morten

For ikke å si et snaut år... 03.09.05 var det myyyyye mer snø enn på bildene her, men det er vel egentlig ingen overraskelse.

Mye fine turer og bilder dett El Gringo. Ang. den ene kommentaren på Gravdalstinden. Var ikke eggen til høyre for breen grei? Blir nok ikke noen flere revideringer av denne boka på leeeenge, men det er en tjeneste som heter www.glittertindforlag.no/2000meter denne blir etter hvert oppdatert. Er bare i startgropen, men klikke deg inn på tilleggsmateriale, så kan du legge inn den aktuelle kommentaren på Gravdalstinden. Ville satt pris på det!

Jeg så det - det er ikke så rart det er i Vang slike idéer får komme på bordet. Vang er kroneksempelet på at det går galt av sted når lokale myndigheter skal rå med fjellnaturen. Naturligvis blir ikke dette noe av, men ... Det var en fin tegning (forestill dere Oslo Plaza plassert ved kanten av Tyin, slik så det ut ...

I alle fall ikke jeg.

Erik: Detta var turen jeg prøvde å få med deg på. Remember?

A.I. Det er da ingen som sier at DNT folka forsøpler. Les! Det er vel heller så at man antyder at det blir økt generell forsøpling som følge av tilrettelegging, som f.eks. merking av stier. For mitt vedkommende er det et savn etter et enda større engasjement i miljøbiten i forhold til merkebiten. Jeg har aldri påstått og tror heller ikke at folk med tillitsverv i DNT kaster søpler. Tvert i mot tror jeg at mange av disse også selv plukker søppel. Når man kritisererer et tre for å være for grønt, er det utrolig frustrerende når andre etterpå spør hvorfor jeg kritiserer trænre for å være for høye... Ja vi snakker om trær (DNT), men....

Hvorfor må alle DNT vennene så raskt ned i skyttergravene og angripe "annerledes menende" med påståtte motiver om at de vil ha fjellet for seg selv og en masse slikt sprøyt. Hvorfor kan ikke DNT vennene være villige til å innse at det på ENKELTE områder kanskje kunne vært prioritert litt annerledes (se til utlandet). Har egentlig stor forståelse for merkingen, men hvorfor kan man ikke være seg sitt ansvar mer bevisst når det gjelder de følgekonsekvenser som merkingen fører med seg? Ja det er den enkelte av oss som legger igjen søppel, og det er den enkelte av oss som lager nye stiløp når de andre er utslitt på grunn av for stor trafikk og dårlig vedlikehold. Men det er utopisk at enkeltindividet skal ta ansvar for dette. Når jeg er i godt humør plukker jeg alltid søppel i fjellet, når jeg er i dårlig humør går jeg forbi. Når jeg er i godt miljøhumør tenker jeg på hvordan jeg går i forhold til stiløp og slitasje. Når jeg er i dårlig humør eller sliten, går jeg minste motstands vei. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, er det langt fra bare DNT som profiterer (i den grad DNT føler de PROFITERER) på de mest populære turiststiene, men det er DNT som har den største forutsetningen for å være en pådriver for tiltak mot erosjon, stislitasje og forsøpling. Turistnæringen kan du bare glemme, de burde i stedet pålegges å betale inn en "skatt" til et fond for miljøtiltak. Dersom initiativene til slike ting til siste kommer fra myndighetene ved fylkesmannen e.l. så føler jeg at DNT har tapt. I Norge har vi et litt spesielt forhold med en så sterk DNT, i andre land er myndighetene mye sterkere inne både på miljøsiden og på merking og vedlikehold av ruter. Kanskje løsningen hadde vært at myndighetene overtok en mye større grad av den praktiske forvaltningen av våre najonalparker. At DNT mistet ansvaret for merking og vedlikehold av stier m.m. Og at parkmyndigheter overtok dette samt en mye mer aktiv miljøforvaltning av naturen. ?? Men DNT er nok for godt innarbeidet, noe som også har positive sider, bare ledelsen ville fokusert mer på ikke inntektsgivende aktiviteter for miljøet. Tror det kunne gitt masse goodwill. Ja jeg har mange ganger tenkt på å skrive både til Fjell & Vidde og til generalsekretæren, men det krever litt mer enn bare å lire av seg en remse full av skrivefeil her på fjellforum. Men et eksempel: Bukkelægret burde enten stenges komplett eller så burde deler av ruta tørrmures (ovenfor det bratte). Å stenge Bukkelægret (fjerne kjetting og merking samt skilte at den er stengt og all ferdsel foregår på eget ansvar er det ingen som har mage til), så ta litt av de 455 x nesten 200.000 (Vi snakker om kontingenter og inntekter på mellom 50 og 100 millioner kroner her) kronene og mur opp en trapp på de stedene hvor turistene nå perforerer den sårbare fjellsiden med grøfter. Så får heller en markedskoordinator, og en administrasjonssekretær og en organisasjonskonsulent og en konsulentkonsulent strykes midlertidig fra medlemslista. DNT gikk rundt også med 125.000 medlemmer, og med 150.000 og med 175.000. Nå er det visstnok godt over 200.000. Kontingenten står heller ikke akkurat stille, så det må være midler til slike tiltak, samt å sponse ryddedugnader med gratis fjellweekendopphold e.l. Noen gullrøtter til positive tiltak og ikke bare lønn til organisasjonskunsulent og administrasjonssekretær. ??? Lurer egentlig også på om tørrmuring er å betrakte som faste installasjoner, eller om det fritt kan utføres? Solide varder er jo en form for tørrmuring. De flotteste stipartiene i Jotunheimen er uansett etter min mening deler av den gamle leia over Høgvaglen mot Langvatnet. Forseggjorte saker. Huff, nå blei jeg visst litt for engasjert.

Tom: Det heter vel Nørdre Tjønnholet og ikke Nørre, det har du rett i, men Nordre Tjørnholet?? Hva er det for noe da? Give me a break, skal man snakke bokmål, får det blir Nordre Tjernholet.. Tjønn er nå en gang Vågådialekt for Tjern så vidt jeg har forstått... Men jeg misforstår jo stadig vekk, så det er ikke godt å si.

Der var'n. Den som venter på noe godt... Fulgte turen deres med spenning fra sidelinja. Sjelden jeg har vært så spent på en tur noen gang hvor jeg selv ikke har vært med. Bra gjennomført. Enda en topp å bestige og måle litt på for meg skjønner jeg. Det er fint med noen restmål. Flotte stemninger og utfyllende rapport med stor informasjonsverdi. Takk! !

Partiet opp mot Svellnose er jo ikke akkurat smalt, men stupet mot Styggebrean er jo langt mer kontant enn "stupene" fra Besseggen, og på den måten kan det kanskje virke slik. For øvrig har ikke ruta fra Spiterstulen til Galdhøpiggen noen form for smal egg egentlig. Det er alltid en eller annen flanke man kan holde litt ned i hvis man ikke ønsker nærkontakt med stupet (opp mot Svellnose egentlig og ikke der Piggbrean kommer opp. Ved Piggbreans oppkomst er det bare en svært bratt steinrøys ned mot Svellnosbrean på andre siden.)

Jeg antar at DNT har fått tillatelse til å merke ruter av grunneier, så med mindre grunneier gir tillatelse (primært staten antar jeg) til at de rives, så er det vel i det minste en handling mot grunneiers ønske? Har ikke peiling jeg - synes også de kunne vært litt mer konsekvente i merkingen sin og litt mer tilbakeholdne med malingen, men ergrer meg ikke stort over det lenger

Hvorfor skal de det i utgangspunktet? Det har vel ikke noe med selvgodhet å gjøre, selv om enkelte kanskje kan oppfatte klubben litt i den retningen (unnskyld kluben)... De har vel egne hjemmesider som presenterer klubben eller. www.ntk.no

Det er i verste fall sivil ulydighet Tom, men hva er poenget med å rive det ned. Jeg pleier å nøye meg med å rive ned noen av alle de meningsløse vardene som ellers finnes i fjellet. Folke er altfor glade i varder. Problemet i forhold til DNTs stimerking er etter min mening at det er så "lett" å merke nye stier, men når trafikken fører til slitasje, noen ganger nesten ukontrollert slitasje, så er DNT ikke akkurat raskt ute for å veldikeholde stiene DE har merket - for å si det pent. Jeg uttaler meg nå på grunnlag av stiene i Jotunheimen da jeg ikke vet hvordan det er med DNT og vedlikehold ellers. Hvorfor kan ikke DNT ta initiativ til å redusere skadene på stien ned Bukkelægret. På stien ved Fondsbu. På stien over Besseggen utenom "skrytetrappa" 300 meter opp fra Gjendeosen som uansett ikke DNT har sått for så vidt jeg har forstått. De verste partiene er på mange måter sandsvaene litt lenger oppe og nedstigningen mot Memurubu hvor atter et nytt stiløp er "tatt i bruk" fordi DNT ikke har vedlikeholdt det opprinnelige tilstrekkelig. At turistnæringen på Beitostølen og i Vågå kanskje har mer nytte av disse stiene er så sin sak, og de burde definitivt bidra mye mer - men de er nå opprinnelig merket opp av DNT vel?

Det er klart de mest heftige delene av alpene er en høyalping etasje over Jotunheimen, et skritt videre på veien mot Andes og Himalaya liksom. Breithorn traversen med alle nordflankene og alle brefallene gir et mye mer Himalayask inntrykk enn Jotunheimen. Men Jotunheimen med sine naturdaler er og blir Jotunheimen og bare Jotunheimen er Jotunheimen. Men nok om Jotunheimen. Flotte bilder Coni. De er jo mer storslagne enn de i boka til R. Goedeke! Du kunne nok spandert litt større oppløsning, men likevel. Det klør etter å komme til alpene. Ser av R. Goedekes bok at både Zinalrothorn og Obergabelhorn er gradert AD- Hva er det etter din mening som gjør sistnevnte markert mer krevende? For øvrig, hadde det vært veldig artig og lest turrapport!!!!

Jeg mener å huske at Biri'n var i rimelig god form, olympisk gull tok han vel også? Så hvis ikke han har tapt seg, er nok denna bare barnemat. Men det er en lang etappe, av de seigere i Jotunheimen.

Nå har jeg fått med meg bildene også Flotte stemninger med et teppe av skyer under. Det er ganske spesielt når man vaker i overkant av tåketeppet, spesielt når dette tepper ligger så høyt at mest bare toppene titter over.

Ved vannkanten under Bukkelægret, ikke langt fra Besseggen - jaja, alt er jo relativt... Pussig, hvis vedkommende hadde falt utfor fjellet ved Bukkelægret ville vedkommende ikke havnet helt nede ved vannkanten. Det er vel kun enkelte steder lenger øst hvor fjellet er så bratt at et fall først ville stoppet helt nede ved Gjende. Men hvis man skal gå etter begrepene brukt ellers i artikkelen, må nok funnstedet tas med en stor klype salt. Det kommer nok mer utfyllende informasjon etter hvert.

Spennende! Du har ikke noen bilder fra Kebnekaise og finnetoppen? Ny kunnskap i alle fall. Visste ikke en gang hvor høyt og hva Finlands høyeste fjell het.

Klokken kvart over seks kom en smørblid Robert kjørende til oss i Skrautvål etter noen timer på veien allerede. Jeg lurte naturligvis på hvordan det var mulig å være så smørblid og tilsynelatende fresh på denne tiden av dagen, uten at jeg fikk noe fornuftig svar på det. Etter en rask ompakking kjørt vi videre i bilen min med kajakkene på taket. Gjende bød på førsteklasses padleforhold denne dagen så det gikk lett og fint inn mot Memurhåmåren, den markerte utstikkeren som ligger rett sør for Memurubu. I fuktighetens rike (Memuruhåmåren) Noen ganger på ettersommeren oppstår det enkelte netter helt utrolig mengder fukt og kondens, dette i kombinasjon med tidligere dagers regn skulle vise seg å bli vår største utfordring da vi forllot kajakkene i vika klin innunder østsiden på Memuruhåmåren. Været var nydelig og shorts var pliktplagg da vi tok fatt på en oppstigning som gir ordet kontant en ny mening. To meter etter at vi tok beina fatt gikk det "rett opp" i frodig lyngvegetajon. Vi fulgte venstre kant av et tydelig bekkefar opp en lyngrygg som stadig ble brattere. Det ble stedvis lyngklyving med rompa ut. Litt opp i lia begynte Robert å "grue" seg litt for "nedkjøringen" på returen. Lyngen var vå og glatt og en utglidning kunne raskt redusert den totale tidsbruken med noen minutter. Konklusjonen ble at om nødvendig kunne man sette noen lyngkiler eller moseskruer. Vi kom etter hvert ut på en markert avsats oppe på Memuruhåmåren og det var nå det virkelig spennende skulle begynne for meg. Jeg hadde studert Memuruhåmåren både fra kajakken og fra Gjendebåtene en rekke ganger i løpet av sommeren uten å bli det spor klokere. Flere muligheter ble vurdert, en sørøstvendt rygg så mulig ut, men den var kledd med mose og med luftige omgivelser. Midt på ryggen står en bratt, nesten overhengende hammer. Jeg trodde kanskje man kunne omgå denne til høyre, men jo lenger opp vi kom jo skumlere så alt ut syntes jeg. Tråkket man på en mosedott boblet vannet ut og over alt var det vannsig over svaene. Lufta var fuktig og kjølig og selv på steiner som så tørre ut forsvant skoene unna. Følelsen av å ha smørt med glider under fotsålene var påtrengende. Fjellsiden bestod stort sett av sva, som hovedregel overrislet av vann som de sprekkferdige mosedottene ikke klarte å holde på. På hyller og andre steder i bergveggen klorte lav og mose seg fast, hvor fast hadde jeg enkelte steder egentlig ikke lyst til å prøve ut. Som vanlig når Robert er med på tur havner han først når jeg synes det blir skummelt. Vi kløv opp et par ekle fuktig "diedre", først rett opp mot hammeren, så innunder denne til venstre og opp et nytt før vi befant oss på en bred hylleformasjon før vi relativt enkelt kunne fortsette videre oppover til Memuruhåmåren. Det hadde vært fint kvelden før og hele denne dagen, og jeg kunne ikke slutte å imponeres over evnen mosen har til å holde på fuktigheten i skyggesider når den først får litt regn. En skulle tro det stod en kar med brannslange oppe på Memuruhåmåren og vannet fjellsiden. Memuruhåmåren til Eggen Etter en kort deilig pause på "hammern" måtte vi et kort stykke ned før vi etter hvert skrådde opp og ut til venstre på et bredt galleri opp mot selve platået nord for Eggen. Vi bøyde senere av mot høyre og gikk ryggen til Eggen fra vest / nordvest. Det som hele tiden vendte tilbake var en skrekkblandet fascinasjon over hvor glatt fjell kan bli. Men bortsett fra dette storkoste vi oss innimellom pesingen. Været var nydelig med masse godværsskyer på himmelen. Utsikten var fin hele veien, først ned mot Gjende, så mot Høgdebrotet og nå mot Tjønnholet og Tjønnholstindens voldsomme nordvegg. Eggen ble mer eller mindre passert i fart, og det samme med Eggens Sørtopp før vi holdt en lengre pause like nedenfor denne med utsikt mot dagens utfordring - ryggen / eggen opp mot Høgdbrotplatået. Eggen til Høgdebrotet Nå var det egentlig ukjent terreng videre for meg. Ryggen ned fra Eggen skulle visstnok ikke være noe spesielt har andre sagt, men den hadde to hamre som begge var temmelig luftige syntes jeg, i alle fall når man kom ovenfra. Ned den øverste hammeren førte enkleste vei ned gjennom en smal sprekk mellom fjellet og en stor steinblokk. Det var så vidt jeg fikk presset sekken og min uslanke kropp gjennom der. Den neste hammeren var kanskje hakket mer psykisk, ikke noen vits i å falle her nei. Men ved å ta det med ro og finne fram til tak og hyller først så gikk det greit. Vi trodde vi skulle gå i vestsiden opp til Høgdbrotet, men kunne ikke helt forstå hvordan det skulle gå. Flanken var dominert av voldsomme sva, for anledningen sogar våte. Jeg kikket litt på et hyllesystem i vestflanken. Hvis man bare kunne komme dit, tenkte jeg, så kunne man kanskje sikk-sakke opp på grove, delvis mosebevokste hyller? På vei opp ryggen tittet vi ned til høyre etter nedganger fra ryggen, men det var bare svastup og annet grums, men rett før eggen reiser seg til værs dukket det opp en godt skjult hylle på skrå ned til høyre. Vi prøvde oss ned her, men den endte i et crazyskritt (langt skritt, dårlige tak, fatale konsekvenser ved glipp, ankomst på utoverhellende smal mosehylle med ukjente tak). Det ble vendereis på oss, så var det på med seler, Robert tok frem sin eminente 30m 8mm "hyssing" og litt lenger oppe på eggen begynte sikringen. Klatringen var meget enkel i starten, men gjennomlbøtt fjell gjorde at friksjonen var fraværende. Taulengdene ble ekstremt korte med 30m tau lagt dobbelt og til sist klatret vi oss dessuten litt fast. Vi gikk litt tilbake, og så et kort stykke opp til ei hylle under et brattbratt sva. Herfra viste det seg at det var enkelt å ta seg ut i den enda fuktigere østflanken som kunne by på masse hyller og formasjoner. Vi hadde tittet på dette litt lenger nede, men der var det ikke noen enkel vei ut mot øst. Når vi omsider fant den greie veien var det meget enkelt (ok alt er relativt men). Det var mye 2-3, kanskje et og annet flytt som var en god treer, men i tillegg var det temmelig utsatt et stykke. Kampen mot klokka og måling av sekundærtopper. Så langt ut i august er ikke nettene lenger lyse og sola går alltid overraskende tidlig ned. Når vi var over klatringen var det tid for pause. En pause som bød på to overraskelser: Overraskelse nummer en som egentlig ikke var noen stor overraskelse - klokka var blitt 17:30 - tiden hadde flydd på vei opp til Høgdebrotet. Overraskelse nummer to, som på en måte heller ikke var noen bombe for dem som kjenner meg - Jeg hadde byttet til svasko lenger nede pga. det våte underlaget, og nå når jeg skulle ha på fjellstøvlene igjen var sokkene sokk borte. Hente de? Uaktuelt! Det ble derfor en del kilometer og mange høydemeter i fjellstøvlene uten sokker. Festlig! Robert ruslet opp mot Høgdebrotet, som jeg tillot meg å droppe i dag. Jeg vinglet litt hit og dit før jeg omsider slo meg ned på den markerte toppen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Tiden gikk og Robert kom ikke. Jeg så han så vidt oppe i siden mot Høgdebrotet, men tenkte ikke noe særlig mer over det. Været var fint og pause var enda finere. Etter en hel liten evighet kom Robert omsider - nærmest sjanglende av utmtattelse, Panna full av svetteperler og et svakt, litt stivt smil. Joda han hadde lagt igjen sekken på en stor stein for å få litt lettere kropp opp til "brotet", men da han skulle plukke den opp på vei ned var den borte. Etter å ha jogget frem og tilbake i ura i noe han mente måtte ha vært 20 minutter hadde han endelig lokalisert den. Opp mot Steinflytinden var det en drøm å virkelig få føle hvordan friksjonsfjell skal være. Robert svippet oppom toppen mens jeg gikk rett forbi. Fra Steinflytinden fulgte vi den luftige eggen ned i hakket. Litt skummelt syntes jeg, men friksjonen var god så. Videre holdt vi "Tjønnholschausseen", en helt uvirkelig flott autostrade oppe i sørflanken like under toppeggen. Vi passerte under klatrehammeren som må klatres om man skal følge eggen konsekvent og så opp på toppen. Sola falt nå som et lodd og det ble mørkere for hvert minutt. På nordvestryggen var det frem med GPS'n som var utrolig stabil i dag, noe som gir ekstra tillit til målingene og i tillegg til å ha målt toppen mellom Steinflytinden og Høgdebrotet, målte vi også de to toppene på nordvestryggen rimelig nøyaktig. Så alt i alt var det tre "nye" topper i dag som med stor grad av sikkerhet skal inn på 10m lista. Kun en av dem er nevnt i kandidatlista og ingen av dem er med i de 346 toppene i boka vår. Sammen med et par andre meget sterke kandidater rundt omkring er nok sannsynligheten stor for at den endelige listen over 10-metringer blir litt over 350 den dagen den måtte bli ferdig. På vei ned ryggen mot utløpet av Tjønnholet støtte vi på opptil flere små overraskelser, som hovedregel på grunn av at vi holdt for langt til høyre mot Tjønnholet. Ved Tjønnholsbekken var sola for lengst gått ned og ved Memuruhåmåren hadde det alt begynt å mørkne. Det vi fryktet aller mest var å ikke finne veien ned Memuruhåmåren i mørket. Man ser ikke lenger forskjell på tørt og vått (ok her var vel nesten alt vått da) og andre ting, alt blir glattet ut i en suppe av skygger og konturer. Vi gikk først feil, men fant til slutt nøyaktig den ruten vi hadde gått opp. Vakker nattpadling på Gjende Innen vi var på vannet var det om ikke stum-mørkt, i alle fall nattemørkt. Et svakt lysskjær avslørte vannspeilet mens kullsorte siluetter omkranset sjøen. Silhuetter av kjente og kjære formasjoner som Besshøe, Besseggen og etter hvert Knutshøe. Til å begynne med var det bare noen få stjerner på himmelen men innen vi var halvveis på vei mot Gjendeosen hadde antallet vokst til "uendelig", det var rett og slett en flott stjernenatt i månens fravær. Fire små stjerneskudd strøk over "Huldreheimen" i løpet av turen og Robert ble også grepet av stemningen og proklamerte at en svak liten stjernedott over Veslefjell - andromedatåken eller noe annet rart - var Karlsvogna. Da stjernetegnamatøren Morten kunne berette at Karlsvogna hang stor og feit over bandet mellom Besseggen og Besshøe, kom tilståelsen fra Robert om at han ikke hadde peiling på stjerner raskt. En liten overraskelse vi fikk var at plutselig kom det motordur inne fra Gjende. Vi snudde oss, men så ingenting. En raskt kjørende båt uten noen form for lys. Vi hadde selv heller ikke planlagt for mørk retur og hadde derfor ikke med lykt. Hva nå? Sannsynligvis er vi ikke på kryssende kurs. Men hva hvis? Båten vil neppe se oss før det smeller. Vi tok ingen sjangser og padlet raskt mot land. Robert fikk selv erfare et par ganger hvor vanskelig der å ane konturene. Plutselig hørte jeg "oj" og "oops" og frenetisk reverspadling i det han omtrent kjørte rett på land. Nei det var nok enklere å holde seg litt lenger ute og sikte på det enslige lyset inne ved Gjendeosenparkering. Oppsummering Memuruhåmåren kom vi oss opp og ned, noe jeg var usikker på på forhånd, men ruta var ikke helt god, og jeg er kjempeinteressert i å høre fra folk som har gått den, ev. hvor og hvordan. Eggen ned fra Eggen (litt flesk på smør) mot sør var overraskende luftig syntes jeg. Eggen opp til Høgdebrotet var overraskende enkel når vi fant riktig vei, og eggen bør stort sett følges tror jeg, med omgåelse av dels overhengende hammer øverst på østsiden. Vi målte 3 topper som alle enten er 100 eller 99% sikre 10m topper, og ingen av dem er med på 346 toppslista i boka Norges Fjelltopper over 2000 meter. Disse er: 1) Toppen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Høyde ca. 2180 moh. Primærfaktor 14-16 meter. (Vi sier 15). 2) Første "toppen" nordvest for Tjønnholstinden. Tjønnholstinden NV1. Primærfaktor målt til ca. 11 meter. (Høydemåleren var i veldig stabilt og godt humør denne dagen, så jeg har troa på denne. Den vippet bitte litt, men da nærmere 12 enn 10). 3) Anddre "toppen" nordvest for Tjønnholstinden. Tjønnholstinden NV2. Primærfaktor målt til 16-17 meter. (Nei definitivt ikke 20 Alek). Til sist takk til Robert for en kjempeflott tur. Så får det heller være at jeg er litt trøtt i dag.

Nei du kommer nok ikke over elva / vannet sånn uten videre, men jeg tipper du kan få hjelp med skyss bl.a. fra Gjendesheim. Det er litt kjedelig å gå helt ut til Maurvangen og så oppover på veien. Når det gjelder traséen til den nedlagte stien mot Leirungsdalen og i hvor god forfatning den fortsatt er oppover mot Vargbakken er jeg usikker.

Ehr, den var morsom Så veldig dårlig er den nok ikke nei. Den setningen var faktisk meget meget morsom

Foreløpig jhar jeg bare lest sammendraget, men det er meget spennende å lese om artige turer man selv har gått. Konstaterer at dere stort sett opplevde turen som oss i fjor. En kremtur av første rang spør du meg!

Båten går ikke så veldig langt ut i september, i alle fall ikke siste helga. Memurubu-Besseggen er en grei tur det. 6-8 timer INKLUDERT pauser. Uten å være båtavhengig er Knutshøe like ved riksvei 51 et fint alternativ ca. 5 timer på runden. Litt større tur: Besshøe, ca. 8 timer fra Bessheim (tur-retur)

Tiltredes!!

Du kunne jo ringt direkte til skytefeltsadministrasjonen på Hjerkinn Arnt, sikkert det Snilen gjorde. Tviler ikke på at du fikk slike svar fra en eller annen sentralborddame hos forsvarets sentraladministrasjon i OSLO.