Robinson

Hvorfor dem kniven? At jeg har slukt Ray Mears sine filmer i mer enn 10 år kan nok være en grunn. Ikke at det er verdens beste grunn. Men bortsett fra at det er en fulltang kniv og har en solid slireløsning og design som gjør at den kan bæres på mange praktiske måter , så appellerer stilen til meg. Men ikke prisen. Jeg har sett Ray Mears hente fram kniven fra sliren som henger lett til under armen og tenkt:det der var lurt. På kalde dager om høsten på jakt,for ikke snakke om på vinterturer må jeg jo kle av meg for å finne kniven i beltesliren. Har tenkt i flere år nå at en vakker dag klikker jeg på " buy" på nettbutikken og får en i posten. Men noe har holdt meg igjen. Antagelig fornuften....

I hodet mitt vet jeg hvilken kniv jeg har lyst på. Og det er Ray Mears kniven. Men jeg kommer aldri til å betale så mye for en kniv...tror jeg. Håper ikke det. Men hvem vet når galskapen tar overhånd ?

Dette er mine to favorittbrennere. Av disse bruker jeg nok Optimus 8R mest, og å forvarme disse tar sekunder. Men 8R er vel ikke å få tak i , i noen butikkhyller lenger er jeg redd for. Ubegripelig , siden den er slik en suveren primus. Jeg kjøpte min på Finn...

Kanskje han skjønte at det ble en sinna kone han kom til å møte hjemme og ville utsette det i det lengste?? Jeg hadde hatt ett forklaringsproblem hjemme jeg i allefall. " Du skjønner fisket var så bra , og været bare perfekt. Glemte meg helt bort"….

Dette må bare prøves. Min Therm- a- rest er glattere enn is og jeg har irritert meg over dette at jeg glir av hele tiden….

At kaffen smaker bacon er bare rett og slett godt...

??? Er du troll eller er du virkelig på leiting etter dette?? Med dette som første innlegg er det nok flere som lurer...

Ett øyeblikks uoppmerksomhet og ubetenksomhet er nok når man er på en farlig plass, for at katastrofen kan være ett faktum. Jeg har selv to ganger vært nær katastrofen , bare fordi jeg ble mer opptatt av å skravle og være sosial enn å være fokusert på at jeg var på en farlig plass. Den ene gangen ved Månafossen. En annen gang ved ei flomstor elv. Det er lett når man er mange, å bli distrahert. Det har skjedd før og jeg er redd for at det kommer til å skje igjen.

Hører på mye rart , men aldri på tur. Oppdaget disse for ei drøy uke siden på den årlige Cropredy festivalen i England. Skinny Lister. Kommer til å følge med dem framover.

Utrolig bra. Skulle gjerne hatt kloa i en slik en.

Jeg spiser lite Real. Har alltid med to - tre poser på en lengre tur, men det er helst for å kunne lage ett hurtigmåltid når jeg er småsulten. Jeg begynte å lage meg dagsrasjoner på rundt 500 gram for noen år siden da vi planla en 14 dagers på Hardangervidda. Og en typisk dagsrasjoner kunne bestå av ca. 100 gram bacon , en liten pose ris , 3-4 polarbrød , en boks sardiner i olje , en pakke nudler . Dette holder for en mann en dag og veier ca. ett halvt kilo. Spesielt hvis det er ett par sjokoladeplater i sekken til å brekke ett par ruter av om kvelden.

Det er en utfordring å kunne pakke lett. Jeg er ingen ekstremist i så måte og har ikke noe superlett utstyr. En ting som har hjulpet meg er å veie absolutt alt jeg har som jeg kan tenke meg , og som jeg en gang i tiden har puttet i ryggsekken min. Og legge dette inn på ett exelle ark. Og hver gang jeg kjøper noe nytt , veies det og legges inn. På denne måten pakker jeg sekken på PCen før jeg begynner å putte ting oppi. Og da veier grunnutrusting som sekk , sovepose , liggeunderlag , telt og kokeutstyr rundt 7 kg. Sekken min alene veier nok litt mer enn den bør. Og så regner jeg 500 gram mat pr. dag til meg selv. I tillegg kommer kamera og fiskeutstyr og en plastflaske med noen godt. Klarer akkurat da å tyne sekken under 18 kilo hvis ikke turen skal vare for lenge. Jeg er på jakt etter en lettere sekk med bærevolum på rundt 60L . Disse nye superlett sekkene frister , men hvis bærekomforten er mye dårligere er det jo ikke så mye som er vunnet.

Når det gjelder spiseskåler for turbruk foretrekker jeg skåler med ett godt håndtak. Jeg synes det er mangelvare blant det som presenteres her. Jeg har flere slike spiseskåler med ett godt håndtak. Når jeg har bruk for tur tallerkener spiser jeg nesten aldri ved ett bord, men sittende i lyngen. Og da er det greit å slippe å ha skålen i fanget. Edit. Jeg ser at REs har ett bilde av akkurat slik skål jeg mener i hvit plast. Perfekt...

Jeg vet ikke når hytta ved Blåfjellenden kom , men den var der for mer enn 20 år siden. Vi dro inn til den første gangen første sommeren den var i drift. Husker det var en gjeterhytte tvers over dalen, der noen sauegjetere holdt til og som likte å komme over og være litt sosiale når de så det var folk der.

Blåfjellenden ja. Har mange minner derfra og bare gode. Stort sett. Men siste turen min dit må vel være for mer enn 20 år siden. Jeg må likevel fortelle om en av turene som var for 24 år siden nå. En god kamerat av meg og jeg selv , med gutter på samme alder , fikk den gangen den ideen at vi skulle ta med oss en gjeng unger og unge tenåringer på en eventyrtur som innebar en overnatting ved Blåfjellenden. Før turen skulle avsluttes ved Månafossen der mammaer skulle komme og hente oss. Vi gav guttene våre lapper til å dele ut til kamerater der vi ganske enkelt skrev at alle som ville kunne være med. Eneste betingelse var at de kunne gå selv og kunne bære sin egen sekk. Og at alle måtte ha med maten de skulle spise , samt sovepose og liggeunderlag. Vi hadde planlagt en telt overnatting i Fidjedalen, og sørget for at det var telt nok med slik at alle fikk plass. Det vi ikke regnet med var hvor mange som ville. Og vi skulle nok vurdert noen av dem som uskikkede. Men det var nok mange foreldre den gangen som bare var glad for å få en ungefri helg og rasket sammen/lånte utstyr til ungen og sendte dem avgårde. Turen ble ett eventyr , men nok også ett mareritt for noen av ungene. Husker det røynet på tålmodigheten min den ene natten ved Blåfjellenden med bråk og småkrangling noen unger mellom helt til morgenkvisten. Men vi fikk gjennomført selv om det var regn stort sett hele turen . Guttene mine ler enda av disse minnene i dag , når vi minnes turen. Men så hadde jo de vært med før og visste hva en slik tur innebar. Jeg lærte noe der. Jeg har hatt med unger som ikke er mine siden også, men jeg har lært meg å gjøre bedre research med hensyn til hva de kan klare. Og blitt flinkere å instruere unger , der foreldene åpenbart ikke har peiling på hva som kreves. Jeg husker ene gutten den gangen , der moren hadde kjøpt to flintsteker til han, for middag de to dagene. Og det eneste vi hadde med oss til å koke på var to Trangia stormkjøkken .

Hvis man kjører en tur i fjellstrøk i Sør Norge på vanlige ferdselsveier , slik som foreks. over Valdresfjellene , så ser man at nesten alle plasser der man kan lure en bil av veien for å campe er blokkert på en eller annen måte. Ofte av en solid kjetting. I tidligere tider da jeg som unge dro på tur med foreldrene mine , på 60 tallet og tidlig 70 tall , var det akkurat på slike steder foreldrene mine likte å campe. I dag kan vi ikke det mange steder. På en måte forstår jeg grunneiere som gjør dette, og en annen del av meg forarges over det. For nå er det ikke norske arbeidere med husteltene sine og den overlastede folkevogna som villcamper, men bobiler og store campingvogner. Og avtrykket er også større. Jeg forstår grunneierne, men liker det ikke når det hindrer meg å gjøre det jeg har lyst på. Ett lyspunkt er veien over Hardangervidda. Der er det enda mulig å sette fra seg en bil og campe mange plasser nær veien.

Det med å jage / true / skremme folk fra å oppholde seg, eller vandre over eiendom i utmark er heldigvis ikke vanlig. Men det skjer . Jeg har aldri opplevd det, men har likevel opplevd ubehagelig oppførsel. Ett kort grunneiere har i ermet er dette med bilen. Fri ferdel i utmark gjelder ikke bilen. De kan nekte deg å parkere med de problemene det medfører. I noen situasjoner må man kanskje vurdere å trosse bøllene og se om de " walk the walk, eller bare " talk the talk " ? Men en sunn risikovurderinger bør da foretas med de tiltakene det innebærer...

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av meg og fattern fra ett eventyr i 1975 ,altså for nøyaktig 40 år siden denne sommeren. Vi padlet fra Grønningen øst for Snåsa over svenskegrensen og tilbake til Grønningen igjen via Jevsjøen. Mye bæring og strabaser. Noe som har vært vanskelig å toppe siden. Tror dette er villmark fortsatt. Fattern i dongeri , gummistøvler, flanellskjorte ( som var hverdagsskjorta den gangen ) og "vinteranorakken" . Den hadder mor sydd. Eneste dedikerte turplagget var hatten , som mor ikke likte han brukte ellers. På ett godværs bildet er det lave sko som gjelder og garantert ikke joggersko siden joggeskoen ikke var oppfunnet enda. Sikkert hverdags skoene hans. Kanoen var det store. Innkjøpt det året og min mor kom til å fnyse av den de kommende tiårene. Den var ikke billig. Og så var det den fantasiske fem år gamle ryggsekken hans. Jeg hadde lånt en sekk av en kamerat av fattern. Og for mitt vedkommende var det samme greia. Dongeri , islender og bomullskjorte. Og redningsvest tror jeg ikke folk hadde begynt å tenke på enda. Vi hadde ikke spist av kunnskapens tre den gangen og tenkte ikke at det var livsfarlig å legge utpå uten redningsvest.

I 2005 bestemte jeg og en kamerat oss for at vi skulle krysse Hardangervidda sammen . Vi hadde satt av to uker og da sier det seg selv at vi ikke skulle ha det travelt. Etter bare ett par dager begynte det å skurre. Jeg hadde vært på vidda mange ganger , ham ingen . Jeg hadde lyst å fiske , ville vi skulle ta en avstikker til Vestvassdalen og andre plasser jeg hadde vært før som hadde gjort meg lykkelig . Han ville fram til målet som var Haukeli. Allt annet var heft. Og så var han i mye bedre form enn meg. Det gikk opp for meg at vi hadde helt forskjellig mål for turen. Mitt mål var å være på Hardangervidda to uker og ende opp på Haukeli. Hans mål var å krysse Hardangervidda og kommer fram til Haukeli. To forskjellige ting. Den tredje dagen kom vi til at skulle vi fortsette å være kamerater, så burde vi skille lag. Og det gjorde vi. Jeg husker enda lykkefølelsen min da jeg så den røde anorakken forsvinne over horisonten vestover , mens jeg fant ut at jeg kunne like godt gå østover . Vi var begge fornøyd med løsningen og er fortsatt gode kamerater. Det er ikke alle som har det samme synet på friluftsliv."

Roger that...

Jeg irriterer meg grønn over hunder , fordi vi har hytte rett ved en populær tursti. Men samtidig har alle ungene mine hunder. Og jeg irriterer meg ikke så mye over dem , selv om det også hender. Hver dag går det turgåere , både med og uten hunder, forbi hytta og over tomta nå om sommeren. Som de har full rett til siden turstien krysser tomta og hytta er en strandhytte. Jeg legger merke til noen hundeeiere som roper inn hundene og kobler dem før de krysser tomta vår , der vi gjerne er ute og griller og spiser. Med barnebarn og gjester. Dette er hundefolk som tar hensyn. Også er det de som ikke kobler hundene når de krysser og vi ender opp med hunder som løper opp til bordet der vi spiser , og ellers vimser rundt på tomta.Med brøling fra hundeeierne på disse hundene og generell ufred. Så urettferdig som det enn er : Gjett hvilke hundefolk jeg husker best?

Og problemet er ???

Kan skrive under på dette. For mange år siden gikk jeg og en kamerat mot Blåfjellenden med guttene våre. Og etter ett par timer begynte klagingen. De var trøtte, de hadde vondt , de frøs og jeg må si at jeg begynte å bli bekymret . Syntes synd på dem og tenkte vi var dårlige fedre som utsatte dem for dette. Helt til vi kom så langt at vi så hytta noen hundre meter framme. Da begynte guttene å løpe for å se hvem som kom først fram av dem. Vi fedre sakket håpløst etter. Jeg lærte en lekse der. Unger synes det er kjedelig å bare gå. Men de blir ikke nødvendigvis utslitt før oss voksne.

Når det gjelder kayaken , så er jeg bevisst på å ikke surre bagasjen fast på toppen av den. Tanken min har vært at det må være mye vanskeligere å snu kajakken rundt fra vannet , når det henger en tung vasstrukken sekk under den. Men jeg har aldri prøvd det. Derimot har jeg flere ganger , for morro skyld , kantret med kayaken for å prøve å komme oppå igjen. Og det er enkelt både å snu den og klatre oppå den igjen. Jeg hadde aldri klart det med ally kanoen min .

Jeg har padlet ett par av de store vannene på Hardangervidda , og har også der opplevd å ligge værfast fordi vi ikke turte å krysse . I en kano er en utrolig sårbar ute på store vann . Og ikke lett med selvberging. Nå bruker jeg mest en Viking sit on top kayak på de store vannene. Mye lettere å berge seg selv da.