Søk i nettsamfunnet

Trist, og dumt. Kanskje en viss inntjening for Veitastrond isolert en periode, men... På bekostning av manges naturopplevelse. Og så, når folk etter noen år ikke gidder betale i dyre dommer for å komme opp lenger hva da? Vil det i det hele tatt gå økonomisk? Skal dette bære seg, må billettprisen opp i rundt 500 kr. per pers - og man kan neppe gi barne- eller pensjonistrabatt... En visper med 4-5 passasjerplasser koster 10-12' i timen når de skal tjene penger på flygingen. (Tilfeldige sightseeingopplegg og småtransporter for private er ofte billigere, men da pga reklameverdi og fordi de koordinerer med større oppdrag). De vil rekke 5-6 turer i timen maks - folk skal jo ut og inn av helikopteret. Med et helikopter får de da opp 20-30 pers i timen. Restauranter o.l. basert på turister må kunne ta min. en busslast i slengen for å få omsetning som monner - da må du inn med minst to helikoptre av typen som brukes i Nordsjøen for å ta unna - turistbussene har ikke all verdens tid. Det blir ikke billigere! Hvor er den økonomiske analysen av dette? Jostedalsbreen NP-senter i Stryn tjener gode penger fordi de har toaletter nok til å ta unna en trengende busslast - det vet bussene og legger en stopp der. Da blir det mye handel. Men de kjører neppe innom Veitastrond for at passasjerene skal på Kalda-Kari for å gå på dass... Avløpsproblematikken på Kalda-Kari blir jo også et kapittel for seg. Restauranten må ha strøm og vann til å tilfredsstille næringmiddelstilsynets krav - eller skal alt på engangsservice. Frakt, frakt, frakt... Og alt må gå med helikopter til en pris på mellom 3 og 5 kr kg vil jeg anslå. Tror økonomien kveler dette uansett - håper i alle fall dere regner godt før dere går i gang så dere ikke ruinerer bygda økonomisk i tillegg. Et par sitater: "Et slikt prosjekt er stikk i strid med den profilering vi nå arbeider med å gi Norge som reiselivsprodukt". Svein-Erik Owesen, adm dir i Norges reiselivsråd, svarte dette på spørsmål om hva han syntes om Kalda-Kariprosjektet da han fikk spørsmålet på Fjellkonferansen i Lom i 2002. Denne profileringen har de jobbet med siden. Se http://www.visitnorway.com/no/ "Dette var å drite på draget for reiselivsnæringa i Oppdal!" Klaas van Ommeren, sentral aktør i reiseliv m.m. i Oppdal i en årrekke, på seminar for fjelloppsyn på Oppdal mai 2003 etter at noen fik den "glupe" ide å tilby helikoptersightseeing over Oppdal påska 2003. Både fastboende og hyttefolk ble rasende av bråket... Så, Ragnar og dere andre, vil jeg be dere plukke fram "Barske glæder" av P.W. Zappfe fra bokhylla og leset stykket "Farvel Norge". Zappfe karikerer litt, men hvorfor ikke - trolig ville bordell på Veitastrond også vært en god inntektskilde for lokalsamfunnet - jfr Thailand ... Selvsagt gjør vi ikke noe slikt - vi har nemlig en etisk dimensjon på det vi foretar oss. Men det er den etiske dimensjonen som mangler i Kalda-Kariprosjektet og lignede prosjekter. Evt. - det er lommebokas etikk som rår. Men det er jo mulig vi verken bør kritisere Thailendere eller Veitastrondinger for å gjøre det de mener trengs for føda. Selv om nøden nok står nærmere i Bangkok enn på Veitastrond. Angående støy - som sagt, erfaringene fra Oppdal er ikke bra. Og dette var et lite helikopter som er stille i forhold til en del av de større. Muligheter i Veitastrond - se hva de har fått til i Jostedalen! Uten helikopter men med satsing på menneskelige ressutser. FM i Sogn og fjordane har lagd en rapport på dette - skal se om jeg kan komme tilbake med en link.

Hvis du holder deg unna Hardangerjøkulen 17.mai synes jeg ikke nordmenn i norske fjell er så nasjonalistiske. Olavsbu (selvbetjent) har vært overfull når jeg har vært forbi der i påsken. Leirvassbu og Glitterheim (begge betjente) har ikke vært overfulle når jeg har vært der i påsken og ligger også meget bra plassert for toppturer. Men det er en dagsmarsj inn dit, hvis man ikke kan få scootertransport. Spiterstulen (med bilvei helt frem) kan også være et alternativ, men toppturene herfra er litt lengre, siden hytta ligger 300 meter lavere enn Leirvassbu og Glitterheim.

"Konklusjonen: Etter 12.april ville jeg dratt til Jotunheimen. Før 12.april: Rondane, dersom dere ikke har mye erfaring fra vinterfjellet." Du anbefaler altså Rondane om vinteren for den som ikke har mye erfaring fra vinterfjellet!?!?! Ja ja, hjelpekorpsene skal jo ha noe å gjøre de også... Jeg vil ikke anbefale Rondane så seint som april uansett ferdigheter. Snøforholdene er rett og slett for dårlig. I tillegg unngår man å forstyrre villreinen som er i en svært kritisk fase mtp kalving.

Tja ba! Jag är en svensk som undrar om man får plats i Jotunheimen bland alla nationalistiska norrmän under påsken 8 -12 /4 Är det fullt i stugorna och stationerna? tex Olavsbu? Hur är det att bo i Trulsbu och göra toppturer? Några andra rekommendationer på bra stugor för toppturer och som man kan nå relativt nära från bil och som inte är överfulla. Vänliga Hälsningar Ingemar

Spørsmålet er jo Rondane eller Jotunheimen på ski i april. Hvis turen ikke gjaldt toppbestigninger, ville jeg like godt foreslå Skarvheimen, selv om det er topper nok i Skarvheimen også. Området har oftest bedre snøforhold og er lett tilgjengelig med tog til for eksempel Finse. Men tilbake til temaet: Hvis dere skal til fjells i første halvdelen av april (påsken), går det greit å ta tog Gøteborg-Oslo-Otta og en drosje (eller buss ?) opp til Mysuseter. (Og til de som skriver om Spranget: Jeg tror ikke man kommer med bil i vintersesongen inn til Spranget, men må gå på ski fra Mysuseter). En fin rundtur kan være Mysuseter - Rondvassbu - Dørålseter - Bjørnhollia - Rondvassbu - Mysuseter. Og vil dere på topper er Veslesmeden (2015moh) en fin tur fra Rondvassbu i pent vær. Skal dere på tur etter 12.april er Rondvassbu ikke lenger betjent, og som selvbetjent hytte synes ikke jeg den er særlig trivelig. Et annet flott utgangspunkt er Hjerkinn. Her kan dere ta på dere skiene på togstasjonen og gå sørover mot Rondane: Hjerkinn - Grimsdalshytta - Dørålseter - (Bjørnhollia) - Rondvassbu - Mysuseter er en bra rute. Rondane er altså "snillere" enn Jotunheimen og har kortere dagsetapper enn Jotunheimen, og er godt egnet som nybegynner-område. Transport til Jotunheimen er antagelig best med DNT sine busser. Kanskje finner dere dem her: http://www.turistforeningen.no Jeg tror det er greiest å reise til Gjendesheim. Gjendesheim - Gjendebu - Leirvassbu - Spiterstulen - Glitterheim - Gjendesheim er en fin runde. Men området er litt mer krevende enn Rondane. Dagsetappene er litt lengre og været, spesielt i vestlige deler (Leirvassbu) kan være litt dårligere, og det blåser litt mer enn i Rondane. Konklusjonen: Etter 12.april ville jeg dratt til Jotunheimen. Før 12.april: Rondane, dersom dere ikke har mye erfaring fra vinterfjellet.

Espen: Jeg har tenkt å gå via nordtoppen, evt legge ut et tau som jeg bruker på returen dersom disse 3-4m blir tvilsomme uten sikring. Dette bør være en kurant affære. Ellers satt jeg å fabulerte med en rundtur fra Snøheim, over Svånåtindane til Langvasstindane og tilslutt Larstindane. Etter hva jeg kan se bør den kunne gås, i bra vær, på ca. 10-12 timer??

Til Torgeir: Vi gikk nordvest-ryggen på Visbretind (ryggen like til høyre for Visbreen) for ca 15 år siden. Hvis de toppene du nevner ligger på selve ryggen må vi nødvendigvis ha gått over dem, men jeg kan faktisk ikke huske dem, så de kan ikke ha gjort særlig inntrykk på oss. Det kan selvfølgelig henge sammen med at temaet 10-meterstopper ikke var kommet på agendaen den gangen. Til Erik: Hvis du skal nordover i sommer, vil jeg anbefale deg å ta Kystriksveien (Rv 17) gjennom Helgeland/Sør-Salten istedenfor E6. Det er riktignok noen ferger, men det er mest i den sydlige delen. Det er den nordlige delen fra Lurøy kommune til Bodø at du finner det virkelig alpine området. Den gang Erling Welle-Strand redigerte NAF’s veibok, hadde han en rammeartikkel om Kystriksveien hvor han karakteriserte den som verdens vakreste biltur. Det er selvfølgelig noe overdrevet (avhengig av øynene som ser), men det viser iallfall at naturen har gjort et mektig inntrykk på ham. Glem ikke å se deg bakover (sydover) før du dreier mot øst mot broen over Beiarfjorden. Da vil du blikket ditt møte den imponerende tinderekken med det misvisende navnet Småtindan. Førstegangstraversen sto beskrevet for ca 15 år siden i Norklatt, forløperen til bladet Klatring. Angående ubestegne topper: Kvænangstindene på grensen mellom Finnmark og Troms gjorde et mektig inntrykk på meg da vi i sommer kom kjørende sørover fra Alta. Jeg gjorde meg de samme tankene som i Raftsundet: Har det vært folk på alle disse spisse sakene. Mellom fjordene på yttersida av Senja finns det også mye rart uten at jeg selv har vært der. Angående Lyngen: En franskmann som har gjort nordmann av seg og som jeg har vært på tur sammen med (han har flakket over det meste i Norge og i Alpene) sa til meg at det fjellområdet i Norge som minnet ham mest om Alpene var nettopp Lyngsalpene. God tur!

Så enig så enig. Værmeldingen i Hurrungane kan endre seg på kort varsel, så det er alltid en fordel å ta med seg litt flaks i sekken hvis overnatting står på programmet. Speed is safety, det var et godt uttrykk! T/r Styggedalsryggen på 12 timer fra Tindeklubbhytta? Hvordan fikk du det til, hvilken rute gikk du da?

Det kjappeste er nok å gå opp Gjertvassbreen til skaret, gå opp på Gjertvasstind, tilbake til skaret og over Styggedalsryggen. Ha respekt for breklysene i breen. Det raser fra tid til annen, og veivalget kan være alt fra lett til komplisert. Det er nok like raskt å gå ut Skagastølsryggen som å gå over Storen. Jeg har selv gått over Styggeldalsryggen etter å ha klatret Nordpillaren på Gjertvasstind. Det tok ca. 12 timer tur/retur Tindeklubbhytten. Jeg har også gått ut Skagastølsryggen etter å ha gått Vestveggen og Vesteggen på Storen. Det bør ikke være nødvendig å overnatte på disse turene. Bedre å vente til man er "klar" til å gå det som dagstur. Tung sekk betyr mindre klatreglede og mindre mobilitet. Overnatting betyr at du er eksponert for de notoriske værforholdene i Hurr i en lengre periode. Våkner du til snøstorm på Centraltind har du et problem. Speed is safety.

Det er sant det Espen, men jeg trodde bare det var litt bedre i øst-Jotunheimen nå i og med at det har kommet en del nedbør på østlandet i det siste (Oslo har dobbelt så mye nedbør som normalt). Men det har vel nok en gang ikke gitt så mye snø i østlige deler av Jotunheimen... Husker bare selv da jeg var på Kvitingskjølen. Da var det helt hvitt og nesten ikke en stein å se over 1500 m, men det var riktignok så sent som 18.mai 1997. Og da hadde ukene før vært nedbørrike og kjølige. Det meldes ihvertfall om stor snøskredfare og vanskelige kjøreforhold i vestlige fjellstrøk. Og Stryn har mest nedbør i landet de siste 12 timene (mellom kl.1900 igår og 0700 imorges), med 38 mm ifølge: http://met.no/index.shtml Da bør jo Sognefjellet ha fått litt også .

Først: Viktigst å merke seg er at langt de fleste som benytter seg av beltebiltilbudet er turister som skal bo på Fondsbu, noe DNT tjener på. Vi skal huske på at den første private rekreasjonshytta på Eidsbugarden kom allerede i 1874, den gang var det Vinje, Heftye og Sars m.fler. I dette området har det også vært en litt utradisjonell kultur, jamfør turister som ble fløyet opp på Urdanosbreen, helikopterturer og sosiale arrangementer som bluesfestivaler og masse annet tull. Vi må også huske på at området riksveien går gjennom er eid av en privatperson. Veien ble/blir også brukt til anleggstrafikken i forbindelse med tunnellen tvers gjennom halve Jotunheimen fra Koldedalen. Beltebiler blir også brukt inn til Bygdin Høyfjellshotell. Dette er ikke noe unikt for Eidsbugarden. Jeg tror beltebiler er bra for miljøet. Her er også tradisjoner og tildels kultur med i bildet. Å ta beltebil inn til Eidsbugarden i påsken er omtrent like tradisjonelt som å gå i 17.mai- tog for ganske mange mennesker. Hansen, uten dem ville det garantert vært en helt enorm ansamling av snøscootere i skytteltrafikk mellom Tyin og Eidsbugarden. Scooterne får benytte traseen, eller rettere, de kjører full gass over Tyin. Derfor tror jeg beltebiler er det minste av to onder. Scooterkjøring har vi ved andre hytter, DNT/ikkeDNT, som Leirvassbu, Glitterheim, Memurubu, Gjendebu, Torfinnsbu osv osv. Motorisert ferdsel er det inn til Spiterstulen og, hele året. Verre er det at strømkabel inn til Eidsbugarden er på trappene, det åpner for utelys, bråk og mer avanserte hytter. Grøss og gru.

Jag är ju, som Julia, utlännning, så det jag kanske kan tillföra den här diskussionen är perspektiv. Kanske norrmännen uppskattar att få sitt land synat utifrån. Jotunheimen 1994 var det första området utanför Alperna som jag vandrade i. Det var en veckolång hyttetur med 7-8 kgs packning rätt sent på säsongen. Jag ville vara bland berg på min 50-årsdag och så sent på sommaren var Norge nästan enda möjligheten. Jag kunde konstatera att det var mera likt Alperna än jag kunde ana, bara att allting var 1000 meter lägre (och så lämlar istf. murmeldjur, vide istf. dvärgtall och dvärgbjörk istf. rhododendron). Kulturen var lika, även om norska stugor är mer ombonade. Likadana stigar, en del väldigt onaturligt anlagda, för att spara höjd. Senare har Norge blivit säsongsförlängaren, ty i augusti är det alldeles för mycket folk och alldeles för ostadigt väder (åska!) i Sydeuropa. 1997 blev det Rondane+Dovre. För mig som har en bit att resa räcker inte med en tur på några få dagar, så det blev 12. Rondane har fina partier, t ex Langglupdalen, där jag tältade, och Haverdalen. Så finns det ju faktiskt väldigt långtråkiga ställen däremellan. När man går över ett av passen, jag tror det är Dörålsglupen, ser man Snöhetta och hjärtat slår en volt. Man ser genast att det är dit man vill. Dovre är mycket speciellt och jag hoppas återvända nästa sommar. Kombinera med Tafjord, kanske på varianter utanför lederna i Reinheimen. Sedan 1999 har jag delat i mina sommarferier i Sydeuropa (juni-juli) och Norge (augusti). 2002 blev det rentav tre turer ty då gjorde jag Korsikas GR20 i juni. Jag har velat göra hela Sydnorge. Två gånger avbröt jag större projekt, en gång p g a diskbråck (fick 6 underbara dagar i Tafjord) och en annan p g a magsjuka efter en vadningsolycka i Hjelledalen. Båda gångerna hägrade Breheimen. År 2001 blev det äntligen av. Det är det ensammaste man kan göra i Sydnorge. men möjlighterna är rätt begrönsade. Nu hade jag landat flera gånger i Jotunheimen så 2002 blev det äntligen av med en tiodagars tälttur enbart där. Jag gick hur ensam som helst tack vara tidiga morgonvanor. 2003 blev det 12 dagar, Finse-Jotunheimen, enbart tält och, se, det verkar som Jotunheimen på något sätt är som Rom, att alla vägar bär dit. Det är väl områdets tillgång att möjligheterna är så stora och att grannområdena, Breheimen och Skarvheimen har sin speciella charm och tillåter att turen blir lång. Dessa områden är också en intressant kontrast till det alpina. I övrigt är det löjligt att gradera. Varje område verkar ha något speciellt att erbjuda. Jag vill ha allihop. Rätt vad det är, om jag t ex har ont om tid i augusti, kanske jag hittar oanad skönhet på Vestvidda. Är det en plats gjord att fylla 60 på ? il C.

Jeg leste også det i avisen igår Morten, og synes også det er trist at de minker så voldsomt som de nå gjør. Jotunheimen ville ikke være det samme uten breene; de gjør fjellet mer dramatisk og variert. Ganske spennende er det også å vandre i og på breene blant høye istårn og dype sprekker som nærmest glefser etter deg. Av 14 målte breer var fjorårets snø smeltet helt bort på 10 av de . Det er ganske mye! Mer står å lese på følgende side: http://www.dagsavisen.no/innenriks/2004/02/777934.shtml?string=breene Siden jeg er glad i gode somre håper jeg på veldig snørike vintre i fjellet!

Hei ! Et par eksempler på lavt næringsopptak over lang tid: Mener å huske at Vegard Ulvang reduserte kroppsvekten med 10-12 kg da han gikk over Grønland. (Fikk vesentlig dårligere vær, bl.a. mye snø og derved mye dårligere fremdrift enn beregnet). En slik vektreduksjon er relativt normalt på lengre turer (over 30 dager) og løses ved at en spiser seg opp før turen Antar Vegard da også hadde forbrent noe proteiner i tillegg til fett, tror ikke han hadde spist seg opp noe særlig ! Tror ikke han har tatt varig skade, gjorde i allefall flere gode løp etter turen ! En annen ytterlighet er japaneren som planla å gå unsupported til Nordpolen (eller var det over) ? Han hadde med seg så lite mat at en greit kunne regne ut (på grunnlag av oppgitt totalvekt på utrustningen) når det bare ville være skjelettet tilbake. (tror det kom fram i ettertid at han hadde beregnet et inntak pr døgn på ca 3000, - og måtte selvsagt få inn ekstra forsyninger) Med et forbruk på ca 6-9000 kgcal/døgn og et maksimalt inntak på ca 5000, sier det seg selv at en må være forberedt på vektreduksjon på lange ekstremturer. En betydelig del av næringen på slike turer bør da være fett. knut

Har en eldre Ajungilak Tyin som jeg tror er nesten 12 til 15 år gammel. Ikke brukt så mye. Så lurer litt på om eldre soveposer mister isolasjonsevne over tid! Lurer også på om den vil bli bedre om jeg vasker/renser den! Setter pris på svar!

Dette vet jeg for lite om. Få tak i en ekspert, eller søk på nettet om dette før du skal på neste tur. Mine erfaringer er å være tungpusten nærmest fra første høydemeter av. Slike tall vil variere ettersom hvor langt man er fra ekvatoren. Eksempelvis er det værre vesentlig høyere lufttrykk på 4000m topper i Ecuador enn i Alpene. Et interessant eksempel er at det er lavere lufttrykk på Denali (Alaska) enn på Aconcagua (Argentina), selv om sistnevnte er 800 m høyere. Å overføre erfaringer fra Ecuador til andre fjellområder kan være skummelt. Akklimatisering v.hj.a. trykkabinen? HÆ? Jeg trodde flyselskapene holdt samme trykk i kabinen som på havnivået, evt. destinasjonen. Noen som vet bedre? Uansett blir en 12-15 timer flytur altfor kort i akklimatiseringssammenheng. Dette er veldig interessant. Når Vegard Ulvang ble syk på en tur som ble redegjort for på seminaret, trodde man at han hadde høydesyken. Dette var også det budskapet som ble formidlet av pressen. Imidlertid led han av noe annet, som for så vidt ble forsterket av å være i høyden. Det skal finnes et skjema med poengskalaer hvor man med nærmere angitte kriterier kan finne ut om man har pådratt seg høydesyken. Det sikreste er selvfølgelig å ha med seg en lege med peiling på høydesykdommer når man skal på tur. (Fasit: velg venner med omhu og her er leger/legestudenter undervurderte ) I den virkelige verdenen må man imidlertid selv sette seg grundig inn i problematikken, selv for en liten svipptur til 4000 m topper i Alpene.

For de av dere som ikke var der: På lørdag var det et heldags fjellmedisinsk seminar på Rikshospitalet med temaet fjellmedisin i store høyder. De fleste av innleggene var om høydesyken eller om beslektede temaer. Programmet er lagt ut her: http://www.fjellmedisin.org/ Ett av innleggene dreide seg om et problem relatert til det Erling nevner over. En gjeng med nordmenn hadde vært på Pik Kommunista i fjor og den medisinsk ansvarlige holdt innlegg om problemene som oppsto. Når man skal opp til Pik Kommunisma må man ta helikopter fra lavlandet (2000m?) direkte opp til 4200m. Dette stiller store krav til forebyggende arbeid herunder medisinering. Tross det forebyggende arbeid fikk imidlertid en av deltagerne HAPE (høydesyken). Rapporten fra turen kan leses på ovennevnte nettsted under ”ekspedisjoner”. Seminaret var for øvrig svært interessant for de av oss som iblant kommer litt opp i høyden. Den var lagt opp til å være ”populærmedisinsk”, dvs også for vanlige klatrere. Ellers når man diskuterer høydesyken på konkrete turer fra Himalaya kommer man merkelig nok ikke utenom å måtte vise de absolutt feteste lysbilder fra turene. Dette får enkelte av oss aldri nok av. Et inntrykk jeg satt igjen med var ”Vegard Ulvang”-tilfellene. I en ekspedisjon vil deltagerne gjerne være i forskjellig fysisk form, uten at dette er avgjørende for hvem som tåler høyden best. Problemet er at når en yngre mann i ekstremt bra form begynner å slite vil ikke han eller de andre nødvendigvis merke dette. Han vil fortsatt være i bra nok form til å holde følge med de andre selv om han har påbegynt høydesyke. Når man omsider oppdager symptomene er det gjerne irreversibelt, d.v.s. det er for sent å bare ta det med ro noen dager eller gå ned 1000 meter for så komme tilbake 3-4 dager senere. Toppturen er definitivt over for vedkommende. Nå fikk ikke Vegard Ulvang høydesyken på den turen som ble presentert, men det ble vist til sammenlignbare tilfeller hvor det var den sprekeste og presumptivt minst sannsynlige som fikk høydesyken. Et annet inntrykk jeg satt igjen med var en viss konsensus blant ekspertene m.h.t. oppstigningstakt. Over 3-3500 meter bør man ikke stige opp med mer enn 300-350 meter pr. dag. Hver 3-4 dag bør være hviledag. Man skal ile langsomt og hvile mest mulig. Ellers er naturligvis væskeinntak helt vesentlig. Det er uenighet om hvor dødssonen begynner, men trivselsgrensen ser ut til å være rundt 5300 m. Det kom ikke frem noe definitivt når det gjelder latenstid ved rask oppstigning, eksempelvis ved korte turer til 4000 metere i Alpene. Jeg tror jeg hørte 6-12 timer, noe som bør gå hvis man ikke blir skadet eller blir sittende værfast. Jeg hadde uansett brukt en dag eller to til akklimatisering også i Alpene, om ikke annet så for å gjøre toppturen mer behagelig. Høydesyken har forekommet helt ned til 1400 m. Det blir nytt seminar til neste år.

Hei, oppdaget innlegget litt sent??? For breinformasjon er det en hyggelig danske på unis(universitetet) på svalbard. Husker ikke navnet nå, men han er glaciolog eller noe sånt. Var selv i samme område som du skal til i april i fjor(tur-retur på ski fra Longyear til Newtontoppen). Brukte tre uker på turen, men hadde da god tid til diverse toppturer. Var ikke særlig lenger nord enn dette, men vet at stegjern er nødvendig til Perrier, ikke noe særlig mer. Vi vurderte Perrier som nordligste punkt, men snudde pga været. Newton kan bestiges med ski uten problemer. Har ikke særlig peil på strekket Mittag-Leffler-->Austfjordneset-->Trygvebreen, men vet at det kan være stygge vinder nedover breen, og tilsvarende fra nord inn fjorden. På returen kan det være en fordel å holde høyden gjennom Atomfjella, men utenom Trebrepasset, hvor det kan være en del bevegelse i isen. Videre fra Newtontoppen mot Gipsdalen og Tempelfjorden skal du være oppmerksom på at isen i Isfjorden fjor gikk rundt den 7. april. Dette var to dager før vi kom. Så langt inne som Tempelfjorden ligger den normalt mye lengre, men du må gjøre regning med å krysse fra Murdochelva til Fredheim og ikke særlig lengre ute. Reiser opp igjen om tre uker for toppturer innenfor turområdet, så hvis du tar sjekker inn i begynnelsen av mars, så har jeg kanskje navn på folk som vet litt mer. Skal ihvertfall prøve å få tak på denne dansken da han sitter på mye info om skredfare etc. Generelt om Svalbard og april kan jeg si at ALT av vær kan komme. Vi hadde +/- 0 grader og storm til vindstille og noe under -25 tre dager senere. Generelt er det lite vind når det er kaldt. Gjør regning med -5 til -10 til vanlig. Midnattsolen kommer til Longyear 17. april, tror jeg, så dere får det lyst hele tiden. Med så store temperatursvingninger er dere ekstra utsatt for ising på snublebluss(hvis dere bruker det), så bruk silikonspray, og sjekk tennmekanismen jevnlig. Ta evt kontakt på: [email protected]

Hei ! Tok litt tid dette, men her kommer noen opplysninger om turen, - fritt etter dagboka: 21. august 97. Værmelding med varsel om en brukbar dag. Bil fra Oslo til Spranget, sykkel til Rondvassbu. Start 05:00, 22.08. fra Rondvassbu, Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden-Digerronden-Midtronden-Høgronden-Rondeslottet-Vinjeronden-Storronden. Tilbake på Rondvassbu 17:42, rekker en dusj før middag kl 18:00, retur til Spranget og Oslo samme dag. Mat: 4x4 skiver loff med honning, 2 bananer, en pakke rosiner, noen plastposer med XL1 for å blande med vann under veis. Tilsvarende på 4 halvliters brusflasker. 2 halvlitersflasker Cola (eneste dop). Spiste alt unntatt 2/3 av rosinene. Gikk lett med gode joggesko og sekk med mat, overtrekksklær lue og votter mm (ca 3 kg). Startet på vått fjell etter en regnskur om natta. Tørket noe opp utover dagen, men varmt og lummert. Kraftig regn/hagelbyge oppunder toppen på Rondeslottet, gjentakelse oppunder Vinjeronden. Korte pauser under tordenværene. Lite fristende å stå oppreist på topper i tordenvær !! I dagboka skriver jeg: Ved optimale forhold, - litt kjøligere og uten fotografering og vonde knær, samt helt tørr stein, bør turen kunne gås på ca 11 timer. Jeg brukte 12:42. Jeg kjenner ikke til om noen har gått turen raskere. Har ellers aldri løpt maraton, men drevet med endel annen idrett. Det stemmer ellers at jeg gikk på alle over 2000 på ett år. (primærfaktor 30) PS ! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker ytterligere opplysninger om denne eller andre turer. knut stabell

Flott. Dette er noe som har vist seg å stemme ved flere anledninger. Jeg har utbredt erfaring fra friluftsliv året rundt over mange år, samt deltakelse på ekspedisjoner i utlandet. La meg fortelle en liten morsom historie: For 2-3 år siden fikk jeg med en kamerat på en 8-10 dagers tur på Setesdalsheiene. Dette var tidlig i Juli. Han hadde ingen erfaring med friluftsliv. Imidlertid var lommeboken hans ganske full, og selgere i diverse forretninger fikk pakk på ham det meste: sovepose, liggeunderlag, gore-tex, vandresko etc. Jeg tipper han "svidde av" 15000-20000 kr. Blandt annet kjøpte han noen fancy vandrebukser med glidelås på låret. Så slapp han å bære med både shorts og langbukse. Vel, selv Setesdalsheiene kan være ustabile i begynnelsen av Juli. Allerede første dagen på vei fra Haukeliseter til Holmevasshytta ble vi overrasket av sludd/snø-vær. Temperaturen falt ganske fort nesten 10 grader. Vi hadde optimistisk lagt ut i shorts. Det var ca 10-12 grader på Haukeliseter, og med lange oppover-bakker så skulle det være greit. Men med ca 0 grader i Turistskaret måtte jeg bite i det sure eplet og hente opp langbuksen fra sekken. Av med skoene, av med shortsen, på med bukser og sko. Fort gjort. Enda raskere skulle det gå for turkameraten min som hentet opp buksenbenene med glidelås av sekken. Eneste "uviktige" problem var at glidelåsen røk på det ene benet på første forsøk. Fullstendig ødelagt. Små-kaldt tur videre for ham. Han gav seg og returnerte neste dag. Slutt på turen for ham.

Jag undrar, "90", står det för volymen - isåfall är det en STOR säck för 1-2 veckors vandring. Mitt allmänna intryck är att ryggsäckar väger alldeles för mycket. Det är ofta den tyngsta detaljen av alla i utrustningen. Min egen säck är en North Face Prophet, 65 liter. Den väger 1850 gram och redan det är i mesta laget; Min gamla Haglöfs, som därtill satt dåligt, vägde 3 kg. Den hade inbyggt regnskydd, men det kan man lätt ersätta med en sopsäck. Senate turen med min Prophet var 12 dagar (se Turrapporter), med 11 dagars proviant, och nog kan jag klämma ned 3 portioner till. Då har jag tält och madrass utanpå; lika bra det, ty tältet är det första jag vill ha fram när jag kommer till lägret. Bild: http://www.mai.liu.se/~pehac Det löjliga är att jag senare hört talas om säckar i samma volym, nedåt 1400 gram med riktigt bärsystem! Sen finns ju UL-alternativ. Dessa saknar ram, och ram behöver man nog om man har dålig rygg som jag. För stadsresor och kortare turer hemmavid har jag en Lundhags Dovre, 40-45 liter vill jag minnas, som väger 1400 gram. Den skulle utan vidare räcka till en 7-dagars tur. il C.

Själv vill jag förstås möta så lite folk som möjligt; samtidigt kan jag inte låta bli att undra med vilken rätt jag inte räknar mig till de för många. Jag kan ju fnysa åt dem som fraktar sin säck med bil från Geitrygghytta till Steinbergsdalshytta, men dels ska jag inte dit, dels kanske det är deras förtjänst att vissa viktiga broar finns. Lösningen för min del är förstås att *välja* turer som ger mest av stillhet och avskildhet, och att med tältets hjälp välja ensliga etappmål. Det har förundrat mig ett par gånger hur pass ensligt man faktiskt kan gå i Norge, även i syd. Här är ett citat från en reseberättelse, augusti 2001: "Detta är det sista av de viktigare sydnorska områden jag vandrat genom (de övriga är Jotunheimen, Rondane, Dovrefjell, Trollheimen, Tafjordfjella och Skarvheimen). Breheimen är inte bara det mest omväxlande av dem, det är också det vildaste och ensammaste. Under fyra av mina sexochenhalv etapper möter jag ingen annan människa, under den sjunde dagen endast en. Under tre av dessa dagar kan ingen annan människa ha gått dessa sträckor åt någotdera hållet. Sammantaget möter jag kanske 15 personer på stigen, under 48 timmar och på en sträcka av 11 mil." (hela berättelsen finns på http://www.mai.liu.se/~pehac/vandring.html) I somras gick jag från Finse till Jotunheimen, 12 dagar. Mellan Raggsteindalen och Geitrygghytta inga möten, efter Iungsdalshytta och fram till Tyin ytterst få. 2002 gick jag tio dagar i Jotunheimen och lyckades gå helt ensam nästan två etapper - bara i slutet av den ena mötte jag två tyskar. Lustigt nog hade den avmarkerade Leirungsdalen desto mer trafik, men bara utlänningar med tält! I övrigt var det förbluffande lugnt denna mycket vackra augusti, mycket därför att jag började gå klockan sex varje dag. Bristande tillrättaläggning är ingen garanti för ensamhet. I Sverige är Sarek det enda området helt utan stugor och markerade stigar, det är inte precis folktomt. Man torde vandra mycket mer avskilt i Arjeplogsfjällen, mellan Silvervägen och Sulitelma, med leder hela vägen (och absolut oundgängliga broar) och drar man sig in mot Saulomassiven kan man gå en vecka utan att möta någon. Skälet verkar vara att dessa fjäll är föga dokumenterade, och inte omgivna av den aura och prestige som ännu gäller Sarek. Och i norra Norge finns förstås Saltfjellet, Sulitjelmajellene, Narviksfjellene och Indre Troms. il C.

Dette skulle vært postet under "utstyr". Om moderator ser dette kan han jo flytte det....beklager Edit: Flyttet til "Utstyr" av admin, 13.01.2004 12:35

Hei! Jeg skal ikke gå i detaljer her, men vil bare forsikre om at dere får med dere at jeg ikke ligger helt på latsiden om vinteren heller. Har vært noen dager på hytta i Øystre Slidre nå, og her er de skiturene jeg gikk: 1. Fra hytta til toppen av Gravfjell, ovenfor Yddin Høyfjellshotell. Klart vær, tidvis sol, kaldt. 2. Fra bommen ovenfor Beito på Rv. 51, såkalt Rød løype 1 rundt Olevann og ned til Vinstervann, 17 kilometer. Overskyet, tendenser til tåke, mildt, snø. 3. Fra innerst på veien mot Skaget (der den stenger nå om vinteren) over Skagshøgdi og retur via Kristianstøl. Tåkete og vanskelig å se. Forfriskende og herlig. Ah, elsker fjellet

Turen vår til Spania startet i Granada hvor vi håpet å få oppleve både Alhambra og slalåmkjøring i Sierra Nevada. Det var imidlertid en del regn når vi var der, og den eneste fine dagen benyttet vi til å kjøre slalåm i Sierra Nevada. Vi overnattet for øvrig for 40 € rommet på hotellet Labella Maria i Pinos Genil (ca 800 moh) og omlag 8 km fra Granada og 20 km fra de 2-4 ganger dyrere hotellene oppe i selve skianlegget. Etter å ha sjekket værprognosene på internett fant vi ut at lavtrykket over Italia ville holde stand enda noen dager og at høytrykket ved Azorene etterhvert ville skli innover mot Spania mot slutten av ferien vår. I mellomtiden ville det bli nordlig vind, og noe nedbør, men mest i nord-Spania. Vi fant derfor ut at det var best å ta for seg av kultur i Andalucia først, og planla toppbestigningen 4-5. januar. Og det var et lykkelig valg. Etter Sevilla og Cordoba kjørte vi fra Cordoba til landsbyen Capileira (ca 1500 moh) på sørsiden av Sierra Nevada 3.januar og overnattet på hotellet Fica los Llanos (65 € for rommet) som foreslått av Petter. Bra hotell og maten her syntes vi var bedre enn i restauranten lenger ned i gata. I Capileira kjøpte vi inn kartet "Sierra Nevada - La Alpujarra" i målestokk 1:40.000 og med rutenett ED50 som på norske kart. Ellers fikk vi tid til litt rekognosering, slik at vi i hvert fall fant ut hvor vi skulle starte søndag 4.januar. Hotellet hadde eksepsjonell sen frokost - 08:30 er i hvert fall for sent hvis man planlegger Mulhacén som en dagstur. Men vi spiste frokost her og kjørte oppover veien GR411. Med tohjulsdrift og sommerdekk kunne vi kjøre til en parkeringsplass på 2053 moh. Deretter var det stedvis is og snø opp til dit veien er sperret med bom ved 2160 moh. Jeg kan for øvrig legge til at jeg for tolv år siden kjørte hele GR411 fra Granada til Capileira i oktober måned med en Renault 5, men det var skyet og jeg fikk egentlig ikke sett så mye. Den gangen gikk jeg opp til Pico Veleta (3398 moh), men det var ikke mer enn en 5-minutters tur. Nå er ikke veien lenger åpen for slik trafikk og jeg vet egentlig ikke om vi hadde lov å kjøre der den gangen heller. Vi startet å gå klokken 10.15 med sekk og ski på ryggen og gikk opp til nevnte bom. Deretter fant vi ut at det derfra var best å ta en snarvei gjennom skogen rett oppover ryggen. Ved cirka 2320 moh kom vi ut av skogen og nå var det bare snø oppover, og det var på tide å ta på skiene. Nå bør det nevnes at jeg hadde tatt med meg mine Scarpa T3 plaststøvler, Rottefella Chilli-bindinger og et par Telemark carving ski. Definitivt altfor tungt utstyr for denne turen. Lene hadde helt vanlige norske fjellski med stålkanter og lite innsving, 75 mm bindinger og Asolo Morgedal skistøvler. Helt greit skiutstyr for Mulhacén. Forskjellen i valg av skiutstyr gjorde nok sitt til at jeg var sinken oppover, mens Lene kjørte saktere når det gikk nedoverbakke. Oppover holdt vi for det meste noe vest for ryggen da det blåste østlig vind - antagelig lett til frisk bris på de utsatte stedene. Klokka 14 nådde vi området ved Alto del Chorillo på 2711 moh hvor vi diskuterte hvorvidt vi skulle prøve å nå toppen samme dag eller først overnatte på hytta Refugio Poqueira. Uten forutgående akklimatisering (jeg syntes allerede jeg kunne merke en liten murring i hodet pga høyden) og siden det var så sent på dag fant vi det sikrest å overnatte først. Hytta nådde vi cirka 14:45 og brukte altså 4,5 timer opp dit i ganske rolig tempo og med to innlagte spisepauser og en pause hvor vi tok på oss skiene. Hytta Refugio Poqueira er en helt grei hytte i vanlig alpestil - altså noe enklere enn det DNT har å by på. Den er betjent og serverer frokost og middag og kan også levere lunsjpakker til turistene, noe vi benyttet. Middagen var overdådig: suppe, spaghetti Bolognese, kottelletter og dessert. Frokosten tilsvarende enkel ! Lunsjpakkene de laget var imidlertid bra. 65 € kostet overnatting og all bespisning og drikke for oss to. Beliggenheten til hytta er utmerket og noe beskyttet for vinder fra nord og øst. Man ser Pico Veleta på 3398 moh, middelhavet og helt til Rif-fjellene i Afrika. På mandagen var vi oppe tidligere. Frokost ble servert 07.30 og 08.45 var vi klare til å gå. Vi startet for øvrig samtidig med et par fra Barcelona utstyrt med alpine bestigningsski med stegjern. De tok en direkte rute fra hytta til toppen og ankom der en time før oss. Vi derimot utstyrt med skifeller under skiene valgte den noe slakkere varianten delvis tilbake samme vei som vi kom dagen før og deretter opp "Canada de la Iglesia" før vi nådde ryggen ved omlag 2920 moh. Det merkelige var at vi tidligere på dagen hadde litt vind; kanskje laber - lett bris; her oppe var det praktisk talt vindstille. Temperaturen hadde nå også begynt å stige litt. Ved hytta var det omlag -3ºC om morgenen; her var det over 0ºC. Turen videre mot toppen la vi om Mulhacén II på 3362 moh, primærfaktoren er knapt mer enn 2 meter. Langs denne ryggen var det ganske avblåst og steiner stakk delvis opp. Fra 3100 moh var det bedre snødekning noe øst for ryggen. Hovedtoppen Mulhacén på 3482 moh (avhengig av hvilket kart man ser på) nådde vi 13.15, altså 4,5 timer fra hytta inklusive en innlagt matpause. Utsikten fra toppen er formidabel og jeg lurer på om det er noe fjell i vest-Europa som gir større utsikt. Vi så blant annet Rif-fjellene i Marokko (Middel- og høy-Atlas er antagelig for langt borte), middelhavet og Granada fra toppen og forøvrig en stor del av sør-Spania. Her oppe var det vindstille, praktisk talt skyfritt i 360º og omlag 0ºC. Etter tyve minutter på toppen satt vi avgårde nedover. Pga mye vind var snøen vindblåst og lå i bølger store deler av nedoverturen slik at gleden ved utforkjøringen dessverre ikke ble så veldig stor. Snøen var også hard bortsett fra i en del lavereliggende og solvendte områder hvor jeg til slutt kunne legge inn noen Telemarksvinger og få noe valuta for de tunge skiene mine. På vei nedover fulgte vi stor grad veien helt fra "Canada de la Iglesia" til veibommen ved 2160 moh. Bilen ankom vi etter knapt tre timer etter en lengre matpause og omkledningspause - det ble nemlig betydelig varmere utover dagen. Knapt to timer senere fant vi oss et greit hotell ved stranden i Almunecar ved middelhavet ! Som en oppsummering vil jeg si at Mulhacén egner seg ypperlig for en "vårskitur" midtvinters for norske turister i sør-Spania. På den annen side: de som reiser til sør-Spania er kanskje ikke så ofte interessert i snø, ski og fjell ? Hvor lenge utover vinteren snøen ligger så lavt som 2200 moh slik vi opplevde det vet jeg ikke, men hvis snøen ligger så lavt i februar eller mars vil det også gi mulighet for flottere nedkjøring enn det vi opplevde da snøen ville vært mykere ut på dagen på den tiden av året. Valget mellom 1 eller 2-dagers tur til Mulhacen avhenger litt av hvor god form man er i og kanskje også hvor godt man takler høyden. Overnatting på Refugio Poqueira tror jeg hjalp på vår høydeakklimatisering og vi unngikk hodepine på toppturdagen. Som en dagstur på ski tror jeg vi ville brukt 10-12 timer under de gode forholdene det var 5.januar. Folk i bedre form, og med vanlige norske fjellski, kan sikkert gjøre det på 8 timer. Vi syntes det var mer behagelig og interessant å dele opp turen i to etapper. Avstandene vi gikk var ca 9 km første dagen til hytta. Neste dag var det cirka 6 km vi gikk til toppen og deretter 11 km nedover igjen. Helt til slutt vil jeg si at jeg ikke kan anbefale noen skitur fra skianlegget under Pico Veleta til Mulhacen dersom man ikke er utstyrt med stegjern, isøks og en del andre remedier. Området er svært bratt og det er mye opp og ned. Det går riktignok en vei her, men den er nedsnødd så høyt oppe. Om sommeren ville det imidlertid vært enklere å gå der.