Gå til innhold
  • Bli medlem

snilen

Aktiv medlem
  • Innlegg

    1 170
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    6

Alt skrevet av snilen

  1. Det startet for 2 år siden da noen av oss oppdaget den armenske konjakken Ararat på flyplassen i Moskva. Det hadde vært artig med en tur til Ararat begynte vi å snakke om og i august i år ble drømmen til virkelighet. Vi var 5 nordmenn i alderen 48-63 år med en kvinneandel på 60% på turen, men forholdsvis spreke i forhold til alderen, blant annet var Norges raskeste kvinne over 60 år med på turen. Turopplegget var å besøke høyeste fjell i Tyrkia, Iran og Armenia, alle forholdsvis høye vulkaner, med Damavand (5610 moh) som høyeste topp på turen. Turen krever en god del planlegging som bør starte flere måneder i forveien for den som har lyst til å gjøre noe tilsvarende. Dag 1: Flyreise Ullensaker - Istanbul – Ankara - Van Dag 2: Minibuss til 2200 moh på Ararat – vandring til Camp 1 3200 moh Dag 3: Akklimatiseringstur til Camp 2 4200 moh og retur til Camp 1 Dag 4: Vi flyttet opp til Camp 2 Dag 5: Toppdag på Ararat 5137 moh. En måtte gi seg på 4500 moh og en var gentleman og fulgte sin kjære ned. Vi gikk helt ned til 2200 moh og overnattet i byen ved foten av fjellet. Dag 6: Omvisning i slott, teppeproduksjon, kveldstur i solnedgangen på borgen i Van, og vi kom oss etter hvert på toget Trans Asia ekspress som går 1 gang i uken. Dag 7: Vi tilbrakte dagen på Trans Asia Ekspress som tok oss til Teheran noen timer forsinket. Dag 8: Morgentur i Teheran – transport til Camp1 Damavand 2200 moh Dag 9: Transport med 4wd til Camp 2 Damavand 3000 moh og vandring opp til Camp3 4200 moh der vi overnattet i en forholdsvis ny hytte. Dag 10: Akklimatiseringstur opp til 4500 moh, overnatting i Camp 3. Dag 11: Alle til topps på Damavand 5610 moh. Pent vær, men noen skydotter og en del vulkansk damp på toppen. Vi gikk ned til Camp 2 på 3000 moh og kom tilbake til Teheran på kvelden. Dag 12: Sightseeing i Teheran. En formiddag i den 2 kvadratkilometer store basaren var for meg den mest utfordrende delen av hele turen, men damene koste seg, innpakket i skaut i 35 varmegrader. Besøke på kongelige palasser og museer gjorde inntrykk. Dag 13: Reise med Boeing 727 Teheran-Jerevan. Flyet må ha vært 30-50 år gammelt og det løsnet deler i taket ved landing i Jerevan. Omvisning i Armenias svar på Vatikanet og transport til solobservatoriet ved Aragats ved Kari-sjøen, 3200 moh. Vi knakk en vinflaske på en lokal knaus som forsinket toppdram for Damavand. Dag 14: Tur til nordtoppen av Aragats (4095 moh). Kun 900 meter høydeforskjell, men et dropp på 250 meter ned i krateret fra skaret meldom sydtoppen og vesttoppen gjorde at dette ble en dryg tur. Vi brukte nesten 10 timer t/r – Ararat og Damavand satt fortsatt i kroppen. Alle kom greit til topps, men oppe på toppen begynte det å tordne. Det er en 200 meter lang luftig toppegg med en del klyving og vi var temmelig utsatt der vi stod ved jernkorset på toppen som begynte å lage knitrelyder. Jeg merket også at det knitret i nisselua mi når jeg reiste meg, så det ble til at jeg holdt en lavest mulig profil bortetter ryggen. Andre merket at håret reiste seg på hodet. Det ble nærmest åling langs eggen og litt ned på siden av den kvasse eggen der det gikk an. En skikkelig skummel situasjon, alle var glade da vi hadde kommet oss ned av toppen uten å bli truffet av lynet. Vår lokale fører bandt oss inn i tau, men vi følte vel egentlig ikke behov for sikring på det luftige partiet. Isenkram i beltet var i alle fall ikke noe stort pluss med tanke på tordenværet. Vi hadde transport ned til Jerevan etter toppen. Vel nede fra toppen ble det en klunk med Ararat-konjakk for å feire den tredje toppen. Dag 15: Fridag i Jerevan – noen slappet av ved bassenget, mens andre tok en bytur og gikk på museum og shopping. Dag 16: Hjemreise Jerevan – Moskva - Ullensaker.
  2. Spenstig område. Minner meg litt om Triglav, som ikke er så langt unna. Takk for fine bilder
  3. Elektronikk på tur har lett for å gå i stykker. Dagens tekniske nyvinninger har en tendens til å bli ødelagt av slag, fuktighet og lignende, så det tryggeste for dingsene er å la dem være hjemme. Tar med meg en avslått mobiltelefon som jeg tar fram om det skulle være nød, eventuelt for å gi et lite daglig livstegn om det er en mer seriøs tur. Ellers sender jeg helst et postkort til folk jeg bryr meg om når jeg er på tur, så vet de hvor jeg er.
  4. Fra jeg ankom toppen til jeg var nede på Rjukan tok det 6 timer. Halvparten av tiden gikk med til 3 lange pauser, på toppen, bading og rømmegrøt på Selstali - sånn anslagsvis. GPS-sporing burde jeg jo selvsagt ha styra med på en slik tur, men er lite bevandret i dette teknikkens vidunder, som da heller ikke var med på turen.
  5. Som en forberedelse til en forestående høy tur ville jeg finne en solid motbakke å øve meg på. Fra Rjukan sentrum til Gaustatoppen er det ca 4,2 km horisontalt og 1,6 km vertikalt. Ruta starter ca 150 m øst for Rjukan jernbanestasjon. Herfra og helt til topps så jeg ikke ett eneste menneske, en stor kontrast til normalruten. Jeg fulgte T-merket sti opp lia i mange småslynger og var oppe på stidelet mot Selstali etter 50 minutter. Herfra fulgte jeg T-merket sti langs gammel traktorvei i retning Svineroi til den siste hårnålsvingen, der jeg begynte å klyve ryggen opp. Kjerringhylla er et fint utsiktspunkt langs traktorveien, det ble en liten matbit og et bilde av industribyen sett ovenfra der. Man kommer forholdsvis raskt opp til ca 1800 m. Videre er det et godt stykke langs ryggen. Det tar litt tid, men er fremkommelig for de fleste. En bratt hammer rundet jeg på nordsiden, her var litt luftig, men ikke akkurat vanskelig. Etter 3 timer jevn jobbing var jeg på toppen, fortsatt alene. Jeg fikk en halvtime for meg selv, og satt enda en halvtime. Antrekk: Kortbukse og T-skjorte. Jeg kom meg bort til tårnet og marsjerte bare forbi turisthytta (styrkemarkering). Etter å ha forlatt de store horder langs stien, satt jeg kursen ned mot Gausdalen. Tok livet med ro i solsteiken, badet i Fikstjernet, svømte ut til et skjær ute i vannet, der steinene var varme under vann. Bedre badetemperatur her oppe enn i Oslofjorden. Selstali seter var neste lange pause. Stedet er flott drevet og et eldorado for barn, med kuer, kalver, sauer, høns og ender som ungene kan stifte bekjentskap med. Samme budeia som for 20 år siden, Nanfrid lager nydelig rømmegraut. Vil også reklamere for seterprodukter de selger der, men fikk dessverre ikke noe med meg selv, da et drøyt døgn uten kjøling i sommervarmen ville drept varene. Så ble det rolig rusling et stykke til langs noen vann og bratt ned lia til Rjukan(også kalt norges geologiske anus) igjen. En nydelig dag i fjellet, sunt for kropp og sjel.
  6. Akkurat tilbake fra tur. Tok med meg et telt som jeg fant i kjellerboden. Fra jeg gikk i speidern på 70-tallet. Teltet var helt håpløst, jeg sov en natt i det, og kastet det i en søppelkasse ved en rasteplass på vei. Neste gang tar jeg ikke med meg feil telt.
  7. Jeg gikk turen Memurubu-Gjendesheim sammen med mine svigerforeldre på 80 år for noen år siden. Min svigerfar har utpreget høydeskrekk. Han tok 2 valium der eggen startet og kom seg greit opp uten problemer. Vi tok båten inn tidlig om morran, og ble nok litt etter den store stimen utover dagen. Turen tok 11 timer, og jeg var dyktig sliten etter å ha vært sherpa med stor sekk og sakte tempo. Men de klarte det begge to - en før-jeg-dør ting for svigermora mi - det var der det startet.
  8. Som turgjenger i mange slags terreng har jeg lært meg å ikke ha for mye utstyr. Drasser uansett med meg minst mulig utstyr. På min gamle dager har jeg blitt anti-materialist. Dersom jeg vurderer å kjøpe meg noe nytt av noe slag, har jeg som regel at jeg uansett skal kvitte meg med med noe tilsvarende. Min samlede mengde jordisk gods skal IKKE øke. En slik regel har flere ganger hindret meg i å kjøpe noe jeg kunne ha lyst på, men egentlig ikke trenger. For å blidgjøre trådstarter har jeg skrevet noen turrapporter, men disse har etter statistikken å dømme mindre interesse enn diskusjoner om all verdens utstyr. Konklusjon: Vi er noen utstyrspuddinger
  9. På en tur oppover i fjellene dagen før før fikk jeg øye på et markert fjell på vei ned igjen. Etter litt leting på nett fant jeg ut at fjellet het Amurga og at det var en rute fra fjellpasset på 480 meter, bare en mils vei fra fra hotellet. Avstanden fra fjellpasset Mirador på vei GC-60, der mange stanser og ser på utsikten, var ca 7 kilometer i luftlinje og netto stigning på 650 høydemeter. Det var litt på grensen med tanke på tiden, jeg måtte være startklar fra hotellet 12.00, Ryanair er ikke kjent for å vente på somlete passasjerer. Det ble start i halvmørket og soloppgang på vei oppetter fjellet. Fulgte en liten grusvei opp mot et slags tårn, derfra går sti opp til venstre, vardet sånn her og der, men stien er liten og så absolutt mulig å miste. Det tok drøye 2 timer opp til Amurga, til den ytterste pynten som er høyest og har fin utsikt mot daler og fjell mere sentralt på Gran Canaria, men også havutsikt. På veien tilbake tok jeg turen oppom Roque Almeida, en luftig hammer med fin utsikt. Lang og forholdsvis slak tur etter endel dager med mye bratt terreng. Det skal også være en bratt rute mer direkte opp fra Fataga, da sparer man mange kilometer og noen få høydemeter. Returen gikk i godt tempo, og jeg rakk såvidt en dusj på hotellet før en bråkete og billig hjemreise med Ryanair med flybytte i London. Ca 20 km tur og 750 høydemeter opp og ned, 4,5 timer på tur i raskt tempo.
  10. Etter å ha kjørt meg nesten bilsyk på småveiene til Tasartico, var det tid til å skifte ut sandalene med fjellsko. Turen over fjellet kan nok gås med gode sandaler, men jeg valgte fjellsko grunnet mye stigning. Etter at asfalten tar slutt i Tasartico, kan man kjøre forsiktig en snau kilometer videre, til man ser et skilt på høyre side abv veien der det står et lite skilt til Guigui. Turen starter ca 150 meter over havet og går over et fjellpass på 550 meter, før stien tar seg ned til havet ved Guigui. Her bor det et par mennesker, en kafe er tidvis åpen her, og noen hippier har holdt til her inntil nylig. I alle fall er det dyrket opp litt her og der i ørkenlandskapet som er velsignet med en vannkilde. I følge skiltet er det i overkant av 4 km til stranda, men 400 høydemeter opp og 550 meter ned på andre siden, så det tar sin tid. Antatt tid er 2-3 timer hver vei i følge de beskrivelser jeg har sett, men etter å ha bloddopet meg i Atlasfjellene gikk turen på 1,5 time den ene veien med litt fotopauser og slikt og 1 time og 15 minutter tilbake igjen uten pauser. Nede i Guigui var det lite folk, traff et par dansker og tyskere som slanget seg på stranda som ikke var noe spesielt å skryte av. Her var fullt av rullestein og litt ekkelt å gå uti. Vel ute i vannet var det nydelig sandbunn. Den fine stranda ligger lenger nord og krever normalt svømming eller båt. Jeg var litt skeptisk til kraftige havstrømmer og gikk på den grovsteinete bunnen rundt neset til den virkelig fine stranda. Sikkert fint å ligge her i telt for en periode. Lovlig er det ikke, men dette er en svært avsidesliggende plass. Det er vanlig å campe her, og ingen bryr seg. Jeg måtte bade for å komme hit, så egne bilder fra den fineste og nordligste Guigui-stranden har jeg ikke. Derfor har jeg stjålet et bilde fra Wikipedia. Et annet bilde på netthinnen er hva som møtte meg da jeg rundet neset til denne vakre og utilgjengelige stranden. En søt spansk senorita uten så mye som en tråd på kroppen satt på en klippe og skuet utover havet da jeg rundet neset. Det ble som en spansk utgave av den lille havfrue. Vi vekslet noen ord om vær og vind og tidevann og slikt før jeg fortsatte til selve stranden som er 650 meter lang. Antrekket var vel egentlig ikke så spesielt, fikk inntrykk at kleskoden på denne stranda var stort sett ingen ting. Deilig sand og fin temperatur i vann og på land. Hit har jeg lyst til å komme tilbake med telt og masse utstyr og bli der noen dager. I Tasartico kan man handle litt mat og slikt, så man må ha med alt man trenger. I Guigui er det en vannkilde som virker grei, forøvrig er det lite å hente der. For å få med seg utstyr tørt frem til hovedstranda i Guigui har man 3 muligheter: 1: Bære det frem - krever lavt vann og stille sjø - ikke regn med at det funker 2: Pakke sakene i en stor vanntett bag og svømme rundt neset med det. 3: Ta med et tau og fire ned utstyret fra klippen mellom Guigui nord og syd. En fantastisk fjelltur med strand og svømmetur i mellom - glemmer ikke den så lett. Bortimot 1000 høydemeter opp og ned ble det også, så føttene fikk da rørt på seg denne dagen også.
  11. Etter noen kjølige dager i Atlasfjellene var det deilig å ta en tur til Gran Canaria. Fra Marrakech tok et lite propellfly meg direkte til GC, og dagen etter var det tid for å besøke toppen av øya. Jeg ser endel folk har registrert seg inn på Pico de las nieves, men dette er ikke øyas høyeste punkt. det er en spiss topp med navnet Morron de la agujereada som er høyest. Navnet betyr på norsk Nebbet med hull. Inntil nylig var en bestigning av denne toppen vanskelig, her er klatring grad 5, og man risikerer å bli stoppet av militæret på toppen, som anser dette som sitt område, selv om det ikke er gjerdet inn. Det ble i 2011 beskrevet en ny rute, som ikke er så ille, og jeg fikk med meg en lokal fjellfører for sikkerhets skyld, men klarte meg egentlig greit på egen hånd uten sikringsmidler, selv om han hadde med et raus av isenkram. Enkleste rute til toppen kan beskrives slik: Kjør bil helt opp til utsiktspunktet på toppen. Herfra kan man gå inn på tidligere inngjerdet topp-punkt på Pico de las nieves på 1951 meter. Videre sydover mot toppen følger man sadelen mot hovedtoppen frem til "broen" over hullet. Det er en dristig variant på venstre side, men det tryggeste er å gå litt opp mot høyre og klyve ned den tykke delen av broen. Som ikke-klatrer var dette det første kritiske punktet, men jeg klatret greit ned her uten sikring. Videre følges vestsiden av toppen langsetter langs en terrasse, litt utsatt, men forholdsvis greit. Videre traverseres under toppen på denne hylla, gjennom et hull bak en sten, og etterhvert litt nedover. Når man nærmer seg den sydlige enden av toppen, går man litt opp, opp en liten skorstein, der man skal finne de rette takene. Denne skorsteinen er det andre kritiske punktet på ruten, ellers er det greit klyving, men temmelig utsatt endel plasser. Skorsteinen er bare noen få meter, og like under er det en stor hylle, så veldig utsatt er det ikke her. Vel oppe skorsteinen, klyver man videre rundt sydspissen av toppen og runder denne, før man forholdsvis enkelt klyver opp på ryggen fra sydøst og opp på toppen. Som amøbe innenfor klatring var dette grei skuring for meg, men jeg er glad jeg hadde noen med meg. En annen gang fikser jeg denne alene. Jeg avsluttet dagen med en spasertur til nabotoppen Pico del Campanerio, og tok også turen inn i hullet på fjellet fra vestsiden, dette er enklere enn fra østsiden. Deretter en sandalvandring opp til Roque Nublo, men selve toppen her er kun for avanserte klatrere.
  12. Dag 1 28.april 2013: Etter å ha reist hjemmefra med direktefly til Marrakesh og tatt en drosje opp til fjell-landsbyen Imlil(1700 moh) dagen før, var det på tide å komme seg på tur. Jeg hadde tatt inn for natten på et lite gjestehus litt oppe i lia og etter frokost var det på tide å begynne å bevege seg. Først et lite stykke på en luftig vei opp til en landsby til, og derfra videre på eselstier til den øverste bebyggelsen som består av noen få hus som stort sett livnærer seg på å selge mat og drikke til turister. Også et stykke etter denne byen er det noen utsalg, men de siste 4 km inn til fjellhytta på 3200 moh må man klare seg selv. Med andre ord ikke noe stort poeng i å bære seg skakk på mat og drikke innover. Ca 5 norske kroner for et stort glass med ferskpresset appelsinsaft ute i villmarken er til å leve med. Sekken min veide maks 5 kilo, mens andre folk drasset med seg digre sekker og mange valgte å sende bagasje med muldyr innover. Hva skal man med alle disse tingene innover her? Ved 13-tiden var jeg oppe ved fjellhytta, det er faktisk 2 stykker. Jeg valgte den nederste og ettersom det var et raus med turister på vei bak meg, valgte jeg å sove på et separat rom, så for meg at sovesaler med 16 personer kunne bli lite søvn. Det var en nydelig dag, så jeg bestemte meg for å prøve meg på en topp. Afella på 4043 meter lå ikke så langt unna og skulle være tilgjengelig fra hytta. Det tok 2,5 timer å komme opp, men det var litt utrivelig bratt noen plasser, og jeg forsøkte meg på en annen vei ned. Snøen var myk og fin, og en dal så ut til å føre ned mot fjellhytta. Riktig artig var det å danse og skli nedover, og jeg fulgte ikke så nøye med på retningen. Plutselig var jeg nede på 3000 meter i feil dal. Jeg peilet ut retningen mot fjellhytta, men det var høye fjell i mellom. Etter litt traversering i ullent terreng fant jeg en godt opparbeidet sti som gikk i riktig retning. Denne bar opp til et pass på 3600 meter, og det var litt av et slit å komme seg opp etter alle motbakkene tidligere på dagen. Vel oppe i passet var solen gått ned og det begynte å mørkne. Jeg hadde god sti, Jebel Toubkal så jeg på andre siden av dalen og etter hvert så jeg lysene fra fjellhytta, så jeg var på rett vei igjen - endelig. Det ble et par timer i mørke med hodelykt ned den bratte stien som brakte meg ned i dalen en drøy kilometer nedenfor fjellhytta, og det siste stykket opp til hytta ble drøyt. Over 3000 høydemeter opp og 1500 høydemeter ned denne dagen. På hytta var de i ferd med å dekke på til frokost ved 22-tiden, men jeg fikk heldigvis lurt dem til å lage litt middag til meg. Dette var vel mest en historie om dårlig navigering jeg ikke er så stolt av, men det går helst godt. Dag 2 29. april 2013: Etter ekstreme aktiviteter dagen før, var kroppen litt slapp. Kom meg dog greit opp på Jebel Toubkal i strålende vær, men kaldt og vindfullt. Da jeg tok frem vannflasken på toppen ved 12-tiden i strålende sol var den full av isbiter. Marokko er ikke bare varmt. 3 timer opp, en halvtime på toppen med Bache-Gabrielsen, 1,5 timer ned, etter hvert på myk snø som man kunne skli litt på. De fleste startet grytidlig på denne turen, og jeg hadde toppen for meg selv hele tiden, med unntak av et par fugler og et lite jordekorn(trur eg). På vei ned møtte jeg bare en håndfull mennesker, blant annet noen nederlendere i tennis-sko, som mot alle odds kom seg opp og ned igjen før det mørknet. Sovnet i solen på terrassen, heldigvis med både solbriller og solkrem på, ellers hadde jeg nok ikke sett så pen ut etterpå. Ca 1000 høydemeter opp og ned denne dagen, nærmest hviledag i forhold til dagen før. Dag 3 30. april 2013: Nok en dag med skyfri himmel og turen gikk sydover opp i et fjellpass på 3750 meter. Herfra var det lett klyving et stykke opp mot toppen Ras Ouanoukrim(4083 m). En liten passasje med klyving mellom fortoppen og hovedtoppen bød ikke på noe problem. Fra Ras Ouanoukrim gikk turen ned i en liten sadel og opp på den høyeste toppen i dette fjellmassivet, Timzguida(4088 m), som ikke er like spennende, og ganske flat på toppen. Sjokolade og drikke på toppen, før det bar ned til fjellhytta på 3200 for en liten rast og pakking av retursekk. Lenger nede ble det en lang pause med mange glass ferskpresset appelsinsaft og en omelett før den siste etappen ned til Imlil. 1000 høydemeter opp og 2500 høydemeter ned denne tredje dagen. Tror beina skal hvile litt nå etter noen flotte dager i Atlasfjellene. For de mer ekstreme er det mulig å gå Imlil-Jebel Toubkal t/r på en lang dag. De fleste bruker 2 dager, en dag opp til hytta, og andre dag opp til toppen og helt ned. Jeg syntes det var greit å bruke litt mer tid her oppe og plukke noen flere fjell, når jeg først hadde tatt turen så langt og gått så mange motbakker oppover dalen. Det er fritt å gå og telte i terrenget, med en del overnattingsplasser her og der. Ikke noe problem med å ta seg frem på egen hånd her.
  13. Har vært på Elbrus tidligere og planlegger tur til Ararat og Damavand til sommeren. Skal til Tyrkia/Iran i slutten av august og da er det vanligvis bare et par hundre høydemeter med snø og is på Ararat, muligens noe mer på Damavand. Elbrus har brevandring hele toppdagen, vurderer derfor den som betydelig tøffere.
  14. Jeg er usikker på hva modellen heter - men dette ble banan-soving i alle fall. Bildet er fra Kambodsja, med tigre og villsvin luskende omkring i terrenget om natten.
  15. Mine erfaringer gjelder konvensjonelle hengekøyer, uten langsgående avstivning. Tror egentlig ikke jeg vill overnatte i noe slikt heller. I Norge er det normalt å kunne sove trygt på bakken, så jeg ville nok foretrekke dette uansett. Men lykke til med hengekøyetreffet da
  16. Hengekøye er flott for en middagslur, men å overnatte med kroppen hengende som en banan har jeg dårlige erfaringer med. Spin - off fra tråden http://www.fjellforum.no/topic/26842-hengek%C3%B8yetreff-i-nordmarka/?p=250495 (admin)
  17. I Norge går det en del motbakkeløp av ulik lengde. Det råeste er kanskje Skåla opp, der de beste bruker litt over en time opp de 1800 høydemeterne. I går gikk løpet på Kamerun-fjellet av stabelen. Det er stiv motbakke hele veien, ikke ett skritt nedoverbakke på hele ruta som starter i nedre del av Buea på ca 700 moh og går opp til toppen på 4040 moh. Med andre ord over 3300 høydemeter og litt tynn luft i det øvre partiet. Vinnertiden i år ble 4 timer og 2 minutter, mens dameklassen gikk unna på 4:59. Det skal legges til at dette er tider for å løpe opp og ned igjen samme vei. De bruker ca dobbelt så lang tid opp som ned igjen, så vinnertiden opp til toppen anslås til å være 2 timer og 40 minutt på de 3300 høydemeterne. Til sammenligning brukte jeg selv ca 6 timer gangtid opp + pauser underveis, fordelt over 2 dager, og da startet jeg 300 høydemeter lenger opp. Er egentlig ganske fornøyd med det tempoet, selv om det er temmelig snilete sammenlignet med proffene. Noen andre som har ekstreme tall på antall høydemeter per time opp eller ned ? Har hørt om en galning i Romsdalen som sprang 600 høydemeter ned fra et fjell oppi der på 10 minutter, det vil si en meter ned per sekund i snitt.
  18. Introduksjon Jeg hadde ikke hørt om dette fjellet før Hvitserk annonserte tur dit. Etter å ha arrangert mange turer på egen hånd, tenkte jeg å bruke den late varianten og hive meg på en pakketur. Påmelding ble sendt, men turen ble avlyst på grunn av få deltagere. Etter hvert som vinteren seg på og kulda satte seg i Norge var det klart at jeg måtte en tur til varmere strøk. Jeg hadde flere alternativer, og til slutt endte jeg opp med en egotripp til Kamerun. Visum er påkrevet, dette ordnes via ambassaden i Stockholm. Kurant sak, det tar bare litt tid pga postgang. Reise til Kamerun. Air France har daglig rute med grei korrespondanse fra flyplassen i Ullensaker via Paris til Douala, som er den økonomiske hovedstaden i Kamerun og i drosjeavstand fra fjellet. Kostbar flyreise, som normalt koster NOK 10.000 tur/retur. Man kan reise noe billigere om man tar turen via Istanbul og Addis Abeba, men dette er en mye mer tidkrevende affære. Jeg har gjennom flere år samlet opp bonuspoeng på KLM/Air France, så jeg fant ut at på denne reisen var det smart å bruke opp bonuspoengene. Flybytte i Paris med bare en drøy time mellom ankomst og avgang ble en litt stressende affære på denne kaotiske flyplassen, men det gikk da bra. Jeg reiste kun med håndbagasje, er glad jeg ikke hadde ekspedert reisegods. Andre vurderte nasjonstopper på samme reise. Pico Basile i Ekvatorial.Guinea ligger rett utenfor kysten av Kamerun og hadde klart vært et reisemål. For å få visum hit må man ha invitasjon, og det er i utgangspunktet bare business-visum som utstedes. Sao Tome er heller ikke så langt unna, men det er dårlige kommunikasjoner mellom Sao Tome og fastlandet, så den ble også droppet. Nigerias nasjonstopp ligger på grensen til Kamerun og tanken var å gå opp fra Kamerun-siden. Det er ca 500-600 km kjøring dit fra Douala, og området nær grensen til Nigeria er klassifisert som utrygt, så jeg droppet denne også og endte opp med kun Mount Cameroon, som også er Vest-Afrikas høyeste fjell. Dag 1: Reise Horten – Ullensaker – Paris – Douala - Buea. Jeg hadde bestilt guide fra Hady guiding services og fikk dem til å hente meg på flyplassen. Litt dyrere enn å reise med offentlig transport som i stor grad består i delte drosjer som fylles opp med typisk 6-7 personer i en sliten Toyota Corolla. Jeg ble bedt med på en liten fest sammen med noen hjelpearbeidere og misjonærer, og hadde en riktig så fortreffelig aften, før jeg sovnet på hotellet. Dag 2: Vandring Buea(1010 meter)- Hytte 1(1875 meter) – Hytte 2 (2865 meter). Opp til hytte 1 går man først bratt et stykke opp gjennom jordbruksland, deretter regnskog opp til hytte 1. Hit er det 5 km. Hytte 1 er siste mulighet for å finne vann før toppen. Tilstanden på hytta var heller tvilsom, ville nok ikke overnattet der. Like etter hytte 1 slutter regnskogen og det går over savannelandskap som fortsetter helt til toppen. Terrenget går fra bratt til brattere, og det stiger ca 1000 meter på 2,5 km. Stigningen opp hit tok til sammen 4,5 timer, så det gjorde ikke så mye at vi hadde startet forholdsvis seint. Hytte 2 er et blikkskur med plankevegger, men noe mer trenger man ikke. Soveposen jeg hadde leiet var i varmeste laget for en nordmann, nesten så jeg kunne ha sovet bare i lakenposen. Dag 3: Hytte 2 (2865 m) – Hytte 3(3700 m) – Toppen(4040 m) – Mann Spring(2400 m). Etter hytte 3 fortsetter stigningen, men ikke like bratt. Det ble en kort pause på hytte 3 som stort sett ikke benyttes til overnatting, da det her oppe er for kaldt for afrikanerne om natten. Toppen ble nådd etter 3 timers vandring, og vindstyrken på toppen var betydelig, så det ble litt småkjølig her. Litt fotografering og en toppdram ble det selvfølgelig, før vi fortsatte videre og ned en annen rute til Mann Spring. Turen gikk gjennom savannelandskap, og noen lavastrømmer fra 1922 måtte forseres. Disse var såpass gamle og nedslitte, så det var ikke noe stort problem. På 3200 meter ble det en lang pause under et tre i ettermiddagssolen før vi fortsatte forbi noe måleutstyr for vulkansk aktivitet ned til Mann Spring som ligger i kanten av savannen og har en vannkilde. Et stort krater fra 1999 med tilhørende områder med svart vulkanaske ble passert nedover lia. Det ble 8 timer på tur denne dagen, hvorav 1,5-2 timer med pauser. Dag 4: Mann-Spring(2400 m) – Elefantskogen(2000 m) –Bakingili(0 m). Dagen startet med en kort vandring i savannelandskap før skogen begynte. Gjennom skogen gikk det ikke så mye nedover, det ble mer som en slags travers. Noen flere lavastrømmer fra 1982 ble passert før vi entret elefantskogen. Det er ganske så tett skog med noen åpne områder innimellom, så her er ikke lett å få øye på elefantene, og vi så da heller ingen. Det var enormt med elefantstier på kryss og tvers, og elefantene benyttet også vandrestien vår, så å finne menneskestien her var vrient, selv min lokalkjente guide hadde enkelte feilskjær nedover her. Å gå på denne stien var som å gå en tur i gata etter at snøen har gått. Her var ikke bikkjemøkk, men hauger av elefantmøkk. På noen få gjørmete partier så vi spor etter noen riktige sværinger, men ingen elefanter. Vi tok en liten avstikker opp på en haug for å se ned på en sjø der elefantene går og drikker, men ingen dyr å se. Etter å ha gått jevnt i 4,5 time ble det en matpause der man vanligvis slår leir på denne turen. Jeg gikk imidlertid for å fortsette ned til sjøen samme dag, og det var faktisk bare 2 timer til ned til nærmeste serveringssted. Etter hvert kom stien inn på noe som en gang har vært en vei. Den var gjengrodd med trær og bambus, og etter en stund kom vi ut i jordbruksland. Etter litt vandring i jordbrukslandet kom vi til en palmeskog – og mellom trestammene kunne jeg se havet. Fantastisk etter over 4000 høydemeter nedoverbakke. Nede ved veien var det ølservering, og etter en langpils på hver bar det videre til hotellet som lå ved sjøen med egen strand rett utenfor landsbyen. Jeg blir her og slapper av i 30-graders varme både på land og til vanns før jeg stikker hjem til kalde Norge om noen dager. Det ville være løgn å påstå at jeg ikke kjente denne turen godt i beina etterpå.
  19. Har gått strekningen Kebnekaise-Abisko midt i juli. Bodde på hyttene og hadde det bra der. Ikke spesielt fullt. Å gå nordover blir å gå mot strømmen, fordelen er at man treffer nye mennesker hver dag. 90% går sørover. Utrolig bra med badstue på de svenske hyttene.
  20. Har vært med Jarle Trå på Kilimanjaro-Aconcagua-Elbrus - godt fornøyd. Har også hatt en grei tur med Hvitserk i Uganda. Mye er avhengig av turleder - og det vil alltid være delte meninger om turleder. I den senere tid har jeg ordnet turer privat for meg selv og andre. Planla å bli med Hvitserk til Kamerun i januar for å få ting opp i fanget, men tur avlyst. Reiser privat i stedet - ser ut til å være kurant.
  21. Skal vurdere det når du har kommet deg til topps i Vatikanstaten Lyngve
  22. Kinabalu er verdt et besøk. Utover å besøke denne granittklippen som stikker høyt opp av jungelen, er det mange muligheter for jungelturer. Noen minutters reise ut fra Kinabalu by ligger noen småøyer for den som liker luksus i primitive omgivelser, også her er nasjonalpark. Manukan tror jeg øya jeg besøkte het. Generelt: Air Asia flyr deg billig mange steder i området. Pass på med tanke på regntid-mange lokale variasjoner.
  23. Takk for alle innspill - selv om jeg er minst like forvirret nå som da jeg skrev det første innlegget. De 2 besøkte toppene er grensetopper mellom Montenegro og Albania, og landmålerne i Montenegro vil helst at Bobotov Kuk som ligger helt inne i landet er høyest, og det finnes derfor ikke offisielle høyder på disse. i tillegg ligger det nok en topp i samme grenseområdet, Maja Rosit, som også er en kandidat til å være nasjonstopp, så dette er interessant materie, 4 alternative topper som kandidater til nasjonstopp - alle fine topper !
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.