Anders Eriksen

Takk for hjelpen gutter..

En veldig fin plass. Heldigvisfinnes det mange paradiser rundt omkring i norge:) Takk for kommentaren...

Noen som vet hvor jeg kan få kjøpt t et ortlieb Aqua Zoom kameravæske? Bestilte den på Amfibi.no, men etter nesten tre uker uten svar kanselerte jeg kjøpet. Møkkabutikk! Er det noen som har en anbefaling på andre vanntette kameravæsker som er praktisk i bruk. Den Ortlieb sin kunne man henge på magen, så veldig bra ut når man skal gåmed sekk...

Takk for fine ord alle sammen,det setter jeg veldig stor pris på. Inspirerer til å dele flere turrapporter:) Og til dere andre som blogger, jeg følger deres blogger også. Mye bra og herlig lesestoff! Takk!

Supert! Tusen takkfor hjelpen...

Skal prøve å finne navnet på denne bedriften, blir det for mye arbeid kan jeg prøve med en Jerven rep.lapp. Takk for svar...

Håper alle som leser dette tar seg en liten tur innom bloggen min også, det hadde vært supert:) Takk for meg!

Er ikke helt sikker på hvordan det skjedde. Sikkert en spiss stein eller noe lignende. Er veldig fornøyd med teltet og angrer ikke på at jeg kjøpte dette. I sterk vind fungerer teltet veldig bra. Det har mange bardunfester som gjør at du stiller godt når det blåser opp. Har brukt teltet på flere langturer og det holdt absolutt mål. Anbefales!

Fulgte ikke med repkit, kjøpte teltet på Platou, kan høre med de om de kan hjelpe. Takk for svar..

Finnmarksvidda:)

Hei jeg har klart å få ei rift på ca ti cm i bunnduken på mitt Hilleberg Allak telt. Noen som har gode råd for å reparere dette? Vil det fungere med gaffatape, ellet burde jeg gå for lim og lapping? I så fall hva og hvor får jeg kjøpt? Sent from my iPhone using Tapatalk

https://turhistorie.blogspot.com/ 22.08.2013 - 25.08.2013 Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, er hele 1969 km2 og er den tredje største nasjonalparken i Norge. I tillegg grenser seks landskapsverneområder til Reinheimen og tilsammen er verneområdet på 2600 km2. Så her er det store områder for de som måtte ønske å jakte, vandre eller fiske. En av hovedgrunnene til å opprette nasjonalparken var å ta vare på sentrale leveområde til villreinstammen. Men denne helgen kunne villreinen leve trygt, vi skulle prøve oss på ørreten. Slik reinjakta forgikk i gamledager. Når jeg ikke er på tur bruker jeg mye av tiden min på internett der jeg ser etter informasjon om nye turmuligheter. Her om dagen kom jeg over noen bilder fra ei hytte som heter Trollbua. Inne i hytta var det papirkopier av fisker som hadde blitt tatt i nærheten, der den største hadde vært 3,5 kg. At den ble tatt i 1943 gjorde ikke så mye. Jeg klarte såvidt å tyde skriften på bildet og kunne lese i hvilket vann den hadde blitt tatt. Da var det avgjort, neste turmål var satt. Kristian som har vært med på et par turer tidligere i sommer var også lysten på å bli med denne gangen. Her snakket vi virkelig om høyfjellsfiske, de vanna som vi skulle viske i lå på ca 1400 meters høyde. Trollørret i villreinens rike. Nok til å få en fjellfisker gira, jeg måtte bare hit. Reinheimen er den tredje største nasjonalparken i norge. Da vi parkerte i Brøstdalen var det blå himmel og steikende sol. Det var ikke mange bilene som stod parkert her. Dette er et vanlig startpunkt vist du skal rusle til Vakkerstøylen eller Pyttbua og det er godt besøkte områder i disse tider. Vi skulle til et område som ikke var "DNT styrt" og hadde forhåpentligvis ikke den samme trafikken. Da vi begynte å gå mot Trollbua var noe av det første som skjedde at vi skremte opp 8 ryper fra ura, en fin start, men det var ørreten vi hadde kommet for. Det ble et litt svetting i begynnelsen med bratt oppstigning for to slitne vandrere som hadde pakket litt for tungt, ikke noen "gramjegere" på denne turen. Da vi kom frem til Trollbua hadde klokka blitt ca 21.00, solen hadde snart gått ned og vi kunne til vår store glede konstatere at hytta var ledig og stod åpen. Ei lita sjelfull bu med to senger, et bord med noen krakker og en vedovn. Alt som skal til for å gjøre to fjellfiskere fornøyd. For et supert tilbud dette er for friluftsfolk, all respekt til de som gjør dette mulig. Resten av kvelden brukte vi på å blant annet å lese og skrive i hytteboken. Det kunne virke som at Trollhytta til tider var godt besøkt, men det skjedde stort sett i helgene eller fellesferien. Det var tydelig at det var populært å fiske i disse områdene, men der var ingen som hadde skrevet om fangst av fisk av noe særlig størrelse. Ut på natten fikk vi oppleve en nydelig måneoppgang, og det var to fornøyde karer som sovnet i hver sin seng etter et solid måltid og noen kalde pils. Det var jo viktig å lette vekten på sekken så fort som mulig. En godt brukt innfallsport til Pyttbua og Vakkerstøylen. Ikke provoser hunden! Litt for tunge sekker på denne turen. Utsikt mot Ulvådalsvatnet. Så var vi ferdige med de verste bakkene, da er det vel fortjent med en liten pause. Er vi fremme snart? Kristian går de siste meterne mot Trollbua. Å den var ledig! "Skrytefisk" fra 40 tallet. Trollbua. Kveldstemning. Så kom månen. Ikke helt treffsikker. Neste dag stod vi opp i 10 tiden, pakket sekken og gikk den siste etappen mot Heimste og Inste Glupvatnet. Dette var en kort etappe og vi brukte ikke mer enn en liten time før vi fant en duganes plass til å slå opp teltene på. Da jeg tok mitt første kast med haspelutstyret vart det fangst umiddelbart, en ørret på ca 350 gram, en god start. Da Kristian skulle kaste ut endte det hele med ei enorm floke på senen. "Dette gidder jeg ikke" sa han og fant frem oteren, kontroversielt tenkte jeg og så skeptisk bort på han. Vi visste begge hva som var på gang. Det var duket for en god gammeldags kamp mellom oter og fiskestang. Dette skulle jeg vinne. Det tok ikke lang tid før Kristian hadde landet sin første fisk, en fin hallkilos ørret. Mer fisk ble det ikke den dagen, så vi kan vel si at det ble et uavgjort resultat den første runden. Jeg fikk faktisk prøve oteren en runde, men det endte opp med vassing i iskaldt vann for å løsne på våtfluene som hadde satt seg fast i bunnen. Imponerende! Ut på kvelden ble de to fiskene stekt. Med kokt ris og rikelig med krydder smakte det fortreffelig. Vi koste oss her opp i høyden, steinete terreng og krystallklart vann, akkurat slik vi liker det. Jeg har aldri fisket så høyt over havet før, ca 1400 meter er rekord for min del. Vi pakker sammen etter ei herlig natt på Trollbua. Utedass i ordets rette forstand. Panoramabilde av Trollbua. Trollkyrkjetjønna Kristian går mot Glupvatna. Heimste Glupvatnet. Sånn utsikt må nytes. Leir etablert. Så satt den første fisken. Fornøyd! Så ble det en oter mot stang konkurranse. Kristian fisker ivrig med oteren. Første runde endte uavgjort. Oter er tydeligvis ikke helt min greie. Vassing på ca 1400 meters høyde er kaldt. Det viktigste på tur er å slappe av. Kokken. Stekt ørret. Heldigvis var ikke denne måka like truende som den vi traff ved Tjønnebu. Neste dag startet med en solid frokost og flere kaffekopper enn vi strengt tatt hadde godt av. Ut over dagen og kvelden fisket vi oss rundt begge Glupvatna og to navnløse vann ikke så langt unna. Resultatet ble 6-0 i favør oter. Et par napp ble det, men ingen ørreter endte sine dager grunnet meg. Jeg måtte bare innse at tapet var et faktum og kunne bare gratulere Kristian med seieren. Kanskje jeg må kjøpe en oter også? Fungerer tydeligvis veldig bra. Før så vidt jeg har kommet i gang med fiskingen hadde Kristian allerede landet sin første for dagen. Ørret under landing. Ikke av de største, men fin steikefisk. Kristian ser mot Inste Glupvatnet. Oterfiskeren i aksjon. Haspelutstyret var ikke like effektivt. Vi er på veg over en liten høyde for å komme til to navnløse vann. Utsikt mot Inste Glupvatnet. Vi hadde sol og blå himmel hele turen. Så høyt oppe ligger det snø enkelte steder så og si hele året. Navnløst vann nummer 1. Oteren leverer igjen. Her var fisken tynn. Den fikk leve videre. Ørret trygt i håven. Nærmest er navnløst vann nummer 2, lengst vekke er Heimste Glupvatn. Leiren. Enda mer hviling. Pølselunch er luksus. Måtte vasse denne kvelden også, for å redde en Panther Martin. På søndagen strålte fortsatt solen og vi pakket sammen sakene etter frokosten var fortært. Vi brukte ca to timer tilbake til bilen og når vi gikk forbi Trollbua stod den fortsatt ledig. Da vi kom til parkeringsplassen var det betraktelig flere biler enn da vi kom. Sikkert mange av de som skulle på tur til Pyttbua eller Vakkerstøylen. I løpet av disse dagene hadde vi ikke møtt en eneste person siden vi forlot parkeringsplassen. Selv om det alltid er kjekt å møte likesinnede friluftsfolk, gir det en ekstra dimensjon med turen å være helt alene. Det å føle at man har all denne naturen helt for seg selv i noen få dager er særdeles tilfredsstillende for to fjellfiskere som oss. Vi var hvert fall veldig fornøyd med vår tur, og vi kunne absolutt tenke oss å ta turen hit igjen ved en annen anledning. Om det fortsatt finnes stor ørret i disse områdene er uvisst, vi så vertfall ikke noe til den. Men det er vel lov å håpe at det fortsatt svømmer rundt noen rugger som kan bli opp til 3 kg, akkurat slik det var på 40 tallet. Om det er så veldig realistisk er jeg nok tvilende til. Klar for turen tilbake. Solen skinte denne dagen også. Jo da, fikk tatt et "jeg ser på utsikten" bilde denne gangen også. Stein og snø. Typisk for høyfjellet. Mektige fjell rundt oss. Ulvådalsvatnet. Dit skal jeg og Kathrine ta med kanoen om et par uker. Endelig tilbake på parkeringsplassen. Takk for turen til Kristian og takk for at jeg fikk bruke alle de fine bildene han tok Vis artikkelen på bloggen

Da lærte jeg noe nytt i dag også Takk for info:)

Du har sikkert rett i det. Takk for at du leste turrapporten min:)

Hei og takk for at du este turrapporten min:) Viktig å presisere at vi ikke fisket i selve drikkevannet, men et vann som lå i nærheten. På skiltet som det er bilde av sto det at det ikke var lov å fiske i selve drikkevannet eller noen vann i nærheten. Uten at jeg er noe ekspert så mener jeg at det kanskje er litt strengt. Men oppfordrer ingen til å forsøpple eller gå på do i nærheten av drikkevann. Bruk sunn fornuft så går det nok bra:)

Du har sikkert rett i det. Men den fisken jeg fikk var veldig prikkete og mørk, kan det være tegn på at den er gammel?

17.08.2013 - 18.08.2013 "Jeg ser du enda ikke har fått dusse i sommer, jeg vet om et hemmelig ørretvann der det skal være fin fisk, men du får ikke lov til å røpe navnet i bloggen din" Ja vel, jeg måtte bare gå med på det. Den litt beskjedene fiskesommeren så langt hadde gjort meg desperat. Siden turen i Femundsmarka hadde jeg ikke fått en eneste fisk, krise! Det var bare å pakke sekken, hente pappa og min søster Sara, og sette kursen mot det hemmelige vannet. Det har vært labert fiske for meg så langt denne sommeren. Det var ikke lange kjøreturen før vi parkerte og kunne begynne å gå. I bratt oppoverbakke, slik de fleste turene her på Sunnmøre har startet i sommer. Vi brukte ca 1,5 time før vi var fremme. Et lite vann som så ut til å være dypt, bratt terreng så og si rundt hele vannet. Vi slo opp telta på ei høyde slik vi fikk utsikt over det vannet vi skulle fiske i og et vann som lå lenger nede i dalen som vi hadde gått forbi. Drikkevannet til innbyggerne i bygden her. På et skilt var det informert om at det var forbudt å fiske å telte ved selve drikkevannet, men også områdene i nærheten. Noen sjanser må man ta her i livet, kan ikke si at jeg fikk så dårlig samvittighet for det. Pappa og Sara er klar for tur til "det hemmelige vannet". Som de fleste andre turene i sommer starter det med oppoverbakke. Vi brøt to av fire forbud. Drikkevannet. Vi begynner å nærme oss. Utsikt mot drikkevannet. Sara og pappa er straks oppe. "Det hemmelige vannet" Etter litt mat og kaffe var fiskestengene montert. Jeg hadde tatt med mark denne gangen og ei feit mark-klyse ble plassert et godt stykke ut i vannet, før jeg tok meg en runde med slukstangen. Da kvelden begynte å sige på hadde det enda ikke blitt noe fangst på noen av oss. Vi skulle til å lage oss middag da jeg tok meg en tur bort til mark-stangen for å se om det hadde bitt på noe. Da så jeg at duppen lå mistenkelig nært land, vindretningen skulle jo ha presset duppen vekk fra land? Jeg ante hva som hadde skjedd og røsket tak i stangen og kjente at der var fisk, fin fisk. Jeg fikk dratt den rolig inn til land og fant frem håven. Da ørreten lå på land ropte jeg på pappa og Sara som kom med vekten. Den viste 6 hekto, toppers! Selv om jeg ikke synes det er like stas så få fisk med mark og dupp, må jeg ærlig innrømme at denne ørreten gjorde meg svært glad, jublende glad. En sommer nesten uten ørretfangst kan gjøre det med deg. Vi fikk ikke mer fisk denne kvelden, men både Sara og pappa kunne melde om at de hadde hatt napp, men fisken hadde dessverre kommet seg unna. Leir etabler på en liten høyde, vakker utsikt i alle retninger. Sara er ivrig etter å få fisk. Turglede. To generasjoner Eriksen ser spent etter tegn på liv i vannet. Pappa er en ivrig fisker som gjerne tar med fluestangen og haspelutstyret. Så satt den! Sommerens første fisk på Sunnmøre for min del. 6 hekto. Kveldsfiske. Avslappende å fiske med mark og dupp. Den var ikke rød i kjøttet, men smakte godt. Da de andre hadde lagt seg satt jeg ute og så på måneskinnet som speilet seg i vannet, magisk. God morgen! Ikke like god plass her som i Allak-teltet. Da jeg våknet på morgenen var allerede Sara og pappa i gang med fiskingen. Dagen etter da vi var på veg ned igjen traff vi på en kar som var på molteplukking. Han fortalte at det vart satt ut 200 ørreter i dette vannet for 25 år siden som nå hadde vokst seg store og feite. Der skulle ikke være gode gyteforhold, så det var nok ikke mye fisk i dette vannet. Skal tro om den ørreten jeg fikk kunne ha vært 25 år? I så fall fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet for at den ikke fikk leve videre, men heller endte i stekepannen. På veg hjem. Du får ikke lov til å røpe navnet det hemmelige vannet! Klar beskjed fra pappa. Det hemmelige ørretvannet til Pappa innfridde, det vi jeg si. Å få ørret på den størrelsen er ikke hverdagskost i "nærfjellene" her, derfor blir det viktig å holde på hemmeligheten. Vil tro at dette er et lite og sårbart vann, og hvis fisken ikke gyter der skal det ikke mye til før dette vannet blir tomt. Jeg får håpe at noen setter ut 200 nye ørreter der, så kan jeg komme tilbake om 25 år og prøve lykken på nytt. Takk for turen til papsen og Sara. Vis artikkelen på bloggen

For noen fisker! Håper jeg får mulighet til å prøve ut noen av disse områdene selv, ser helt fantastisk ut! Takk for fine bilder og tekst....

Jeg har kjøpt en del på nett med Skittfiske og har bare gode erfaringer. Lave priser, kjapp levering og når jeg måtte bytte ei lue som var for liten gikk det veldig fort uten noe problemer. Skittfiske er etter min mening veldig seriøs. Venter selv på utstyr fra Amfibi.no. For en elendig nettbutikk! Blir provosert over så dårlig og useriøs service..

For en fisk! Gleder meg til det kommer flere bilder!

Det ble ingen tur til Lierne i sommer. Men vurderer å ta en tur dit andre uken i september. Er det for seint i forhold til fiske og at det kan bli i kaldeste laget, snø kanskje? Tenker å gå med sommeroppakningen, noen justeringer vil så klart bli gjort etter vær og forhold.

06.08.2013 - 07.08.2013 Jeg husker i mine yngre dager at det var tradisjon at hver sensommer/høst dro jeg og min far med to kamerater og deres fedre på fisketur i Tafjordfjella. Dette var alltid et høydepunkt og vi gledet oss stort hvert år før en slik tur. Fisk ble det ikke alltid så mye av, kanskje noen småpinner, men ingen virkelig store rugger. Bortsett fra en gang, da kom en av de andre fedrene kom tilbake til hytta som vi lå i, med det som for meg da var den største ørreten jeg noen gang hadde sett. Den var hvert fall over kiloen, et prakteksemplar av en fjellørret. At den var av det litt tynne slaget tenkte vi ikke så mye på da. For et beist! På fisketur med fatter`n. Jeg har i ettertid grublet over at det hadde vært kjekt å dra tilbake dit, se om det var mulig å få fin fisk der enda. Eller kanskje den ørret ikke var så stor som jeg husker, det var jo litt lettere å imponere meg på den tiden når det kom til størrelse på ørreten. Uansett så bestemte jeg meg for å ta turen. Både jeg og Kathrine hadde fri torsdagen, så onsdagen kjørte vi rett etter jobb og parkerte ved Kaldhussætra. Parkering ved Kaldhussætra. Tafjord kraft regulerer en del av vanna i dette området, også det vannet vi skulle fiske i. Oppover langs fjellet gikk vi på en grusveg i ca en time, som nok er laget av Tafjord kraft for å kunne kjøre opp til vanna. Ikke den mest givende vandringen, men om ikke annet forsvant meterne fort. Når vi var ferdig med grusvegen og begynte å gå på selve stien gikk vi i retning mot Djupvasshyttta i ca en time til før vi var fremme. Klokken var da ca 22.00 og tåken kom sigende ned langs fjellsidene.Vi fikk slått opp teltet og laget oss middag. Vi kunne se noen vak på vannet, så fisk var her hvert fall, men den kunne svømme trygt den kvelden. Vi satt heller å nøt noen kalde og snakket om turene vi hadde i Finnmark 2012 og planla at vi skulle tilbake i 2014. Da gikk timene fort. Oppover der skulle vi. Ikke noe særlig å gå etter Tafjord kraft sine grusveger. Skål! Fremste og Heimste Kaldhussætervatnet. Dokumentering av dokumenteringen. Endelig ferdig med grusvegen. Vi gikk mot Djupvasshytta. Så har molten blitt moden i fjellet. Bak det fjellet i bakgrunnen skulle vi. Kathrine var ikke mye nervøs da hun gikk over denne hengebroen. Litt værre med meg. Der er den "gigantiske" elven som broen gikk over. Fint på høyfjellet. Vi har nettop passert Fitvatnet. Fitvatnet. Så begynte tåken å komme. Endelig fremme. Kathrine gjør klar middagen. Ikke like fin utsikt når tåken er der. Hytte som tilhører Tafjord kraft, den var låst. Tåpelig spør du meg. Da vi åpnet teltet neste morgen lå tåka fortsatt ganske tett, ikke akkurat drømmeforhold for å fiske. Men etter frokosten tok vi oss en runde rundt vannet med haspelutstyret. Sluker i alle slags former og farger ble prøvd, jeg hadde til og med gått til innkjøp av bombardadupp og flueoppheng uten at det hjalp. På ettermiddagen pakket vi sammen utstyret og gikk tilbake til bilen, tåke hadde vi hatt stort sett hele dagen, og den var der også når vi bevegde oss tilbake mot Kaldhussætra. Utsikten fra teltet når vi drakk morgenkaffen. Ikke drømmeforhold for fisket. Innimellom lettet tåken. Så da var ingen unnskyldning for å ikke få fisk. Ser ut som Kathrine har veldig trua. Vannet var preget av å være regulert. Noen siste kast før vi måtte gi oss. Her fant jeg et gammelt slukskrin, kan tyde på at det blir fisket en del i dette vannet. Men fint var det. Noen aller aller aller siste kast. Viktig å dokumentere dyrelivet. Enda en kaffi før vi gikk tilbake til Kaldhussetra. Tafjord kraft er pliktig til å sette ut fisk i alla vanna de regulerer, kanskje denne båten har blitt brukt til det? Så pakket vi sammen. Dårlig sikt. Typisk at tåken skal ødelegge et "nå ser jeg på utsikten" bilde. Toyota`n! Ferdig med turen. Så ble det ingen fisk her, litt skuffende, men det var kanskje like greit. Da er hvert fall ikke minnet om storfisken avkreftet, men heller ikke bekreftet da. Så da er vel jeg kanskje like langt? Men for alt jeg vet så svømmer det noen rugger nedi der enda, som er minst like stor som den jeg fortsatt husker så godt, kanskje jeg får den en annen gang? Så langt har ikke fisket vært noe særlig etter vi kom tilbake fra Femundsmarka. Mitt litt hårete mål om å få ei dusse (ørret over 700 gram ) i Tafjordfjella eller Reinheimen ser ut til å henge i en tynn tråd. Først å fremst tror jeg at jeg bare må fokusere på å i det hele tatt å få fisk, uansett størrelse, ser ikke ut som det er så enkelt det heller. Men det er fortsatt håp, og jeg skal få tatt noen turer til før sesongen er over. Lykke til til meg og Kathrine. Vis artikkelen på bloggen

Takk for hjelpen gutter. Da skal jeg gå i butikken å kjøpe meg en flytende bombarda og noen våtfluer og nymfer.

Bruker dere flytende eller synkende bombarda dupp? Og hvilke størrelser på fluene? Sent from my iPhone using Tapatalk

Skal sjekkes ut! Takk for svar:)