Gå til innhold
  • Bli medlem

Nils

Passivt medlem
  • Innlegg

    2 710
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av Nils

  1. Det er nå litt væravhengig. Er det kortbuksevær på 2000 meter så hender det vi blir sittende en stund (30-40 min). På Bukkeholstraversen ble vi sittende i 1 time og bare sole oss å slappe av på en av toppene. På Mjølkedalstind satt vi vel også en times tid i fjor og slappet av (i kortbuksa! ). Altfor ofte går klokka for fort sånn at vi rett og slett ikke har tid til å være på toppen mer enn 5-10 min (eller enda kortere). Sen start, for lange turer eller surt vær sørger ofte for at toppoppholdet blir kort.
  2. Godt innlegg "gi"! Folks opplevelser av luftige passasjer er så utrolig forskjellig. Noen storkoser seg der andre legger seg flat og ikke vil mer.
  3. Evenl, ser ut som dere gikk en litt mer krevende variant opp østsiden på ryggen nord for Falketind enn hva vi gjorde da vi gikk ned den i 1997. Vi hadde ikke sikringsutstyr, men kom oss rimelig greit ned etter litt sondering av fjellsiden. Tror dere gikk nærmere Falketind enn hva vi gjorde. Uansett gir det kort vei til Falketind, men dog en del brattere enn normalveien.
  4. Torunn, det var et godt eksempel på hvordan man IKKE skal gjøre det. Kan tenke meg at den gutten har lite lyst til å være med pappa til fjells igjen med det første. Ingen tvil om at fjellturene må skje på barnas premisser. En niese av meg på snart 7 år var på Bitihorn (1607 moh) og gikk hele Knutshø (1517 moh) nå i juli. Hun var kjempestolt av det og syntes det var moro. Fra Knutshø hadde hun tydeligvis sittet og beundret Besshø (2258) som hadde nådd opp i skyene. Dit ville hun en dag... Det er vel gode muligheter for at hun vil nå dit en gang hvis hun slipper sånne skrekkopplevelser som Torunn fortalte om ovenfor.
  5. Du tenker sikkert på store Svartdalspiggen. Der er det en hammer på sørsiden. Stemmer det "gi" at steinene over Langedalstinden er av de bedre. Fast ur så vidt jeg kan huske.
  6. En mulighet er også å etterfylle flasker med snø som tiner underveis (noe lærte jeg også i militæret ). Dette tar selvsagt tid og gir ikke veldige mengder, og dessuten er det vel greit med god temperatur i lufta da. Eller ha flasken(e) inn mot kroppen , så slipper en å bli altfor varm også. Viktig å drikke mye før turen ja, hvis det er "tørke" underveis. Vekt på sekken er ikke moro, men det går jo an å bære på 2-3 liter. Det veier selvsagt, men det spørs om væskeunderskudd er så mye bedre enn å bære på litt ekstra? Jeg er veldig avhengig av væske, og bærer gladelig litt ekstra og skrur heller ned tempoet (noe som ikke er veldig vanskelig ). God tur F.S! Det er en vel utnyttet dag isåfall.
  7. Du hadde noen aktive dager der Torgeir, med flere solide turer. Jeg leste med spenning oppgangen din fra Spiterstulen mot Spiterhø. Sitat fra turrapporten din: "Jeg så meg rundt etter alternative ruter. Glatte sva i store deler av fjellsiden, men et område 2-300 meter sør for fossen så ut til ha grønne hyller. Dette stemte, og jeg fant flere mulige veier til topps. Her var det lett å ta seg oppover på fine gressbakker. Synet kan bedra, for jeg så ikke dette nedenfra. Dette er sikkert enkleste og korteste vei til Spiterhøi." Det var nok omtrent her vi gikk ned dengangen vi tok sjansen på den bratte bakken ovenfor Spiterstulen. Vi hadde ingen vesentlige problemer da vi gikk ned denne bakken, litt sør for Spiterfossen. Kun noen små skrenter som var enkle å omgå. Men bratt var det. Din rute forbi Spiterfossen virket noe mer nervepirrende.
  8. Mange herlige bilder med stup, botner og utsatte egger i en interessant turrapport Erik! Ser ut til at dere fikk en kremtur til tross for noe rusket sommervær. Jeg husker også cruxet på den svært utsatte eggen nord for 2133. Det er et punkt hvor en bør ha høy faktor av konsentrasjon når den gåes usikret. Kjente meg godt igjen i din beskrivelse av den eggen. En utrolig morsom egg! Og eggen ut til 2078 er heller ikke så verst nei. Ingen tvil om at Surtningssui har så mye mer å by på enn bare stortoppen. Synd med kneet ditt Erik! Jeg håper det går seg fort til igjen og at det ikke er en plage som vedvarer. Hadde tenkt å høre om du (igjen ) er klar for bl.a. Torfinnstinder snart?
  9. Joda eaa, det er absolutt ikke å forakte det du nevner der. Vinteren på sitt beste med skiturer i fjellet er helt fantastisk. Og så er det en særdeles behagelig måte å ta seg fram på. Føttene setter veldig stor pris på skiturene. Det er innslag av vinter midt på sommeren jeg ikke synes er like festlig. Sommeren er jo så kort. Men, men, man får vel bare ta det som det kommer... Enig! Det er lenge å vente til snøen har satt seg skikkelig og det blir trivelig å rusle på urørte vidder. Men det gir god tid til å planlegge.
  10. 2. Kan absolutt anbefale å starte fra veien til Leirvassbu for så å avslutte på Leirvassbu. Vi tok også med Bukkehø og gikk da via Svarttinden og toppunktene på 2078 og 2100. Fra 2100 til Bukkehø er det en rygg som kan se ekkel ut på avstand, men den løser seg fint opp. Ellers gikk vi over alle Bukkeholstindene og ankom Leirvassbu etter 14 timer. Vi hadde bra med pauser. 3. Sikringsutstyr er ikke nødvendig. Noen punkter er luftige og utsatte, et par steder er det bratt, men ingen vanskelige (under gode forhold ). God tur!
  11. Vinteren på vei ja... Synes ikke det er lenge siden den slapp taket i fjellet jeg. Men, det der var ikke mye, og den bør nok ikke bli liggende. Nysnø på toppene skjer jo rett som det er. I fjor hadde vi en flott tur på nordre Knutsholstinder 24. juli i godt sommervær på tørt fjell. Neste morgen var det nysnø ned til 2000 meter. Forøvrig husker jeg september 1996. Var på Austabotntind 21. sept, og nysnø fantes knapt ennå da. Håper på en sånn september til!
  12. Sentraltind blir ofte nevnt som den vanskeligste/mest utilgjengelige av toppene over 2000 m. Styggedalstindane og Maradalstindane kommer også høyt på den listen. Søre Nål på Knutseggi og søre Austabotntind er jo også av de mest krevende med tanke på klatregraden, men disse har kort anmarsj.
  13. Vi hadde samme opplevelse. Enkelt å følge østkanten av Heimre Illåbreen. Vi vekslet på å gå helt i kanten på breen og i ura.
  14. Det står litt om vår rute opp på Skarddalseggi i turrapporten fra juli 2004: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1440
  15. Jeg har mange ganger beundret Skagastølstindene fra veien Moane-Fullsend når vi har kjørt til hytta vår på Yddestølen. Husker ikke hvor høyt over havet store Skagastølstind er synlig fra der...
  16. Jeg har aldri vært så trøtt på tur som på denne Lodalskåpa-turen. Utrolig hvor sløv og tung man ble i beina når kroppen skrek etter søvn. Jeg slet fælt ved 4-tiden, og i tillegg fikk jeg en lignende trøtteperiode utpå formiddagen på returen. Ofte har jeg hatt lite søvn natta før tur, men sjelden 2 netter med lite søvn. Jeg har også prøvd å sove i bilen, men det ga bare 2-3 timer med søvn. Slutta fort med det. Generelt sover jeg dårlig natta før tur; er kanskje litt gira og ivrig etter å komme meg ut... Som regel går det bra så lenge jeg er ute og går, men nesten alltid skal vi kjøre hjem igjen på kvelden, og da blir det fort slitsomt med mange stopp eller bytte av sjåfør.
  17. Utrolig flotte bilder fra en av de mest spennende og morsomme eggtraversene i Jotunheimen Ragnar! Godt å se at du fikk deg noen flere godbiter etter Rauddalseggi-turen vår. Returen ned i vestsiden fra skaret nord for Urdanostind er ikke bare enkel. Vi rota også en del med bratte sva og skrenter, og likte oss ikke noe særlig akkurat der.
  18. Husker jeg sto og studerte hammeren du klatret opp når du går fra Heimre Illåbretind Torgeir. Syntes den så kinkig ut, og det var den tydeligvis. Vi tok istedet den lange omveien rundt og opp til Storgrovhø og gikk eggen fra den til Storgrovtind. Hammeren/hakket som stopper mange der (og deg ) omgikk jeg i vestsiden, og det ga vel grad 2/2+.
  19. Ehh, uret ble vel nesten 7 også før jeg ramlet inn og stupte i seng.
  20. Standplasser gikk rimelig greit å finne. For hver taulengde nådde Ragnar, som ledet, store hyller hvor han fikk sikret seg selv nok til å ta imot Morten og meg. Lurer litt på om han slet noe med å finne feste nok på en eller to av standplassene? Mener han sa noe om det... Fjellet var fast og grovblokket, og delvis utsatt. Fant man et feste for hender eller føtter, var det trygt å bruke det. Husker bare en stein som Ragnar advarte oss mot å bruke oppover. Ellers var vel problemet for min del å finne nok fester ved et par anledninger. Opptaket i starten, og det som delvis er avbildet på siste bilde hvor Morten kommer opp. Der måtte jeg benytte kneet og leggen for å komme opp, siden sekken stanget i en stein som hang utover. Resultatet synes på leggen... Du prioriterte nok feil der ja Erik! Men nå har du ihvertfall besteget Danmarks høyeste fjell. Kanskje du skal samle på høyeste i hvert land. Nå har du 2?
  21. I tillegg kan jeg nevne at da vi gikk vesteggen på Skardstind fra Dumhø-platået i 1995, hadde vi ingen erfaring med klatring, og hadde ikke med noe sikringsutstyr. Med stor forsiktighet kom vi nå ihvertfall forholdsvis greit opp uten å ta for store sjanser følte vi. Hamrene opp har meget gode tak for hender og føtter, men er bratte og utsatte, særlig den første som er ganske høy. Jeg la ut et bilde av den første hammeren under denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2422
  22. Spennende og interessant turrapport Ole-Petter! Og bilder til å drømme seg vekk... Artig å lese om deres rute opp til Styggedalstind (vesttoppen). Vi var på vei opp der for noen år siden, men måtte snu da det bare ble tåke og regn. Og gratulerer med nådd mål!
  23. På forhånd hadde Morten og jeg planlagt en fin rundtur midt i Jotunheimen. Vi skulle klatre opp vesteggen på Rauddalseggi, traversere hele fjellet mot øst til østtoppen på 1936 moh, og så ta ned i Skarddalen for å gå over Skarddalseggi og Skarddalstind tilbake til utgangspunktet, Leirvassbu. At turen ble kortet inn, er kanskje ikke rart. Morten hadde dagen før gått Svellnosbreen rundt med en røys andre fjellforumfanter, og var nok litt pudding etter den 15 timers turen. Ragnar, som hadde vært med på samme tur og som skulle geleide oss to andre opp på Rauddalseggi, var nok også litt gåen. Og her kom jeg, fullt uthvilt etter 3 uker i lavlandet og fortalte Morten da vi møttes igjen på Leirvassbu søndag morgen at turen vi nå skulle gå var rundt 30 km og nok av høydemeter. Litt sjokkert over at det virkelig var så langt tok Morten avgjørelsen der og da om at Skarddalseggi til Skarddalstind måtte kuttes ut idag. Ingen av oss hadde sett så nøye etter hvor langt det egentlig var. Klokka var passert 10 da vi trasket avgårde fra Leirvassbu. At det ville bli seint på kvelden innen vi var tilbake innså vi nå. For det er lang anmarsj til Rauddalseggi fra Leirvassbu (10-12 km en vei), og klatring tar ofte tid. Hvor krevende klatringen opp vesteggen var, visste vi lite om. Vi kikket litt i Klatrefører for Jotunheimen, hvor det sto grad 3 helt i starten ved første standplass. Fast og fint fjell med gode tak skulle det også være. Det hørtes faktisk ikke så ille ut. Nesten så vi vurderte om sikringsutstyr var nødvendig. Men det tok vi heldigvis med. Vi vandret langt og lenge på stien mot Olavsbu, til vi på Rauddalsbandet skar av stien og siktet mot ryggen vest for Rauddalseggi, som ble nådd på ca 1850 meters høyde. Den var først bred og fin, men så dukket en liten kul opp på ryggen. Noen meter klyving bratt opp, og etter det smalnet ryggen inn til en egg. Litt lenger fremme truet en liten hammer. Nokså loddrett opp rett imot, så vi rundet den på høyre side. Bratt der også, men takene var gode, så vi kunne klatre opp usikret de få metrene før vi igjen var oppe på eggen. Nå koste ihvertfall jeg meg , og det virket ikke som Morten og Ragnar kjedet seg heller akkurat. Dette var morsomt, men nå nærmet vi oss virkelig den truende og steile sluttetappen som er mer seriøs klatring for sånne som meg og Morten. Med ett var det stopp! Tid for å grave i sekken etter tau, hjelm, kiler, slynger og resten av det som skulle være livreddende ved et uhell. Ragnar skulle lede, og han hadde vært smart og tatt med seg svasko. Morten skulle stå på standplass å sikre, mens jeg var andremann. Opptaket i starten skulle være vanskeligst sto det i klatreføreren. For meg som ikke har klatret allverden, virket det seriøst nok. Gode tak skulle det være? Hvor var de? Ragnar la i vei, og slengte seg ut på en liten tåhylle til venstre. Med et godt bøttetak fikk han kravelet seg opp de første metrene, og satte noen sikringer oppover. Da tauet snart nådde sin ende, fant han ny standplass til å sikre Morten og meg. Så var det min tur. Med klumpete fjellsko skulle jeg liksom hive meg ut på tåhylla til venstre? Nei, jeg ville prøve det andre alternativet. Å gå rett på hammeren, hvor jeg trodde det var mer fingertak og steder for å plassere fjellskoene. Ehh, det var nå jeg angret på at jeg hadde slengt ut en bemerkning om at denne etappen kunne kanskje vært gått usikret. Halveis oppe på hammeren fikk jeg problemer. Lite fingertak og fotfeste som begynte å gi etter. Morten fikk seg dagens latter, der jeg nærmest sprellet som fisken på kroken. Det hadde visst vært litt av et syn. Jeg tviler ikke! Men, uansett elegant eller ikke, jeg kom meg da opp til Ragnar omsider. Morten så ut til å velge Rangars vei, og mestret den ruta rimelig greit om enn ikke på samme "spretne" måte som Ragnar. Det var helt tydelig hvilke fordeler svaskoene har. Videre oppover ble det flere utfordrende punkter for oss, og det var nødvendig å sikre nesten helt til topps. Det ble 2 strekker til med nesten full utnyttelse av tauet, pluss en liten en helt øverst. Dette hadde tatt tid, og først klokken 20 sto vi ved toppvarden på Rauddalseggi (2168). Mens tåka nå omkranset toppen, diskuterte vi litt klatringen vi nå hadde vært igjennom. Føreren hadde sagt grad 3, men Morten og jeg var ikke i tvil om at dette måtte defineres som mer grad 4. Sammenlignet med andre 3'er og 4'er ruter vi hadde gått, var vesteggen til Rauddalseggi vanskeligere. Ragnar var kanskje ikke like enig i vår gradering? Det var ihvertfall mye mer krevende enn f.eks søreggen til Urdanostind og Knutsholstind, som begge er gradert til 2-3. Vi skulle nå uansett videre mot øst, og ned mot skaret til midtre Rauddalseggi (2016) skled vi mest på fonner. Tanken var å gå over denne til østre Rauddalseggi (1936). Siden tiden nå var blitt så mye, og Morten og Ragnar egentlig begynte å bli fornøyde, ble den videre ferd mot øst stanset. Jeg "løp" opp på 2016 mens mine turvenner ventet i skaret vest for denne. Vel nede igjen hos de 2 andre, gikk vi i taulag over breen nord for skaret, fulgte nordsiden på store Rauddalseggi mot vest, og siktet mot Rauddalsbandet igjen. Tåkeskyene hang nå langt ned i fjellsidene. Som et siste farvel hilste Rauddalseggi til oss mens skyene suste nedenfor toppen og sola farget skyene bak toppen røde og gule. Returen til Leirvassbu ble laaang og grumsete! Mørket senket seg, og etterhvert ble det litt verre å se hvor det var trygt å sette foten. Klokken var 0115 da vi veltet mot bilene. Morten og jeg hadde en slitsom kjøretur foran oss, mens Ragnar hadde mer turplaner og satset på en ledig seng på Leirvassbu. Takk for en fin og særdeles spennende tur begge to!
  24. Sjelden jeg reiser når det regelrett er meldt dårlig vær, men som Morten også sier, på altmuligværvarsel hender det jeg tar sjansen. Og for min del blir det oftest bedre enn varslet. Nå sist søndag f.eks, leste jeg tekst-TV varslet på NRK før jeg dro oppover lørdag ettermiddag. Da sto det å lese for Jotunheimen skyet og muligens regn i nordre del på søndag. Vi våknet opp til skyfri himmel og hadde fint vær til utpå ettermiddagen, da det skyet over og regnet flere steder i Jotunheimen. Men det var like skyet og nedbør i øst og sør, som i nord. Faktisk var Breheimen badet i sol hele dagen, som jo ligger lenger nord enn Jotunheimen. En helg i fjor sommer hadde vi avsatt til toppturer uansett værvarsel. Det var meldt drittvær hele helgen, med to fronter som skulle passere. Vi gikk lørdag, og havnet mellom frontene, og fikk veldig bra vær hele dagen. Som regel blir det å vente på nokså sikre værmeldinger. Synes ikke det er like stas å skli rundt på glatte steiner i tåka. Men overskyet uten nedbør er like greit som steikende sol og 30 grader. Så er det meldt skyet eller delvis skyet og oppholdsvær, reiser jeg som regel. Jeg har alltid bodd langt unna Jotunheimen, så det er en vesentlig årsak til mye værvarsellesing.
  25. Som Morten påpeker, ura nord for sørtoppen er bratt! Vi gikk opp der og endte i skaret nord for sørtoppen. Det var midt i september og hele fjellet var dekket av nysnø. Vi måtte gå litt sikksakk oppover pga nysnøen og bratte småskrenter som måtte omgåes. På sommerføre med tørt fjell bør det være lettere, men evt snøfonner vil selvsagt ha god helningsvinkel. Returen la vi sør og vest for sørtoppen, og det var atskillig lettere. Vi gikk tildels i kanten på breen også ned igjen.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.