Stornubben NØ i storm! 23.01.05

[eaa]

Vi dro 2 mann fra flatbygdene kl. 0300. Det var vindstille, -7º, tindrende stjerneklart, og en diger blank måne sto høyt på den bunnsvarte stjernehimmelen. Planen var å gå 6 2k-topper fra Stornubben NØ til Nautgardsoksle. Værmeldingen så bra ut, riktignok med sterk vind på vestlandskysten. Godværet vedvarte til vi var langt oppi Sjoadalen. Da forsvant månen bak lave skyer... Vi ankom Hindseter i mørket kl. 0600. Mens vi gjorde klart ski og sekker, dro et par lette vindpust forbi bilen, og minuttet etterpå rydde de første spredte snøkorn ut av frostlufta (-8º).

Vi gikk fra bilen kl. 0645. Det sjoet nå tungt i furuskogen. Vinden kom rett fra nord, og over en morenerygg oppe i lia løftet et lite snødrev av kammen. Derfra ble det gradvis bare verre. Oppe på Hindflyene dro det på skikkelig, så lettjakker ble byttet med anorakker, og fleecehalsene kom på. Snødrevet ble suksessivt både tettere og høyere, og snart var alt borte i snørokk og whiteout. Det ble tungt å gå i motvinden, men heldigvis lå det 6-8 cm puddersnø over flyene, så fellene ga godt feste. Enkelte steder var pudderet blåst av, og på disse isflatene var det nær umulig å gå, ikke engang fellene ga feste her. Vi jabbet trottig på, og gikk påpasselig strakt langs kompasskurs 320º direkte inn i hvitføyka.

Vi nådde etterhvert bratta som planlagt, i svangen mellom Hindnubban og Stornubben NØ. Der tok vi en kort pause, og åt ei tæla brødskive. Innholdet i drikkeflaskene var nå blitt til sørpe. Disse ble derfor flyttet fra sekkelommene og inn i ryggsekken, inntil ryggen, og beskyttet av reserveklær. Herfra ble vi begge iskalde på henda, så bivuakkvotta kom på, samt også finlandshette. Hendene ble tvert valne uten votter, såpass at det faktisk var vanskelig å få votta på igjen! Vinden økte stadig, og oppe i stigningen måtte vi stå stille i lange raft, og bare klore oss fast. Etterhvert begynte vi nå direkte å blåse overende i kastene. Øyevipper og skjegg frøs til, så litt isbryting måtte til i ny og ne. Vi oppdaget på hverandre at vi nå fikk hvitroser i kinna, så ytterligere tetting rundt hodet var påkrevd. Hettene ble snørt ned, og finlandshetta dratt opp, så kun en liten sprekk var igjen til øynene. Dette medførte jo at all pusting og pesing bak finlandshetta dannet kondens og ising. Finlandshetta frøs dermed helt til, og ble derfor enda tettere og verre å puste i. Den ble til slutt som ei isete planke foran fjeset, og satt etterhvert for min del fastfrosset i skjegget, og sto nærmest som en forskaling rundt hue!

Endelig oppe på bandet øst for toppen, ble vinden formidabel. Her blåste vi ukontrollert omkull flere ganger, hvilket kunne være skummelt nok i stenrøysa... Jeg sto stille sammenhuket mot vinden, klorte meg fast med med skia i fiskeben, og begge stavene pigget bakover til støtte. Når jeg da ser på stavene, så står begge stålstavene og vibrerer som kreppapir i vinden! Bråket og vindrammelet i anorakkhetta gjør nesten vondt. Vi må rope til hverandre på 30 cm avstand. Vestover langs toppryggen blåste stavene konsekvent vekk ut til venstre, så istedet for å løfte disse mellom stavtakene, måtte vi bare streke stavpiggene langs bakken mot neste piggtak. Det at man ikke kunne høre sine egne ski og staver, ga også en sær og undervannsaktig følelse av manglende kontroll. Der oppe brukte vi nok nær en time på de siste 500 distansemetrene mot toppen. Ved varden på 2049 moh ble valget derfor enkelt: Retur!

Men returen var heller ikke barebare. Med diger anorakk, hette, ryggsekk og bladvotter omtrent til oppunder arma, ga 25 sekundmeter medvind skikkelig skyv i ræva utfor bratta! På de isete øvre delene var dette problematisk. Jeg prøvde å ta av skia, og gå på bena langs stenrabbene. Dette var heller ingen suksess. Når jeg tviholdt skia i hendene, hang stavene etter hempene og slang framover i hardvinden, og stuket imot såfort de nådde bakken, mens skia var nesten umulige å holde fast. Jeg var rett og slett en levende vindmølle! Og hvis man glapp taket på ei ski her, ja da var den bare borte... Men vi kjempet oss etterhvert langsomt nedatt til flya.

Vi hadde håpet at vinden skulle løye litt der nede, men så skjedde ikke. Hele Hindflya sto i et et eneste brølende rokk ut mot dalen, og snødrevet sto nok 30 m høgt. Vi tok ei lynkort pause, gnog i oss atter ei bånntæla brødskive, uten drikke. Flaskene var nå bare is, selv plassert mot ryggen inne i sekken. Med -8º og 25 m/s er det effektivt -22 º. Vi ploget i nærmest total whiteout medvinds ut flya. Langt om lenge nådde vi dalbrekket, parallellt med Stor-Hinde på vestsida. Førstes nede i furuskogen løyet det hele. Her landet også snøfokket, og gjennom 30 cm silkemjukt pudder suste vi endelig ned på vangene mot bilen. I en bratt liten bekkedal skvatt jeg noe aldeles. Brått ble det et svare leven mellom bena på meg, idet en orrhane som lå i dokk under snøen, kavet seg på vingene mellom skituppa mine! Den løftet ut hellinga rett i min kjøreretning, vred på hue og skottet tilbake på meg, før den stupte ned over egga og forsvant i snødrevyret.

Etter 9 timer i vindbråket, var det nydelig å sette seg i ly i bilen, tine opp gjenisede hetter og glidelåser, og etterhvert vrenge av seg ytterbekledningen. Noen små lettere forfrysninger varmet og klødde på kjakan, men ellers alt vel. Ikke et bilde var tatt - vi kunne som sagt nesten ikke ta av oss bladvotta, og det hadde blitt skavler i solblenderen på sjøl på 1/125 sek! Også jeg som hadde jomfrutur med splitter nytt digitalt speilrefleks! Og Roger hadde glemt igjen kamerabatteriet sitt... Så turen ble ikke som forventet. På tur nordover fablet vi om en lakserød soloppgang over Nautgardstind, med en diger blek måne på hosisonten over tinderekkene i vest... Istedet ble det en reéll påminnelse på hva vinterfjellet kan være. Dette ble min første 2k-topp uten å ha vært svett! Men vi var godt fornøyde vi - vi fikk en ny 2k-topp sjøl på en dag som denne, og vi kom oss trygt ned igjen atter en gang. Og det er jo det viktigste - tross alt...

[Julia]

Hei, det var meldt til dels sterk vind og kuling i fjellet. Vi gikk bare en liten runde i Valdres på en loipe som så vidt rekker over tregrensen. Der hadde vi til dels vanskeligheter med å stå stille - vindkastene drev skiene framover.

Og jeg husker godt en skitur for en del år siden, det skulle bli min første med sekk innover fjellet til en hytte. Vi skulle over Nautgardstinden til Glitterheim. Snøføyken sto 2 m over bakken, slik at vi gikk i permanent tåke og halvmørke, selv om sola skinte. Og med meg som uøvd skigåer med vintertung sekk og motvind som var så sterk at det nesten ikke gikk framover og som kjølte ned slik at jeg ikke klarte å holde varmen, selv om jeg gikk med alt jeg hadde av krefter, var det bare en ting å gjøre: vi snudde under Nautgardstinden og rakk ned en stund etter mørkets [edit]frembrudd[/edit]. Jeg kommer aldri til å glemme den turen.

[Kim]

Imponerende tur det der, Erik. Har gått den selv flere ganger, men adri i slikt vær. Det er ingen spøk når vinden drar seg til, det blir omtrent som å være Karius og Baktus når tannbørsten og etter hvert tannlegeborren kommer....

Bedre lykke med været neste gang! Jeg har forresten som oftest opplevd det motsatte, dårlig vær i dalen og bra i høyden i de traktene der ...

[Line]

Ja, Kim, du husker vel de gode gamle gummistøveltidene da vi kjempet oss oppover en polert skråning og videre opp ryggen til Nautgardstind i forrykende kastevind? Og da vi omsider nådde topplatået var det helt vindstille mens skyene fór rundt oss i en evig runddans. Det var nesten litt magisk....