Klyving og klatring på Maradalsryggen

[Ole-Petter 59]

Med Chris på laget skulle endelig den vanskeligste toppen jeg hadde igjen av 2k-toppene i Jotunheimen til pers; Nordre Maradalstind. Det var et lykketreff, både vær og turfølge, og nesten uvirkelig å få oppleve dette en mandag i slutten av august.

Vi overnatta i bilene, og la i vei kl 7 presis fra Turtagrø. Turen opp til hytta på bandet tok 2,5 time, og stien må ha blitt betydelig utbedret siden min forrige tur i området (2006). Den var slett ikke så ille som jeg husket den. Vi tracket ruta med tanke på peakbook.

Berges chausse

Pause og matbit på Bandet i storslåtte omgivelser og vakkert høstvær. Jeg utforsket hytta her – og tok bilder – igjen med tanke på peakbook, noe Chris var meget fornøyd med. Jeg var også uhyre spent på veien videre; Berges chausse – som jeg hadde lest så mye om. Vi fant denne utrolige stien ganske greit, og tracket den. Midt i brattveggen går den smale stien nesten horisontalt langs 1700-meterskoten på kartet. Under de gode forholdene vi hadde, var selv det vanskeligste punktet bare trivelig.

Slingsbybreen og rampa mot Maradalsryggen

Så var det tid for Slingsbybreen: På med stegjern og tau, for her så vi mange sprekker. Det var en kort brepassasje, før vi la igjen stegjern og isøks ved svaene. Disse var tørre, og derfor gikk det lett og kjapt bort til rampa/skulderen som ledet opp mot Maradalsryggen. Noen varder underveis bekreftet at vi var på rett vei. Mot slutten ble det mer og mer klyving; vi måtte under og opp en småekkel passasje – i alle fall var det litt ekkelt med sekken på ryggen. (På returen tok vi av sekkene, og sendte dem til hverandre etter å ha krøpet igjennom. Da gikk det svært så lett og greit.)

Like etterpå kom vi til et meget luftig punkt, der vi svingte oss ut og over avgrunnen med hendene rundt en stein. Her skal man ikke glippe taket, altså! Chris mente dette fortjente en rødgul trekant på peakbook-kartet. Jeg var helt enig, og på tilbaketuren la vi en slynge rundt denne steinen, mens vi svingte oss rundt, og tok med slyngen etterpå.

Så var vi endelig oppe på Maradalsryggen klokka 12.30! Jeg var litt overrasket over at det allerede var gått 5,5 time. Dette kunne bli en sen kveld, da jeg skulle på arbeid i Bagn neste morgen…

Bratt opp til S3

Vi så med en gang at det ventet mer klyving her, og skred til verket: Opp mot S3 skulle det være «greit» i følge klatreføreren. Likevel var det minst ett punkt som var både luftig og småekkelt. Faktisk tok vi en kort rappell på returen forbi dette punktet. Man må følge en meget smal hylle bratt oppover noen meter på nordsida av egga. Heldigvis er det en solid sprekk å kjøre fingrene ned i langsmed hylla oppover her.

Videre til S2 var det en noe luftig og smal egg, men uproblematisk. Rett etter S2 var det stupbratt ned, og et rappellfeste talte sitt tydelige språk: For første gang i dag skulle tauet fram. Det passet egentlig greit, for videre mot S1 var det opplagt at vi trengte tausikring.

Klatring rundt S1

Den korte rappellen gikk kjapt, og vi tok en spisepause nede i skaret i sola. Her satte vi igjen sekkene også. Egentlig burde vi klatret med tausikring rett opp sørflanken, men jeg – som ville vente med å sikre – fant ingen enkel rute opp, og havnet langt opp mot venstre. Vi var i ferd med å runde den bratte hammeren, og Chris ville tilbake og klatre opp sørflanken, eller prøve å klatre rett opp fra der vi sto. Jeg syntes derimot tanken om å omgå den bratte hammeren var tiltalende, og ønsket heller at Chris skulle lede ut på svaene til venstre, og omgå hele «galskapen» på noe som virket letteste måte.

Chris hørte på meg, og jeg sikret ham over svaene: Han la ruta helt oppunder den loddrette veggen, der en kunne bevege seg til venstre (nordvestover) over svaene i overkant, med undertak i den brede sprekken mellom sva og fjellvegg. Ved å stemme føttene imot svaene fikk en dermed god nok friksjon. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor Chris ikke beveget seg raskere i slikt «lett terreng», men fikk føle årsaken etterpå: Flere steder sildret det litt vann, og svaet var såpeglatt. Selv med tau ovenfra syntes jeg dette var ganske ubehagelig klatring. Jeg vil tro det var solid treerklatring her. En lang taulengde (40 m) holdt ikke helt rundt hammeren, men neste taulengde var kortere og lettere, og snart var vi oppe på ryggen igjen, mellom S1 og dagens mål!

Nordre Maradalstind

Det var lett opp til Nordre nå, som vi nådde kl 15.40. Her ble det fotografering i storslagne omgivelser, og utforsking av egga et stykke videre mot Sentraltind. Vi måtte imidlertid tilbake samme veien, både til sekkene ved foten av S2 og isøksene/stegjerna nede ved svaene. Styggedalstinden så direkte kjedelig ut fra denne vinkelen, mens Storen og for så vidt også Jervvasstind var flotte!

Utforsking av hammeren på S1

Vi ruslet tilbake, og over S1. Nå skulle hammeren på egga her utforskes på rappell, sa Chris. Det var en svært kort rappell, og med topptaufeste sikret jeg Chris, som ville klatre opp igjen. Han la om til svasko, og klatret kjapt opp – i en dog ganske uortodoks stil. Nedfiring, og nytt forsøk: Nå tok han seg mer tid, og fant ut hvilke tak han skulle bruke – og hvordan. To ganger til kløv han opp, smidig som en katt. Se det, ja, nå var det stil! Han hevdet de øverste to meterne var femmerklatring, mens de nederste 3 meterne ikke var verre enn grad 3. Men det var en god hylle like under cruxet, og bra sikringsmuligheter i sprekken her, så han mente bestemt at dette hadde vært en bedre vei opp på S1. Jeg måtte vel bare innrømme at han hadde rett, men var samtidig litt glad for at jeg hadde sluppet å klatre denne hammeren.

Vi gikk enkelt noen meter videre, før vi tok en lang rappell ned sørflanken, og ned til skaret med sekkene. Jammen bra vi hadde med 50 m klatretau også. Jeg hadde hevdet at 30m ville holde, men latt Chris bestemme dette.

Lang retur og sein kveld

S2 rundet vi i sørflanken, men et snøfelt skapte litt småproblemer her. Så lett opp til ryggen, som vi fulgte over S3. På vei ned fra S3 kom vi til et klyvepunkt begge husket var litt ubehagelig, og Chris var lettet da jeg ganske umiddelbart foreslo en kort rappell her.

Snart kunne vi begynne på skulderen ned fra Maradalsryggen, i retning Slingsbybreen. Det utsatte punktet her opplevde jeg hakket verre nedover, selv med en slynge rundt steinen her. Chris, som kom etter, gjorde to forsøk, før han høyt proklamerte at han ville finne en annen vei, og ikke risikere livet her. Han forsvant en stund, men kom snart tilbake, og snek seg forsiktig rundt det kritiske punktet.

Under den trange berghella like etterpå, tok vi av sekkene og sendte dem til hverandre. På denne måten gikk det kjapt og greit ned der.

Nede ved svaene var det på med stegjern igjen, og så krysset vi breen igjen. Det så ikke enkelt ut å komme seg opp til Mohn skar via Slingsbybreen lenger. Et stort bratt parti mangler helt snø/is. I «gamle dager» skal dette ha vært mye enklere.

Klokka var alt blitt 20 da vi gikk Berges chausse, og jeg skjønte det ble en sein kveld! Videre gikk det på autopilot; lett over Skarstølsbreen, og så den lange veien tilbake til Turtagrø. Hodelyktene måtte fram, og den siste halvannen timen gikk i mørke, med lysene fra hotellet som referansepunkt.

Klokka nærmet seg 23 da vi nådde bilene, etter 15,5 time på tur. Chris skulle overnatte i bilen på p-plassen, og jeg må si at jeg misunte ham dette, framfor 3 timers kjøretur tilbake til Valdres!

Kart, samt nedlastbar gps-fil finnes på: Skjult lenke - logg inn for å se den

[Steinar M 13]

Informativ, inspirerende, litt skremmende og super tur rapport med knallbilder

[Jaap 35]

Spennende og mye fine detailler, som vanlig. Og gratulerer med alle de 2k'ene i Jotunheimen

[Vidalroger 61]

God rapport, flotte bilder.

[glennybig 7]

Fin rapport og flotte bilder. Gikk forøvrig til Mohns via Slingsbybreen i starten av August, og det var fullt overkommelig.

[+HegeJohnsen 2 631]

Gratulerer med fullført samling i Jotunheimen .

Håper ikke dette betyr slutten på turrapporter fra deg!

[SturlaS 35]

Flott og informativ turrapport!

Kudos for god navnsetting på bildene.

[Ole-Petter 59]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger.

(PS! Jeg har ikke fullført samlinga. Dette var den vanskeligste toppen som sto igjen. Det er heldigvis fortsatt 40 2k topper igjen på lista mi, og når jeg er i mål om noen års tid, skal jeg gå flere på nytt, via nye veier.)