Gisle Uren

Med to malamuter går det nok helt fint. To fremfor pulken kan være ganske spenstig om du ikke har bremse. Du får vurdere om du skal ha med deg en håndlanger til å hjelpe deg å komme i gang. Om unghunden er urutinert kan den fort lage kaos selv om den voksne er rolig og fin. Og kanskje prøve første turen et sted uten for mange tilskuere.

Som TSF sier, så er det fint å la ham være med å trekke fra nå av. Det har ingen hensikt i å vente for lenge med å la dem bli med å trekke. Den bruken de fleste av oss har til tur/friluftsliv er helt innafor det hundene tåler av belastning på den alderen. Litt avhengig av rase naturligvis. Store tunge raser vil trenge lenger tid enn mellomstore og lettere raser.

Jeg har brukt og bruker begge deler. Personlig foretrekker jeg stivt drag til en hund og nome-forspenning til to eller flere hunder. Kjører jeg med kun en hund er det kjekt med stivt drag fordi at hunden da ofte vil klare hele pulkkjøringen aleine. Både oppover, i skråkjøring og for det meste nedover om det ikke er for bratt. Tau koblet mellom pulken og hundekjøreren er fint for å hjelpe til å bremse i utforkjøringer og for å ha kontroll i områder med mye folk, hunder, rein osv. I tillegg får en ganske mye trekkhjelp av hunden på godt føre. Det finnes drag både med og uten bøyle over ryggen til hunden. Typen med bøyle er mest stabil og gir et godt håndtak for å hjelpe hunden å få pulken forbi en hindring. Ved to eller flere hunder liker jeg nome (liner) bedre. Her må man uansett hjelpe til med bremsing og med å styre pulken i skrått terreng osv. To hunder får med seg mye mer bagasje og pulken er derfor tyngre. Jeg føler også at det er mer påkrevet å være koblet til ekvipasjen selv med to eller flere hunder. Særlig med tanke på sikkerhet i møtesituasjoner med folk og dyr. Nome-bøylen fra Fjellpullken har strikk som gjør at bøylen løfter seg opp når hundene ikke trekker. Dette hjelper med å holde linene over bakken og minsker sjansen for at hundene skal tråkke over dem. Slik jeg opplever det er det ingen store fordeler med å bruke liner ved kun en hund. Hunden får litt mer frihet til å bevege seg, men det resulterer ofte i at den snur seg, tråkker over linene osv. så du stadig må frem for å rette på det. Du må også alltid bremse i utforkjøringer så hunden ikke blir påkjørt av pulken, hjelpe til i skråkjøringer osv. Bremse kan være veldig fint i seg selv. Særlig ved to eller flere hunder. Det er mye trekkraft og mye vekt som skal holdes igjen under en nedkjøring. Det er ikke alltid godt å gjøre dette kun ved å ploge på ski. Det er mye enklere og tryggere å bruke en bremse. Særlig om det er barn som skal håndtere ekvipasjen er det lurt med bremse. Vi kjører mye nordiskstil som det kalles når hundekjøreren går på ski, når vi drar på turer. Vi bruker nå nesten bare nordisksleder fremfor pulk, men prinsippene med drag og liner er mye det samme. Her er noen bilder. Enspann med stivt drag. Familietur Komfortabel og sikker ferdsel. Sleder med bremse og snøanker.

Supert, takk!

Er det noen som kan anbefale en god kartapp for Sverige? Jeg bruker Norgeskart fra Asplan Viak en god del og er godt fornøyd med den, men skulle svært gjerne hatt en for andre siden av grensen også.

Personlig ville jeg valgt en rute som gikk mest mulig langs svenskegrensen for å unngå mange kryssinger av daler med granskog, større bilveier og bebodde områder nordover. Altså for din del da gå i retning Røros-Sylan og noenlunde følge riksgrensen oppover. Selv ville jeg ha startet turen ved Femunden, kanskje gått opp Røavassdraget mot Rogen og så fulgt riksgrensen. Med Røa som utgangspunkt får du startet fra fylkesgrensen om det er et poeng.

Det varierer en del fra år til år når snøen blir dyp nok til ski og pulk. I år ser det ut til at vi er heldige og har snart skiføre allerede. Det har snødd en del siste uken og er meldt mer nå i helgen. Om det ikke blir mildvær fremover så burde det være greie forhold i nær fremtid. I forhold til rute, så er vel spørsmålet egentlig hva du søker etter. Personlig synes jeg området fra Røavassdraget og nordover er det fineste. Gode innfallsporter er oppover Røa, opp fra Røstneset (like utom Nordvika) og innover mot Nedre Muggsjø på sørsiden av Mugga, eller innover Skarpåsen. Det kan også være ok å ta seg inn nordfra via Svartvika ved sjøen Feragen og opp Svartvikbekken. Langtjønnvassdraget mellom Femunden og Feragen er også et pent område å besøke. Alle disse stedene er greit tilgjengelig om du parkerer på Synnervika eller Langen Gjestegård, Begge i nordenden av Femunden.

Jeg var på tur i området for to ukers tid siden. Vi gikk opp fra Fondsbu og inn Vennisstøldalen i retning Yksendalsbu og campet to netter mellom to fine små vann etter ca 4 km gange. Vi var en gruppe som gikk sammen med mål om å ha opplæring i friluftsliv og kløving med hund. Jeg hadde med mine to jenter på henholdsvis 10 og 12 år som klarte turen greit. Det er litt tung stigning det første stykket opp fra Fondsbu, men så er det bare godt å gå innover dalen og ned til der vi campet. Tror det vil gå greit med 7-8 åringer med passe tempo og antall pauser. Det er ellers mye ur i området, så det er relativt tunggått terreng, selv langs stien videre innover. Men et fint område for både lek og utforsking rundt leiren og videre innover. Litt bilder av leirplassen: Leiren lå der den røde prikken angir, på landtangen mellom to vann noenlunde midt i bildet.

Ja, når du nevner det, så husker jeg det fulgte med struperør også. Tror det var ett forniklet og ett i messing. Skal prøve meg frem utendørs.

Når jeg kjøpte min første Optimus 111 i 1991 var den betegnet som multifuel og skulle kunne fungere på både parafin/diesel, bensin og alkohol. Hittil har jeg kun kjørt den på parafin, men kunne tenke meg å prøve den på bensin også. Trengs det en separat dyse for dette? Jeg har en ekstradyse stemplet med A som jeg antar er for alkohol/rødsprit, men jeg husker ikke om det også fulgte en egen dyse for bensin eller om det var samme dyse som for parafin. Noen som vet?

Som Fumigatus er inne på så er stifter en god løsning. Det rette navnet er agraffer og en bruker en spesiell stiftemaskin for å sette dem og en egen liten tang for å fjerne dem. Raskt, enkelt og smertefritt å stifte igjen et sår og like raskt enkelt og smertefritt å fjerne stiftene en ukes tid eller så senere. Jeg har brukt dette på hundene ved behov, men heldigvis bare hjemme og aldri på tur. I et knipetak klarer du å stifte såret med kun én hånd. Stiftemaskinen Tang for å fjerne agraffene.

Torvmose er faktisk lettere antiseptisk. Som student husker jeg at vi av en foreleser i faget Vegetasjonslære fikk som råd å bruke en dott torvmose i underbuksen hvis vi ble litt såre i stumpen etter noen dager på tur. Det skulle visst nok gjøre underverker.

Jeg var litt bekymret for det samme når jeg gikk fra pulk til slede, men har oppdaget at det er mer et teoretisk enn praktisk spørsmål. En pulk har selvfølgelig bedre flyteevne enn en slede, den har omtrent dobbelt så stor bæreflate. Men hvis snøen først er så løs at den ikke bærer sleden, så bærer den heller ikke hundene, så problemstillingen er derfor kun teoretisk. Må du først frem for å tråkke spor for hundene, så tråkker du også automatisk spor for sleden. Sledskiene bærer i utgangspunktet veldig godt. Skiene på Polaris-sledene er flere cm breiere enn det som er vanlig på "stå på" hundesleder. Lurer på om de er rundt 7 cm på Polaris, mens det på de fleste hundesleder er 3,5 - 5 cm. Polaris-sledene er nydelige og gode å kjøre med. Om jeg skulle valgt en til turbruk med to mellomstore hunder ville jeg også valg den lengste. Den er ikke vesentlig tyngre enn den minste, men har langt bedre bagasjeplass. Jeg ville også spandert på meg et original sledetrekk. De er funksjonelt utformet og solid laget og passer selvfølgelig akkurat til sledene.

De største fordelene med nordiskslede fremfor pulk er: Bedre stabilitet – skiene på sleden er vanligvis plassert slik at de er helt «ytterst» i forhold til bredden på sleden. På en del sleder er skiene flere cm breiere enn selve lasteplanet på sleden. Pulken har som regel en flatklemt u-form med buede sider som stikker godt utom glideflaten, ofte kan det være opp mot 10 cm forskjell i bredden på pulken og glideflaten. Dette gjør pulken merkbart mindre stabil enn en slede av samme størrelse. Høyden på lasteplanet gir et tomrom under - i dette tomrommet plasserer du den en av dine ski når du står ved styrebøylen eller bremser under kjøring. Den andre skien har du på utsiden av sleden. Da kan du stå med normal beinstilling og slipper å skreve så mye som du gjør når du kjører pulk. På større pulker, 2 meters lengde eller mer, er det slitsomt for beina (særlig knærne) å styre/bremse. Når man kjører tur over flere dager med brukbar last i sleden/pulken og to eller flere hunder foran, så blir det en god del styring og bremsing som må til. På bildet har hundekjøreren en ski under og en ved siden av. En slede går langt mykere og bedre i terrenget og er derfor mer komfortabel å kjøre enn en pulk. Ikke minst er det mer komfortabelt for eventuelle passasjerer du har ombord. En sled er også lettere å styre/svinge enn en pulk av samme størrelse.

En ting som også er verdt å kommentere med det samme, er kjørestilen du legger opp til. Å være innspent mellom hundene og pulken er en svært keitete måte å kjøre hund på. Du vil få en langt mer komfortabel tur om du lar hundene trekke pulken og at du går bak den. Dette er den opprinnelige kjørestilen for hundekjøring her i Skandinavia og den kalles da også nordisk stil. Med to hunder er det en stor fordel å ha en bremse på pulken. Selv på Hardangervidda. Fordelene med å være bak pulken er mange. Du har langt bedre kontroll over ekvipasjen både oppover, på flaten og nedover, du kan ankre opp hundene og gå frem for å speide løype, fotografere hundene og pulken på alle mulige fine plasser, du kan koble deg selv ut om det ser at det går til helvete i en utforkjøring. Den eneste fordelen med å være spent inn mellom hundene og pulken er for å bidra med din trekkraft når det trengs. Det er likevel ikke nødvendig å gå slik hele turen, du kan fortsatt spenne deg selv inn foran, bak eller ved siden av hundene om de på dårlig føre eller i en bratt bakke ikke klarer å trekke pulken aleine. På lengre turer er det vanlig å regne at en hund trekker sin egen kroppsvekt relativt greit. Med to hunder har du da fort 40 kg eller mer i trekk-kapasitet. Hva er da vitsen med å selv være konstant innspent i draget i tillegg? Er det lett føre trekker hundene kanskje både lasset og deg, selv om du henger bakerst. Eller kanskje særlig når du henger bakerst. Du går litt for å hjelpe, men vekten av pulken er konstant og hundene blir vant til den. Om du kommer i mellom vil du kanskje ende opp med å venne hundene til at du er den som "løsner" det hele, altså drar i gang og at det er du som ender opp med å ta de tyngste takene i oppoverbakkene. En pulk med bremse eller kanskje enda bedre en nordiskslede med bremse, er kjempefint å kjøre med. I utforkjøringer er det ganske krevende å skulle ploge nok til å ha kontroll på to hunder som trekker og 40 kg bagasje som sklir nedover av egen vekt. Får du bratte utforkjøringer og skareføre er det fort gjort å gå så pass kraftig på trynet at du skader deg i en slik øvelse. Har du bremse så slipper du dette. Med bremse er også din naturlige plass bakerst. Legger ved et par stemningsbilder av hundekjøring i nordisk stil. Bilde fra Reva på vei mellom Revsjøen og Revbua i Femundsmarka På vei ut på Grislehåen langs Røavassdraget i Femundsmarka. Hundene trekker om lag sin egen vekt i tillegg til at de gir god hjelp hundekjørerne bak.

Jeg var instruktør på et kurs i "Friluftsliv med hund" i vinter. Her er pakkelisten jeg laget til deltagerne i forbindelse med kurset. Den dekker det mest grunnleggende for en trygg og komfortabel tur i vinterfjellet. Legger den inn komplett fremfor å kommentere/sammenligne med det du har lagt ut. Du sammenligner dem best selv og vurderer hva som passer for deg. Det finnes ingen fasit. Hundeutstyr Seletøy, Liner/drag, Snøanker (særlig ved flere hunder), Slede/pulk, Kjørebelte, Kjøretau/strikk, Hundemat, Skål, Forankringsutstyr til hund Leirutstyr Telt, Snøplugger, Snøspade, Primus + brennstoff, Underlag til primus, fyrstikker vanntett pakket, Grytesett, Bestikk, tallerken, kopp, Sovepose, Liggeunderlag, Førstehjelpsutstyr, Sportstape, Sysaker med kraftig nål og tråd, mat til de dagene du skal være ute pluss litt til. Personlig utstyr Klær: Anorakk, vindbukse, ullundertøy bukse + trøye, ullgenser tynn + tykk, ullstrømper 2 par, lue + evt ekstra, votter + evt ekstra, ekstra ullundertøy. Diverse: Ski og staver, skistøvler, gamasjer, vindvotter, toalettsaker (tannbørste, tannkrem, såpe/våtservietter), solkrem, solbriller, kniv, fotposer, hodelykt + ekstra batterier, kartmappe, kart, kompass, thermos, drikkeflaske, toalettpapir i pose.

Beklager å måtte knuse noen illusjoner her, men toalettpapir brytes ikke ned på et par tre dager. Det forsvinner heller ikke etter 2-3 regnskyll. Prøve selv, legg en dunge toalettpapir på plenen framom huset og se hvor lenge den ligger der. Så fremt det er forsvarlig, så brenn papiret etter bruk. Asken forsvinner nemlig fort.

Det viktigste du kan gjøre for å få en god friluftshund skjer faktisk før du får hund i det hele tatt. Du har et stort forarbeid å gjøre i å velge rase, riktig oppdretter og så riktig valp fra et kull. Å få en god hund skyldes ikke tilfeldigheter, men godt grunnarbeid. Uavhengig av rase eller type hund du velger, vil de medfødte mentale egenskapene ha alt å si for hvor velfungerende hunden blir som voksen. Hunders mentalitet har langt høyere arvbarhet enn mange er klar over og kommer til syne svært tidlig i individet. Allerede i valpekassen er det mulig å langt på vei forutsi hvilke grunnleggende egenskaper som bor i valpen. Det er store sjanser for at valpen får de fleste av egenskapene som en eller begge foreldre viser. Dette gjelder både gode og dårlige egenskaper. Etter at du har valgt den rase eller type som du ønsker, kontakt så mange oppdrettere som mulig. Dra hjem og besøk så mange oppdrettere som mulig og bli så godt kjent med valpens foreldre som du klarer. Om du kan treffe begge foreldrene, så har du et godt utgangspunkt for å anslå hvilke egenskaper du kan forvente hos valpen. Om valpemoren er sky, nervøs, usikker eller redd, så bør du unngå valp fra det kullet. Dette er egenskaper som er veldig arvelige og helt klart egenskaper som ikke er ønskelige hos en hund som skal fungere godt i det moderne samfunnet og til et aktivt friluftsliv. Du bør se etter en valp som er kontaktsøkende, avbalansert og selvsikker. Ikke tilbakeholden, men heller ikke utpreget dominant. Gjerne fysisk aktiv og energisk siden det er en turhund du skal ha. Spør og grav så mye som mulig om valpens slektninger. Kontakt gjerne andre som har kjøpt valp fra samme oppdretter. Om det er en seriøs oppdretter er de ikke redd for å gi deg referanser. De vil også oppleve deg som seriøs som etterspør det. Om det er en registrert rase du velger, kontakt gjerne raseklubben og forhør deg om både rasen og oppdrettere. Mange raseklubber har både valpelister over fødte kull og oppdretterlister med kontaktinformasjon til aktive oppdrettere. Finn,no er ikke beste stedet for å finne en god hund.

Mange teltprodusenter tilbyr notorisk liten plass per person i sine telt. Sjekk de oppgitte målene og del på antall personer som skal ligge der. Helsport Fjellheimen X-Trem tror jeg er et svært godt telt, men det tilbyr gradvis mindre plass pr. person etter som man går fra 2-manns til 4-manns. I 4-mannsteltet er det kun 52,5 cm bredde pr person i hodeenden. Det er ikke mye, selv om teltet kun er beregnet til å gi soveplass og ikke oppholdsplass til 4. Det er verdt å tenke litt på hva man skal bruke teltet til. For en familietur med to voksne og to barn kan det fort bli liten plass til å "mysa på en regning dag".

Artig patent. Hvordan opplevde du at pluggene "holdt" i snøen? Ser for meg at brøytestikker i plast kan være glatte og dermed vanskelig å få til å holde seg nede når de plasseres stående. (Bowline heter forresten pålestikk på norsk.)

Jeg abonnerer også på Friluftsliv og valgte i sin tid det fremfor UTE. Bakgrunnen var at jeg syntes at Friluftsliv var det bladet som hadde mest fokus på tradisjonelt norsk friluftsliv som er min egen hovedinteresse, fremfor UTE som i for stor grad fokuserte på action- og adrenalinpreget aktivitet. Bladene er vel uansett veldig avhengig av hvilke skribenter som til enhver tid sender inn og har stoff på trykk i bladet. Friluftslivs redaksjon har jo gjennomgått en del endringer gjennom årene har jeg lagt merke til og det har selvfølgelig også preget innholdet og kvaliteten på bladet.

Typisk min flaks. Akkurat når jeg har begynt å gå over til plastkartene og har bestemt meg for kartverket sine kart, så forsvinner de. Jeg likte nemlig også stort sett kartverket sin inndeling bedre enn den som er på Nordeca. Vel vel, ikke noe å gjøre med det.

Er det noen som har oppdatert info om hvor en får bestilt plastkartene fra Statens Kartverk nå om dagen? Jeg finner ingen fungerende link gjennom kartverket.no, ingen av linkene som er oppgitt i denne tråden ser heller ut til å være gyldige lenger. Jeg sendte en forespørsel til Haugen Bok og fikk følgende noe kryptiske svar: Hei, og takk for henvendelsen. Vi har noen kart tilgjengelig fra Statens kartverk, men det er de som er i M711 serien. Prisen er kr 119,- pr kartblad. Vi har fraktfri sending fra kr 249,- Ved kjøp under kr 249,- blir det porto kr 39,- i tillegg. Jeg mener at du skal kunne finne kartblad i nettbokhandelen vår, ved å skrive tittel på kartet du leter etter. Men mange kart er gått inn i Nordeca, det var tidligere Statens kartverk. Ha en fin dag. Stemmer det at mange kart har gått inn i Nordeca? Altså at kartverket har sluttet å produsere plastkart? Det høres merkelig ut synes jeg.

Helt greie forhold i Femundsmarka for ski og pulk. Det er ikke store mengder snø, men det går helt fint å ta seg frem. Tor har riktignok blåst litt her også, men det er nok kun de mest utsatte stedene som har blitt snaublåst. I skogen ligger nok snøen like fin som før.

Jeg er en tilhenger av bomull så langt det går. Jeg synes derfor det er svært trist om Bergans faser ut Finse-anorakken, men markedet er vel for lite vil jeg tro. Når det gjelder anorakk kontra anojakke, så er jeg helt overbevist om at full glidelås gir best funksjonalitet. Det er mye lettere å ta av på et plagg med åpning i hele fronten enn ett du må tre over hodet. I et svakt øyeblikk er kanskje glidelåsen det som avgjøre hvorvidt du orker å ta av ytterplagget for å få på deg en ekstra ullgenser, eller om du presser på videre og fryser litt ekstra. På en bånnkald dag i Femundsmarka kan det fort utgjøre forskjellen på en grei tur og en farlig nedkjøling. Jeg er på tredje anojakken, Norrøna Svalbard riktignok, og er veldig fornøyd med prinsippet. Jeg har likevel merket meg at særlig glideren på glidelåsen har en tendens til å bli fortere slitt enn selve jakken. "Håndtaket" på glideren på to av mine jakker har blitt utslitt og falt av, de har brukket i ringen som holder dem til glideren. Jeg har løst det ved å tre i en stump 2 mm flaggline i passende lengde og glidelåsen fungerer like greit videre. Det hadde sikkert gått greit å sende den inn og fått erstattet glideren også. Jeg har hittil foretrukket Norrønna fordi deres bomull er litt kraftigere enn Bergans, men jeg ser at prisen på 1190,- for en Bergans Finse er så lav at jeg nok må kjøpe meg en slik en.