Swiss John

Jeg kan ikke kommentere de spesielle reglene til Norwegian, men jeg flyr hvert år med ski til Norge. Etter å ha opplevd et uopprettelig bindingsbrudd for noen år siden (på tur, ikke på grunn av flyselskapet) tar jeg nå med meg to par ski i én skibag og legger igjen bagen og ett par ski i Oslo som back-up. Til tuppene og endene av hvert skipar lager jeg en tykk lomme med bobleplast, og jeg pakker også inn bindingsområdet med et tykt lag bobleplast. Emballasjen legges i skibagen på depotet mitt og kan brukes om igjen på flyturen hjem. Hvis du ikke har et sted å legge igjen emballasjen når du ankommer destinasjonen (jeg antar at du ikke vil ha den med deg i pulken!), kan det være lurt å avklare på forhånd hvor du kan kjøpe bobleplast osv. på destinasjonen før flyturen hjem.

Ja, selvfølgelig! På 80- og 90-tallet var det vanlig å brette fellene lim-mot-lim. Jeg husker flere ganger da jeg tok ut fellene for første gang siden forrige sesong og måtte legge dem bak nakken og dra som en gal for å separere dem. Resultatet var ofte en "omfordeling" av limet, akkurat som du har beskrevet. Jeg tror det var en gang på 90-tallet at de introduserte nylonnettet, noe som gjorde ting mye enklere. Du legger nettet over halve fellens lengde og bretter deretter den andre halvdelen av fellen tilbake på nettet. Hvis du har mistet nettet som fulgte med fellene ved kjøp, kan du kjøpe erstatningsnett og bare klippe til størrelse, for eksempel: https://www.baechli-bergsport.ch/de/ausrustung/schneesport/felle/fellpflege-zubehor/colltex-107445-protective-netting Når det gjelder foldene i fellen som stikker opp fra sålen på skien, må du bare gjøre ditt beste for å prøve å strekke disse ut og glatte dem ned med håndballen. Med kortfeller, hvis du dekker hele lengden på fellene med netting, kan du bare rulle dem opp – så ingen folder. På et tidspunkt må du fornye limet på fellene dine, men dette burde ikke være nødvendig i ditt tilfelle, ettersom du oppgir at de bare har blitt brukt tre ganger.

Hvis du kunne fortelle meg hvilken buss som stopper på Litlos, ville det spart meg for mye krefter til fots eller på ski neste gang jeg drar dit.

Hvis du starter på Finse, foreslår jeg at du går Kjeldebu > Dyranut > Nybu > Hadlaskard, i stedet for å gå ned til Liseth, da det tar deg ned fra vidda og du må stige opp igjen. Du bør også merke deg at fra Hadlaskard til Torehytten har du en stigning på ca. 400 m, noe som burde være morsomt med en tung ryggsekk. Du kan unngå dette ved å gå direkte fra Hadlaskard via Åremot til Litlos, og passere øst for Hårteigen (selv om du fortsatt har en stigning på ca. 300 m). Lykke til! Det er et veldig vakkert område. Hvis du planlegger å returnere via Ustaoset, er returveien enkel: Litlos > Sandhaug > Rauhelleren > Heinseter > Tuva > Ustaoset.

Du nevnte ikke om du skal campe eller være avhengig av DNT-hyttene. Hvis du ikke allerede vet dette, bør du være klar over planene om å stenge Torehytten permanent, og at Litlos sannsynligvis vil gå over fra betjent til selvbetjening. Bla ned til «Tiltak på Hardangervidda»: https://www.dnt.no/aktuelt/dnt-stenger-fem-hytter-av-hensyn-til-villrein/ Om disse endringene vil bli implementert før neste sommer, fremgår ikke definitivt av artikkelen, så det er best å sjekke med DNT-seksjonen som er ansvarlig for de aktuelle hyttene. Når det gjelder Torehytten, Litlos og Hellevassbu, er dette DNT Oslo & Omegn.

«Best» er selvfølgelig helt subjektivt, men angående ditt andre spørsmål, nei, det er ingen merket sti fra Jakobsbu til Hansbu, men det er ingenting som hindrer deg i å dra østover eller (bedre) vestover rundt Kolbsbuhalsane. Det er bare ca. 5 km fra Jakobsbu til Kvenna hvis du tar den vestlige veien rundt. Når det gjelder ditt tredje spørsmål, har du tenkt på å søke i forumet? Det finnes en eksisterende tråd om dette emnet, og selv om den er datert 2005, vil ikke geografien i det området ha endret seg mye siden den gang. Det som kan endre seg, fra dag til dag, er vannstanden i Kvenna. To sitater fra den nevnte tråden: Gjest Anonymous Skrevet 10. november 2005 Ja, det er særleg kryssing av Kvenna som kan være en kneik. Ved Hansbu er det ofte folk, som man kan spørre pent om båtskyss. Ellers er det flere vad som er fullt brukbare. Andreas Skrevet 10. november 2005 Vel og merke om det er lite vann! Så vidt jeg har hørt er det ikke spøk å krysse selv etter bare noen dager med regn. Man bør ha krysset seriøse elver før eller velge trygge steder, der man i værste fall bare må svømme litt.... Ang. båtskyss ved Hansbu, er det ikke alltid folk der, men som regel ettter jakta har begynnt i alle fall. Mitt poeng er ikke å være negativ til kryssing av Kvenna, bør som regel ordne seg, men man må være klar over at det kan ta ganske mye tid og kan by på problemer. I værste fall må man gå til Litlos og det koster deg i alle fall en laaaang dag ekstra.... Jeg har ikke gått denne ruten selv, selv om jeg har gått Sandhaug > Litlos > Hellevassbu flere ganger, mest om vinteren. Jeg har tidligere vurdert ruten du har foreslått, men bestemt meg mot det på grunn av usikkerheten ved å krysse Kvenna.

Jeg tror det er dette trådstarter er ute etter:

Det var mer eller mindre akkurat det jeg skulle til å si, men @sneakyowl kom meg i forkjøpet. Hvis trådstarter har tenkt å bruke en brenner han ikke er kjent med i et telt om vinteren, og han planlegger å transportere utstyret sitt i en pulk (der litt ekstra vekt er mindre viktig enn i en ryggsekk), er det et veldig fornuftig forslag å ta med en CO-måler. Måleren som vises i Hansens video er liten og lett (93g), men den er ganske dyr og er ikke lenger oppført på produsentens nettsted (selv om noen enheter fortsatt kan være tilgjengelige på markedet): https://senko-gasdetection.com/portables/ Teknologien i disse CO-sensorene er moden og pålitelig. Det er mulig å finne slike enheter som ikke er mye større/tyngre enn den som vises, men som er mye billigere. Enheten jeg har veier 122g, har et digitalt display og har et permanent (dvs. ikke-utskiftbart) batteri som varer i 10 år fra det øyeblikket det aktiveres for første gang (av brukeren). Den har også en alarm som vekker de døde: https://www.fireangel.co.uk/products/fa3322-eux10-carbon-monoxide-alarm/ Det finnes flere lignende enheter på markedet.

En av de beste måtene å oppleve stillhet i naturen på er å gå på tur med en finsk ledsager.

Jeg har gått denne ruten (i begge retninger) seks ganger på ski og én gang om sommeren, og jeg kan anbefale den. Det er også muligens det beste stedet i Norge å praktisere det franske språket! Som Fjellrypa har sagt, er vintermerking planlagt til 27. februar, men dette bør tas som en «Declaration of Intent» og en indikasjon på sannsynlighet. For definitiv informasjon nærmere avreisetidspunktet ville det være bedre å ringe Iungsdalshytta og Geiterygghytta. Unngå å ringe dem når de er opptatt med middag eller frokost/utsjekking. Merk at i fjor, på grunn av de uvanlige snøforholdene, var den merkede ruten mellom Sulebu og Breistølen helt annerledes enn den vanlige vinterruten. Jeg gikk turen i fjor og kommenterte på dette, samt lagde noen andre innlegg med bilder som kan være av interesse for deg. Tråden er «Hvor har du vært på tur i dag 2025» og datoene for innleggene mine er: 19.03.25 (tur 19. mars) 22.03.25 (tur 20. mars) 24.03.25 (kun tekst) 24.03.25 (tur 21. mars) 24.03.25 (kun tekst) 25.03.25 (tur 22. mars) Alle innleggene ovenfor er på denne siden: https://www.fjellforum.no/topic/63251-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2025/?page=3 Fjellrypa nevnte også kvistekartet. Jeg bruker fortsatt dette, da det gir en god oversikt over de merkede skiløypene og avstandene mellom hyttene. Det er imidlertid ikke godt nok til å fortelle deg når rutene blir merket. Så vidt jeg vet sluttet DNT å publisere dette .pdf-dokumentet («Vintermerking») i 2022 – og jeg legger det ved her: Vintermerking 2022.pdf Du finner sannsynligvis andre relevante innlegg hvis du søker i forumet etter «Skarvheimen».

Jeg brukte bestillingstaxi i juli i fjor for å komme meg ned fra Sota til Lom (uten å måtte bytte til buss i Bismo). Hvis jeg husker riktig, kjører den bare på tirsdager, fredager og lørdager, men siden ting kan endre seg fra sesong til sesong, er det bedre å sjekke med busselskapet (Innlandstrafikk). Taxinummeret i juli i fjor var +47 906 87 836. Taxituren kostet det samme som en vanlig bussbillett. Privattaxien (Skjåk Taxi) fra Bismo til Sota er veldig dyr (kr. 1200). Det finnes en Facebook-gruppe («Samkjøring til Sota Sæter DNT») som du kan be om å bli med i. Kontakt Ove eller Silje (vertskapet Sota Sæter).

Enda et kapittel i Shackleton-historien. Jeg likte spesielt godt dette sitatet: "This is an old-fashioned version of a flat-pack house. They would've been brought down from Norway on ships and then assembled on the island." Så «flat-pack»-systemet var i bruk av nordmenn lenge før noen hørte om IKEA. https://www.bbc.com/news/articles/cm212zexpypo

En annen måte å se det på er at hvis de menneskene du møtte i løpet av de første 5 km også mistet tellingen på hvor mange de hadde møtt, så ville du ha vært en av altfor mange turister ...... etter deres mening.

Jeg må si meg uenig i det, selv om poenget er OT. Jeg brukte et telt i 100 % bomull for første gang i sommer og ble veldig overrasket over å oppdage hvor vanntett det var. Produsenten anbefalte å la teltet bli vått først, før det tas i bruk for alvor, slik at stoffet krympet og dermed blir vanntett, men advarte om at noe vann ville trenge gjennom ved første eksponering for regn. Her hvor jeg bor, fra midten av mai til omtrent midten av august kan vi få veldig kraftige tordenvær, vanligvis om kvelden etter en varm og tørr dag. Jeg satte opp teltet i den første uken i juni på en varm dag, og ganske riktig, kvelden brakte kraftig vedvarende regn og minst to tordenvær i løpet av natten. Jeg sov ikke mye, da jeg trodde jeg kom til å bli gjennomvåt og måtte løpe for å finne ly til dusjbygninen. Jeg ble imidlertid positivt overrasket over å oppdage at selv om noe vann sivet gjennom kalesjen, falt det ikke vann på soveposen min eller på gulvet i teltet. Merk at dette var et “single-skin” telt – uten overtelt/innertelt. Siden den gang har jeg bodd på et fjellhotell som hadde et lignende telt (dvs. single-skin duk) satt opp utendørs som «spillover»-innkvartering, og en campingplass i Ticino som hadde to av dem spikret til treplattformer og satt opp «semi-permanent» som utleietelt for hele sommersesongen. Denne typen telt tåler tydeligvis de kraftige tordenvær som er typiske i Sentral-Europa om sommeren. Min første erfaring med teltet ble rapportert her (med bilder) i forumet: https://www.fjellforum.no/topic/63920-sibley-canvas-tent/

Det er riktignok et veldig smalt tema, men jeg vil kommentere likevel. Jeg har to av flaskene du listet opp ovenfor, og vektene er nesten identiske med vektene du har oppgitt, nemlig: Primus 0,6L (uten kork): 131,5g Primus 0,35L (uten kork): 86,65g Jeg har ikke Trangia 0,6L drivstoffflasken, men jeg har en 0,6L flaske laget av SIGG, selv om jeg bare har brukt den til drikkevann, aldri til drivstoff. Vekten uten kork er 91,35g, så den er veldig lik din Trangia-flaske. Jeg mistenker derfor at Trangia-drivstoffflasken faktisk ble laget av SIGG. Du kan teste dette selv ved å finne en butikk som har 0,6L SIGG-flasken og ta med Trangia-flasken din til butikken for en side-ved-side-sammenligning. Merk at SIGG-flaskene bulker veldig lett, mens Primus-flaskene ikke gjør det. SIGG lager en 0,35-liters flaske, men den er ment som en drikkeflaske for barn, og jeg aner ikke om den er kompatibel med Primus Ergo-pumpen. Igjen, du må finne en butikk som selger den og sjekke kompatibiliteten selv. https://sigg.ch/products/kinder-trinkflasche-miracle-kids?_pos=1&_fid=58bc0fa94&_ss=c&variant=49804091130202 Den lille MSR-flasken, som har en litt større kapasitet enn den lille Primus (325 ml, sammenlignet med 300 ml), veier 88,35 g uten kork, så nesten nøyaktig det samme som Primus. Men hvis jeg husker riktig, var lekkasjen umiddelbart åpenbar da jeg prøvde den med Primus-pumpen. Når det gjelder å forbrenne bensin, er sikkerhet langt viktigere enn å spare noen få gram i vekt. Det står i Bibelen: «Gi keiseren det keiserens er, og Gud det Guds er.» Jeg tror de mener med det at man bør bruke MSR-flasker med MSR-pumper, og Primus-flasker med Primus-pumper.

Noen ganger er det fint å dra til et vakkert sted og slappe av uten campingutstyr eller hyttereservasjoner – uten engang å kjøre bil for å komme dit. Bare hopp på en buss/tog/skip/taubane og nyt den vakre naturen. Jeg bestemte meg for å ta en slik tur 5. november til et sted som heter Brunnen i det sentrale Sveits, men jeg overså at dette var en spesiell dato i den sveitsiske kalenderen, nemlig Rütlischiessen. Det er da skyttere fra skytterforeninger over hele Sveits tar veien til Rütli-engen og deltar i en masseskytefestival. Tradisjonen markerer den (antatte) hendelsen i 1307 da representanter for tre kantoner rundt Vierwaldstättersee (Lake of Lucerne) kom sammen på Rütli-engen og sverget en solidaritetsed med hverandre mot Habsburg-dynastiet. Hendelsen regnes symbolsk som fødselen av den sveitsiske nasjonen, selv om det sveitsiske føderale charteret fra 1291 er blitt vedtatt som det offisielle grunnlaget for landet. Den enkleste måten å komme seg til Rütli på er med båt over Vierwaldstättersee fra Brunnen, så dagen for besøket mitt var spesielt travel ved skipsbryggen. Unnskyld at jeg har lagt ved noen bilder av det som skjer ved bryggen – selv om det ikke har noe med friluftsliv å gjøre. Det var bare en tilfeldighet at denne hendelsen var samme dag som besøket mitt i Brunnen. Tidlig morgenstemning. Utsikt sørover fra vannkanten ved Brunnen over Urnersee, den sørlige armen av Vierwaldstättersee (Lake of Lucerne): En gruppe borgere, hver bevæpnet med en nåværende eller historisk våpen eller pistol fra den sveitsiske hæren, går tålmodig inn i skipet for å krysse innsjøen: Innsjøenskipet «Schwyz» med sine tungt bevæpnede passasjerer nærmer seg landingsbryggen ved Rütli: «Schwyz» legger av gårde fra Rütli for et annet reisemål. Det vil ikke ta lang tid før lyden av masseskyting starter: Morgenlyset kryper sakte over Urnersee: Innsjøenskipet «Winkelried» med nok en last bevæpnede passasjerer nærmer seg Rütli-bryggen: Barn pleier å oppføre seg veldig bra når mamma er bevæpnet: Den ærverdige Karabiner 31 (K31) var standardvåpen som ble utstedt av den sveitsiske hæren fra 1933 til 1958. Den er fortsatt veldig populær blant sportsskyttere – og er fortsatt veldig presis!: Noen utsikter ned mot innsjøen fra Urmiberg/Timpel 1139 moh, som nås med en taubane fra Brunnen: De to «Mythen» sett fra Urmiberg – Grosse Mythen til høyre, Kleine Mythen til venstre. Disse dominerer utsikten over store deler av det sentrale Sveits. Toppen av Grosse Mythen er tilgjengelig via en sti fra den andre siden (Alpthal): Middagslys på Urnersee:

Kanskje mindre egnet for friluftsbruk, men de ville være ideelle for en gynekolog. OK ... unnskyld! Jeg henter jakken min og går.

Jeg bruker en oppvasksvamp av den typen som finnes i de fleste supermarkeder. De jeg har er ca. 20 x 20 cm i kvadrat og 6 mm tykke, og er mye mer absorberende enn mikrofiber. Etter dusjing gnir jeg meg inn med svampen og klemmer ofte ut vannet, slik at jeg sitter igjen med hud som er nesten tørr. Deretter bruker jeg mikrofiberhåndkleet på den måten det skal brukes, nemlig ved å presse mot huden – ikke gni som et vanlig håndkle. Når jeg er på tur, dusjer jeg om ettermiddagen eller kvelden, slik at svampen og håndkleet er tørre når jeg pakker neste morgen. Samme type svamp er også nyttig for å tørke opp vann på gulvet i et telt og innsiden av overteltet om morgenen.

Du vil ikke bli skuffet. Jeg har nøyaktig samme modell, bare én størrelse mindre. De er helt vanntette og også varme nok så lenge du er aktiv. Flott for å grave snøgrop og også for isklatring (hvis du liker den slags). Jeg ville ikke anbefalt dem til en vinterbivuakk – til det har jeg alltid med meg et ekstra par votter med GoreTex-membran og Primaloft-isolasjon samt fôrhansker. Angående størrelser: hendene mine er tynne, men store. Jeg bruker vanligvis hansker i størrelse 11 eller 10, men fant ut at jeg måtte ta størrelse 9/L til denne modellen (jeg kjøpte dem fra en butikk veldig nær meg og fikk prøve alle tre størrelsene). Dette er verdt å ta i betraktning hvis man bestiller på nett. Størrelse 9/L sitter godt på meg, men det er ikke plass å bruke ekstra fôrhansker. For å være tydelig: Jeg ville ikke anbefalt disse som "stand alone" hansker for vinteraktiviteter, men de er gode for situasjoner der dine "vanlige" vinterhanskene ville blitt veldig våte, for eksempel snøgroper eller klatring i frosne fossefall.

Kanskje du har oppdaget restene av Noahs ark, som landet der etter den bibelske store flommen.

De har introdusert «store prosjekter» før – med uforutsette resultater. Da jeg dro dit, syntes jeg de lilla blomstene var ganske fine da jeg så dem første gang. Etter tre uker var jeg lei av synet av dem – og det er tydeligvis mange islendinger også. Et prosjekt som ble startet med gode intensjoner har etterlatt dem med en aggressiv invasiv art som har kommet fullstendig ut av kontroll: https://hakaimagazine.com/features/why-iceland-is-turning-purple/

Jeg gikk tur i det islandske høylandet i 2015, og før jeg dro dit, gjorde jeg litt research om mygg i landet. Jeg hater de små drittsekkene, men dessverre gjengjeldes ikke dette hatet – de ser virkelig ut til å like meg. En japansk forsker forsket på hvorfor mygg ble tiltrukket av noen mennesker mer enn andre, og han fant ut at de foretrekker hanner fremfor hunner, og at de foretrekker blodgruppe O fremfor andre blodgrupper. Jeg er mann (i hvert fall var jeg det sist jeg sjekket), og blodgruppen min er tilfeldigvis O negativ. Fra min egen erfaring har jeg en tendens til å tro at den japanske forskeren har rett. Til min overraskelse leste jeg at Island var helt fritt for mygg, selv om de er en plage på Grønland, Skottland og Skandinavia. Forklaringen var at Island kan ha perioder med relativt mildt vintervær på grunn av Golfstrømmen, men disse kan veksle med perioder med alvorlig polarkulde, som forstyrrer livssyklusen deres – de ville våkne opp i en mild fase bare for å bli drept når polarluften slår til. Inntil nylig var den eneste myggen som ble funnet på Island en død mygg, funnet på et Icelandair-fly på 1980-tallet. Finneren, professor Gísli Már Gíslason ved Universitetet i Island, anså funnet som så uvanlig at eksemplaret har blitt oppbevart i en krukke ved Islands institutt for nasjonalhistorie siden den gang. Nå ser det ut til at det ensomme eksemplaret har fått selskap, ettersom noen få har blitt observert ikke langt nord for Reykjavik – og disse var tydeligvis i høyeste grad levende. Det er ikke kjent hvordan de kom dit, men de uvanlig varme vår- og forsommertemperaturene antas å ha bidratt til at de overlevet. Det blir interessant å se hvordan dette utvikler seg – vil larvene overleve den kommende vinteren? Å ... og jeg leste også at hyppigheten av O-blodgrupper på Island er ganske høy – så islendingene kan ha god grunn til å være bekymret for myggene. Lenke til BBC News-artikkelen: https://www.bbc.com/news/articles/clyz3vv62pgo

(Fortsettelse av turen min på den italienske siden av Pennine-Alpene) Onsdag 17. september Alpenglow om morgenen, fra Rifugio Andolla. En rev hoppet opp i vinduskarmen og kikket inn på meg mens jeg spiste frokost – dessverre var mobiltelefonen avslått, så ingen bilder: Få håndverkere i dag har ferdighetene til å gjøre dette. Se hvordan taksteinene legges. Dette er den renoverte gamle hytta, som jeg bodde i for mange år siden. Den nåværende rifugioen var ennå ikke bygget: Farvel til Rifugio Andolla: Tilbakeblikk fra Passo delle Coronette 2697 moh mot Rifugio Andolla: Disse små brerestene var mye større da jeg passerte her før. Om mindre enn 10 år vil de være helt borte. Jeg sitter her på 2700 moh og har ikke satt foten på snø i løpet av hele denne turen – ikke engang den minste snøflekk! Hvis noen ikke er overbevist om klimaendringer, kan de komme hit og ta en titt: Ser ned fra passet til Lago Camposecco: Den svært bratte nedstigningen fra Passo delle Coronette. En 70 meter lang kløft hvor du slipper deg ned i en kjetting: Ruten videre fra Lago Camposecco. Rett over den lille bygningen på konturstien er inngangen til en 2 km lang hydro-tunnel som går gjennom fjellet: Tunnelinngangen: Ikke for de med klaustrofobi: Endelig ute (etter 35 min.): Tunnelutgangen er bare en kort avstand fra dagens destinasjon, Lago Cingino og den nærliggende bivuakkhytta – men jeg hadde en annen spesiell grunn til å besøke Cingino, og jeg ble ikke skuffet. De tre brune prikkene høyt oppe på Cingino-demningsveggen er steinbukker (du må zoome inn for å se dem): Som alle drøvtyggere trenger de salt, så de klatrer opp på demningsveggene for å slikke saltene som siver gjennom murverket: Enda mer imponerende er deres evne til å klatre ned trygt: For mer informasjon, se denne videoen (på italiensk). Fra 1:47 til 2:23 vises den lille bivuakkhytta der jeg overnattet: https://www.youtube.com/watch?v=U22W_PEXXxU Flere videoer ved å søke på YouTube etter «Stambecchi Cingino» (Stambecchi = steinbukker). Denne besøkte meg tidlig neste morgen, rett utenfor bivuakken:

To løsninger for BC-støvler: Over: Grivel Air Tech. Nedenfor: Petzl Leopard. Merk at Grivel-modellen ikke er modulær – du bestiller den enten med kurver, som vist (modell «New-Classic») eller med spaker bak/stang foran (modell «New-Matic»). Eksemplet som vises på bildet mitt veier 430 g (én stegjern). Petzl (modell Leopard Flexlock) kan endres til spaker/stang på nøyaktig samme måte som modellene Irvis og Irvis Hybrid. For- og bakdelen er av aluminium og de er koblet sammen med dyneema-snor. Eksemplet som vises på bildet mitt veier 190 g (én stegjern). Jeg har også Petzl Irvis, men for øyeblikket er de konfigurert for randonnée-støvler (spak/stang).

Du spesifiserte ikke om du tenker på skiturer med fjellski eller randonnéeski. Siden støvlene er betydelig forskjellige, er også typene stegjern som er kompatible. Stegjernene som er avbildet med en hælspak og en stang foran fungerer bare med støvler som har en hylle ved tåen og hælen. Hvis du snakker om fjellski-støvler, trenger du stegjern med en kurv foran og bak, slik som disse (som jeg bruker selv, men på fjellsko, ikke på fjellski-støvler. For Randonnée-støvler bruker jeg stegjern med en hælspak og en stang foran): Petzl-stegjernene er modulære, dvs. du kan endre baksiden fra spak til kurv og fronten fra stang til kurv. Modellen jeg har vist heter Irvis, og det finnes en lettere versjon kalt Irvis Hybrid som har en hældel i aluminium. De lager også en enda lettere versjon kalt Leopard, der både for- og bakdelen er i aluminium, og begge delene er skjøtet sammen med dyneema-snor, ikke en metallstang. Du bør imidlertid være oppmerksom på at aluminiumspigger kan kastes bort etter bruk på stein. De er kun ment for bruk på snø eller is. Petzl stegjern: https://www.petzl.com/INT/en/Sport/Crampons