Grimner

Ser jo ryddig og riktig ut hva kursholderne har gjort, så får man krysse fingrene for at meldingene ikke forsvinner i byråkratiet.

Tradisjoner og moter. Lurer på om det ikke var en tid da "jaktklær" i stor grad var militært overskudd. Vet ikke hva viltet ser, men kontraster synes på lang vei. To jegere går ved siden av hverandre i fjellet. Ene har rødrutet skjorte og lysegrønn bukse. Den andre har en dress i mørkegrønt. Gjett hvem som ser ut som en svart, mistenkelig flekk på lang avstand? Skytebanen. Stort sett vil det kort og greit være klærne som er assosiert med jakt og våpen. Også lurt å trene i klærne man bruker på jakta slik at det ikke er noe forstyrrende element. Særlig andre grunner skal man lete lenge etter, om man ser bort fra en myte blandt hagleskyttere.

Med mindre du har en veldig konkret grunn til bekymring, så ville jeg ha sett på en hvilken som helst moderne smarttelefon med de spesifikasjonene du lister opp. Grensesnittet med "å ta på skjermen" er mye lettere enn masse forskjellige knapper. Min mor vil helst ikke ha noe å gjøre med en PC med tastatur, men berøringsskjermen på en iPad eller smarttelefon er helt greit. Bare pass på å få en stor og god skjerm.

Sliter nok med å ta noenlunde stillbilder og så kommer sånn klipp! Flott filming og enda bedre tur (så det ut som)!

Det med sikkerhet er et meget godt poeng. De to første turene hadde sannsynligvis flere elementer av falsk sikkerhet - utstyr jeg ikke kunne bruke effektivt. Rett nok lærer nød naken vandrer å spinne, men det ville ikke ha vært spesielt morsomt. Amerikanerne snakker gjerne om "stupid light" og jeg vil vel helst slå et slag for vettug pakking, dvs ikke 40 kg for en helgetur, ei heller 5 kg for NPL. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av turen som jobb, skjønt ikke i maratonløp

De fleste turrapporter går gjennom landskap. Andre skriver og fotograferer godt, så jeg lager en egen, liten nisje: vektreisen (If you can't beat'em, diversify). Min første selvstendige ukestur gikk av stabelen i 2008 fra Storlien, Sverige. Mer skal ikke sies om geografien bortsett fra at ruta krevde overnatting ute. I eget hode var turen nøye planlagt og tilrettelagt. Alt vær og alle ulykker var med i sekken: en splitter ny 75-liters fra Haglöfs. Veid ble den aldri, men stikkordet var «sprekkeferdig». Løfting var med begge hender fra knestående; operasjonen med å komme inn i seletøyet et forsiktig balansenummer. Sammen med telt, var det to områder som dro opp vekten. 1 Mat Rett nok var middagene Real Turmat for alle penga, men budsjettet for kosemat hadde mye ferskt brød til frokost og lite snacks underveis. Brødet var godt, men legg frø, nøtter og mel på vekta... Vi gikk tomme for snacks på dag tre og bar et halvt bakeri ut. En gjennomgang av bilder viser en kilo brunt sukker. En og annen hermetikkboks kan nok også ha funnet veien ned i sekken. 2 Klær Ekstra ditt og hytte datt. Vil ikke huske akkurat hvor mange sokkepar jeg hadde med, men det var mer enn fire. Tross mye klær var vi dårlig forberedt på... regnvær. Hvilket ikke burde ha kommet som en overraskelse i Trøndelag. Kronen på verket var 32 cm stål fra Swamp Rat. Storveis kniv, lett i forhold til et båtanker. Aldri i tvil om hvor i sekken den befant seg. Vennligst ikke spør hva jeg skulle med den. Turen Dagsetappene var målt opp på forhånd. Disse var ikke tatt ut av løse luften ettersom jeg er kjent i deler av området og kunne si noe halvveis vettugt om terrenget. Andre biter av løypa har DNTs stier med tidsangivelser. En fordel var at begge var omtrent like tungt pakket og i noenlunde samme form – for mye og ikke spesielt god. X kg på ryggen halverte disse etappene. Selv om vi gikk hele dagen, så kom vi ikke langt. Det gikk fremover med museskritt mens gass, mat og tid forsvant fort. Gange utenfor sti var strevsomt og tidvis skummelt. I tillegg var slitasjen på fysikken påtagelig. En eller flere hviledager var nødvendig. En hyggelig tur var på vei til å bikke over i slit, men holdt seg gående på Smørbukk og drømmen om DNT-hytta langt der borte i tåka. Heldigvis satte været stopper for turen før vi kom halvveis. Eller været gav oss en unnskyldning for å sette kursen mot Trondheim. Det var riktig å stanse der vi gjorde – rett før en lang strekning uten sti og hytter som før turen var antatt å ta tre dager. To år fremover Samme startpunkt, nå alene (snufs). Samme sekk, pakket med hva jeg trodde var mindre vekt. Litt lettere å ta av og på. Teltet var borte til fordel for en bivak av amerikansk, militært snitt: tykk Gore-Tex og en lett, syntetisk sovepose. Haken med den løsningen er null netting i lufteåpningene. Natten har vært lang når du heller døde mygg ut av soveposen. Planleggingen var noe bedre. Liste ble ført, men ingenting ble veid og «kjekt å ha»-nissen hadde fest kvelden før avreise. Så sekken var nå bare full. En liten stemme bakerst i hodet sa at jeg ville gå fortere med mindre på ryggen, men det førte ikke til noen systematisk gjennomgang. Nye støvler: Alfa Hjerkinn Grip. Flotte saker. De er de eneste membran-støvlene jeg har brukt som faktisk lever opp til reklamen om pustende vanntetthet. Høye nok til å vade tørrskodd over en liten elv, stødige som fjell og ypperlige såler - en flott kombinasjon. Brukte dem på flere dagsturer i forkant og var meget fornøyd. Etter tre dager fant jeg ankepunkt nr 1: gnagsår på hælene. De grodde resten av turen. Hadde plaster og tape nok, men det hjelper fint lite å lukke stalldøra når hesten har rømt. Faktisk startet jeg med Compeed på hælene, hvilket vel betyr at hesten sparket seg gjennom stalldøra. Tross inngåing, så viste det seg at stødigheten betyr at støvlene i liten grad formet seg etter føttene. Ankepunkt nr 2 har jeg først skjønt senere: vekt. En enkelt av disse støvlene har en egenvekt på 1130 gram. Så et par kommer opp i 2,2 kg. Gang med fem for å få tilsvarende vekt på ryggen. Dette kan muligens tenkes å være mindre gunstig sammen med en noe i overkant tung sekk. Kniven ble en Cold Steel SRK (C V). Absolutt minimum for fjelltur. Jada. Kanskje like greit om jeg lar resten av avdelingen for «nødvendig verktøy» gå i glemmeboken. Forflytningen de første dagene var i tråd med beregningene. Riktig optimistisk start – dette gikk så mye fortere enn sist. Men etter dag fire slo ryggen følge med hælene og farten sank for hver dag. Så jeg kom til nordenden av Femunden, men prisen var en uke med vond rygg og et par uker med tykke sokker og sandaler. En sak om kombinasjonen av tung last, lite søvn, blodsugere i lufta, sterk sol og lite erfaring: Du risikerer å ta feil av øst og vest, glemme kompasset, følge hva du innbiller deg at du husker av kartet i steden for å ta det frem... og overse småting som reingjerder og grensevarder. Noe som kan føre til en ekstra natt ute i mygghelvete og en grøssen morgentur gjennom samme pluss steinrøyser og blautmyr for å rette opp gårsdagens tabbe. 2012 Så det datagrunnlaget antydet at ting kunne gjøres bedre. En forklaring er at jeg fysisk er for svak til oppgaven. Det har mye for seg, men jeg har ingen problemer med å gå langt og lenge (med lett oppakning), og kommer meg raskt etter strabasiøse dagsturer. Men greit, styrketrening for rygg og skuldre kom på programmet. Samtidig skjønner jeg at jeg ikke er Lars Monsen. All respekt for de som slenger 30-40 kg på ryggen og går i en måned, men de stiller i en annen klasse. Etter flittig lesing rundt om på Internett (i hovedsak amerikanske kilder ettersom den gjengen både liker å skrive om turene sine og befinner seg i et stort marked), kom jeg til at det var mye å hente på å kutte vekt. Første skritt var å erstatte Haglöfs Oxo 75-liter (3 kg) med Maxpedition Vulture II 43-liter (1,7 kg). Begge latterlige sett med lettpakkerøyne, men med mitt utgangspunkt fører det til vektreduksjon i seg selv og en trangere ramme for hva jeg kan ta med. Neste steg var støvler. Jeg har vært innom flere par på veien og de er alle bra, men de manglet det lille ekstra. Min unnskylding for ikke å gå for løpesko er kort og godt personlig preferanse. Fjell og skog skal forseres med støvler – men ikke nødvendigvis dykkerstøvler. Bates kom i våres med Zero Mass og jeg tok sjansen. 480 gram pr støvel. Tåler regn på vei, men alt annet fører til at de blir våte. Men du kan gå dem ganske tørre på en times tid takket være tynt lær/stoff og god ventilasjon. Med begrenset plass i sekken får klesskapet kritiske spørsmål. Konseptet med klær i lag er en god del lurere enn hva jeg skjønte ved første blikk. Beklager DNT, men «hytteklær» har jeg ikke lenger med. Mellomlag gjør tjenesten. Sokker? Fem par. Et par gåsokker i merinoull. To par flortynne nylonsokker innerst mot foten, ett i reserve. Et par litt tykkere nylonsokker for varme dager. Et par lange sovesokker i tykk, sanselig ull. Legg til en Esbit-forelskelse som toppet seg i The Pocket Stove og titanium-kjele på 600 ml, så forsvinner vekt og volum fra sekken. Varme ble ikke vurdert før de tidligere turene, noe som gav utslag i 2010. Tyve plussgrader blir ubehagelig når du er klar for -20'C. Så en billig t-trøye i polyester og verdens beste hodeplagg; the boonie er nå fast inventar. De er et godt startpunkt for tur på sommeren. Bør vel også våge å nevne ordet 'paraply' – bærbar regn,- /solskygge så lenge det ikke blåser for mye. Svette ser jeg på som et varsel om at det er på tide å roe ned. Oppoverbakker en god grunn til å senke farten såpass at de ikke sliter meg ut. I ettertid er det klart at en mindre sekk var det mest fornuftige trekket. En klar grense gav disiplin som ikke finnes i en 75-liters sekk eller, som jeg en gang stod og så på, en Norrøna Recon på 125 liter... Nå når jeg ikke avslutter dagen med verkende rygg og såre hæler, er komfortnivået høynet på kvelden. Under marsj er det som dag og natt. Farten på sti er kanskje ørlite høyere, men smidigheten er en helt annen i terreng. Pauser er ikke lenger så nødvendige, men også mindre pes å få til. Sekken kommer av og på uten anstrengelse. Varmt vann er fem metallbiter, kvist eller Esbit, vindskjerm, kjele og en fyrstikk. Ingen fikling med bein, slange og gassboks som kanskje nærmer seg tom. Jeg overdriver – gassbrenner er bra – men dagens system er gjennomsiktig. Opp med solen og gå til det skumrer? Ja, takk som byr. En sving over den toppen der? Ja. Dagsetappene i 2008 var halvparten av 2010. Dagsetappene i 2012 var det dobbelte av 2010. Når jeg allerede første dagen er en dag foran skjema - selv med en topp på veien - da stemmer det. Overnatting er et kapittel for seg. Hytter er å foretrekke, men jeg liker muligheten til å gå inn i solnedgangen og slå leir etter dagsformen. Friheten kommer med en pris, her i form av vekt. I utgangspunktet er jeg ikke glad i telt. Samme som med opplegget for ild – jeg får noia av barduner, plugger, stenger, inner,- og ytterduk. Ikke be meg om sånt når dagen har vært lang og vinden uler. Så Jerven Exclusive med 80 gr/m Primaloft gjorde tjeneste som bivak i kombinasjon med Jerven Orginal og sekken i hva jeg kaller Hotell Jerven. Dette virket fint selv med mygg. Fikk ikke testet i dårlig vær, men problemet er kondens. Dukene er vanntette, noe som gjør at du må tørke duken og foret om morgen. Eller bære vann, noe som blir feil når du ellers har jobbet for å bli kvitt unødige kilo. Men det var feil anvendelse av et godt produkt. Mat var greit. Frysetørret og havregryn, samt et lass sjokolade, tørket frukt og litt nøtter. Etter den herlige smaken av Snickers eller Bounty, var en pakke tyggegummi god å ha for munnhygiene. Mange er opptatt av kos og komfort på tur. Jeg også, men det er ikke lenger mye sånt i sekken. Hvis jeg er varm og tørr døgnet gjennom, føttene har det bra og kroppen er pent brukt, så trenger jeg ikke pute, whiskey, fire par sokker, mors ullgenser og solbærtoddy på termos for å føle meg på topp. http://www.fjellforum.no/gallery/image/762-/ Etterspill Overnatting er viktig og jeg har oppdatert til telt og sovepose. Et lett enmannstelt veier ikke stort og trenger ikke være spesielt komplisert i bruk. Uansett er det behagelig med luft mellom veggene. Sovepose er en annen verden jeg er på vei inn i. Så langt er jeg solgt på dun. Kanskje til og med dunteppe. Vektmessig er det forunderlig nok noe å hente med «gammeldags» telt & pose. Kanskje fordi moderne, lette telt & poser har utviklet seg kraftig de siste årene.

Fikk anledning tl å prøve et tips vedrørende vannblemmer i sommer. La blemmen være i fred til du tar nål og litt tråd, stikker gjennom blemmen og lar tråden henge ut på begge sider over natten. Virker som en veke og tørker skikkelig ut slik at du får hel, hard hud i steden for løs hud eller åpent sår. Virket helt fint, litt ømt første dagen, men grodde som bare det. Skiftet til tynnere sokker slik at det fikk være mest mulig i fred. Nål og tråd i sekken? Burde være en selvfølge. Kvelden før http://www.fjellforum.no/gallery/image/760-/ Morgenen etter http://www.fjellforum.no/gallery/image/761-/

Zeiss - skjønner jeg det riktig om det du skriver er at: - Alfa King Gore-Tex holdt i ca 1 1/2 år, mens - Alfa King Lær (samme støvelpar), holdt tett i mange år etterpå med normalt vedlikehold og avgikk så ved døden som en lærstøvel skal. I så fall snakker vi om full pott til gammeldags lær. mindvirus Riktig at membranen ikke går i oppløsning eller plutselig får en masse hull. Ett hull er mer enn ille nok når vannet ikke kommer ut igjen (husk: Gore-Tex skal slippe gjennom vanndamp, ikke vann). Full oppløsning eller masse hull ville vært å foretrekke - da ville du hatt en lærstøvel med sjanse til å tørke på noenlunde rimelig tid. PS Jeg liker å smøre støvler. Bør jeg søke profesjonell hjelp?

Finnes det en funksjon for "ikke vis bildene i denne tråden" her? Klarer snart ikke å se mer av de Haakonsen-knivene...

Bare hyggelig - jeg trodde omtrent det samme som deg for fem år siden

Meget godt poeng. Men jeg tror jeg vil justere bredden til min 3 mm og maks 5 mm. En +5 mm bred rygg kan lett føre til trøbbel i utformingen av resten av bladet. Om bladet straks vinkler seg ned mot eggen, så kan det bli riktig bra.

Fikk en god latter da jeg skjønte når du var på Blefjell. Jeg var på Hardangervidda litt nord for Mårbu den helgen. Ja, det blåste godt og lenge På kartet ser det fint ut. Til neste år kommer jeg forhåpentligvis lengre sør enn Dagrø.

Veldig diffust, men hvis problemet er "drivjakt", så er det en eldgammel jaktform med tradisjoner langt tilbake til steinalderen. (Og av en eller annen vanvittig grunn trumfer "tradisjon" nesten alt). Stikk innom et fangstanlegg for rein neste gang du er til fjells - dyrene datt ikke tilfeldigvis nedi, de ble oppmuntret til å gå i en bestemt retning. En annen yndet form for drivjakt var å tvinge dyreflokkene utfor stup. Heldigvis grøsser de fleste over slikt i våre dager. Dagens drivjakt er langt mer human enn hva våre forfedre kunne greie. Lidelsesmessig er det bedre at dyret møter en jeger med dugelig våpen enn om det ligger skadd og innestengt i en trang grop. Det er kort og greit en effektiv jaktform. Hvis du vil smyge, gå eller løpe etter viltet og ellers utøver jakta på humant og bærekraftig vis, så gled deg over hva du gjør og ikke ødelegg for andre - som finner glede i hva de gjør. Ikke legg deg opp i hva som skjer på naboens soverom (eller andre steder), så lenge det skjer mellom voksne og samtykkende mennesker. Hvis det er "slemme byfolk" som er problemet, så er det opp til bygdene selv å ta seg betalt. Kanskje litt av hva "rikingene" betaler bidrar til at noen har tid til å legge ut fór om vinteren? Kanskje "rikingene" legger igjen såpass at bygda er litt mer levedyktig enn den ellers ville vært? Det var dagens foring av troll.

Ja. Ikke noe problem. Tabellene stemmer godt, de. Hva man kan være oppmerksom på er at noen sko selges med variasjoner i bredden foran. Så for de av oss som danser med ender, så er "Wide" en god ting.

Der skjærer du to svære markeder over en kam. Ja, det du beskriver finnes det flust av (mange av de Buck-knivene vi ser her til lands passer - de selges nå også som jakt/slaktekniver), men kniver og stål til en mengde ulike formål finner du fort med litt mer undersøkelse.

Etter noen år med Gore-Tex i sko og støvler er min hypotese at dette først og fremt er sleip markedsføring. Du får god-følelsen av såkalt "pustende" og "vanntette" sko i noen uker eller måneder før det ryker. Siden de fleste kunder er idioter, betyr det at kunden kjøper et nytt par. Selv om kunden sverger dyrt og hellig "aldri mer sko fra produsent X, Y og Z", så gir den lave levetiden på membran-sko økt omsetning for alle skoprodusenter. Velkommen til bruk og kast samfunnet. Hva vi som kunder burde gjøre var å konsekvent kjøre garanti,- og reparasjonssak hver bidige gang Gore-Tex forviller seg inn i en støvel. Vær så lojal mot skoprodusenten at det koster dem skjorta. Jeg kan godt sutre litt over Gore-Tex i ytterplagg, men i sko og støvler er og blir det et rent lotteri om du får noe som holder.

MH gir mange svar jeg er enig i. Slenger på noen strøtanker. Fornuftig av deg å ta vare på den håndlagede. Selv får jeg noia av folk som har nydelige kniver, men ikke bryr seg om å holde dem rene, tørre og med olje. Sliping og brying (to litt forskjellige ting), bør gjøres med lett, men stødig hånd. Styr unna lettvinte saker hvor du drar kniven gjennom en V (Spyderco Sharpmaker er / og noe helt annet). Helle og Brusletto er det som gjelder i norske sportsbutikker. Knivene er ikke dårlige, men det finnes nok av gode (og, vil jeg våge å påstå, i mange tilfelle bedre) design i det store utland. Ett mulig alternativ til den du ser på er ESEE Izula - mindre, men forbausende hendig. Ganske grei å holde meget skarp, 1095 må holdes vedlike. Svenske Fällkniven har mye fint, men kanskje litt i største laget og de er noe mer krevende å holde skarpe. Mykt stål er seigere, det ruster og er lettere å holde skarpt. Rustfritt er gjerne sprøere, ruster saktere og kan være arbeidskrevende å holde skarpt. Hvilken hovedtype av stål du går for kommer helt ann på hvordan du bruker kniven. Skal den ligge i sekken og bare brukes et par ganger i året; rustfritt. Ergonomi - hvordan kniven er i bruk og ligger i hånden ikke bare i et grep, men i flere forskjellige, er minst like viktig og det området jeg mener "norske" kniver faller gjennom. Selv en ganske mye større kniv enn Besseggen kan være god til småarbeide hvis den har et godt skaft. Treverk er fint å se på, men prøv å bruke kniven med våte hender.

Innlegget øverst på denne siden fra HobbyTom + harepest. Lemen - farligere for folk enn et visst firbeint rovdyr med et mye dårligere rykte.

Så det skumleste du kan komme ut for ved telting i Norge (Svalbard m/isbjørn unntatt) er: 1) Lemen 2) Flått 3) Teltbarduner 4) Elg Et sted i lista er det også plass til edderkoppen utenpå nettingen fem centimeter unna nesa mi en tidlig morgenstund - det er selvsagt en personlig sak hvor skremt man blir av digre kryp med åtte, hårete bein...

Min fasitt etter to soloturer i år: - musikkspiller er gull i vedvarende regnvær ettersom det er da humøret mitt mister høyde - et tynt blad/magasin holder i lange baner som lesestoff - fint med notisbok for notater om man skulle føle for det Bruker hele dagen på å gå - da blir det lite "kjedetid" på morgen eller kveld. Underveis er greia å la tankene fly og følge med på hva som skjer.

Her er noen tester Jerven selv har gjort: http://www.jerven.no/sintef-test Kanskje spørre dem direkte?

Jeg har ingenting i mot folk som driver idrett og friluftsliv uansett nivå, men det jeg ikke får inn i hodet er de som sitter i sofakroken og ser på.

Ull er bra innerst også på resten av kroppen (stikkord: merino). Alle skomerker har fornøyde kunder. Alle skomerker har misfornøyde kunder. Ergo er andres erfaringer verdiløse for andre enn dem selv. Hva som passer dine føtter er umulig å si. Du er pent nødt til å prøve selv. Generelt vil en veldig stiv støvel tilpasse seg føttene dine i mindre grad enn en ren lærstøvel. Med mindre du skal klatre eller gå mye i vått og kaldt vær, kan det være at du klarer deg fint med lette lærstøvler. Veldig høye støvler er, så vidt jeg vet, fine til to ting: vading og saaaaakte tørking (etter at de plutselig ikke var høye nok...). På minussiden er de gjerne tunge (vekt på føttene er ganske mye tyngre enn vekt på ryggen), og er de høye/stive nok kan de også hindre naturlige bevegelser. Skal du gå mye i kratt er et par gamasjer bedre. Alt fra bare føtter, sandaler, sko, ankelsko, lave støvler og halvhøye støvler har sine tilhengere. Hva som er "best" styres dels av personlige preferanser, terrenget og hvor mye du nå trenger i sekken. Vekt er definitivt noe du bør passe på. Selv om løftig av vekter kanskje hjelper, så er det annerledes enn gange med last. I det minste kan det være lurt å begynne pent, før du fyller opp 80+ liter og legger i vei. Tell for all del ikke hundredels gram, men det er nok av turgåere som har adskillige kilo å ta av. Bare det å ha oversikt over hva du har med deg vil være verdifullt. Med tiden kan du bruke zcxes' metode fordi du kjenner utstyret, terrenget og deg selv godt nok til å pakke trygt og godt. Soveposer er noe jeg for tiden lærer om, så ta dette med masse salt: ja, du kommer langt med full påkledning i en tynn sommerpose (ikke på vinteren), men fytterakkeren hvor mye mer komfortabelt det er med en pose som er varm i seg selv. Jeg vil tro at du bør ha pose etter forholdene du regner med å komme ut for og så ha muligheten til ekstra varme med klær i bakhånd dersom noe skulle slå seg vrangt. Søvn og hvile er viktig, så der kan du trygt la pengene og grammene rulle på dunposer og gode underlag.... zzz.

Velkommen ut! Spørsmålene dine dekker så store områder at i alle fall jeg, med begrenset erfaring, ikke har sjanse til å si "det MÅ du ha" To anbefalinger: 1) Les og lær før du kjøper. En ting er priser, en helt annen ting er når du står midt i turen og skjønner at du har feil utstyr. 2) Prøv å tenke vekt. Med mindre du heter Lars Monsen jr., så kan det bli vondt midt i turen når x antall kilo for mye begynner å gjøre seg gjeldende. Kjøkkenvekt og en pakkliste på et regneark kan være gode hjelpemidler. Hva med å sette opp noen konkrete turer du har lyst til å gjøre, så har folk litt mer å bite i? PS Kamuflasje - for de jaktformene hvor det faktisk har noe for seg, er vel ghille-dressen best. Ellers kommer du langt ved å styre unna hvitt og svart og bevege deg langsomt (om i det hele tatt).

Helt feil. Det er troll som spiser frittsovende turister, aller helst tyske.