PTG

Tren på det du vil bli bedre på! Har nå avsluttet høstens turer (3 helger i Jotunheimen og 1 uke i Romsdal) hvor det ble en del lengre dagsturer med motbakker. Formen før dette var tvilsom, for mye klatring og sporadisk sykling, så litt forhåndstrening på beina var gull verdt. Tiltak : 2 uker før fjellturene, fylte jeg opp sekken med ca 15kg vann, to turer opp trappene i Lysgaardsbakken hoppbakke (Lillehammer), 2 trappetrinn (likner gange i ura) i hvert steg til syra og puls er på topp, deretter ett og ett trappetrinn, så ned Ballettbakken med rullende gange (god bøy i knea). Etter siste tur på toppen tømte jeg ut halvparten av vannet for å spare knea litt. Første gangen var jeg dritstøl i legger, lår og rumpe, men etter noen turer til ble det mye bedre. Og det var ypperlig trening før man skal gjøre tusen til totusen høydemetre på en dag.

Det er jo ikke slik at prosjekter er lukket i all evighet, dersom du snakker med rutemekkeren får du sikkert lov til å prøve deg. I vårt område, er flere prosjekt gått fra lukket til åpne og oppdatert med dette i den nye føreren for innlandet (Vertikale Innlandet), så her er det bare å komme. Praksis er 2 år fra påstartet rutepussing til ruta bør være gått. Og der fant du ett ord å gnage videre på ja, som fanden leser bibelen. Med kreere ligger ikke bare å pusse mose, men å skape en rute, fra en vegg med potensial, via feltutvikling, til ferdige rute®. Nei, nei, så sauser du alt isammen igjen: allemannsrett, fjellklatring, rett til å pusse, stat grunneier, ta seg til rette m.m. Norsk klatring har fått juridisk vurdering av dette, men det passer sikkert ikke inn i dine argumentasjonsrekker, så mest for de andre som kanskje også leser dette : se http://klatring.no/LinkClick.aspx?fileticket=EQ/jTGJppSA=&tabid=4769 Kort: Tradisjonell klatring (naturlige sikringer) og fremferd etter friluftsloven er allemannsrett (på privat og offentlig grunn og fjell er i lovmessig praksis regnet som utmark). Feltutvikling er det ikke, det er privatrettslig mht adgangsproblematikk (grunneier har suverenitet til å forvalte sin grunn) og plan/bygningsloven (dersom utviklingen er såpass omfattende at det kan kalles anlegg). Herunder inngår grunneieravtale, å fjerne vegetasjon, busker, bolte, tilrettelegge stier, toalett, teltplass, parkering m.m.). Når det gjelder praksis som lukket prosjekt og chipping så er dagens etikk ett resultat av historikk, endrede holdninger for og mellom klatrere. Dette beskrives godt i håndbok for feltutvikling. og selv om det fra tid til annen er klatrere som "hever" seg over det, er min erfaring at majoriteten ser fordelen ved både lukket prosjekt og forsvarlig utvikling av felt, hvor chipping ned til eget nivå er uakseptabelt. Ett lite tips Adler: bli med i en klubb, delta i utvikling og bruk noe av energien din egen og andres glede. Kanskje får du ett annet syn på ting Siste fra meg på denne tråden!

Enig med Vertikal, her sauses alle mulige betraktninger isammen. Har noen tatt deg på fersken på ett lukket prosjekt Adler? 1. Uvikling av klatrefelt, bolteetikk, rydding av skog, tilrettelegging m.m. kan du lese mer om i håndboka feltutvikling av Norges Klatrefobund. Der reguleres avtale med grunneier, etikk for feltutvikling m.m. 2. Når rammebetingelsene er på plass ligger det stor innsats og dugnadsvilje til grunn for å åpne feltet for alle. I dette ligger som Vertikal sier en respekt for de som tar jobben og innforstått å forstå deres motivasjon for å gjøre det. Det kan være glede med å gi ungdom i området ett tilbud, se en rute dukke frem bak lag med mose, fundere ut mulige bevegelser, hvor skal sikringene settes, hvor bør linja gå for å skape kontinuitet og jevnhet dersom flere muligheter finnes, forhold til naboruter, være den første til å nyte linja og vite at man har laget en kreasjon som kanskje vil stå seg lenge. Og tilslutt få sitt navn i klatreføreren, også sikkert en motivasjon for de som presterer over gjennomsnitt, men de aller fleste rutene innebærer jo ikke noe hall of fame, men mest arbeid og da er det jo greit å nevne hvem som har gjort jobben - det er vel fortjent. 3. Du glemmer helt å nevne vedlikehold. Mange av de som har vært med å utvikle felt bidrar også med å vedlikeholde felt, og det er jo ingen som akkurat klager når attgrodde felt fremstår som nye igjen eller som påpeker at dette gjorde de for å få cred.. Dersom en bare venter til all drittjobben er gjort, og så claimer ruta, hva er du da, hva bidrar du med da? Det sier seg sjøl at dagens praksis er fornuftig og fungerer, det ser vi gjennom mange felt som blir utviklet. Som gjennomsnittklatrer har jeg fått mulighet til å bidra med å åpne en ny vegg på ett felt i Mjøsområdet, ikke for at det var hard klatring, men for å gi feltet større utvalg. Det var 1 dag med motorsag og rydding, 1 dag med grovpussing (mose, småbusker, jord, stein, blokker), 1 dag med finpussing av min rute, 1 dag med å gjennomgå bevegelser og boltplasseringer, 2 dager med bolting og 5 minutter på å gå ruta. I alt 5 dager med arbeid og reising til og fra + 5 minutter på førstebestigning. Er jeg stolt og kul fordi jeg har gått ruta -> nei. Er jeg fornøyd med bidrag til å utvikle feltet til glede for meg selv og andre -> ja. Var det en glede å pusse frem og oppdage at det lå en rute bak og ventet -> ja, absolutt. På ett annet felt i nærheten har vi ei rute som heter "Tyven fra Lillehammer", kjedelig for rutemekkeren og kjedelig for oss som kommer fra Lillehammer klatreklubb å bli påminnet om dette hver eneste gang vi klatrer der :-0

For de som ikke har parkert fjellutstyret ennå, her kommer en kort rapport om snøforholda i høyden og min opplevelse av å bli tatt av ett lite snøskred for første gang etter 34 år med fjellturer: Vargbakken - Bukkehammaren - Eggen via nordflanken - Kvassryggen og retur over Bukkehammaren. Lett start i klart høstvær med enkelte solgløtt over vinterkledde fjell. Yr meldte sol utover dagen og vind opp til 10m/s for Gjendesheim. Nå ble ikke været helt som Yr hadde meldt, toppene var innhyllet av en god del skyer og vinden var mye friskere over 1500 m, men sikten var ok. På 1500 meter møter vi snøen, en god del faktisk, men helt opp til Bukkhammaren kan vi gå i sporene til en gjeng foran oss. Derfra blir det tyngre, snø som gir etter og med frisk motvind idet vi tar korteste vei mot Eggi.. les mer på.. http://peakbook.org/tour/67956/Eggen+og+Kvassryggen+med+innlagt+snøskred+crawl.html

Hvis det er kondisjonen som kan være utfordringen og ikke høyde/klyving, kan kanskje Jostigen-Besseggen eller Knutshøe være alternativ? Besseggen : svært enkel klyving, kun noen få punkter som krever armbruk, lite fallpotesial, god friksjon etter alle som har gått der. Jostigen-Besseggen: slipper båtkø, noe kortere, brattere her og der, vardet og nyoppusset sti. Knutshø : klyving på to punkt, siste har fallpotensiale, men gode tak, ellers god sti, lite folk.

..men det var ikke lett å se. Derimot skimta vi stadig svarte steile fronter på løpende bånd, smale egger innpakket i bomull og formasjoner som virket kjente etter diverse lesing i turrapporter. Yr meldte stor sol bak liten sky, men allerede før Sørligste viste vi at dette kom til å bli en spennende og utfordrende tur idet regn og grauttett tåke kom sigende på. En gruppe som kom etter oss var fornuftige og snudde før pinakkelen, men vi var motiverte og bra utstyrt, så det var bare å innstille seg på sneglemodus, sikre, sikre igjen og sige trygt fremover. Vi var to mosjonsklatrere og en ivrig turentusiast i laget og planen var mest mulig å følge ryggene, direkte opp hammeren på Søre og videre Sørryggen til V0 - under tørre forhold en fin plan, men på moseglatta ble plan B å søke små omveier og plan C å søke enda større omveier. Til Søre Frem til hammeren før Søre var var veivalget enkelt, men videre ble det mer interessant. Opp hammeren på friksjonstak de første metrene (som vi kunne se) kunne vi glemme. Prøvde derfor først rundt hammeren, opp 6-7 meter og videre ett nydelig kort 3'er riss på ei svaplate. Etter ett par skumle forsøk, ble det ned til hammerhjørnet igjen, og derfra på skrå opp ei slakkere svaplate med tynne riss. Etter diverse utgravinger med nøttepirker fikk jeg satt sikring og etter noen spennende opptak ble standplass satt på ei rampe som deler svaplata. Derfra enkel travers ut til høyre og en slags rygg videre opp til Søre. I det jeg tar opp annenmann, letter tåka litt og da sees tydelig "normalveien" under selve svaplata. Med 3-4 meter travers til høyre fra hammerhjørnet går en "sti" videre rundt svaplata. Vel, var det ikke litt turkrydder vi søkte? Videre relativt greit opp til Søre. Til V0 Fra Søre er det igjen enkelt veivalg og etter diverse innlagte hindre er vi ved innsteget på ruta opp mot V0. Direkte opp virker tidkrevende og vanskelig. Først ei svaplate og så ett dieder, hvor friksjon er avgjørende. Så det ble å ta ett lite nedtak til høyre for ryggen, kort travers og deretter sikksakke seg oppover. Stadige stopp i bratte hamre, opptak, omgåelser og forsiktig klyving over sleipe blokker dekket med svartlav og andre morsomheter. Ikke mange som har vært her nei. På ett tidspunkt hører jeg plutselig svensk tale under meg. Delirisk eller har gutta endret tungemål? Neida, for like etterpå farer en lettbeint svenske forbi, med en taukveil i hånda og ei jente på slep. Jeg sier hei og etter at tåka suger dem til seg igjen hører jeg lett og uanstrengt prat oppover i bratta: "kliv her, hold i denna stenen..just..bra". Imponerende raskt, men noen knepp unna vårt risikobehov. Akkurat hvor vi har vært vites ikke, men etter eller annet sted mellom normalveien som skal gå dels i ei renne til høyre og sørryggen på V0 til venstre. Siste 20-30m gikk ihvertfall på sørryggen hvor vi toppet ut på V0 ca 12 timer etter start. Til Store I skaret etter V0, mens de andre tok en kort pause, kløv jeg raskt over til Store på det som føltes som reine motorveien og med god friksjon ift traversen sålangt. Over Vestre Tilbake, på med hodelyktene, ned til sadelen og over en lav høyde på ryggen ut mot Vestre (som visstnok kan omgås) til ett luftig nedtak. Med hodelykt i tåka blir det meste hvitt, så med mulige hamre og noe svapreg tok vi en rappell ned. Opp til Vestre kunne vi følge stegjernriper på stein og derfra var det å føtte seg forsiktig nedover til bilen igjen hvor vi ankom 18 timer etter start. Og vi kunne endelig krysse av ett for par mer krevende 2000m og for en tur som på tross av manglende sikt vil huskes godt for sin trollskhet der vi klorte oss fast mellom tinder og stup:-) Takk for tur Arnstein og Dag Arne! Liten fimsnutt av forholda, her rett for Vestre

Her kommer min liste fra en rundtur over Memurubutindene i helga med innslag av breer, egger og korte hamre. Tiden på året og ustabilt vær tilsa mulige glatte forhold (is,snø,regn). Litt sikringsutstyr øker sjansen for å gjennomføre og man kan velge mer direkte rutevalg i fast fjell enn omgåelse i "løs ur" eller forsere uforutsette trøblete punkt tryggere. 2 mann: 1 30m 1/2tau - kan brukes dobbelt, enkelt, løpende osv etter behov. 2 stegjernpar 2 korte økser 2 seler 2 prusikktau (klemknute-/gang, z-talje m.m.) 2 skukarabin (HMS knute for sikring, rappell m.m.) 2 isskruer 4 std karabiner 1 kilesett (1-10) 1 Tibloc 4 lange slynger (som forkortes etter behov) 5-6m 7mm tau til rappell feste. F.eks tok vi en rapell ned V3, for å unngå en omgåelse på vått føre.

Innlandet har fått oppdatert fører ved Lars Audun Nornes. Den forrige var fra 2005. "Vertikale Innlandet" inneholder oppdateringer på eksisterende felt og har med nye felt som buldreområdene på Stange med flere hundre ruter, det nye taufeltet på Ring, nye linjer på Flaggsvaet og isklatring. Føreren kommer også i mer tidsriktig format, med googlemaps kjøreanvisninger, fotos av felt med inntegnede ruter og "boltestatus" m.m.. Sjekk lokale klatrebutikker, eller på nett f.eks http://www.oslosportslager.no/produkt/-klatreforer-vertikale-innlandet-31216.aspx

Du har jo fått mange fine tips her . Er man frossenpinne er ett varmt og energirikt måltid (mye protein/fett) før leggetid bra, da har du en indre radiator noen timer. Det neste er å lukke soveposen godt og gjerne bruke lue eller også ha hodet inni posen. Ha heller ikke for stor pose, da blir det mer å varme opp. Et annet triks er å koke opp vann og tappe det i en 1/2 L plastflaske (forsiktig så du ikke brenner deg) skru godt igjen og legge den inne i posen. Det varmer hele natta, tiner kalde tær og gir tørstedrikke om morgenen. Luft godt, så det ikke blir råere inne enn ute. Ellers hjelper jo trøye dersom arma ikke vil holde seg nedi posen . Våkner du om natta og er kald så sprell og stram alle muskler energisk til du blir varm, også sover man noen timer igjen. Før man står opp, som jeg synes er det kaldeste tidspunkt på turene, hjelper det å fyre opp primusen litt først og bruke mest mulig tørt tøy (eller soveposen) under frokost og ta på seg vått turtøy først rett før avmarsj og da gå seg varm før første pause. I tillegg er det viktig ved nedbør å ha vanntette poser, så du alltid har ett sett med tørt undertøy/genser og sovepose. Lykke til!

sjekk: http://www.reagan.no/index.php/foto-video/2-uncategorised/46-fotoalbum-voringfossen-og-mabodalen-2006 Han gikk solo. Du finner også en turbeskrivelse på sidene hans. En tur for de spesielt interesserte, så spennende kan det sikkert være Utfordringen ser ikke ut til å være bratthet, men iskvalitet og vannføring, samt uttopping gjennom juvet. Kanskje lurt med topptau der for utclogging.

Ganske bratt i starten så der kan det absolutt være rasfare. så tidlig på året vil vindretning, snøtransport og eventuelle kulde/mildværesperioder være veldig avgjørende.

Hva med Nansen? eller enkelte av historiene av Zappfe f.eks i "barske glæder"

Norsk klatreforbund løfter saken: http://www.klatring.no/LinkClick.aspx?fileticket=5xysaiOcl14%3d&tabid=4605

Kanskje en tråd om via ferrata, for å lufte synspunkter på det?

sjekk TouchMountain

Kjenner ikke til denne, men er den plassert på en etablert trad rute, ikke iht bolteetiske retningslinjer for området og i en nasjonalpark, som er temaet her?

grigri håndterer kun ett tau, har momentan stopp (som belaster sikringskjeden med vesentlig høyere "impuls kraft", veier mer og er ikke designet for alpin bruk. BD-ATC deriomt er det, samtidig som den har guidemodus for andremann, håndterer to tau for sikring av to andremenn, dobbelttau og rappell. Den veier også mindre og har v groove som bedre vil gripe ved ising. Den har også enklere design og dermed mindre som vil feile. se også Petzl Reverso http://www.outdoorgearlab.com/Belay-Device-Reviews

Storm Adventures skriver at de boret hullene dype med tanke på at de skulle kunne slås inn. Så en skiftnøkkel og en hammer/stein er alt som trengs.

Løfter opp igjen denne tråden - liten sak for mange, men kanskje ikke ... Ikke bra, som kommersiell aktør burde de være seg sitt ansvar bevisst og fjerne disse. Man kan si mye om bolting eller ikke, vedlikeholdsansvar m.m. Og selv om de fleste av oss kanskje sier ja takk til begge deler for variasjon og utfordring, så er det jo en førende bolteetikk gitt av UIAA, norsk tindeklubb - med utgangspunkt i sporløs ferdsel og hvordan områdene til nå har vært benyttet som man må forholde seg til. Hvis ikke er det fritt frem for alle å ta seg til rette med drill, uavhengig av miljøaspekter og opplevelser som andre søker på kort og lang sikt. "In Norway, the alpine climbing community treasures very highly our code of ethics summed up in “leave no trace”. It is generally considered unacceptable to add bolted anchors on ice and mountain routes, to make it easier, safer and more convenient to climb the routes. The same applies for adding bolts on parts of the pitches. The Norwegian Alpine Club considers natural protection an important and integral part of ice and mountain climbing. We aim at preserving the potential for adventurous climbing in the Norwegian mountains for future generations of climbers. Our code of ethics thus makes it necessary to wait for the right weather conditions and aquire the necessary skills, instead of adding bolts. This is the only way to ensure the full, unspoilt adventure remains for everybody to be explored, and not just for the first ascentionists. Furthermore, the Norwegian Alpine Club finds it totally unacceptable for climbers to claim a right to choose their own style and ethics when climbing in Norway. We find that this is not unique for Norway, but also applies for other countries, such as the UK, regarding grit climbing and Scottish winter climbing Så er rutene etablert som trad og i ett område hvor det ikke boltes så bør de forbli uboltet og være ett tilbud til de som søker trad og de utfordringer og opplevelser som det gir. Som klatrer aksepterer jeg dermed at ikke alle ruter er for meg mht risikoeksponering, sikkerhet og margin. Jeg kan ikke som enkeltindivid pålegge ett fellesskap at det skal tilrettelegges ned til mitt nivå (chipping av tak, tettere bolting, utlagte tau, rapellanker, merking m.m.), noe som direkte vil redusere den opplevelse og variasjon som andre søker på kort eller lang sikt. Derfor må det debatteres; om det er boltet av en kommersiell aktør på Hettpiggen på en tradisjonell fjellrute, på nye mikslinjer eller fjerning av bolter i Bohuslän på etablerte sportsruter - både av førstebestigere eller av de som kommer etter og går det på trad. Kan vi som vanlige "fjellturister" gjøre noe: Ja, vi kan jo påvirke med holdninger og delta i debatten. Ønsker vi faste installasjoner i naturen? Og vi kan f.eks stille kritiske spørsmål til guide-/opplevelsesfirma og de som holder kurs m.m. om de følger "sporløs ferdsel" og velge bort de som ikke gjør det...enig/uenig..?

Bruker Crispi Besseggen til alle fjellturer og enkle toppturer (anmarsj, snø, bre, lett kliving m.m.) og sparer Charmoz'ene til turer med mer rangling (brattere kliving/enkel klatring). For kaldere forhold og vanskeligere is/bre benyttes vinter Nepal Evo gtx. For isklatring Nepal Evo gtx med varmesåler og batteripakke PS: Sømmene på tågummien på Besseggen ryker raskt - enkel fix med Casco Liquidsole over og under har funka bra.

Glimrende!

Kjedelig å måtte avbryte selvsagt, men ut fra det du skriver er jeg helt enig med sysselmannens vurdering og jeg finner det heller ikke urimelig i at dere må betale. Det er ikke som kritikk til dere, men man må noen ganger akseptere at andre "proffe" vurderte deres situasjon annerledes iom at de må foreta vurderinger med flere ukjente faktorer og noen kjente som dere kanskje ikke er klar over. Og når dere har valgt en tur med høyere risikomargin, en planlegging hvor kommunikasjonsavtalene ser ut til å være litt vage, ikke er entydig i kommunikasjon og deres situasjon er uklar, samtidig som dere kommunisererer med spørsmål om hva dere skal gjøre..her en opplistning: -veldig mange søker tur på Svalbard og en del som slipper igjennom nåløyet har kanskje påberopt seg litt mer erfaring enn det de har, eller har mye erfaring, men ikke opplevd tilsvarende situsjoner før hvor "planleggingshuller" ikke har kommet til syne eller kompetanse ikke har vært satt på samme prøve (ny situasjon). Dette må sysselmammen ha i bakhodet ved vurdering, han kjenner ikke dere så godt. Og når dere anroper sysselmannen direkte, viser dere at planlagt kommunikasjonsrutiner er vage, han er IKKE normal kontakt for vanlig uthenting, dette viser uklar eskalering ved problemer, usikkerhet ved hvordan dere skal takle ett problem, uklar avtale med fraktselskap og i tillegg noe uklar kommunikasjon om dere trenger hjelp eller ikke - mellom tre parter. Her bør det være ganske lett å se hva sysselmannen har vektlagt. -dere legger ut på tur kun to stykker. Da har dere i utgangspunktet redusert egen sikkerhetsmargin dersom noe skulle skje, færre til å hjelpe ved krise, i praksis svært redusert mobilitet, færre til vakt osv.. Er ikke kjent med om dere har medisinsk kompetanse ift skade, eller om sysselmannen vet det, men dere "overlater" med denne ekspedisjonsrigginga til andre å måtte hente dere ut dersom krise. Derfor tar dere også en telefon, noe som viser usikkerhet for egen situasjon og ber andre utenfor ekspedisjon om "avklaring" om at dere kanskje trenger hjelp (du kaller det retrett - så du vurderer dette mindre kritisk). Sysselmannen må her vurdere uthenting av dere under fortsatt gode forhold versus å dra igang ett stort apparat. Burde være ganske lett å se hva sysselmannen vil vektlegge her også. -du sier at dere ligger på ett sted som dere i utgangspunktet ikke skal være, allikevel velger dere å la noen utenfor ekspedisjonen ta en beslutning om dere bør ligge nettopp der. Det at dere i første omgang faktisk befinner dere der så bør dere stille følgende spørsmål. Kunne det vært unngått, dersom ikke, burde dere ha slått leir før eller etter og kommet dere igjennom området i en etappe under ett gunstig værvindu. Er det planleggingsbrist, noe dere ikke har tatt høyde for, er dere der ufrivillig pga skadesit eller har dere "rotet" dere bort. Og hvorfor blir dere der til tross for egen kunnskap om stedet. Så at sysselmannen i sin vurdering av været, området (tidligere grupper som har kjørt seg fast der), den beskjed dere har fått av fraktselskapet og deres "sykesituasjon, bør det være tydelig hva sysselmannen har vurdert. -dere har opprettet kommunikasjon, budskapet er ikke entydig, dere trenger kanskje hjelp, dere ligger i ett utsatt område og dere har ikke avtalt noe videre radiokontakt med velger da å slå AV telefonen. Dere gir ikke sysselmannen noe mulighet her. -det kommer ikke frem i det du skriver om "dere virket" desperat, om dere var slitne, om dere ga uttrykk for utrygghet eller om dere var mette og uthvilte? I dette ligger det kanskje også noen signaler som sysselmannen har oppfattet? Sett fra sysselmannens ståsted er det ikke noe tvil og i sysselmannens vurdering med at dere må betale synes det meg rimelig gitt måten dere har planlagt, selve situasjonen, den kommunikasjon dere har hatt med omverden og de beslutninger som dere har valgt (eller som andre har valgt for dere). Kanskje har sysselmannen med dette reddet livet deres?! Så betal med glede, tenk på det fantastiske apparat som faktisk står der og muliggjør slike turer uten at det er enveis billett. Og tenkt på at det kommer ekspedisjoner etter dere som ikke ønsker at sysselmannen skal knipe inn på betingelsene for tur eller sette premisser som blir helt urimelig, noe som kan skje dersom det stadig skal komme klager fra ekspedisjoner som påklager sysselmannens føre var holdning under uklare forhold, og påberoper seg "grå-sone" vurderinger om at "nei vi bare ringte for å høre litt". Det er jo ikke opplysninga 1881, men kontakt med noen som bedriver redningsoperasjoner og som har lang erfaring med å vurdere forhold og situasjoner. Ta det heller som en nyttig erfaring og bli en enda bedre ekspedisjonist.. Har selv vært på Svalbard noen turer og forstår veldig godt at det er sure penger, heldigvis har ikke vi opplevd noe tilsvarende og dersom noe slikt hadde skjedd, hadde vi helt sikkert ikke planlagt for det , og det hadde sikkert vært noen slitsomme erkjennelser som måte tas og noen sure penger å punge ut, men samtidig er Svalbard en perle hvor helt spesielle forhold og krav stilles, det er ikke fastlandet med gratis røde kors og ingen krav til erfaring og dermed hviler det også helt spesielle krav til oss som velger helt frivilllig å dra dit.

bruk fleksibel så er sjansen større for å unngå tretthetsbrudd i overgangen.

Lenge siden jeg var på Femund, men husker at dag 1 hadde nydelig paddeflatt vann og kortbukse forhold, mens dag2 startet med tordenvær, regntøy og sørlig vind med digre surfbølger, som lett kantrer en kano med uerfarne. Videre nordover var det derimot mindre vannsystem som passer bedre familieturer. Så se an forholda, hold dere nær land, unngå lange kryssinger og tenk på at vannet er kaldt. Kanskje bedre å velge noe lettere første gang. Hva med Dalsland og iskrem ved slusene

Mye! Selv om man hadde hørt mye rart om forsvaret, var jeg fast bestemt på å tåle "idiot" kommanderinger i rekruttperioden for så å avansere til avdeling hvor man fikk beslutte og operere mer selvstendig, og med befal som lagde øvelser med mer motiverende og fornuftig innhold. Før førstegangstjenesten var det primært kortere turer, men etter endt jegerutdanning ble erfaring, kompetanse og innsikt om tåleevne løftet flere hakk. Hadde en 50-60 utedøgn om vinteren i nord, alltid i knappetelt. Min erfaring er at utstyret fungerte bra under mange forhold, og at innstilling og mental tilpasning for å gjøre det beste ut av forhold og det man hadde tilgjengelig i større grad bestemte hvordan man hadde det enn utstyrets mangler. Flere påpeker f.eks at primusene feilet, vi opplevde det i liten grad da vi hadde eget depot og måtte selv sjekke at ting virket før øvelser. Dermed fikk vi skifta deler og erfaring med reparasjoner og drift i forkant. Hadde derfor en fantastisk friluftsperiode og det ble starten på mitt mer aktive friluftsliv - ikke minst ble terskelen for vintertur lavere, som turer til Svalbard, Jotunheimen eller lengre turer som NPL, dog med sykkel osv. Av de som hadde ordinær tjeneste så jeg mange med brakkesyke, så type tjeneste tror jeg bestemte mye av hva man fikk ut av det - vanlig tjeneste virket kjedelig, mer meningsløst og hadde for mye dødtid.