Takk Ole-Petter for kjempefinn turbeskrivelse fra Vengedalen
Det var deilig å få oppleve de kjære fjelle igjen. Jeg har i perioden 1967-87 kommet der 12 ganger, og gått mange fine toppture.
Jeg storkosede meg med de flotte bildene dine, det var som at få oppleve turene mine igjen; og gamle minder dukket opp.
Jeg har også gått alene på mange toppture i det herlige området; f.eks. St. Vengetind direkte opp fra Vengedalsvatnet.
Rart nok hadde jeg også en 'nesten ulykke' på vei ned: Et sted hvor det var skummelt bratt, skulle jeg traversere en isfylt renne av om lag 1m bred. Nettopp som jeg stod og balanserede med ett bein på hver side, sprakk den ene skulderrem og sekken min pendlet bort til motsatt side, jeg måtte da blikksnapp flytte tyngdepunktet mit i samme retning som sekken pendlet, og det var ikke tale om å sette skoa på isen i renna, som gikk rett i stupet.
Hornet har jeg vært 3 gange, to av Nordveggen med retur ned Hals renne. 3. gang var jeg sammen med en engelskmann, som hadde skrytet av klatrekunnskap, men da han ble redd på vei opp av normalveien - lenge før Hals renne - var det bare å snu!
Den morsomste tur jeg har hatt var på Kvanndalstind, det var i 1982 med en venn. Opp mot Olaskarstind fra Vengedalen, N om vatnet og traversering av hele Vengetindryggen bort til Torshammeren, som viste sig å være lettere end den ser ut til. Etterpå gikk vi på Kvanndalstind.
Da det var kofferttak hele veien opp, fikk klatreutstyret bli ved foten av tinden
På toppe av Kvanndalstind er det bare plass til en person!