morten

Da var toppen nådd, men skikjøringen er ennå ikke bekreftet eller avkreftet: http://www.dagbladet.no/sport/2006/05/16/466362.html

Iflg. everestnews.com har en tjeskkisk klatrer som deltkok på ekspedisjonen til Sven Gangdal omkommet på grunn av fall. Hvordan dette påvirker ekspedisjonen er uvisst. På bakgrunn av hjemmesiden til Sven kan man få inntrykk av at dette mere er to tsjekkere som har slengt seg på ekspedisjonen, mer enn at de er sentrale deltakere? Helt upåvirket kan vel de andre dog ikke være? Han var for øvrig ganske høyt på fjellet (8300 moh). Det har vært mange på Lhotse i de senere dagene, men jeg tror ikke Sven har vært der.

Har ikke gått der, men var en tur på Bitihorn i går kveld. Masse kuldegrader i fjellet nå. Ikke no nysnø riktignok, men fra Vandrerhjemmet er det sammenhengende hvitt med unntak av en og annen stein. Holder kulda seg forblir nok snøen bra. En del sorte flekker i sørhellingene, men det blir bedre og bedre jo høyere du kommer. Leirungsdalen og Leirungsåe er nok et annet kapittel i nedre del.

Crispi Besseggen er fjelltøffel. Skal du ha noe mer lyninngått må du vel skaffe deg en fjelljoggesko e.l. Skikkelig solide fjellstøvler med stivt lær og såle gås etter min erfaring knapt inn. Har hatt både stegjernstøvler fra Scarpa og La Sportiva, og den dagen sålen er utslitt har ennå ikke skoen vært ordentlig inngått. Av vanlige fjellstøvler har jeg prøvd Scarpa SL, La Sportiva Tibet og Besseggen. Besseggen er favoritten, selv om det kan innvendes at ankelstøtten er noe dårlig gjennom at støvelen er så myk og fotvennlig som den er. Det er nok forskjeller på støvlene, men ved mye bruk på steinete underlag slites de nok ganske fort. Sømmen har ikkke vært problemet for meg. Vibram sålene er nedslitt etter et par år med mye bruk, og så går det fort hull på siden av rista som resultat av støt og slitasje mot skarpe steiner nettopp her. Hadde jeg vandret på vanlige stier, tror jeg nok støvlene hadde holdt en del lenger. Det må også sies at jeg er gjerrig med å spandere vedlikehold. De som selger rekvisita for skovedlikehold er selvsagt ivrige på å selge inn dette, men jeg lurer på om det er så mye å vinne på dette når sålen ofte er det som slites først lell?

Erik: Det ser helt flatt ut til varden, men når man er der heller det nedover mot varden. I tillegg spiller betraktningsvinkel (og kameravinkel) en rolle. Når helningsvinkelen blir så slak som her, er fotodokumentasjon dårlig dokumentasjon, i alle fall fra en vinkel. Det må nok noen opp for å måle. Personlig håper jeg ikke den er over 10. Jeg var sjeleglad da jeg med en viss grad av sannsynlighet fikk målt M2 til like under 50 m og dermed kunne skyve den over i den grå sekundærtoppmassen.

Bratte sva i starten under en nokså bratt bretunge.

Heldigvis ligger Leirvassbu på ca. 1400 moh. Fin beretning OP. Spennende å lese om omveien deres til Store Ringstinden også. Sprekt av sønnen din disse to dagene.

Gratulerer Erik! Ikke mer og si, og jo selvfølgelig bildene. Flott lys og et par riktige blinkskudd. Det var på tide. Har jo selv vært med deg oppi der og opplevd hvilken magisk tiltrekningskraft du har på grautværet når du er på de kanter. Et skyfritt Norge var det som skulle til for å bryte forbannelsen.

Det var nok ikke en så veldig imponerende tur tatt i betraktning at jeg med min foranhengende pudding gjennomførte den, om enn i en noe tvilsom stil på slutten. Det som gjorde turen litt spesiell var at man gikk forbi atkomsten til en drøss 2k topper før man nærmet seg foten av sitt eget mål, og de stadig vekslende utsyn: Først inn i Leirungsdalen med Munken og Kalvehøgde, etter hvert dukker Kvitskardstinden opp. Lenger oppe i dalen åpenbarer Leirungsbrean seg, og V. Leirungstindens sørvegg dukker opp. Snart titter plutselig Torfinnstindanes nordvegg opp til venstre, mens Langedalstinden lenge har syntes som en fjern disdott i skaret mellom Kvitskardtinden og Mesmogtinden. Vel nede i Svartdalen er det atter nye syn. Knutsholstinden på høyre side og Svartdalspiggane der fremme. Vel oppe på Svartdalspiggane er det atter nye utsyn. Alt i alt en meget variert tur. Jeg hadde lyst til å gå Svartdalsbrean, og en titt på kartet viste at det ikke var sååå langt. Det å planlegge og gjennomføre en ny tur er ofte like spennende eller mer spennende enn bare det å ha fått et nytt kryss i lista, derfor er det nok og ta av i Jotunheimen for meg ennå. Føret var egentlig det verste.

Andre elementer: Et stopp på Skogadalsbøen, med mulig dagstur på den fenomenale Gjertvasstinden. Gå ned Utledalen, spesielt på vestsiden på gjengrodde stier i uveisomt terreng, setter vel Aurlandsdalen i skyggen. Å stå på Store Hellstugutinden i godvær - min yndlingsutsiktstopp i Jotunheimen. Leirungsdalen - kanskje den mest sjarmerende dalen i Jotunheimen. Torfinnsbu - Etter manges mening den mest sjarmerende betjente hytta i Jotunheimen. (Kontrasten til f.eks. Spiterstulen og Memurubu er enorm). Å sy sammen en tur har dere vel lyst til å gjøre selv, men som Langbein sier: Hvis man vil, trenger man ikke å gjøre en rundtur ut av dette. Skal man gå ei uke, går det fint an å gå på tvers. F.eks. Valdresflya - Torfinnsbu - Gjendebu - Spiterstulen (med Hellstugutinden) - Olavsbu (ev. via sørskaret og opp på Kyrkja som en snarvei) - Skogadalsbøen - Gjertvasstinden - Utledalen / Hjelle.

Du poster flittig rapporter fra fine turer som sjeldent sier meg noe, men denne ga litt assosiasjoner. Den gangen (blir vel entall det) jeg var på fjelltur i området var vi på de trakter. Var en tur på Slogen og så skulle vi opp på den 1419 toppen sørøst for Brekketindene. Jeg psyket ut like under toppen, men turfølge gikk opp. Var nok ikke akklimatisert for Sunnmørsvandringer den gangen Flotte bilder - var vel omtrent like varmt i høyden der oppe som det var i Jotunheimen i går, eller?

Brått kom den Etter en forholdsvis kjølig april og en 1. mai hvor vi våknet til nærmest vinterlige forhold utenfor huset er det utrolig hvilken forvandling som har skjedd på 5 dager. Boligfeltet vårt var stort sett dekt av snø og hvitt var det både her og der. I dag er det bare en og annen snøhaug igjen. Og i fjellet? Etter en april med mye snø og kalde temperaturer, ja til og med et par dager inn i mai var det kjølig, skulle man tro det holdt en stund, men neida.. Valdresflya varmere enn Skrautvål Svein Arild hentet oss i Skrautvål litt over seks og gradestokken viste knapt 3 grader. Den disige luften som hadde ligget over landet et par dager var fortsatt like disig, så disig at man så vidt kunne ane Bitihorn på vei oppover Østre Slidre, og Kalvehøgde var helt borte i disen. Kl. 07 på Valdresflye var det allerede 5 grader og masse smeltevann i veibanen. Håpet om en god og solid morgenskare forsvant. Det hadde vært en mild natt i fjellet. Leirungsdalen Vi parkerte i den siste svingen før Heimdalsmunnen og kunne skli av gårde på litt ustabil skaret på skrå ned til Leirungsåe og etter hvert inn i Leirungsdalen. Leirungsåe var allerede full av overvann og ikke god å krysse her nede. Inne i Leirungsalen var det en hel haug med telt. Fint å våkne i teltet i sånt vær ja. Bortsett fra et par bare flekker var det stort sett sammenhengende snø, men snølaget var tynt. Skaren gikk raskt over til våt snø og at vi vant høyde hjalp lite. Snøen var våt okke som. Med feller gikk det tregt på den sugende snøen, men vi gikk traust og flittig og kom da opp til Svartdalsbandet snaut 4 timer etter avmarsj. Tapt høyde Etter en god pause forlot vi Julia og skled ned i Svartdalen. Egentlig ganske demoraliserende å tape 200 høydemeter på denne måten når man egentlig er ute for å vinne høydemetre. I vesthellingene til Leirungstindens sørrygg hadde det gått store våte flaksskred som strakte seg nesten helt ned i Svartdalen. Etter høydetapet var det bare å gå på igjen med fattet mot og vinne ny høyde, noe vi fikk rikelig anledning til etter et par korte kilometer sørover Svartdalen. Vi skrådde opp mot Svartdalsbrean og svingte inn på denne. Breen bød på en nydelig oppstigning til bandet mellom Langedalstinden og Svartdalspiggen (hadde vært fint å gått til bandet mot Mesmogtinden også). Den kostet riktignok litre med svette under den stekende sola. Rimelig gåene (i alle fall jeg) kunne vi omsider innta Søre Svartdalspiggen. Utsikten ble noe begrenset av den kraftige disen. Alt utenfor Gjendealpenes porter var nærmest for tåkete silhuetter å regne. Svein Arild, sprek som han var og med større bestigningshunger, fortsatte nordover mot Midtre Svartdalspiggen, mens jeg kula'n ved varden. Tom som jeg var for drikke, ble det likevel sparsomt med innhenting. Langedalstinden Langedalstinden var neste mål - Oppstigningen gikk greit med tiden til hjelp og fra toppen kunne vi skue over til Svartdalsbandet. Det var et godt stykke dit, og i alle fall ikke noe poeng å minne seg selv på at derfra igjen var det ytterligere snaut 15 km til bilen. Østeggen på Langedalstinden var et flott skue, jomfruelig og hvit med store skavler ut mot breen i nord. I sør lå Bygdins isflate full av overvann - neppe festlige å gå på ski der nå lenger nei. Lang hjemtur Det var selvfølgelig litt surt å slite seg opp kneika til Svartdalsbandet mens ettermiddagssola hadde fri innstråling fra sørvest, men det meste går på et vis bare man tar tiden til hjelp. Etter å ha gått nordsiden av dalen innover, valgte vi nå å holde sørsiden, i mest mulig skygge, over deler av Leirungsbrean. Den største av Leirungsbrean har et virkelig spennende brefall som stadig lokket blikkene våre til seg. Nedenfor breene ble gjennomslag stadig mer hyppig og ikke sjeldent opplevde vi at under snøen skjulte det seg både sørpe og vann. Det var derfor en lettelse da vi kom så langt at andre hadde gått opp spor. Det var til stor hjelp de siste 7-8 km, selv om det fortsatt ble en del bading på skiene våre. Det er utrolig hva et bra snøfall og lavere temperaturer kan gjøre for skiføret, men jeg sitter med en sterk følelse av at i alle fall i lavere fjellstrøk synger skisesongen nå på siste værset. Med ytterligere noen dager med denne tropevarmen vil mye forsvinne. Dessuten var snømengdene i utgangspunktet små. På vei ut Leirungsdalen hadde vannmengdene allerede brutt opp elveløpet på flere steder som var snødekt da vi gikk inn på morgenen. Legger ved et par bilder til slutt.

Det svir ikke på pungene til DNT direkte. Det svir kun indirekte dersom det A:) Fører til at dyktige folk ikke lenger ser seg i stand til å drive som hyttvertskap eller B:) Gjester synes det er så kjipt på Rondvassbu at de velger bort stedet til fordel for private alternativer, alternativt lar være å gå i fjellet fordi det ikke er nok av ønskede fasiliteter og tilbud, i dette tilfelle ølservering. Det er mulig DNT tenker på slike inkonsekvenser. På den annen side, skulle DNT gjort noe med det, måtte de enten forbudt alkoholservering på alle betjente serveringssteder innen nasjonalparkgrenser, eller på alle betjente hytter - et eller annet som var rettferdig, og de måtte sannsynligvis startet med å si opp eksisterende avtaler med driverne da disse pr. i dag har avtaler med DNT som enten ikke regulerer området alkoholservering i det hele tatt, eller som tillater det. Tipper avtalene med DNT ikke berører alkoholservering eksplisitt i det hele tatt, og at det inntil DNT velger å si opp avtalene med sine drivere kun er et forhold mellom de (fortsatt) selvstendig næringsdrivende og den aktuelle skjenkebevilgende kommune. I tillegg kan man jo tenke seg at nasjonalparkmyndighetene kunne gått inn med forbud mot alkoholservering i nasjonalparker på generelt grunnlag, men jeg tipper det er en ganske søkt problemstilling. Men mitt poeng er at DNT, primært foreningen DNT Oslo og Omegn ikke kan gjøre noe med dette uten å si opp eksisterende avtaler og lage nye avtaler. På en del hytter hvor driften knapt går rundt for vertskapet er nok ølservering en ikke ubetydelig del av bruttofortjenesten som holder hodene til driverne over vannet.

Problemet vårt er en ufleksibel nattestenging av Valdresflye (uansett hvor bombehøytrykk det er), dvs. vi slipper ikke gjennom bommen før kl. 07, dvs. turstart litt over halv 8, og da skull vi helst vært minst på Svartdalsbandet allerede. Og nei, ingen smiley bak, er så mange som synes jeg syter og klager så fælt, at jeg tar det innover meg

All ølservering e.l. på DNTs betjente hytter tilfaller IKKE DNT men hyttevertene som er selvstendig næringsdrivende. Det er altså en faktafeil i din saksfremstilling der Svein. I den grad DNT tjener noe særlig på de betjente hyttene sine, er det fra overnattingsdelen. DNTs normalavtaler gir hyttvertskapene (selvstendig næringsdrivende) inntektene fra serveringen. Tipper at hyttedriften ikke er noen god butikk for DNT selv, så akkurat den biten synes jeg er uproblematisk i forhold til det kommersielle. Man skal heller ikke se bort fra at det i en del tilfeller er disse selvstendige næringsdrivende som presser på for transportløyver og som søker om skjenkeløyver etc. Tror ikke DNT har noe annet forhold til dette enn at de rett og slett ikke legger seg bort i det. Men i forhold til motorisert persontransport synes jeg DNT burde satt foten ned i forhold til hyttevertene, men samtidig blir det en konfliktsituasjon. På en del hytter er inntektsgrunnlaget spinkelt og det kan være vanskelig å finne vertskap og DNT ville ikke risikere å miste vertskapet? Kanskje må DNT vurdere å A) subsidiere enkelte hytter eller gjøre dem om til selvbetjente i stedet for å møte seg selv i døra gjennom måten "franchisetageren" driver stedet på.?

I følge visse tidligere artikler i medier om at "kåte kvinnfolk i 40¨årene til tider kunne bli plagsomt for bl.a. hyttevertene, kunne det kanskje vært behov for noen flere kåte fjellelefanter til å dekke etterspørselen og fokusere litt mer på damene og litt mindre på tindene

Nåvel for å oppsummere litt - (Agnar:) Det er vel kun visse, begrensede deler av DNT virksomhet i alle fall noen av oss er kritiske til. Det ene er vel i noen tilfeller en tilsynelatende litt for kritikkløs innfrielse av etterspørselen etter tilrettelegging og komfort og for meg personlig er det bruken av motorisert kjøretøy til persontransport for å hjelpe enkelte hytter å overleve økonomisk i vintersesongen, et marginalt tiltak som dog i mine øyne fratar DNT enhver troverdighet i debatten om motorisert ferdsel i utmark. Jeg synes DNT er kjempebra jeg, og at de har spilt en veldig viktig rolle i å gjøre friluftsliv attraktivt for hvermansen, men jobben er stort sett gjort på tilrettlegginssiden. Informasjon kan fortsatt bli mer omfattende og bedre, men trenger man flere broer, merkede stier, flere hytter? Det er jo et enormt utvalg allerede, spesielt av ubetjente og selvbetjente hytter.

De har vel alltid blod på tann. Så lenge vekst og økende profitt er et av de primære suksesskriteriene vil de forbli slik. Men det er nå ikke Hafslunddirektøren som bestemmer dette. Det er vel et større problem at stadig større velgergrupper kanskje kommer til å slite med høye strømregninger, kanskje i kombinasjon med en mulig fremskritsspartiregjering neste gang gjør vel slik kortsiktige løsninger som litt ekstra vannkraftutbygging godt mulig. En ting er å modernisere eksisterende anlegg uten å gjøre tilleggsinngrep, noe som absolutt burde gjøres, og om nødvendig gjerne med litt statsstøtte. De kan legge hver en bekk i rør om de vil, det vil neppe dekke fremtidens energibehov likevel, og hva sitter vi igjen med? Ingen uregulerte vassdrag? De ikke økonomiske interessene som vassdragsvernet representerer skulle hatt en solid prislapp som var bakt inn i kostnadskalkylene ved nye utbygginger slik at prisen for utbygging hadde blitt en helt annen.

Skal minst på en fjell tur, men som autorisert sytepave og sutrekopp er jeg bekymret for at morgenskare ikke skal finnes og at føre vil bli ekstremt råttent og tungt med dagtemperaturer så høye at de egner seg bedre for appelsinkos på liggeunderlaget enn et godt dagsverk - evige salte svettebekker som vasker med seg all solkrem man forsøker å feste til huden og en svimmel fornemmelse av solstikk. Kanskje man helst burde gå til natten likevel?

Er riktig det Snilen, problemet er eventuelt (for oss problemfokuserte er det alltid potensielle problemer) er at det kan bli en for varm værtype, slik at snøen i store deler av fjellheimen får en for problematisk konsistens (les bløt og råtten). Hvis natteskare i tillegg ikke dannes eller bare så vidt dannes, er det begrenset hvor mye tidlig eller endog nattlig start hjelper. Men jeg til helga er det fri og da får beising, dekkskifte, hagerydding, og andre dårlige unnskyldninger vike for turplaner

Hvis ikke frekvensen økes hva er det å bli forbannet for? Gjende IV er allerede en meget støyende farkost. Det blir liksom ikke den store forskjellen. Kanskje heller en litt større båt enn økt frekvens. Gjende som naturperle og idyll blir uansett redusert av motorbåter som går i skytteltrafikk. Men sånn er det nå bare blitt og sånn er det. Jeg blir ikke forbannet av det. Gjendeosen parkering er uansett det styggeste såret langs Gjeddes bredd.

Tom: Ja man bør vel fortsatt (håper jeg) basere seg på at en gjennomsnittlig middagsgjest på fjellhytter er litt mer sulten enn hverdagsspisere på restaurant / hotell i lavlandet som normalt kun har slitt stoffet på div. stoler i løpet av en dag.

Nå er det mange som mener at Besseggen er et dårlig eksempel som direkte melkeku - DNT systemet har vel forholdsvis lite direkte inntekter fra Besseggen. Det er det primært privat næringsdrivende fra Vågå som har. Det er vel kun en del økte inntekter gjennom Gjendesheim som ev. tilfaller DNT. Den største gevinsten ved Besseggen er vel at det er en innfallsport til fjellvandringen for mange som aldri har prøvd det før, og at en del får mersmak og gjennom Besseggen kanskje ender opp med DNT medlemsskap og flere fjellturer.

Jobru: Føler meg vel ofte som den sytepaven som kommer med negative oppgulp, men erfaringen fra påsken i fjor var m.t.p maten på Leirvassbu følgende: Middagen: helt førsteklasses, men porsjonen helt usannsynlig liten og alt var ferdig dandert uten mulighet for å justere på. Jeg gikk skrubbsulten fra bords etter å ha brukt rundt 200.- på et måltid. Har for øvrig snakket med flere hyttedrivere som understreker hvor viktig det er å profilere seg på maten, og det generelle matnivået på mange av hyttene i fjellheimen har nok blitt mye bedre de siste årene.

Agnar: Det jeg tror Svein sikter til er at det er problematisk HVIS det kommersielle kommer i konflikt med deler av grunnfilosofien til foreningen OG man prioriterer dette i delvis konflikt med sin egen grunnfilosofi. Det er selvsagt ingenting i veien for at en ideell organisasjon drives i balanse, det er helt klart positivt. Men for eksempel i forhold til strategiprogram etc. hvis man finner ut at for å vokse videre må man tilpasse eller sogar bevege seg bort fra en del sentrale grunnverdier for å oppnå dette. DNT skal ha en enorm ære for innsatsen med å få flere folk ut på tur, men å kalle DNT en miljøorganisasjon etc. kan være problematisk. DNT har flere eksempler hvor de er inkonsekvente. De er mot noe så lenge det ikke kommer i veien for egen drift, men for (gjerne stilltiende) så snart det gagner eller er nødvendig for å gjennomføre egne planer. Dette er for øvrig noe som har skapt stor skepsis i enkelte lokale miljøer mot spesielt DNT sentralt. Tror DNT lokalt rundt omkring i landet er langt mindre konflikt med det meste. Den dagen DNT vil merke opp og sette opp et par turisthytter i Børgefjell, vil være en trist dag.