morten

Eller i praksis latskap. På Tverråtinden Midtre på lørdag var det 12-15 slynger over alt. Jeg tok med meg 3 stk. bensinstasjonsnylontau og resten lot jeg ligge. Norgesguidene skryter av hvor flinke de er, men jeg var med på tur med dem i år. Jeg tror jeg og guiden tok med 1 hver og ganske mye ble liggende, spesielt de som lå 5-10 meter til siden. Så det er lett å "skryte", verre i praksis. Noen ganger er man bare rett og slett lat. I teorien mener jeg at man alltid skal ta med søppek i fjellet, men i praksis blir det litt mer opp til humøret. Skal man til å skjære løs og pakke 1-2 kg slyngetau midtveis i en lang travers, tauverk som fyller halve sekken? På søndag kom jeg tilfeldigvis over to grisete hermetikkbokser i Jotunheimen. Jeg hadde ingen pose å ha dem i, og lot dem ligge (den ene dekket jeg til på en slik måte at ingen finner den igjen). Jeg tror at det i praksis er høyst variabelt hvor mye slynger som tas med, også blant dem som sier de gjør det. Jeg er sånn midt på treet. Tar ofte med litt, men ikke alltid. For øvrig er det jo en selvfølge at det ligger igjen slynger etter egen rappellering. Tidligere innlegg har dessuten helt rett i at det ikke er noe verre med "båttau" i nylon enn rosa båndslynger, det er bare det at det føles mer som et fremmedelement enn en "ordentlig" klatreslynge. Men det er jo selvsagt bare en mental greie (lidelse?).

Sylan er i Sør Trøndelag inn mot Svenskegrensa. Bl.a. kan du kjøre fra Trondheim forbi Selbu(votteland) og langt inn i ødemarken til ei hytte jeg ikke husker navnet på (har vært der) og derfra har du de norske syltoppan tilgjengelig på en dagstur. Den høyeste av fjellene her ligger i Sverige og er litt drøyere å bestige. Riktignok er fjellene er flott og massive, men helt forenlig med mitt begrep på en syl er de ikke

Jeg er nå av den meningen at det er heller for mye brekende sau i dette landet enn for mange ulv, men jeg respekterer at det er forskjellige meninger om temaet og innser at saken ikke er svart-hvitt, men da jeg leste et intervju med naturfotografen og biologen Tom Schandy på foto.no i dag kom jeg over et utsagn han hadde som i det minste burde få et par navlebeskuende bønder til å reflektere litt: "Jeg var nylig i Kenya, og det er interessant at masaiene bor sammen med noen tusen løver – uten at de har noe ønske om å utrydde løvene. Norske bønder bor sammen med 20 ulver – og vil bli kvitt alle sammen! For meg er det et tankekors. " Tom Schandy - Naturfotograf og biolog. Det er et tankekors for meg også Tom. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at Schandy neppe har noen dokumentasjon på at alle saubønder ønsker ulven utryddet, men det kan i debattsammenheng, både nasjonalt og på lokalt plan til tider virke slik. Det er i alle fall en STERK motstand mot ulv i sauenæringa.

Nordryggen er "lue" - dvs. luftig og eksponert og utsatt. Den er beskrevet nærmere i en annen tråd på fjellforum (søk på "tverrådalskyrkja") og gradert til rundt 3 på det vanskeligste. Jeg har snakket med flere som har gått i kant av breen på vestsiden av massivet og så opp. Noen har gått den bratte "killerura" nord for sørtoppen, men det er atskillig bedre å runde lenger mot sør. Trolig noe snø oppi der ennå også. Ellers er jo en vanlig vei å gå opp øst(?)ryggen som når toppryggen like nedenfor selve toppen. Denne ryggen er ikke noe mer enn klyving. På kartet er det en kort brepassasje før man kommer opp på ryggen, men vet om mange som går over der. Tror ikke det er stort sprekker, og ofte (kanjskje ikke nå) er isen smeltet frem så man ser at det ikke er noe. Det er uansett en ganskek kort passasje. Det er sikkert lurt å være litt forsiktig i forhold til bre, spesielt når du er alene. Du kan jo gå opp fra vest og så se hvordan det ser ut fra toppen ned østryggen mot bunn av breen og evt. gå ned der (ja jeg vet ikke alltid så gøy å klyve ned ukjente steder, men flere sier at denne ryggen ikke er noe mer enn grei klyving)... God tur !!

Det vil jo vise seg det. Det er vel alltid greit å vente litt med desserten, samtidig som været tidlig i juli var vanvittig bra, og snøfonnene ga snille nedturer for knær. Men på en annen side, om du hadde tatt ferie i juli og jobbet i august så ville du jo ikke ha stort å glede deg til nå. .... Så med mindre august regner bort, var det nok en klok vurdering tror jeg

Panda: Du vrenger og vrir. Jeg skrev jo i mitt innlegg at det er en god ting å gjøre noe med Besseggenstien, men å satse alt på et slikt utstillingsvindu når andre ruter lider stiller jeg spørsmål ved. Om DNT tjener penger på det eller ei er ikke et ja nei spørsmål. Det kan tenkes mange former for inndirekte inntekter gjennom at Besseggen er en innfallsport for fjellvandringens gleder og ergo flere medlemsskap, hytteovernattinger etc. Det mange her reagerer på er den voldsomme innsatsen og ressursbruken. Du har nok rett i at jeg er negativ til enkelte sider ved DNTs virksomhet Panda, men dette er ikke noe sort hvitt bilde, jeg ser også mye positivt. Ser ikke du Panda, at DNT og andre lokale aktører kan tjene penger på Besseggen indirekte selv om det ikke står noen bom i hver ende av stien? Selv hadde jeg lenge håpet på tiltak på Besseggen, og noen små er jo også gjort. Nå kommer det altså et voldsomt tiltak. Jeg tror også det kan bli bra. Håper bare ikke DNT glemmer andre steder hvor vegetasjonen lider under stitråkkene deres.

Var i området Nørdstedalssæter - Trulsbu sist søndag. Mye snø over ca. 1300 moh. Men smelter raskt. Skal du gå en del høyere ruter, må du regne med mye snø på flatene og i skyggesider. Sør og vestflanker er stort sett rimelig snøfrie.

Drikkesystem: Platypus med slange - funker greit om sommeren, men er uten noen form for isolering, så den fryser nok ganske raskt om vinteren. Har slitt ut haugevis med G1000 bukser. Buksene er utrolig gode å ha på, tørker usannsynlig fort når de har vært våte. De er relativt varme, så det blir nokså klamt i varmt vær. Jeg bruker dem ganske hardt, og sliter med at de til stadighet går opp i sømmen i skrittet. Har hatt 4 par de siste 4-5 årene og bortsett fra slitestyrken har jeg bare godt å si om dem - kanskje med unntak av at Fjellräven er så utrolig barnslige at de syr på et svensk stoff-flagg på alle buksene. Greit nok at de lager bra bukser, men det trenger da ikke å gjøre dette? Jeg ville synes det var like dumt om det hang et norsk flagg på alle Norrønabuksene.

Jeg har ingen gode nærbilder, men har gått opp der sensommeren og det er lite sprekker der, blir nesten for drøyt å kalle det brefall. "Brefallet" kan dessuten omgåse i kanten, på fast fjell både til venstre og høyre. Dersom du vil prøve stegjerntaggene i bratt, men nesten sprekkfri is, anbefales breklatten øst for Rasletind øst (ses godt fra valdresflyvegen). Denne er bra bratt, med kompakt is hvor man kan teste både skruer og stegjern en god times gangtid fra veien.

Så de har ikke fått snapshotet et bilde av bilen sin hvor reg.nr. er leselig da ?

Semelholstindtraversen 18.07 - Eventyret om de tre fjellgeitene som skulle til topps for å svette seg slanke Det var en gang ei jente fra østlandet som var redde for luftige egger, bratte stup og dype avgrunner. Så var det en en staut kar fra vestlandet som knapt kan få det bratt og luftig nok. Sammen med disse skulle en småfet fjellgeit fra Valdres forsøke å svette seg slank på vei til den skumle Semelholstinden. Men før de kom så langt måtte de over den kvasse trolleggen hvor bergtrollet passet både vel og godt på hvem som fikk passere, og det hadde nok hendt både titt og ofte at vågale fjellgeiter hadde blitt vippet av eggen og sendt hodestups nedfor de ville styrtningene ned på de hvite snøhengene som omgir bergtrollet på nesten alle kanter. Ulikt andre eventyr var det verken prinsesser eller aksekladder med i dette eventyrt, men Line var vel en krysning av prinsesse og askeladd, mens Torgeir og meg selv tør jeg ikke å plassere noe nærmere inn i Asbjørnsen og Moes verden. I alle fall gikk det slik at Line og Morten møttes ved Vågåvatnet tidlig en skyet og trist mandag. Ved bommen til Leirdalen kom for anledningen ridderen Torgeir og tilbød seg både bompenger og skyss like før Line fikk sneket 40 kr. ned i den forseglede og armerte bomtønna. Sammen rullet fjellgeitene oppover den frodige Leirdalen, forbi ekte geiter, sauer og kyr opp til den fjerntliggende utposten Leirvassbu, dypt inne blant troll og jotner. For å gjøre noen små sprang så tuslet vi gjennom Kyrkjeglupen hvor det ble heftig diskutert om sikring skulle benyttes, men under tvil ble tauet, som Line askeladd for anledningen bar, liggende i sekken. Torgeir vill helst springe rett opp fjellsiden mot trolleggen, men hans fornuftige turfølge fikk overtalt ham med at bare han gikk en stor omvei så ble alt enda mye mye bedre. Jeg vet ikke hva Torgeir tenkte da vi strevde oss 1 skritt opp og som regel et skritt tilbake igjen opp den lause moreneryggen, men omsider var vi oppe på en fast og fin fjellrygg som førte oss opp til trolleggen og varden på Nørdre Semelholstinden. Line, prinsesse og askeladd, som var så redd for smale egger holdt seg trygt unna alle stup, mens Torgeir spratt som manne med sjumilsstøvlene fra stein til stein høyt oppe på kammene. På toppen satt Torgeir og gliste, mens Line var litt bleik om nebbet. Jeg prøvde å berolige henne med at bare hun fikk den fine oransje hjelmen på, så ville alt bli mye bedre og enklere. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene fortsatte med flotte runde hjelmer på hodene. En egg som kan omgås, unngås, eller som vi gjorde: "gåes" Noen meter var unnagjort da Line bråstoppet, omtrent som ei elgku når hun får øye på en rosa elgokse. Stiv som en ispinne proklamerte hun høyt og tydelig at: "Nei, har kan'kke jeg gå". Torgeir fisket hendene ut av lomma og prøvde å lete etter årsaken til denne bråstoppen, men sindig som han er, gikk det ikke mange sekundene før han tilbød seg å ta frem tauet. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene trasket bortover ryggen med en salig tausalat mellom seg som stadig hang seg fast her eller ble tråkket på der. Så med ett kom de til en hammer. "Rappellere", sa Morten. "Ned i flanken", sa Torgeir. "", sa Line og satte seg på en stein med ryggen mot kjøreretningen. "Følg rygg vær trygg", messet Morten gjentatte ganger, en god leveregel han lærte av Kim på Bruri noen uker tidligere, og forsatte: "Gå i en flanke, og den vil deg banke,... banke banke banke", og snart ga Torgeir etter og rappell ble det. Rappellfester var det ikke, men vi fant noe som lignet. Mens jeg studerte "rappellfeste" satte Torgeir utfor den første hammeren. Etter tre små hamre var vi alle nede på bandet mot Semelholstinden og den virkelige trolleggen der det store bergtrollet bor. Vi hadde lagt igjen et par fargerike båndslynger, mon tro om dette offeret var nok til å blidgjøre ham? Løst løst løst løst løst Det manglet bare gule refleksvester og industrihjelmer før vi kunne bli tatt for å være på offisielt oppdrag der vi gikk og ryddet eggen. Stein på stein dundret ned fjellsiden mot Visbrean mens kruttrøyken rev i nesa. Tåkeskyene som hadde skrapet borti Urdadalsryggen, Semelholstinden og Visbreatinden gikk etter hvert lei og reist bortover mot Hurrungane for å lage krøll for stakkarne som skulle på Storen i dag. Line hadde i mellomtiden blitt varm under hjelmen og blomstret nå som en ekte fjellprinsesse. Terskelen for å fiske frem tauet sank til stadig nye og faretruende lave nivåer så vi ryddet oss raskt og effektivt vei bort til selve ryggen mot Semelholstinden. Den første biten var grei, omtrent som Besseggen eller litt enklere, så litt flatt og så litt smalt og så litt luftig og så veldig luftig og så litt tau og så veldig greit og så opp til en topp. Der satt vi da. Line var fornøyd med seg selv, og vi var fornøyde med Line, og utsikten og turen, og livet, og sikkert noe annet også. Så ble det smalt igjen da. Ny rappell, nye muligheter. Vi skrapte stadig vekk litt flass av ryggen på bergtrollet, men ennå hadde han ikke vippet oss av. En skremmende løst steinhaug ble passert før meg og Line karret oss opp på enda en topp, mens vi betraktet fjellhelten Torgeir som med sine mekaniske innretninger fant ut at toppen vi nettopp hadde vært på hadde en primærfaktor så stor at Lines lillebror, Kim, ikke fikk sove den påfølgende natten eller de neste tre. Line derimot strålte som en nymelket geit et kort øyeblikk over denne realiteten, før virkeligheten igen vekket henne og nebbet bleknet. Vi hadde nemlig det verste igjen. 30 cm bred var ryggen. Litt grums og stup på høyre side, et par meter BRATT sva på venstre side før stup. Disse 30 cm. bestod stort sett av grums, løse blokker og småstein. Jeg ryddet litt før Torgeir kom og fikk klargjort et nytt rappellfeste. Litt småkronglete fikk vi jobbet oss bort til siste utfordring, en 15 meter høy hammer, porøs som f. og det eneste stedet som klatrefører for Jotunheimen finner verdt å nevne i sin beskrivelse av denne travers. Fjellgeiten Torgeir fikk sondert seg opp, mens Morten sikret og Line så på. De to sistnevnte kunne vel tidvis tas for å tilhøre saueslekten og ikke fjellgeitfamilien, men tapre var de. Klatringen var aldri veldig vanskeli, men noen litt høye opptak satte sine tydelig spor på Lines knær. Det skumle var egentlig at det var meget utsatt og ikke rent lite løst, men trygt forankret i den 50 meter, gulfargede navlestrengen, var det mest moro. Snart kunne vi fornøyde konstatere at nå var vi på bergtrollets hode, og ned nakken til den hvite t-skjorta var det ingen problemer mer. Retur Ned breen, snøfonner til langvatnet, nesten snøfri sti til Høgavlent og til Leirvassbu. Hjemme 01:00. Pizza, dusj og seng. Jobb i dag. Ja jeg kan fatte meg kort når jeg anstrenger meg Takk til Torgeir og Line for et solid og fargerikt turfølge. Takk for at dere bar tauet 98,2% av turen, og takk til bergtrollet for at vi fikk lov til å slippe levende over deg. Til de triste, alvorlige og seriøse: Denne artikkelen er satt litt på spissen, med litt sarkasme og noen internhumoristiske vendinger, men det var en spennende rygg / egg, ikke spesielt vanskelig men med mange punkter. Litt som en løs og uryddig variant av Skagastølsryggen som jeg sa til Line. (Line sitter allerede hjemme og planlegger Skagastølsryggen - er du klar Kim?) Bilder kommer.

Det var noen nydelige bilder. Glittertindenbildet var en perle, og jeg falt også pladask for det av Memurubu. En liten ting til bildetekstene dine: Du skriver om utsikten fra Glittertinden: "ser Store Skagastølstinden OG Storen." Det er jo samme feil så den OG'n blir litt dobbelt dobbelt Det nederste av blomsterbildene er et vakkert eksemplar Blålyng.

I alle fall det lokale lensmannskontoret. En epost til Gaustahytta hvis de har noe slikt, er sikkert ikke dumt det heller, men det er jo også grenser for hvor mye man skal anstrenge seg for et (trolig) relativt rimelig digitalkamera.???

Tom has pretty much mentioned the guided glacier options in Jotunheimen. At least the nice ones. If you're primarely interested in glacier I suggest you head for the Jostedalsbreen area. This is the greatest glacierarea of southern norway and many of the icefalls offer guided tours. Try www.bfl.no or www.bre.no or www.oldenaktiv.no

Summit mener vel egentlig at en hver privat grunneier må få lage traktorvei der det passer grunneiern? Jeg mener det er for mye privateid natur i dette landet, og jeg er ingen sosialist egentlig

Besseggen er bra, og ut fra et kommersielt perspektiv er nok det de gjør det rikige. Det er eneste måten å få vegetasjonen til å vokse igjen inn mot motorveien. Dette blir nok et utstillingsvindu for DNT hvor de kan skryte fritt, mens søpla og ødelagt vegetasjon flyter fritt andre steder. DNT burde: A) Helt og holdent slutte å markedsøfe Besseggen. Se på sine andre engasjementer, hvordan myrhullene vokser og søpla flyter i DNTs kjølvann. Ta f.eks. en sti som Eidsbugarden - Gjendebu langs Bygdin. Jeg tipper at de spredte forsøkene på plankeutlegging der er det hytteeierne som står for. DNT lovpriser rutene sine, samtidig som de ikke gjør en dritt for å vedlikeholde stiene på en skikkelig å forsvarlig måte, men voldsomme brobyggverk over sekundærløpet til Hellstuguåe, det må de lage, enda elveløpet er tørrlagt halve sommeren. Nei, huff - når jeg blir emosjonell, kan jeg nesten bli litt enig med Espen.

Turistnæringen er Bukken og Havresekken altså. Her i Valdres har vi familien Hovi, som har grafset til seg nesten hele Beitostølen, og som finner på stadig nye ting for å trekke til seg "late" turister med penger. I år arrangerte de 17. mai lunsj på Raslet mot Rasletinden, med scootertransport av mat,bord og kokker selvsagt. Slepphendte kommunen Øystre Slidre som Hovi har halvveis i lomma si (største privat arbeidsgiver i kommunen etc.) ga disp. og unnskyldte seg med at det ville være et engangstilfelle pga. 100 årsjub. for unionsoppløsningen. Hoviene har selvsagt allerede gått ut i media og sagt at de håper det blir årvisst. De har og en tendens til å markedsføre ting før endelig godkjenning foreligger fra Øystre Slidre nikkedukkekommune, tegn på å være i lomma??? Hoviene har selvsagt uttalt seg positivt til større cruisebåter på Gjende og hyppigere trafikk og enklere regelverk og kort sagt alt som kan bidra til å kommersiallisere Jotunheimen. Så disse turistgutta bør holdes langt unna naturarven vår, i alle fall i beslutningsøyemed. Et lite innspill til slutt: Hoviene har bygd en asfaltert bilbane i alpinbakken sin på Beitostølen, for øvrig ikke noen stor sak, men når man tenker på at liksom Beitostølen skal være et tradisjonelt norsk fjellsted kan man lure på hvorfor de har installert en tyskinspirert bayersk "pølsebod" med Bratwurst i bånn av bakken? Tyskere og Sveitsere ville vel aldri plassert et "norsk" stabbur med geitost salg midt i sine tradisjonelle turiststeder. Hvis noen synes dette var litt negativt ovenfor Hoveie, er nok det riktig, jeg misliker en del av fremgangen og fremtreden deres på Beitostølen, noe som er min personlige og oppriktige mening. Når det gjelder temaet i tråden. Flott at fjordene kom med som første naturarvsteder. Endelig en bekreftelse på unikt naturlandskap i Norge. Røros kom jo med for kulturen og ikke naturen. Så får heller myndighetene passe på og holde næringen i tølyene. Kanskje ikke så realistisk hvis blodrøde arbeiderpartiet kommer til makta, et parti som er rimelig stutt-tenkt og blasse i miljøpolitikken (om de har noen reell miljøpolitikk da). Tenker med gru på hvordan turistnæringa kan komme til å få herje og rote i fjellheimen om AP kommer til makta. Hehe, sterke meninger her - kommer vel noen mothugg fra Panda eller andre

Gikk stort sett på fonna og traverserte nedre del av ura mot høre og kom ned ved Ytre Langholstjernet.

Dette minner meg litt om Jürgen Brenneis, mer alpinist enn klatrer, men en som var på topptur alltid. Vi var litt i kontakt med ham i forbindelse med hans toppturer i Norge og han lånte oss sogar et par bilder til etojm.com sidene våre. Det ble så helt stille, men til slutt på en eller annen måte fikk vi greie på at det hadde gått galt. Akkurat dette var vel ikke nødvendigvis et spørsmål om grensepressing, kanskje vel så mye uflaks, men det var akkurat det samme med en person som hadde en omfattende fjell-hjemmeside. Det som jeg synes er litt pussig er at ingen av hennes kjente e.l. har skrevet noe, en notis, et minneord et eller annet på sidene hennes. En kompis av Brenneis skrev en kort notis på sidene hans. http://people.freenet.de/thehighrisepages/jotbe/

Anders: Det var et interessant bilde. Det viser jo hvordan heten de siste 2-3 uken har flådd av nesten all snø'n som lå. Kim: Ikke skyld på meg a' Bare innrømm det at du foretrekker å ligge på campingsenga og nippe til forfriskninger og lese "Se og Hør", mens garasjen står der ertende og avviser alle dine rivningsforsøk. Men ikke glem: Det er ingen skam og bite i de sure jordbæret og ringe til et lokal "Buldozerfirma" Du kan jo stikke til fjells mens de buldozerer garasjen din til flatmark og etterlater en pen støvsky som legger seg tørt over hele nabolaget.

Var i grunnen mentalt klar for tur igjen, selv om knærne protesterte høylydt i dag. Værmeldinga varslet mørke skygger over de tiltenkte Hestbrepiggane og jeg satt kun igjen med et godværsmeldingsalternativ fra min liste: Rondane, pusling i Smiubelgin. Det var et par varianter der jeg gjerne ville ha gått, og dessuten ønsket vi oss et litt bredere bildematerialutvalg fra Trolltinden. Tidlig start! Jeg fikk med meg Øyvind, min uvurderlige sportråkker fra Gjertvasstindturen tidligere i våres på tur, men han skulle tilbake til jobben som bomvakt ved Dalsnibba så siste korresponderende buss gikk fra Vågå 15.35 I full fart foreslo jeg å møtes 03.00 på Bessheim, noe som innebar vekkerklokke klokka 01.30 (jeg la meg godt over 23:00) Iskald morgen Det var bikkjekaldt kl. halv fem i Rondane. Nordvesten dundret inn over flyene og hadde ikke mange plussgradene medbrakt. Litt høyere var vann frosset til is og snøen var betonghard Flora og Fauna Rondane er vel kanskje ikke noe flora og faunaparadis, i alle fall ikke for oss som foretrekker svulmende blomster i flotte farger. Det som slo meg var imidlertid horder av blålyng i blomst. Det var nesten som tepper. Ei rype skremte vi opp og for øvrig var det en del hei hei rop fra tue til tue mellom Heiloene. Snøspurven var på plass i høyden og for øvrig fikk jeg ikke med meg stort. Været Som nevnt var det svinekaldt i starten. Vinden blåste med destabiliserende styrke fra nordvest og kalde, klamme tåkeskyer la seg på Steet og Trolltinden i starten, men utover dagen klarnet det opp og vinden løyet litt. Det ble værmessig en skikkelig stilig dag til slutt. Turen Turen gikk fra Spranget inn i Kaldbekkbotn og opp ryggen mot sør, sørøst rett fra botn og opp til Storsmeden. Litt laus skit i starten, deretter kosetur med en del fin og fast, nokså bratt Rondaneklyving på slutten. nordvesttoppen på Stormseden ble besøkt og skarmålt til 8 meter, toppen ca. 2001 / 2002 moh. Altså ut av alle lister også de sære Vi fortsatte ned i skaret mellom Kaldbekkbotn og Langholet og videre traverste vi flanken mot skaret som forbinder Steet med ryggen i retning Trolltinden. Vi psyket oss begge godt ned, og var mentalt forberedt på å snu. Konklusjonen er vel at det kan være bra å psyke seg ned. Det er etter hvert nesten "sti" mot Trolltinden fra denne kanten og den var overraskende enkel. Eneste for oss isøksfrie var ei BRATT snørenne som måtte krysses før vi kunne begynne på den flotte og lettklyvde flankeryggen opp mot toppeggen. Der var det litt skummelt og utglidning ville vært kjipt. Toppen ble nådd i et mordertempo (bussen fra vågå 15.35 må vite). Vi returnerte mot nord via fonner og storgrumset urd og ut i Langholet. Langholet var en lang oppoverbakke i stein stein og atter stein. Stigningen til bandet mot Kaldbekkbotn var seig og litt nedi Kaldbekkbotn ble alt håp om å nå bussen kastet over bord. Etter en fin fin tur i flotte Rondane (altså det finnes bare ett Rondane på jord, og det er i Rondane. Ingenting er som Rondane. Det kan være bedre eller verre, men ikke som Rondane ) landet vi på en overfylt parkeringsplass ved Spranget i steikende sol. Med hjelp av en cola klarte jeg å kjøre hjem med åpne øyne. Ble som vanlig en lengre tur enn planlagt.

Glemte S1, men målte på S2 som hadde noe over 10 meter og er grei. S1 var ikke så farlig fordi den med gooood margin var utenfor / innenfor de kriteriene jeg opererer med: hhv. 10 og 50, men kan vel egentlig ikke fatte at den er stort mer enn 20 meter. Det var ikke langt opp fra skaret...

Tom, mannen er på fjelltur - drifter og kjønnslige avsporinger blir blåbær i forhold til storslagen fjellnatur, fosser i fri utfoldelse og blaut snøfonner. Det er klart han hilser genert og farer videre. Huldrer og andre enslige fjellfruer er farlige greier.... Ikke sant Kristin?

Var du på Søre Nål? Nå er det jo stor forskjell på folk, men vil du virkelig hevde at Søre Nål er småklyving? Store Skagastølstinden er vel da klyving og klatring er noe man stort sett bare gjør i Trollveggen? Er for øvrig enig i at de andre nålene og resten der oppe kan betegnes som klyving eller småklyving, men stusset litt på småklyving til Søre Nål. Da er etter min mening mer eller mindre hver eneste topptur i Jotunheimen også de som normalt gjelder som "klatretopper" kun småklyving

Er det noe spesielt med Fåbergstølsbreen i år? Vi gikk opp der på ski midt i mai, eneste som slo meg var at brefronten var temmelig bratt en del steder, men kommer dere dere først opp på bretunga er det jo kjempefint. Kan ikke tenke meg at det er så vanskelig, og anmarsjen er kort fra veien, så noen stor bomtur risikerer du ikke. Skulle det ikke gå er det jo bare å tusle til en annen bre. Nigardsbreen, Lodalsbreen, Tuftebreen eller noe lignende.