Gå til innhold

REJOHN

Blogger
  • Innholdsteller

    3 013
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    39

REJOHN vant dagen sist 13. februar

REJOHN hadde mest likt innhold!

2 følgere

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Profile Information

  • Gender
    Male

Nylige profilbesøk

7 732 profilvisninger
  1. I det som kalles "Frafjordheiene" i området til Stavanger turistforening ligger det en del hytter som det bare er tre timer mellom. Her er det ganske vanlig å treffe barn på tur - og en del Danske turgåere. Hyttene er Blåfjellenden, Langavatn, Sandvatn, men med litt lengre dagsetapper kan også Flørli, Tomannsbu (med Støle og Kvitlen) og skåpet tas med. Det er ingen betjente hytter her, men noen er selvbetjente (med proviant).
  2. @Kjell Iver burde muligens skille dette ut som en egen tråd... Dette er noe jeg har fundert på en god stund. Hva med slitasjen? Hva med naturen? For egen del er jeg kommet til at slitasje er av det gode. For det første betyr det at flere kommer seg ut, og flere får oppleve naturen, som jeg personlig har mye glede av. Egen erfaring tilsier også at selv en godt opptråkket sti gror fort igjen. som gunneierene i mitt område sier det : hadde det ikke vært for "turistene" så hadde stiene grodd igjen. Som nok et argument, så synes jeg ikke det er riktig å "hindre" andre i å ta ut, mens jeg selv fortsetter seom før. Det blir med andre ord et spørsmål om naturen er til for menneskene eller om vi skal holde oss vekk.
  3. Dette har jeg også tenkt på. Men etter i 20 år, å ha prøvd å få folk til å besøke Blåfjellenden i påsken - uten særlig økning i besøket, og jeg kan også konstatere at stien rundt Lifjellet ikke blir spesielt mye mer brukt, selv om jeg omtaler turen diverse ganger i løpet av året, så tror jeg din frykt for å øke slitasje og forsøpling, ikke er spesielt sansynlig.
  4. to mulige årsaker 1 Det kunne jo provosere en og annen...... 2 Det kan jo være at jeg ikke egentlig hadde godt av å vite akkurat svaret på det spørsmålet. (Jeg er på tur noen ganger i uka, og Bestyrerinnen trenger ikke å få greie på hvor mye andre er på tur.)
  5. Jeg våget ikke å stille det spørsmålet....
  6. Jeg føler meg ensom og forlatt. Hvor er alle de andre som burde skrive turrapporter?. Det var tidligere mange flere rapporter. "Turrapporter" er en av de store gruppene, men nå er gruppa overkjørt av "Bo og sove" og "Alt annet utstyr". Mine egne enkle og små bidrag bør ikke være de eneste som ligger til glede og nytte for de som er inne på Forumet. Når jeg først er inne på hva jeg savner, så hendte det tidligere at vi hadde opp "svaet under toppen på - en eller annen fjelltopp. Diskusjonen gikk friskt om svært små ting rundt om - ikke bare om utstyr. Jeg husker at det var noen som klaget på at "alle" innlegg handlet om Jotunheimen. (Det var forslag om å endre navnet til å inneholde - nettopp - Jotunheimen.) Det er lenge siden vi har hatt en skikkelig "krangel" om noe som helst - utenom utstyrsdiskusjoner.
  7. Vekslende vær, vår og vinter. Etter to skikkelig bra uker på Gran Canaria hvor vær ikke var et spørsmål – det var bare å se ut vinduet for å sjekke om sola var oppe, så er det helt annerledes her hjemme. Helt annerledes.... Det ble et hardt og brutalt møte med Norsk ekstrem vær. Det regnet hele dagen på søndag. Så avgjort ikke bra tur-vær. Nå blåste det også. Omtrent ikke utevær. Jeg mener jeg så et par svaner med paraply. Det er helt sant – bortsett fra en liten løgn her og der. Mandag ble det heller ikke tur. Tirsdag er styrketreningsdag. Etter 14. dager uten styrketrening var det med en viss form for «uvilje» jeg tok fatt på vekter og maskiner. Som fryktet, kjenteste det i armer og rygg etterpå. Onsdag måtte det bli tur. Jeg kikket på YR, og tok kontakt med broderen. Han bruker onsdag som fast turdag, selv om vi ikke alltid går på tur sammen. Denne onsdagen ville vi begge ut å gå. Yr var ikke veldig grei å ha med å gjøre. De vartet opp med både vind og nedbør. Vi ville helst ikke tur på stranden denne gangen. Jeg så for meg en tur fra Gramstad, og broderen ville helst til høgjæren. Onsdags morgen mente broderen at det nok – muligens – ville være best å gå på høgjæren. Fortsatt meldte YR om vind og regn, men også sol. På vei for å plukke opp broderen, fikk jeg et skikkelig hagelvær. Det smalt i bilen og det ble hvitt langs kantene. Hvordan ville det være høyere oppe? Det så ganske bra ut – nedenfra. Vi hadde nesten tørr asfalt på vei oppover. Og da vi stoppet på Holmavatn skinte sola. Det kjentes nesten ut som vår... Sel om sola skinte ved start, hadde både broderen og jeg sikret oss med vinter utstyr. Det vil si «lang under», ull bluse + flecce og Gore Tex jakke og bukse. Høye fjellstøvler er nødvendig selv på sommeren når det er vått. Jeg har fortsatt glede av mine nye ALFA Impact. Jeg startet med bare fleccen på, i sol. Etter en stund kom det svarte og sinte skyer seilende fra vest. Jeg sa til broderen at jakken måtte på så snart det begynte å regne. Ikke lenge etter, kom det hagel – så det smalt i topplokket. Jakken kom på i en fart. Himmelen ble mørk, mens det sto på som verst, kunne vi se en lysning under skyene i vest. Ikke mange minuttene etter skinte sola, og vårfølelsen var tilbake. Den forsvant kjapt da neste byge slo ned over oss. Opp med hetta og på med hansken i en fart. Og sånn gikk nå turen. Det var dårlig vær inne i mellom, men også sol. Vi var så heldige, det var selvsagt planlagt, at vi fikk mesteparten av det dårlige været i ryggen på vei mot Steinkjerringå og oppover mot Synesvarden.. På vei nedover mot Holmavatn fra Synesvarden, var det mindre vind og helst opphold. Værmessig var det en innholdsrik tur. Med sørpebløtt underlag var det tungt å gå. Det ble ikke av de kjappeste rundene på høgjæren. Likevel var det – som alltid – en kjekk tur. Selv om den var svært forskjellig fra turene på Gran Canaria. Les hele artikkelen
  8. Siste tur på Gran Canaria dette året. Da er 14dager i «Syden» nesten over. Sammen med gode venner, en flott gjeng, har det vært mange kjekke turer. Vi har sammen fått en flott ferie. Om pensjonister som oss, kan ha ferie. Det diskuteres fortsatt... Det er selvsagt turene som huskes best. Spesielt de litt lengre turene å opp mot 20 kilometer. Som rundturen til «Våres plass», «Dusjen», «Hjarmands plass» og «Eivinds plass». Nå må turen fra Kooperativet til hotellet også tas med. En skikkelig flott tur gjennom pinjeskogen. De kjekkeste og de turene med virkelig bra utsikt, gikk fra «Mannen med stave» og til Mogan. En kort tur, men med flott natur og kjekk stopp i Veneguera. 10 turer, så langt, og nå var vi klar for den siste turen. Flesteparten av gjengen ville ta ned mot Arguineguin og kirka. Noen ville deretter ta innom Norskeklubben, og så ta «Miljøstien» hjem. For egen del så jeg for meg å gå først mot Norskeplassen – som vanlig – og så ta Lavendelstien mot korset over Arguineguin, for så å møte de andre for vafler med syltetøy. Bestyrerinnen ville bli med meg rundt. Det er alltid kjekt å ha med Bestyrerinnen på tur, og selv om det er skikkelig hyggelig å gå tur med gjengen her nede, er det også litt greit å kunne få en tur med bare Bestyrerinnen. Vi måtte avgårde litt tidlig for å kunne treffe gjengen nede i Arguineguin, og alt halv ti, var vi vi gang oppover den bratte bakken fra Natural Park – for siste gang denne turen. Med bare to i følge, og som har gått sammen noen ganger opp gjennom årene, så blir det ofte litt høyere tempo enn med menge i følge. Vi nådde Norskeplassen, i god stil – for siste gang denne turen... Lavendelstien starter like under Norskeplassen. En bratt bakke ned, og så går stien på en hylle oppover lia. Med et lite stykke på grusvei, så fortsetter denne smale stien oppe i siden, til den når grusveien som fører direkte mot «Korset». For meg med et snev av høydeskrekk, så er det enkelte plasser langs «den smale sti» som er litt utfordrende. Det er egentlig aldri farlig, for stien er bred nok, og det er sjeldent langt ned, men av og til må jeg konsentrere meg for å tråkke riktig, Litt utfordrende, men helt greit. Stien slynger seg rund den ene kanten etter den andre. For egen del så virker det som om det blir lengre opp til veiene hele tiden. Det er alltid nok en kant å gå rundt. Oppe på veien mot «korset» er det ingen tvil om hvor kursen skal settes. Rett fram, litt opp og ned, men stor sett på grusvei. Det siste stykket går på sti ut til selve «toppen» og korset. Så er det å velge sti for å komme ned. Her er valget enten bratt rett ned eller litt mindre bratt og nesten rett ned. (Denne stien starter litt tilbake fra korset.). Det er også mulig å gå ned på «andre» siden, ned mot den norske skolen. Her er det også bratt... Jeg mener det er mulig å følge veien helt ned til Arguineguin, men jeg har aldri gått der. Vi valgte den litt mindre bratte stien, og tok det forsiktig nedover. Nede på veien satte vi opp farten for å nå de andre ved kirka – og vaflene. De hadde kommet noe før oss. Vi slo oss ned ute under et tre, og kjøpte vafler og drikke. Mens vi satt der, kom sjømannspresten Arne O. Øystese og satte seg ved bordet. Vi fikk en skikkelig hyggelig stund sammen med sjømannspresten. Vi skulle jo også tilbake til hotellet. Skulle vi gå eller ta buss – eller muligens drosje? Det ble selvsagt til at vi gikk. Etter to uker med mye spasering, var det en grei tur å gå til Balito og ta bakken opp til Natural park. Totalt ble det 14 kilometer denne dagen også. Alt i alt har det blitt mange kilometer på beina de siste ukene. Denne gangen uten andre problemer enn en ødelagt tå. I dusjen av alle ting... Nye sko,har reddet beina fra gnagsår og greier. De skal spares til neste år. Det blir forhåpentlig nye turer på Gran Canaria også neste år. Les hele artikkelen
  9. Nesten hele gjengen på tur. Det var alt lenge før vi reiste nedover til Gran Canaria avtalt at vi alle skulle gå turen fra «Mannen med staven» til Veneguera og videre til Mogan, etter en god lunch. Nå hadde tre av oss alt tatt denne turen, men det hindret ikke at vi ønsket en ny tur. Så kom været, med støv og vind – og varme. En utsettelse var nødvendig. Onsdag var alle klar for tur til Veneguera, med start fra «Mannen med staven» eller Degollada de Veneguera. Dessverre var ikke alle i gjengen klar for tur denne dagen. Både turleder Edvin og nest-turleder Anne Margrete, måtte denne gangen stå over. De valgte å tilbringe dagen på hotellet. Helsa er viktigere enn tur, - selv om det gjelder denne spesielle turen. Vi valgte å ta drosje fra hotellet. Det betød en kjøretur på tre kvarter, først mot Mogan og så videre mot Tasarte. Termometeret i bilen viste 27 grader nede i dalen, og det var 26 grader da vi stoppet oppe i passet ved «mannen med staven». Turen ned til Veneguera er ikke spesielt lang bare omtrent 4 kilometer. Startpunktet er på 668 meter over havet, og i løpet av de første to kilometeren synker stien med omtrent 200 høydemeter. Med andre ord forholdsvis bratt. Selv om det kan virke bratt, er det helt uten problemer å komme seg nedover. Stien slynger seg greit fra side til side nedover lia og det er bare noen få «høye» steg i blant. Hele veien nedover er det fantastisk utsikt nedover, og oppover om du snur deg, Stien er omkranset av spisse tagger og bratte sider. Det er ikke mye busker og trær, men litt blomster å se på likevel. Siden jeg gikk her første gang for tre år siden, er stien blitt vesentlig med «slitt». Det går tydelig adskillig flere mennesker her enn for bare noen år siden. Siden stien er bygget opp, en gammel «camino» betyr ikke slitasjen noe for sikkerheten. Det er aldri noe problem å komme fram. Et stykke nede i dalen er det tydelige spor av tidligere bosetninger. Rester av hus, og det er mulig å se at de flateste partiene en gang har vær dyrket. Stien går over til vei, og det blir mye mer busker og det dukker opp palmer. Lengre innover mot Veneguera går veien forbi frukt trær, som ikke trives på våre breddegrader. Det er i hvert fall sitron, lime og avokado. Denne dagen var det fortsatt støv i lufte, så sikten mot Mogandalen var ikke den beste. Vi hadde likevel en god del stopp for å beundre utsikten og naturen. Veneguera ligger lagelig til på denne turen. Omtrent halv-veis. Det passer på mange måter bra. En pause med lunch på Plazaen er et av turens høydepunkt. Det tar tid å nyte stedet – og lunchen. Vi ble mottatt som gamle kjente. Driveren av stedet hilste på hver enkelt og fikk oss på plass ved bordene. Denne gangen var det ikke bare greit å få noe å drikke, det var nødvendig. Enkelte plasser nedover, der sola fikk ta uhindret av trekk, var det langt over 30 grader. Det er kjekt å gå gjennom Veneguera på vei mot bakken opp. Det er enda mer frodig her enn opp mot skaret. Bananer, appelsiner og sitroner henger modne langs veien. Det er en lang bakke opp og en litt lengre bakke ned mot Mogan. Denne gangen tok vi det hele med ro, og brukte tid oppover. Nedover gikk det fortere enn tidligere. Det var blitt mye bedre sti nedover mot Mogan enn det vi hadde første gang vi gikk her. Turen mellom «Mannen med staven» og Mogan er på omtrent 8 kilometer. Det er en god del meter nedover – og noen oppover. Likevel bør ikke dette hindre mange fra å ta turen. Det er greit å finne fram. Det er mye å se på, og det er en flott plass å ha en pause halvveis. Mange gode grunner for å ta turen. Få grunner for å la være. Les hele artikkelen
  10. En tur i vind og støv. Det var en mørk og stormfull aften. Ikke helt. Det var dag. Det var varmt. Men det var stormfullt. Været var denne dagen et samtale-emne. Vinden sto fra øst – Sahara, og brakte med seg store mengder støv. Det blåste i tillegg ganske godt, opp mot stiv kuling der vinden virkelig fikk tak. Gjengen hadde tenkt på en ny tur til Veneguera, men med «dårlig» vær (mye vind og støv) ble det til at vi la om planene. Det ville ikke være spesielt kjekt å gå den fine turen i sterk vind og med omtrent null utsikt. Vi fikk innover mot Norskeplassen, og så se hvor vi ville ende ut. Samling klokka 10 – som vanlig. Både Anne Margrete og Edvin ville ikke være med denne dagen. De ble på hotellet, sammen med Ingrid. Det var derfor bare 5 stykker som stillet til start. I vinden. Det blåste stikker og strå over passet ved hotellet. Støvskyen sto mot oss enkelte ganger. Vi bestemte fort å ta innover «Dalen» i stede for rett opp bakken. «Dalen» er en kilometer lengre enn rett opp, og vi bruker omtrent 15 minutter ekstra. Turen innover «dalen» er egentlig en flott tur i seg selv. Det er en helt grei sti, omtrent en kjerrevei, Selvsagt er det like mye stigning uansett hvilken vei som velges, men denne turen mot Norskeplassen er mye mindre bratt en de andre. Vi tok en liten pause på Norskeplassen og satte kursen mot «sukkertoppen» - omtrent en kilometer og 100 høydemeter lengre inne. De to jentene som hadde fulgt oss så langt, hadde fått nok av sandblåsingen, og ville tilbake til hotellet. Det ble bare Sigbjørn, Kjell og meg som fortsatte. Sigbjørn hadde tidligere foreslått et besøk til «Karpedammen». Vi gikk mot «Våres plass» for å ta stien oppover. Veien ville være litt støvet – mente vi. Det ble mer støv enn bare «litt». På vei innover fikk vi en skikkelig vindkule. Den sopte med seg mye støv og sand, og vi fikk alt i ansiktet. Det ble heldigvis bedre noe lengre inne. Karpedammen hadde mye vann, og mye fisk. Vi fortsatte opp på andre siden og gikk mot veien. Etter en stund fant Sigbjørn ut at han ville sjekke om han kunne finne igjen et tau som hang nedover et skar. Vi hadde sett dette stedet – uten ta – da vi gikk mellom Hjermands plass og Eivinds plass. Vi fant stedet, men sjekket ikke helt om tauet var på plass. Fra veien over «Karpedammen» var det bare omtrent 100 meter bort til veien som tar av ved stidelet til Våres plass og Eivinds plass. Og bare noen hundre meter til vi sto på stien mellom Hjermands plass og Eivinds plass. Den turen rundturen får bli en annen gang. Vi gikk mot Norskeplassen og hotellet. Denne gang ble det korteste vei. Det er likevel nesten 3 kilometer mellom Norskeplassen og Natural Park. Det var ikke meningen at dagens tur skulle bli en langtur, men ved å ta «Dalen» og den lille avstikkeren mot Stien til Eivinds plass, ble det likevel 14 kilometer – i vinden. Les hele artikkelen
  11. Alene i vinden. Gjengen hadde bestemt en tur langs stranden. Mye buss, mye flatt og mye folk – med og uten.. Bestyrerinnen var også innkalt til strandturen, og ville bli med. Jeg kunne tenke meg noe annet. Siden det bare ble meg på tur, kunne jeg jo gjøre som i fjor å bare ta innover fra Norskeplassen. Sukkertoppen? - selvsagt. Og videre?. Det har vært lite snakk om vær og forhold. Det er ikke så rart. Været i den perioden vi har vært her, har stort sett vært sol, sommer, og lite vind. Skikkelig bra tur-vær. Det blåste opp. Om natte pep det i dører og palmene utenfor svaiet skikkelig. Det blåste. For mandag vartet YR opp med vind opp mot kuling. Det ville med andre ord blåse skikkelig. Nå var egentlig ikke litt vind noe problem. Med 25-26 grader og sol, var det helt greit å ta ut – mente jeg. Jeg ble litt mer skeptisk da jeg kom bort til porten og fikk se sand og støv i tette skyer. Nå tok resten av gjengen avgårde, og der sto jeg igjen og lurte på hva jeg skulle gjøre. Som vanlig ble det til at jeg fikk forsøke. Det ville jo alltid være mulig å snu – selv om det ikke har skjedd så mange gangene. Jeg tok opp den vanlige bakken mot Norskeplassen. Normalt ville det være en god del folk på vei innover. Denne dagen var det mindre folk enn normalt på vei inn mot Norskeplassen og andre «plasser» lengre inne. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg nede i lavlandet. Det var ingen grunn til å spare på kruttet. Siden jeg hadde hatt en hviledag på søndag, var jeg klar for litt fart. Jeg for forbi en annen som også var på vei innover. Jeg har som vane å prøve å unngå å «skremme» jenter og damer jeg passerer. Denne gangen fikk jeg beskjed om at hun hadde observert meg tidlig. Det var en del folk på Norskeplassen, og jeg ble spurt om vei og tid og avstand – helt som vanlig. Etter en liten stund hev jeg på sekken og tok av gårde mot sukkertoppen. På vei passerte jeg somme dame som på veien innover. Med samme kommentar, Fra Sukkertoppen gikk jeg veien innover mot Cortadores, men tok av mot venstre og Eivinds plass. Det er ikke lange stykket bort mot «plassen», men opp første kanten tok jeg mot venstre og ned mot selve «Øyvinds plass» - trodde jeg.... der jeg gikk, minnet mye om stien inn mot Eivinds plass da vi kom fra Hjermands plass. Så feil kan man ta... Et par hundre meter til høyre sto varden i klar profil. Det var bare å ta ut i terrenget og komme seg bort dit. På «Eivinds plass» var det andre enn meg. Det kom også et par, og vi kom kjapt i prat. Det viste seg – nesten selvfølgelig – at vi hadde felles kjente, og jeg fikk med meg navnet for å kunne si hvem jeg hadde snakket med. De andre gikk samme vei tilbake som de hadde kommet. Jeg så stien nedover og opp mot sukkertoppen. En helt grei sti nedover, men bakken opp? Det er i hvert fall ikke mulig å gå den bakken i fullt tempo. Det ble en bakke opp med høy puls og pust og pes. Med litt roligere puls kom jeg meg nedover mot Norskeplassen. De slake bakkene gikk unna med småspringing. Fra Norskeplassen valgte jeg å ta «dalen» mot hotellet. Her er det også noen slake bakke. De gikk også unna i godt tempo, og dalen mot Natural Park gikk i hurtig gange. Det var kjekt å holde farten oppe. Det var kjekt å kjenne at beina fortsatt har litt fart inne, og at jeg fortsatt er i stand til å «ta ut». En kjekk og grei tur alene. Les hele artikkelen
  12. Jeg har vært i den situasjon å ha hatt bruk for min satellitt -telefon i en "nøds-situasjon. En litt "artig" opplevelse. Jeg har laget et innlegg om "saken". Kort: Det er ikke en selvfølge at Hovedredningssentralen stiller med "resurser". De vurderer hvert enkelt oppdrag for seg, i forhold til tilgjengelighet og behov. Eller er det viktig å presentere ser. Gi en kort fremstilling av skaden og behovet. Og ting tar tid. For vår del løste situasjonen seg da vi "presenterte" oss som "offisielle" personer (tilsyn på turistforeningshytta) og fikk forklart at vi umulig kunne hjelpe den skadde til vei.
  13. Bakke opp og bakke ned for en slurk champanje. Det er selvsagt en tradisjon når vi har gjennomført samme turen 2 år på rad. Da må det bli et tredje år med champanje i sekken. Selvsagt er det champanjestien det gjelder. Og den turen har vi med champanje. Sigbjørn tok med en flaske i sekken – godt innpakket i aviser for å holde på kjølen. Denne dagen var nesten hele gjengen samlet for å delta i denne årlige utflukten. Vi savnet Anne Margrete, som ble hindret av en smertefull rygg. Vi var 7 stykker som friskt satte opp farten i bakken opp fra Natural Park, Den bakken er bratt, og det er noen plasser som krever litt konsentrasjon for å komme opp. Noen går friskt og freidig oppover, og legger ikke merke til at det er et stidele, og havner innover «dalen». En omvei på omtrent en kilometer. Etter å ha gått opp (og ned) denne bakken noen ganger, begynner den å bli noe enklere. Det er blitt lettere å beregne farten, slik at vi ikke får pulsen på topp. Og, kan hende, har kondisjonen forbedret seg litt. Første mål er som vanlig Norskeplassen. Nesten 3 kilometer innover og vi bruker som regel rundt tre kvarter. Det var en god del folk, og vi kunne se andre på vei innover eller tilbake. For noen er det en grei tur å gå inn til Norskeplassen og så snu. Vi, for vår del, skulle litt lengre innover. For å komme til Champanjestien tar vi mot «geitefarmen» og Miljøstien. Opp siste bakken går det et tråkk mot venstre og forbi en trafo eller noe. En hvit kloss rett ved veien. Vi skal ned til en pumpestasjon og forbi. Stien er tydelig opp bakken. Her går også sykkelstien i samme spor, så opp den første bakken er det en del løs sand. Vi fikk sykler i mot oss – det ser helst litt farlig ut, når de omtrent detter ned bakken. Første bakke opp er grei. Bakken ned på andre side er både lang og bratt. Edvin mener dette er den bratteste bakken av de «vanlige» rundt Norskeplassen. Nede i bunnen pleide det å stå et skilt, - og ligge en tom champanjeflaske. Vi så ingen av disse denne gangen. Neste bakke opp er lang og det er en og annen bratt kneik, men egentlig enkel å komme opp. Endelig oppe, er det bare å spasere bort til «Våres plass». Hvor det denne gangen var fullt av folk. Vi fant en plass og det smalt, i det champanjekorken for over kanten og ned mot Arquinequin-dalen. Det var ikke meningen at det skulle bli en langtur denne dagen. Hele gjengen fortsatte derfor den enkle og korte veien mot sukkertoppen og Norskeplassen. Turen langs champanjestien til «Våres plass» er nok en kilometer lengre enn den vanlige veien. I tillegg er det noen drøye bakker både opp og ned. På «Våres plass» hadde vi gått nesten 7 kilometer. Det er et stykke å gå fra «Våres plass» til Norskeplassen, noe over to kilometer. Tilsammen ble det nesten 12 kilometer denne dagen. Turen var ingen langtur, så for å få den betegnelsen, må vi med andre ord gå omtrent 14 kilometer. Det gjenstår noen dager på Gran Canaria, vi får se hvor mange turer, og langturer det blir. Les hele artikkelen
  14. Ungdom på langtur – alle rundt 70. Det er ingen selvfølge at ungdom med over 70 somrer bak seg, hiver seg på en skikkelig langtur. På Grand Canaria er det så avgjort ikke uvanlig. Vår gjeng – bare spreke folk, klarer slike braser enkelt. Vi var fire mannfolk som stilte til start denne dagen. For å gå en langtur – en tøff tur – 24 kilometer fra starten ved cooperativet til Natural Park i Puerto Rico, 1000 høydemeter opp og de samme 1000 høydemetrene ned. Det finnes noen slike turer på Grand Canaria. Flere av disse starter i Mogan-dalen og går mot Arquinequin, Puerto Rico eller Tauro. De mest vanlige startpunktene er Cooperativet eller Mølla - El Molino de Viento. Begge steder betyr en bratt og brutal bakke opp mot sletta oppe i høyden. For egen del har jeg gått fra mølla to ganger, og er usikker på om det blir en tredje gang. Den turen er ikke noe for folk med respekt for høyder og stup. Ved starten ser det ut som om det er helt umulig å komme opp. Bergveggen er loddrett øverst. Her går stien på en hylle, med stuuuup til venstre. Edvin har en gang gått fra Cooperativet (Cooperativa Agricola Mogan) og forsikret meg om at det ville være greit å komme opp denne stien. Det ville ikke være noen spesielt utsatt plass – men det er fortsatt 1000 høydemeter opp.... Vi startet rolig. Likevel ble det både pust og pes før vi var oppe. Bakken er lang. Det ser ut som om det er en brink et stykke opp, men bakken fortsetter. Et par plasser var det litt luftig, men for min del gikk det helt grei oppover. Stien slynger seg flott rundt den ene knausen etter den andre, og det er greit å komme fram, selv om det ser nesten umulig ut enkelte plasser. Det som gjorde det enkelt var at noen hadde spandert ganske mye hvitmalingoppover – og videre. Selv om det kunne være mulig å gå feil enkelte plasser, viste hvitmalingen rett sti ,og merkene satt rimelig tett. Etter nesten tre kilometer og mange høydemeter, kom vi til stidelet mot Mogan (ned «hylla» og bakke.) Vi skulle videre til «to rom og kjøkken». Denne delen av stien var i meget god stand. Her har noen gjort en skikkelig innsats. Det var ryddet og laget kanter, I bakkene var det lagt opp nye trappetrinn. Her var det nå mulig å holde noe høyere fart enn før, nettopp fordi stien var så grei å gå. Ved «to rom og kjøkken» begynte den flotte og virkelig kjekke delen av turen. At vi var nesten ferdig med oppoverbakker, var en ting. Her går stien langs brinken med en fantastisk utsikt ut over dalen. I tilleg er det skog, kaldt «pinjeskogen», selv om jeg mener det ikke er pinjer. Stien slynger seg rundt det ene «neset» etter det andre. Det går helst nedoverbakke. Noen plasser ganske bratt., men helst slakt. Det er mulig å se stien lengre framme, men på grunn av slyngene, tar det tid å komme til der stien viste. Neste stoppested var Cortadore. Da hadde vi gått omtrent 15 kilometer, og hadde fortsatt en mil å gå før vi kunne løfte beina opp på en stol og løfte et krus mot leppene. Vi valgte å gå stien i stede for å følge veien mot Norskeplassen. Det brakte oss nær «Karpedammen» og «Våres plass». Fra «Våres plass» til Norskeplassen ble det likevel trasking på vei. Norskeplassen lå øde og forlatt da vi trillet inn. Her ble det en liten stopp for å fylle på med vann, og for å ta en liten oppsummering før vi tok fatt de siste to-tre kilometrene ned til Natural Park. Det var en stund litt diskusjon om vi ville nå «happy hour» i baren ved svømmebassenget. Det klarte vi med god margin. Les hele artikkelen
  15. En tur med noen små overraskelser. Alle var enige om at det skulle bli en lett tur på onsdag. Bare noen kilometer. En lett tur inn til Norskeplassen og muligens en tur innom sukkertoppen, og om alt klaffet, en tur litt innover. Etter hvert ble det il at noen ville holde seg hjemme, mens andre bare skulle inn til Norskeplassen. Bestyrerinnen og Anne Margrete gjorde alvor av bare å ta en kort tur. De ville til Norskeplassen, ta Lavendelstien et lite stykke, og så gå opp til stien mot «Dalen» og så tilbake til Natural Park. De fulgte planen, men med en forlengelse ned til Balito og så opp bakken. Bare en liten kilometer ekstra. De fikk en tur på omtrent 8 kilometer. Likevel en grei tur mente både Bestyrerinnen og Anne Margrete. Vi tre – Sigbjørn, Edvin og jeg, tok ut litt etter Bestyrerinnen og Anne Margrete. De hadde antakelig 8-10 minutters forsprang på oss (mente vi....) Og vi ville jo ta de igjen før Norskeplassen? Det gikk med et nødskrik. Bare en iherdig innsats de siste minuttene, og en liten snarvei, gjorde at vi kom først inn til Norskeplassen og fikk satt oss nede. Og prøvde å se ut som om vi hadde vært der en god stund. Ingen lot seg lure, ikke en gang tilsynelatende... Jentene tok ut, og vi diskuterte hvor turen skulle gå. Sukkertoppen ligger nå der, en kilometer og 100 høydemeter over Norskeplassen. Vi nådde opp, etter en litt hektisk jobbing. Det ble litt diskusjon om hvem som skulle komme først opp. Vi var klar for «Eivinds plass». F ra Sukkertoppen er det mulig å se bort til der stien trar av fra veien mot Cortadores. Vi hadde startet tidlig, og selv om det var flott vær, var det få folk ute. Vi kunne se noen på veien, men ikke mange. Da vi tok til venstre fra veien (og litt sørover – ikke kjerreveien nordover) ble vi fort alene. Det gikk i et greit tempo i den slake nedoverbakken mot Eivinds plass. Vi nådde Eivindsplass etter nok en kilometer. Fra Natural Park og til «Eivinds plass» er det 8 kilometer. Etter å ha notert navnet vårt i protokollen, og kikket oss rund, kom Edvin med forslaget om å ta mot demningen som vi så vidt kunne skimte lengre nede mot Puerto Rico. Avstander er vanskelig å bedømme, spesielt om det er en fordypning i terrenget mellom der du står og stedet du skal til. Det så langt ut – ned til demningen. Stien nedover var i hvertfall tydelig å se – det første stykket. Fra demningen var planen å gå oppover og tilbake til Norskeplassen for så å ta mot hotellet. Edvin, som hadde gått her før en gang, kunne forsikre oss, to forsiktige sjeler, om at det var greit å komme fram denne veien. Ingen bratte partier – uten om en knaus vi måtte rundt. Vi sette kursen nedover. Det var grei sti det første stykket. Etter en stund går lett nedoverbakke over i mer småbakker og løs grus. Helt greit å komme fram, men det går litt senere. Nede ved elveleiet er det grønt og flott, men her blir stien vanskeligere. Da vi nærmet oss demningen, ble det «ikke lett», det vil si at stien gikk over knauser og kanter med piggtrådgjedet nedenfor. Her var det nærmest litt klatring, og jeg slet buksebaken en plass. Det ble ganske greit da vi sto på veien ved siden av demningen. Nå skulle vi bare opp til Norskeplassen.... Opp, var ordet. Det var jo «vei», men bratt likevel. Det ble noen meter oppover før vi nådde stien (og veien) fra Moto Grande. Vi fulgte denne til stien til Norskeplassen. Det er mange stier fra Norskeplassen til Natural Park. Denne gangen gikk vi «dalen» det er muligens den «enkleste» stien og gå for å komme til Norskeplassen fra Natural Park. Den er likevel omtrent en kilometer lengre en stien som går rett opp fra hotellet. Rundturen med «Eivinds plass» som vendepunkt, var på omtrent 12 kilometer. En grei tur, men ikke den lette og korte turen jeg hadde planlagt. Knausene nede ved demningen var en utfordring for meg, men jeg kom da fram... Les hele artikkelen
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport sporing

Outnorth.no Skittfiske
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.