Søk i nettsamfunnet

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Hei på dere!! Et forferdelig uvær på fredag gjorde at Valdresflya ikke var åpen på lørdag morgen/formiddag! Været var et ganske annet på lørdag!! 7 minus grader, vindstille og knall blå himmel! Måtte gå fra Maurvangen, noe som gjorde turen lenger enn vi hadde håpet på! Tjørnholstindane får vente til ei annen helg! Forholdene var fine, men noe slush til nedkjøringen ble det ikke fordi det fortsatt var 5 minusgrader da vi skulle ned. Legger ved to bilder som viser hvilken fin dag det ble!! Idag er det drittvær igjen,-snakk om å treffe dagen!!!

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni

Lang tids lediggang i byen er roten til alle lange turer. Rødtopp, Mitandi, Bamse Brakar og jeg var klare for nok en topptur. Med lovende værmeldinger for områdene rundt Lom og sterk fjellfeber hadde vi tenkt å få med oss Storivilen (Lomsegga), Moldulhøe, Hesthøe og eventuelt andre topper som sto laglig til i rimelig nærhet. Overnattingen ble ordnet under bilturen og valget falt på Spiterstulen. *Lørdag 03.03.2007 Etter å ha fått i oss kraftfrokost var det å kjøre til Kvanndalsvollan. Værforholdene var ok med tynt, høyt skydekke og fint blåswixføre. Vi var klare til avgang 09:30 og superoptimister som vi var tenkte vi at vi var tilbake på Spiterstulen før 19:30. Det gikk skuterspor til Netosætre, så gjengen føk dit og smelte på feller. Jeg skulle teste kortfeller og hadde ingen backup annet enn armstyrken. Planen var først å gå mot Storivilen, men noen hadde tråkket spor opp mot Høgset, så vi fulgte det oppover og tok etter hvert av mot Hesthøe. Kortfellene viste seg raskt å være utilstrekkelige i brattbakkene og armene mine fikk kjørt seg skikkelig. Snøforholdene var bra, særlig oppe på snaufjellet. Hovedsakelig var det vindpresset snø med 5 cm løssnø oppå. 14:15 karet jeg meg som sistemann opp på Hesthøe og forbannet kortfillefellene. Jeg var helt pudding, men passet på å få i meg drikke og foring så resten av turen ikke skulle bli mislykket. Videre bortover mot Lomsegga var det en lang og seig travers. 16:10 passerte vi toppen av Moldulhøe og først 18:00 besteg vi Storivilen. Solnedgangen var flott å se, men tidsskjemaet sprakk fullstendig. GPS med kart er kjekt å ha og gjorde ting mye enklere med tanke på retur til bilen. Nedturen gikk stort sett greit og vi slapp unna med bare noen små, men dog etter forholdene tunge motbakker. Månen hjalp til å lyse opp, men det var bra å ha noen små hodelykter også. Vi styrte unna stup og bratte heng og alt gikk bra nedover, selv om det tok sin tid. I bakkene ned mot Netosætre traff vi gjengen fra tinderangling.no. Vel nede av bakkene, fikk vi en fin måneskinnstur mot bilen. Måneformørkelsen begynte og var spennende å følge med på. Først 22:30 kunne vi sette oss i bilen og vende nesa mot Spiterstulen. *Søndag 04.03.2007 Etter en god natts søvn og en enda større frokost begynte noen ønsker å krystallisere seg ut til turplaner. Været var omtrent det samme som dagen før med høye tynne skyer. Rødtopp og jeg ville på Spiterhøe, mens Mitandi ville ha med seg Bamse Brakar på Leirhøe. Jeg fikk kjøpt meg langfeller på Spiterstulen, så ikke skituren skulle bli forringet av slike banaliteter i dag også. Vi tok følge innover Visdalen og opp langs Leirgrove. Snøforholdene var dårligere enn på Lomsegga og mye stein stakk opp, men det var ikke problem å finne gode snørenner å følge. Vi skilte lag oppe i bakken og gikk mot hver vår topp. Spiterhøe var helt avblåst og steinete. På vei mot toppen ble vi omfavnet av en kald og sur tåkedott som stjal utsikten. Vi beholdt fellene på til vi var forbi Spiterhøe NØ (høyde 2009). Deretter rundet vi Skauthøe og rant ned til kvistløypa mellom Glitterheim og Spiterstulen. Derfra var det fort gjort å komme ned igjen. Mitandi og Bamse Brakar kom omtrent samtidig med oss til Spiterstulen.

Ettersom forespørselen ble så stor: Startet ved Nerskogsveien i 10 tida, ikke brøyta Heldalsvei, nydelig vakkert lettskya søndagsvær, sprettkaldt (10 minus droppet til nesten 20) og absolutt vindstilt. Som førsttemann (og eneste i fjellet..) så fikk jeg ekstra arbeid med å brøyte meg løype oppover. Fulgte min tradisjonelle trase via Badartjønna, under Langjørgen, nesten til Telvatnet, rett vest til Turistlinja og så rett nord til Topps. Nyydelig skiføre på myrene, en 5- 10centi fast helt slett puddersnø oppå dypskaren og mye snø, oppi fjellet hardere og drevbårat, alt av eksponert fjellhei fullstendig avblåst og kun dekt av 2-4 cm løs snø. Nedkjøring som slålom via åpen fjellhei, steinrøys liker jeg ikke, selv om jeg fant et styggbratt bekkefar med masse hard puddersnø, så jogga jeg heller ned fra toppen ned til myrene og det supre skiføret. 2 mil, 8 timer superflott toppskitur til ett av øst-Trollheimens absolutt beste utsiktpunkt med Trollhetta, Snota, Svarthetta og Blåhø kun på en "armlengde" unna! Videre detaljer, kart og fylldig turrapport på krovoll.net - alltid oppdatert om Trollheimen! Jeg savnet virkelig en student mm oppå der - så intenst gøy det var om søndagen å se igjen de kjente storfjell i vinterdrakt!!

Fjellene rundt Stryn er lett tilgjengelig for toppturer på ski. Man kommer forholdsvis enkelt opp til snøgrensen, selv på milde vintre som denne. Utgangspunktet for turen til Natakupa (1400m) er enten parkeringsplassen på vinter-skisenteret eller hvis vegen tillater det, Bøasetra. Sistnevnte ligger på ca 600m, og der er det som oftest godt med snø på denne årstiden. Dagen startet meget bra, til tross for diverse dystre spådommer om lavtrykk. Jeg kom fort over skoddehavet i Stryne-dalen, og da forvandlet dagen seg fra dystert mørke til en krystallblå himmel. Slik er det heldigvis ganske ofte på nordvestlandet.... For å slippe å brøyte spor, kan man med fordel følge skitraseen i alpint-løypen. Trekket er ikke åpnet for sesongen, så her var det fremdrift for egne krefter. Nytt for 2006-sesongen er at skitrekket er bygd ut, og nå fører alpinister langt opp i Steindalen, ved foten av Natakupa. Det som tidligere var en strabasiøs tur, burde nå være en formalitet selv for "late" topptur-"entusiaster". Man kan mene hva man vil om utbygging, men jeg synes nå det er litt trist at alpintanlegget har satt sine varige spor i Steindalen. Det som tidligere var en flott topptur i nesten uberørt natur, blir nå en vesentlig annerledes opplevelse med utallige høye master av metall spredt utover et stort område. Andre vil vel kanskje hevde at det er gull verdt for Stryne-regionen at man nå har utvidet tilbudet betraktelig også for vinter-alpinister (og ikke bare sommerski). Investeringen i skianlegget har også medført at det for tiden er stor aktivitet på bygging av nye hytter i området. Heller ikke det er særlig gunstig utifra hensynet om vern av naturen. Jeg må nok likevel innrømme at det hadde sin fordel å kunne følge den preparerte skitraseen til langt inn i Steindalen, forholdene tatt i betraktning. Det var skikkelig bryteføre, og det ble altså litt for fristende å holde seg til skitraseen, fremfor å slite i vanskelige snøforhold. Fra øverste mast, tar man rett til høyre og følger ryggen opp til Småeggene og videre til Natakupa. Det som tidligere var bryteføre, ble nå knallhardt skareføre. Utsikten fra denne ryggen er rett og slett storartet, og dette gjør at man fort glemmer den kalden vinden og tiltakende melkesyre i beina. Og med mp3-toner fra Queen's "Who want's to live forever" får man virkelig et ønske om at livet skal vare evig på denne rygg. Dessverre lå det en kuldetåke på toppen av Natakupa, som reduserte utsynet betraktelig. Men hva gjør vel det, når det er nedkjøringen som frister mest i et sådant øyeblikk. Dessverre fortonet nedkjøringen seg som et mareritt av ukontrollerte slag på skikkelig hardt vaskebrett-føre. Ikke altfor gunstig for en stiv muskelatur, med heller få skidøgn i løpet av inneværende år. Jo det kunne selvsagt være ønskelig med pudderføre, men man kan ikke få i både pose og sekk. Det flotte veret og opplevelsen av å komme seg høyt til fjells, var mer en nok for en underernært frilufts-sjel i denne omgang.... Noen bilder følger vedlagt, men hele bildeserien finner du her: http://distantpeak.com/simpleviewer/index.php?set=72157594431821548

Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Årets siste offisielle sommerdag er passert og høsten er i anmarsj. Skardsfjella øst for Stugudal i Sør-Trøndelag ble turmål for denne første helgen i september. Skardsfjella er en rekke med fjelltopper rundt 1500 moh som ligger litt sørvest for Sylan. Høyden pluss det flate terrenget rundt toppene gjør at man får en vidstrakt utsikt fra toppen. Vi gikk en hesteskoformet rygg over de to høyeste av Skardsfjelltoppene. Det var en god stund siden at disse sørøstlige områdene av Trøndelag var blitt besøkt. For å være nøyaktig var det 342 dager siden jeg gikk Syltraversen. Bilturen fra Trondheim stoppet denne gangen ved Vektarstugu i Stugudal. Startpunktet for turen var ikke helt bestemt så veien inn til Møsjøen ble først utforsket. Resultatet ble at vi pent måtte snu ved hyttefeltets veibom. Klokken var 2115 når vi la i vei oppover den slake lia langs Pilgrimsleden mot Vektarhaugan. Mørket skapte litt problemer med å følge merkingen langs stien. Stien ble plutselig sporløst borte. Ledelinjen ble derfor en telefonløype som gikk i riktig retning. Etter 45 min gange slo vi opp teltet ikke langt fra elva Vestre Rotåa og parkeringsplassen for hyttefeltet i kanten av Vektarhaugan. Lørdag morgen var været strålende. Vi spiste frokost og drakk noen kopper kaffe før vi kom av gårde litt før klokken 1100. Vi gikk i en time før vi igjen slo opp teltet ved Vestre Rotåa. De to Skardsfjell-toppene skulle bestiges som en dagstur med denne teltplassen som base. Like ved teltplassen var det tre store steiner. Uheldigvis hadde disse steinene et stort ”buldre-potensiale” så frustrasjonen av å ikke ha klatresko, kalk og stålbørste i sekken bredte seg. Vi slo opp teltet og gjorde klar noen små dagstursekker før vi tok fatt på stigningen opp ryggen til dagens første topp. Skardsfjell merket 1543 moh på kartet. Den tørre sommeren i Trøndelag har tært hardt på småbekkene. Vi fant heldigvis en liten sildrende bekk på vei opp mot toppryggen. Drikkeflaskene ble fylt opp. Topprygger er som regel ganske fri for bekker og vann så det er best å sikre seg før man har gått for langt. Oppover ryggen begynte utsikten å vide seg ut. Det ble observert til sammen 8 ryper fordelt på et kull på 5 og 2 stykk av det fortsatt uredde slaget. Ryggen bortover mot 1543 ble etter hvert mer steinete, og den var ikke så lettgått som jeg hadde forventet. Toppen med en solid toppvarde ble nådd i solskinn og litt vind. Utsikten mot Sylmassivet og Helagsfjellet i øst var fantastisk. Helagsfjellet er den høyeste toppen i området med sine 1797 moh. Toppen er med dette Sveriges 7. høyeste topp og har Sveriges sørligste isbre ved foten i øst. Ved toppvarden var det tid for lunsj. På grunn av vinden krabbet vi ned i vindsekken mens vi spiste noen skiver med luksuriøst pålegg. Både brunost, nøkkelost og pastrami var å finne i sekken. Ryggen ned til skaret mellom topp 1543 og høyeste på 1546 var relativt lettgått. Terrenget forandret seg noe når vi var på vei oppover mot topp 1546 fra skaret. Underlaget ble mer lettgått og det var merkbart mindre stein på denne siden av dalen mellom de to toppene. På toppen ble det en kort pause for å nyte utsikten. Ryggen tilbake i retning teltplassen var lettgått og nedstigningen til Rotåsjøen. Vel tilbake ved teltet ble det en rask dukkert før middagslagingen startet. Denne gangen var det en litt ”gourmet” preget versjon av den vanlige Toro-gryta som stod på menyen. Rondane gryte med Reinskav, sopp, brokkoli og ris. På kvelden kom det noen spredte regnbyger som gjorde matlagingen i teltåpningen litt frustrerende. Søndag morgen våknet vi opp til lavt skydekke, regn og en del vind. Det var absolutt ikke dagen for de store turplanene, så vi tok oss god tid før vi satte kursen tilbake mot Stugudal. Turhilsen

Vassdalseggi med sine 1658 moh er Rogalands høgste topp og ligg heilt nord i Ryfylkeheiane, på grensa mellom Rogaland og Telemark fylker. Både toppen og naturen i området er verkeleg verdt turen. Tidleg laurdag morgon bar det innover Ryfylke. Vi kom oss med første ferje over Høgsfjorden og parkerte ved Sandvatnet, inn av Nesflaten i Suldal kommune. Sola stod høgt på himmelen og det var varmt oppover mot Holmavatn. Etter snaue to timar var vi ved turisthytta Holmavassbu og her vart det meste i sekkane lagt igjen. Planen var å gå til Vassdalseggi og deretter returnere til hytta om kvelden. Å finna informasjon om ei grei rute opp frå sør var ikkje så lett, då dei aller fleste tar denne toppen frå nordsida. I ei av Stavanger turistforenings årbøker var det nevnt ein umerka sti frå Holmavatn mot Kvanndalen og denne passa det greit å følge eit stykke. Vi starta rett opp bakken frå hytta og såg aldri noko til denne stien, men vi fann likevel ein temmeleg grei rute mot toppen. Etter å ha runda vestsida av Fitjanuten, haldt vi høgda forbi Djupe tjørnane og Isvatnet. Deretter gjekk vi vest for vatn 1364 og aust for vatn 1352 før vi satte kursen rett mot toppen. Terrenget var småkuppert heile tida og det bar nesten konstant opp eller ned, slik det ofte er i Ryfylkeheiane! Og fint var det iallefall i desse traktene. På avstand var det ikkje så lett å sjå kva for rute opp til toppen som var best. Det løyste seg imiddlertid veldig greit, siste stykke mot toppen var det enkelt å ta seg opp på ein liten rygg, rett aust for fylkesgrensa. På toppen Den store varden på toppen hadde vi gått å sett på lenge og utsikten derfrå var ganske fin. Vi kom til toppen omtrent klokka 18, etter litt under fire timar frå Holmavassbu. Litt skyer kom sigande og ein liten bris var det også der oppe. Nødlinga/vardinga mot Haukeliseter var godt synleg, men ruta frå den kanten er vel bare delvis merka etter det eg forstår. Mot Kvanndalen var det også varder som gjekk nedover, så eg reknar med at det er fint å gå opp sør-vest flanken også. Etter nokre brødskiver, samt litt sjokolade og tørka aprikoser var det klart for returen. Sidan ruta rundt Fitjanuten var relativt småkuppert, fekk vi lyst til å heller gå ned litt sør for Turistskaret og ta den t-merka stien tilbake til hytta. Rett ved punkt 1410 tok vi sør-austover og her var det også nokre vardar. Det var enkelt å ta seg ned, men vi kunne nok med fordel ha gått utanom det einaste bratte partiet nedover, spesielt sidan det var godt synleg på kartet. Heile dagen hadde det vore relativt varmt og utpå kvelden forsvann også skyene. T-skjorte og shorts var absolutt å fortrekka denne dagen! Holmavassbu På turisthytta til Stavanger turistforening var det kome oppe eit par frå Sandefjord som var på sin første reale fjelltur. Dei hadde tatt turen opp frå Haukeliseter og syntes det hadde vore langt inn, men også opplevingsrikt i det fine vèret. I turistskaret var det fortsatt ein del snø og eit par småelver måtte vadast fortalte dei. Etter ein fin kveld på hytta, vakna vi opp til nok ein fin dag. Utpå formiddagen kom eit sveitsisk par forbi hytta. Dei hadde vore på 14 dagars tur opp frå Lysebotn! Vi satt alle utpå trappa beundra utsikten; Frå dei grøne grasslettene rundt hytta til det store Holmavatnet og resten av den store fjellheimen. Flott vandretur frå Holmavasshytta til Bamsebu Bamsebu er eit lita steinbu som vart bygd av nokre av tungtvassabotørane under i 1943. Den dag i dag står steinbua der fortsatt, omlag 6km frå Holmavasshytta heilt nord i Ryfylkeheiane Frå Holmavassbu la vi kursen ned mot eit par hytter som er avmerka på kartet. Her vada vi over elva og fortsatte sør om Dyrskarnuten og punkt 1187. Vi holdt stort sett høgda, då det var vanskelgare å gå nede lags vatnet. Til tider var det nokre vardar og ein svak sti, men det var lett å finne vegen. Då vi stod nede ved vatnet ikkje langt frå bua ifølge kartet, tok vi til å speide etter hytta. Den var ikkje så lett å få auge på med ein gong. Hytta er fortsatt i god stand, men den er i privat eige og det var ikkje mogleg å gå inn. Inn vinduet kunne vi skimte eit par senger og ein ovn, rikitg kosleg virka det til. Ved å besøke hytta får ein eit visst inntrykk om korleis det var å gøyme seg langt til fjells. Fleire bilde, kart og meir om turane på breogfjellsport.no: Turen til Vassdalseggi Bamsebu

Er 100% blank når det gjelder fjellturer, men nå har jeg tenkt meg en tur til Rondvassbu området i månedsskiftet juni-juli. Kunne tenke meg å starte en høydemetersamling jeg også, og innbiller meg (uvisst hvorfor) at Rondane vil være et greit sted å slippe løs en nybegynner på egenhånd. Er det noen som kunne tenke seg å fortelle litt om hva jeg kan vente meg av temperatur & føreforhold, og eventuellt noen turer/topper som anbefales?? Planen så langt er å begynne med Veslesmeden (event ta med Storsmeden i samme runden) og Storronden, men jeg er veldig åpen for andre ideer eller forslag. Lytt til erfarne fjellfolk heter det jo, og det synes jeg høres lurt ut

Turen gjekk frå Reisete til Holmaskjær, over Nordre- og Midtre Folgefonna. Vèret var vekslande, men ein dag med strålande sol. Les meir om turen på breogfjellsport.no

Skogsområdet mellom Eggedal og Numedalen kalles Trillemarka og er i følge naturvernorganisasjonene et av Øst-norges siste uberørte områder under tregrensa. Dette området måtte selvfølgelig utforskes. : Bilder, kart og tekst her Turhilsen

Det har etter hvert blitt tradisjon å ta toget opp til en vårskitur i Skarvheimen. Dette er 6 året. Jeg og Rødtopp fikk med oss 4 andre turglade folk. Etter å ha kontaktet Finsehytta skremte de oss bort med at Skarverennet skulle gå samme helg vi skulle dit. Dermed ble det Hallingskeid og Geiterygghytta som fikk besøk i år. Steder vi enda ikke har vært på, men det er også fine og trivelige hytter. Lørdag 22.04 Våknet til stålende vær på Hallingskeid og bra skiføre. Gledet meg til å sette i gang under hele frokosten. Jeg hadde som mål å komme opp på Såta (1558 moh) - en markant topp midt i Såtedalen. Det ble bare meg som kom til topps, det viste seg å være vrient å finne vei opp vinterstid. Østsiden er den slakeste, men den var det mye fokksnø i og dermed vurdert som rasfarlig. Østsiden og nordflanken ble vurdert til å være for bratte. Dermed var det sørflanken toppstøtet måtte gå opp. Det var tynt snødekke og greit å komme til ca 10-15 høydemeter under toppen. Der var det ett usatt punkt som krevde klyving, men jeg klarte å svinge meg rundt. Det var flott utsikt som toppet dagen. På ettermiddagen begynte det å blåse opp og det var ganske frisk vind når vi kom frem til Geiterygghytta. Søndag 23.04 Ble veldig preget av sterk motvind, snødrev, dårlig sikt og ett par varmegrader. Vi valgte å gå Kyrkjedøra alikevel. Det ble stående lunsjbuffé på Kyrkjedørsvannet. Vinden begynte å løye og snøværet roe seg ned når vi nærmet oss Finse, dermed stoppet vi i lia 500 m unna stasjonen, koste oss og drakk kakao.

Pene været på søndag måtte nyttes til en utsiktstur og siden Store Trolltind hadde stått på ønskelisten en stund, så vart det tatt en sjefsavgjørelse at ditt skulle jeg. Det er mye folk på Trollstigen når jeg kommer dit. Også innover fjellsiden ser jeg en del folk. Stort sett bare turister viser det seg etterhvert som jeg tar de igjen. Sier hei på vanlig fjellvis, får noen hei tilbake eller bare noe grynt som kan tolkes som hei... Mye folk foran og bak, men alle tar sikte rett frem på laveste skaret mellom Stabben og Breitind. Utover mot Brureskaret ser jeg bare 3 personer som går. 3 voksne karer viser det seg. Eldste mann som tydeligvis er kjentmann, imponerer med sin sprettenhet. Snørennene som ligger under Trollryggen viser seg å være knallharde og siden en aketur nedover siden ikke frister, så går vi nedom den ene, mens den andre krysses på sitt smaleste. Noen stener stikker opp og gir fast feste. Oppe ved Heen's Highway blir seg sittende å vente på de andre, siden det er mer spennende å ha folk med på bildene. Bare fjell og sten blir ikke det samme. Dessverre blir det for luftig for en deltager, så de snur. Jeg rusler derfor alene bort til Brureskaret uten å få de motivene jeg ventet på. Etter en liten matpause og x antall bilder (10 sek på selvutløseren er ikke lang tid når en "springer" på kanten av trollveggen) så fortsettes ferden mot Store Trolltind. Er litt spent om jeg finner rette oppgangen. Frykten viser seg å være grunnløs siden noen har laget røde merker. Har merket meg at her er en del motstand mot merking, men for å si det slik, uten merkene her så hadde jeg helt sikkert bommet på riktig renne. Halvveis i første renne, så krysser en en rygg mot venstre og skifter renne mot toppen. Rennene skifter mellom fast fjell og mye løst. Er uheldig og kommer borti en stein som ligger på vippen. Mye bråk nedetter før den legger seg til ro... Like greitt at jeg var aleine. Bortsett fra at der er mye løst, så er rennene greie å klyve. Der var også en bratt snøskavl like etter Brureskaret som tilsynelatende låg i veien, men visste seg at den hadde sklidd ifra fjellveggen slik at en kunne passere på baksiden. Oppe på toppen blir jeg sittende i sol og koser meg mens jeg får beskjed om tett havtåke i ytre strøk.. Egentlig ganske utrulig at jeg er helt aleine på Store Trolltind og Brureskaret på en så fin dag. Legger ved noen bilder

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

En tur som ikke akkurat gikk helt etter planen.... Vi tok toget til Hjerkinn og linka opp med Major Skytefelt og fikk informasjon om hvor vi kunne gå og ikke gå denne helga pga. skyting. Etter anbefaling fra majoren tok vi første natta i et skogholt 300 meter fra skytefeltadministrasjonen. Det blåste godt og var ikke noe særlig vær. Lørdags morgen (07:00) satte vi i marsj innoverskyytefeltet med snøhetta som mål. Vi hadde store sekker med oss og belaga oss på ei natt en eller annen plass inni skytefeltet. Pga vanvittig motvind (sterk storm med orkan i kastene) brukte vi 6 timer på de 1,4 milene opp mot snøheim... Der var vi så slitne at vi ikke turte å lete etter hytta og nødskjulet i mer enn 10-15 minutter så med god vind i rygge rant vi nedover for å finne egnet sted for nødbivuakk så vi kunne lage oss noe mat.. Det var stortsett sol og fint vær hele dagen, men skya ganske kraftig over da vi var i snøheim området. Etter å ha gravd oss ned under ei bro og fått i oss noe mat tok vi frem jervendukene og soveposene for å få litt hvile. Temmelig utslitte alle mann. Utover kvelden ble det bare verre og verre ute. Sikten ble lik null og når mørket kom belaga vi oss på ei natt under broa. Etter samtaler med skytefelt sjefen ble det sendt en BV opp for å hente oss ned da det neste dag ikke skulle bli noen bedring i været. Hva har vi lært.... - Stor sekk og motvind er jævla tungt.. Selv om alle fire er meget godt trent... - Gjør en grundig jobb med nødbivuakken med en gang... halvgjort er ikke velgjort... - Vind og fjell er ikke bra sammen.. Selv om det er blå himmel.. Snøfokket gjorde sikten umulig selv om himmelen var blå rett over oss. - Hermetikk, drytec og godt med fuel til primus er bestandig lurt å ha med plenty av. Mat og vann er viktig på fjellet. Og ikke minst som vi heldigvis også fulgte...; "Bruk hodet, det er ingen skam å snu og grav deg ned i tide..." Hadde vi fortsatt og rote i snøheim området ville vi nok vært så slitne og nedkjølte at det hadde gått på helsa løs...

Mitt første innlegg her på dette forumet. Starter like gjerne med rapport om "bomtur" på Larstind Først, lørdag stod Skredahøin for tur. Traff en aktiv debatant på disse sidene i lia under toppen. Vedkommende motiverte meg til å bli medlem her, artig samtale forresten, E. Søn var helgas egentlige mål, Larstind! Vel framme under renna sa veien videre seg selv. For utrygt opp renna (skal jo tross alt fortsette ei stund til!) Ergo på ski et stykke oppover mot Larstind N, deretter til beins til nordtoppen. Fantastisk vær, ser 3 personer på Vesttoppen. Snøhettatraversen ser forlokkende ut, men den får vente til sommer`n. På nordtoppene tas tau og stegjern frem. Stegjern ja: Kurt, er det ikke en tanke å teste de på skoa før avreise Ingen stegjern, ingen tur videre mot Larstind. Faktisk mye snø langs eggen mot skaret. Ruta fra skaret og opp på Larstind ser egentlig grei ut, vel å merke med STEGJERN!! Litt småirriterende å måtte returnere, men vi kommer igjen, gjerne i vinter.

Hei, Jeg hadde tenkt meg en tur til Jotunheimen og er litt usikker på hvor det er bra å gå på denne tiden. Har lyst til å gå på Mjølkedalstind, Kyrkja eller kanskje Galdhøpiggen. Noen som har vært der nylig og vet om det er mye snø/is? Frode