Anders Eriksen

https://turhistorie.blogspot.com/ 07.09.2013 - 11.09.3013 Så var høsten kommet og fiskesesongen som vi hadde gledet oss sånn til er snart over. Jeg og Kathrine hadde ordnet oss ei uke fri denne måneden og vi bestemte oss for en tur med fiskestang, telt og kano. Først planla vi å tilbringe et par dager ved Slufsane i Reinheimen nasjonalpark som jeg har besøkt tidligere i år, der etter skulle vi kjøre til Tunga og padle innover Ulvådalsvatnet med kano. Mer detaljert ble planleggingen ikke, det enkle er ofte det beste. Hoppende glad for å være i Reinheimen nasjonalpark. Vi parkerte bilen på Slettevikane som ligger ca 5 km før Trollstigen. Da vi begynte å gå innover Langfjelldalen var været bra, lett skydekke og perfekt temperatur å gå i. Høsten hadde virkelig satt sitt preg her og vi kunne se at stort sett hele dalen var dekket av nydelige høstfarger, helt annerledes enn når jeg var her sist. Vi brukt ca to timer før vi kunne slå opp teltet i nærheten av vannet vi skulle fiske i. Som vanlig tok vi det rolig og vi kom ikke i gang med fiskingen før godt utpå kvelden. Da var vannet blikkstille og stillheten ble kun brutt av de litt for store slukene som vi klasket ut i vannet til tider og utider, og det kom vel ikke som noen bombe at det ikke ble noen fangst den kvelden. Når kveld ble til natt fikk vi oppleve en nydelig og ganske så klar stjernehimmel, en verdig avslutting på en veldig fin dag. Kathrine, fjellene og Toyota`n. En fin dag til å være på tur. Høststemning. Her forlot vi stien og gikk i bratt terreng opp mot målet. Langfjelldalen. Vi nærmer oss. Det er andre gangen i år jeg tar turen opp hit. Steinur er det mye av i Reinheimen. Så var vi fremme. Kathrine tar seg en kopp kaffe mens hun nyter utsikten. Speilblankt vann, ikke drømmeforhold for fiske. Slik utsikt må nytes. Kathrine skal til å bryte stillheten på vannet med en av sine kobber og rød spesial. Linselus. Det blir tidlig mørkt på høyfjellet når det er høst. Neste dag var planen å ta en liten dagstur til et vann som lå litt lenger opp i fjellet. Men først ble det alt for mange kopper med kaffe og generell avslapping. Før vi begynte oppstigningen til det neste vannet, fisket vi oss bortover langs det vannet som lå nærmest teltet. Det var sol og blå himmel, og det hadde kommet en svak bris som ga rolige krusninger på vannet, ikke de verste forholdene det. Jeg bestemte meg for at dagens våpen skulle være en sølvblank spesial med røde prikker, 12 grams. Etter en del kast kjente jeg plutselig et kraftig rykk i sena ca 10 meter fra land, mothugget ble gjort og jeg kunne kjenne at dette var fin fisk. Lyden av bremsen som ga etter underbygde mine antagelser, endelig skulle storfisken landes! Det har blitt en del fisketurer på meg i sommer, og det har blitt mange resultatløse forsøk på å få storfisken, eller dusse da som jeg kaller det. Men nå var muligheten her. Jeg kunne skimte en fin ørret som kjempet for livet i det klare fjellvannet, det var bare å få landet den. Jeg så for meg gullmedaljer, premieutdelinger, salutter og fyrverkeri, endelig skulle jeg få belønning for alle de resultatløse kastene jeg hadde gjort i løpet av sommeren. Jeg kunne ikke annet enn smile fra øre til øre der jeg stod. Men plutselig kjente jeg at snøret ble slakt og motstanden var borte. Den gikk. For en nedtur, jeg hadde mest lyst til å kaste både stang og snelle langt ut i vannet. Dette var det som ikke skulle skje, men det var nettopp det som skjedde. De neste to timene gikk jeg rundt i en tung depresjon, jeg har aldri opplevd det som så surt å miste en fisk. Jeg kan jo så klart ikke være sikker på at denne var så stor, og det er vel alltid slik at den største fisken er den du mister. Høyfjellsfiske kan være brutalt, det fikk jeg absolutt oppleve denne dagen. Kathrine lager morgenkaffe. Det er viktig å varme opp muskulaturen før storfisken skal landes. Vi slo opp teltet på samme plass som sist gang jeg var her. En skuffet fjellfisker som nettopp har spolert sjansen for å få storfisken på land. Kathrine sa noen trøstende ord før hun fortsatte å fiske. Etter å ha kommet meg over den verste skuffelsen gikk vi videre oppover fjellet for å prøve et vann som også skulle være bra. Da vi kom hit fant vi ut at vi hadde glemt lunchen i teltet og siden sulten gnagde i magen tok vi ikke mange kastene her før vi vendte snuten tilbake til leiren. Kveldsfisket ga heller ikke resultat og vi måtte konstatere at det ikke ble noen fangst her. Neste dag skulle vi tilbake til bilen og kjøre videre mot Tunga der kanoen endelig skulle bli brukt igjen. På veg til neste vann. Stein og atter stein. Alltid spennende å komme til et nytt fiskevann. Siden lunchen ble glemt i teltet ble det ikke mange kastene her. Her ser vi ned mot det første vannet. På veg tilbake til leiren. En liten ettermiddagskvil kan man unne seg på ferie. For å komme over skuffelsen er det viktig å finne sin indre "unaghi". Vi fant et bein. Hurra! Noen som hadde glemt ei flaske med ukjent innhold. Vi turte ikke å smake. En liten runde med haspelutstyret på kvelden. En vakker kveld På turen ned traff vi på to eldre karer som tok seg en liten pause. De fortalte villig om hvor de hadde fått storfisken i disse trakter. Veldig nyttig informasjon å få, men samtidig nesten litt frustrerende, spesielt når de spurte om vi hadde fått noe fisk. Der jeg måtte svare "eeeh, nei, men jeg mista en stor en". Uansett var det to trivelige karer som ga oss mange gode råd til neste gang vi skal på fisketur her. Fant en edderkopp i koppen, etter jeg hadde drukket opp så klart. En fin morgen. Så gikk turen tilbake til bilen. Langfjelldalen er virkelig vakker, spesielt når det er høst. Langfjellelva opp-strøms. Langfjellelva ned-strøms. Så var snart første del av turen over. Kathrine strekker ut før vi kjører mot Tunga. Da vi ankom Tunga hadde klokken blitt nærmere seks og vi bestemte oss for å være kjappe med å komme oss opp til Ulvådalsvatnet og finne en duganes leirplass før mørket kom. Å montere Allykanoen bruker som regel å gå bra, men med litt for lavt blodsukker ble det en krevende affære med til tider mye banning og steiking. Vi hadde kjøpt ei kanotralle på Biltema som skulle gjøre etappen opp til Ulvådalsvatnet lettere. Dette fungerte ganske bra og vi brukte ca en time på det ca 1,8 km lange stykket. Det var litt vind på vannet, men det gikk helt fint å padle, det var en god følelse å være tilbake i kanoen. Det tok ikke lang tid før vi fant en flott leirplass godt gjemt i bjørkeskogen. Da mørket kom stekte vi oss pølser og krøp til sengs etter en lang dag med en hel del slit. Kanoen er endelig montert. Kanotrallen som ble kjøpt på Biltema fungerte bra. Ulvåa. Det gikk en skogsveg helt opp til vannet. Så var vi fremme og kanoen kunne endelig "sjøsettes". Pølse og lomper gjorde godt etter en lang dag. Neste morgen var det fortsatt strålende sol og vinden hadde roet seg. Det første som skjedde etter vi å ha drukket morgenkaffen var at ei kongeørn kom svevende over vannet ikke langt unna der vi hadde teltet. For et syn. Reinheimen nasjonalpark har stor verdi for truede fuglearter i Norge, og det skal finnes en del kongeørner i disse områdene. Eksotisk det. Etter å ha inntatt frokosten padlet vi videre innover. DNT har ei hytte her som til tider blir mye brukt, Vakkerstøylen heter den. Vi tok oss en tur innom. Her var det ikke et menneske å se og vi hadde nok fått dette krypinnet alene om vi hadde bestemt oss for å sove her. Men siden vi begge foretrekker telt padlet vi videre etter vår lille snarvisitt her. Ved enden av vannet fant vi en fin leirplass som tydeligvis hadde blitt brukt en del før oss. Her var det tillaget bålplass og noen hadde glemt fjellskoene sine her, skjønn det den som kan. Ut på kvelden ble det fyrt opp et bjørkebål som for det meste bare ga fra seg store mengder røyk og det ble aldri skikkelig fyr. Fuktig bjørkeved er kanskje ikke det beste å bruke. Teltet og Kathrine i bjørkeskogen. Denne dagen var det helt stille på vannet. Her ser vi inn mot Ulvådalen og videre til Grøndalen. En god følelse å være tilbake i kanoen. Kathrine er fornøyd med dagens utsikt. Vi har gått i land ved Vakkerstøylen, her er det skiltet tilbake til Tunga der vi kom fra. Vakkerstøylen. Her kan du kjøpe fiskekort, proviantere og låne kano om du ønsker det. Denne båten kan bli brukt til å komme seg over vannet for så å gå videre mot Pyttbua. Utsikt fra teltet innover Ulvådalen. Enda en middagskvil. Vi foretrekker telt fremfor hytte. Ikke lett å få skikkelig fyr på fuktig bjørkeved. Neste dag var egentlig planen å ta en tur opp til Halsholet for å prøve fiskelykken der. Men da vi våknet hadde tåken kommet og vi kunne høre lett duskregn slå mot teltduken. Siden ingen av oss hadde lyst til å traske opp i høyden i vått vær bestemte vi oss like godt for å dra hjem. Turen hadde levert det vi håpte på, bortsett fra fisk kanskje, og vi pakket sammen sakene og padlet oss tilbake. Da vi hadde kommet hallvegs kom så klart værskiftet og det klarnet helt opp. Litt surt, men samtidig så orket vi ikke å padle tilbake til leirplassen. Vi var fornøyde nå. Værskiftet har kommet og vi fikk nyte solen den siste delen tilbake til bilen. Vi vurderte et lite øyeblikk å padle tilbake til leirplassen, men slo det raskt fra oss. Litt lettere å dra med seg kanoen når det går nedover. Kathrine er godt fornøyd med egen innsats. Så var turen over. Planen var egentlig å bli et par dager til, men slik ble det ikke denne gangen. Alt i alt var det en nydelig tur, det er virkelig spesielt å være ute i naturen når høsten har kommet. I løpet av disse dagene traff vi på fint lite folk bortsett fra de to trivlige karene i Langfjelldalen, akkurat slik vi liker det. At mange av vanna i dette området huser fin fisk er det ingen tvil om, men den er tydeligvis vanskelig å få, hvert fall for oss. Det er ikke lov å fiske med oter i de vanna Norddal fjellstyre kultiverer så det oteren var ikke et alternativ. Vi sitter begge igjen med gode minner fra denne turen, eller kanskje ikke så mye for meg. Jeg sitter stort sett igjen med en sur følelse av at det var storfisken som lurte meg denne gangen. Vi sees til neste år! Vis artikkelen på bloggen

Takk:)

For en fisk! Takk for at du delte turen med oss. Jeg vil fiske!

For noen bilder! Fantastisk!

Takk for hjelpen gutter..

En veldig fin plass. Heldigvisfinnes det mange paradiser rundt omkring i norge:) Takk for kommentaren...

Noen som vet hvor jeg kan få kjøpt t et ortlieb Aqua Zoom kameravæske? Bestilte den på Amfibi.no, men etter nesten tre uker uten svar kanselerte jeg kjøpet. Møkkabutikk! Er det noen som har en anbefaling på andre vanntette kameravæsker som er praktisk i bruk. Den Ortlieb sin kunne man henge på magen, så veldig bra ut når man skal gåmed sekk...

Takk for fine ord alle sammen,det setter jeg veldig stor pris på. Inspirerer til å dele flere turrapporter:) Og til dere andre som blogger, jeg følger deres blogger også. Mye bra og herlig lesestoff! Takk!

Supert! Tusen takkfor hjelpen...

Skal prøve å finne navnet på denne bedriften, blir det for mye arbeid kan jeg prøve med en Jerven rep.lapp. Takk for svar...

Håper alle som leser dette tar seg en liten tur innom bloggen min også, det hadde vært supert:) Takk for meg!

Er ikke helt sikker på hvordan det skjedde. Sikkert en spiss stein eller noe lignende. Er veldig fornøyd med teltet og angrer ikke på at jeg kjøpte dette. I sterk vind fungerer teltet veldig bra. Det har mange bardunfester som gjør at du stiller godt når det blåser opp. Har brukt teltet på flere langturer og det holdt absolutt mål. Anbefales!

Fulgte ikke med repkit, kjøpte teltet på Platou, kan høre med de om de kan hjelpe. Takk for svar..

Finnmarksvidda:)

Hei jeg har klart å få ei rift på ca ti cm i bunnduken på mitt Hilleberg Allak telt. Noen som har gode råd for å reparere dette? Vil det fungere med gaffatape, ellet burde jeg gå for lim og lapping? I så fall hva og hvor får jeg kjøpt? Sent from my iPhone using Tapatalk

https://turhistorie.blogspot.com/ 22.08.2013 - 25.08.2013 Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006, er hele 1969 km2 og er den tredje største nasjonalparken i Norge. I tillegg grenser seks landskapsverneområder til Reinheimen og tilsammen er verneområdet på 2600 km2. Så her er det store områder for de som måtte ønske å jakte, vandre eller fiske. En av hovedgrunnene til å opprette nasjonalparken var å ta vare på sentrale leveområde til villreinstammen. Men denne helgen kunne villreinen leve trygt, vi skulle prøve oss på ørreten. Slik reinjakta forgikk i gamledager. Når jeg ikke er på tur bruker jeg mye av tiden min på internett der jeg ser etter informasjon om nye turmuligheter. Her om dagen kom jeg over noen bilder fra ei hytte som heter Trollbua. Inne i hytta var det papirkopier av fisker som hadde blitt tatt i nærheten, der den største hadde vært 3,5 kg. At den ble tatt i 1943 gjorde ikke så mye. Jeg klarte såvidt å tyde skriften på bildet og kunne lese i hvilket vann den hadde blitt tatt. Da var det avgjort, neste turmål var satt. Kristian som har vært med på et par turer tidligere i sommer var også lysten på å bli med denne gangen. Her snakket vi virkelig om høyfjellsfiske, de vanna som vi skulle viske i lå på ca 1400 meters høyde. Trollørret i villreinens rike. Nok til å få en fjellfisker gira, jeg måtte bare hit. Reinheimen er den tredje største nasjonalparken i norge. Da vi parkerte i Brøstdalen var det blå himmel og steikende sol. Det var ikke mange bilene som stod parkert her. Dette er et vanlig startpunkt vist du skal rusle til Vakkerstøylen eller Pyttbua og det er godt besøkte områder i disse tider. Vi skulle til et område som ikke var "DNT styrt" og hadde forhåpentligvis ikke den samme trafikken. Da vi begynte å gå mot Trollbua var noe av det første som skjedde at vi skremte opp 8 ryper fra ura, en fin start, men det var ørreten vi hadde kommet for. Det ble et litt svetting i begynnelsen med bratt oppstigning for to slitne vandrere som hadde pakket litt for tungt, ikke noen "gramjegere" på denne turen. Da vi kom frem til Trollbua hadde klokka blitt ca 21.00, solen hadde snart gått ned og vi kunne til vår store glede konstatere at hytta var ledig og stod åpen. Ei lita sjelfull bu med to senger, et bord med noen krakker og en vedovn. Alt som skal til for å gjøre to fjellfiskere fornøyd. For et supert tilbud dette er for friluftsfolk, all respekt til de som gjør dette mulig. Resten av kvelden brukte vi på å blant annet å lese og skrive i hytteboken. Det kunne virke som at Trollhytta til tider var godt besøkt, men det skjedde stort sett i helgene eller fellesferien. Det var tydelig at det var populært å fiske i disse områdene, men der var ingen som hadde skrevet om fangst av fisk av noe særlig størrelse. Ut på natten fikk vi oppleve en nydelig måneoppgang, og det var to fornøyde karer som sovnet i hver sin seng etter et solid måltid og noen kalde pils. Det var jo viktig å lette vekten på sekken så fort som mulig. En godt brukt innfallsport til Pyttbua og Vakkerstøylen. Ikke provoser hunden! Litt for tunge sekker på denne turen. Utsikt mot Ulvådalsvatnet. Så var vi ferdige med de verste bakkene, da er det vel fortjent med en liten pause. Er vi fremme snart? Kristian går de siste meterne mot Trollbua. Å den var ledig! "Skrytefisk" fra 40 tallet. Trollbua. Kveldstemning. Så kom månen. Ikke helt treffsikker. Neste dag stod vi opp i 10 tiden, pakket sekken og gikk den siste etappen mot Heimste og Inste Glupvatnet. Dette var en kort etappe og vi brukte ikke mer enn en liten time før vi fant en duganes plass til å slå opp teltene på. Da jeg tok mitt første kast med haspelutstyret vart det fangst umiddelbart, en ørret på ca 350 gram, en god start. Da Kristian skulle kaste ut endte det hele med ei enorm floke på senen. "Dette gidder jeg ikke" sa han og fant frem oteren, kontroversielt tenkte jeg og så skeptisk bort på han. Vi visste begge hva som var på gang. Det var duket for en god gammeldags kamp mellom oter og fiskestang. Dette skulle jeg vinne. Det tok ikke lang tid før Kristian hadde landet sin første fisk, en fin hallkilos ørret. Mer fisk ble det ikke den dagen, så vi kan vel si at det ble et uavgjort resultat den første runden. Jeg fikk faktisk prøve oteren en runde, men det endte opp med vassing i iskaldt vann for å løsne på våtfluene som hadde satt seg fast i bunnen. Imponerende! Ut på kvelden ble de to fiskene stekt. Med kokt ris og rikelig med krydder smakte det fortreffelig. Vi koste oss her opp i høyden, steinete terreng og krystallklart vann, akkurat slik vi liker det. Jeg har aldri fisket så høyt over havet før, ca 1400 meter er rekord for min del. Vi pakker sammen etter ei herlig natt på Trollbua. Utedass i ordets rette forstand. Panoramabilde av Trollbua. Trollkyrkjetjønna Kristian går mot Glupvatna. Heimste Glupvatnet. Sånn utsikt må nytes. Leir etablert. Så satt den første fisken. Fornøyd! Så ble det en oter mot stang konkurranse. Kristian fisker ivrig med oteren. Første runde endte uavgjort. Oter er tydeligvis ikke helt min greie. Vassing på ca 1400 meters høyde er kaldt. Det viktigste på tur er å slappe av. Kokken. Stekt ørret. Heldigvis var ikke denne måka like truende som den vi traff ved Tjønnebu. Neste dag startet med en solid frokost og flere kaffekopper enn vi strengt tatt hadde godt av. Ut over dagen og kvelden fisket vi oss rundt begge Glupvatna og to navnløse vann ikke så langt unna. Resultatet ble 6-0 i favør oter. Et par napp ble det, men ingen ørreter endte sine dager grunnet meg. Jeg måtte bare innse at tapet var et faktum og kunne bare gratulere Kristian med seieren. Kanskje jeg må kjøpe en oter også? Fungerer tydeligvis veldig bra. Før så vidt jeg har kommet i gang med fiskingen hadde Kristian allerede landet sin første for dagen. Ørret under landing. Ikke av de største, men fin steikefisk. Kristian ser mot Inste Glupvatnet. Oterfiskeren i aksjon. Haspelutstyret var ikke like effektivt. Vi er på veg over en liten høyde for å komme til to navnløse vann. Utsikt mot Inste Glupvatnet. Vi hadde sol og blå himmel hele turen. Så høyt oppe ligger det snø enkelte steder så og si hele året. Navnløst vann nummer 1. Oteren leverer igjen. Her var fisken tynn. Den fikk leve videre. Ørret trygt i håven. Nærmest er navnløst vann nummer 2, lengst vekke er Heimste Glupvatn. Leiren. Enda mer hviling. Pølselunch er luksus. Måtte vasse denne kvelden også, for å redde en Panther Martin. På søndagen strålte fortsatt solen og vi pakket sammen sakene etter frokosten var fortært. Vi brukte ca to timer tilbake til bilen og når vi gikk forbi Trollbua stod den fortsatt ledig. Da vi kom til parkeringsplassen var det betraktelig flere biler enn da vi kom. Sikkert mange av de som skulle på tur til Pyttbua eller Vakkerstøylen. I løpet av disse dagene hadde vi ikke møtt en eneste person siden vi forlot parkeringsplassen. Selv om det alltid er kjekt å møte likesinnede friluftsfolk, gir det en ekstra dimensjon med turen å være helt alene. Det å føle at man har all denne naturen helt for seg selv i noen få dager er særdeles tilfredsstillende for to fjellfiskere som oss. Vi var hvert fall veldig fornøyd med vår tur, og vi kunne absolutt tenke oss å ta turen hit igjen ved en annen anledning. Om det fortsatt finnes stor ørret i disse områdene er uvisst, vi så vertfall ikke noe til den. Men det er vel lov å håpe at det fortsatt svømmer rundt noen rugger som kan bli opp til 3 kg, akkurat slik det var på 40 tallet. Om det er så veldig realistisk er jeg nok tvilende til. Klar for turen tilbake. Solen skinte denne dagen også. Jo da, fikk tatt et "jeg ser på utsikten" bilde denne gangen også. Stein og snø. Typisk for høyfjellet. Mektige fjell rundt oss. Ulvådalsvatnet. Dit skal jeg og Kathrine ta med kanoen om et par uker. Endelig tilbake på parkeringsplassen. Takk for turen til Kristian og takk for at jeg fikk bruke alle de fine bildene han tok Vis artikkelen på bloggen

Da lærte jeg noe nytt i dag også Takk for info:)

Du har sikkert rett i det. Takk for at du leste turrapporten min:)

Hei og takk for at du este turrapporten min:) Viktig å presisere at vi ikke fisket i selve drikkevannet, men et vann som lå i nærheten. På skiltet som det er bilde av sto det at det ikke var lov å fiske i selve drikkevannet eller noen vann i nærheten. Uten at jeg er noe ekspert så mener jeg at det kanskje er litt strengt. Men oppfordrer ingen til å forsøpple eller gå på do i nærheten av drikkevann. Bruk sunn fornuft så går det nok bra:)

Du har sikkert rett i det. Men den fisken jeg fikk var veldig prikkete og mørk, kan det være tegn på at den er gammel?

17.08.2013 - 18.08.2013 "Jeg ser du enda ikke har fått dusse i sommer, jeg vet om et hemmelig ørretvann der det skal være fin fisk, men du får ikke lov til å røpe navnet i bloggen din" Ja vel, jeg måtte bare gå med på det. Den litt beskjedene fiskesommeren så langt hadde gjort meg desperat. Siden turen i Femundsmarka hadde jeg ikke fått en eneste fisk, krise! Det var bare å pakke sekken, hente pappa og min søster Sara, og sette kursen mot det hemmelige vannet. Det har vært labert fiske for meg så langt denne sommeren. Det var ikke lange kjøreturen før vi parkerte og kunne begynne å gå. I bratt oppoverbakke, slik de fleste turene her på Sunnmøre har startet i sommer. Vi brukte ca 1,5 time før vi var fremme. Et lite vann som så ut til å være dypt, bratt terreng så og si rundt hele vannet. Vi slo opp telta på ei høyde slik vi fikk utsikt over det vannet vi skulle fiske i og et vann som lå lenger nede i dalen som vi hadde gått forbi. Drikkevannet til innbyggerne i bygden her. På et skilt var det informert om at det var forbudt å fiske å telte ved selve drikkevannet, men også områdene i nærheten. Noen sjanser må man ta her i livet, kan ikke si at jeg fikk så dårlig samvittighet for det. Pappa og Sara er klar for tur til "det hemmelige vannet". Som de fleste andre turene i sommer starter det med oppoverbakke. Vi brøt to av fire forbud. Drikkevannet. Vi begynner å nærme oss. Utsikt mot drikkevannet. Sara og pappa er straks oppe. "Det hemmelige vannet" Etter litt mat og kaffe var fiskestengene montert. Jeg hadde tatt med mark denne gangen og ei feit mark-klyse ble plassert et godt stykke ut i vannet, før jeg tok meg en runde med slukstangen. Da kvelden begynte å sige på hadde det enda ikke blitt noe fangst på noen av oss. Vi skulle til å lage oss middag da jeg tok meg en tur bort til mark-stangen for å se om det hadde bitt på noe. Da så jeg at duppen lå mistenkelig nært land, vindretningen skulle jo ha presset duppen vekk fra land? Jeg ante hva som hadde skjedd og røsket tak i stangen og kjente at der var fisk, fin fisk. Jeg fikk dratt den rolig inn til land og fant frem håven. Da ørreten lå på land ropte jeg på pappa og Sara som kom med vekten. Den viste 6 hekto, toppers! Selv om jeg ikke synes det er like stas så få fisk med mark og dupp, må jeg ærlig innrømme at denne ørreten gjorde meg svært glad, jublende glad. En sommer nesten uten ørretfangst kan gjøre det med deg. Vi fikk ikke mer fisk denne kvelden, men både Sara og pappa kunne melde om at de hadde hatt napp, men fisken hadde dessverre kommet seg unna. Leir etabler på en liten høyde, vakker utsikt i alle retninger. Sara er ivrig etter å få fisk. Turglede. To generasjoner Eriksen ser spent etter tegn på liv i vannet. Pappa er en ivrig fisker som gjerne tar med fluestangen og haspelutstyret. Så satt den! Sommerens første fisk på Sunnmøre for min del. 6 hekto. Kveldsfiske. Avslappende å fiske med mark og dupp. Den var ikke rød i kjøttet, men smakte godt. Da de andre hadde lagt seg satt jeg ute og så på måneskinnet som speilet seg i vannet, magisk. God morgen! Ikke like god plass her som i Allak-teltet. Da jeg våknet på morgenen var allerede Sara og pappa i gang med fiskingen. Dagen etter da vi var på veg ned igjen traff vi på en kar som var på molteplukking. Han fortalte at det vart satt ut 200 ørreter i dette vannet for 25 år siden som nå hadde vokst seg store og feite. Der skulle ikke være gode gyteforhold, så det var nok ikke mye fisk i dette vannet. Skal tro om den ørreten jeg fikk kunne ha vært 25 år? I så fall fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet for at den ikke fikk leve videre, men heller endte i stekepannen. På veg hjem. Du får ikke lov til å røpe navnet det hemmelige vannet! Klar beskjed fra pappa. Det hemmelige ørretvannet til Pappa innfridde, det vi jeg si. Å få ørret på den størrelsen er ikke hverdagskost i "nærfjellene" her, derfor blir det viktig å holde på hemmeligheten. Vil tro at dette er et lite og sårbart vann, og hvis fisken ikke gyter der skal det ikke mye til før dette vannet blir tomt. Jeg får håpe at noen setter ut 200 nye ørreter der, så kan jeg komme tilbake om 25 år og prøve lykken på nytt. Takk for turen til papsen og Sara. Vis artikkelen på bloggen

For noen fisker! Håper jeg får mulighet til å prøve ut noen av disse områdene selv, ser helt fantastisk ut! Takk for fine bilder og tekst....

Jeg har kjøpt en del på nett med Skittfiske og har bare gode erfaringer. Lave priser, kjapp levering og når jeg måtte bytte ei lue som var for liten gikk det veldig fort uten noe problemer. Skittfiske er etter min mening veldig seriøs. Venter selv på utstyr fra Amfibi.no. For en elendig nettbutikk! Blir provosert over så dårlig og useriøs service..

For en fisk! Gleder meg til det kommer flere bilder!

Det ble ingen tur til Lierne i sommer. Men vurderer å ta en tur dit andre uken i september. Er det for seint i forhold til fiske og at det kan bli i kaldeste laget, snø kanskje? Tenker å gå med sommeroppakningen, noen justeringer vil så klart bli gjort etter vær og forhold.