Line

Hei Yngve Ja, det er knallfint her i Rendalen! Rendalen er Sør-Norges største kommune ( etter areal ) og har bare knappe 2000 innbyggere, så tenk deg de store folketomme områdene. Jeg er på oppdagelsesferd stadig vekk, og det at man kan støte på noen av de store rovdyra våre, gjør jo det hele litt ekstra spennende. Det er ikke langt fra Gudbrandsdalen og hit heller, bare en kjapp tur over Venabygdsfjellet

Et lite bilde fra gårsdagens tur på Galtåsknappen i Engerdal. Det er stort sett bart til ca. 1000 moh. her omkring mens Rendalssølen med sin høyeste topp 1755 moh. er ganske så hvit ennå.

Ring Skåbu Servicesenter på tlf. 61 29 55 86, han som driver der vet det garantert. Men Jotunheimveien blir aldri brøytet i hele sin lengde så vidt jeg vet, så det er høyst tvilsomt om den er farbar ennå fra ende til annen.

Et lite bilde fra tirsdag denne uka. Pga. kalde netter ( ned mot 10 minusgrader ) går snøsmeltingen tregt i fjellet for tiden. På bildet ses Sølensjøen, Isteren og Femunden.

Jeg bor i Ytre Rendal, og her forsvinner snøen i ekspressfart om dagen. Tror derfor det vil gå helt greit med fottur i pinsen hvis det fortsetter slik.

Her lukter det av pysete mannfolk

Ja, Kim, du husker vel de gode gamle gummistøveltidene da vi kjempet oss oppover en polert skråning og videre opp ryggen til Nautgardstind i forrykende kastevind? Og da vi omsider nådde topplatået var det helt vindstille mens skyene fór rundt oss i en evig runddans. Det var nesten litt magisk....

Prøver du å kaste meg, vil du bli så ødelagt at du ikke klarer å komme etter, så det er nok lurere å satse på ei tynnere line

Til og med jeg må innrømme at du kler ansiktspryden din bedre enn Kim kler sin, Erik. Nei, bank i bordet, Kim, du kan ikke stå frem slik

Du må vel ikke amputere?!?

Jeg bor omtrent midt i ulveriket, og i dag ble den andre ulven skutt like ved arbeidsplassen min. Det ble nok ei ulvetispe, den ene halvdelen av det såkalte Gråfjellparet, så i natt kommer nok maken hennes til å ule av sorg så det gir gjenlyd over hele dalen.... Akkurat nå er det kjempesamling av folk på hotellet her hvor ulvetispa ligger på "utstilling". Jeg er fersk rendøl og har ikke engasjert meg i ulvespørsmålet tidligere, men etter å ha sett dagens kaotiske tilstander, er det vanskelig å stå på sidelinjen

Hadde vært koselig å møte deg i fjellet til sommeren, Tom - hvis du da har klart å legge av deg (u)vanen med å gjemme deg når du ser folk ?! I alle fall ønsker jeg deg god bedring, stå på gjennom smertehelvetet og lykke til med jentehandelen (Men trance?!?!)

Det kan jeg også skrive under på, Trond! Jeg har vært på Formokampen både sommer og vinter, og da jeg bodde i Gudbrandsdalen var det ofte dit jeg tok med gjester på tur. Først og fremst på grunn av den fantastiske utsikten, men også fordi toppen er så lett tilgjengelig.

I Rendalen vanker både bjørn, jerv, ulv og gaupe, men selv om det er plenty av pelsvesener å ta av oppi her, er det nok ikke den veien jeg har slått meg inn på Nei, jeg er noe så ordinært som forhandler på en bensinstasjon. Man er nødt til å stå på mye sjøl for at det skal bli noe ut av det, men samtidig står man nokså fritt til å ta seg fri når det passer en så sant man har ansatte som er til å stole på.

Etter nyttår har jeg kommet ganske nær min drømmetilværelse... Jeg er selvstendig næringsdrivende, og har gode muligheter til å bestemme min egen fritid (i alle fall får jeg det etter hvert når jeg har kommet ordentlig i gang om noen måneder ). Samtidig har jeg bosatt meg langt ute i "ødemarken" og trenger ikke reise langt for å dyrke min yndlingsfritidssyssel som er å bestige fjelltopper. Og min daglige trimtur i skog og mark som jeg er nesten avhengig av, kan jeg starte rett utenfor husdøra og tilbringe i all ensomhet. Det eneste jeg kanskje kan høre er ulvehyl......

Siste nytt om saken: http://www.bt.no/utenriks/flodbolgen/article.jhtml?articleID=325479 http://www.bt.no/utenriks/flodbolgen/article.jhtml?articleID=325676 http://www.bt.no/utenriks/flodbolgen/article.jhtml?articleID=325675

Artikkelen fra BT den 28. desember: http://www.bt.no/utenriks/flodbolgen/article324970

Sjekk www.sjoaadventure.com. De har grotting som en av aktivitetene sine.

Etter en liten joggetur med utsikt til snaufjellet, er det bare å konstantere at nysnøen har krøpet enda lengre nedover. Nå begynner den på ca. 1400 moh. i Gudbrandsdalen.

Kim og jeg hadde knapt fått opp øynene halv sju om morgenen før pappa ringte på døra etter en kjøretur fra Moelv til Vinstra. Etter en kruttsterk kaffekopp la vi i vei til Lom der vi møtte Morten og Julia som kom over flya fra Valdres. De så uforskammet opplagte ut mens jeg var så trøtt at jeg ikke engang orket krype løs av bilbeltet. Vi hadde tenkt oss på Storivilen, eller Lomseggi for noen, i dag, og planen var å ta letteste utgangspunkt fra Bismosiden. Vi tok av der det står skilt til Lundadalen, og etter noen minutters kjøring innover dukket et nytt skilt opp. Litt lengre oppi dalen, fant vi fort ut at det ble litt galt veivalg i forhold til Storivilen da vi burde tatt av en vei på andre siden av elva Skjøli, så Kim og Morten justerte raskt dagens turmål til Moldulhøi i stedet, og vi kjørte til enden av veien på heimste Lundadalssætri. Det var behagelig temperatur nedi dalbunnen, vindstille og overskyet med mulige lovnader om nedbør i det fjerne. Litt over klokka ni krysset vi elva på broa og la i vei rett opp skråningen. Det var bratt, men fin skogsbunn å tråle seg opp på, og etter hvert som vi vant høyde og skogen ble tynnere, fikk vi flott utsikt i begge retninger av Lundadalen. Vel oppe på snaufjellet, gikk vi et stykke før vi fant en rasteplass i le av en bergvegg. Vinden tok seg opp for hver høydemeter etter at vi kom over tregrensa. Under matpausen ble bergveggen med rennende vann under et tynt isdekke diskutert flittig i forhold til hva vanndråpene lignet på. Veldig saklig som vanlig Fra rundt 1600 moh. begynte snøen med et veldig brått skille fra stein og vegetasjon. Morten labbet i vei som førstemann, og det gikk fort oppover. Det var litt skorpesnø, men vi som gikk bak trengte ikke slite stort. Det er småskummelt å gå i løs nysnø der man ikke vet hva som skjuler seg under, og det fikk jeg merke.... Klarte å kjøre det ene beinet langt nedi et hull under en stein mens det andre fortsatte og kneet smalt rett inni en spiss stein. Auuuu, så vondt det var!!! Hadde ikke det andre beinet sittet fast, hadde det nok blitt en vill indianerdans i skråningen, men i stedet veltet jeg meg overende og lå og stønnet og bar meg i mange minutter før jeg klarte å fortsette. Ble ikke plaget nevneverdig av knekrasjet resten av turen, men det hovnet bra opp etter hvert. Fra rundt 1800 moh. tok jeg over sportråkkingen og fikk selv kjenne hvor tungt det var i den ujevne snøen. For det meste sank jeg først rundt 10 cm nedi, og da jeg la resten av kroppsvekta på, forsvant foten nedi 20-40 cm til. Peees.... Morten tok over igjen da vi nærmet oss toppen. Det blåste kaldt og friskt her oppi, men vi tok oss god tid på toppen til fotografering i alle retninger. Fantastisk utsikt mot Vest-Jotunheimen og Skjåkfjella med Hesthøi og Hestbrepigger som de nærmeste. Snøgrensa var veldig markert på alle kanter. Ned igjen fulgte vi stort sett samme rute, og det var nok snø til en aketur ned den første bratte skråningen. Vi tok oss tid til noen kosepauser da vi var ute av snøen igjen, for nedstigningen gikk veldig fort. Etter litt over 6 timer nådde vi bilene på setra, og som bestilt begynte det å dryppe fra oven. Morten var i spanderbuksene sine i dag, og spanderte pizza på hele gjengen på Nordal Hotel i Lom etter turen. Den smakte fortreffelig, Morten, så tusen takk

Legger ut et bilde av Rondane tatt fra en langtur på Sødorpfjellet ved Vinstra. Vinteren er i anmarsj!

Etter en sommer med hovedvekt på 2000-metere, var det tid for å gjøre unna en helt annen fjelltur i helgen som innebar å plukke noen turorienteringsposter i regi av Tormod Idrettslag på Vinstra. Tormod har som tradisjon å legge ut 10 av sine 50 poster hvert år i tilknytning til et fjellområde, og istedenfor vanlig orienteringskart, får man oppgitt koordinater til kart i hovedkartserien, og eventuelt et navn eller en betegnelse. Turorientering er en kjempefin måte å bli kjent med nærmområdet sitt på, og postene står ute hele sommeren, og man plukker dem når- og i den rekkefølgen man selv ønsker. Man får ofte oppleve steder man ellers aldri ville tenkt på å dra til, og hele familien kan delta. Siden jeg ikke kjører bil for tiden, ble årets fjellorientering litt mer utfordrende da jeg måtte komme meg de to milene til fjells på sykkel. I tillegg syklet jeg sykkelen min til en skranglehaug nylig og måtte låne meg en annen, men den var definitivt bedre. Starten gikk fra Vinstra i nitiden lørdag morgen, og etter noen kilometer var det bakketråkking for alle penga oppover mot Fefor. Sola tittet fram gjennom disen, og med stor sekk på ryggen, rant svetten i bøtter og spann. Etter halvannen times tråkking og drøyt 700 høydemetre, flatet terrenget ut, og jeg kunne sykle mer avslappet innover til Lomsetra og Tjyrubua der jeg parkerte under et tre og fant fram fjellskoa. Årets poster lå konsentrert i området rundt - og på - toppen Ruten som er et populært mål for de som oppholder seg på fjellhotellene i Espedalen og på Fefor. Beina var ganske råtne allerede da jeg la i vei mot første post, men de gikk seg til etter hvert selv om enkelte av oppoverbakkene ble ganske sure. Typisk nok gikk jeg en høyde for langt på første post - jeg tror bestandig at det er mye lengre enn det er og så heller ikke så nøye på kartet før jeg la i vei. Sånt svir. Det ble 150 høydemetre ekstra og mer banning og rasing i vier- og einerkratt enn jeg hadde foretrukket. I tillegg var det vettskremte sauer overalt. Men posten fant jeg. Videre bar det over tre småtopper med en post på hver og med litt opp og ned mellom hver topp. På den siste av de tre satt det tre eldre nisser på hvert sitt sitteunderlag med hver sin termos, og med hver sin strikkelue på snei. De passet så utrolig godt inn på en måte. De lurte på hva i all verden jeg drev med, og jeg sa jeg klipte på poster, og de så til sin forundring at det var en post på varden to meter bak dem... Videre bar det avgårde til dagens høyeste topp, Ruten med sine 1516 moh., og der ble det ubehagelig folksomt oppover da jeg kom innpå stien. Like under toppen kom det et følge på hele 14 damer nedover, og jeg hørte dem lenge før jeg så dem der de klikket i vei med stavene sine, og skravla gikk i ett rivende slitende renn. Nå tilhører jeg samme art, men det var faktisk et såpass skremmende syn at jeg feiga ut av stien og tok en annen kurs til toppen. Utolig nok gikk de siste turvandrerne derfra like før jeg kom opp, så jeg fikk toppen for meg selv og kunne se meg ut den videre ruta i ro og mak. Etter en matbit bar det ned til Hestådalen 300 meter lengre ned og videre opp til Grytingshøa på 1371 moh. Det hadde blåst mer eller mindre hele veien hit, men nå tok vinden seg opp, og det ble betraktelig kjøligere. Sola så jeg ikke mye til i løpet av dagen, og utsikten var også heller dårlig på grunn av dis, og alt fremsto som blått. Neste post var ikke en topp, men en såkalt "kvilebu" nede i lia halvannen kilometer unna. Der tok jeg meg en hvil, og det var like greit å sitte ute i leveggen, for hytta så ut til å kunne dette ned når som helst, og inne flagret gardinene i vinden. Videre bar det opp igjen til Storslåkampen på 1428 moh. og så gjensto bare siste post på Haakon den 7.´s hytte. Den var litt mer solid enn den foregående, men bar preg av å ha stått der en stund og blitt brukt til mangt og meget. Til slutt var det å vandre de to kilometerne tilbake til sykkelen, og etter 2 mil og nærmere 7 timer til fots, fant jeg den igjen under treet der jeg forlot den. Deretter gjensto bare sykkelturen ned igjen til Vinstra, og det var stort sett bare å sitte og trille og styre og bremse litt iblant. Etter de siste 100 høydemeterne opp igjen på andre siden av dalen, kunne jeg slenge meg på trappa til heimen etter 10 timer på tur med masse vind i håret.

GRATULERER Kim Dette er kjempekult, og jeg kommer kanskje etter en gang.......

Molden har fått besøk av meg også en gang, og jeg holder med i at det er en flott topptur! Jeg tok det som kveldstur, og med helt klar himmel og knallrød solnedgang var det ubeskrivelig å sitte på toppen å skue utover i alle himmelretninger. Prøv det!

Vi var fem stykker som skulle på tur denne søndagen. Kim, Trine og jeg kom fra Gudbrandsdalen, og Morten og Julia fra Valdressida. Vi satt og knastet tekstmeldinger underveis, og mente at vi kom til å bli litt forsinka fra begge kanter pga. gjenglemte ting med påfølgende snuoperasjoner, men merkelig nok var vi alle sammen på Spiterstulen til avtalt tid. Det var litt småhustrig fra morgenen av, men været var slettes ikke verst med enkelte blå hull inni gråe skydotter. Vi la av gårde innover Visdalen, og praten gikk løst om alt mellom himmel og jord, men mest om fjell, selvfølgelig. Da vi nærmet oss Heillstuguåi, tok vi av hovedstien og fulgte stien langs elva oppover mot breen. Vi tok oss en piknik i graset for å lade opp litt til den videre ferden, Morten med gulrøttene sine mens vi andre skeiet helt ut Snart ble det slutt på det meste av vegetasjon, og steinen tok overhånd. Vel oppe ved brekanten, var det på med seler og tilbehør samt stegjern. Det var is det første stykket oppover, så der ruslet vi spredt. Høyere opp lå det snø oppå isen, og da var det på tide å lenke seg fast i tauet før ferden fortsatte. Vi gikk på venstre side av breen da høyresiden var temmelig oppsprukket. Innen vi kom oss i tauet, tetnet det seg bra til, og det begynte å snø, og toppene forsvant i tåkehavet. Jeg førte an oppover breen, og til å begynne med gikk det litt i sikksakk for å unngå sprekker, men etter hvert var det strak kurs mot et punkt mellom de to brehestene. Det lå mye snø høyere opp på breen, og det var få synlige sprekker på platået, men jeg fant et par allikevel som jeg tråkket såvidt nedi. Det kom noen kraftige vindkast over breplatået, men da vi nærmet oss det brattere henget mellom hestene, roet det seg igjen. Vi holdt oss nærmere den søre hesten der det var færrest sprekker, og vel opp bratthenget var det bare å skrå mot Nordre Heillstugubrehesten 2136 moh. i en del nysnø. Oppe ved steinryggen, var det ut av tauet og av med sekkene før vi forserte ryggen til topps. Det var vått og sleipt med nysnø på steinene, men ryggen var veldig grei, og det tok ikke lang tid opp. Vi tok oss tid til å skue litt utover og fikk bl.a. øye på to taulag på tur over platået i spora våre. Deretter bar det ned igjen og inn i tauet før jeg førte videre an mot Søre Heillstugubrehesten 2120 moh. Det gikk som en vind over breen, og snart var vi ved den vesle hytta på ryggen, og det var ut av tauet igjen. Derfra var det ikke mange minuttene opp en ny sleip steinrøys til toppen. Skyene kom og gikk hele tiden oppi her med noen få blå gløtt, og innimellom dukket Heillstugutinder og Memurutinder fram av tåka. Her oppe fant vi også ut hvor den godt skjulte latternerven sitter på kroppen, men det har vi tenkt å holde for oss selv Et tips er å rulle på en stein og falle baklengs i røysa, så kanskje den slår ut... I lé av hytta på bandet, tok vi oss en matbit, og da dukket de to taulagene opp, totalt 11 personer, og vi slo av en liten prat med dem. De var på hestetur de også. Tilbake igjen over breen, fulgte vi samme rute til å begynne med, og det gikk litt hulter til bulter ned til platået, men etterpå oppførte vi oss ordentlig. Vi skrådde helt ut av breen på østsiden ned igjen for å slippe å ha på stegjerna og fulgte snøfelt nedover og var innom blåisen enkelte partier. Vel ute av breen, var det av med alt utstyret før den siste marsjen tilbake til Spiterstulen gjenstod. Det kom noen regndrypp først, men etter hvert noen etterlengtede solgløtt, og toppene rundt Visdalen trådte klart fram. Etter drøyt 10 timer var vi tilbake i bilene igjen, og som avslutning på turen, unnet vi oss en burger hver i Lom før vi tok farvel. En kjempeflott tur med veldig koselig turfølge Se for øvrig bilder på www.bergtatt.net etter hvert.