Søk i nettsamfunnet

Jeg bor så nære Jotunheimen at jeg kan nå mangfoldige 2000-metere før jobb når jeg jobber på kveldstid, og i dag hadde jeg tenkt meg på Jervefonni. Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg hadde ikke tenkt på det som et mulig problem en gang, men jeg kom meg faktisk ikke over Storbregrovi... Bekken rant stri og grumsete, og etter en del sondering inkludert et par forsøk på kryssing med vann til over knærne fant jeg ut at nok fikk være nok. Jeg kan godt bli våt, men det er forskjell på å bli våt fra knærne og ned og fra hodet og ned (særlig uten ekstra klær ), så neste gang skal jeg ta med noe å holde i. Jeg brukte et par sekunder på å bestemme meg for å gå på Skardalstinden i stedet, og raste videre inn til Leirvassbu. Var usikker på tidsbruken innover og skrittet hastig avgårde og unnet meg bare en bananpause før toppen mens jeg siklet etter matpakka i sekken oppover steinrøysa. Skydekket lå tett rundt toppen, og vinden pisket regnet i anskiktet, så det ble ikke noe langt toppopphold. Så ingenting heller, kunne bare ane stupet på siden og såvidt skimte ryggen videre. Returen gikk unna på null komma niks, så jeg fikk bedre tid enn ventet på kjøreturen tilbake. Til alle dere som har tenkt dere til området rundt Leirvassbu i helga, kan jeg opplyse om at det er minimalt med nysnø, man kan såvidt ane noen flekker over ca. 2000 m.o.h. I dag var det egentlig varmt i fjellet. Men det var i dag, i morgen kan det stille seg helt annerledes...

Onsdag i forrige uke kjørte jeg fra Oslo til Leirvassbu for å gå i fjellet. Det er like sinnsykt deilig å komme til Jotunheimen hver gang. Å kjøre innover i Leirdalen er alltid en spesiell opplevelse, synes jeg. Føler meg så hjemme etter flotte opplevelser her i år etter år. Vel fremme på Leirvassbu ble jeg mottatt av den sympatiske betjeningen. Jeg unnet meg litt luksus og bestilte eget rom med dusj/wc. Det var circa 60 gjester på hytta. Etter en god natts søvn gikk jeg i bestemt tempo nedover anleggsveien i Gravdalen. Frokosten klokken 8 hadde jeg ikke tid til å vente på. Is på vannpyttene og en kjølig vind minte meg om at høsten står for døren. Det samme gjorde synet av nysnø på flere av toppene. Dagens mål var Raudalstindene og Høgvagltind. Store og V-1 på Raudalstindene tar seg flott ut ettersom man nærmer seg nede på anleggsveien. Solen kriget seg gjennom tåkesløret rundt Kyrkja, og gjorde fargene finere. Nede ved Gravdalsdammen tok jeg av fra veien og begynte oppstigningen mot V-2. En bratt bre ligger oppe i fjellsiden med ryggen fra V-2 til V-1 som en hestesko rundt. Dersom man kommer over V-2 angriper man V-1 fra sørvest. Det ser ut til at det kan gå greit å ta seg opp også fra nordvest, men jeg tok ikke sjansen på å rote meg bort der. Dessuten ser V-2 fin ut nede fra dalen, så det er greit å ta med seg den. Det bar fort oppover fjellsiden og opp på ryggen like under V-2. Helt uproblematisk, gjennomsnittlig Jotunheim-ur. Ikke for løst. Oppe på ryggen begynte det å dale snøfnugg, men skydekket var såpass høyt at det bare var Store Raudalstind som forsvant i tåka fra tid til annen. Ryggen var bred og enkel, og det gikk raskt over V-2 og ned i skaret mot V-1. Herfra ser V-1 barsk ut, en mørk vegg stuper ned i den oppsprukne breen under. Men min rute var ikke annet enn en enkel vandring opp i skrå ur. På toppen blåste det friskt og jeg tok meg tid til litt Ritz-kjeks og smågodt til frokost. Det var da drøyt tre timer siden jeg forlot Leirvassbu. Så bar det ned på det brede bandet mot Store Raudalstind. Denne hadde fått en del nysnø, og det så bratt ut. Det viste seg imidlertid å være totalt uproblematisk å ta seg oppover. Jeg holdt et stykke mot sør i fjellsiden (ut mot Raudalen) for der var det minst snø. Like før toppen kom jeg inn i tåkehavet. Synd, for under oppstigningen hadde utsikten vært vid og flott. Kald vind kombinert med noe nedbør i form av snø gjorde det friskt og herlig å stå oppe ved varden. Noe spor etter mennesker var det ikke noe sted. Deilig! Jeg var alene i mitt paradis. Tåken letnet plutselig, like før jeg skulle fortsette ryggen videre østover, og da jeg tok fatt på nedstigningen varmet solens stråler i ansiktet. Raudalsryggen østover er vakker. Det vokser gress og mose mange steder. Det er bredt, udramatisk. Man kan virkelig bare nyte vandringen og utsikten. Med et flakser en rypeflokk opp foran meg. De er i ferd med å få på vinterdrakten! Mulighetene for retur ned i Simledalen er tallrike. Greit å vite for dem som kan tenke seg å bare avlegge de vestlige toppene et besøk. Men jeg spaserer videre mot Ø-3 med ro i sjel og sinn.Det var noe spesielt med stemningen jeg hadde denne dagen. En ubeskrivelig ro fylte meg. Alt var bare godt. Jeg savnet ingenting, kunne ikke hatt det bedre, kunne ønske den stemningen var der oftere. Spaserturen gikk over et par mindre topper før stigningen opp mot Ø-2, som i realiteten er en liten fortopp til Ø-3. Oppover mot Ø-3 smalnet omsider ryggen av mens det gikk bratt oppover. På ett punkt må man forsere noe som kan minne om en hammer. Her har man antakelig bare ett reelt veivalg. Klyving noen meter, og så enkelt videre til toppen. Raudalsegga og Mjølkedalstind føltes nærme da jeg sto der oppe og nøt utsikten fra nok en 2000-meter. I nordøst lå tåke. Returen gikk ned samme vei til skaret mellom Ø-2 og Ø-3. Derfra tok jeg fatt på nedstigningen mot Simledalen. Været var nå begynt å bli dårligere. Snøen pisket i ansiktet og tunge skyer veltet innover. Jeg tok meg nedover på vestsiden av en liten bre. Her var det ur kombinert med sva. Det var likevel lett å ta seg ned. Simledalen er en fin liten dal. Den er ikke så urete som den ser ut på avstand. Faktisk er det gressbakker og annet snacks her. En koselig liten bekk renner nedover mot Gravdalen. Dette er en av få daler i Jotunheimen der det ikke går noe folketråkk gjennom. Befriende. Fortsatt var det ikke spor å se av mennesker. Etter en kraftig regnbyge var det klart for enda et værskifte. Plutselig var det mye blå himmel og solen tvang meg til å ta av en del klær mens jeg begynte å gå oppover mot Høgvaglryggen. Det er klart best å ta seg opp mellom Vestre og Midtre. Her er fjellsiden forholdsvis slakk. Jeg ble fristet til å skrå oppover for tidlig, men dette tjente jeg ikke noe tid på fordi det ble mer kronglete enn nødvendig. Fra bandet mellom de to toppene var det så enkelt opp på Midtre. Det begynte å bli tungt for lårmusklene, men jeg var glad for at kneet mitt hadde vært snill gutt. Like under toppen hørte jeg stemmer ovenfra. Ikke så overraskende i og med at jeg nettopp hadde sett ferske spor i nysnøen. To eldre fjellkarer kom imot, og det ble tid til en meget hyggelig prat. Han ene viste seg å være en gammel brefører, så de to gikk nedover Høgvaglbreen uten sikring. Selv om jeg fikk forsikringer om at jeg trygt kunne følge sporene deres nedover breen valgte jeg å stikke oppom Vestre. Jeg var litt spent på nedstigningen derfra, men Morten på sidene her hadde jo klart det uten problemer noen dager tidligere. Fra toppen av Vestre gikk jeg om lag 200 meter tilbake i retning bandet mellom Vestre og Midtre. Derfra gikk en renne bratt ned mot nordøst. Det er lett å ta seg ned her, selv om det ser ganske vanskelig ut nedenfra. Løsgodset var også medgjørlig, så denne returen kan anbefales. Fra morenelandskapet nedenfor Høgvaglbreen kom jeg inn på en sti som var merket L. Trolig er det noe Leirvassbu har merket opp i forbindelse med føring til breen, men dette er jeg ikke sikker på. Denne kom etter hvert inn på den kjedelige stien mellom Leirvassbu og Olavsbu/Gjendebu ved Høgvaglen. Etter 12 timer var en flott rundtur avsluttet, og middagen smakte veldig godt.

Til tross for en heller kald og litt ustabil værmelding, med varsel om snøbyger og nordavind, ville vi ta en topptur igjen. Jeg ble lettere skremt da jeg kom kjørende opp i Valdres og så fjellene rundt Vang i Vestre Slidre. Nysnø helt ned i 1100 meters høyde! Men lettelsen ble stor da jeg ankom Tyin, for innover i Jotunheimen var det stort sett bart. Jeg plukket opp en kamerat på Eidsbugarden, og sammen kjørte vi til Øvre Årdal og opp veien mot Turtagrø til vi var ved Murane i ca 1000 meters høyde. Her var Austanbotntindane badet i sol og helt fri for nysnø, men vinden var isende kald. Vi skulle nå til Stølsmaradalstind, som så vidt stikker opp til høyre for Austanbotntindane sett fra veien ved Murane. Vi fulgte det som nok er den vanlige sommerruta: Inn i Austanbotnen, over Gravdalsbandet, så holdt vi høyden i vestsiden av dalen og passerte vest for høyde 1414. Her er store Austanbotntind utrolig mektig; du får nesten kink i nakken av å se opp mot toppen. Vi krysset dalen og fulgte ei renne som går sørøstover og nesten opp til den brede ryggen som til slutt leder opp til toppen. På avstand så det noe bratt ut nederst, fra dalen og opp til den brede ryggen, men renna dukket opp når vi var ved høyde 1414 og gjorde oppstigningen enkel. Ikke en snøfonn igjen noe sted, så her ble det steinur både opp og ned. Solen skinte store deler av turen opp, men fra toppen så vi byger i nesten alle retninger, så vi fryktet at vi ikke ville slippe unna nedbør. Og det fikk vi rett i. Da vi var nede i dalen igjen, ble det vår tur. En tett snøbyge slo inn fra nord og tvang fram litt tettere klær. Etter hvert gikk det mer over til regn, og hele veien tilbake til bilen gikk vi stort sett med regntøyet på mens bygene kom og gikk. Uansett ble det en nydelig tur som ga oss litt smak av høst. Nils

Først Norge og deretter Italia: masse topp-planer for denne sommeren. Og det fineste er at turene til og med gikk bedre enn planlagt. Nettopp tilbake og begynt på jobben igjen, så tid nok om kveldene til og dele erfaringer med andre. Jeg vet ikke om Alpe-erfaringer hører hjemme i dette forumet, så foreløpig kun om Norge. Den fineste turen i Norge var nok 20 juli. Grytidlig opp (05.00) på hytta for å komme seg i tide innover til Jotunheimen. Dagens mål var nemlig Tjønnholstind med start fra parkeringsplassen ved RV 51. Hadde lest at det var en drøy tur. Første sommer forresten med stokker til hjelp. Utrolig som de hjelper på balansen og som avlastning for litt svake knær. Over Leirungsåe på broen var det tydelig at det var nok smelting. Videre oppover fikk jeg litt for mye uønsket oppmerksomhet: mygg i massevis. Særlig med svetting i Steinfly-bakkene. Vel oppe gikk det greit opp til dagens første mål: Høgdebrotet. Endelig kvitt myggen og allerede oppe i hyggelig høyde. Kammen videre var avvekslende. Fint perspektiv på reinsdyr loddrett under meg på breen. Jeg lurte litt på hvordan snekammen over til Steinflytinden ville være, men sneen var hard så det gikk fint. Opp til Steinflytinden var litt morsom småklatring. Borte på Tjønnholstinden var det folk. Og jeg som trodde at jeg hadde startet tidlig. Videre skulle det være en slags hylle litt under toppeggen som man kunne følge. Det stemte delvis. Ikke akkurat en hylle som man kunne følge i samme høyde hele tiden, men med litt opp og ned og litt småklatring behøvde jeg ikke å miste noe høyde. Rundt og opp: dagens tredje topp - Tjønnholstind - nådd. Trøst: han som jeg hadde sett på toppen hadde ligget i telt nede i dalen. Det var ikke rart han var kjappere. Og hva nå? Klokken var ikke mer enn 11.30 og etter å ha kost meg litt på toppen bestemte jeg meg for å ta en titt på veien opp mot skaret mellom S.Skarvflytinden og Skarvflyløyfttinden. kjapt ned og over til underkanten av breen. Jeg har aldri likt breer og denne så ikke særlig tiltroendes ut. Så langt opp som mulig langs kanten over fast fjell. Høyere var det bare et kort stykke over sne. Forsiktig over og etterpå glad at adrenalin-nivået kunne dale. Oppover mot skaret kom jeg litt for langt mot nord og havnet i litt for løse deler, men kom meg trygt opp. Kammen til S.Skarvflytinden hadde bare et lite punkt hvor man måtte passe på litt. Fjerde topp. Ned igjen og deretter titte på veien opp på den andre siden. Det ble nok klatring. Gikk greit nok, men jeg var glad jeg skulle opp og ikke ned. Ekstra glad at det ikke var noe sne. Skarvflyløyfttinden: topp 5. Videre over kammen mot A.Leirungstinden var grei. Et par steder hvor man måtte passe på litt med småklatring. Så sto jeg under en ny klatreetappe. Også her heldigvis fullstendig snefritt opp til dagens 6. og siste topp: A.Leirungstind. Denne klatringen ville jeg heller ikke heller ikke likt nedover og absolutt ikke med sne. Nå gikk det veldig fort og greit: tørt og solid fjell. Som så ofte var det nå litt slutt på energien. Dagens planlagte mål var fordoblet og jeg måtte tilbake gjennom nesten hele Leirungsdalen. Dårlig merket sti (hvis man kan kalle det en sti i den øvre delen av dalen i det hele tatt) og bekker som på morgenen var små og greie var nå blitt til skikkelige hindere. Etter min absolutt lengste tur på 14 timer, 32 km., ca. 1700 h.m. og 6 topper nådde en temmelig utslitt men svært fornøyd fjellvandrer bilen. Hvis det er andre som har tenkt seg til samme toppene vil jeg særlig anbefale og ta de tre siste toppene i den rekkefølgen jeg gjorde (f.eks. via Tjønnholsoksle) : S.Skarvflytinden, deretter Skarvflyløyfttinden og tilslutt A.Leirungstinden. Det gir kun klatring oppover og tilslutt en lett nedstigning fra A.Leirungstind. Kjell-Erik

Endelig til fjells igjen. Julia ennå litt indisponert etter forstuelsen på Dyrhaugsryggen. Planen var at jeg skulle gå ryggen over Tverrbytthorna og møte Julia før jeg fortsatt mot Nordre Semmelholstinden. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Jeg la glad og fornøyd i vei, uten noen beskrivelser eller lignende å flyte på. Hadde lest noe om rapeller som kunne omgås for mange måneder siden, men det var alt. Været var ustabilt og ikke lenge etter at jeg nådde skaret vest for toppene begynte jeg å få kontakt med tåka, samtidig som steinene var såpekladde. Sort lav, vasstrukket til randen. Jeg begynte å klyve optimistisk i vei, men fant fort ut at under disse forholdene holdt ikke psyken så langt. En bratt, men forholdsvis enkel hammer måtte til slutt omgås da jeg overhodet ikke stolte på fottakene, mens fingrene skled på de glatte steinene. Snart var jeg imidlertid fremme ved det som måtte være den omtalte rapellen, en massiv hammer i raudfjell, sikkert real klatring å gå rett på. Det så langt ut å omgå den til høyre så jeg begynte å karre meg ned til venstre. Glatte og ikke minst LØSE steiner jaget meg raskt opp på eggen igjen. Litt tilbake og så nedover, ikke fullt så langt som fryktet. Det så ut til å gå et tråkk ut i sida på den røde hammeren og ganske riktig, selv i den fuktige tåka kunne man klyve ganske trygt opp her, og ikke lenge etter var jeg tilbake på eggen og kunne fortsette bort til fortoppen vest for Tverrbytthornet, 2030 et eller annet. Videre bortover var eggen ganske smal, overraskende smal. Til venstre lå en diger isklatt, eller det som måtte være igjen av breen her. Jeg måtte over en steintopp til, og bestemte meg for å måle primærfaktor ved hjelp av kropsshøydemetoden. Jeg kom til 10 meter nøyaktig etter å ha tatt forsiktig i, men neppe en pålitelig måling. Sannsynligvis er skaret lenger mot øst ikke så dypt. Jeg gadd ikke å måle, jeg var sikkert seint ute som jeg var. Etter noe mer balansering på forholdsvis smale egger gjensto kun en kort enkel stigning før jeg var på toppen. Jeg ville gå ned mot Tverrbytnete i høyre kant av breen fordi det så veldig greit ut, i alle fall på kartet. I tåka rotet jeg meg litt for langt mot øst, og havnet i ei renne så løs som det går an. Innunder noen enorme steinblokker som lå faretruende langt utpå opplevde jeg det at alt jeg stod på forsvant. Heldigvis ble jeg ikke med, men ble stående til ankels i sand, mens jeg observerte mine tidligere fotfester gå kast i kast med store drønn nedover renna. På veien tok de med seg hundrevis av andre små og store steiner og laget skikkelig fest i renna. Stoppet gjorde de ikke før de var utenfor min syns og høre-rekkevidde. Med ett følte jeg at alt rundt meg var løst og bare ventet på å følge etter. Så lettfotet jeg bare kunne snudde jeg og kom meg tilbake på eggen så fort som mulig før jeg returnerte ned sydflanken under toppen. Nede i dalen bommet jeg selvfølgelig på Julia og gikk en times tid på leting. Da vi omsider fant hverandre med oransje jakker (som vi trodde betød at vi garantert ville finne hverandre) var jeg fornøyd og vi tuslet tilbake til Leirvassbu og en tidlig kveld i teltet.

Etter en rolig helg med huslige og dels sosiale sysler pakket jeg sekken og for aleine til fjells atter en gang. Jeg somlet en del og var ikke inne i Veodalen før klokka elleve. Med to sekker gikk det tregt innover sykkelveien mot Glitterheim. Den ene sekken balanserte jeg på styre mens den andre hang tungt på ryggen. Jeg pakket om og la igjen den ene sekken. Vinteren hadde vært på en kort visitt og Glittertind var kritthvit i sydflanken fra ca. 2000 meter. Jeg fulgte stien mot Memurub / Gjendebu før jeg fortsatte over en steinete rygg jeg ikke husker navnet på. Med fjelljoggesko ble det en utfordring å ikke tråkke over i alle den løse morenemassen. Jeg tok det bevisst med ro, men likevel gikk det fryktelig tungt. Håper at jeg ikke hadde dagen og at jeg ikke er i fullt så dårlig form, selv om mistanken er der. På Nordre Styggehøbreatind stod jeg etter snaut 4 timer inkl. pauser. Været var sånn passe. Skydekke, kald vind, men stort sett fri sikt, og ett og annet solgløtt. Neste topp var Store Veotind. Passasjen mot Nordre Styggehøbreatind var isdekt, men kort. Snart er det brefri passasje inn hit hvis det fortsetter slik. Greit opp til Store. Veien videre var jeg usikker på. Det så mulig ut rett opp på Søre Veotind, men jeg var alene, det var nysnø og jeg ville ikke risikere å måtte snu. Så jeg tok sjansen på en brekrysning. Med stavene foran meg pirket jeg i snøen for å sjekke om det var fast. 4-5 små sprekker skrittet jeg over før jeg kom til et sted hvor bregleppa var akseptabel, et stykke til høyre for Styggehøbreaskardet. Til topps på Søre Veotind var det greit, og likeså opp til Sørvestre Styggehøbreatind. Jeg var sent ut og var ikke bevisst at 3 Blåbrehøtinder var like i nærheten så jeg gikk videre uten å få med meg dem... Det var smalt men greit ut til toppen, men veien videre mot Sørøstre Styggehøbreatind var ikke noe for meg i dag.. Veien ned gikk jeg først som opp så jeg slapp å pigge så mye i snøen. Nede på breflata var det etterhvert slik at det som var av sprekker var synlige, men det var etterhvert mange av dem, og jeg fikk meg en skikkelig bretur med skritting over mang en 10-12 meter dyp sprekk.. Jeg fulgte hele brefallet ned, og så bratt ned steinura til Veodalen og tilbake hvor jeg plukket opp sekken og sykkelen i halvmørke. Innen jeg fant en teltplass var det skikkelig mørkt. En fin tur, men ikke et menneske å se hele dagen, ikke et spor ingen ting, ikke i noen retninger.... Som på de fleste toppturene mine i sommer.. Hvor er alle toppsamlere? Eller er det ikke så mange av oss? Galdhøpiggen, Glittertind, Kyrkja og Hurrungane, er det der alle samler seg, ja og kanskje på Store Knutsholstind og Torfinnstindane da, ja og ikke minst Falketind, en skikkelg magnet... Men Veotinder og Styggehøbretinder det er kanskje ikke så populært? Det var flott topper i et villt og topprikt landskap. Breer på retur var kanskje det inntrykket som satt sterkest igjen etter turen...

På lørdag hadde jeg gleden av å besøke denne toppen, en topp som antakelig ikke står øverst på lista hos folk flest. Fra Leirdalen tar den seg veldig fint ut der den ligger spiss og dominerende ved siden av selveste Storebjørn. Fra andre kanter ser den mindre spennende ut. Jeg satte bilen der en bro over Leira fører til stien mot Storbreen, og trasket lett til fots oppover mot denne. Nå i august er den sterkt avsmeltet, og sprekkene er imponerende. Flere andre var på vei innover til breen og jeg hadde dekning på mobilen. Kort sagt minnet det om Oslo City (spøk). Jeg valgte å gå i fjellsiden mellom noen topper på 1700-meter og Storbreens sydlige kant. Her er det svært urete. Gledelig var det likevel at uren var lettgått. Steinene var i passelig størrelse, og de satt stort sett godt fast slik at jeg kunne skritte effektivt oppover. Været var skiftende, tåkeskyer streifet toppen med jevne mellomrom, men sikten på veien opp var god. Ruta gir seg igrunnen selv. Man følger ura på skrått opp til bandet under toppen. Herfra er det enkelt å avansere videre opp. Det var rester etter nysnø der oppe, og utsikten over mot Bukkehø og Skarstind tydet på nærmest full vinter over 2300 meter. Toppen har nok ikke den videste utsikten i Jotunheimen, men den er interessant. Man ser rett ned på Storbreen og en mindre bre i sør, begge med gapende sprekker som håpet at jeg skulle falle ned. Det var en luftig og flott opplevelse å stå der oppe mens tåkeskyene kom og gikk. Opprinnelig hadde jeg tenkt meg over på Saksi Ø-1, men det var lite fristende under de rådende forhold. I den grad jeg fikk sett ordentlig på eggen mellom tåkeskyene, så den i grenseland smal ut etter min smak (dere som elsker å ri 10 cm-egger uten sikring har ingenting å frykte). Videre var det en hammer som ikke så særlig hyggelig ut, men det kan jo godt hende at den "løser seg opp" når man kommer nærmere. For meg var imidlertid valget enkelt siden fjellet var svært glatt denne dagen. Det ble retur ned samme vei. Tilsammen tok dette 4 timer med pause. Det var i middels fart. Etterpå ruslet jeg en svipptur inn til Langvatnet, hvorfra jeg besteg de sørvestlige Uradalstindene.

Valdres Tur og Fjellsportlag sin helgetur gikk dette året til Turtagrø. Lørdag var det snaut 20 stk. som svettet seg opp i varmen mot denne flotte ryggen. 3 snudde etterhvert, mens resten fortsatte utove. Noen litt nede i siden, andre konsekvent oppe på eggen hele veien. Jeg ville gjerne på de nordlige Midtmaradalstindane, men fikk ingen med meg, så aleine bar det videre. Det gikk forholdsvis greit, omtrent samme klyving som på Dyrhaugsryggen, men litt skumlere på grunn av at veien ikke var så tydelig og med mye mer løst materiale. Tilbake fra nordre Midtmaradalstind ble jeg veldig sliten og gikk litt feil på vei ned, og måtte klatre litt sidelengs. Begge fotfestene glapp og jeg ble hengende i en arm. Fikk litt Cliffhanger assosiasjoner der, selv om fallhøyden ville vært skarve 3 meter. Armen holdt og jeg kom meg videre. En kjempeflott tur på en kjempeflott rygg. Ideell til morsom klyving og høydetilvenning! 2 andre med tilknytning til laget imponerte oss. De stod opp litt tidligere og gikk Skagastølsryggen til V skare, klatret rett opp forbi køen der, over til Store Skagastølstind, ned til bandet og opp til Søre Dyrhaugstind. Der klatrer de også en direkte rute forbi køen i normalruta før de gikk Dyrhaugsryggen tilbake. 17 timer. Noen er tøffere og sprekere enn andre!

Jeg og Julia hadde en dag i fjellet før fellestur med Valdres Tur- og Fjellsportlag. Vi ville på noen topper og landet på Spiterstulen. Vi bestemte oss for å prøve Svellnosbrehesten med diffus kunnskap om at breene var snøfrie. Opp til Svellnosbreen rant svetten i strie strømmer og det var klin umulig å fylle på fort nok. Broene over elva var ekle og krysse. Spinkle trekonstruksjoner, delvis overrislet av vann fra elva som frådet under. Her var det best å ikke skli! Ved brekanten tok vi på breutstyret og gikk uten tau oppover fallet, litt til venstre for det mest oppsprukne. Istårn og sprekker innhentet oss snart, men via en labyrintlignende rute kom vi gjennom og var snart oppe på flata ovenfor Solskinnstoppen. Nå skulle det bare være rusling innover, men breen var full av tverrgående sprekker. Snøbruene turde vi ikke teste ut uten å være et taulag med sikringsmidler. Sette isskruer tok for lang tid, så vi gikk sik-sakk oppover. Breen var imidlertid ikke nedsmeltet. All sikk sakkingen hadde kostet tid og krefter, og opp mot Svellnosbrehesten lå snøen fortsatt. Vi kunne gått inn mot Galdhøpiggen og rundet lenger oppe, men vi bestemte oss for å snu. Tilbake fant vi en kortere vei, men vi måtte kort ut på snøen. Isøksa ble flittig brukt til rekognosering. Bra gikk det i alle fall. Flott å gå slik mellom isformasjonene. Et par av sprekkene er virkelig imponerende! Det ble ingen topp denne dagen, men en flott bretur i strålende vær.

Flott bretur, tre svært selvstendige topper. Mye blåis og skumle snøbruer... Bilder og turreferat på Bergtatt.

Dro litt tidligere fra jobben på Beitostølen i retnig Glitterheim (forferdelig vaskebrett vei inn til Glitterheim forresten). Syklet inn til Glitterheim (25 min.) ruslet deretter inn langs sydsiden av Veo og skrådde opp i skaret mot nordre Veotind. Mye stein. Lite snø. Veldig enkelt og lettgått, bortsett fra en del bratt og delvis løs ur opp mot ryggen. På ryggen var det fint å gå, men kunne gått vært mer snø for å bryte opp den evindelig steinen. 30-50 meter før toppen smalnet ryggen av. Først et kort stykke med lettgått egg / rygg før en hammer dukket opp. Følte meg veldig usikker på den. Den så ikke så vanskelig ut, men samtidig var jeg veldig usikker i det jeg var der alene. Hammeren var delt i to med en avsats på midten. Klatret først opp til avsatsen og sonderte videre. Gikk så ned til sekken, skiftet til fjellstøvler og tok på jakke og gikk opp igjen. Er ikke noen guru med graderinger, men det var vel punktvis opp mot 3'er klatring. Bratt, noe luftig og utsatt, men kort. På toppen oppdaget jeg enda en topp "sørraforr". Æsj! Tenkte jeg, men ruslet videre. Fra skaret brukte jeg øyemålsmetoden (øyne rett fram + ca. en halv meter) og talte meg oppover 2 og 2 meter og fikk på den måten målt primærfaktoren til 15 meter. + / - et par meter. Hadde ikke lyst til å klatre ned hammeren igjen, så jeg gikk fra hovedtoppen ned ei renne mot Styggehøbreen. Greit et stykke, men den ble også temmelig bratt i bunnen. Derfra enkelt tilbake til sekken. Været ble tyngre og tyngre og det ble dårlig med fotografering, dessuten hadde ekstraturen med "måling" av primærfaktor tatt tid, så jeg bestemte meg der og da for å droppe de videre planene mot N Styggehøbreatinden og Store Veotind og heller komme tilbake når været ble bedre. Det var nok en klokelig avgjørelse, for allerede nå tidlig i august er det merkbart hvor mye fortere det blir mørkt, spesielt ved gråvær. 14 minutter på sykkel ned igjen, og en drøy kjøretur tilbake til Valdres etterpå.

For alle de som vil bestige Glittertind på en annen rute enn den som går opp fra Glitterheim kan jeg bare anbefale å gå den turen som vi (to jenter og tre gutter) gikk. Vi teltet i dalen som går inn til høyre to km etter parkeringsplassen Glitterheim. Ca. 2 km inne i dalen satt vi teltet. En veldig myk og trivelig plass, vi fant der (ved siden av en liten innsjø som dannes av elva). Kl 8 dagen etter startet vi i retning Glittertind. Først halvannen timer i skedelig steinur (til venstre forbi punkt 1880). Vi kom da til den svære breen (husker ikke navnet og har ikke kartet på kontoret hvor jeg nå sitter og skriver) som ligger under nordveggen til glittertind. Breen var nesten fullstendig snøfri. Breen danner en liten, pen innsjø helt nede. Derfra gikk vi (to med, tre uten stegjern) opp til en brearm fører opp til skaret øst for glittertind. her var det store sprekker. men heldigvis var det litt snø slik at sprekkområdet kunne passeres. jeg satte en isskrue et sted, men ellers gikk det greit. men jeg frykter at snøen smelter snart bort og da blir det vanskelig å passere sprekkområdet. Fra skaret gikk vi alle sammen til topps (uten problemer selv uten stegjern, isen er veldig bra å gå på) og drakk en flaske vin. Det var nødvendig fordi vi ikke hadde noe utsikt, tåke på toppen. Returen gikk heller ikke på den vanlige ruta men ned snø (is) feltet direkte til den store innsjøen vest for glitterheim. den returruta kan bare anbefales. bedre for knærne (snø, våt is) og veldig pent ved siden av en elv helt nede. Etter syv timer (4,5 opp) var vi på glitterheim. etter kafe og vafler gikk vi ut til parkeringsplassen.

Både Morten og jeg har vært på Piggen før, henholdsvis 5 og 3 ganger, og alle fra Spiterstulen. Deriblant var det en fantastisk solnedgangstur i fjør sommer hvor vi var helt allene på Norges tak bortsett fra to som jobbet på hytta. Vi hadde planer om en "vanlig" tur over breen til Galdhøpiggen en stund (for erfaringen sin del), og den 03.08.03 ble det det. Jeg hadde besøk fra forldrene mine fra Tyskland som aldri har vært på noen norsk fjelltopp, og mammen min hadde lyst å være med og prøve seg. Vi reiste tidlig fra Fagernes og ankom Jyvasshytta en drøy time før den første guidede turen startet. Denne timen brukte vi til å drikke en varm sjokolade og rusleturer ute i noen solgløtt som snek seg gjennom den ellers gråtte skydekken. Det var fortsatt noen flotte høyfjellsplanter som brearve og tuesildre som sto i blomst, men ellers var det vondt å se all den søpla som ligger rundt omkring hytta. Jeg skjønner ikke at ikke de tar mer ansvar og sørger for noen dugnadsinnsatser der. Det er ikke noen fin velkomsthilsen til hytta hvis det ser ut der som på en søppelplass. Etterhvert begynte det å bli folksomt og det var vel en 150 stkker som ville være med til toppen den første turen denne søndagen. Været så fortsatt heller trist ut med tåke rund toppene rundt omkring inklusive Piggen, men det var i alle fall tørt. Etter en kort informasjon fra guidene (det var 4 guider) ruslet hele flokken bortover mot brekanten. I starten var det som i en maurtue, med etterhvert fant folk sin egen tempo og det var deilig å seg falle litt tilbake og komme som sistemann til breen. Mammaen min som bare er vant til flotte, flate skogsstier i det nordtyske flatlandet måtte venne seg først til å gå på så mye stein, og det gikk litt smått den første delen av turen. Mye styr med utstyret gjorde at også vi fikk oss en pause ved brekanten før guidene hadde lagt ut tauet, og siden sola valgte å titte fram akkurat der ble den veldig fin. Etter at alle hadde funnet seg en slynge i tauet (noe som ikke var helt problemfritt) gikk det i rolig med stødig tempo over den sørpete breoverflaten. Sola takket snart for seg for denne gangen og turen over breen ble etterhvert tåkete og surlig kjølig. Da vi kom inn på fjellryggen som fører til topps ble mammaen min litt mer engstelig om hun ville klare det. Det steinete og litt luftige høyfjellsterrenget i tåka virket nok ikke så veldig innbydende og i tillegg begynte hun å bli sliten. Vi tok oss den tiden vi trengte, forsikret henne at dette ville hun klare helt fint og gikk sakte men sikkert opp til toppen. Vi var omtrent de siste som kom opp og hadde ikke så veldig god til til en lang pause lenger. Men siden det var kaldt og surt var ikke det så farlig heller. Dessverre ble det ikke noen utsikt fra toppen for oss denne gangen. Etter en drøy kvarter begynte vi å rusle nedover igjen og kom ned til tauene i akkurat riktig tid til å knute oss inn før det bar ned på breen igjen. Guiden valgte en litt mer nordvestlig bue denne gangen og vi krysset en liten sprekk og en større en på en snøbro som holdt fint. Det var ikke mindre vann på breoverflaten nå på ettermiddagen, men støvlene våre viste seg til å takle denne utfordringen helt fint. Til og med sola tittet fram igjen. Nesten nede ved hytta igjen så vi at toppen ble skyfritt for noen korte øyeblikk. Uflaks for oss. Bortsett fra på en tur over Besseggen for lenge siden har jeg alldri møtt so mange folk i fjellet på en gang, og denne opplevelsen var nok litt spennende den og, i hvert fall når en ser hvor mange forholdsvis små barn var med på turen og tydeligvis hadde det veldig gøy. Til familier, enslige og uvante folk som har lyst på en flott fjelltur er dette et flott tilbud. Vi må nok opp igjen fra denne kanten lel, selv om vi var sikre på at vi ikke skulle opp til Juvasshytta så snart igjen, siden vi ikke fikk tatt de bildene som vi ville ha pga tåka. Men den gangen kommer vi til å gå alene. Mammaen min har i femtiårene sine klart sine første topp i Norge og vært på sin første skikkelige høyfjellstur (med brepassasje og lett klyving) i det hele tatt. Hun mente først at dette var en fin erfaring hun gledet seg over å ha fått med seg men at hun ikke trengte det nødvendigvis igjen, men allerede på kvelden da vi kom hjem og måtte fortelle om turen til pappaen min hørtes det ut som vi har sjans til å få henne på en eller annen topp igjen en gang. Det kan jo være noe så enkelt som Mugnetind eller Skaget, men også Glittertind fra Glitterheim hører blant potensielle oppfølgere. I hvert fall ble det en fin tur også uten utsikt som kan anbefales til alle nybegynnere i fjellet, familier og andre som ikke tørr å gå alene. Men skikkelig fottøy og varme klær - det bør man ha! Julia (dessverre fungerte det ikke å legge den inn mens jeg var innlogget)

To dager etter turen til Slettmarkspiggen var jeg igjen klar for tur. Skjønt klar og klar, jeg følte meg ganske slapp og veldig lite pigg! (Kanskje slettmarksPIGGEN hadde påvirket min egen pigghet?) Dette ble kanskje siste gangen en tur til nye 2000 meterstopper kunne innebære så lite kjøring. Jeg reiste opp til Valdresflya og litt på nordsiden og startet rolig innover mot Leirungsdalen. Været var nydelig og jeg koste meg. Hadde til og med kameraet med denne gangen. Gåstavene var til stor hjelp ved kryssing av et par elver. Leirungsåi ble krysset mer eller mindre tørrskodd ved Tyskerplassen. Der har jeg mitt eget lille "hemmelige" krysningssted. Ved å gå i et slangeformet mønster rundt omkring på steiner, kommer man over elva ved liten eller normal vannføring uten å vade. Elva er 30-40 meter bred her. Turen over er kanskje 150-200 Så vidt meg bekjent, er dette eneste stedet å gå tørrskodd over før man kommer lenger opp mot Leirungsbreen. Opp mot Tjørnholsoksla gikk det tregt med alt utenom pusten. En deilig rast ved elva fra S Tjørnholet ble lagt inn mens jeg med bekymring observerte skyene som trakk inn fra sydvest. Den høyre eggen opp mot Tjørnholsoksla ble fulgt før jeg atter (f0r 4. gang) var på toppen av dette "dustefjellet" som sperrer veien, i og med at det er eneste opp / nedgang mellom Skarvflyløyfttinden og Tjørnholstinden for dem som skal til "tindene bakenfor". En 2000 meter var unnagjort med lang anmarsj og 1000 meter oppstigning til sammen. Det kunne vært en tur i seg selv, men det var nå turen begynte. Ned på nordsiden av Oksla var det utrolig begagelig å gå og snart var jeg nede ved breresten innunder Søre Skarvflytind. Det var bare firn og blåis, men nokså flatt, så med gåstaver våget jeg meg over. Selvfølgelig bled det bratterre og glattere på andre siden, og jeg likte meg ikke. På kartet deles breen i en søre og nørre del. Nå var det delvis blåis sammenhengende hele veien, men i alle fall der breen deles på kartet går en rygg oppover. Denne fulgte jeg bratt, men greit opp til Skarvflytindande og kom etterhvert opp på en mindre topp mellom Søre og Midtre. Søre har jeg vært på tidligere, så den droppet jeg. Midtre ser utilgjengelig ut fra sør, og jeg hadde ikke nok krefter til evt. å snu, så jeg begynte med en gang å skrå nedover siden mot Knutsholet. Hele området var nå så avsmeltet at det virket på langt nær så imponerende som det gjør når det ligger litt mer snø.. Et par hunder høydemetre under Midtre Skarvflytinden fulgte jeg grus og grashyller bort i siden. Stedvis meget smale hyller, men med gode tak og bare beskjedne stup (10-30 meter) på utsiden. Etter en stund dukket en renne opp som jeg bestemte meg for å forsøke og jeg kom opp på ryggen et sted mellom Midtre og Nordre. Været var mer og mer truende og det var bare å få jobben gjort. Det var så mørkt at lysbildefilmen i kameraet gav lukkertider som en sliten fjellvandrer umulig kunne holde kameraet støtt på. Etter at Nordre, Midtre og en topp i mellom som muligens har en p.f. på +10 m returnerte jeg samme vei, men valgte en litt annen og brattere vei opp til eggen mellom Midtre og Søre Skarvflytind. På en måte føles det tryggere å klyve opp fjellryggen mellom enn rennene ved siden av. De er jo tross alt "akebane" for løsgods når det først bestemmer seg for å komme ned. Løsgods var i midlertid et problem hele veien, og jeg måtte hele tiden kjenne godt på tak og fester for å forsikre meg om at jeg ikke ville ende opp i et baklengsstup med en steinblokk i fanget. Tilbake mot Tjørnholsoksla betraktet jeg tre toppunkt på den sørlige utløperen fra Skarvflyløyfttinden. Tre spisse, tydelige toppunkt på en vill, og bratt egg. Sikker ganske vanskelige å bestige, men var ikke dette topper etter den mest omfattende definisjonen på 10 meters primærfaktor? Hadde Røyne utelatt dem med vilje da han laget sin liste på 300 topper? Hadde Røynde i det hele tatt utelatt mange topper for å ende opp på det runde tallet 300? I alle fall i Skarvflytindområdet var det gjort en dårlig jobb. 6-7 kandidater som ikke står på lista på 300 topper fant jeg. Fra Tjørnholsoksla ble det en lang vei tilbake. Og kjedelig! Men små fjellinnbyggere gjorde det hele litt triveligere. Snøspurven hadde jevnlig sagt hei i høydene og på vei ned møtte jeg en rypemor med ungeflokken. Ikke snakk om å stikke av da nei. I steden virret den rundt beina minde de neste 200 meterne med vingene halvt utslåtte i sin tapre aksjon for å få meg bort fra ungene sine, noe den selvsagt lyktes med Hjemme ved kjøkkenbordet kunne jeg logg omtrent 28 km og nesten 2000 vertikalmetre. Knærne mente kanskje at jeg var litt beskjeden da, men man skal jo ikke overdrive heller

Etter nesten en ukes uavbrutt stillesitting måtte jeg bare til fjell. Fredag kveld etter middag reiste jeg til Lykkja, ca. 10 km. inn for Beitostølen. Her ved bommen, hvor man kjører over Slettefjellet til Vang i Valdres om sommeren parkerte jeg bilen der snøen hindret videre fremkommelighet.... ... Klokka var 7 og det begynte å bli skyggefult på denne siden. Jeg kunne gå nesten uavbrutt fra 700 moh (måtte bære skiene et kort stykke på veien) og fra halvråtten snø i starten ble det senere halvråtten skaresnø før en slags tørrsnø regjerte over 13-1400 meter. Jeg gikk den forholdsvis direkte sommerruta, og kom greit opp selv om de slitte skifellene gav en del ekle glipptak. Til slutt stod jeg på toppen av Mugnetinden (1738 moh), en av de ubetinget flotteste utsiktspunktene mot Jotunheimen fra syd. Man er høyt, og ikke minst så nære. Spesielt mot Svartdalen og Uranos / Mjølkedalsbreen ser man kjempeflott. Det var delvsi overskyet, men en stripe klar himmel i nordvesthorisonten gjorde at jeg bestemte meg for å vente på solnedgangen for å se om det ville bli et fint lys. Jeg ventet og jeg ventet, mens jeg stirret innover Jotunfjeldene. Til slutt kom sola, men det meste av fjellene vendte skyggesiden sin mot meg, og det ble ikke det store lyset. Jeg tok et par bilder, og innen jeg hadde fått av fellene og pakket sammen sakene, var fingrene stivfrosne. På vei ned ble selvsagt lyset flott. En rød ildsøyle stod over Mjølkedalstinden, mens en brennende rød himmel var å se over siluttten av tindene der i nord. Nedkjøringen ble ganske slitsom, det begynte å bli småmørkt, og sist ukes store snøfall gjorde at det var stort sett hvitt over alt. Mangelen på lys gjorde at alle konturer forsvant. Det er alltid ekkelt når du tror du kjører rett frem og plutselig går det bratt ned, men ned kom jeg - snøen bar meg faktisk greit nesten helt til bilen. Egentlig skulle jeg vært lenger vest denne helga, men usikker værmelding gjorde at jeg ikke orket tanken på lang kjøretur. To planlagte turprosjekt med andre ble skrinlagt på grunn av lange avstander og usikre værmeldinger. Jeg hadde likevel et behov for å komme meg litt bort fra 17. mai maset. Ved ti-tiden kom jeg meg avgårde mot Valdresflya. På riksvei 51 mot Beitostølen ble jeg fanget inn i 17. mai tog 3 ganger, og jeg må innrømmet at tredje gangen var det ikke gøy lenger. For å få med meg en ny topp bestemte jeg meg for å gå på Austre Nautgardstind, den eneste toppen i dette massivet som jeg manglet. Turen starter lavt i et forholdsvis snøfattig område. Jeg bestemte meg for å gå kjerreveien mot Russvatnet et stykke, noe som var et uklokt valg. Ski av Ski på ski av ski på ski av... osv.. Til slutt gadd jeg ikke mer og strevde meg på råtten snø til over skogbeltet. Herfra kunne jeg stort sett sikksakke meg på snøfelt oppover mot sydsiden av Russli Rundhøi. Her gjorde jeg en tabbe. Jeg rundte sydutløperen og kom inn mot den bratt bekkedalen høyt oppe i siden. Alternativene var klare, enten gå opp på Russli Rundhø, gå tilbake og ned i bekkedalen, eller fortsette bortover siden til jeg kom ned i bekkedalen. Jeg valgte de siste, men i 45 graders helling med tynt snødekke på steiner, stedvis bare steiner, og en helling som ble enda brattere nedover var det litt guffent, men det gikk bra denne gangen også. Uflaks hadde jeg i alle fall. De fleste toppene sydover i Jotunheimen var under skyene, men Nautgardstindmassivet var hele tiden pakket inn i hvitt ull. Jeg valgte meg derfor ut en rett kurs mot østtoppen og gadd ikke en gang tenke på å ta med meg hovedtoppen. I total white-out kom jeg til toppen, snudde og kjørte ned igjen, denne gangen på nordsiden av Russli Rundhøi. Her var snøen bedre, men likefult litt ekkel med et tørt skaraleg som man hele tiden brakk igjennom - Ved å følge et bekkefar kom jeg meg nesten ned til tregrensa på ski, og dette var en mye bedre vei å gå. Dette var 17. mai og alle nordflankene i fjellet var kritthvite. Fra ca. 1200 meter og oppover. Mye av det stammer fra forholdsvis nyankommet snø, men inntil videre er det flotte skiforhold i østjotunheimen. Steder som har vært totalt avblåste tidligere i vinter er nå kritthvite, bl.a. fordi denne maisnøen har vært tyngre og ikke blåst bort så fort som snøen tidligere i vinter. Jeg var nede ved bilen etter ca. 7 timers tur, ganske fornøyd med meg selv, mindre enn 24 timer etter Mugnetindturen tok til hadde jeg tilbakelagt over 40 km og mer enn 2300 høydemetre... I dag har jeg hviledag, noe som ikke er så vanskelig med dette været. (fjellene er i dag innhyllet i graut)..