klatrepartiene mellom Mannen, Kjerringa og Jernskardtind. Tindene på denne sørligste delen av ryggen ligger imidlertid under 2000m og er derfor sjeldnere besøkt av ”toppsamlere” enn de langt høyere naboene. Imidlertid er det en irriterende knaus over 2000m, med så vidt over 30m signifikant høyde lenger nord på ryggen, om lag midt mellom Jernskardtind og Centraltind. Nordre Maradalstind lyder navnet - egentlig mye vakrere enn tinden selv. Tre døgn i EVENTYRET Tenk deg å få oppleve disse fantastiske stedene. Tenk deg tre tettpakkede sommerdøgn, med teltliv, godvær, knapt med søvn og godt kameratskap. 12.-15. juli fant vi et etterlengtet værvindu og opplevde selve EVENTYRET, høyt og lavt blant disse Hurrunganes mest bortgjemte daler og tinder. Det ble fullklaff og våre livs mest fantastiske fjellopplevelse så langt. Vil du være med og dele denne opplevelsen med oss, så heng på videre! Dag 0, tirsdag 12. juli Vi brukte reisedagen fra Haugalandet godt og ankom Turtagrø i godvær, akkurat som meldt. Videre var det meldt et to til tre døgns høytrykk over Sør-Norge, noe vi ville trenge om hele planen skulle gjennomføres. Allerede kl. 14:00 var vi pakket og klare for avgang fra Helgedalen. Vi var de samme tre som gikk Skagastølsryggen i fjor, dvs. kameraten min og sønnen hans foruten meg selv. Teamet hadde fungert utmerket sist, og alle var topp motiverte for utfordringen som låg foran oss. Og litt av en utfordring var det vi hadde planer om! Styggedalsryggen er uansett en logistikkmessig hodepine, sammenliknet med Skagastalsryggen, simpelthen fordi man har så lang anmarsj (evt. retur) og må starte (evt. avslutte) i ”feil ende” ift. Turtagrø, som er det naturlige utgangspunktet. Mange går begge ryggene i ett, enten østfra med utgangspunkt øverst i Gjertvassdalen eller vestfra med utgangspunkt ved Tindeklubbhytta. Atter andre starter østfra over Gjertvasstind og avslutter over Storen. Vår ambisiøse og spennende plan, ideell logistikkmessig, men utfordrende på alle andre måter, var som følger: Anmarsj fra Helgedalen til teltleir ved Botolfsnosi eller nede i Maradalen. Så litt søvn og tidlig revelje. Neste dag opp Maradalsbreen, helt til topps på Maradalsryggen. Så travers over Nordre Maradalstindar, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind, med retur til teltleiren. Om det fortsatt var saft igjen i oss, til slutt en lang omvei hjem gjennom Midtmaradalen og over Bandet til Turtagrø. Som vanlig var det kameraten som trakk det lengste strået når det gjaldt opplegg og regi, stabukk som han er. Jeg må innrømme at planen hans var svært dristig i mine øyne, med minst to kritiske passasjer, nemlig Maradalsbreen og Gjertvasskardet. Etter å ha sett bilder av den oppsprukne breen og den bratte bakken opp på Maradalsryggen, så fristet det bare sånn måtelig å gå opp der med kun tre mann i tauet. Var det to isskruer og ett snøanker vi hadde til rådighet? Og slik planen var lagt, skulle vi krysse det alpine Gjertvasskardet fra vest mot øst, i den antatt vanskeligste retningen. Og enda verre; vi kunne risikere å måtte krysse skardet og finne veien opp til Gjertvasstind i mørke og kulde, på hardfrosset snø eller is. Min variant var etter mitt syn enklere og tryggere; nemlig å ha teltleir øverst i Gjertvassdalen, starte over Gjertvasstind og passere det alpine skardet i dagslys, fortsette over Styggedalsryggen og avslutte over Storen. Dermed ville jeg også få oppfylt drømmen om utsikt fra Storen, som vi gikk glipp av i fjor. Takke meg til Storen igjen, sammenliknet med den 30m knausen på Maradalsryggen! Men som sagt ble min plan skrinlagt - heldigvis skulle det vise seg - og vi var altså på vei mot Botolfsnosi denne ettermiddagen. Sekkene var strippet så godt det lot seg gjøre, men likevel tunge av alt klatreutstyret. Vi hadde kun klatresekkene denne gang, og derfor måtte mye henges utenpå; heldigvis ikke noe problem i finværet! Vi valgte for enkelthets skyld T-stien over Keisarpasset; turen gjennom Styggedalen får heller vente til en annen gang. Vi var så heldige å treffe på en Lustring som var lokalkjent, og han gav oss råd om hvor vi burde krysse elva i Gjertvassdalen og runde sørover mot Botolfsnosi. Vi kom oss greit og tørrskodd over elva om lag der det er markert stikryssing på kartet og holdt et godt stykke nedover langs elva før vi rundet opp- og sørover mot høyde 1318m ved Kalvedalen. Det var flott å være her oppe, med utsikt mot Skogadalsbøen, østover i Jotunheimen og både opp- og nedover Utladalen. Kalvedalen var dessverre uten dyreliv denne kvelden, men navnet har nok sitt klare opphav. Vi krysset dalen og nærmet oss spent Botolfsnosi. Vi visste at synet som ville møte oss derifra, ville bli skjellsettende. Og plutselig var vi ute på brinken, og Maradalen åpnet seg under oss i all sin prakt: den veldige bretunga med den dramatiske brebakken vi skulle opp – farlig mye blåis i den bakken såg det ut til! Mannen og Kjerringa i heftig passiar som alltid, fulgt av Jernskardtind og Nordre Maradalstindar. Og så - først og sist - hele nordsiden av tanngarden med Storen, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind glefsende opp mot det tynne skylaget. Det var en blandet følelse av ”WOW, for en fantastisk dal!” og ”Grøss og gru, kommer vi opp der, da?”. Vi bestemte oss raskt for å telte akkurat her og ikke slippe oss ned i dalen med all oppakningen. Vi fant en perfekt basecamp med hele den eventyrlige utsikten fra teltåpningen og rennende vann like ved. Vi hadde brukt snaue 5½ timer fra Helgedalen, og nå smakte det godt med en dose Real turmat. Det var om å gjøre å bare slappe av og innta kalorier før vi krøp i posene. Men før det, tok vi den grøvste delen av pakkingen for toppturen dagen etter. Dag 1, onsdag 13. juli, E-dagen Det ble en kort natt, med lite søvn. Spente følelser og utallige tankerekker i kombinasjon med revelje kl. 03:15 er ingen oppskrift til skjønnhetssøvn. En rask kikk ut av teltåpningen bekreftet værmeldingen; kun litt morgendis på de høyeste tindene! Litt mat og drikke ble presset ned, en drøy niste ble smurt og utstyret sjekket for n’te gang, og kl. 03:45 salet vi på sekkene for topptur. Dette skulle bli E-dagen - E for det store EVENTYRET! Det gikk bratt, men forholdsvis greit ned i Maradalen. Det var mye vegetasjon ned denne sørvendte lia, med bregner og fjellplanter av mange slag. Morgenlyset var også kommet, så vi kom oss helskinnet ned. Dalbunnen oppover mot bretunga var preget av mye stein, helst en del grove morenerygger samt to elveløp. Vi fulgte hovedelva, det nordligste løpet, opp til brefronten, hvor vi ankom etter en times gange fra teltplassen. Nå hadde solstrålene allerede lekt en stund på de høyeste toppene. Maradalsbreen Etter en kort mat- og vanningspause salet vi på med seler, tau og stegjern og begav oss opp den nokså bratte bretunga, som var av rein (eller skal vi si skitten) blåis. Da sjansen for å finne drikkevann på resten av turen var liten, hadde vi fylt opp mellom 4 og 5 liter vann hver, noe som skulle vise seg å være passelig for de fleste. Risikoen for lemenpest måtte vi bare forsøke å glemme, for koking av alt drikkevannet var helt uaktuelt på en langtur som den vi hadde foran oss. Breturen oppover ble et eventyr i seg selv denne vakre morgenen. Det var like vakkert på alle kanter, både ut dalen mot den etter hvert varmende sola; mot Mannen og Kjerringa i sør, med det dramatiske Maradalsskardet; inn i bunnen av dalen mot Centraltind og mot nord og Gjertvasstind. Det gikk etter hvert over fra blåis til fast og fin snødekket bre. Vi steg jevnt oppover og holdt oss i en bue rundt en del rasblokker fra Styggedalsryggen. Etter en god matpause midt på breen, gikk det brattere oppover mot det vi kan kalle innsteget for brebakken, som etter planen skulle bringe oss opp på Maradalsryggen. Brebakken hadde sett bratt og skummel ut, både på kartet, på bilder og på avstand, men som det ofte er i fjellet, virket utfordringen mer overkommelig på nært hold. Og det faktumet at solen nå begynte å kikke fram bak Gjertvasstind med sine velgjørende stråler, gjorde det til en sann drøm å være på bretur. Vi tok sikte på å runde et parti med sprekker og istårn inn mot fjellveggen på høyre side, og det gikk helt utmerket; stegjernene satt som støpt i den faste snøen. Og det som hadde sett ut som blåis på avstand, var visst bare skitten, gammel snø. Det gikk bratt oppover et stykke med forsøk på å praktisere ”fransk teknikk”, og etter hvert forstod vi at vi nærmet oss toppen av bakken. Så kl. 07:15 kunne vi runde opp på Maradalsryggen, gratulere hverandre med første lagseier og pakke bort breutstyret. Første kritiske passasje var i boks! Nordre Maradalstind Å stå på Maradalsryggen denne morgenen i godvær og sikt, på et tidspunkt da folk flest sitter ved frokostbordet, var ingen dårlig deal. Nå fikk vi også første utsikten ned i den mektige nabodalen i sør, den lange, dype og breløse Midtmaradalen, med elva langsomt buktende som et sølvbånd. Og på den andre siden av dalen hadde vi orkesterplass mot Midtmaradalstindane, med Store selvskrevet som blikkfang. Vi kunne kjenne med alle sanser at vi befant oss midt i eventyret! Litt næring ble presset ned, og så begynte utfordringene, eller det de høydesterke kaller ”moroa”; berg-og-dalbanen over de Nordre Maradalstindane. Vi hadde ikke kløvet langt oppover mot første fortopp før det trengtes tausikring for min del, opp en 3-4m lang skråhylle på Maradalssiden. De to andre kløv opp usikret og firte det ene tauet ned, så jeg enkelt kunne kravle oppover samme vei. Da ingen av oss har spesiell interesse for knauser med signifikant høyde under 30m, passerte vi nok både en og to fortopper umerket. Men da vi stod foran S1, siste fortopp til Nordre Maradalstind på sørsiden, visste vi straks at denne ikke lot seg spøke med. Flankert av ingen ringere enn Storen og Centraltind, som nå var kommet til syne, dannet S1 med sin bratte hammer en magisk troika. Vi hadde ingen ambisjoner om å gå direktevarianten opp hammeren, men tok sikte på svaene som leder under og rundt fortoppen på sørsiden. Men først måtte vi ut i dagens første rappell, som med sine 8-10m gikk helt programmessig. Fra bunnen av rappellen traverserte vi nordover et stykke i kanten av en snøfonn, før vi kløv litt opp og satte første standplass; det kom ikke på tale å gå usikret opp svaene i dag. Nå var vi nemlig i den kalde skyggesiden mot Midtmaradalen, og et tynt islag dekket stedvis svaene oppover. Det var en god følelse å begynne den skikkelige klatringen; det var tross alt klatretur vi var ute på! Det gikk rolig og fint, og isen bød ikke på nevneverdige problemer de 3-4 korte taulengdene. Da vi var vel oppe på siste standplass, sprang jeg i forveien av ren nysgjerrighet mens de andre kveilet opp tauene. Jeg var spent på om kysten var klar videre mot hovedtoppen, og ganske riktig kom jeg enkelt opp i skardet på sørsiden. Jeg droppet å gå oppom S1, som jeg angrer litt på i ettertid pga. utsikten sørover Maradalsryggen, og foretrakk heller å klyve direkte opp på hovedtoppen. Så kl. 11:00, drøye 7 timer etter avgang fra teltet, kunne jeg glede meg over dagens første virkelige fjelltopp; Nordre Maradalstind med sine 2160moh, en av landets mest utilgjengelige over 2000m. Etter en matbit og fotografering på toppen fortsatte vi i samlet følge videre nordover til neste rappellhammer. Den viste seg å være mye lengre enn forventet; vi nådde akkurat ned med et av halvtauene på 50m, men vi kunne nok tatt den i to omganger eller kløvet ned deler av den. Veien videre over Maradalsryggen husker jeg simpelthen ikke så detaljert, men vi tok enda to rappeller på 8-10m hver, hvor den siste var temmelig luftig ned fra den siste ”taggen” på ryggen. Nå stod vi imidlertid foran dagens andre vanskelige - om ikke kritiske - passasje, nemlig å komme oss opp i vestflanken på Centraltind. Her var det nemlig en bratt skråhammer som måtte forseres, enten helt på nedsiden eller mer direkte. Vi forsøkte det første alternativet en stund, men endte opp med å klatre temmelig krevende opp en mer direkte renne om lag midt på hammeren. Kameraten som ledet, gjorde en kjempebragd opp den tynt sikrede passasjen. Med fjellsko, full sekk og en mengde isenkram i selen måtte han helt ned i kjelleren, men klarte å kjempe seg opp i bedre stil enn noen av oss som kom bak og hadde drahjelp av tauet. At dette var dagens største idrettsprestasjon i Hurrungane; det er jeg helt sikker på! Vi hadde brukt altfor lang tid før og under denne klatrepassasjen, og først kl. 14:45 var alle vel ovenfor skråhammeren, dvs. oppe i flanken på Centraltind. Nå hadde vi utrolig flott utsikt sør-og vestover mot Midtmaradalstindane, Ringstindane og Austanbotntindane, men Storen og Mohns skard var delvis tilslørt av skyene. Turen videre oppover flanken gikk greit, men det var stedvis luftig ut mot Slingsbybreen. Siste passasje opp til ryggen vest for Centraltind bød på noen glatte partier med is og snø, hvor det var behagelig med litt psykisk drahjelp. Centraltind Så stod vi endelig på vestryggen, med dramatisk utsikt vestover Skagastølsryggen, bokstavelig talt ”nord og ned” Styggedalsbreen og alt vi ellers kunne drømme om. Nå var også Vesle og Mohns skard fri for skyer, mens toppkronen på Storen fremdeles var tilslørt. Et par greie opptak senere, og vi kunne spasere opp på den vennlige toppflaten av kongerikets 10. høyeste fjelltopp kl. 16:00, Centraltind med sine 2348moh. Det var et stort øyeblikk for alle tre, virkelig på toppen av verden! Vi hadde altså brukt 5 timer fra Nordre Maradalstind og drøye 12 timer totalt, og vi visste meget vel at det ville gå mot sene kvelden før vi stod på Gjertvasstind. Likevel måtte vi nyte denne magiske stunden og den formidable utsikten fra Centraltind, Norges kanskje mest utilgjengelige 2000m-topp. Nå ble det tydelig hvor høyt oppe vi var, med den buktende Maradalsryggen mange hundre høydemeter nedenfor. For øvrig låg Fannaråken, som vanligvis ruver i landskapet, som en ubetydelig steinrøys der nede i nord. Men suget vi kjente mest på, kom av utsikten mot Styggedalsryggen videre, dit vi skulle! Ikke bare ruvet selve Styggedalstind med sine to markerte toppunkt; men stupet ned mot laveste del av ryggen og vissheten om at vi skulle ut der i fire luftige rappeller, framkalte et stort følelsesregister. Ikke vanskelig å kjenne at man lever i et slikt øyeblikk, nei… Heldigvis gikk de fire relativt korte, men luftige rappellene uproblematisk. Vi fant greie fester som var brukt før, og det eneste vi stresset med, var å unngå en ufrivillig pendel ut over stupet mot Maradalsbreen; det hadde ikke vært godt for nervene å måtte teste taugang på ”prussik” dinglende utover der… Store Styggedalstind Endelig nede av rappellhamrene ble vi overrasket over hvor smal eggen var videre. Etter en del meter med balansering og ridning på ryggen, ble den heldigvis mye bredere. Faktisk var det så enkelt et stykke videre, at vi for første gang på lenge kunne slappe helt av og nyte å være på tur. Solsteiken gjorde heller ikke stemningen dårligere. Men neste utfordring låg like foran oss; nemlig hvordan vi skulle komme opp på selve Styggedalstind. Vi visste at normalveien går ut i sørflanken og følger et drag oppover mot vesttoppen, men fra Maradalsryggen hadde vi sett noen bratte snøfenner klistre seg fast akkurat der vi hadde tenkt oss forbi. Vi stod snart ved den første av fennene, men heldigvis var snøen passelig opptint av sola, så vi hadde godt feste selv uten stegjern. Med isøksa og tiden til hjelp kom vi oss greit oppover, og til slutt stod vi på tørt land et stykke øst for vesttoppen av Store Styggedalstind. For første gang denne dagen hadde vi gått raskere enn klokka, syntes vi, og kl. 19:30 stod vi på vesttoppen, bare 3 ½ time etter at vi stod på Centraltind. Utsikten fra toppen, som er ca. 10m lavere enn hovedtoppen i øst, var formidabel; både nord- og nedover mot Gjertvassbreen, sørover mot Maradalsryggen og ikke minst bakover mot Centraltind og Skagastølsryggen. Vi tok oss god tid østover Styggedalstind, med en god matpause om lag midt mellom toppunktene. Selve ryggen var veldig grei, med unntak av en mye omtalt eksponert hammer nær østtoppen. Etter litt improvisert sikring opp og ned denne, kunne vi småspringe opp på toppunktet på 2387moh og gratulere hverandre med dagens tredje kremtopp. Det er vanskelig å finne dekkende uttrykk for hva man føler i en slik stund, men det sier seg selv, uten mange ord. Klokka var 20:30 og kveldssola forgylte himmelen, utsikten var 360 grader og vi stod på Norges 4. høyeste fjell. Bedre kan ikke fjellivet bli, og det kjente vi på med hele oss! Gjertvasstind Det er ikke så enkelt å la roen senke seg 100% når man står på toppen av Store Styggedalstind, selv under så perfekte forhold som vi hadde; til det er returen for krevende, uansett hvilken vei man skal. Men selv om Gjertvasskardet hele tiden hadde stått for oss som turens desidert mest kritiske passasje, var det som om vi roet oss mer nå når vi faktisk stod der. Vi hadde kommet oss greit et stykke nedover fra østtoppen og stod etter hvert ansikt til ansikt med veststupet på den mektige Gjertvasstind, et uforglemmelig stevnemøte som gjør menneskekrypet lite og ydmykt. Utsikten ned i det alpine skardet og den hengende Gjertvassbreen tok bokstavelig talt pusten fra oss, og østover var det som om hele Jotunheimen låg for våre føtter. Å skulle være på vei ned i Gjertvasskardet så seint på kvelden, hadde vært ett av mine skrekkscenarier på denne turen, men alt gikk så fint og kontrollert for seg, at det ikke ble anledning til å engste seg. Vi fant en ideell nedgang til bunnen av skardet ved å følge hamrene direkte. Dermed omgikk vi det bratteste partiet av snøfeltet øverst på Gjertvassbreen; det som ender like i de gapende sprekkene man ellers må runde i 45 graders helning. Jeg har sett nok bilder derifra til å ha både mareritt og drømmer, skremmende alpint og uendelig vakkert som det er, på samme tid. Vi fulgte altså hamrene direkte, og klarte oss med én kort rappell nederst. Her tok vi på oss breutstyret og kunne spasere rimelig uanstrengt ned til bunnen av Gjertvasskardet, hvor vi stod kl. 22:00. Det var et magisk øyeblikk, forgylt av solen på sin vei ned over Jostedalsbreen en plass i nordvest. Tenk å få stå i dette skardet, et av landets mest alpine, under slike forhold; et minne for hele livet! Det mest geniale med situasjonen, som vi ikke hadde beregnet, var egentlig at Gjertvasskardet er vestvendt og dermed hadde hatt kveldssol i lang tid. Snøen var simpelthen helt perfekt, og stegjernene formelig sugde seg fast. Vi kom oss derfor lett opp snøfeltet på den andre siden av skardet og stod snart foran den truende bregleppa under nordflanken på Gjertvasstind. Ikke søren om noen av oss skulle nedi der! Kameraten ledet som vanlig taulaget mesterlig, kom seg greit over en snøbro med stramt tau og fikk satt standplass i tørt fjell. Herifra tok han oss andre opp, så vi til slutt stod trygt og fast på rette siden av sluket. Kameraten visste hvor det letteste innsteget på første taulengde var, opp den venstre av to kaminer, noen lange meter til venstre for standplassen vår. Han fikk ikke satt noen mellomforankring før kaminen, og slet også med å komme seg videre oppover. Men etter en stund som virket veldig lang for oss som stod og småfrøs i snøen, kunne han melde at kysten var klar. Jeg løste meg ut av standplass, bad om stramt tau og bad samtidig høyere makter om ikke å la meg skli ut nå. Det ville ha betydd en nydelig pendel lukt nedi bregleppa, og redning fra bresprekk kunne jeg tenke meg å øve på under mer avslappede forhold. Vel i lodd med første mellomforankring mobiliserte jeg alle krefter og fikk karret meg opp kaminen med alle hjelpemidler, og ikke lenge etter kunne jeg klikke karabineren inn i neste standplass. På dette tidspunktet var klokka blitt om lag 23:15, og de siste solstrålene glødet bak horisonten. Det var helt magisk å sitte der med orkesterplass til den dramatiske snøflanken på Styggedalstind og samtidig vite at Gjertvasstind i praksis var vår. Da tredjemann var oppe, tok vi på oss stegjern igjen og forserte resten av nordflanken på den faste og fine snøen, som nå var frosset til. Vi brukte fortsatt klatremetoden, ikke løpende forankringer, men vi sparte en del tid på å følge på begge to samtidig, tre fulle taulengder opp snøfeltene. Drøye 4 ½ timer etter at vi forlot østtoppen av Styggedalstind stod vi endelig på Gjertvasstind kl. 01:15, en av Norges desidert vakreste fjelltopper og landets 9. høyeste. Og denne julinatta omfavnet oss og ønsket oss hjertelig velkommen til topps; til perfekt fullmåne, nesten vindstille, et gnistrende snødekke og 360 grader rundskue på 2351moh. En av våre store fjelldrømmer var gått i oppfyllelse, et eventyr vi knapt hadde tenkt var mulig å oppleve. Da vi omsider begav oss nedover fra toppvarden, hadde vi vært på tur sammenhengende i nesten 22 timer, og E-dagen var allerede gått over til ”E-dag +1”. Men vi hadde fortsatt over 1000 høydemeter å gå ned til basecamp ved Botolfsnosi, og det skulle bli en veldig lang natt før vi var ”hjemme” igjen. ”Norges lengste nedoverbakke” Om det skyldtes trøttheten, lavt blodsukker, mørket, kulden eller en kombinasjon av disse faktorene vites ikke, men turen ned den bratte snøkammen ble uventet krevende, selv om vi gikk med stegjern og isøks i beredskap hele veien. Personlig psyket jeg ut på det bratteste partiet av frykt for å komme på gli nedover Gjertvassbreen på venstre hånd; sikkert helt uaktuelt med blodsukkeret i vater og på høylys dag. Det gikk greiere da vi kunne ”safe” oss nedover mot røysa på høyre side, men vi brukte langt over en time før vi var helt nede av snøkammen. Da var det deilig å ta av seg stegjern, gamasjer og hansker og vite at snøen stort sett var unnagjort på denne turen. Og det var en mektig opplevelse å ha matpause med frontalutsikt mot den nydelige snøkammen, som mer enn noe annet er kjennetegnet på Gjertvasstind. Videre nedover gikk det greit, men langsomt i natta, som nå var på sitt mørkeste. Vi hadde hele tiden hjelp både fra den trillrunde månen og sola som forgylte horisonten i nord, så det ble aldri mer enn halvmørkt. Vi ble litt overrasket over hvor bratt og forholdsvis krevende det var å finne veien ned skrentene under høyde 1982; mulig at vi ikke fant letteste vei, men opp og ned her må det da være krevende under mindre optimale forhold! Vel nede av det bratte partiet passerte vi 24 ½ timer sammenhengende på tur, og kunne nyte ”den første sol på Galdhøpiggen” i øst. Selv om vi var stuptrøtte og mer enn 600 høydemeter gjenstod ned til teltet, gjorde det godt å få igjen dagslyset. Vi kom oss greit videre nedover, og holdt etter hvert på skrå mot høyre og Botolfsnosi, hvor normalveien mot Skogadalsbøen holder mot venstre. Det var utrolig drygt nedover ”Norges lengste nedoverbakke”, og junior holdt på å sovne hver gang vi tok oss 5 minutter. Etter et par drøye timer var det deilig å komme så lavt at vi fikk gras og mose under fjellstøvlene igjen. Og endelig kl. 06:30 på det som var blitt høylys dag, etter 26 ¾ timer på tur, kunne vi slenge av oss sekkene ved teltet, gi hverandre ”five high” og stupe ned i lyngen for en velfortjent strekk. Men det sier litt om hvor tomme vi var for energi, at vi tok oss tid til å varme en god før-frokost med Real turmat før vi sovnet som steiner i teltet. Dag 2, torsdag 14. juli Vi våknet heldigvis etter 3-4 timers svett søvn i det steikende teltet. ”Heldigvis” fordi dette skulle være den aller beste dagen værmessig, og da var ikke teltet noe blivende sted. Utenfor strålte det samme perfekte tindepanoramaet imot oss, mot en knallblå og skyfri himmel, og med den blåhvite tunga på Maradalsbreen veltende midt imot. Forskjellen fra i går morges, var at nå var vi velkjent og venner med hele det fantastiske skuespillet. Vi tok det selvsagt helt med ro noen timer og bare nøt tilværelsen. Alle slags kalorier ble inntatt, slitne føtter pleiet og plastret, sekkene ble tømt og utstyret sortert igjen. Men man har ikke Maradalen i finvær som utgangspunkt så ofte at en slik dag kunne sløves bort, så vi bestemte oss lett for å fortsette eventyret vårt etter planen; neste overnatting ville bli i Midtmaradalen! For andre gang på litt over et døgn kom vi oss greit ned i Maradalen, hvor vi befant oss kl. 14:00, denne gangen med fullpakkede sekker. Planen var å gå over Rolandsnosi, ned den avsidesliggende Skoddedalen og runde sørover og inn i Midtmaradalen. Det eneste vi var litt spente på, var elvekryssingene og hvor bratt det var rundt brinken mot Utladalen. De to løpene av Maradøla lot seg krysse med litt kløktig stedsvalg et stykke oppover mot breen; ja faktisk kunne vi hoppe tørrskodde over. Videre gikk vi tydeligvis på tvers av de tidvis grove moreneryggene, for det ble mye klyving opp og ned blant små og store steiner, noen av dem virkelig gigantiske. Vi hadde sett oss ut noen greie snøfenner å følge oppover mot Rolandsnosi, og dette viste seg å være et bra veivalg. Vi holdt bra tempo oppover, og ca. to timer etter avgang fra teltet kunne vi ta en velfortjent strekk på varme svaberg på det høyeste punktet ved Rolandsnosi. Det var tungt å bryte opp en slik pause i drømmeværet, men vi ville gjerne nå så langt inn i Midtmaradalen som mulig i løpet av kvelden. Vi fortsatte spent ned i Skoddedalen, som jeg knapt har hørt eller sett noen beskrivelse av, annet enn den fra Storens førstebestigning i 1876. Vi kom ned omtrent i enden av dalen, hvor førstebestigerne fortsatte mot høyre og opp mot foten av Mannen og Maradalsryggen. Vi ante at denne avsidesliggende dalen kunne være tilholdssted for den lille villreinstammen i Hurrungane, og ganske riktig ble vi vár en flott bukk nede i dalbunnen. Vi hadde trekken imot og kunne studere den lenge på brukbart hold. Skoddedalen er kort sammenliknet med sine naboer, den tre mektige Maradalene. Går man ut dalen, som vi gjorde, har man flott utsikt mot Stølsnostind og Falketind; bakover mot Mannen og Styggedalsryggen. Selve dalen har mye spredt stein øverst, men blir etter hvert grønn og ganske frodig. Elva fosser nedover en del terrasser og tar en pause i tjernet omtrent midtveis. Langt ute i dalen fant vi en nydelig badekulp under et vakkert fossefall, som fristet storlig til en dukkert. Det var flott å komme ut på brinken mot Utladalen, og vi fikk vidt utsyn oppover dalen, bl.a. mot Skogadalsbøen. Vi var litt spente på hvor enkelt det ville bli å runde ”nosi” mot Midtmaradalen, men det gikk utmerket på slake gras- og lyngbakker. Imidlertid måtte vi slippe oss helt ned fra 1100 til 850m pga. et bratt parti til høyre for oss. Det ble derfor en del kjemping gjennom fjellbjørkeskogen til vi var nede, like ovenfor det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. En flott kronhjort som vi skremte opp, hadde derimot ingen problemer med å holde farten opp gjennom skogen. Nå var ringen sluttet for min del, da vi gikk gjennom Midtmaradalen, ned Kyrkjestigen og opp Utladalen for 15 år siden. Men jeg gledet meg til å komme opp i selve dalen igjen og gå den motsatt vei, både for den vakre dalens egen skyld, og ikke minst utsikten mot Storen. Vi kom oss greit opp lia og opp i dalmunningen, hvor Midtmaradøla får sin første fartsøkning etter rolige svinger ut gjennom dalen. Her får de som kommer vår vei første blikk inn i den herlige Midtmaradalen, med den monolittiske Storen fra en av sine vakreste og mest dominerende vinkler. I det varme kveldslyset var det en opplevelse å komme opp i denne grønne dalen og bare nyte inntrykkene. Om man er fjellvant, men ikke kjenner seg kapabel til tinderangling i Hurrungane, vil jeg på det varmeste anbefale et besøk i Midtmaradalen. En tur mellom Turtagrø og Stølsmaradalen/Vetti med teltovernatting i dalen, er et minne for livet. Turen er ikke lenger T-merket, og partiet ned i dalen fra Bandet kan være litt krevende over et svaparti, men ikke verre enn at det går for fjellvante. Et tips kan være å ta med et tau for nedfiring av sekkene. Midtmaradalen virker merkelig kort utenfra, og ditto lang sett innenfra. Men det er innenfra man innser sannheten, for dalen er dryg med sine 6 km i nesten rett linje. Vi tenkte å komme lengst mulig innover i dalen før vi campet denne kvelden, men kl. 20:30 var vi simpelthen trøtte av å gå og dumpet ned på en fin slette med rennende vann i nærheten, like under stupet av Søre Midtmaradalstind. Da hadde vi brukt over 6 timer fra teltplassen ved Botolfsnosi. Vi slo opp teltet og langet inn en ladning Real turmat og andre kalorier igjen. Vi ble liggende lenge i fjellgraset og nyte disse mektige omgivelsene, som bare kan oppleves ved selvsyn: Stupet av Midtmaradalstindane i sør; Søre Dyrhaugstind, Bandet, Storen og Slingsbybreen innover i dalen; hele Maradalsryggen i nord og så den vakre Midtmaradøla i sakte slyng langs den flate dalbunnen. Når alt dette innrammes av blå himmel og varm kveldssol en slik julikveld, kan man ikke ha det bedre i den norske fjellheimen, eller i livet for den del. Dag 3, fredag 15. juli Etter en forholdsvis lang natts søvn til å være på denne turen, våknet vi til nok en flott dag i fjellet, selv om det var litt overskyet vestover. Beina var stive etter strabasene, og vi gledet oss ikke akkurat til den lange stigningen opp til Skagastølsbandet; 650 høydemeter opp gjennom ur og sva. Om turen opp, er det ikke så mye å si, annet enn at den var forholdsvis krevende med tunge sekker. Først slet vi litt med å finne vardene oppover gjennom røysa i dalbunnen; så måtte noen av oss ha litt psykehjelp av tauet over det bratteste svapartiet. Videre oppover sva og snøfelt til Bandet gikk det greit, men belgen, pumpa og lårmusklene fikk kjørt seg heftig. Vi ankom Skagastølsbu på 1758m kl. 11:45 i flott vær, fortsatt helt alene etter nesten tre døgn på tur. Det ble en god matpause på denne kremplassen, som står så sentralt i norsk tindehistorie. Det var kjekt å være her i finvær for første gang på 15 år, spesielt med tanke på den krevende returen vi hadde fra Storen i fjor, ned oversvømte sva og grusrenner. Etter studier av den fristende Midtmaradalsryggen og en god kikk inni hytta, salet vi opp sekkene igjen og tok fatt på nest siste etappe ned mot Tindeklubbhytta og Turtagrø. Det gikk oppskriftsmessig usikret over breen, ned gjennom morenelandskapet og forbi fremste Skagastølsvatnet. Vel nede ved Tindeklubbhytta tok vi nok en matpause, men med fare for streikende bein tok vi ikke sjansen på å bli sittende lenge. Siste etappe ned til Turtagrø ble ingen fornøyelse, men etter 1 ¼ time kunne vi slippe av oss sekkene utenfor hotellet og ta hverandre i hånden etter tidenes fjelleventyr. Da var klokka blitt 15:15 og vi hadde vært på tur i litt over tre døgn. Jeg har ankommet noen fjellhytter opp gjennom årene, men aldri før opplevd at folk bivåner en ankomst som vår. Det var mange bil- og bussturister som ”beundret” sekkene våre med tau, hjelmer og stegjern; riktige fjellklatrere som vi tydelig nok var. De ante nok at vi hadde vært med på noe stort! Epilog Turplaner i Hurrungane har en tendens til å bli påvirket av været, og det har også vi erfart mange ganger. Når da alt klaffer 100% samtidig, både vær, planer, timing, utstyr og dagsform, kan det bare bli storslått. Når jeg fortsatt sitter og suger på denne karamellen av en fjellopplevelse mer enn to måneder etter, innser jeg at dette blir vanskelig å toppe. Det er noe med å ha de uoppnåelige målene foran seg, en annen sak å ha vært der. Vi gikk tre strålende julidøgn blant Hurrunganes flotteste daler og tinder, og vi møtte ikke et menneske mellom Keisarpasset og Skagastølsbreen. Jeg gjorde meg også noen refleksjoner på vei opp gjennom Midtmaradalen for andre gang. Jeg fikk en følelse av at stien knapt hadde vært brukt på de 15 årene siden sist. Vi traff ingen på vår ferd, og vi såg spor etter kun ett eneste menneske. Det var til ettertanke å gå gjennom Norges kanskje vakreste dal og innse at denne herligheten oppsøkes av ytterst få, bare fordi det krever litt ekstra. Slingsby beskriver noen fenomener i boka si ”Norway, the northern playground”, som også er til ettertanke i et hundreårsperspektiv. Under førestebestigningen av Storen i 1876 observerte de ferske bjørnespor både i Maradalen og utrolig nok helt oppe på Slingsbybreen. Slingsby beskriver hvordan bamsens spor loset dem opp gjennom brefallet før de tok hver sin vei; bamsen mot høyre i retning flanken på Centraltind (!), de selv videre opp i Mohns skard. Ut fra forfatterens beskrivelse av Maradals-, Slingsby-, Midtmaradals- og Skagastølsbreen kan man også slutte hvor enormt disse breene har trukket seg tilbake siden den gang. På sin vei mellom Maradalen og Skoddedalen beskriver han at de ”like ved brefronten snudde mot venstre for å krysse ryggen av Rolandsnosi”, noe som indikerer at Maradalsbreen den gang strakte seg 2km lenger utover enn i dag. Videre beskriver han hvordan Skagastølsbreen ”stakk snuten i et trolsk tjern og forsynte det svarte vannspeilet med et mylder av skakke isfjell”. I dag er det mange hundre meter både i avstand og høyde mellom breen og Fremste Skagastølsvatnet. That’s all, folks! Vi blir små i den store sammenhengen. Lykke til med dine fjelldrømmer; jeg håper både dere og vi får flere av dem oppfylt i årene som kommer. Det er heldigvis mye å ta av, både over og under 2000m. Men det kan bli en stund til det neste virkelige EVENTYRET, slik vi fikk oppleve det denne sommeren…

Hadde en fin 9-timers tur over Midtronden Øst og Vest, samt Digerronden lørdag 24.sept. Snøen, som lå over ca 1700 m, var både til glede og besvær. Syklet fra "nasjonalparkbommen" 2,5 km før Dørålseter, og inn til setra. Gikk så t-stien mot Høgronden, inntil jeg skar opp nordryggen på Midtronden. Klyvinga mot slutten ble noe vanskeliggjort av snøen, men gikk greit. Noe vind og skyer på toppene ødela litt for mitt avsluttende prosjekt i Rondane.

En overraskende mulighet åpnet seg, og jeg kan skryte på meg Storen! Med bilder: http://peakbook.org/tour/21023/Storen+i+sol+og+t%C3%A5ke.html Etter en del om og men kom vi oss avgårde fra Oslo en del senere enn forventet, med stopp for middag og mathandling i Hønefoss kom vi oss etter hvert til Turtagrø rundt 23-tiden fredag kveld. Da en av oss hadde medlemskap i NTK kom vi på at vi kanskje kunne bruke Tindeklubbhytta som overnattingssted i stedet for teltene vi hadde planlagt. Da dette gikk i orden, ble det gjort en rask ompakking av sekkene, og vi la i vei 23:30-tiden. Etter et par timer gåing med hodelykt kom vi opp til hytta 01:30, da var det bare å legge seg, lang dag i vente neste morgen. Opp i 07:00-tiden, planen var avgang 08:00, vi ville gjerne at solen skulle smelte unna mest mulig snø oppunder Storen. Etter hvert som vi gikk opp mot bandet, så ble det bare mer og mer knallvær, og alt så veldig lovende ut. Det var såpass mye snø på breen at vi enkelt kunne gå den opp uten stegjern. Tråkket over den store sprekken i høyre kant og gikk greit opp til hytta på bandet. Her var det knallvær, så vi spiste og la fra oss alt breutstyret, og gjorde oss klare for å bestige fjellet. Vi var fire personer, hvorav en av oss hadde vært på Storen 12-15 ganger før. De to andre var gode klatrere, samt jeg som ikke hadde klatret ute i det hele tatt før! regor_img_0682.jpg Etter en stund så kom vi opp til svaene og her var det greit å sikre opp i dag, litt snø og is var det. Snøen lå spredt fra rundt 1800 meter. Etter svaene så var det bare å komme seg opp til hjørnet, med litt forsiktig gange gikk dette greit, viktig å få skikkelig fotfeste i snøen etter hvert som man kommer oppover i høyden. Så kom vi til hjørnet, og skulle ut på galleriene, dette ble egentlig min første klatreerfaring. Vi brukte to taulag herfra og opp. Fant på andre forsøk hvordan jeg skulle komme ut på galleriet, og gikk greit herfra og opp til standplassen. Så videre til starten av Hefteys renne. Denne var full av is og snø, og nå var det slutt på godværet også. Etter mye isbanking kom første mann seg opp og fikk satt standplass på oversiden av rennen. Da var det min tur, og med et lite puff i rompa kom jeg meg opp i renna. Fingrene fikk kjørt seg oppover, og plutselig var jeg oppe av renna. Da var det min tur til å sikret klatrekompisen min opp. Når han var oppe av renna, fortsatt han opp til toppen hvor han sikret meg opp det siste stykket. Var greit å sikre her i dag, siden det var en del snø, vind og is på fjellet her oppe over 2300 meter. Det var godt å være på toppen, men noen utsikt var det dessverre ikke. Klokka hadde gått, så nå var det bare å skynde seg langsomt nedover for å nå hytta på bandet før det ble mørkt. Det ble rask klatring ned til rappellfestet. Her skulle jeg altså ut i min første rappell, en 40 meter lang vegg å komme seg ned! Gikk som en drøm! Da var det å gå forsiktig i den bratte siden med mye snø før vi kom til oversiden av svaene. Ny rappell her, etter dette var det bare å gå raskest mulig ned til hytta på bandet. Vel nede på hytta på bandet var det klar for litt sjokolade og hente breutstyret igjen. Da vi kom ned til breen så vi at all snøen som hadde vært så fint i dag tidlig var smeltet bort, så det var bare å sette på seg stegjern og traske nedover etter hvert som det ble mørkere. Vel over at breen var overstått så var det å gå med hodelykt tilbake til Tindeklubbhytta. Tror nok at dette er den beste, og uten sidestykke den mest utfordrende fjellturen jeg har gått. Regor

Nordre Semmelholstinden sies å være en topp for dedikerte 2k-samlere, siden den strengt tatt bare er en høyde på ryggen nord for den langt mer iøynefallende Semmelholstinden. Jeg hadde da også neppe besøkt denne ryggen/toppen, hvis det ikke var fordi den ”sto på lista”. Når det er sagt, så skal det også legges til at turen ble meget minneverdig, med store kontraster og opp- og nedturer, og med et ”stunt” jeg kanskje blir kritisert for her på forumet i ettertid. Værvarselet var i alle fall topp for morgendagen, der jeg la meg til i bilen i Leirdalen noen kilometer sør for Leirvassbu kl 21 fredags kveld, med utsikt rett opp mot Saksa og flere Smørstabbtinder. Jeg var fortsatt usikker på morgendagens valg av tur, siden jeg kunne se at det lå et dryss av snø i høyden. Tverrbotntindene lokket mest, men jeg visste det var noe bratt klyving på en av dem. Med snø på eggen kunne det bli en bomtur. Da var det kanskje lettere med Nordre Semmelholstinden, som bare så vidt stakk opp over 2000 meter, og som skulle være veldig grei? Etter en kjølig natt med regnskurer, og der morgenlyset åpenbarte snø i nordhellinger ned til rundt 1700 meter, gikk jeg for det antatt letteste turmålet; Nordre Semmelholstind. Jeg spiste mat samtidig som jeg kjørte de siste kilometerne inn til Leirvassbu, og la i vei herfra presis kl 8 – i et tempo som var langt over middels. Skyene lå tungt ned i fjellsidene, men jeg forventet snarlig opplett. Jeg hadde – overoptimistisk som alltid – et visst håp om å rekke en ettermiddagstur på Geite også! Hadde bare en halv liter isotonisk drikke i sekken (!), og fatter ikke hva jeg tenkte på annet enn at jeg trodde toppen skulle gå på 3-4 timer. Tok igjen en kvinnelig toppsanker som gikk alene og som skulle på Bukkeholstinden. Det er aller første gang jeg har møtt på en dame som går alene på Jotuntopper! (Er det en tilfeldighet, eller?) Tidsskjemaet sprekker med glans De første 4,5 km på tursti gikk kjapt unna (50 min), og jeg tok av fra t-stien noe etter Kyrkjetjønne. Fatter ikke helt at anbefalingen i ”Helgenses bibel” går ut på å svinge av så tidlig, og holde delvis oppe i sida rett under Visbreen, og runde nordflanken på Semmelholstinden. Det virket mye lettere å fortsette t-stien ned til ca 1400 moh, og så følge bekken fra Semmelholstjønne omtrent helt opp til vannet, før man tar fatt på nord(øst)eggen. Resultatet ble at jeg sånn delvis fulgte anbefalingen, og delvis min egen oppfatning av enkleste vei oppover. Nedover, seinere på dagen, valgte jeg klar ”min egen” rute her, og anbefaler dette til andre; mer lettgått terreng! Skyene lå fortsatt tungt, og nattens nedbør gjorde steinene glatte. Tempoet sank radikalt, og jeg brukte en hel time før jeg nådde nord(øst)eggen på Nordre Semmelholstind. Jeg forsto at turen nok ville ta lenger tid enn 3-4 timer, ja, og vurderte å drikke av den store bekken fra Semmelholstjønne. Men så var det alle disse advarslene om tularemi, da. Sikksakk mellom sprekkene på breen Det var mye løsgods, og jeg tenkte det ville være smart å følge brekanten oppover. Så seint på året var det lett å se sprekkene også, og 2-3 cm med nysnø virket nesten som lim under støvlene. Nå lettet tåka – herlig! Ingenting er som det! Snart ble det noen seriøse sprekker helt inn til kanten av fjellet, og ingen mulighet for å klyve opp på eggen heller – styggbratt opp der. Slik ble jeg tvunget ut på breen, men fant det behagelig og lett å gå her. Stavene ble benyttet intenst ved antydninger til sprekker, men overalt var det knallhardt og fast og fint. Jeg tok sjansen, og krysset med oppover mellom gedigne sprekker. Kikket ned i noen av dem, og gjorde meg noen tanker om jeg skulle ramle ned i noe slikt; jeg ville blitt kilt fast så grundig at jeg neppe ville klart annet enn å vente på at nedkjølingen skulle forårsake besvimelse etter en drøy times tid – og så ”game over”. Disse tankene ga meg noe over middels puls, men samtidig følte jeg meg egentlig ganske trygg – selvsagt utgjorde stavene den store forskjellen her. Været var nå i fullt opplett, og sola steikte nydelig – reneste påskestemningen, med skinnende hvit nysnø. Semmelholstinden tok seg fantastisk flott ut, men å komme seg opp på bandet mellom denne og Nordre lot til å bli litt utfordrende, særlig fordi det lå noe snø her i bratta. Jeg pustet ut etter å ha blitt ferdig med breen, og skal innrømme at jeg følte meg noe mer komfortabel på fast grunn igjen. Klyvinga opp på bandet hadde nok et par 2-erpunkter, kanskje jeg burde gått opp litt nærmere Store Semmelholstind? Et ”bøttetak” rundt en stein ga meg et lite sjokk, da steinen var løs. Jeg måtte opp og forbi denne, og vippet den derfor utfor, mens jeg passet på å stå i balanse utenfor fallinja. Et par mindre steiner ble også vippet ut, før jeg kløv opp, og det bratteste partiet var over. Nedtur – og opptur! Vel oppe på bandet var det gått 3 timer siden jeg startet, og jeg hadde drukket 0,2 l væske – dette kom til å gå galt! Jeg drakk derfor resten av flaska med en gang, så fikk det briste og bære. Litt nysnø passet jeg også på å putte i meg nå og da. Verre var det at eggen opp til Nordre så knalltøff ut! Jeg klatret noen meter oppover, der den første lille hammeren løste seg greit opp. Maks grad 2 til nå, men så ble det med ett stopp. Et åpenbart 3-er punkt: 1 m horisontal sylkvass egg skulle nok kunne passeres, men så gikk det rett over i en svært eksponert hammer på ca 2 m – riktignok med noe som så ut som et bøttetak underveis. Dette taket var også det eneste som så ut til å være noe å holde seg i, og en slynge kunne skimtes like i overkant av hammeren. Jeg ble stående lenge å fundere. Jeg kunne klare dette, men marginene var mindre enn jeg likte. Kanskje var dagens ”flaks” brukt opp på breen? Gps-en viste 1984 m, bare 20 meter under toppen! Jeg hadde tid nok til å gå breen ned igjen, og følge ryggen opp – men det fristet ikke stort. Det var en tung beslutning, men jeg måtte snu! En tydelig skulder gikk like nedenfor eggen på venstre side, riktig nok skyggesiden (mot Visbreen); noe som betydde snø og is, men jeg hadde tid nok til å utforske denne. Den rundet et hjørne, som åpenbarte et blankskurt bratt sva helt opp, dekket av snø og is – helt uaktuelt. Men skulderen fortsatte greit videre, rundt et nytt hjørne. Også her var det i bratteste lagt opp, men det så lovende ut lenger bort (mot nord). Enda et hjørne ble rundet, og nedturen ble til opptur – bokstavelig talt! På tross av snø og is var det her ganske greit opp, og med ett var jeg på toppen – der en unnselig varde markerte punktet 2004 moh. 3,5 t hit, sjokkerende mye – men gleden var stor over at jeg lyktes. Jeg feiret med en halv kvikklunsj og litt nysnø fra skyggesiden, og bygget litt videre på den vesle varden. Pent og rolig ned nord(øst)eggen Eggen videre virket veldig grei, men det var kortere ned mot Visbreen. Løst kom det til å bli uansett veivalg, så kanskje jeg skulle prøve ned mot venstre – og spare en del på hjemveien? Men det var skygge, is og snø ned her, og et parti jeg ikke skikkelig kunne se; var det bratt der? Usikkerheten gjorde at jeg valgte den soltørre løse nord(øst)eggen – som også er standardveien til topps. Et noe luftig klyvepunkt ble det, kanskje 2-, men dette kunne omgås. Siden var det bare å ta seg riktig god tid nedover. Stort sett var det slikt at jo nærmere jeg holdt meg stupet ned mot breen, desto mer tørt og fast fjell var det. Nede ved Semmelholstjønne var jeg knusktørr i munnen og velkjente tidlige symptomer på kommende migrene meldte seg. Jeg ga derfor blanke i advarsler om harepestsmitte og drakk begjærlig fra bekken det jeg kunne klare. Fulgte så bekken nedover, mye lettgått terreng her og blankskurte flate sva og gressganger, før jeg skjente vestover til jeg kom inn på t-stien. Noen store myke grassletter her, perfekt for telting – jeg la inn koordinatene på gps-en med tanke på Urdadalstindene, som fortsatt gjenstår i området. Her er koordinatene: 32 V 464674 6824431 på 1370 moh. Her er rikelig med vann også! Den siste timen i sol tilbake til bilen var bare å nyte. (Ved bilen kl 14:20) Men jeg skal innrømme at det migreneanfallet jeg opplevde samme kveld var historisk kraftig; enda godt at jeg fikk kommet meg hjem til Valdres, før jeg ble helt slått ut. En halv liter vann på fem krevende timer – galskap. Og evt harepestsmitte kjente jeg heldigvis aldri noe til…