Søk i nettsamfunnet

Målet var opprinnelig å dra til Røros for å oppleve skikkelig kulde. Klimaendringene ville det dog annerledes. Målet ble å tilbringe seks dager alene på et fjell øst for Bergstaden, om ikke for kuldens skyld, så for å bli bedre til å takle det å ligge i telt vinterstid. Jeg er ganske grønn på det feltet og føler meg altfor usikker til at det er komfortabelt med tanke på lengre turer. De to første dagene tilbrakte jeg på samme sted bare noen kilometer fra byen. Årsak: influensa. Dernest begav jeg meg opp på vidda, hvor jeg også tilbrakte to dager. Årsak: latskap. En form for kulde gjorde seg nå gjeldende. Den femte dagen våknet jeg til minus 15, hvilket var nok til at jeg under leirbrytningen begynte å fryse så mye på mine tær at jeg til slutt – etter å gått på ski og hoppet rundt en halv time – måtte ta av skoene for å yte manuell assistanse med hendene. Det funket. Hva gjorde jeg feil? 1) Jeg varmet ikke opp støvlene over primusen (de var derfor like kalde som luften). 2) Jeg hadde ikke hatt sålene i soveposen. 3) Jeg brukte dampsperre (plastikkposer) og skapte dermed en termoeffekt(?) som forverret det faktum at jeg ikke hadde varmet støvlene opp. God lærepenge, jeg er veldig glad det ikke var tredve minus. Støvlene mine er et par Varg Morgedal. Størrelsen er ikke stor nok til at det er plass til noen tovet ullsokk, kun ett par tynne ullsokker kombinert med ett par tykke ullsokker og eventuell dampsperre. Dessuten er sålen veldig stiv, hvilket gjør at bøyingen av fotbladet blir mindre enn den kunne være (Alfa Skarvet har f.eks. en veldig myk såle, men den er til BC-binding) og dermed blir foten vanskeligere å varme opp. Nest siste dag gikk jeg en 7 kilometer med pulken på vidda før jeg slo opp teltet på et vakkert sted i skogen et par, tre kilometer fra byen. Siste morgen var det 17 minus og jeg følte vel at dette var vinter, uaktet klimaendringer. De første dagene lå temperaturen rett under null. Dette var god trening, også med å dra pulk, noe jeg ikke er vant til. Forøvrig tror jeg at jeg har funnet ut at jeg vil gå til anskaffelse av en hund, og rasen må bli Alaska husky.

Jeg var freidig nok til å melde meg på denne turen, etter at jeg fikk vite av Arnt at han var invitert med av noen kolleger. Jeg og Geir hadde tenkt å gå denne egga i fjor, men såvidt jeg husker valgte vi den aktuelle dagen en tur i ytre strøk pga værmeldingene..? - Høgenipa og Langenestinden fra fjorden. Vi startet på Emdal i Strandadalen og gikk opp Emdalsdalen nesten inn til de to vatna. Ei bratt og tung renne ble fulgt helt opp på egga rett sør for topp 1306, en del løst i renna helt oppe. Egga videre sørover til høyeste topp er skikkelig flott tinderangling, et par km med mye klyving og noen utsatte passasjer. Fra Høyeste toppen er det ca 500m bedagelig terreng før egga igjen smalner til og blir luftig en 30-40m, på det smaleste kan man "ri" egga om en ønsker Jeg hadde planlagt å gå Svartetindane og Kvitfjellegga på returen, de andre skulle gå til ned Stølsdalen til Herdalssætra. Men vi brukte såpass lang tid at jeg slo følge med de andre hele veien. Vi går over navnløs topp 1324 før det er strake veien ned Stølsdalen. Litt slossing med skogen må til før vi er nede på Herdalssætra, vi vinner kampen men er ikke fri for risper Anbefalingsverdig tur, der er minst to andre renner som også kan gås opp fra Emdalsdalen + minst en mulig oppgang fra Strandadalen - til Emdalshornet (lengst nord på ryggen). Oppgang eller nedgang via Røyralisjedalen sørøst for Emdalstindane er også kurant ifølge en lokal mann jeg snakket med i går kveld. Mer om turen på http://www.fjellinordvest.net/content/view/36/31/

Onsdag møtte jeg Pappa og Onkel på Hamar. Sekkene var ferdig pakket og vi var klare for fjelltur. Med jevn fart kjørte vi mot Furuhaugli camping på Dovre. Her ble de siste sjekkene av utstyr og tilpasning av nyinnkjøpte sekker gjort. Etter en god natts søvn satte vi kursen mot Kongsvoll. Den bratte lia opp mot Reinheim gikk veldig greit. Pulsklokken ble kontrollert og farten tilpasset. Raskt var vi over tregrensen og fikk praktfull utsikt mot Snøhetta. Vi gikk videre innover og i hodene våre lurte spørsmålet ”når treffer vi moskusen?”. Nederst i Kaldvelldalen fikk vi øye på de første moskusene. En familie på fem dyr var på vei mot stien og nordover Kaldvelldalen. I god avstand fra dyrene satte vi oss ned for å beundre dem. Etter en halv time tok vi frem nistepakkene. Moskusene var uberørt av vårt nærvær, men de var tydelig klar over at vi var der. Etter hvert la den store hannen seg ned på en høyde like ved stien. Der voktet han godt på brua over Kallvella. Nå begynte vi å vurdere videre trasse. Moskusene er store (>250 kg) og kan løpe veldig fort (60 km/t), et kappløp med oksen ville vi tape. Vi beveget oss mot broa og oksen fulgte nøye med på hva vi gjorde. Etter å ha beveget oss litt nede ved broen uten at oksen reiste seg opp. Tok vi sjansen på å gå over broa. Med 3 par vaktsomme øyne passerte vi over broa hvorpå vi tok en lang omvei rundt moskusfamilien. Jeg følte meg ikke høy i hatten, men når jeg snudde meg hadde oksen lagt seg på ryggen og rullet seg i sanden. Den var nok fornøyd med at den hadde jaget oss unna. Videre innover mot Reinheim så vi mange moskus, men de var alle i god avstand fra stien. Så både dyrene og vi kunne fortsette videre uforstyrret. Ved vannet nordvest for Stropelsjøen kom vi over en fin multemyr. Her var det masse kart, men også en del modne bær. De modne bærene ga nye krefter til trøtte kropper. Det siste stykket mot Reinheim gikk vi raskt for å rekke i hus før regnet tok oss igjen. Vel fremme på Reinheim ble vi møtt av den trivelige hyttevakten. Etter å ha fikset rom og en rask vask var vi veldig klare for lapskaus. Deilig med mat etter en lang dag ute. Etter en god og lang natts søvn returnerte vi til Kongsvoll via den samme stien. Nå var det flere moskus i stien, men her hadde vi god anledning til å gå rundt dyrene. Etter en rask pause på Kongsvoll kjørte vi videre til Jenstad ved Åmotan. Fiskekort ble kjøpt og vi installerte oss på Gammelsetra (KNT). Dette var et superhyggelig setertun, med flere restaurerte laftede bygninger. All ære til KNT for å ha satt i stand og vedlikehold av sætrene! Lørdag opprant med sol fra skyfri himmel. Motivene var mange med Gammelsetra omringet av duggfriskt gress. I dag var det fisking på programmet for brødrene, mens jeg tok en dagstur til Dindalshytta. Den frodige Linndalen og det krystallklare vannet bød på mange fine fotomotiver. Jeg var nesten helt fremme ved Dindalshytta før jeg møtte andre turfolk. Det var rart siden det var topp turvær. Dindalhytta hadde jeg hørt mye om på forhånd, og jeg kan bekrefte at hytta er veldig spesiell. Mer om historien og hytta kan du lese her: http://www.tt.no/cabin.php?ca_id=8&action=egenskaper Etter å ha spist niste i solveggen på hytta returnerte jeg til Gammelsetra. Jeg hadde veldig lyst på stekt nytrukket ørret til middag, og lurte veldig på om det var blitt noen fangst. Fangst var det blitt! Onkel hadde fått en ørret. Fisken var ikke stor så vi spedde på med Bacalao (hermetikk). Så de ble en fiskemiddag på oss alle. En lokal kar tipset om fine fiskeplasser nedover i elva og ikke lenge etter middag var Pappa og Onkel igjen ute med fiskestengene. Jeg slappet av på hytta. Etter noen timer kom de tilbake, men det var bare blitt noen små fisk som de slapp ut igjen. Den største fangsten var nok den ene fiskeren som fikk seg selv på kroken. Søndag var det retur til hjem og plikter. Det var deilig med noen dager til fjells igjen! Takk for turen! Rødtopp

Vedlegger et foto av Gjevilvatnet tatt fra Storhornet i Oppdal lørdag 12. november. Vi ser enden av Gjevilvatnet med Rauøra og litt til Høyre Gjevilvasshytta, Fjella er fra venstre Blåhø, Trollhetta, Svarthetta og Gråfjellet. Foran Gråfjellet (med sol på) er Høghø med Tyrikvamfjellet.

Endelig skulle vi få litt godvær...om enn litt kortvarig. Vi reiste fra Gjøvik kl. 0600 optimistiske og glade over godværet. Målet for denne turen var å ligge i telt på Tverråbreen nær Lindbergtind for så å gå på topper utfra denne base camp. Med altfor tunge sekker langet vi ut oppover mot Tverråbreen. Det var rimeligere tøffere med en slik sekk enn en vanlig dagstursekk som vi vanligvis bruker. Knall blå himmel, varmt og vindstille blant disse vakre fjell. Kan man ha det bedre! Snakk om kontraster i forhold til forgående turer denne vinteren. Dette fortjente vi synes jeg. Etter å ha kommet opp brefallet og litt inn på den flatere breen, rett under Midtre Tverråtind, ble det godt å få av seg sekkene. Vi slo opp telt og gjorde oss klare til topptur. Toppene lå badet i fantastisk sol! Endelig! Vi skulle nok ha dratt fra Gjøvik 2 timer tidligere for det var allerede blitt sent på dag. Vi startet litt feil og gikk for tidlig oppover mot ryggen mot Tverråtindene. Vi gikk rett opp sørflanken og fikk det vanvittig tøft. Vi burde ha godt lenger inn mot Lindbergtind og fulgt ryggen opp til høyre her. Opp kom vi etter vanvittig slit. Vi gikk på kryss og tvers og holdt oss så nær steinene som mulig for å unngå eventuell rasfare. Denne bratte flanken går jeg ikke en gang til. Den sugde kreftene ut av oss. Omsider kom vi oss opp på ryggen og mens solen var i ferd med å synke ned i vest. Denne solnedgangen var verdt slitet. Vi hadde kommet oss litt for nærme Midtre Tverråting og måtte forsere opp mot Store. Vindstille og en vanvittig godfølelse etter å ha kommet opp på 2309 moh. Tindene lå badet i et fantastisk lys. Å kunne vi få mange slike dager i tiden framover. Jeg ønsket virkelig at jeg hadde hatt et speilreflekskamera, men fikk noen fine bilder likevel. Det egentlige målet vårt var Svellnosbreahesten, topp 19,3, Ymelstind S1 og S2. Vi nådde disse toppene, men det var blitt seint og lårmusklene var rimelig sure. Det var rimelig tungt på vei hjem etter å ha kommet seg opp på Ymelstind S2. Da så det langt og bratt ut tilbake opp mot ryggen mot Tverråtindene igjen. Heldigvis gikk dette raskere enn forventet og takket være et svakt månelys klarte jeg meg uten hodelykt, selvom det var noe ekkelt ned i skaret mot Lindbergtind. Vi hadde lyst til å gå opp på Lindbergtind, men sulten og trøtte bein gjorde at vi gikk rett ned mot teltet. Var vel ikke tilbake til teltet før kl. var ca. 22.30. En lang tung dag, med godvær blant tindene! Dagen etter var været skiftet ganske radikalt. Fra stille og sol var det nå kraftig vind og snødrev. Dårlig sikt som vi har vært vant til så mange ganger i vinter...Vi valgte å ligge i teltet for å se om det bedret seg. Det gjorde det ikke. Målet denne dagen var Lindbergtindene og Bukkeholstinder, men skjønte jo at dette ikke var aktuelt. Kompisen min, Odd Arne, hadde vært på alle disse toppene så motivasjonen hans var heller dårlig. Likevel og sporty gjort, ble han med meg da jeg ville gjøre et forsøk opp til Lindbergtind. Så nært så måtte jeg gjøre et forsøk tross været. Dro vel ikke avgårde fra teltet før 12-13 tiden og været var svært dårlig. Det var ikke slik denne dagen skulle være...hadde jo sååå mange planer... Vi kom oss avgårde og møtte folk på vei ned skaret ved Lindbergtind. De hadde valgt å snu før toppen pga forholdene. Hardt, litt isete og sterk vind. Likevel så ville vi prøve. Tror ikke Odd Arne var spesielt lysten på dette, men vi kom oss opp i skaret. Her var det nærmest storm i kastene og vi kunne knapt stå oppreist noen ganger. Vi satte fra oss skiene og langet i vei videre med staver mot toppen. Dette gikk overraskende greit likevel og vinden var faktsike svakere oppe på toppen! Vi så faktisk toppen der oppe!! Ny topp i boks. Her hadde jeg nok ikke gjort hjemmeleksa mi god nok og trodde at det var to toppunkter på ryggen. Mens Odd Arne sto igjen på Lindbergtind gikk jeg forsiktig bortover eggen. Dette var en egg ja! Et punkt var rimelig luftig med løs snø på toppen og jeg la meg på magen og dro meg over her. Jeg kom meg bort til enden og tok et bilde østover til Odd Arne. Gufne forhold,- og jeg skyndte meg tilbake til tryggere grunn. Trodde jeg hadde fått meg to topper. Så feil tok jeg altså. Jeg må nok tilbake igjen for å ta den enkle toppen, Vest for Lindbergtind (18.4). Det får bli en solrik dag seinere i våres! Vi kom oss etterhvert ned til skaret og vinden hylte rundt ørene våres. Det var godt å få på skiene igjen og vi akte nedover igjen mot teltet lenger ned på breen. Et par tilfeller av whiteout som hører med! Vi pakket sekkene og koste oss nedover brefallet og ned dalen mot Spiterstulen. Alt i alt,-en flott tur i sol og ruskevær! Gode minner om en fantastisk solnedgang blant norges høyeste tinder!

Atter en dag med strålende varm vårsol! Atter en dag med skarp isskare! Så for meg gøyal nedrenning for de med skarpe stålkanter og nerver av stål! Men fra hvilken topp var det jeg beskuet Trolllhetta, Rindhatten, Såtbakkollen, Neådalssnota, Skarfjellet og Snota på denne måten?

Tre 2K topper, tre menn og en natt i telt ved Lendfjellet (1973 moh) fra den 12. til 13. januar.. Turen starter ofte noen dager i forvegen, og da tenker jeg på hele organiserings og planleggingsprosessen. Turen var egentlig innebefattet fire personer, hvor at en person måtte melde pass. Tre av fire er ikke dårlig, men fjerdemann (Håvard), lovte å komme sterkt tilbake på neste tur som nærmer seg med stormskritt. Topper besteget; - Storivilen (2068 moh), Moldulhøe (2044 moh) og Hesthøe (2021 moh) Fredag 11. januar 2008 Jeg overnattet i telt ved parkeringsplassen på Geitrygge, (for de lokalkjente; der skiltet til Lendfjellet står plassert). Atomsilda og Mayhassen skulle komme tidlig på lørdagsmorgenen mens jeg skulle sove natta i telt. Lørdag 12. januar 2008 Mayhassen og Atomsilda dukker opp klokken 07.00 hvor vi starter å gå relativt umidelbart etter deres ankomst. De første hundre meterne føles lette, men dagens første utfordringer dukker opp fra ingensteds. Veien stoppet plutselig i ingenting, og vi måtte regelrett kave oss opp igjennom skogen noen hundre meter før stien dukket frem igjen. Glade som barn på julaften var vi da vegen dukket opp igjen, og med en stadig friskere luft beveget vi oss oppover. Som det står i boken til Morten; Enkel tur, men med mange høydemeter å overvinne. Sannere kan det vell egentlig ikke bli. Vi startet på 450 moh, og med sekker som veide opp i mot 20 kilo, var motbakken tyngre enn på sommerstid da man har en drikkeflaske rundt livet og joggesko på bena. Fra å ha startet ved soloppgang, nådde vi akkurat solnedgangen over Hurrungane på toppen av Lendfjellet. Denne solnedgangen må vell nesten sies å være turens høydepunkt ved siden av Cognac’ en som ble drukket i teltet i etterkant. Noen slurker med vann og med sekkene trygt plassert ved toppen av Lendfjellet gikk vi til fots mot Storivilen (2068 moh). Jeg må ikke glemme å nevne at både Atomsilda og Mayhassen hadde store problemer med fellene under oppstigningen, og man skal ikke se bort fra at det i løpet av kort tid vil bli investert i nye langfeller for Mayhassen, og ny fellelim for Atomsilda. Som det ble poengtert av Mayhassen ved toppen av Storivilen, var dette vår første 2K topp vi hadde måtte benyttet blits for å få noe bra bilde av toppvarden. Etter 2,5 time til fots var vi tilbake til sekkene, og prosedyrer for teltoppsett var i gang. Klokken til Atomsilda viste at vi hadde gått hele 1990 høydemeter denne dagen. Teltet ble satt opp midt i en steinur, og det var til tider noe vanskelig å få feste fast teltet med ski og staver. Noe mat og noe sterkt å drikke gjør alltid godt for sjel, og jeg tror førstemann sov klokken 20.00. Man kan klage over underlaget teltet var satt opp på, men det er sjelden jeg sover 12 timer nesten uavbrutt slik som jeg gjorde denne natten. Vi våknet til vår store forundring klokken 08.30 og var noe imponert over at vi hadde sovet så lenge. Det var kanskje ikke verdens beste underlag å sette opp teltet på, men jammen hadde vi hatt en lang natt søvn. Søndag 12. januar 2008 Klokken 10.00 var alt av morgenstell, frokost, smelting av snø og pakking av telt unnagjort. Atomsilda hadde bestemt seg på bakgrunn av noe løs mage å kjøre rett ned til bilene og få seg litt hvile, mens jeg og Mayhassen hadde planlagt turen til Hesthøe og Moldulhøe. Mayhassen hadde kanskje en noe mer positiv holdning enn meg de 8 timene som fulgte. Turen til Moldulhøe gikk relativt enkelt, og det var stor stas da skydekket sprakk opp i noen få sekunder. I stigningen til Sandgrovhøe opplevde jeg å gå i en total komatøs tilstand, der tankegangen egentlig ikke var så altfor avansert. På toppen av Hesthøe kjenner jeg en skikkelig glede av å ha egentlig erobret en relativt enkel men allikevel tøff topp. Klokken har da allerede blitt 13.00 og fargen på himmelen tyder på at solen skal ta kveld denne dagen også. I frykt for at solen skal falle nedenfor horisonten mens vi er på fjellet så prøver vi (Mayhassen) å guffe på litt tempo. Jeg holder et stykke, men etter hvert faller jeg sånn halveis i kjelleren og begynner å telle skritt. Ingen av oss nevner at det kommer til å bli mørkt, men jeg tror nok at begge tenker over det uten egentlig å ville nevne det. Ved bunnen av skaret mot Moldulhøe venter Mayhassen på meg, og vi drikker noe vann, og hiver innpå noen hurtigvirkende kalorier som skal fungere som brennstoff de tre kilometerne som er igjen til ryggsekkene våre. Det siste stykket tærer på kroppen, men det er en lettelse å se sekkene våre. Fra sekkende er det stort sett bare nedoverbakke (1600 høydemeter for å være nøyaktig). Lyset blir stadig svakere i det vi kjører nedover Lendbrean. Mayhassen får til en kjøreteknikk som består i å kjøre rett ned, mens jeg velger et noe mer konservativt Z-mønster som tar noe lengre tid. De siste 700 høydemetrene kjører jeg med hodelykt gjennom skogen og blir møtt av både Mayhassen og Atomsilda ved parkeringsplassen. Atomsilda som hadde kommet ned 6 timer før meg hadde faktisk tatt på seg spanderbuksene og kjøpt en cola til meg.. Noen ting vi kanskje må tenker over til neste tur; - Invester i feller som holder hele turen (Atomsilda) - Invester i helfeller (Mayhassen) - Husk å få i seg nok drikke og mat (Askogvoll) Tekniske detaljer - Lengde på tur ca 39 kilometer - Antall høydemeter ca 2300 - Antall Lomburgere, 2 stykker Takk for årets første tur! PS: Sjekk også ut siden til Mayhassen www.mineturer.net

I am looking for people who are going to Spitsbergen North in week 16, 15th april-22th april. Or people who are coming back in that period, using snowscooter or partly snowscooter and ski. Tempelfjorden is losing it's ice, that makes the way to Spitsbergen North a little longer......

En tur på beina før vinteren kommer. Det skal ikke alltid være lett å finne turmålet. Og denne søndagsmorgenen ble det gjort verre av at værmeldingen tok litt feil. Det snødde. Det var også så vidt frost enkelte steder. Værmeldingen lørdagskvelden bød på sol, lite vind og rundt null eller noen grader over null. Men fra mandag av ville vinteren komme, antakelig med et lett dryss av snø, men nesten sikkert med mange kuldegrader. Det ville passe å ta en tur i åpent terreng for riktig å nyte sola og – antakelig – varmen. Høgjæren ville være et godt alternativ. Men snøen som kom om morgenen gjorde at vi valgte å ta turen fra Hå gamle prestegard og til Varhaug gamle kirkegård med retur. Her, helt nede i sjøkanten, kunne det ikke bli mye snø, og heller ikke kuldegrader. Det var bare så vidt litt snø ute ved sjøen, og ikke frost. Sola skinte, men en liten trekk gjorde det kaldt i skyggen, Men i sola, der var det varmt. Skikkelig bra å kjenne sola varme i ansiktet, og like kjekt å kunne gå i skjortearmene. Nå hadde vi trekken i ryggen nedover mot Varhaug. Og sola i ansiktet. Det ble vårstemning. Og det gode været beholdt vi til vi var nede ved Bodle. Det kom noen skikkelig mørke skyer. Og ikke lenge etter flagret det snø i lufta. Ikke så mye at det la seg, men nok til at vårstemningen forsvant og det ble vinter. Det varte heldigvis ikke lenge, sola kom frem og gjorde også tilbaketuren til en varm og vårlig affære. Det var en del biler på Hå, men ikke mange på tur så ”tidlig”. Da vi nærmet oss Varhaug kom det en hel del folk imot. Det var en god del som ville benytte den siste dagen til tur – vi ble ikke alene på tilbake veien. Og på Hå var det mange. Også en god del som gikk tur – i lave sko. Vi hadde sorpe til knærene, de andre kunne umulig holde seg rene og tørre. Det var skikkelig bra å få tatt en tur, slik rett før vinteren kommer for fullt. Så får vi se neste helg om det igjen er blitt vår. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

I natt overnattat ved en elv mellom Nedalshytta og Storerikvollen. Da vi la oss var det tåke og vi så ingen ting. om morgenen lettet tåka og vi så rett inn i Sylene. Vi gikk videre og bestemte oss for å legge turen om Sverige og Blåhamarstugan (og ikke via Meråker). Vi hadde et fantastisk vær, med sol og vindstille. Etter å ha vært en tur innom Blåhamarstugan la vi oss inn i en nødkoie i lia ned mot Storlien. [url={url}]Les også i bloggen vår[/url]

Da er det helt greit å komme seg oppå alt av 900 - 1000 meters topper (og høyder): http://www.krovoll.net/images/NEW/Gaddfj_juni.jpg Men lengre opp er det vel mye snø - Bolmetrollhytta rett fram er på 1251 moh. Varmen kom i går, og snøen er svært så fast og fin og god og fast å gå på, for skitten til ski. Velkommen til fjells !

Flørli i Lysefjorden Fredag ettermiddag tok eg hurtigbåten "Fjordlys" inn Lysefjorden til Flørli. Her i den fraflytta bygda har Stavanger turistforening overtatt eit hus som blir nytta som turisthytte. Huset har blitt grundig pussa opp og framstår no som ei flott ubetjent turisthytte med fin utsikt over Lysefjorden. Fredagskvelden vart nytta til ein liten tur opp til Flørlistølen, ca 400 moh. Flørlitrappene - Langavatn Vakna til ein utruleg flott dag, med solskinn, knall blå himmel og heilt vindstille. Etter ein roleg morgon på hytta, rusla eg nedover mot kaien på Flørli. Her startar ei 1600 meter lang tretrapp langs røyrgata til den gamle kraftverket (det nye ligg lagt inne i fjellet). Langs trappa er det også ein "trollbane" (vogn som går på skinner som blir trukken opp med ein wire). Trappa og banen vart nytta til bygging og vedlikehold av røyrgata. Det heitar seg at det er 4444 trinn i trappa, men ifølge hytteboka på Fløyrli, har nokon kome fram til 4528 trappetrinn. Mange er det iallefall! Så det var bare å rusle i veg oppover. Trappa er ganske smal og var fuktig etter regnvèret dagen før. Langs sida var det stort sett ein wire eller rekkverk å støtte seg til. Særleg der trappa har ei helling på 51 grader var det fint å halda seg i noko, her var også trinna lite "djupe" (kun ei fjøl). Men syntes ikkje det var spesielt utsatt eller vanskeleg å gå opp, sikkert litt meir "luftig" å gå nedover. For kvar 500 trinn var det eit lite skilt som fortalte kor mange trappetrinn som var unnagjort. Det brattaste partiet var ca mellom trappetrinn 2200 og 3500, men her var det også lange veldig slake parti. Det er fleire moglegheiter for pausar undervegs på små plattingar. Utsikten over Lysefjorden og ned til Flørli var formidabel og ga inspirasjon til å forstette oppover. ca 1 time og 10 minutt tok det til toppen inkludert små fotostopp. (Det er mogleg å gå ein sti opp frå turisthytta å vidare innover fjellet istaden for trappene. Trappene brukes på "Eige ansvar" og det er lite/inget vedlikehald). Etter har ha passert det regulerte vatnet Stora Flørlivatnet, så gjekk turen vidare opp på Kvernafjellet, heilt på kanten av stupet ned mot Lysefjorden. Her var det veldig fint å gå! Vidare i nokså rett linje langs små tjern og over myrer, før stien tok opp mot Låtervikvatnet. Stien er blitt merka i tilknyttning til prosjeket "Lysefjorden rundt", men dei malte T'ane slutta brått rett før Låtervikvatnet. Det var ikkje synleg sti vidare, men greit å ta seg opp ovanfor eit bratt svaparti til ca 1040-meterskota på kartet, vidare litt sør-austover og deretter ned i bekkedal fram til stien Kjerag-Langavatn. Så bar det litt opp og ned små kollar og senkningar, før det idylliske Langavatnet dukka opp. I ettermiddagsola frista det veldig med eit fjellbad og det var godt og forfriskande. På hytta var det allereie ein del folk, så hemsen måtte tas i bruk (det er få senger på Langavatn) Langavatn - Børsteinen - Lysevegen Søndagen skulle eg ta bussen ned frå fjellet ca 14.30, så eg loffa avgarde allereie klokka 08.00 frå Langavatn turisthytte (!). Var litt usikker på kor lang tid det ville ta fram til Børsteinen, så det gjaldt å ikkje somle alfor mykje. Stien mot Børsteinen var tydeleg ikkje mykje brukt, men fine varder (utan T'ar) viste vegen. Langs Halvfartjørn og gjennom Nordre Halfardalen strålte formiddagsola. Stien bukta seg litt oppe i dalsida og tok etter kvart slakt opp over Halvfarheii. På denne aude strekningen traff eg forøvrig ein annen vandrar som hadde kome opp frå Valevatn og overnatta i telt. Etter ca 5,5 time kom eg fram til Børsteinen turisthytte og venta der litt før eg rusla det siste kvarteret ut til vegen. Den siste avgangen med Sirdalsekspressen for sessongen kom så ca kl 14.45 og frakta meg ned frå fjellet. Dette fjellområdet sør-aust for Lysefjorden er utruleg flott. Det er imiddlertid ganske store spor etter vasskraftsutbyggingane, med både nedtappa vatn, bekkeinntak og høgspentlinjer. Men likevel er det eit fantastisk område som forholdvis få har oppdaga (Med unntak av Kjerag då...) Legg ved nokre bilde

Fjellsportgruppa i Storebrand feirer 10 år i 2005! For å feire dette på en ordentlig måte, reiste 31 turglade til Hurrungane i Jotunheimen helga 3 september 05. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på hytta til kjentmann Sveinung Lindaas eller på Turtagrø Hotel. Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Turfeberen var stor, og 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene pga. astma. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen (2100m) var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes at nok var nok valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Resten manøvrerte seg videre over til svaet hvor man må sikre for så å ta seg videre opp til den første av de 3 "puklene" på toppeggen. Klatringen opp gikk fint for alle, og vips var vi på toppen! Det ble masse jubel, termos-kos, bilder og solfaktor... Vi gratulerer alle med en flott tur og vellykket bestigning av toppen! Very Happy Vennlig hilsen "guidene og kjentmannen" Disse var med på turen: - Christin Oldebråten (guide) - Bjørn Tjomsland (guide) - Liv Elin Richardsen (guide) - Gunn Albertsen (guide) - Sveinung Lindaas (kjentmann) - Marius Høy (guide) - Are Wiberg (guide) - Erik Engen - Jørn Hilstad - Erik Ferning - Kjetil Landmark - Siri Austad - Anne Grethe Nordli - Rigmor Jørgensen - Hege Hodnesdal - Nils Robert Hodnesdal - Trond Skjærbusdal - Rune Holen - Henrik Heggem - Tom Eriksen - Ingebjørg Myre - Arne Løftingsmo - Kjerstin Glesnes - Kristin Landmark - Samuel Nolan - Heidi Rustad - Aage Odden - Rolf Erik Nygård - Laila Nygård - Jørgen Herstad

Hei. Tenkte meg en tur til Sylan neste uke. Har ingen planer om å gå toppturer. Planlegger heller en tur med fiskstanga langs Esandsjøen og mindre vassdrag der. Noen som vet noe om snøforholda der nå? Andre tips tas også imot med stor glede

Heisann godtfolk. Jeg har som nyttårsforsett, å klare 12 netter i telt/ute i løpet av 2017. Planen min er å finne meg en fast plass i skogen ikke altfor langt unna hjem og jobb(sykkelavstand, da vi bare har en bil). Ha det som en base for de fleste nettene. Noen gode tips til ting jeg bør tenke på, ha med osv? Er ikke voldsomt erfaren med turer annet enn dagsturer. Håper på svar.