Anders Eriksen

https://turhistorie.blogspot.com/ I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen. Ville vi oppleve drømmeforhold på ifjordfjellet? Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet. Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. Turens fineste leirplass. Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr. Det var dårlig vær da turen skulle starte. Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake. En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv. Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått? Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss. Humøret var tilbake. Turens første fiskemåltid. Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker. Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung. Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures. Så var det min tur å få fisk. Herlig terreng å bevege seg i. Turens første røye, den var rød! En fornøyd kokk. Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig? Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler. Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses. Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse. Leir etablert ved Dollajavri. En glad fisker. For en kvalitet på ørreten. Ca 600 gram som fikk leve videre. Ni hektos ørret og livet er godt. Fiske i en av elvene i nærheten. Feit Dolla-ørret. En av mange fine kvelder. Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt. Helt grei natur. Speider etter storfisken. Dollahytta. Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt. Naturens egen sofa. Nok en drømmeleir. Litt mygg hørte med. 9,9 hekto, nesten kilos! Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet. En uforglemmelig kveld. Magisk. Kveldsmat. Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken. Noen hadde spist et solid måltid her. 1,1 Kg. En grei dag på jobben. Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av. Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt. Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden. Så kom det noen dager med dårlig vær. Teltdager. Øystein navigerer mot neste mål. Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken. 1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene. Vi så en del reinsdyr på denne turen. Fin røye. God mat. Og god drikke. Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken Suolojavri. Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft. Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over. Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort. Nattvandring på Ifjordfjellet. Den siste suppeposen blir spist. Det tettet seg til med skog siste del av etappen. Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra En trøtt og sulten fisker. Fråtsing. Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. Vis artikkelen på bloggen

Hei. Jeg og min kjære er i planleggingsfasen av en ny kanotur på Nordkalotten. Vi har tidligere padlet Enare (langs østsiden) - Kyyneljarvi - Suolisjarvi - Munkelva. Vi vurderer nå en lignende tur med ei litt annen rute som går langs øygruppen som ligger på midten av Enaresjøen - inn til de nordøstre delene - opp til Surnujarvi. Så har jeg hjørt om at det skal være mulig å bære over til Sandneselva på norsk side og padle mot Kirkenes via Sandneslangvatnet (Vazzejavri). Er det noen som har gjort dette tidligere og kan komme med råd? Er det mulig å padle Sandnes elva før Sandneslangvatnet, eller må denne distansen bæres? Ser jo veldig langt ut å bære. Vi kan bruke ca fire uker på turen, så vi har god tid. Om dere har anbefalinger på andre padleruter i disse områdene blir vi veldig glade for det. Strengt tatt er vi åpen for å ta turen til helt andre områder (Må være på Nordkalotten) om noen har gode anbefalinger å komme med. Mvh Anders

Fant du ut om dette lot seg gjøre? Prøver å finne ut hvor det neste padleeventyret skal gå.

September. Telt i høstskogen.

Herlig turrapport:) Veldig kjekt å lese dette, og ikke minst se på bildene. Hardangervidda frister!

13.09.2013 Skuffelsen satt fortsatt i meg. Jeg klarte liksom ikke å gi helt slipp på den dårlige følelsen etter at storfisken røk på forrige tur. Tenk at en fisk kan sette slike spor, nesten litt for dumt. Etter to netter med mye grubling og mareritt om enorme ørreter som bare lo av meg, fant jeg ut at det var bare en ting å gjøre. Problemet måtte angripes, nemlig å komme seg på en ny tur fort som fy. Dristig som jeg var valgte jeg fredag 13 som dagen der den dårlige trenden skulle snus. Kunne det være lurt? Fisketur på fredag 13, er det lurt? På forrige tur traff jeg og Kathrine på to karer som ga oss en del tips om hvor det kunne være gode muligheter for å få fisk i området Langfjelldalen. Ett av vanna de nevnt var Slufsekoppen, de sa ikke noe om størrelsen på fisken her, men at det var gode muligheter for å lure den. Siden dette skulle være en dagstur passet det bra med en tur hit, det ikke skulle være lange biten å gå. Ca kl 10.00 parkerte jeg bilen på Slettevikane akkurat som jeg har gjort to ganger tidligere denne sommeren. Et glimrende utgangspunkt hvis du ønsker å utforske denne delen av Reinheimen. Langt der nede ser Slettevikane, fin plass å parkere om man skal innover Langfjelldalen. Jeg brukte ca en time opp til Slufsekoppen. Blodpumpa fikk kjørt seg godt når jeg gikk oppover fjellet her, en meget bratt oppstigning som krevde at det ble tatt noen korte pauser for å få tilbake pusten på veg oppover. Da jeg kom frem ble den første stanga montert med makk og dupp. Den skulle få ligge å kose seg mens jeg fisket med haspelutstyret. En kobber og rød spesial ble festet på svivelen og etter noen få kast satt den første fisken. En noe tynn ørret på ca 300 gram. Ikke den største, heller ikke den mest voldsomme kampen for å få den på land. Men det gjorde veldig godt. Det var som en knute i magen endelig løsnet, skuldrene kunne senkes og resten av dagen gikk jeg rundt med et smil om munnen og gjorde stadig nye kast i håp om at en ny fisk skulle bite på. Dagens mål, dere oppe ligger Slufsekoppen. Norddal fjellstyre gjør en kjempejobb med kultivering i områdene her, fiskekort betales da med glede. Å krysse Langfjellelva gikk fint. Her var det bratt, fikk nok engang konstatert at formen ikke er den beste. Lett duskregn da jeg kom opp. Så sitter endelig den første fisken. Denne ørreten ga meg en lett kamp. Et lite krypinn noen har laget seg, med bord, stoler og greier. Mektig utsikt, dette er vegen som går ned til Valldalen. Slufsekoppen. Det er alltid tid til kaffe. Mye steinur rundt Slufsekoppen. Så satt den igjen. Så begynte tåken å sige på. Dagens tynne fangst. Da dagen nærmet seg slutten og det var på tide å traske hjemover hadde jeg fått tre tynne ørreter på land. Kondisjonen på fisken lovde kanskje ikke så bra for dette vannet, men uansett så var det kjekt å prøve en ny plass. Det beste av alt var at fiskelykken var tilbake, til og med på fredag 13, ikke verst det. Alt i alt ga Slufsekoppen en god opplevelse. Jaggu like bratt på veg ned også. Tåken har lagt seg over Slufsekoppen. Greit å være tilbake til bilen nå. Fredag den 13 blir fast (fiske)turdag fra nå av, det er helt sikkert. Takk for turen. Vis artikkelen på bloggen

Tusen takk. Slike ord gjør at det ekstra kjekt å skrive disse turrapportene, dette var en god start på dagen:)

Takk for kommentarene folkens:)

https://turhistorie.blogspot.com/ 07.09.2013 - 11.09.3013 Så var høsten kommet og fiskesesongen som vi hadde gledet oss sånn til er snart over. Jeg og Kathrine hadde ordnet oss ei uke fri denne måneden og vi bestemte oss for en tur med fiskestang, telt og kano. Først planla vi å tilbringe et par dager ved Slufsane i Reinheimen nasjonalpark som jeg har besøkt tidligere i år, der etter skulle vi kjøre til Tunga og padle innover Ulvådalsvatnet med kano. Mer detaljert ble planleggingen ikke, det enkle er ofte det beste. Hoppende glad for å være i Reinheimen nasjonalpark. Vi parkerte bilen på Slettevikane som ligger ca 5 km før Trollstigen. Da vi begynte å gå innover Langfjelldalen var været bra, lett skydekke og perfekt temperatur å gå i. Høsten hadde virkelig satt sitt preg her og vi kunne se at stort sett hele dalen var dekket av nydelige høstfarger, helt annerledes enn når jeg var her sist. Vi brukt ca to timer før vi kunne slå opp teltet i nærheten av vannet vi skulle fiske i. Som vanlig tok vi det rolig og vi kom ikke i gang med fiskingen før godt utpå kvelden. Da var vannet blikkstille og stillheten ble kun brutt av de litt for store slukene som vi klasket ut i vannet til tider og utider, og det kom vel ikke som noen bombe at det ikke ble noen fangst den kvelden. Når kveld ble til natt fikk vi oppleve en nydelig og ganske så klar stjernehimmel, en verdig avslutting på en veldig fin dag. Kathrine, fjellene og Toyota`n. En fin dag til å være på tur. Høststemning. Her forlot vi stien og gikk i bratt terreng opp mot målet. Langfjelldalen. Vi nærmer oss. Det er andre gangen i år jeg tar turen opp hit. Steinur er det mye av i Reinheimen. Så var vi fremme. Kathrine tar seg en kopp kaffe mens hun nyter utsikten. Speilblankt vann, ikke drømmeforhold for fiske. Slik utsikt må nytes. Kathrine skal til å bryte stillheten på vannet med en av sine kobber og rød spesial. Linselus. Det blir tidlig mørkt på høyfjellet når det er høst. Neste dag var planen å ta en liten dagstur til et vann som lå litt lenger opp i fjellet. Men først ble det alt for mange kopper med kaffe og generell avslapping. Før vi begynte oppstigningen til det neste vannet, fisket vi oss bortover langs det vannet som lå nærmest teltet. Det var sol og blå himmel, og det hadde kommet en svak bris som ga rolige krusninger på vannet, ikke de verste forholdene det. Jeg bestemte meg for at dagens våpen skulle være en sølvblank spesial med røde prikker, 12 grams. Etter en del kast kjente jeg plutselig et kraftig rykk i sena ca 10 meter fra land, mothugget ble gjort og jeg kunne kjenne at dette var fin fisk. Lyden av bremsen som ga etter underbygde mine antagelser, endelig skulle storfisken landes! Det har blitt en del fisketurer på meg i sommer, og det har blitt mange resultatløse forsøk på å få storfisken, eller dusse da som jeg kaller det. Men nå var muligheten her. Jeg kunne skimte en fin ørret som kjempet for livet i det klare fjellvannet, det var bare å få landet den. Jeg så for meg gullmedaljer, premieutdelinger, salutter og fyrverkeri, endelig skulle jeg få belønning for alle de resultatløse kastene jeg hadde gjort i løpet av sommeren. Jeg kunne ikke annet enn smile fra øre til øre der jeg stod. Men plutselig kjente jeg at snøret ble slakt og motstanden var borte. Den gikk. For en nedtur, jeg hadde mest lyst til å kaste både stang og snelle langt ut i vannet. Dette var det som ikke skulle skje, men det var nettopp det som skjedde. De neste to timene gikk jeg rundt i en tung depresjon, jeg har aldri opplevd det som så surt å miste en fisk. Jeg kan jo så klart ikke være sikker på at denne var så stor, og det er vel alltid slik at den største fisken er den du mister. Høyfjellsfiske kan være brutalt, det fikk jeg absolutt oppleve denne dagen. Kathrine lager morgenkaffe. Det er viktig å varme opp muskulaturen før storfisken skal landes. Vi slo opp teltet på samme plass som sist gang jeg var her. En skuffet fjellfisker som nettopp har spolert sjansen for å få storfisken på land. Kathrine sa noen trøstende ord før hun fortsatte å fiske. Etter å ha kommet meg over den verste skuffelsen gikk vi videre oppover fjellet for å prøve et vann som også skulle være bra. Da vi kom hit fant vi ut at vi hadde glemt lunchen i teltet og siden sulten gnagde i magen tok vi ikke mange kastene her før vi vendte snuten tilbake til leiren. Kveldsfisket ga heller ikke resultat og vi måtte konstatere at det ikke ble noen fangst her. Neste dag skulle vi tilbake til bilen og kjøre videre mot Tunga der kanoen endelig skulle bli brukt igjen. På veg til neste vann. Stein og atter stein. Alltid spennende å komme til et nytt fiskevann. Siden lunchen ble glemt i teltet ble det ikke mange kastene her. Her ser vi ned mot det første vannet. På veg tilbake til leiren. En liten ettermiddagskvil kan man unne seg på ferie. For å komme over skuffelsen er det viktig å finne sin indre "unaghi". Vi fant et bein. Hurra! Noen som hadde glemt ei flaske med ukjent innhold. Vi turte ikke å smake. En liten runde med haspelutstyret på kvelden. En vakker kveld På turen ned traff vi på to eldre karer som tok seg en liten pause. De fortalte villig om hvor de hadde fått storfisken i disse trakter. Veldig nyttig informasjon å få, men samtidig nesten litt frustrerende, spesielt når de spurte om vi hadde fått noe fisk. Der jeg måtte svare "eeeh, nei, men jeg mista en stor en". Uansett var det to trivelige karer som ga oss mange gode råd til neste gang vi skal på fisketur her. Fant en edderkopp i koppen, etter jeg hadde drukket opp så klart. En fin morgen. Så gikk turen tilbake til bilen. Langfjelldalen er virkelig vakker, spesielt når det er høst. Langfjellelva opp-strøms. Langfjellelva ned-strøms. Så var snart første del av turen over. Kathrine strekker ut før vi kjører mot Tunga. Da vi ankom Tunga hadde klokken blitt nærmere seks og vi bestemte oss for å være kjappe med å komme oss opp til Ulvådalsvatnet og finne en duganes leirplass før mørket kom. Å montere Allykanoen bruker som regel å gå bra, men med litt for lavt blodsukker ble det en krevende affære med til tider mye banning og steiking. Vi hadde kjøpt ei kanotralle på Biltema som skulle gjøre etappen opp til Ulvådalsvatnet lettere. Dette fungerte ganske bra og vi brukte ca en time på det ca 1,8 km lange stykket. Det var litt vind på vannet, men det gikk helt fint å padle, det var en god følelse å være tilbake i kanoen. Det tok ikke lang tid før vi fant en flott leirplass godt gjemt i bjørkeskogen. Da mørket kom stekte vi oss pølser og krøp til sengs etter en lang dag med en hel del slit. Kanoen er endelig montert. Kanotrallen som ble kjøpt på Biltema fungerte bra. Ulvåa. Det gikk en skogsveg helt opp til vannet. Så var vi fremme og kanoen kunne endelig "sjøsettes". Pølse og lomper gjorde godt etter en lang dag. Neste morgen var det fortsatt strålende sol og vinden hadde roet seg. Det første som skjedde etter vi å ha drukket morgenkaffen var at ei kongeørn kom svevende over vannet ikke langt unna der vi hadde teltet. For et syn. Reinheimen nasjonalpark har stor verdi for truede fuglearter i Norge, og det skal finnes en del kongeørner i disse områdene. Eksotisk det. Etter å ha inntatt frokosten padlet vi videre innover. DNT har ei hytte her som til tider blir mye brukt, Vakkerstøylen heter den. Vi tok oss en tur innom. Her var det ikke et menneske å se og vi hadde nok fått dette krypinnet alene om vi hadde bestemt oss for å sove her. Men siden vi begge foretrekker telt padlet vi videre etter vår lille snarvisitt her. Ved enden av vannet fant vi en fin leirplass som tydeligvis hadde blitt brukt en del før oss. Her var det tillaget bålplass og noen hadde glemt fjellskoene sine her, skjønn det den som kan. Ut på kvelden ble det fyrt opp et bjørkebål som for det meste bare ga fra seg store mengder røyk og det ble aldri skikkelig fyr. Fuktig bjørkeved er kanskje ikke det beste å bruke. Teltet og Kathrine i bjørkeskogen. Denne dagen var det helt stille på vannet. Her ser vi inn mot Ulvådalen og videre til Grøndalen. En god følelse å være tilbake i kanoen. Kathrine er fornøyd med dagens utsikt. Vi har gått i land ved Vakkerstøylen, her er det skiltet tilbake til Tunga der vi kom fra. Vakkerstøylen. Her kan du kjøpe fiskekort, proviantere og låne kano om du ønsker det. Denne båten kan bli brukt til å komme seg over vannet for så å gå videre mot Pyttbua. Utsikt fra teltet innover Ulvådalen. Enda en middagskvil. Vi foretrekker telt fremfor hytte. Ikke lett å få skikkelig fyr på fuktig bjørkeved. Neste dag var egentlig planen å ta en tur opp til Halsholet for å prøve fiskelykken der. Men da vi våknet hadde tåken kommet og vi kunne høre lett duskregn slå mot teltduken. Siden ingen av oss hadde lyst til å traske opp i høyden i vått vær bestemte vi oss like godt for å dra hjem. Turen hadde levert det vi håpte på, bortsett fra fisk kanskje, og vi pakket sammen sakene og padlet oss tilbake. Da vi hadde kommet hallvegs kom så klart værskiftet og det klarnet helt opp. Litt surt, men samtidig så orket vi ikke å padle tilbake til leirplassen. Vi var fornøyde nå. Værskiftet har kommet og vi fikk nyte solen den siste delen tilbake til bilen. Vi vurderte et lite øyeblikk å padle tilbake til leirplassen, men slo det raskt fra oss. Litt lettere å dra med seg kanoen når det går nedover. Kathrine er godt fornøyd med egen innsats. Så var turen over. Planen var egentlig å bli et par dager til, men slik ble det ikke denne gangen. Alt i alt var det en nydelig tur, det er virkelig spesielt å være ute i naturen når høsten har kommet. I løpet av disse dagene traff vi på fint lite folk bortsett fra de to trivlige karene i Langfjelldalen, akkurat slik vi liker det. At mange av vanna i dette området huser fin fisk er det ingen tvil om, men den er tydeligvis vanskelig å få, hvert fall for oss. Det er ikke lov å fiske med oter i de vanna Norddal fjellstyre kultiverer så det oteren var ikke et alternativ. Vi sitter begge igjen med gode minner fra denne turen, eller kanskje ikke så mye for meg. Jeg sitter stort sett igjen med en sur følelse av at det var storfisken som lurte meg denne gangen. Vi sees til neste år! Vis artikkelen på bloggen

Takk:)

For en fisk! Takk for at du delte turen med oss. Jeg vil fiske!

For noen bilder! Fantastisk!

Takk for hjelpen gutter..

En veldig fin plass. Heldigvisfinnes det mange paradiser rundt omkring i norge:) Takk for kommentaren...

Noen som vet hvor jeg kan få kjøpt t et ortlieb Aqua Zoom kameravæske? Bestilte den på Amfibi.no, men etter nesten tre uker uten svar kanselerte jeg kjøpet. Møkkabutikk! Er det noen som har en anbefaling på andre vanntette kameravæsker som er praktisk i bruk. Den Ortlieb sin kunne man henge på magen, så veldig bra ut når man skal gåmed sekk...

Takk for fine ord alle sammen,det setter jeg veldig stor pris på. Inspirerer til å dele flere turrapporter:) Og til dere andre som blogger, jeg følger deres blogger også. Mye bra og herlig lesestoff! Takk!

Supert! Tusen takkfor hjelpen...

Skal prøve å finne navnet på denne bedriften, blir det for mye arbeid kan jeg prøve med en Jerven rep.lapp. Takk for svar...

Håper alle som leser dette tar seg en liten tur innom bloggen min også, det hadde vært supert:) Takk for meg!

Er ikke helt sikker på hvordan det skjedde. Sikkert en spiss stein eller noe lignende. Er veldig fornøyd med teltet og angrer ikke på at jeg kjøpte dette. I sterk vind fungerer teltet veldig bra. Det har mange bardunfester som gjør at du stiller godt når det blåser opp. Har brukt teltet på flere langturer og det holdt absolutt mål. Anbefales!

Fulgte ikke med repkit, kjøpte teltet på Platou, kan høre med de om de kan hjelpe. Takk for svar..

Finnmarksvidda:)

Hei jeg har klart å få ei rift på ca ti cm i bunnduken på mitt Hilleberg Allak telt. Noen som har gode råd for å reparere dette? Vil det fungere med gaffatape, ellet burde jeg gå for lim og lapping? I så fall hva og hvor får jeg kjøpt? Sent from my iPhone using Tapatalk

https://turhistorie.blogspot.com/ 22.08.2013 - 25.08.2013 Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, er hele 1969 km2 og er den tredje største nasjonalparken i Norge. I tillegg grenser seks landskapsverneområder til Reinheimen og tilsammen er verneområdet på 2600 km2. Så her er det store områder for de som måtte ønske å jakte, vandre eller fiske. En av hovedgrunnene til å opprette nasjonalparken var å ta vare på sentrale leveområde til villreinstammen. Men denne helgen kunne villreinen leve trygt, vi skulle prøve oss på ørreten. Slik reinjakta forgikk i gamledager. Når jeg ikke er på tur bruker jeg mye av tiden min på internett der jeg ser etter informasjon om nye turmuligheter. Her om dagen kom jeg over noen bilder fra ei hytte som heter Trollbua. Inne i hytta var det papirkopier av fisker som hadde blitt tatt i nærheten, der den største hadde vært 3,5 kg. At den ble tatt i 1943 gjorde ikke så mye. Jeg klarte såvidt å tyde skriften på bildet og kunne lese i hvilket vann den hadde blitt tatt. Da var det avgjort, neste turmål var satt. Kristian som har vært med på et par turer tidligere i sommer var også lysten på å bli med denne gangen. Her snakket vi virkelig om høyfjellsfiske, de vanna som vi skulle viske i lå på ca 1400 meters høyde. Trollørret i villreinens rike. Nok til å få en fjellfisker gira, jeg måtte bare hit. Reinheimen er den tredje største nasjonalparken i norge. Da vi parkerte i Brøstdalen var det blå himmel og steikende sol. Det var ikke mange bilene som stod parkert her. Dette er et vanlig startpunkt vist du skal rusle til Vakkerstøylen eller Pyttbua og det er godt besøkte områder i disse tider. Vi skulle til et område som ikke var "DNT styrt" og hadde forhåpentligvis ikke den samme trafikken. Da vi begynte å gå mot Trollbua var noe av det første som skjedde at vi skremte opp 8 ryper fra ura, en fin start, men det var ørreten vi hadde kommet for. Det ble et litt svetting i begynnelsen med bratt oppstigning for to slitne vandrere som hadde pakket litt for tungt, ikke noen "gramjegere" på denne turen. Da vi kom frem til Trollbua hadde klokka blitt ca 21.00, solen hadde snart gått ned og vi kunne til vår store glede konstatere at hytta var ledig og stod åpen. Ei lita sjelfull bu med to senger, et bord med noen krakker og en vedovn. Alt som skal til for å gjøre to fjellfiskere fornøyd. For et supert tilbud dette er for friluftsfolk, all respekt til de som gjør dette mulig. Resten av kvelden brukte vi på å blant annet å lese og skrive i hytteboken. Det kunne virke som at Trollhytta til tider var godt besøkt, men det skjedde stort sett i helgene eller fellesferien. Det var tydelig at det var populært å fiske i disse områdene, men der var ingen som hadde skrevet om fangst av fisk av noe særlig størrelse. Ut på natten fikk vi oppleve en nydelig måneoppgang, og det var to fornøyde karer som sovnet i hver sin seng etter et solid måltid og noen kalde pils. Det var jo viktig å lette vekten på sekken så fort som mulig. En godt brukt innfallsport til Pyttbua og Vakkerstøylen. Ikke provoser hunden! Litt for tunge sekker på denne turen. Utsikt mot Ulvådalsvatnet. Så var vi ferdige med de verste bakkene, da er det vel fortjent med en liten pause. Er vi fremme snart? Kristian går de siste meterne mot Trollbua. Å den var ledig! "Skrytefisk" fra 40 tallet. Trollbua. Kveldstemning. Så kom månen. Ikke helt treffsikker. Neste dag stod vi opp i 10 tiden, pakket sekken og gikk den siste etappen mot Heimste og Inste Glupvatnet. Dette var en kort etappe og vi brukte ikke mer enn en liten time før vi fant en duganes plass til å slå opp teltene på. Da jeg tok mitt første kast med haspelutstyret vart det fangst umiddelbart, en ørret på ca 350 gram, en god start. Da Kristian skulle kaste ut endte det hele med ei enorm floke på senen. "Dette gidder jeg ikke" sa han og fant frem oteren, kontroversielt tenkte jeg og så skeptisk bort på han. Vi visste begge hva som var på gang. Det var duket for en god gammeldags kamp mellom oter og fiskestang. Dette skulle jeg vinne. Det tok ikke lang tid før Kristian hadde landet sin første fisk, en fin hallkilos ørret. Mer fisk ble det ikke den dagen, så vi kan vel si at det ble et uavgjort resultat den første runden. Jeg fikk faktisk prøve oteren en runde, men det endte opp med vassing i iskaldt vann for å løsne på våtfluene som hadde satt seg fast i bunnen. Imponerende! Ut på kvelden ble de to fiskene stekt. Med kokt ris og rikelig med krydder smakte det fortreffelig. Vi koste oss her opp i høyden, steinete terreng og krystallklart vann, akkurat slik vi liker det. Jeg har aldri fisket så høyt over havet før, ca 1400 meter er rekord for min del. Vi pakker sammen etter ei herlig natt på Trollbua. Utedass i ordets rette forstand. Panoramabilde av Trollbua. Trollkyrkjetjønna Kristian går mot Glupvatna. Heimste Glupvatnet. Sånn utsikt må nytes. Leir etablert. Så satt den første fisken. Fornøyd! Så ble det en oter mot stang konkurranse. Kristian fisker ivrig med oteren. Første runde endte uavgjort. Oter er tydeligvis ikke helt min greie. Vassing på ca 1400 meters høyde er kaldt. Det viktigste på tur er å slappe av. Kokken. Stekt ørret. Heldigvis var ikke denne måka like truende som den vi traff ved Tjønnebu. Neste dag startet med en solid frokost og flere kaffekopper enn vi strengt tatt hadde godt av. Ut over dagen og kvelden fisket vi oss rundt begge Glupvatna og to navnløse vann ikke så langt unna. Resultatet ble 6-0 i favør oter. Et par napp ble det, men ingen ørreter endte sine dager grunnet meg. Jeg måtte bare innse at tapet var et faktum og kunne bare gratulere Kristian med seieren. Kanskje jeg må kjøpe en oter også? Fungerer tydeligvis veldig bra. Før så vidt jeg har kommet i gang med fiskingen hadde Kristian allerede landet sin første for dagen. Ørret under landing. Ikke av de største, men fin steikefisk. Kristian ser mot Inste Glupvatnet. Oterfiskeren i aksjon. Haspelutstyret var ikke like effektivt. Vi er på veg over en liten høyde for å komme til to navnløse vann. Utsikt mot Inste Glupvatnet. Vi hadde sol og blå himmel hele turen. Så høyt oppe ligger det snø enkelte steder så og si hele året. Navnløst vann nummer 1. Oteren leverer igjen. Her var fisken tynn. Den fikk leve videre. Ørret trygt i håven. Nærmest er navnløst vann nummer 2, lengst vekke er Heimste Glupvatn. Leiren. Enda mer hviling. Pølselunch er luksus. Måtte vasse denne kvelden også, for å redde en Panther Martin. På søndagen strålte fortsatt solen og vi pakket sammen sakene etter frokosten var fortært. Vi brukte ca to timer tilbake til bilen og når vi gikk forbi Trollbua stod den fortsatt ledig. Da vi kom til parkeringsplassen var det betraktelig flere biler enn da vi kom. Sikkert mange av de som skulle på tur til Pyttbua eller Vakkerstøylen. I løpet av disse dagene hadde vi ikke møtt en eneste person siden vi forlot parkeringsplassen. Selv om det alltid er kjekt å møte likesinnede friluftsfolk, gir det en ekstra dimensjon med turen å være helt alene. Det å føle at man har all denne naturen helt for seg selv i noen få dager er særdeles tilfredsstillende for to fjellfiskere som oss. Vi var hvert fall veldig fornøyd med vår tur, og vi kunne absolutt tenke oss å ta turen hit igjen ved en annen anledning. Om det fortsatt finnes stor ørret i disse områdene er uvisst, vi så vertfall ikke noe til den. Men det er vel lov å håpe at det fortsatt svømmer rundt noen rugger som kan bli opp til 3 kg, akkurat slik det var på 40 tallet. Om det er så veldig realistisk er jeg nok tvilende til. Klar for turen tilbake. Solen skinte denne dagen også. Jo da, fikk tatt et "jeg ser på utsikten" bilde denne gangen også. Stein og snø. Typisk for høyfjellet. Mektige fjell rundt oss. Ulvådalsvatnet. Dit skal jeg og Kathrine ta med kanoen om et par uker. Endelig tilbake på parkeringsplassen. Takk for turen til Kristian og takk for at jeg fikk bruke alle de fine bildene han tok Vis artikkelen på bloggen

Da lærte jeg noe nytt i dag også Takk for info:)