Søk i nettsamfunnet

Enig med deg der, hvis vi bytter ut ølet med en god vin ellerno.. Jeg holder meg til lysbilder på tur. Speilrefleksen ligger trygt i vesken sin, hektet inn på hoftebeltet. Dermed er den lett tilgjengelig til enhver tid, men kommer litt i veien av og til. På mer seriøse klatre-/klyveturer må desverre kameraet plasseres i sekken, men det kommer frem igjen så snart klyvingen er over. Jeg er også av typen som fort svir av en film på en dagstur. Turene blir ofte lange, så lyset varierer fra strålende sol til skumring. Dermed må det benyttes film med "allround"-kvaliteter, og valget faller ofte på Sensia 100/200. Dette er såkalte amatørfilmer, så kvaliteten kunne nok blitt bedre. Har planer om å gå over til Velvia 100. Gode erfaringer med Velvia 50, men den blir litt for treg når det nærmer seg skumring. Man tar jo ikke med stativ på 10-12-timerstur.. (eller..?). En annen årsak til at jeg ikke har gått over til digitalkamera er holdbarheten på bildene. CD-plater varer ikke evig, og harddisker holder enda dårligere på dataene. Dermed vil kanskje de digitale bildene være ødelagte etter mindre enn 20 år. Riktig nok kan man ta dem ut på papir, men det blir ikke helt det samme som å se dem på skjerm eller lerret. Hvis (når) jeg kjøper digitalkamera, så kommer nok begge kameraer til å bli med på tur. Digitalt til knipsing og internettbruk, og dias til arkiv/fremvisning. Forøvrig har jeg hørt mye bra om optikk og brukervennlighet på Canon Powershot G3 og G5. Ikke de minste og letteste på markedet, men likevel gode kandidater for mitt vedkommende.

Jeg bruker også fortsatt lysbilder som jeg digitaliserer (Gjøres med en grei diasscanner. Til 3000 får du en diasscanner som gir effektive på ca 10-12 mpix. Da kan du også scanne negativer.) Da får du muligheter til 1.) Lysbilder 2.) Digitale bilder og 3.) Papirutskrifter. Jeg syns kompaktkameraer tar bra bilder. For eksempel Olympus mju med fast 35 mm- gir flotte bilder! (under tusenlappen), men det erstatter ikke speilrefleksen fullstendig. På turer der en vil skaffe seg fine turminner burde det være en grei løsning. (MEN: legg penger i bra film!!) Speilrefleksen må være med på turer der naturfotograferingen skal dras til et høyere nivå enn ren turdokumentasjon/ fine turbilder eller der teleobjektiv skal benyttes. Da er selvsagt stativ også en selvfølge, siden lukkertidene ofte er lengre. Digitalt kamera: Jeg tror kameraer med oppløsning over 4 mpix holder for de fleste. Spør deg selv: Hvor ofte fremkaller du bilder større enn A3 størrelse? Er svaret skjelden eller aldri bør 4 mpix holde. Syns det er urelevant at det ikke er like god oppløsning som dias - dersom det ikke er selve lysbildene du er ute etter. Dybdeskarpheten er ofte bedre digitalt (Det er i alle fall min erfaring).. Dersom jeg ikke var ute etter lysbildene hadde jeg gått over til digitalt. (Ingenting er som et godt gammeldags lysbildeshow og et kjøleskap fullt med øl!) I det siste har jeg også ofte tatt med videokamera, men det begrenser seg hva en får plass til. Speilrefleks (med stativ) eller videokamera har blitt valget for meg. Kompaktkameraet er alltid med i brystlomma. Det var i alle fall min mening. Jan-Eilert http://www.villmarkshistorier.no

Tror ikke den åpner så tidlig. Gå heller fra Billingen (Strynefjellet). Ca 16 km hver vei, flott skitur.

Rart at du (og flere andre her på Fjellforum) tror sesongen er over. På denne tiden av året tar man noen ukers pause fra de råeste toppene og tusler i lavtlandet istedenfor. Det er masse artige topper opp mot 16-1700 m. Om en måneds tid tar man frem noen gamle ski og begynne å kave i dyp pudder igjen. Blir ingen "resultater" av det, bare masse moro. Det ryktes forresten om en Bjørn Revil som frivillig flyttet fra Oslo til Pasvikdalen. Samme person? Da burde du ha ski, være svært glad i vinter-Norge og være mer keen enn de fleste av oss andre for kampen-for-tilværelsen-turer på fjellet midtvinters. Eller kanskje ikke...

Hei 1. Vanskelighetsgraden avhenger noe av vinden. Med optimale, stabile vindforhold er læringskurven froholdsvis bratt. En til to dager før man for alvor begynner å få opp farta er ikke unormalt. 2. Priser fra 2-3000 og oppover for nytt utstyr. De finnes i størrelsen fra ca. 3 m2 til 10-12 m2. 3. Noen kiter kan brukes både til fjells og til havs. Men det finnes spesifikke vinterkiter, og som anbefales. Magne -------------- www.tyinaktiv.no

Flott på Isteren, Kim! Du må prøve ørreten der, Isteren har en av våre flotteste stedegne storørretstammer. Min pers fra kano er 1500 gr., fra båt 4800 gr. Men vær våken i kano, sjøl om innsjøen er relativt smal, er den som Femund en temmelig "skarp" sjø, der vinden kommer tvert, og sjøen gror opp svært fort. Videre finnes haugevis med stygge stengards-kjefter, som fort hugger hull i en tynn kano. Men ellers er jo Isteren et smykke, med en fantastisk utsikt mot omliggende fjellnatur. Jeg har saumfart hele innsjøen fra nord til sør, etter 10-12 års båtfiske, med 10 dager avsatt hver juni... PS. Camp-tips: Prøv Svalodden i Sør-Isteren, en Copacabana-liknende perle for kanotur! Videre "Danevika" (navnløs på kartet) like sør for Risbekksetra i Nord-Isteren, eller vika innerst i Trollfjorden, innunder Nordre Bjønnberget/955 helt nørst i sjøen. Defra går det også sti NØ til Jonastjennet, som óg huser grov fisk, ørret på 2,2 - 2,5 kg!

Jaha, hva slags kamera var det? Canon's nye speilrefleks 300D har jo blitt lansert, med 6,3 Mpix, til 11-12 lapper. Canon lager utrolig gode kameraer (bildekvalitet).

Kim: Du står opp tidlig. Sykler opp Helgedalen (tung sekk og breutstyr) skjærer opp Jervassbreen (bretur, ja vel, men) Fra Jervasskaret går man forholdsvis greit opp på Styggedalsryggen. Retur samme vei. En håndfull dobbelttausrapeller på isskruer ned det bratteste tå brefallet. Under gode forhold har man begrenset med taubruk utenom brefallet. 15-16 timer holder kanskje hardt, men jeg tror folk som kjenner hverandre og er litt effektive på taulagsrutinene greier det fint. En del av tiden dere bruket ned i dalen under Jervassbreen til Jervvasstind sparer man inn ved at man går rett inn og opp på breen. Selvfølgelig kan vanskelige breforhold gjøre det vanskelig å greie, men som jeg sa under gode forhold...... Noen innvendinger? Du blir jo uansett ikke med, for du har maratonprosjekter av noen turer. Men hvis du splitter opp de resterende turene dine neste år i hhv. Mardalstind / Sentraltind og Styggedalstindane så kan jeg bli med og så kan vi prøve det ut:)

Apropos revegetering Kim. jeg må si jeg ble overrasket hvor raskt og forholdsvis fint den gamle traseen over Valdresflya kom seg etter at Mesta forsøkte å gjøre det pent. Det er veldig individuelt hvordan vegetasjonen gjenhenter seg og veldig avhengig av hvor stor skaden er.. Dype hjulspor er jo av det aller aller verste... Forsvarets ødeleggelser er vel ikke så store i de øvre delene, inne mot nasjonalparken. Jeg synes uansett at man kunne satse litt på å få Dovrefjell fint igjen.. Ja det koster noen millioner å katalysere revegetasjonsprossessen ved utjevning av kraterhull og hjulspor osv. Men det kunne blitt et pilotprosjekt og gitt nyttige erfaringer og kunnskap om revegetering og tilbakeføring.. Espen, det er mulig du har rett.. Jeg er ikke så kjent på Dovre som f.eks. Kim, vet ikke om det går andre adkomster inn fra sør, litt vest om Dombås som kan gi adkomster på under 15-16 timer (der regner jeg dagsturgrensa for spreke.. Alt over begynner å bli litt ekstremt om enn mulig) Gjestemorten

Det er greit å tenke på ny kamera i slutten av en sesong, men utviklingen innen digitale kameraer går såpass kjapt at eventuelt kjøp bør utsettes i det lengste. Det kommer garantert noe bedre om noen få måneder til lavere pris. Jeg er av typen som svir av minst 1 film om dagen på tur. Blir sykt dyrt. Speilreflekskameraet mitt overlevde frem til i fjor sommer da jeg kjøpte en Canon S40. Frem til juli i år var begge kameraene med på alle turer. Etter en periode med abstinenser har jeg har klart å kutte ut lysbilder selv om kvaliteten på digitale kan diskuteres. Jeg er ingen ekspert på området men har hørt at man må opp i 16 digipix for å få samme kvalitet på digitale bilder som på lysbilder. Noen som kan bekrefte/avkrefte dette? Uansett bør man for sikkerhets skyld ha med begge type kameraer (dersom man har…) på de mest sinnsyke fjellturer. Rasletind teller ikke her…

Jada, de så jeg godt, og jeg så at du hadde brukt stavene dine Jeg var der i 12-13-tiden. Imens jeg gikk oppå platået der så jeg bort på Visbretind og tenkte: "Hahaha, der klarer ikke Espen å komme opp under disse forholdene"

Min turrapport kommer, men Tom, så du sporene mine på Spiterhø og 2009? Jeg var der fra 11 - 12 på søndag!

1) Espen - 19 år - Studerer i Trondheim, kommer fra Oslo 2) Galdebergtind - juli 1989 3) 129 med andres og mine målinger (pf > 10), 115 Røyne-topper 4) a) Fineste turen min hittil må nesten bli skituren 18.mai 2002 fra Eidsbugarden med pappa til Skarddalstind. Helt utrolig bra vær og føre gjorde denne drøye turen til en lek. Etter å ha vært på alle toppene i nærheten av hytta,var det en utrolig følelse å kunne gå en skikkelig langtur fra hyttedøra til en ny totusenmeter og hjem igjen. Nest fineste må være turen vi hadde på ski 9 juni året før, da vi gikk på ski fra Eidsbugarden til Østre Rauddalstind. Vi var hjemme langt på natt, men det var så lyst at vi ikke hadde noe problemer med å se. Får klump i halsen av å tenke tilbake på denne. c) På tredje plass kommer aleneturen rett etter eksamen til Murane 7. juni og lå alene i enmannsteltet mens regnet høljet ned. Dagen etter var været gnistrende, skituren ble super, selv om det viste seg at jeg hadde vært på toppen før (tåka gjorde at jeg var usikker på om jeg hadde vært på toppen forrige gang)! 5) Toppturstemningen er en helt spesiell stemning. Det er en litt seriøs og eventyraktig spenning hver natt før jeg skal på totusenmetertur. Derfor gjør jeg dette om igjen og om igjen. Vokste opp i et slags fjellnettverk. Viste seg at de fleste vennene til mamma og pappa gikk mye i fjellet, en av dem har vært på alle. Inspirerende Folk samler på frimerker, jeg samler på topper, er det så rart? Det gir motivasjon, tilfredsstillelse og en litt inspirerende meningsfullhet i fjellgåingen. Tror ikke jeg hadde sett så mange forskjellige deler av den norske fjellheimen hvis jeg ikke hadde samlet. Men samlingen er ikke alt, har hatt et utrolig stort antall andre turer fra Eidsbugarden. 6) Jeg har ingen planlagt progresjon, men jeg pleier å gå på over 20 i året nå. Mine tre største hindre i progresjonen er: 1) har ikke bil lenger, 2) lite penger, 3) dårlig kne. 7) Jeg vet ikke hvordan det hele startet, men da jeg vokste opp på Eidsbugarden lærte jeg fort navnene på Sløtafjell, Gravafjell, Utsikten, Storegut, Langeskavlen og Galdebergtind. På Galdebergtind var jeg første gang som 5 åring. Sov i akebrettet på vei opp. Kom hjem klokken 12 på natta. 4 år senere ble det Langeskavlstind, Galdhøpiggen og andre topper. Var kanskje Kalvåhøgda i 1994 som åpnet øynene mine: fikk 6 topper på en tur!!! Har alltid vært takknemlig for at jeg ble tatt med ut i naturen.

12 timer var da svært så raskt ! Jeg har hørt om et par stykker som har klart det på under 24 timer. Eirik Tryti beskrev sin egen tur i Breposten for en del år siden. Turen tok utgangspunkt i Rondvassbu og gikk sånn ca Veslesmeden - Storesmeden - Steet (<2k) - Sagtinden - Digerronden - Midtronden - Høgronden - Rondeslottet - Vinjeronden - Storronden. I tillegg har jeg også hørt at Rune Gerhardsen skal ha gått på under 24 timer. Skulle tro at en del mindre kjente personer kan ha gjort det samme.

Har hørt noen rykter om at noen har klart alle toppene over 2k i rondane på under 12 timer, noen som vet om dette stemmer - evt mer info om rute, når, av hvem m.m. Lurte oxo på om det er noen som vet hvor mange i norge som har samla "alle" 2000- toppene i Norge?(litt diffust begrep, ettersom det finnes mange lister)

Vi fant den kloppen Kim beskriver ganske enkelt; den er like ved Gamelsætre. Så tok vi sikte på breen som ligger på nordøstsiden av Styggehøe, oppunder 2180. Vi fulgte bekken som kommer fra denne breen til vi var ved foten av breen, og hadde egentlig tenkt å ta letteste vei først litt sydover (hvor høydekurvene har størst avstand) og så følge det slakere partiet opp mot 2180. Men iveren etter å få litt spenning tok overhånd, så vi skrådde nesten rett mot 2180 fra enden av breen og fikk en langt brattere oppstigning. Vi kom da under snøskavlen som en så tydelig ser fra Spiterstulen, en snøskavel som går nesten hele veien opp til 2180. Oppunder denne skavlen (omtrent på 2050 meters høyde) var det noen bratte sva som vi traverserte, og delvis fulgte vi foten av skavlen litt oppover. Snøen var steinhard (det var 12. sept.), så vi lette litt før vi fant et sted vi klarte å komme opp på snøfonna. Vi fikk ihvertfall spenningen vi var ute etter , men denne veien er ikke å anbefale såsant du vil risikere å gå deg fast. Ryggen som går på nordsiden av breen har jeg lest er et alternativ. Vi vurderte denne, men det virket så bratt helt øverst og med nysnø fristet det ikke. Det letteste fra foten av breen, er helt klart å gå noen hundre meter sydover til du er på ryggen som leder opp til det slakere partiet sørøst for 2180. Ned igjen fulgte vi også nordsiden av Bukkeholsbekken og slapp dermed å gå samme vei opp og ned. Nils

Først vil jeg si at jeg kan forstå Mortens umiddelbare reaksjon. Ytterligere tilrettelegging høres i utgangspunktet ikke så positivt ut. Men så slår det meg at det er en ganske fiendtlig holdning som viser seg. Jeg føler det er på sin plass å vise litt toleranse overfor de som vil nyte naturen på andre måter. Dette er da ikke noen skadelig "tilrettelegging"? For meg personlig er det ikke noe mål at så mange som mulig skal gå i fjellet. Likevel vet jeg at det er utrolig mange mennesker som aldri har vært på fjellet, og dermed ikke har oppdaget hvor flott det er. Mange av disse menneskene vil heller ikke få sjansen til å bli glade i fjellet dersom man ikke tar mangfoldet i betraktning, og legger opp arrangementer deretter. Jeg synes DNT skal ha ros for at de favner vidt, og at de ser nye veier når det gjelder å få ungdom til å utfolde seg. Det er positivt at DNT legger til rette for et bredt spekter av muligheter, enten det er stigåing, klatring, brevandring, kanoturer eller slappfisktur. Det jeg mener vi bør huske på er at det finnes mange barn og unge som har en helt annen ballast enn mange av oss heldige her på forumet. Vår hovedstad er ikke verdens største by, men den er stor nok til at man gjenkjenner klassiske storbyproblemer. Det finnes nok av usunne tilbud til ungdommen, dette er ment å være en motvekt. Jeg sier ikke at man kommer til å få tak i de med minst ressurser, men det kan likevel være at man får unge til fjells som ellers aldri hadde kommet. Dette bør ikke møtes med negative reaksjoner som at ”man syr puter under armene på dem” og lignende. Tvert imot hilser jeg det velkommen som en god ide. For de som deltar på denne slappfiskturen hadde kanskje alternativet vært å henge på hjørnet (ja, 12-åringer gjør det i Oslo) eller spille voldsspill på Playstation. For disse er det bra å bare komme til et annet sted, selv om de kanskje kun ser naturen gjennom vinduene. Det kan også være en gave til disse sosialt. Bare det å oppleve noe annet enn hverdag er mye verdt. Da synes jeg vi skal være rause nok til å droppe pekefingeren. Hvem er det disse ødelegger for? Ingen. Kanskje synes disse barna/unge at det ser fint ut utenfor, kanskje de får lyst til å komme tilbake. Jeg tror neppe meningen er å stoppe dem dersom de får lyst til å gå ut og ha det gøy i naturen. Jeg synes det er urimelig å kalle dette ”et spark i ræva” og ”puter under armene”, ”tilrettelegging” med mer. Det er rett og slett et positivt tiltak fra DNTs side. Tilrettelegging er negativt hvis det betyr flere veier, mer luksus, helikoptertransport og lignende. Dette arrangementet er ikke noe spesielt tilrettelagt. Dette er bare en hyggelig utflukt der man velger å ta det med ro fremfor å på død og liv skulle ha så ambisiøse mål utendørs. Husker du da du var liten og gikk på skolen, Morten? Var det ikke mye mer spennende å dra på en hyttetur med klassen, overnatte og spille kort der, enn det hadde vært å gjøre det samme i klasserommet? Jeg kan ikke selv om jeg legger godsiden til forstå hvorfor en slappfisktur er ”urbanisering av fjellet” eller at turen er ”på bekostning av fjellet”. Å ta det rolig rundt hytta ødelegger ingen natur, det forurenser ikke. Skal fjellet være forbeholdt toppsamlere og sprekinger av Bjørn Dæhlie-kalliber? Det synes jeg ville være usunt. Hvorfor skal vi ta fra andre glede så lenge de ikke ødelegger noe for oss? Nettopp, og slike arrangementer som DNT legger opp til her kan bidra til å ta fokus vekk fra ting, og bremse depresjoner og ensomhet. Det at det er noe galt med samfunnet betyr ikke at det er noe galt med slappfisktur. Det er jo nettopp de små gleder med naturen som her skal nytes, helt uten tvang om å nå en topp eller gå minst 5 timer. Jeg kan ikke forstå hvordan denne turen skader naturen eller andres opplevelser. Jeg synes dette er et godt tiltak fra DNT med den målsetting å få unge som ellers aldri ville dratt til fjells til å oppdage gleden av å være der. Det blir sterkt urimelig å tillegge Turistforeningen motiver som økonomi og volum i denne sammenhengen. Det at DNT ikke alltid gjør rette valg betyr ikke at alt de gjør er galt.

Er ikke så ofte jeg lar meg imponere av Turistforeningen. Men så i et blad her om dagen at de arrangerer "slappfisktur" for aldersgruppen 9-12 år. Synes det er en glimrende ide! Konseptet er at det er fullstendig forbudt å gå lange turer selv om kortere og behagelige utflukter i moderat tempo er tillatt. De unge håpefulle oppfordres derimot til å spille kort og være sosiale. Dessuten loves det at det ikke skal være fisk til middag! Når kommer et slikt tilbud for voksne ? Jeg kjenner mange som har fått ødelagt turlysten sin i ung alder av utagerende foreldre med tempo i blikket og lunken kakao på termos. Noen får lysten tilbake i noe fremskreden alder, men de fleste ender opp med å bruke feriene sine på stranda eller andre utrivelige steder. Mange andre skremmes vekk fra fjellheimen av (imaginære) krav om prestasjoner dyrt utstyr i gult og magenta og utrivelige typer med skinn-nikkers og mobiltelefon på trappa til Turtagrø. Skal man få de store masser tilbake i fjellet (og det skal man) er tankene bak en slappfiskuke verdt å merke seg. Man må gjøre fjellheimen tilgjengelig også for de som ikke er så voldsomt spreke eller har så forferdelig dyrt utstyr. Det er faktisk veldig trivelig å bevege seg i moderat tempo, drikke varm te, kikke på utsikten og høre på depressiv tungrock i Walkman (gjerne alt på en gang), eller bare prate med trivelige mennesker man går sammen med. Egentlig tror jeg de fleste overvurderer både farene ved å gå i fjellet og det slitet som skal til. Det er faktisk mulig for de aller fleste å oppleve fryktelig mye fint på en tur, uten at man må være spesielt sprek eller kvalifisert for noe som helst. Jeg tror vi som går endel i fjellet har en oppgave som går ut på å kommunisere de trivelige og behagelige sidene ved fjellturer slik at flere folk kan lokkes til fjells. mvh Bjørn Revil

Gleder meg til snøen har begynet å sette seg, det blir litt varmere og dagene varer noe lenger enn til kl. 16. Ser egentlig ikke sjarmen med tidlige skiturer på fjellet i dypsnø, halvt ihjelfrosset og i bekmørket. Det er altså først f.o.m. mars det er digg med vinter på fjellet. Desember til februar er ikke akkurat mine favoritt måneder, men så var det det å holde fingrene av fatet helt frem til mars... I mellomtiden får man forsøke å snike til seg ferie til turer til Aconcagua, Kilimanjaro, Ruwenzori... Det er faktisk i de kjiipeste vintermåneder her hjemme at det er de mest optimale forhold for fjellturer syd for ekvatoren.

Her hvor det er så mange Jotunheim-entusiaster, kan dere være så snill å hjelpe en jente fra nord-vestlandet med å planlegge en tur slik at jeg og gubben får en fin smak av Jotunheimen neste sommer? Tok en liten smakebit av Tafjordfjella i sommer, men har også lyst til å prøve litt lenger sør. Ordner oss med fleksibel ferie neste år og når Vær-Siri melder om stabilt høytrykk over fjellområdene, pakker vi sekkene og stikker. Opplegget/forutsetningene er som følger: Turen skal vare ca 1 uke Vi ønsker å overnatte under tak, dvs ikke telt denne gangen, men på betjent/selvbetjent DNT-hytte (he-he) eller a la Turtagrø Ønsker å ta toppturer fra hytta, ev. legge inn en eller to ”vandredager” innimellom fra hytte til hytte hvis det er nødvendig. Turer med varighet på 10-12 timer og med høydeforskjell opp mot 1500 m går greit Har ikke breerfaring eller klatreerfaring. Liker luftige partier og klyving, men ikke utsatte (dvs. der sjansen er stor for å slå seg i hjel hvis taket glipper) Sørvest-Jotunheimen (Hurrungane/Leirvassbu-Eidsbugard-området) frister i utgangspunktet mest uten at jeg har grunnlag for å ha noen som helst mening om dette Toppene må gjerne være over 2000m:-) Nordre Skagestølstind og Fannaråken surrer i bakhodet selv om jeg ikke vet hvor de kommer fra (og de kan godt slettes) Eneste tidligere erfaring med området er: Utallige transportetapper over Valdresflya med bil, tur med ungene over Besseggen, til Galdhøpiggen og Folkevegen til Vetti og Vettisfossen (ungene var små og hadde størst moro av hengebrua) Er det noen her som kan hjelpe meg? haldis

Nei, jeg sitter foran peisen, og så går jeg kveldstur med discman under det vemmelige lyset fra gatelampene. Da er Jotunheimen så uendelig langt borte mentalt. Vinteren er for lang! Jeg gruer meg. Riktignok går jeg noen skiturer i området rundt hytta, men det er jo skrekkelig kaldt fra desember til og med februar Men at jeg lengter etter snøfrie tinder er et faktum. En tid der man ikke må kle på seg seks lag med plagg for å overleve, og hvor solen ikke går ned klokken 16 *grøss*

Jeg har gått litt av den strekningen Tom. Opp på Styggehø og til Bukkeholstind NØ på 2011 m. På toppen av Styggehø (2213 moh) hadde vi tåke og 10 cm nysnø, så altså ikke topp forhold for oss (vi var der 12. september 2001). Ryggen videre mot Bukkeholstind NØ ga oss litt mer plunder enn vi hadde regnet med. Vi trodde det bare var å vandre nedover ryggen, men et sted ihvertfall, måtte vi ned i sørsiden noen meter for å unngå et litt ekkelt punkt. Men husk, vi hadde nysnø og ville ikke leke Bambi på isen på et såpass bratt sted. Dette var like nedenfor toppen av Styggehø. Videre mot 2011 var det helt greit. Videre mot Bukkeholstind 2149 kan jeg ikke uttale meg om; vi snudde på 2011 pga av tidsnød og ruslet i kanten av Bukkeholsbreen ned til Visdalen igjen. Men strekningen Styggehø og til 2011 bør ikke stoppe deg ihvertfall! Nils

Jeg er helt enig med Tom, når du Siri kritiserer andres måte å praktisere friluftsmål på, blir det bare helt feil. Jeg går i fjellet fordi jeg er glad i fjellet. Jeg elsker bekken, jeg elsker vinden. Det er helheten jeg er ute etter. Den helheten oppnår jeg ved å gå mange turer i fjellet, med helt forskjellige turmål. Jeg har mine yndlingssteder ved Eidsbugarden, som er mine yndlingssteder og "bare" mine. Dette er det litt vanskelig å kommunisere med andre om. Det er et mye mer felles samtaleemne en velger når en snakker om den første 2000 meteren man har vært på. Dette er noe de fleste kjenner seg igjen i og mange har kanskje et spesielt forhold til denne toppen. Galdebergtind er min barndomstopp. Jeg var der 5 år gammel, og har sittet og sett ut av hyttevinduet på denne, for meg, mektige og kjente, kjære toppen i 15 år. For meg er den helt spesiell. Turen tok 12 timer, vi var hjemme i hytta langt på natt. Jeg har siden jeg var en liten unge alltid vært glad i fjellet, og jeg lærte meg navnet på elvene, fossene, breene og toppene i nærheten av Eidsbugarden før jeg lærte bilmerkene. Jeg mente ikke å provosere noen, synes bare det kunne være artig å høre om andres første fjelltopp. Jeg synes det er litt synd at folk skal gjøre så mye ut av seg, hvis det bare er for å være annerledes og i opposisjon mot andre. Jeg samler på topper, og jeg er stolt av å ha vært på snart halvparten av dem, det kan ingen ta fra meg. Likevel, jeg har massevis av andre gleder i fjellet enn kun toppvarder. Og jeg liker ikke at folk skal degradere min nærhet til fjellet bare fordi jeg registrer toppene jeg har vært på! PS! Hvilken 2000 meter var du først på, Siri?

Nordre del av Hellstuguryggen Morgenen lørdag 13. september var Jotunheimen som forvandlet. Borte var tåke og regn og snø som jeg hadde slitt meg gjennom på vei mot Skardalstinden dagen før. Plutselig lå fjellene badet i morgensol og blå himmel. Jeg kjørte tidlig av gårde mot Spiterstulen, hvilket er en to timers tur fra hytta vår i Valdres. Vel framme var det bare å legge i vei innover paradiset. Visdalen er ikke den beste underholdningen jeg kan tenke meg, så jeg langet skikkelig ut i retning der Hellstuguåi møter Visa. Ganske snart kom Hellstuguhø frem, et av dagens mål. Etter hvert så jeg også opp til Memurutindene og Galdhøpiggen. Tydelig at vinteren er kommet på de aller høyeste toppene. Noen hundre meter etter bruene over Hellstuguåi var det klart for dagens bratteste og lengste stigning, nemlig opp Hellstuguhøs nordrygg. Jeg kjente fredagens tur i beina, men kjørte likevel høyt tempo. Kose meg kunne jeg gjøre oppe på ryggen senere. Det gikk ganske så bratt oppover, og etter hvert smalnet ryggen også av noe. Men det var ikke luftig, og heller ikke så bratt at det bød på problemer. Over en kneik på cirka 1900 meter vider det seg ut, og det blir bredt og fint. Her var det faktisk dekke til å sette opp telt på rundt 2000 meter. Flatt og fint med vegetasjon, og med en utsikt til alle kanter som ikke kan beskrives. Etter drøyt to timer fra Spiterstulen kunne jeg fornøyd klappe varden på hodet. Vinden tok i litt mens jeg hadde pause her oppe. På med regnjakka, som er min versjon av vindjakke. Bortsett fra tidvis slør foran solen var dagen perfekt. Alt som er av tinder lå fritt og flott. Fortsatt lite snø å se bortsett fra på de høyeste toppene. Videre mot Hellstugutind N-3 var det slakt og bredt både nedover og oppover. Man kan her krysse en snøfonn/liten bre, og på den måten unngå å miste høyde. Jeg var imidlertid for slapp til å ta på stegjernene, og gikk isteden rundt på nedsiden. Dette tapte jeg maksimalt 100 høydemeter på. Flere steder så jeg at det var mulig å ta seg ned i dalen, så returen skulle ikke bli noe problem. Siste stykket opp mot N-3 var det skareføre. Fra N-3 er det flott utsikt bort mot den mektige Midtre Hellstugutind. Det glitret i snøen på toppen, og med den blå himmelen bak gav det herlige påske-assosiasjoner. Litt artig å tenke på at jeg hadde vært der oppe nøyaktig ett år i forveien (13/09-02). Den gang tok jeg hele den sørlige delen av ryggen, frem til Midtre. Bare en gang måtte jeg søke ned i dalen, nord for Store. Men tilbake til 2003…. Ved N-3 smalner den mektige Hellstuguryggen av. Det gikk bratt nedover, også her helt uproblematisk og aldri luftig. Ryggen videre er i det hele tatt svært behagelig. Man går over 2000 meter hele tiden. Det er ikke for mye opp og ned, man har hele tiden full kontroll hva eventuell høydeskrekk angår. På motsatt side av dalen kunne jeg betrakte Uradalsryggen, en lekeplass jeg hadde moret meg med et par uker tidligere. Superlativene over denne storslagne ensomheten en klar høstdag boblet opp i hodet mitt. Total lykke! N-2 er en moderat topp på ryggen, men den er dog på lista. Videre til N-1, som er noe høyere igjen, fortsatte ryggen på samme måte. Flere steder bortover studerte jeg rennene nedover mot Uradalen, og gang på gang fikk jeg det svaret jeg håpet. Her var det greit å ta seg ned. Vel oppe på N-1 tok jeg meg en god pause, hadde ikke særlig lyst til å gå ned igjen i det hele tatt. Jotunheimen på sitt beste. Men tiden kom for retur. Jeg valgte den renna som så mest lovende ut og fulgte denne helt ned i dalen. Alt i alt tok det en snau time fra toppen og ned til DNTs varderute. Solen stekte, og det var ikke andre plagg enn t-skjorte som var aktuelle (samt olabukse selvsagt). Jeg gikk raskt nedover Visdalen igjen og nøt synet av høstfargene. Ikke mye mennesker å se. Flokken var vel på Galdhøpiggen som vanlig. Vel nede strakk jeg ut, kjøpte en Cola og råflådde Sjodalen og Valdresflya tilbake til hytta. UP gikk glipp av store beløp nok en gang, og da indrefileten ble servert i kveldingen var jeg enig om at det hadde vært en fin dag Turen tok 6,5 timer, men det var i meget raskt tempo. Normalen vil nok være omtrent 8 timer.

God research er viktig!! Lær om mine feil her: Var til Turtagrø nå i helga (12-14.sep), med sikte på å bestige Storen via Andrews eller Hefteys renne. Dessverre ble det lite tid til "forarbeide" med tanke på vær og føreforhold, fordi jeg hadde hatt en tettpakket jobb-uke i Stockholm. Flyet landet på Gardermoen kl 15 fredag, og jeg dro direkte til Turtagrø med ferdigpakket bil. Vel fremme på Turtagrø kl 2030, var veret helt elendig. Klatrefølget mitt hadde ventet 1,5 time i pøsregn allerede, og kunne fortelle at verutsiktene for lørdag ikke var særlig bra for vest-Jotunheimen (ver-Siri hadde meldt om regn på lørdag). Vi trøstet oss derfor i teltet med litt jægermeister og annen forfriskende drikke. Men ved leggetid (kl 24) oppdaget vi til svært stor overraskelse at himmelen var helt stjerneklar. Jammen skifter det fort her borte.... Lørdag våknet vi til skyfri himmel (Siri tok altså feil), og satte av sted ca kl 07 i klar og herlig høstluft. 2,5 timer senere ankom vi breen, og her startet problemene. Det var bare såpeglatt blåis overalt, og vi innså at turen allerede var over før den egentlig hadde begynt. Vi hadde verken stegjern eller isøks i sekken, og måtte derfor snu. En av de største nedturene jeg har hatt, spesielt nå som det var så flott ver. Slukøret gikk vi ned igjen til Turtagrø, og fant i stedet noen hamrer å leke oss på. Fremdeles var det ett lite håp om tur til Storen på søndag, selfølgelig med stegjern og isøks på sekkene. Men det håpet forsvant fort da vi våknet til pøsregn neste morgen. Etter en sen frokost satte jeg meg i bilen og kjørte de 5 tunge timene tilbake til Oslo. Og her sitter jeg ved PC'en uten eneste 2000 meter denne helga.....(takket være dårlig planlegging)