Atomsilda

Hmmm...ja det var en drittdag på mange måter! Har nå sykla litt mindre i år og ikke vært strukturert med treningen. Det har blitt mye fjellturer i helgene i stedet. Kan ikke rekke alt... :lol:Ble nå litt skuffa for at jeg ikke kom under 4timer...det ble 35 min dårligere enn i fjor. Tiden ble 4t5min. Merkekravet klarte jeg da! Lå over 4min bak på Sjusjøen, men var to og halvt minutt foran i mål! En slik tur som i går sliter godt på sykkelen. Hadde helt nye XTR bremseklosser, men de er nå slitt ut.... Det luktet brente klosser flere plasser...og sikkert da fra dem som hadde skivebremser! Chainsuck har nok forårsaket skrammer på mange dyre sykler. Fikk skrapa opp ramma mi og flere kompiser har fått skrapt av lakken helt inn til carbonen. Liker ikke å få skrammer på "smykket" vårt...

Takker for det!! Siden rittet er noe lengre i år må man nok plusse på ca 5min! Persen fra i fjor slås nok ikke fordi det ser ut til å bli et jævlig søleritt!! Testet sykkelen idag på grus og ble skikkelig innsausa av møkk på 2km....til lørdag blir det litt lengre.... Vet hva man har i vente...kjede og girsjalter fusker...dårlig rytme på sykkelen....et sant helvete blir det! Likevel stiller man til start for å klare dette merkekravet år etter år!

Siste nytt i saken... http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577054

Jeg skulle møte Sondre og Bjørn Even inne ved Fondsbu på kvelden der Bjørn Even har hytte. Værmeldingen var ikke så verst for morgendagen så vi var optimistiske. Vi våknet imidlertid opp til mildt sagt dårlig vær. Hadde da egentlig lyst til å reise hjem igjen, men ok...vi fikk nå ta turen da. Dette var en av disse turene man kunne spart seg! Regn og tåke på en slik tur til slike flotte tinder...nei dette bør en la være for ettertid. Jeg hadde en dårlig følelse i magen for denne turen. Jeg visste hva som ventet,- nemlig skumle glatte steiner...tåke og dritt...og også en liten følelse for at uhell kunne skje... Alt blir jo trist en slik dag, men Morkadalen er nå stusselige saker. Goldt og ugjestmildt! Det regnet jamnt og tåke hindret flott utsikt til vakre tinder....Det er jo en viktig del av turen det da....det å ta bilder av disse flotte tindene. Minner som er gode å ha. Det eneste jeg husker fra denne turen er glatte sva...skumle sleipe blokker og et uhell som kunne fått alvorlige følger. Dette uhellet skjedde selvfølgelig på hjemturen. Vi kom oss nå greit opp de glatte svaene opp fra Andrevatnet og vi vant raskt høydemetre. Vi valgte å gå vestryggen opp til Falketind og det var jo en litt artig rygg da....men toppen... den så vi ikke noe til før vi omtrent kom til varden. Falketind...som jeg hadde hørt så mye om....drømt om denne staselige toppen. Helvete heller...hit vil jeg tilbake en godværsdag, men da vil jeg nok prøve å gå der førstebestigerne gikk. Ønsker ikke å gå inn Morkadalen igjen og opp svaene...dårlig opplevelse der... Det ble ikke lange pausen på toppen og vi kløv bratt ned i skaret. Guffent her også....ikke rom for feil her heller, men det gikk nå greit! Videre var det grei vandring mot Midtre Stølsnostind. Videre ble det svært så glatt og utrivelig ned mot skaret før Stølsnostinden. Glatte og sleipe blokker og rumpa ble også tatt i bruk....kanskje en "lek" i tørt fint vær, men idag var adrenalinnivået vel høyt et par plasser. Vi så Vokteren der i tåka...skummel....Klyvingen opp til Stølsnostinden var moro selv om det var litt vått og på toppen fikk vi faktisk litt sprekk i skylaget og noe få solstråler hilste på oss! Da var det bare å starte på hjemveien. Vi kløv ned fra skaret mellom Stølsnostindene noe som ikke bød på veldig store vanskeligheter, men dog....ikke rom for feil her heller. Nedover breen gikk det fort og vi kom raskt ned til nedstigningen til Andrevatnet. Elva var stor pga mye regn og brølte godt nedover bratta. Det var her jeg hadde en guffen opplevelse. På skråsvaene til høyre for elva sklei jeg på det skrå svaet...og Sondre brølte ut. Det gikk fort , men jeg skle ikke mer enn et par meter før jeg stoppet. Hadde jeg sklidd ut videre ville jeg ramlet ned på ei hylle rett før fossen... 3 meter ned, men hadde nok ikke gått i fossen. Likevel,-man blir skjelven etter slikt og det var herlig å være ned ved Andrevatnet etterhvert! Som nevnt lenger opp i rapporten....en bedriten tur i tåke og regn. Mye bedre å være i lavlandet... Jeg har nå lagt ved noen bilder som man kanskje kan "leve" seg inn i...det å føle hvordan det er å være over 2000m i bratt ur og skumle våte sva....Konklusjonen må være...et sted går grensen for turvær blant de høye tinder!! Turen tok knapt 9 timer

Der tar du feil Bjørn Even....du blir gammel du også vet du....Håper jeg da iallefall!!! Man glemmer ting etterhvert skjønner du så da er det kjekt å ha et bilde. Da kommer minnene lettere fram igjen!

Dette er vel den "kandidaten" som da IKKE er inne på listene. Dette er en massiv blokk!

Hei Bjarne! Flotte bilder og det er tøft av deg å gå den turen alene. Jeg har ennå ikke fått gått denne traversen i år, men håper jeg rekker det før snøen legger seg der oppe! Har lest mye om den og sett mange bilder så jeg er litt forberedt da...

Vi gikk jo først opp på Søre Surtningssue...derfra kan man så gå til Sørtoppen etter disse beskrevne skarpe egger,- og gå så greit videre mot Stortoppen. Vi gikk rett i nedkant av disse. Få høydemetre opp til toppen fra vår trasé.

Toppsuget ble for stort da værmeldingen for tirsdagen var god. Tok meg fri fra jobb uten lønn... I utgangspunktet skulle vi til Gjendebu for å gå på en del av Knutsholstindene. Det er ikke all verden man rekker når fergen går inn kl 07.45 og tilbake kl 16.00. Skuffelsen var rimelig stor da "Busken" ringte og kunne fortelle at det IKKE gikk noen ferge på morgenen helt inn til Gjendebu.... Hva nå....Knutsholstinder var utelukket og "reserveløsning" ble hentet fram. Odd Arne manglet Besshøe på sin liste,- og "Busken" manglet 10- metringen mellom Søre Surtningsue og Sørtoppen....og jeg manglet Søre Surtningssue og den sikre 10-metringen. Derfor tuslet Odd Arne mot Besshøe, og "Busken" og jeg gikk raskt mot Søre Surtningsue. Været var bra og stemningen var god tross alt! Flott når solen skinner og det er tørt og fint! Vi måtte stå på for å rekke tilbake til fergen som gikk fra Memurubu kl 16.40. Denne dagen var det desverre ikke tid til pauser... En artig topp denne Søre Surtningssue. Mye grei og artig klyving når vi begynte på selve ryggen. Vi sto på toppen etter 2t15 minutter og holdt tidsplanen. Men,- det var nå det spenstige partiet startet. Det er faktisk veldig spenstig og luftig ned hammeren og langs den knivskarpe eggen. Det var tørt og fint, men her er det ikke rom for feil altså. Her er det rimelig luftig! Jeg var i tvil da jeg så den skarpe eggen og vurderte å gå ned i flanken, men "Busken" var på vei.... Vi brukte alle fire og kom oss fram til det vanskeligste punktet. Her ordnet "Busken" en lang slynge som vi slang rundt en steinblokk. Vi måtte ut på høyre siden her og en litt skummel steinblokk stolte vi ikke helt på... Med slyngen inne i den ene hånden og den andre i grep på blokka kom vi ned på ei hylle. Ahh...herlig!! Nå var det grei klyving på resten av eggen før vi kom på "sikker" grunn! Denne passasjen her fortjener virkelig en "knall gul" trekant! Ved våte forhold går jeg ikke her... Vi måtte skynde oss videre og var oppom de to kandidattoppene. Den ene er iallefall en sikker 10-metring! Vi gikk i flanken like ved Sørtoppen og hastet videre mot steinbua rett under selve Surtningssue. Denne er nå nyrestaurert og med to sengeplasser! Ei topp bu høyt til fjells. Litt nysnø lå på stortoppen idag og det er vel ikke så lenge før vi er tilbake med ski på beina... Vi hadde hatt med oss for lite vann og "Busken" var tørst...tørstere enn meg! Det fantes ikke vann overhodet!! Noen plasser var det skitten snø som det rant noen skitne dråper fra, men vi fikk ikke fylt opp flaska før vi var nede ved Memurubu! Ganske utrolig! Vi kunne nok ha gått nedom Hesttjønne, men stien gikk mye høyere opp vi var usikre på om vi ville rekke fergen. Det gjorde vi heldigvis! Turen tok 6 timer og vi var nede med vel et kvarters margin! En rask tur over en flott topp med flott vær! Dette trengte vi nå

Legger ved to bilder til som viser sånn omtrentlig hvor vi tror riktig innsteg var.. og der Mayhassen gikk opp, men kom altfor mye til venstre. Anne forsøkte seg enda lenger til venstre.

Uff..ja,....gamle dager!!! Jeg begynner visst å bli gammel. Det var tider det...da tier´n var gul...

Hei! Mye har kanskje skjedd siden jeg var der inne. Det er så langt tilbake som 1987-1988. Vannet var da iallefall kjent som et SVÆRT godt ørretvann. Gjennomsnittsvekten var så stor som 900g!! Men,- i likhet med deg fikk hverken min far, en kompis og jeg et flass den gangen da vi var der inne. Vi fisket fra land, men vi så en kar som kom inn med båt og han kunne vise fram en vakker ørret på 2,8 kg! Dersom Geilo JFF driver like godt fiskestell der inne fortsatt,- så finnes nok fisken der ja...

Takk for levende rapport og topp bilder....men du har også gitt meg den "store skjelven". Må jeg opp ditt altså....huff Tror dette blir en spenstig og nervepirrende sak for meg....selv med tau! En som samler på topper må vel opp dit... Er jeg klar for det...vet ikke! Har nå lest din rapport nå og Eaa´s rapport fra Maradalsryggen fra noen år tilbake. Virkelig tøffe tinder og det blir mange timer med høy puls! Må nok sikre MYE skal jeg tørre dette...og ha med meg drevne karer. I mellomtiden får jeg ta de toppene som er noe enklere. Det er noen av dem igjen før jeg kommer til "verstingene". Håper å få "benytte" deg på noen turer fortsatt!

Har nå fått melding fra Mayhassen at han nå har KOMPLETT samling! Han har i dag gått Styggedalstraversen inkludert Storen UTEN SIKRING. Jeg har vært med på mange av hans turer og vil overbringe denne gladmeldingen til de på Fjellforum som er opptatt av det....og det er jo noen. Vi som går på disse kvasse eggene vet hva slags prestasjon som ligger bak dette....å ta ALLE TOPPPENE USIKRET!!! Selv mener jeg det er galskap, men han er nå spesiell Mayhassen da. En del av oss har sett han...både på tørt føre og vått føre! En ting er å være flink i klatreveggen inne i en trygg hall.....men ute blant tindene er det noe anderledes...for å si det mildt! En ting er sikkert...jeg prøver ikke å gjenta bedriften. Jeg er usikker på om jeg har "guts" nok til å ferdes på de spenstigste klatreturene MED tau... Grubler på det ofte! Nå kan iallefall Mayhassen konsentrere seg om spenstige turer MED tau!. Igjen gratulerer!

Må vel trolig ha vært på venstre side her en plass det har skjedd...

Føler med familien og forferdelig med nok et dødsfall på statistikken.. http://www.abcnyheter.no/node/93259 Vi vet jo at det er små marginer mange ganger...

Ja,- kanskje jeg skal bli med på en topp i helga....selv etter en tur med skjelvende bein sist helg...

Odd Arne som var en av turlederne,- ønsker å komme med et lite innlegg som jeg overbringer her: Hei alle fjellforum skrivere. Er ikke medlem av forumet, men følger med på mange fine turrapporter. Jeg har tanker om å melde meg inn i høst og være med å dele erfaringer med andre i forumet. Jeg har plan om å bli ferdig med alle 2000-toppene i høst (Røynes liste, nå 12 i rest) Som leder av turlagsturen sammen med Arne føler jeg at jeg må komme med et innlegg som går på dette med hmmmm og sikkerhet. Hvis noe blir sagt mange nok ganger, uimotsagt, blir det jo slik. Vi var som sagt 13 personer, de fleste klatrer minimum 1dag pr. uke inne og ute. Unntatt en person er alle sammen erfarne toppsankere med 120 topper og mer. En person utdannet brefører, og jeg har klatret og ledet hele traversen en gang tidligere.(Tørt føre med svasko Har fått tilbakemelding på at deltakerne følte seg godt ivaretatt selv om det ble vanskelig. Men det ble en god erfaring å ta med seg videre, for alle. Mye taubruk, hvor vanskelig fuktighet kan gjøre det,- og drastiske endringer av forholdene underveis. Og selvsagt er det veldig slitsomt å ha ansvaret for en så stor gruppe, men takk til de andre i turlaget som alltid er med og bidrar på disse turene. Mvh Odd Arne

Hei Bjørn Even! Har jo hørt om turen din og jeg var jo der oppe helga før og visste jo hvordan det var der oppe! Nei, ikke trivelig å få "den følelsen" der oppe. Dere har jo hatt noen tøffe turer også etter denne...uten sikring....så pass dere. Ikke bli for overivrige. Bruke de kunnskapene dere har fått på klatrekurset og ikke bli FOR dristige. Dere er unge og skal leve lenge.....små marginer blant tindene.

Ser nå hvor jeg skulle lagt ferien min i år....kanskje jeg igjen skal ta meg en tur til Nord Norge! Lenge til min neste ferie nå. Vakrere enn Nord Norge i fint varmt sommervær finnes vel ikke! Her må det planlegges tror jeg...

Hei Ole Petter! Ikke meg som var turleder og man skal visst ikke alltid gå letteste veien da sju.... Denne dagen derimot med snø hadde det sikkert vært lurt! Jeg skal IKKE opp dit på lenge....en gang kanskje,- på tørre fine forhold!

Denne dagen var det Gjøvik Turlag som skulle på tur. Det var gode værmeldinger og optimistisk dro 13 stk. av gårde til Dovre. Forventningene var store,- og da dagen opprant med strålende sol var vi alle optimistiske….kanskje for optimistiske. I utgangspunktet skulle Mayhassen og jeg klatre først fordi vi skulle videre til Larstind. Lite ante vi da vi la i vei at Larstind var laaaaangt unna denne dagen. Det hadde kommet et lite dryss av snø tidlig på natta, men vi trodde ikke det ville skape noen problemer. Hvor feil kunne vi ta… Det hadde kommet et slør av tåke på toppene og vi var spente på om dette ville lette utover dagen. Det som var mindre hyggelig var at det var mer snø enn vi satte pris på da vi kom opp mot Midttoppen etter ca. 3timer. Det var skikkelig vinter…og den var i ferd med å smelte….Dette skapte skikkelige problemer for oss denne dagen. Alle hadde forventet en fin dag med sol og tørt fjell…..fint vær ble det med tørt ble det IKKE! Konsistensen på snøen var noenlunde grei å trå på og satt greit på steiner og sva ned skaret fra Midttoppen og ned skaret og bort til foten av Hettpiggen. Stemningen i den STORE gruppa var god ,-og vi var tross alt optimistiske. Mayhassen og jeg var sosiale og holdt i gruppa og valgte å klatre sammen. Alle skjønte jo at dette ville ta tid. Anne og Mayhassen klatret usikret opp på Hettpiggen tross de vanskelige forholdene, mens turlederne valgte en annen rute opp. Alle kom opp og vi sto vel samlet på toppen etter ca. 5t15min. Solen hadde kommet igjennom og det ble en utrolig fin varm dag…..noe som vi vi burde være VELDIG glade for ettersom dagen skred fram og vanskelighetene og utfordringene kom. Solen varmet og stemningen på Hettpiggen var særdeles god, men stemningen og ble etter hvert en helt annen…. Rappellen ned fra Hettpiggen gikk veldig bra for alle sammen, men det var nå ting ble vanskelige. Veien videre var særdeles guffen i min øyne. Det er smalt bortover hylla mot klatrepunktet,- og særdeles utsatt med smeltende snø. Den bratte Vesttoppen hevet seg majestetisk mot himmelen, og svært bratte sva fører mot avgrunnen i nordvest. Huff….her er det ikke rom for å tråkke feil altså. Det skulle vise seg at denne hylla i de tøffe omgivelsene,- skulle være vårt tilholdsted i mange timer. Vi hadde nok funnet riktig opptak og Mayhassen skulle lede opp mot toppen. Som sikkert mange andre før han,- kom han for langt mot venstre og vanskelighetene økte. Kanskje ikke for den drevne Mayhassen, men de andre turlederene mente at denne traseen ville bli for vanskelig for gruppa. Tanken var da at Mayhassen skulle klatre videre og komme seg til topps,- og vi andre skulle klatre på topptau. Dette skulle derimot ikke gå etter planen. Siden jeg ikke fikk med alle detaljer legger jeg ved Mayhassen sin egen versjon av klatringen: "Arne og jeg etablerte standplass i innsteget av renna. Etter tips fra Busken ville jeg ha standplassen lenger opp, men pga snø og vått fjell lot dette seg ikke gjøre. Jeg begynte å lede oppover mot venstre, pga snø og amatør i tau valgte jeg ei linje litt for langt ut til venstre. Det ble klatring langs sprekker, hyller og riss oppover utenfor noe renne. Det var OK å lede opp her, men skjønte vel at dette ikke var veien etter hvert. Jeg så annet krimskrams på min vei, og ble lurt av disse. Jeg etablerte standplass på ei hylle etter en full taulengde, og Arne skulle klatre opp. Etter 10m begynte problemene, det tok tid og jeg skjønte han hadde vanskeligheter med å komme opp, og plutselig kommer første fallet. Jeg hang igjen i min sjølforankring og Arne meldte tilbake at det gikk bra, men at det var vanskelig å komme opp. Nytt forsøk og nytt fall! Det meldes tilbake at de trolig har sett seg ut normalveien noe lenger til høyre, og at Arne ikke ville prøve på nytt opp cruxet. Jeg manglet ikke mange meterne til eggen, og Arne etablerte standplass på ny, slik at jeg kunne komme opp. Det var nå jeg dreit meg ut ved å la tauet få mye slakk i det jeg bant meg selv inn igjen. Det som skjer er at tauet kiler seg fast når jeg skal klatre videre! Litt frustrasjon, men ingen panikk, det var bare å feste tauet til fjellet, for deretter å rappellere nedover til jeg fikk løsnet det. Fikk orden på det, og etter en stund var jeg oppe på hylla, som jeg nå begynte å bli meget godt kjent med, men nå skulle det bli siste gang. Jeg starter klatringa igjen, men etter 3m så sitter f… meg tauet fast igjen. I god tro på at de andre hadde funnet en lettere vei opp, og med tanke på tida, bant jeg meg ut av tauet og klatret resten opp i god stil uten dette plunderet hengende i meg. Jeg så nedover renna som måtte være normalveien, og gikk i god tro videre mot toppen for å vente på resten… Da setter vi over til Atomsilda igjen: Hva nå….Jo, Mayhassen klatret alene usikret til topps uten dette berømte tauet som vi skulle komme oss opp med. Mayhassen var nå ikke lenger til noen hjelp for gruppa,- og vi måtte klare oss selv. Arild, med også gode klatreegenskaper, forsøkte seg også, men måtte gi opp. Tida gikk, og vi så for oss en laaaang kveld. Stemningen var usikker og det gikk litt på psyken for enkelte…også meg selv. Ville vi komme opp, eller måtte vi gi opp bare 60 meter fra toppen og målet denne dagen…???” Anne ville gjøre et forsøk noe lenger til venstre, som i ettertid viste seg å være en altfor tøff sak… Anne ville nok klare å komme opp, men det var ingen vei for resten av gruppa….Heldigvis ble Anne sikret trygt ned igjen og en retur til Stortoppen var et faktum. Akkurat dette hadde vi gruet oss til,- til de grader,- dersom det ble utfallet. Ingen vei utenom nå….vi måtte klatre opp igjen på Hettpiggen! Hele bunchen! Heldigvis hadde det tørket opp i veggen der, og Odd Arne ledet opp greit til topps og vi sto igjen samlet på Hettpigggen……samlet og samlet fru Blom! Den godeste Mayhassen satt på Vesttoppen og skuet bort på oss, her hadde han truffet noen jegere og nøt et bedre stykke rypebryst, men tilhørende edle dråper…. Vi hadde nå brukt ca. 11 timer. Ennå gjensto det to rappeller og svært glatte sva med sørpesnø som var foræderiske. Det var en helt annen snøkonsistens fra Hettpiggen og ned til skaret før Midttoppen. Helt jævlig glatt! Det var virkelig en herlig følelse og sette føttene i vanlig ur igjen da vi kløv opp mot Midttoppen!! Vi var fornøyde alle sammen at alt hadde gått bra til slutt! En lett vei i tørr, fin, fast ur ned fra Stortoppen gjensto. Vi brukte ca 2,5 timer fra Midttoppen og tilbake til bilen! Selv var jeg ikke fysisk sliten, men jeg merket psykisk at jeg hadde hatt noen luftige og farlige opplevelser denne dagen. Ikke en fullført travers, men nesten…..Selv lærte jeg en masse klatreteknisk,- og fikk virkelig føle det på kroppen det å ha det luftig og farlig rundt meg over lengre tid! En annen ting er at 13 stk. på en slik travers krever mye tid…for mye tid. Ingen vanlig klyvetur dette her! Her oppe bør man ha tørre forhold for å si det slik…. Turen tok 16 timer og det var mørkt da vi krysset de to elvene før Snøheim. De fleste av oss måtte hjem, og vi var ikke tilbake til Gjøvik før kl. 04.30. En tøff dag med masse nye erfaringer og godt kameratskap på turen. Takker alle for en ekstrem tur! :D

Han skal lede meg over skarpe tinder til helgen....så jeg håper ikke han prøver å etterligne han....da blir jeg våt i buksa tror jeg....

Nå er det bare å begynne og trene... http://www.vgtv.no/?id=23510

Hadde fått grei beskjed at jeg nå også måtte ta en familietur til fjells. Familie på Møre ønsket å bestige norges høyeste fjell og kona ønsket at jeg skulle være med på det... Det kunne jo være artig å se hvordan en tur fra Juvasshytta var...med masse folk....for DET ble det. Værmeldingene var ganske gode og vi var ikke alene da vi kjørte opp de bratte bakkene mot Juvass. Køer av biler...og trangt om parkering ved Juvasshytta. Det er nå bedre å tusle alene på tur blant toppene, men denne gangen måtte jeg pent finne meg i at det var mye folk til fjells. Utrolig mange hadde funnet veien til Juvasshytta for å komme til topps denne dagen. Været var ikke det beste, men greit turvær. Det gikk rykter om at det var sol på toppen! Vi betalte kr 160,- pr. person og alle fikk grei informasjon om turen til topps og mht tau, sikkerhet osv. Tror nok de håvet inn bra med penger denne dagen. Det var som en maurtue av folk.... På toppen fikk vi ikke den utsikten vi hadde håpet da tåken lå rundt toppen, men på veien ned lettet det noe. Artig å se så mange folk som vil til topps...flere nasjonaliteter...ung som gammel. Lite søppel å se,- så informasjon fra guidene hjelper nok. Et lite problem kan vel kanskje være at toalettbesøk er vanskelig her oppe. Turen tok 5t45m totalt og det var mange fornøyde fjes å se! Noe over 650 høydemetre er jo ikke all verden så det er ikke den fysiske prøvelsen da tempoet er overkommelig for alle. Dagen før hadde det vært uvær og folk hadde måttet snu allerede ved brekanten. Nå er nå denne turen gjort og atter lengter man til fjells....til tindene med et litt mindre turfølge..