morten

Det må ha vært en deilig tur Ole-Petter. Flotte bilder også!!! Spesielt likte jeg det med Rauddalseggje som speiler seg, men så er jeg da også spesielt svakt for fjellspeilbilder Den tåkeskya i fjellsiden gjorde bildet enda litt mer spennende. Har du for alvor begynt under 2300 moh. nå eller? Forstod på deg tidligere som at det var stortoppene som var ditt primære mål.

Nei de er ikke det, men blir fort verre ved ugunstig veivalg. Spesielt hammeren ved Bakarste er det kjekt å vite på forhånd hvor ruta går. Men det fikser dere. Ofte fint med litt snø på middels vanskelige ruter. Løse steiner fryser fast eller blir mer stabile og sånt. Blir spennende å se ev. rapport fra den turen.

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Blir nok bittelittegrann ulik profil på bøkene selv om mye går igjen. Bygdin, Gjende og Besseggen er til tross for Gjendealpene på mange måter den snilleste, kommersialiserteste (rart ord ), og lettest tilgjengelige delen av heimen, og med unntak av Folkepiggen er det ingen andre steder du treffer så mye folk. Vi har jo også dratt den litt ned mot Beitostølen, og bare se som i går. Parkeringene ved fjellturer som Mugnetinden, Bitihorn og Synshorn var alle nærmest overfylte på en høstdag. Blir nok litt mer "råere" fjellprofil på bind II, men tror vel egentlig kun bind IV vil kunne treffe toppturfolket noe i tilnærmet samme grad som toppboka. I bind IV blir det mye fjell og bratt fjell og temmelig lite beskrivelser av t-merkede ruter. Jeg gleder meg som en unge til bind IV, så om vi får råd til å holde på så lenge så.... Så får jeg heller begynne i en hederlig jobb igjen etter bind IV

Jeg personlig er tilhenger av nordflanken. Brebassenget som ikke er tegnet inn som bre på kartet. Man passerer forbi ved et par sprekker på hovedbreen, men det er vel primært snakk om en snøvandring. Hammeren opp til Bakarste blir vel knapt verre med nysnø, snarere lettere. Apropos rennene mot sør, er vel kun nysnø i øvre del - og sola tærer hardt om dagen. Kom et dryss over ca. 18-1900 moh. i helga, men under dette er det tilnærmet bart. Snøgrensa var noe lavere rundt Leirdalen dog. Du er ganske på hugget om dagen Atomsilda må jeg si Det er bra, det er jo en nydelig tid i fjellet de dagene været spiller på lag. Man kan bare ikke somle altfor mye, for dagene er ikke allverden lange. Overnattet på toppen av Glittertinden natt til i går, og la meg før kl. 20:00 og stod ikke opp før 06:45, enda jeg fotograferte både sol opp- og nedgang.

Du satser på snøføre skjønner jeg. ..

Vil bare skyte inn som kommentar til dette at boken er utstyrt med spotlakkerte bilder, en meget dyr prosess som i praksis ikke benyttes i norske bøker og i alle fall ikke i fjellbøker. Til informasjon er denne boka vesentlig dyrere i trykkekostnader pr. bok enn f.eks. den omtalte "bibelen". Vi har også lagt stor vekt på å ikke benytte bilder fra "bibelen" om igjen. Riktignok er det noen meget få bilder som tidligere er publisert der, men ikke mange. Men dette har aldri vært ment å skulle bli en bok som "bibelen", og egentlig en bok med et litt annet publikum tipper jeg. Turinformasjonen er det sentrale, men for jotunkjennere er det lite nytt. Vi mener likevel å ha fått med enkelte mindre vanlige varianter, som f.eks. Tjønnholet rundt. Hadde vi droppet spotlakkeringen hadde nok utsalgsprisen blitt lavere enn 499.- Uten å vite vil jeg tippe at en nært forestående Jotunheimenbok av Leif Ryvarden på Damm som også koster 499.- har BETYDELIG lavere trykkekostnader. Men til syvende og sist er det markedet som bestemmer. Hvis Magnus S. sine synspunkter er en god rettesnor så vil det kanskje vise seg å være enkelte feil valg gjort. Skjønt vi er 100% klar over at denne boken i større grad er en gavebok og i mindre grad en bok folk kjøper til seg selv enn "Norges fjelltopper over 2000 meter var". Det er uansett spennende med tilbakemeldinger. Selv om dette skal bli en serie med en del gjennomgående trekk er både temaer og artikler individuelle for hvert bind. Mindre ting kan tweakes på bakgrunn av tilbakemeldinger. Men å legge stor vekt på bildene føler vi er nødvendig, og de må derfor nødvendigvis oppta stor plass. Hvis bilder er mindre viktig enn massiv turinformasjon ved kjøp av bok, er kanskje ikke dette det rette? Tror vel uansett aldri vi igjen kommer til å treffe spikeren så rett på hodet igjen med en bok som Norges fjelltopper over 2000 meter. Kommer nok en kompakt pocketutgave av den med tiden for de spesielt interesserte også.

Hvor finner man slike tabeller på nettet? Vet du det?

Dumt og synd ja! Skulle nok tatt det med ro på torsdag og ladet opp til den store turen. Reist til Spiters og kulan i teltet fra kl. 18 om kvelden. Vet ikke hvordan det var med månenedgang i forhold til soloppgang på fredag morgen, men på lørdag morgen blei månen hengende på himmelen i vest / nordvest / nord halve formiddagen.

Hvor hadde du tenkt deg Erik, om jeg får lov til å spørre?

En lei forkjølelse hadde barrikadert seg i kroppen og ville ikke ut, men en slike værmelding som var i slutten av forrige uke kan man ikke la være å handle etter, så lenge man greier å stable kroppen på beina. Med svært moderate turplaner i bagasjen dro jeg med fullpakket bil til fjells tidlig torsdags morgen. I Lom møtte jeg Coni og sammen kjørte vi til Spiterstulen. 27.09.07 - et Breventyr! Spiterstulen var fylt opp med leirskoleelever som denne dagen skulle få en drømmedag til Galdhøpiggen. Håper virkelig at alle koste seg og at dem ikke gikk og ergret seg over slitne bein, såre føtter, manglende mobildekning, fravær av MSN e.l. Naturen hadde i alle fall lagt alt til rette, med melisglasur på toppene, fyr i dallyngen, nesten vindstille og sol fra skyfri himmel. Vi lot leirskoleelevene få ha Galdhøpiggen i fred og ruslet alene opp mot Svellnosbreen hvis nedre brefall også er kjent under navnet Eventyrisen, et fullt fortjent navn. I sommer har jeg i "yrkes" embed besøkt en god del av Jotunheimens brefronter, og ingen av dem er i nærheten av Eventyrisen hva spennende formasjoner angår. Legg på litt nydrysset hvitpudder og beinhard blåis etter en streng natts frost. Vi brukte 2-3 timer i brefallet, lette opp et par formasjoner og jeg knipset noen bilder mens vi rett og slett storkoste oss. Videre hadde vi ikke noen store planer. Coni ville på Midtre Tverråtinden. Jeg innså etter hvert under heftige hosteanfall og lunger som vrengte seg etter mer luft at dette ikke var dagen for fysiske utskeielser for mitt vedkommende. Jeg satt på Solskinnstoppen i strålende sol mens Coni tok en avstikker opp på Midtre Tverråtinden. Deretter tok vi på tauet, ruslet opp på fjellet rett sør for Svellnose, bare sånn for å få førstehåndskjennskap til en vanlig oppgang fra Svellnosbrean når man vil kombinere denne med Galdhøpiggen. Turen ble avsluttet med en overraskende flott avstikker ut fjellryggen over brefallet. Her kunne alt av tårn og skulpturer betraktes i fugleperspektiv. 28.09.07 - Tverrbytnede, en bortgjemt idyll Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt. Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede. Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu. Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder. Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja! Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser. Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag). Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen. 29.09.07 - Familien kom, og så kom gråværet Hadde egentlig bare planlagt tur 2 dager, men værmeldinger kunne tyde på at været skulle holde seg litt lenger. Ordnet det derfor slik at Julia og Linn Thersese kom over på fredag kveld, for å ta en tur på lørdagen, og tur ble det. Linn Therese syntes kanskje teltnatta i Leirdalen var kald, men sov seg tappert gjennom. Med den nye dagen, var også godværsfølelsen borte. Riktignok var det sol og blå himmel, men en ilter og isnende vind kjølte voldsomt. På Leirvatnet dannet det seg skumtopper og innen vi nådde Langvatnet var det helt tydelig at det kom en truende front fra sør. Den hadde allerede "spist opp" Knutsholstinden. Vi snudde, men rakk ikke helt tilbake til Leirvassbu før vi ble spist vi med, men det var også en tur som hadde sine øyeblikk. Linn Therese strålte dessuten av glede da hun kunne spasere over skaresnøen som lå flekkvis og spredt over landskapet. Lemen - merkelige kamikazevesener I Leirdalen er det utvilsom Lemenår i år. Dem piler hit og piler dit, spretter opp fra hull og forsvinner i hull. Greit nok det, men litt mer uforståelig er tilsynelatende meningsløse vandringer. Noen som har gått på isbre her? Hva er det man gjerne finner der? Lemen, lemen, lemen, lemen, lemen og kanskje et reinsdyr. På toppen av Tverrbottinden var snøflata perforert av små lemenspor - så man skulle tro det var tusenvis av dem. Hva skal de dit å gjøre? Det samme innover på breflata ved Søre Illåbrean. Ved fronten på Svellnosbrean gikk et lemenrikt spor rett inn i breisen. Sporet gikk innover på snøen og rett ut på steile, blanke blåisen. På Tverrbottinden gikk sporene omtrent utenfor skavlkanten mot øststupet. Ingen høydeskrekk her nei! Er dem så dumme? Ser liksom for meg et lemen på full fart inn i brefallet, plutselig kommer det ut på isen. Ops! Skli. Og vips nedi en kald, våt, dyp, mørk sprekk. Men det er kanskje ikke så farlig om man blir fuglemat eller brefyll? Utsiktene er sikkert ganske dystre lell når man er høyfjellslemen i et lemenår. Kommer et par bilder etter hvert.

Gikk her 11.09 og er ikke helt enig Erik. Vet ikke om det delvis kan skyldes at dere gikk i tåka men Vi gikk opp til nordre (hammeren) også det på snøføre. Gikk greit grunnet gode tak uten sikring. Den skyggefulle nordryggen opp mot Søre Veotinden sikret vi derimot. Delvis fastfrossen løsstein og glatt snø på sva og dertil mer enn nok utsatt gjorde at jeg syntes den forsvarte sikring. Stegjern (som jeg ikke hadde (men Lena), ville hjulpet. Snøfonnene var beinharde til informasjon. Vi valgte bort det snødekte svaet og klatret rett opp etter å ha traversert til venstre over til bunnen av svaet. Jeg synes sikring ikke er dumt opp her, i alle fall ikke på vinterføre. Men det er bare min mening. Ellers var det herlige bilder fra en fantastisk dag. Heldigvis var jeg så heldig å få være i fjellet selv den dagen. Breen hadde nok snø nå til å ferdes på uten stegjern? Husker amusante øyeblikk da vi gikk der 11.09, jeg hadde ikke stegjern, men ei øks, og bl.a. opp til bandet mellom N.Stygg og St. Veotd. var det stedvis blank is. Måtte legge meg på alle fire, bruke vottefriksjon samtidig som jeg pigget meg opp med øksa, mens Lena holdt i tauet. Var helt dødfødt med skosåler. Spesielt likte jeg bildet der Beibisnupp står i hjørnet og skuer inn mot Styggehøbrean. Det var et skikkelig GODfjellbilde. PS! Ang. bemerkningen i boka vår - den er basert på helt avsmeltet observasjon i 2003. I overkant av punktet hvor fjellryggene fra N. Stygg og St. Veo møtes er det ingen sprekker å snakke om. Kan være ubetydelige ting mellom steiner og inn mot fjellet, men ingenting stort. Sprekkområder er som kjent rimelig statiske i den forstand at de holder seg på samme steder gitt at øvrige forhold som ismengde og terreng holder seg konstant.

Hurrungane i okotber kan være fint det. Litt avhengig av værutviklingen de neste dagene, men de høye ryggene er alle temmelig vinterlige. Så Storen er nok mest sannsynlig for "vinterklatring" å regne. Men det er jo fabelaktig å gå på noen av de enklere toppene og så skue utover landskapet. Enklest er vel kanskje Store Soleibotntinden med Nørdre Skagastølstinden på en god annenplass. Fannaråken ligger jo også lett til i området med flott utsikt. En god del mer spennende når snøen har lagt seg er jo Store Dyrhaugstinden med påfølgende rygg. Men man kan jo alltids snu litt før, det er fint der også. Vestre Austanbotntinden er en grei topp under de fleste forhold, så kan vel utstyr og erfaring avgjøre om man pusher videre mot Store. En flott bretur er det opp til Store Ringstinden. Nei Hurrungane i okotber er flott det om man er forberedt på en del nysnø / snø og korte dager, kalde morgener etc. Er det finvær kan det være som en drøm, men ruskvær biter mye hardere i oktober enn i august, så det er sikkert ikke dumt å lytte ekstra nøye til været?

Hvis jeg forstod artikkelen rett, var det langt fra sikkert, snarere heller tvilsomt om Turid ble med på en helt ny runde - altså blir det i tilfelle noen soloturer på han Arne - men han får jo i det minste følge på de fleste av de krevende

Nei, men Bjarne, tråden dreide seg om trådstarters spørsmål, og jeg trodde ditt innspill gjaldt i den sammenheng, og ikke at det gjaldt egne planer For den spreke (og ikke altfor høyderedde) må det under gode forhold være en flott tur å gå Skogadalsbøen - Eidsbugarden over hele denne fjellryggen. Det er noe jeg kunne tenke meg på en laaang tur en gang. Burde la seg gjøre greit på 10-14 timer avhengig av dagsformen det tror jeg.

Jo, men det er langt for alle som ønsker seg en dagstur da. Og dem er vel i flertall.

Selve nordryggen opp til Uranostinden er bred og lettgått. Noe luftig på toppeggen bort til varden, men hvordan du kommer deg til nordskaret er så spørsmålet. Breen er kanskje det enkleste, men da trenger du tilsvarende breerfaring. Fra vest er det for såvidt greit, men viktig med riktig veivalg (vanskelig i tåke). Innslag av sva, skrenter og småstup, i kombinasjon med en del løst kan gjøre denne varianten spennende ved uoptimalt veivalg.

Hehe, utskiftning var vel litt drøyt , men suppleringer og korreksjoner skal jeg være med på. Det kom forresten en ganske omfattende, om enn langt fra komplett kandidatliste i 3. opplaget nå i sommer.

Hvordan er det f.eks. å sende slike ting med posten? Er det noe muligheter der, f.eks. til Island i vårt tilfelle?

Tror heller ikke det er noen tvil om at de ville greid det under en normal til god sommer. Riktignok hadde dem delvis en fin vinter og veldig fin vår / forsommer, men det er tross alt turer tiltenkt sommeren som er cruxet. Mye av det som ble gjennomført på våren kunne strengt tatt også vært gjort i oktober, men jeg er også uansett kjempeimponert over pågangsmotet, stayerevnen og at alle tre fullførte helt til nå uten å bryte av, skader eller noen ting. En kjempeprestasjon!!! I tillegg har dere vært svært grundig og gravd frem noen "nye" helt sikre "listemedlemmer" som tydeligvis var glemt eller oversett av andre. Dere har sikkert tenkt selv over om andre ting kunne vært gjort annerledes. Kjenner fortsatt ingen andre enn Knut Stabell som har drevet med dette all in one year opplegget. Husker ikke i farta hva og hvor mye han var oppom, men det var i alle fall ikke alle timetringene, selv ikke etter den gamle lista. Dessuten valgte han sommer til sommer modellen. Apropos dårlig sommer, sist sommer i fjellet jeg husker som kan måle seg med denne var sommeren 1998. Ikke akkurat mye finvær da nei.

Disse målte vi på vår tur i 2005. Var bare toppen vest for Austre som etter våre målinger var ny på lista den gangen. Vi hadde greie forhold for målinger. Målte både på vei frem og tilbake.

Har ikke peiling. Vet ikke hvem som tar den ned, men skulle tro betjeningen på Leirvasbu vet svaret (er den ikke helårs). .... Når det er sagt. Vi var i Leirdalen i går, og vannføringen i elvene virket å være såpass beskjeden at man trolig kommer greit over - i alle fall om ikke det er ei ishinne på alle steinene (noe som til tider forekommer på denne tiden av året).

De tekniske vanskelighetene er fra S1 til S2 og ikke S2 til S3. Men det så også ut som om denne hammeren med det nevnte diederet kunne omgåes via hyller og renner (løst løst løst) på vestsiden ned mot breen. Det blir sikkert en spennende tur. I alle fall et sett med artige topper disse. Sjeldent besøkt er dem også.

Enig at det var en fin og spennende rapport, men tror du ikke det skal litt mer til før akkurat denne øya blir et offer for masseturisme?

Stien er endret med årene. Ganske kort tid etter avmars trekker stien noe til venstre opp i lia og fører (ganske tydelig) rett frem til porten som Julia sier. Stidele for Bitihorn / Yksendalsbu kommer like etter man har passert porten. Når vannstanden i Bygdin er lav, kan man snike seg forbi nede ved Raudfjorden. For øvrig må man klatre over gjerde hvis ikke det finnes andre punkt.