Søk i nettsamfunnet

Søndag morgen våknet vi av at sola skinte inn på rommet vårt på Leirvassbu. Ute var det nesten helt blå himmel. Det var bare å komme seg opp og ut. Godværet skulle utnyttes nå når det endelig var her. Du verden så deilig det er å bli vekket av sola høyt til fjells! Vi droppet frokosten på Leirvassbu, og trasket avgårde litt før kl 8 for å nyte vår egen lille frokost ute i solen sør for Leirvatnet, i oppstigningen til bandet på Høgvaglen. Jeg hadde igrunn ventet mer snø i fjellet etter å ha lest rapporter tidligere om vassing i nysnø og mye kjølig vær til nå i sommer. Nysnøen hadde nå smeltet mye vekk, og det var stort sett bare ”gode gamle” snøflekker å se. Skardstind og Surtningssui derimot, var helt kritthvite på toppen. Den videre vei mot Skarddalseggi går mye på sti. Vi kom til stidelet hvor en del går mot Gjendebu, mens det til høyre går mot Fondsbu og Olavsbu. Sistnevnte fulgte vi ca 1 km sørover, hvor vi så tok av mot øst og gikk på sørsiden av Langvatnet til vi var nord for breen mellom Skarddalstinden og Skarddalseggi. Vi tok sikte på den brede ryggen øst for breen som leder opp mot Skarddalseggi. Først hadde vi tenkt å gå ryggen direkte opp, men snøen i kanten av breen oppover var behagelig fast å gå på, så vi fulgte østkanten av breen til vi var ca 1800 moh. Der var det rimelig greit å ta seg opp på ryggen, bortsett fra noe løsmasse som absolutt ville ned når vi skulle opp. På ca 2000 meter var det et litt flatere område, før det gikk temmelig bratt opp mot toppen av Skarddalseggi, hvor vi hele tiden kunne se en tydelig toppvarde. Dette partiet på nordsiden av Skarddalseggi var nesten helt dekket av blaut snø, og sørpeskred hadde gått den siste tiden. Vi vurderte å gå rett opp mot toppen ved å følge et område med noe stein som stakk opp, men det virket så bratt oppunder toppen. Så vi gikk heller på en sammenhengende fonn østover og over breen/fonna som er tegnet inn på kartet nord for toppen. Ryggen øst for denne fonna fulgte vi greit opp til toppeggen, og kom opp drøyt 100 meter øst for toppen. Etter 6 timer sto vi endelig på denne flotte toppen, som virkelig gir en toppfølelse. En småskjev toppvarde sto nærmest å balanserte på toppen som er litt luftig. 2-3 meter er det man har å gå på, før det stuper ned på begge sider. Ned igjen var det vanvittig fristende å ake ned den bratte fonna som startet fra eggen rett øst for toppen. Men den er bratt, og vi hadde en ekkel følelse av at vi ville starte et skikkelig skred med bløtsnø. Vi listet oss litt ned, og ganske riktig, fra der vi sto begynte litt snø å skli nedover før den forsvant over kanten. Så begynte det å suse nedenfra, og der hadde det lille vi startet mangedoblet seg og en solid mengde med snø skled nedover. Vi tok ingen sjanser, og gikk litt ned øst for fonna, gikk utpå der og akte resten ned. I en suppe av klissbløt snø gikk det ganske fort ned til der vi tidligere hadde krysset fonna. Vi hadde polstret oss med regntøy og Gore-Tex, men hanskene kunne vi vri om. Etter bare noen sekunder i snøen var de gjennomvåte. Etter hvert ble det ganske mye surkling i skoene også, pga snøen som hele tiden kom nedi. Gamasjer er en fin ting, ihvertfall hvis de hadde vært med. Vi gikk samme vei tilbake til Leirvassbu. Reinsdyr, hare og rypemor med smånøster hadde vi sett. En liten regnbyge fikk vi også på ettermiddagen, mens bygene tidligere hadde holdt seg rundt Besshø og Besseggen. Ellers hadde vi sol og skyer om hverandre. I det hele tatt et helt greit turvær med fin temperatur.

Etter diverse akrobatiske krumspring blant meterologene på dnmi (møkkameldinger som endte i finvær) ble først helga klatretur til Sognefjellet avlyst, mens nødtur til Veodalen ble igangsatt på lørdagen da været likevel ikke var så dårlig. Søraustre Styggehøbreatinden var dagens mål, en topp langt innenfor bortenfor enhver parkeringsplass. Men ved hjelp av syklene våre som vi syklet inn mot Glitterheim ble støvelstrekket noe kortere. Veien innover mot Veodalen er et kapittel for seg i i stigningene opp fra skog til fjell. Verken her eller der, i Norge eller Spania har jeg opplevd et voldsommere eksempel på vaskebrettvei. Hvis du er av typen som synes forstillingskontroll på bilen er morsomt - er det bare å tå et par turer opp og ned her. Nok om det - Vi parkerte syklene noen hundre meter før Glitterheim og krysset Veo på brua og fulgte stien et stykke opp i lia før vi tok vår egen vei (skjønt det var noen varder her, som tydeligvis skulle vise vei mot Styggehøbreen, en mulig breovergang mellom Glitterheim og Memurubu). Vi rundet Styggehøen på venstre hånd og trasket i stein innover mot Styggebreen, som hadde trukket seg majestetisk tilbake i forhold til kartet. Innunder breen var en gedigen, fasinerende grusslette, nesten som på et industrianlegg. Skyene klabbet seg mer og mer sammen, og solskinn ble etterhvert et sjeldent fenomen, men det var fint å være ute. Fri sikt i alle retninger, tørt og ikke for varmt. Vi fulgte omtrent slakeste vei opp til venstre for breen og etterhvert over den "fonna" som er avmerket som bre på kartet. Nysnøen skjulte det som evt. måtte være av sprekker, så vi tok det litt piano og følte oss litt frem. Kan ikke tenkt meg noe tyngre enn å traske oppover i skikkelig dyp løssnø, så det gikk litt smått opp her, og kreftene ble effektivt eliminert. Men som regel dukker toppen opp til slutt, så også denne gangen. Maten hadde vi spist opp for mange timer siden, og bortsett fra noen sjokoladerester var det ikke mye spennende i sekken, så vi la sekkene like godt igjen og fortsatte eggen videre mot Sørvestre. Jeg visste jeg ikke ville komme forbi her uten sikringsutstyr, men det var artig å kikke litt. Fra toppen var det først forholdsvis enkel klyving ned et stykke og så trivielt bortetter eggen til omtrent det laveste punktet. Så ble det smalere. Jeg balanserte bortetter en til tider temmelig smal egg, stedvis bekledd med overraskende store steinblokker som til min store forundring lå oppe på eggen i de mest utsatte posisjoner. Jeg prøvde hele tiden bare å ta / trå på dem med et lett trykk. Etter noen minutter bortetter denne eggen kom jeg til en temmelig glatt hammer. Jeg gikke et par meter opp her, men veien videre var rein klatring. Mitt utrenede klatregraderingsøye landet raskt på minst 4'er, kanskje mer. Lenger ut til venstre var et rapellfeste som vitnet om at andre hadde tatt i bruk hjelpemidler for å komme seg forbi her. Denne hammeren s¨mulig ut å runde lenger nede i siden, men det fristet ikke med all den løse grusen og Julia som ventet, nei skal jeg gå her noen gang så skal jeg følge eggen, enten med noen som kan klatre, eller ved å gå den andre veien som virket enklere da man tilsynelatende kan rapeller ned vanskelighetene de fleste stedene. Tilbakeveien ble lang, vi gikk tilbake opp over toppen, over den markerte toppen litt lenger ned og ut mot Blåbreen. Hadde ikke noe målerutstyr, så jeg "målte med øyet", men tviler på om den holder 10 meter (tipper 7- , men kan ikke utelukke det. Videre fulgte vi kanten høyt over Blåbreen før vi gikk på snøen ned den bratte siden mot Blåbreen. Et par steder ble det litt småklyving ned et par hindre, men forøvrig gikk det greit. Største faremomentet er å tråkke over, eller snuble i alle den løse morenesteinen på slutten av en lang dag, når både ankelledd og hode begynner å tenke mer på mat og seng enn å gå riktig. Det gikk heldigvis bra. Fra Blåbreen rundet vi ut langs kanten og seinere elva, på venstre side av vannet og så rett utover mot stien. På slutten droppet vi tanken på å forene oss med stien på denne siden av Styggehøryggen da det gikk et fristende skar opp til venstre nesten 2 km. tidligere. Så vi skar opp i skard 1705 moh før vi etterhvert kom ned på stien en 3 km før Glitterheim..... Med rubb og rake sikkert en nærmere 25 km tur (+15-16 på sykkel), ikke så enormt mange høydmetere (eff. en ca. 1250-1300), men ganske lange strekk på stein og i snø gjørde at det ble en slitsom affære, og ikke minst tidkrevende. Vi hadde stått opp som til en normal arbeidsdag, og var ikke hjemme før borti midnatt. I dag er det reinspikka hviledag

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Brukbar værmelding så ikke slik ut i praksis da vi kjørte i retning Spiterstulen i går (lørdag). Tunge skyer hang tung nedover toppene. På stedet bestemte vi oss for Spiterhø. Vi gikk en liten rundtur via Skautflya opp på ryggen mot Spiterhø Øst, men ned fra denne et stykke tidligere i bratt helling og opp den store fonna mot Leirhø Nord. På vei opp dit var vi innom to mindre toppunkt på hhv. 2035 og 2057 moh, begge med en pf på ca. 5-6 meter. 2077 moh var i midlertid topp nok, noe en dobbelt pf måling viste. Returen la vi over Spiterhø og senere østtoppen før vi avsluttet på Skauthø (1993 moh). På sistnevnte klarnet det en del opp og vi fikk flotte utsyn innover mot Tverråbreen, Styggehø med mer. Virkelig et utsøkt lys. Etter en natt i telt på vestsiden av Sognefjellet kjørte vi tilbake og opp til Juvasshytta. Dagen før ga vonde knær og vi ville ha en lett tur. På J. møtte vi Panda fra Fjellforum, som var med som trivelig turfølge på skitur over Styggebreen. Snøen var klissvåt og det ble etterhvert en utrolig varme, sikkert 20 grader på 2200 moh!!!! Skydekket var tett, men høyt, med fri sikt til Galdhøpiggen, andre pigger og tinder med. Vi holdt stø kurs mot Porten. Jeg ville undersøke den på forum tidl. omtalte portpiggen, min eneste ubestegne topp i områtet, nærmere. Vi fant den, og andre portpigger, besteg alle sammen og målte pf. Planlagt tur til Veslepiggen droppet vi, men jeg og Julia koste oss i solasteiken på bandet mellom Veslepiggen og Galdhøi, mens Panda tok seg en tur opp ditt. På vei ned var det bare å stake og skli ned breen. Det var litt gøy å suse rett forbi taulagene som trasket ned igjen. Da jeg skled forbi det lengste taulaget, hørte (jeg kan nå litt tysk da) jeg noen tyske deltakere si: "Herrlich" som kommentar til disse individene som suste forbi dem.. De var sikkert lei av å traske i den våte nysnøen i et langt taulag som rykket dem både hit og dit Ved Juvass tok vi farvel med pandaen og kjørte hjem. Pandaen så vi for øvrig igjen i det den føk forbi oss på vei ned fra Valdresflya (var ikke det deg da????) 4 nye topper og 400 bilder, litt vonde knær og ellers fine opplevelser var utbyttet...

Det hadde vært lenge siden jeg sist pustet inn frisk fjelluft, og når værutsiktene var så gode som nå i pinsen, var jeg temmelig gira på å få til en tur. Siden skituren til Lodalskåpa med Torgeir dessverre måtte utgå denne gang , og jeg nå egentlig var i sommermodus, fikk jeg lyst til å prøve fjellskoa igjen. Turen gikk noe spontant til Valdres og Valdresflya. Vel vitende om at fottur på denne tiden fort kan bli noe strabasiøst, satset jeg allikevel på en tur til den bortgjemte Eggi, som ligger nord for Tjørnholstind. Ruta dit kan legges over Bukkehammaren (1910 moh), og fra tidligere år hadde jeg sett at det ble tidlig bart over der. Oppe i høyden håpte jeg at snøen ville være fast å gå på. Og det stemte ganske bra! Opp til Bukkehammaren kom jeg nesten uten å gå på snø, men videre bort til Eggi var det langt hvitere. Heldigvis var snøen fast der oppe. Jeg rundet på nordsiden av vann 1707 og satset på nordryggen opp på Eggi. Nå var det ikke så bra at snøen var altfor hard. Stegjerna hadde jeg selvsagt ikke orket å pakke med, og i bratta opp denne skyggefulle nordhellinga ble det noe trinnhugging med god støtte fra vandrestavene. Etter litt jobbing kom jeg opp, og fulgte hele toppryggen bort til det sørlige toppunktet. Skyfri himmel og nesten helt hvitt vestover i Jotunheimen. Returen la jeg ned den samme veien til vann 1707, men i stedet for å gå oppover mot Kvassryggen og Bukkehammaren, gikk jeg nordøstover mot Vesleløyfttinden og tok sikte på skaret sør for denne toppen. Det ble mye vandring på noe mer sviktende snøfonner ned mot dette skaret. Så noe brattere langs elva ned mot øvre Leirungen, og videre kavet jeg i buskas og kratt langs sørsiden av Leirungsåi til brua som går over elva. Etter nesten elleve timer ankom jeg bilen ved riksvei 51. Jeg har lagt ved 3 bilder fra turen. Det 3. er tatt fra bilen litt før kl 0700 mot bl.a Bukkehammaren (1910 moh), som er midt i bildet. Til ve. er Høgdebrotet (2226 moh). Bilde nr.2 er tatt litt vest for toppen av Bukkehammaren, idet Eggi nettopp har dukket opp. Bilde nr.1 tok jeg på Eggis sørtopp. Ryggen videre nordover sees nærmest, med nordtoppen høyest. I bakgrunnen til høyre kjenner vel mange igjen Besshø (2258 moh).

Lesset ned med andre oppgaver ble det ikke akkurat noen turhelg på oss denne helga, men vi fikk sneket oss til fjells to ganger likevel. En gang på lørdag ettermiddag / kveld hvor vi dro opp over Valdresflya og gikk Knutshø, stort sett i regn, tidvis i "dampende" varme. Temperaturene var ikke de store, men varmt var det! Snøen var stort sett borte, og den som lå var klissvåt og pillråtten. Leirungsåe gikk flomstor. Midt i mai i fjor gikk vi inn munningen til Leirungsdalen på blovåks og knall vinterføre. Likevel ble 2003 et av de hardeste årene for breene i Norge noensinne. Hvordan skal vel 2004 bli? I kveld drog vi en liten tur til Rundemellen 1345moh her i Valdres. Også her var stort sett all snøen borte, omtrent som vi normalt finner det sist i mai. Innover i Jotunheimen var det hvitt, men med mye sorte flekker innimellom. En spørs seg om dette bare blir værre og værre, men det er nok ikke bare generelle klimaendringer. En titt på Europakartet for i dag bekrefter at det er også en ekstrem værsituasjon som vi har. Island har feks. med 14 grader, 5 grader mer enn østerrike, og 3 grader mer enn Berlin. Kanariøyene har 19 grader og Athen 22, mens Oslo er Europas varmeste med 23 grader. På bakgrunn av det er det ting som kan tyde på at vi har fått slengt en varmluftsboble innover oss som ikke vil vare, men likevel - det skal mye til at ikke 2004 blir det hardeste året for isbreene i Norge i manns minne. En slik start på smeltinga som i år, er det knapt noen som kan minnes, enten de er 20 eller 90. Så i en tid hvor vi normalt snører skiene og går på ski har vi nå i helga hatt årets to første fjellturer med fjellstøvler.

På grunn av div forpliktelser ble det en kort fjellpåske i år. Gikk fra Rustadsetra opp til Krossbu på ”palmefredag” kveld i strålende måneskinn med Jupiter i nesten samstilling med månen i sydøst og med Venus på vesthimmelen. Men skareføret spiste skismurning helt ned til grunnsmurningen og vel så det. Lørdag skulle vi gå til Skogadalsbøen med innlagt bestigning av Fanaråken. Oppe på breen så vi at sommerruta fra Sognefjellet syntes sperret av en hengeskavl øverst oppe. Vi holdt derfor ut til venstre og opp en bratt snøbakke som under andre snøforhold ville ha vært meget skredfarlig. Oppe på kanten kom vi inn på sommerruta fra Keiserpasset hvor noen av oss satte fra oss skiene og gikk til fots. Gledet oss til å gå inn i en av hyttene på toppen for å spise lunchpakken i den sure vinden, men den ene hytta var bare en eneste snøklump, mens på den andre stakk øverste kanten av døra så vidt opp av snøen. Vi satte i gang å grave, men da vi kom ned til låsen ble vi skuffet. Det var ikke DNT’s standardnøkkel. Så måtte vi sitte ute i blåsten og spise. Mens vi satt der tyknet det skikkelig til. Utover ryggen ante vi så vidt stupkanten som vi holdt oss på trygg avstand fra. Traff perfekt skiene og nedgangsvarden. Tok skiene på sekkene det første bratte partiet ned mot Keiserpasset hvor sikten hadde bedret seg betydelig. Da vi halvveis nede skulle spenne på skiene, mistet en av damene den ene skia. Heldigvis klarte hun å følge den med øynene til den stoppet laaangt nede. Mens vi andre kunne utnytte høyden utover mot Keiserpasset, måtte hun og kompisen gå den lange veien ned til bunnen for å hente skia og gå flatt og motbakke ut mot passet. Den lange fjellsiden ned mot Utla på det beinharde føret ble en prøvelse for leggmuskulaturen som var stappfull av melkesyre da vi endelig var kommet ned. Søndag skulle vi gå til Fondsbu via breene med innlagt bestigning av noen totusenmetringer. Innover Skogadalen tyknet det til samtidig som vinden økte på. De fleste av oss fant det lite hensiktsmessig å legge opp Skogadalsbreen som vi ikke kunne skimte i snødrevet. Men Dag som er en skikkelig spreking, ville prøve. Vi syntes det var ille at han skulle gå alene, så etter litt diskusjon tilbød Bjørn seg å slå følge med ordene: ”Det er bedre at to faller i bresprekken enn bare en”. Vi andre fire fortsatte oppover dalen hvor planen var å ta oss over til Bygdinsiden via øvre Mjølkedalsvatn som for øvrig før i tiden ble demt opp av Mjølkedalsbreen og ga flom i Mjølkedøla med jevne mellomrom. Det ble skikkelig tett etter hvert, og i motvinden var skiene og en og annen stein det eneste som brøt den hvite ensformigheten. Cruxet var å finne oppgangen til høyeste passet og kartet måtte stadig konsulteres. Ingen av oss hadde gått denne ruta før. Da vi etter å ha krysset oss opp en fjellside uten å se noe som helst, følte at skiene begynte å gli nedover igjen, skjønte vi at vi var i riktig pass. Vel en time etter at vi nådde Fondsbu, kom Dag og Bjørn. De hadde blitt slått ned av vinden oppunder Skogadalsbreen og måtte returnere til vår rute med uforrettet sak. Uværspåsker har noe fascinerende over seg. Man kommer heim til byen og våkner til en solfyllt morgen med fuglesang og med skogbunnen ovenfor huset farget i blått av tepper av blåveis, mens en lar tonene fra ”Våren” fra ”De fire årstider” av Vivaldi fylle ens sinn. For en kontrast til opplevelsen for bare et par dager siden hvor en slet seg fram i kuling og snødrev, så nært i tid, men så fjernt i setting. Norge er i sannhet et fascinerende land.

Etter en vinter med ingenting anna enn småturer bestemte vi oss litt småspontant på fredagen for å reise vestover i helga etter først å ha lurt litt på Rondane, men metereologene mente at vest var best (akkurat som en typisk vrangforestilt bergenser e.l.). Vekkerklokka 04.00, hat å stå opp. Over Filefjell i stummørke på isete veier. Trøtte og slitne ved fergekai på Fodnes. Inn mot Sogndal ved soloppgang. Hafslo-Gaupne-Skjolden. Kjente steder, men aldri i februar. En smal stripe var brøytet fra Fortun opp mot Turtagrø og forutseende hadde vi en snøskuffe i bilen for å lage en flott bilplass oppe ved parkeringen. Halv elleve ca, uten å ha stresset hadde vi pakket om og gjort oss klare. Sola hadde akkurat frigitt Turtagrø fra skyggenes dal og det var nydelig og være ute. Temperaturen gikk med en gang fra bikkjekaldt til bare kaldt. Det hadde tydeligvis snødd for en 20 cm puddersnø lå på bakken og gjorde eventyrstemningen komplett. Vi ruslet rolig mot Dyrhaugsryggen, Julia med feller, jeg uten (etterhvert ble jeg da også mest sliten ) Dette var en kombinert foto- og kosetur, bl.a. for å teste ut nytt kamerautstyr. Etter å ha fotografert med lysbildefilm i analoge kameraer de seneste årene var dette første riktige fjellturen for å prøve ut nytt digitalt fotoutstyr. Ett kompakt kamera og et D-SLR. D-SLR'en spilte oss et puss. Den likte ikke kulda og skuffet oss stort på turen. Heldigvis holdt kompaktkameraet fra start til mål. Det var en herlig opplevelse å rusle her på denne tiden. En helt ny opplevelse for meg. Skagastølsryggen pudret med nysnø og badet i sollys. Vinden evt. i kombinasjon med lite snø gjorde at deler av stigningene var litt steinete, men det var greit å finne en vei opp. Nysnøen dekket også over en del steiner som skiene siden fant, med en klekkelig ripe som resultat. Kulda gjorde at vi var i gang hele tiden, enten med å gå eller ta bilder. I sola var det levelig, men når vi havnet i skyggen begynte det fort å bite i nesa. To utrente kontorrotter som oss merket kjøret på slutten. Svetten rant og vannflaska frøys fortere enn jeg hadde forestilt meg slik at vi ikke fikk etterfylt væske. Oppe på den markerte stupkanten på vel 2000 moh før selve Dyrhaugseggen drar seg til var vi begge utmattet. Jeg ville likevel utforske litt i retning Dyrhaugstinden. Litt bortetter eggen kom jeg, men fant fort ut at her ville jeg ikke gå alene uten stegjern og sikring. Hadde følelsen at snøen lå klar til å skli ut å rase nedover mot Ringsdalen. Men flott var det. Sen start, rolig tempo og mange fotostops gjorde at sola allerede begynte å bli lav. Et vanvittig lys satte inn. Vi frøs og tok noen bilder og ergret oss over gromkameraet som ikke ville virke. Til slutt hadde vi fått nok og Julia var engstelig for ikke å komme seg ned i tide (les før mørket), så vi droppet fotograferingen og gikk glipp av det siste spektakulære lyset. Dvs. vi gikke ikke glipp av det, men fotolinsa gjorde det. Solnedangen over Hurrungane og den påfølgende blåtimen var bare helt enestående. Det gikk ikke så fort med oss nedover og det Julia ville unngå (mørkekjøring) fikk vi til gangs. Vi tok en annen vei nedover som etterhvert ble litt vel bratt. Etter nøye å ha vurdert rasfaren og helningsvinkelen tok vi sjansen og skrådde ned den slakeste linja i 30 cm. puddersnø mens månen tegnet svake skygger på snøen. Nede ved bilen var tærne mine så forfrosne og skuffelsen over gromkameraet så stor at vi pakket teltet (som vi slo opp før vi gikk) og reiste hjem. Nå, mer enn 24 timer senere er tærne i den ene foten fortsatt stive og nummne. Bilder fra turen på www.etojm.com/dir

Bildet nedenfor er tatt like ved Turtagrø den 29. desember 2003. Det var 15-20 kuldegrader og en svak bris fra Skagastølsdalen. (beklager bildekvaliteten - bildet ser vesentlig klarere ut når det vises på lerret hjemme i stua)

Turen skulle egentlig gå fra Soleggen og forhåpentligvis opp på Kvitingskjølen. Veien opp fra Rv 15 var imidlertid ikke brøytet lørdag morgen så bilen måtte etterlates langt nede i skogen, og skituren begynte derfra. Det er mulig det var bedre skiføre for en uke siden. Den sterke vinden som kom fra nord på fredag har imidlertid blåst vekk mye av snøen på nordsiden av Kvitingskjølen. Det er nok snø på veiene i skogen til å gå på ski der. Derimot er det egentlig bare tull å gå på ski over tregrensen - selv det var akkurat nok snøflekker innover forbi Stormyra for de mest iherdige av oss... Nei, må nok vente til nytt snøfall før det blir ordentlige skiturer her.

Først: Ja, det er dust å stå i alpinbakken på Juvass. Jeg var blitt dratt med på en sommertelemarkturer med et par venner. Det ble selvfølgelig Juvasshytta. Ettersom vi kom inn på 2000metere i praten i heisen opp bakken, glapp det ut av meg at "Kjelhøi, der borte, er topp". Jeg fulgte motvillig etter kameraten fra toppen av heisen i litt frustrert telemarkskøyting, da han spurte om jeg kunne ta et bilde av ham på toppen. Jeg måtte opp dit jeg også... JUKS, slo det meg, dette er JUKS. Jeg kan ikke notere Kjelhøi som topp for disse 40 høydemeterne. Det endte med at jeg sto 50cm under toppen av varden og tok bilde av dusten. Jeg har ikke vært på denne toppen tenkte jeg. Men så glemte jeg plutselig faren, og skrittet tvers over toppen, like ved varden. Jeg har fortsatt ikke notert toppen. Jeg har ikke tatt på varden. Har jeg vært på toppen, synes dere? Var det en edel handling å la være å notere den? Burde jeg nektet å følge dusten? Er det juks å bestige toppen fra heisen? Hva synes dere, hva ville dere gjort i denne dilemmasituasjonen? Se også: "Når har DU vært på toppen" under toppturer

Jag vet inte om jag som svensk bär ugglor till Aten om jag rapporterar från min senaste tur i Skarvheimen - min sjunde tur på lika många år i Sydnorge och den tidigaste, nästan helt i juli månad. Att valet föll på Skarvheimen, denna gång liksom 2000, kan bero på bekvämlighet. Tågförbindelserna mellan Sverige och Norge har blivit stadigt sämre. Ingen förbindelse för mig idag så snabbt upp på fjället som den till Finse. Jag tar tåget på eftermiddagen från Linköping, fyra på morgonen äter jag frukost i Finse och sen är det bara att gå! Inom ett dygn från avresan har jag fullbordat min första etapp. Jag satsade, som jag gjort de senaste åren, på tält. Jag räknade med tolv etapper, och det blev det. Jag hade elva dagsransoner mat, och blev tvungen att proviantera lite på Skogadalsböen. Säcken vägde ungefär 17 kg vid starten. Förra gången valde jag den mer direkta västliga rutten, direkt från Finse till Geitrygghytta över St Pål, och direkt norrut från Iungsdalshytta via Bjordalsbu. Vidare den rakaste vägen in i Jotunheimen över Hjelledöla, vilket kunde ha gått illa, eftersom älven tog mig. Åtminstone i två fall var omvägarna lönande. Etappen från Finse till Raggsteindalen hör till det rikaste den norska fjällvärlden har att erbjuda, med Kyrkjedöri som given höjdpunkt. Här är ett vadställe där älven drar rätt kraftigt i fötterna; normalt ska det vara en snöbrygga. Fortsättningen till Geitrygghytta är lugnare, grönare, nästan pastoral, men lika intrycksrik. Övergången till Jotunheimen gick denna gång i en stor släng som förde mig in i Hjelledalen österifrån, i kanonväder. Denna del gav mig mitt högsta läger, nästan 1500 meter, nära Koldedalsbreens södra utlöpare. Därifrån kunde jag konstatera att T-stigen utgjorde en onödig omväg; det fanns en mer direkt rutt upp från Tyin mot platån där jag tältade. Vanligtvis är det osäkerheten om vaden så får mig att avstå från omarkerade alternativ. Nedgången genom Hjelledalen mot Öytjörn var majestätisk; detta är kanske den vackraste dalen i hela Jotunheimen. Och nästan ingen hittar hit. Omvägarna efter Iungsdalshytta (med otroligt vackert läger en bit upp i dalen) förde mig däremot på ett par långa övergångar där dåligt väder förtog det mesta av utsikten. På den ena av dem tappade jag T-stigen helt, men kompass och tydliga landmärken, ett par sjöar, ledde mig snabbt på rätt spår. På den första av dessa etapper hamnade jag i det mest vidsträckta stenlandskap jag gått igenom (Langebotn tror jag det hette); jag gick säkert två kilometer utan att se annat än sten åt alla håll. Väl inne i Jotunheimen valde jag först en favorit i repris, ett tältläger i Fleskedalen, märkligt övergiven i all sin skönhet. Här undrade jag om jag borde gå vidare, utanför leden och högre, för att undvika den tråkigaste stigen i hela området, den mot Skogadalsböen. Men kartan sa mig att jag skulle komma att gå brant ned i något som hette "Storurdi", som lär vara precis vad namnet säger. Efter Skogadalsböen valde jag en tidigare oprövad variant mot Olavsbu, genom Skogadalen, och över ett högt pass rakt ned mot Raudalsvatnet. Detta är den vanligaste vägen, men jag har tidigare valt två omvägar. Det är ingen ringa mängd vatten man korsar högst upp i dalen! Läger vid Raudalsvatnet. Vidare mot Olavsbu, bild på http://www.mai.liu.se/~pehac, och över det knepigaste pass jag gått i hela Skandiavien, norrut. Här är T-stigen fel dragen, den borde ledas längre österut, ovanför de eviga snöfälten. T-stigen var snöfri, men glatt och brant, jag fick sätta mig och söka stöd med fötterna i en liten skreva en gång för att komma vidare. Tält i Gröndalen, inte lika vacker som på förra årets tur (Jotunheimen runt, 10 dagar), därför att vädret var gråare. Sista etappen mot Memurubu, över Memurutunga, valde jag återigen en annan variant än tidigare, i hopp att hitta läger någonstans utmed älven. Den var grå och hade inga aptitliga sidoflöden, så det blev tyvärr tält vid hytta, för 50 kroner, vill jag minnas. Båt ut, jag erkänner.! Buss till Otta, tåg till Lillehammer, där jag köpte sista biljetten på tåget hem från Oslo. Nu har mina fyra senaste norska turer slutat i Jotunheimen. Det blir nog något helt annat nästa sommar.

Har akkurat kommet hjem fra en halv uke i "hjertet av Jotunheimen", som jeg kaller det, Eidsbugarden. Ved å drite i studier og forpliktelser ble det tid til småturer med friskt, vinterlig vær - og vi fikk i tillegg prøvd langrennskia på veien! Fredag var vi på tur til "vår hemmelige" "bre" - like ovenfor Melkehullet - dessverre ble turen med et antiklimaks - "breen vår" var borte! Bare svabergene igjen. Lørdag ble det tur til De Syv Søstre i rimelig dyp snø - angrer på at vi ikke brukte skia her! Dette rettet vi på ved å gå opp en langrennsløype mellom Fondsbu og bakkene opp mot Skinneggi. Vi benyttet også den innerste isen på Bygdin - det var herlig å få inn langrennsfølelsen igjen. Det var virkelig flott å kunne oppleve høsten/vinteren her oppe, fargene, stemningen, seriøsiteten og folketomheten gjorde sitt til at i alle fall jeg kommer til å dra hit oftere på rare tider av året! PS! Bilder kommer straks! PS PS! Rart å se at alt har regnet bort på jvb.no.....

Etter å ha snudd på Veslefjell forrige søndag, ville jeg og Julia prøve oss igjen i dag. I motsetning til sist, hvor snøen begynte først rundt 1500 moh, lå den i dag allerede fra Gjendeosen og oppover. Et punktert bildekk ga turen en litt vel adrenalinaktig start. Jeg kom gjennom Båtskaret med mine 4 flunka nye piggdekk i godt og vel 80 og plutselig ut på glatta.. Normalt ikke noe problem på rettstrekket, men bilen skar noe sinnsykt ut til siden. Med frenetisk ratting klarte jeg og holde den rett mens vi kom oss litt ned i fart. Enden på visa ble reservehjulet, før vi fortsatte med 3xpigg og 1xslitt sommerdekk. Fra ca. 1500 moh bød snøen i dag på et slit. Stedvis knedypt, med en forrederisk skorpe som først måtte brekke før foten sank til bunns. Jeg hadde i tillegg glemt vottene, så det var godt at i det minste været stemte på en dag hvor ikke alt det tekniske stemte. Det var bare så nydelig. Gnistrende sol (ja litt for mye vind men), Vinterlige landskap med tørr pudder og pappsnø og et Gjende som lyste grønt mellom de snødekte fjell. Slik opplever man kun Gjende på høsten før isen legger seg, med snødekte fjell og det grønne vannet. Det ble et slit over Veslefjell, det var langt fra skiføre (i alle fall hvis man ikke har Loppemarkedski, men på Flya kunne man nok faktisk gått litt på ski i dag.) men likevel ikke det helt store fotturføre heller. Det gikk smått og tungt med oss, og man merker det godt i benmuskulaturen når "skaresnøen" er slik at den ikke bærer, men likevel såpass hard at du ikke kan svømme fritt med føttene men hele tidene må nijobbe vertikalt... Likevel ned mot Besseggen ble det bare moro. Været ble bedre og bedre og utsikten er jo ikke dum da, selv om mange er anti Besseggen. Noen rare fotsport (3 personer) som dukket opp av det store intet (Vi så ingen spor hele dagen før dette, verken fra Gjendesheim eller fra Bessheim før Veslefjellvarden) hadde gått ned Besseggen kort tid før oss. Utsikten var herlig. Sjogholstind, Raudalseggi, Skardalseggi og den massive Besshø.... Vi storkoste oss ned eggen. Besseggen er egentlig en grei spasertur, men i dag med is og nysnø måtte man være litt forsiktig. Fjellet på det bratteste er ganske massivet og glattslipt - ypperlig om sommeren med masse friksjon i tørt vær, men med snø og is ble det mindre fotfeste, men vi kom oss greit ned. Litt bort langs Bessvatn lunsjet vi. Returen la vi langs Bessvatn og tilbake til Gjendesheim. De 8 km langs Bessvatn var et slit. Snødekt hele veien, forræderisk underlag... Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg "fant" et hull. Det ble en del knall og fall og god trim så vi var glade da det viste seg at stien fra enden av Bessvatn til Gjendesheim var forholdsvis godt tråkket opp, noe som gjorde de siste 3,5 km. veldig greie. På vei ned mot Gjendesheim kom kveldssola på skrå innover Gjende og lyste opp Semmeltind, Skardalseggi og Raudalseggi og ikke minst Sjogholstind. Kanskje siste gang i år med innsyn mot disse toppene? Gjende etter at vinteren har kommet på besøk om hausten må sees. Det er vakkert!

Jeg slang meg med på tur til visdalen denne helgen og angrer ikke på det. Vi gikk et par kilometer fra Spiterstulen før vi satte opp telt og lavvo. Det snødde og sluddet ganske mye, men det gikk heldigvis greit, jeg sov faktisk hele natten. Dagen etter var det klart for Store Memurutind, vesttoppen. Vi gikk innover mot Hellstugudalen før vi skrådde opp mot Veoskaret. Jeg har gåtte en del ur, men dette var virkelig en av de verre utgavene. Det var i tillegg 10-20 cm nysnø som gjorde føret forferdelig, men utsikten utrolig. Aldri har jeg sett Heillstugutindene så innbydende. Vi kom oss etterhvert opp i skaret og opp mot 2264. Her ble det stående matpause. Etter min mening har denne toppen over 10 meter, klokka mi viste 15 meter. Mot Store Memurutind var det lettgått, snøen var hardpakket, og snart sto vi som sild i tønne på det lille toppunktet på Østtoppen. Noen få av oss fortsatte eggen bortover. Forholdene var mildt sagt krevende. Ned eggen gikk det greit til vi kom til en 3 meter høy hammer som skjøt opp fra ryggen. En av oss prøvde å omgå et par meter ned i høyresida, men jeg skjønte fort at eneste løsning var å søke 20-30 meter ned. Snø oppå sva er ikke min greie. Etterhvert kom de andre til samme konklusjon, og vi fikk tilslutt dratt oss opp til neste takk på eggen - Midttoppen. Selve toppunktet her var meget luftig, jeg valgte faktisk å ri på toppen pga nysnøen. Jeg hammeren på andre siden gadd jeg ikke prøve å omgå, tre fortsatte, og greidde å omgå denne et godt stykke ned i sida, men de ble stoppet av en hammer litt lenger borte. Jeg hadde nå havnet alene mellom to deler av turgruppa, og jeg besluttet å tusle opp på Leirhø, S alene. Jeg så at noen hadde fortsatt opp mot selve Leirhø, men det orket ikke jeg etter snøbasingen på toppeggen. De tre som snudde på eggen hadde nå kommet et godt stykke forbi meg, og jeg måtte traske ned den håpløse skråningen på egenhånd ned fra Veoskaret. Helt forj.. Neste natt var stjerneklar, så det ble kaldt, aldri teltet så sent på året før. Jeg sto tidlig opp for å rekke tilbake til leiren klokken 2. JEg gikk opp langs Leirgrovi og gikk mot 2077. Det ble til at jeg ikke orket. Dessuten kunne denne være grei å gå på i forbindelse med Leirhø. Derfor snudde jeg mot Spiterhø. FANTASTISK UTSIKT! Jeg tuslet også ned på 2009. Synd ikke du var her før, Tom! Ned igjen gikk det radig, møtte tre andre fra turgruppa som hadde startet senere - de var på vei opp. En kjempeflott helg, dette var nok siste Jotunheimen-stunt i år!

Lørdag morgen kjørte undertegnede avgårde fra Oslos fabrikkrøyk i hui og hast. Målet var som så ofte før Jotunheimen. Jeg hadde egentlig tenkt å gå på Stetind. Men så fikk jeg en aldri så liten nedtur. Veien i Leirdalen er stengt ved Geitsetri. Bom med hengelås og full pakke. Også jeg som hadde betalt 40 kroner i avgift like nedenfor... Dermed ble dagens mål justert til Jervefonni, og det var nok lurt forholdene tatt i betraktning. Jeg krysset broen over Leira der nede ved seteren, og la i vei omtrent klokken 12.30. Kult å gå på vestsiden av dalen for en gangs skyld. I cirka 1400 meters høyde kom jeg opp i snøen. Været var halvskyet. Ingenting å sutre over. Ettersom jeg kom oppover ble snøen dypere, så det ble tungt å gå. Noen steder måtte jeg krabbe oppover mens jeg sank nedi. Heldigvis var det bare rundt hundre høydemeter at det var såpass ille. Deretter kom jeg i omlag 1800 meters høyde, og der hadde vinden gjort sitt til at snøen var hardere. Også nå blåste det, og det økte på jo nærmere toppen jeg kom. Skareføre fra 1900 meter, og vinden så sterk at det sved i ansiktet. Snøen føyket langs bakken. Jeg nådde toppen etter mellom to og to og en halv time. Returen tok omtrent to. Søndag var det klart for Spiterhø. Jeg gikk først oppover stien som går fra Spiterstulen til Glitterheim. Deretter skrånet jeg relativt bratt opp på ryggen (et godt stykke før stien runder mot Skautflya) og opp på Skauthø. Snøen begynte her på omtrent 1650 meter. Det var tyngre å gå enn vanlig, men ellers ikke noe problem. Været var fantastisk. Vindstille og helt blå himmel. Utsikten over de snødekte fjellene kan ikke beskrives. Det blir bare tullete å prøve. Fra Skauthø gikk jeg enkelt over de to Spiterhøene. Dessverre snakker Kim om at det finnes en Leirhø N-1, så jeg måtte ta den også til slutt. Da var beina tunge. Toppen har etter mitt syn ikke en pm på over 10, men det var fint der likevel. Da jeg kom nedover mot Visdalen igjen og solen varmet i ansiktet følte jeg meg som et av verdens lykkeligste mennesker (manglet bare penger og kanskje dame for å være lykkeligst). De som ikke var på fjellet i helgen kan gråte og angre. Jeg tror nå sesongen er over for min del. Avslutter dermed med 197 topper (etter Røyne). Håper på mange flotte skiturer fra og med april

Det blei ein kjempetur til Svellnosbreen. Me starta fredagskvelden Klokka halv ti frå Spiterstulen. Oppe på ryggen mot opp mot breen, kom tåka sigande. Det blei difor litt av ein sluttspurt for å koma til topps før tåka, men det viste seg å vera unødvendig; Tåka la seg rett under oss. Oppe på flata nedfor breen fann me ein akkurat stor nok flekk til teltet. Ein liten bekk sildra også frå eit snøfelt oppe i den eine fjellsida, så me slapp å måtte drikke brevatn. Det er sjeldan eg har sett himmelen meir klår enn denne haustnatta. Det var også ganske så tøft å sjå månen stiga opp over breen og skapa mystisk og trollsk steming. Det lova bra for morgondagen. Natta blei ganske kald, med iallefall 2-3 minusgrader. I min sommarpose blei det litt kjølig, men ikkje verre enn at eg sov ganske godt heile natta :)Morgonen var kjempefin. Sola var for lengt oppe og varma då me stod opp. Ein fin frokost blei tilbrakt ute med flott utsyn både over breen, dalen og fjella Eventyrisen Så var alt klart for brefallet. Med masse ekstra utstyr, stegjern, isøks og hjelm gjekk turen innover i brefallet. Mektige rygger blei passert og djupe sprekker blei beundra. Sola gjorde at det blinka i isen og lyden av stegjerna som hogg seg inn i blåisen, var som musikk i øyra. Denne dagen måtte bare nytast! I fleire timar gjekk me bare rundt i dette eventyrlandskapet og verkeleg storkoste oss. Matpause blei det også "tid til", med sol og ikkje minst mektige istårn rundt oss. Fleire andre taulag var også på breen, og alle såg ut til å storkosa seg. Svellnosbrehesten Etter å ha utforska nedre deler av fleire sprekker, bar det mot dei øvre delane av brefallet. Her var det meir snø, men snøbruene over sprekkene var absolutt ikkje å stola på. Etter masse sikk-sakk, tvilsomme snøbruer og lange hopp, var me på toppen av brefallet. Då me først hadde kome så langt, frista det veldig å ta ein tur opp til Svellnosbrehesten. Problemet var bare at det gjekk mot kveld, klokka var allerede 6. Sjølvom det var litt usikkert om me nådde heilt ned før det blei mørkt, satte me kursen for toppen. Undervegs var det mange sprekker med lumpske snøbruer. 2 gonger var ein av oss på veg ned i sprekker med begge føtene. Heldigvis stoppa både tauet og friksjonen i snøen begge "nestenfalla". Men det er vedt å merka seg at det er svært mange sprekker her, stort sett med 3-5 meters mellomrom. Ikkje alle er like synlege, men det gjer dei ikkje mindre farlige. Begge sprekkene me "var på veg ned i" var ikkje synlege på overflata... Opp mot toppen var det svært glatt. Det låg ca 5cm snø i ura opp til toppen. Så var toppen der med flott skue utover breen. Sola hadde allereie takka for seg, og det bar mot natt. Langt over oss kunne me skimta folk på veg ned frå Galdhøpiggen.Turen nedover gjekk ganske raskt, særleg sidan me hadde våre eigne spor å gå etter. Ved å halda heilt inntil den nordre sida av Solskinnstoppen, var det betrakteleg mindre sprekker. Frå toppen tok det faktisk ikkje meir enn ein og ein halv time heilt ned til teltet. Eit par bilder av sprekker på flata opp mot Svellnosbrehesten: Sprekker på breen Skjult sprekk

Det havde lenge uroet vort sind at den ganske saa uanselige top, navnlig Heilstuguhøe, ifølge herr Røine skulde have en primaerfaktor paa saa meget som tredve meter. Dette fordi vi ganske enkelt havde gaaet den forbi i vort strev i at samle paa de høie totusenmeters tinde, et projekt vi havde bragt i havn for flere aar siden. Vi besluttede derfor at udruste en expedition for at kontrollere herr Røines maalinger. Til formaalet havde vi importeret to høidemaalere fra det velrenommerede schweitsiske selskab Revue Thommen AG der er kjendt for sine præsise instrumenter. Leirbaalet ble tendt inne i den smukke Visdalen. Saa gav vi os i vei paa den steile opstigning mod Heilstuguhøe. Den syntes noget steilere end vi kunde huske den fra vort tidligere besøg, men det havde nok at gjøre med at vi var blivet noget eldre end den gang. Gikten rev og slet i vore lemmer paa samme tid som nogle regndraaper dæmpede paa vort humør. Vi begynte at filosofere over hensigten med denne expedition der voldte os saa meget besvær. Men efter en mundfuld Larsens cognac steg humøret igjen. Efter hvert som udsikten blev videre, fikk vi i det fjerne øye paa de ville Horungtinder hvor herr Slingsby og ikke mindst Carl Hall og Mathias Soggemoen for nogle aar siden drev med sine halsbrækkende bestigninger uden den ringeste kjendskab til centrale begreber inden tindesporten som primaerfaktor. Ved topvarden paa Heilstuguhøe pustede vi ud medens vi kalibrerede vore instrumenter. Med øinene festet paa høidemaalerens viser, beveget vi os henover den brede arrete der fører hen mod det laveste punkt, før den igjen hæver sig mod de høiere Heilstugutinder. Mod venstre styrtede de ræddsomme præsipicier ned mod den mægtige Heilstugu bræ der syntes fuld av avgrundsdybe crevasser. Viseren paa vore instrumenter bevegede sig lidt op og lidt ned medens vi gik. Da vi endelig naaede det laveste punkt, kunde vi med henrykkelse konstatere at viseren havde sunket kun tyve meter eller deromkring. Vi havde dermed den aller bedste samvittighet for at vi for mange aar siden havde angivet at have besteget alle Norges tinder der hever sig over totusen meter. Med opløftede sind begav vi os tilbage til vor leir i Visdalen. Her kunde vi betragte hundretals tourister der var paa vei mellom den smukke seter Spiterstulen og Gjendeboden. Det forundret os meget at de fleste var damer. Ak hvor tiderne forandrer sig. Vi tenkte med vemod bagefter paa vor ungdom da Jotunfjeldene var et sted der mænd var mænd og kvinder bare var kjendt av omtale. De før saa mægtige Jotunfjeldene synes at have blivet noget forfladet med aarene. Ærbødigst Elias Laagrenning.

Etter en dag med brukbart vær i Hurrungane (Stølsmaradalstind og Austbotntind V2 og V1) og en dag med lavt skydekke og lett snøvær på Sydvestre Urdadalstindene og Semelholstinden opprant lørdag morgen med knallvær. Ikke en sky å se, så etter en rask frokost på Leirvassbu kjørte jeg ned til Geitsetri som var utgangspunkt for dagens planlagte hovedmål, Ymelstind og Storgjuvtind. Mye stignig til å begynne med over Raudhamran og deretter jevnt innover dalen i ca 1500 meters høyde. Skardstind, Ymelstind mv. tok seg godt ut med nysnø på toppene, men dette kunne jo også gjøre de planlagte bestigningene noe mere seriøse. Det siste stykket inn mot breen var svært lettgått, og litt ovenfor bretunga tok jeg på stegjerna og trasket videre oppover blåisen. Første delmål var topp 2207 på eggen mellom Ymelstind og Tverråtindane. Tok det veldig forsiktig opp ura opp til eggen som delvis var dekket av nysnø + nokså hard snø som sikkert var et par uker gammel.. Ymelstind fra denne siden er absolutt klatring. For en måned siden var Svellnosbreen stort sett blåis, men nå hadde nysnøen dekket til nesten alt. Topp 2207 bestod av to tilnærmet like høye topppunkter som begge gikk greit å traversere. Jeg fortsatt videre utover en meget lettgått og bred rygg mot Tverråtindane for å se på muligheten for å komme opp på det lille ”knatten” nord for Vestre Tverråtind som syntes veldig godt nede fra Nordre Illåbreen. Jeg kunne rimelig kjapt konstatere at denne ikke var aktuell i dag (bratt, snødekt og snødekt bre på siden). Etter en ½ times lunch med utsikt til Piggen og ”mylderet” der gikk det greit tilbake til Ymelstind som jeg traverserte under på vestsiden. Videre i bratt snøbakke oppover mot bandet mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Under hele oppstigningen hadde jeg god oversikt mot eggen på Ymelstind som ikke så bare grei ut. Oppe på bandet la jeg igjen stegjern og øks for å unngå at det skulle henge igjen ved åling etc. Jeg gikk forsiktig bortover eggen frem til en delvis snødekt hammer som på avstand så lite hyggelig ut. På venstre side gikk det imidlertid et halvveis svaparti oppover som til tross for at det var delvis snødekt viste seg å være rimelig greit, men det siste opptaket var luftig da du hadde beina på en 20 cm hylle med veldig mange meter under deg. Dog svært gode armtak. Yes, da burde denne også være i boks, da jeg mente å ha lest at dette var det vanskeligste partiet. Men den gang ei. De aller siste høydemetrene før varden bestod av nok en hammer . Jeg fikk lurt meg opp et halvveis isdekt sva, men videre rett opp ble for bratt. Jeg vil tro at ”normalruta” går ut i skråningen på høyre side (nordsida), men i dag så det lite fristende ut snødekt som den var. Å gi seg 5 høydemeter under toppen må jo sies å være en aldri så liten nedtur. Med stegjern og øks hadde jeg kanskje gjort et forsøk, men jeg må nok innrømme for meg selv at jeg rett og slett var psyket ut. Å gå tilbake å hente utstyret for derigjennom passere den første hammeren 3 ganger til; nei ikke i dag. Returen ned den første hammeren gikk igrunnen overraskende greit, men nå hadde jeg ikke mere ”guts” for å gjøre et seriøst forsøk på Storgjuvtind, selv om den kanskje er enklere ?. Jeg var nok igrunn ferdig med bratte snøbakker for i dag, og dessuten så må jeg jo opp og prøve Ymelstind på nytt på ”sommerføre” Men klokka var ikke så mye ennå, og med dette fantastiske været måtte jeg jo få noe mer ut av turen (Trond’s lov: det finnes alltid en topp til, slik at en aldri kommer ned i en ”fornuftig” tid). Løsningen ble ned nordre Illåbreen igjen og deretter opp min ”missing link” på Bukkeholstraversen; nemlig Svarttinden og opp til Bukkehø (dersom tiden tillot det.) Det hadde begynt å blåse nokså kraftig, men ingen skyer som ødela sikten, så det ble en flott tur opp Svarttinden og over topp 2100. Fra 2100 så det nokså bratt ut videre, men det løste seg greit. Så nærme en 2300 meter var det lite aktuelt å snu, så toppen på Bukkehø ble logget kl 18.20 etter å ha fulgt fotspor i snøen de siste hundre høydemetrene. Utsikten på vei ned vestover mot Hurrungane med Smørstabbtindene under og imellom er noe av det flotteste jeg har sett. Returen ned ura gikk greit og kom over elva uten for mye problemer. Lettgått siste delen ned til bilen, og det var i grunn greit da klokka begynte å nærme seg 9 før en var nede. Sørlandschips + Real turmat ble en god avslutning på en flott dag

Etter å ha kavet 14 timer mot Storen dagen før uten å ha kommet opp diskuterte vi planen for søndagen. Store Smørstabbtind ble nevnt, men været som banket på teltåpningen søndag morgen eliminerte egentlig alle toppalternativ. Dumhøgrottene ved Bøvertun har jeg hørt om mange ganger, men alltid kjørt forbi. I dag bestemte vi oss for å ta en titt.. 500 meter før Bøvertun fra Sognefjellet parkerte vi og kom til G1 allerede 30 meter fra veien. En 20-30 meter lang stor tunnell hvor elva renner. Enkel å gå gjennom med liten vannføring. Videre var det noen hundre meter til G2.. Tunnell med vannføring.. Vi manglet godt lys og støvler til å vasse i vannet, så vi snudde ca. 20 meter inne i grotten. G3 var en tørrlagt grotte som gikk en etasje over nåværende vannløp. Spennende, vi kom vel 30 meter inn. Tauverk lå her, men fine klær gjorde at vi ikke ville åle oss lenger inn. G4 droppet vi, mens jeg ruslet ned i G5 til jeg møtte elva, ca. 20 meter. G3 kan man tydeligvis gå gjennom, den er vel en 60-70 meter lang tipper jeg.. SPennende og kort avstikker fra veien, alternativ til det evige toppjaget

Sent fredagskveld, på vei ned til Årdal. Tåkeskyene henger tungt nedover de bratte fjellsidene. En snau time senere, opp mot Berdalsbandet overraskes vi av stjerneklar himmel hist og her. Dette får humøret oppover og selv den nidkjære bomvakta som sitter her etter kl. 22 en fredagskveld i september får ikke ødelagt humøret. Ned mot Turtagrø blir det bare bedre og bedre. Innen vi har fått opp teltet i Ringsdalen er det kun de høyeste toppene som fortsatt gjemmer seg i skyene. 05.50 ringer vekkerklokka (i ettertid ser jeg at det godt kunne vært en time eller to tidligere). Ute er det skyfritt og kaldt. Ingen grunn til å snu seg rundt i soveposen nå, her er det bare å sette i gang. Litt over halv syv begynner vi å gå. To drepende tunge sekker skal bæres fra snaut 1000 til 2405 meter. Vi har et tau hver, personlig klatreutstyr, kamera, klær, mat med mer. I tillegg har jeg et par ekstra støvler med stegjern utenpå sekken. Brestøvlene er alt for lite snille mot føttene mine til at det kan gå en hel dag, samtidig som jeg ennå ikke har fått meg et par stegjern til de vanlige fjellstøvlene. Tor Erik har sikringsmidlene. Totalt er det nok en 13-15 kg. på hver, og det merkes opp den bratte lia med myk vegetasjon fra Ringsdalen opp mot Dyrhaugsryggen. Vegetasjonen suger til seg en god del av hvert eneste fraspark. Jeg er bare sjeleglad at det er såpass kjølig, ellers ville jeg vel ha smeltet allerede her. Morgensola treffer breen på Store Ringstind. Glødende rosa farger. Det er vakkert. Antydninger til nysnø på Soleiebotntindane gjør oss litt urolige og når Store Austabottind dukker opp med en fullstendig hvitpudret nordflanke forstår vi at Skagastølstindane kommer til å være hvite de også. Håpet er at sola skal få skikkelig varme og smelte det meste. Når Skagastølstindane endelig dukker opp så er det som om en hvit linje er trukket ved ca. 2000 moh. Alt over er hvitt! Håpet om å komme til topps blir med en gang litt mindre, men prøve skal vi i alle fall. Ved Øvre Dyrhaugstjerna har vi gått i vel en time og får en velfortjent pause ved det blikkstille vannet. Hurrungtinder i morgenlys som speiler seg er umulig å gå forbi uten å fotografere. Vi har kommet litt for høyt opp og må en del ned igjen på vår vei over til Skagastølsdalen. Vi kommer inn på stien like ovenfor Tindeklubbhytta. Her det også flere andre på vei oppover. To par går litt foran oss, mens like bak følger en gruppe på 5. Etter å sklidd på såpeglatte, rimdekte steiner et godt stykke, er det en befrielse å komme på stien hvor støvlene blir værende der man setter dem inntil de får beskjed om å gå videre. Stien er lettgått, omgivelsene storslagne og det går greit fremover. Morgensola lyser opp Dyrhaugsryggen mens vi selv befinner oss i skyggenes dal. Ved brekanten er det skobytte for min del. Litt stusselig ser det nok ut der jeg trasker oppover breen med et par fjellstøvler i hendene, men breen er lett å gå (uten stegjern ville det forholdt seg helt annerledes) og vi er snart oppe på bandet. Sprekken helt øverst på breen passeres enkelt på hardfrosne snøbruer, men jeg stusser likevel litt over uttalelser jeg tidligere har hørt om at Skagastølsbreen er sprekkfri og trygg. På vår vei har vi passert et skummelt vannhull, omtrent passe stort til å sluke en mann, og lenger vest på breen er det en del sprekker. På bandet legger vi inn en kort rast. Det samme gjør de fire foran oss. En av dem er medlem av tindeklubben og alle er de velkjente med tau, jern og bratt fjell. To av dem har vært her før og full av respekt vil Tor Erik at vi følger etter siden vi selv ikke er kjent på fjellet. Alt som er av vann er frosset så det er livsfarlig glatt mange steder. Opp Midtmaradalen trekker det mye fuktighet i form av tåkeskyer, men de smuldrer heldigvis bort i det de når bandet. De 5 bak oss har vi ikke sett på en stund, men vi følger like etter de 4 i morgensola. Vi går stort sett etter varder og tenker ikke selv så mye over hvor vi går. Allerede temmelig langt nede dukker det opp små utfordringer der vannet har frosset til ei hinne på steinene. Klyvingen behøver ikke være veldig vanskelig før det blir en utfordring av slikt da. Et godt stykke opp i fjellsiden kommer vi til et markert belte med bratte sva som sperrer det meste av veien, jeg synes likevel vi er for langt til høyre, men siden jeg uansett ikke er klatreren blant oss holder jeg kjeft. De 4 andre tar på seg klatretustyr og Tor Erik vil følge etter så det blir en del venting. Lenger til venstre står en varde og slynger viser at folk har rapellert ned - Her hvor vi står er det ingen tegn som tyder på mye trafikk. I tillegg ligger det i skyggen. Guttene kommer greit opp, men jentene kommer ikke opp det første opptaket som er ca. halvannen meter høyt, uten gode håndtak. Fjellet er såpeglatt av snøen. Den ene får stå på skulderen min, mens den andre får bruke Tor Eriks hender. Endelig er det vår tur. Tor Erik sliter en del med å komme opp, men greier det alene. Jeg bruker tauet. Flere glatte partier passeres, partier som i tørt vær kanskje er en god to'er men som nå fort både blir 3'ere, 4'ere og enda mer. Vi kommer opp til ny standplass og er nå uansett "fanget" i denne ruta. Det blir en god del venting, men heldigvis skinner sola. De 5 andre har kommet etter og er nå nede ved klatringens begynnelse. Endelig er det vår tur igjen, inne i en snødekt og skyggefull vinkel bærer det, mens normalveien ligger der 30 meter lenger til venstre, i sola og gliser av oss. De andre har brukt lang tid opp, og det samme gjør Tor Erik. Dette er fort opp mot en 4'er på tørt fjell mener han... Her på de såpeglatte flatene er det i tillegg bare å plusse på. Jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp uten juks, men det er ikke et tema uansett. Jeg vet at vi begynner å komme i tidsnød og bruker tauet der andre løsninger ikke er åpenbare. Således kommer jeg meg forholdsvis raskt etter. Endelig kan vi gå litt igjen, men det varer ikke lenge før det blir bratt. En skråtravers opp mot punktet der rutene til Hjørnet og Andrew's renne, de to vanligste rutene fra bandet, deler seg sikrer vi igjen. Det er meget enkelt, men snølaget og stedvis isen gjør underlaget lite pålitelig og på det glatte flatene nedover er det ikke noe problem å få god fart ned mot Midtmaradalen. Utsikten er herlig. Nede i dalene gløder lyngen i rødlige farger. Det lille laget med pudder gjør Store Austabottind ekstra attraktiv, og det hele tatt følelsen av å være høyt oppe er sterk. Vi er vel på vel 2200 meter nå. Oppover mot hjørnet ligger snøen hardpakket i ei renne. På grunn av manglende bremsefelt på nedsiden sikrer vi også her. De andre er for lengst på vei ut i Andrew's renne. Jeg vet ikke om det er snøen som er skyld i det, men vi finner ikke den riktige veien til hjørnet, men havner ut mot østflanken 6-7 meter nedenfor hjørnet. Jeg sikrer og Tor Erik klatrer opp. "Jeg tror ikke vi kommer opp i dag roper han", "Er du sikker!", roper jeg tilbake, "99%!".. I dette øyeblikket skjønner jeg at det ikke blir noe av toppen i dag. Kraftig vind pisker forbi og sender snøklumper og fokksnø ut i lufta. Et øyeblikk uten votter er nok til å få stive fingre. Jeg klatrer etter, for jeg vil i alle fall ha sett hjørnet, hyllene og galleriene med egne øyne. Klokka er 15, vi har brukt 5 timer (!) fra bandet og opp hit. Det er mørt kl. 20.30. Sola har ikke smeltet snøen her ute som vi hadde håpet. Snø og is ligger bortover hylleformasjonene. Sola er i ferd med å si farvel til denne siden for å overlate den i skyggenes forvaring resten av dagen. Til tross for snøen. Det ser ikke avskrekkende ut med sikring. Det er langt ned til Slingsbybreen, men ikke like loddrett som jeg hadde forestilt meg. Tidsaspektet blir avgjørende, og det er ingen vanskelig avgjørelse å ta. Vi tar noen vinterlige bilder i sola på hjørnet før vi forbereder oss på returen. Før vi vender om får vi en herlig utsikt mot den snødekte Styggedalsryggen og Jotunheimen. Bortsett fra her i Hurrungane er det bare toppene over 2300 moh som er ordentlig hvite. En kort rapell ned fra hjørnet, deretter en 50 meters gårapell ned snørenna, litt gåing, så en 50 meters direkterapell. Herfra holder vi litt lenger ut mot Skagastølsdalen og kan gå ubesværet på snøen der vi hadde vår vanskeligste taulengde på vei opp litt lenger til venstre. Taubruken blir avsluttet med en siste 50 meters rapell. Det beste av alt er: Vi klarte det uten å sende stein i hodet på de 5 bak oss. De snudde et stykke lenger nede, og har vært i gang med rapellering under oss med engstelige blikk opp mot oss. Nedenfor hjørnet feide tauet med seg noe stein når det ble dratt ned, her gikk det greit. Nedover mot bandet følger vi de 5, og varder. Likevel kommer vi ned en annen vei. Det er tydelig at det er minst to vardevarianter i den nedre delen av fjellet. Litt over halv ni er vi nede ved teltet i Ringsdalen. Støle og sårbente. Til tross for en del venting har jeg omtrent ikke sittet på rompa de 14 timene. Vi skifter og kjører ned til Turtagrø for litt lys og varme samt noe forfriskende for strupen, men blir møtt av et oppslag som sier "closed because of wedding". I ettertid filosoferte jeg over hvordan det hadde vært hvis vi hadde gått vår egen vei, fulgt varder og ikke blitt hengende bak de 4? De kom til toppen, riktignok med mørket snikende inn på vei ned. Vi vill trolig spart den vanskeligste klatringen samt ganske mye ventetid. Hadde vi nådd hjørnet 13-13.30 ville vi nok fortsatt. Vi kommer tilbake, men ikke midt i september neste gang. Nytt 03.11.2003: Se flere bilder på www.etojm.com/dir/

Nordre del av Hellstuguryggen Morgenen lørdag 13. september var Jotunheimen som forvandlet. Borte var tåke og regn og snø som jeg hadde slitt meg gjennom på vei mot Skardalstinden dagen før. Plutselig lå fjellene badet i morgensol og blå himmel. Jeg kjørte tidlig av gårde mot Spiterstulen, hvilket er en to timers tur fra hytta vår i Valdres. Vel framme var det bare å legge i vei innover paradiset. Visdalen er ikke den beste underholdningen jeg kan tenke meg, så jeg langet skikkelig ut i retning der Hellstuguåi møter Visa. Ganske snart kom Hellstuguhø frem, et av dagens mål. Etter hvert så jeg også opp til Memurutindene og Galdhøpiggen. Tydelig at vinteren er kommet på de aller høyeste toppene. Noen hundre meter etter bruene over Hellstuguåi var det klart for dagens bratteste og lengste stigning, nemlig opp Hellstuguhøs nordrygg. Jeg kjente fredagens tur i beina, men kjørte likevel høyt tempo. Kose meg kunne jeg gjøre oppe på ryggen senere. Det gikk ganske så bratt oppover, og etter hvert smalnet ryggen også av noe. Men det var ikke luftig, og heller ikke så bratt at det bød på problemer. Over en kneik på cirka 1900 meter vider det seg ut, og det blir bredt og fint. Her var det faktisk dekke til å sette opp telt på rundt 2000 meter. Flatt og fint med vegetasjon, og med en utsikt til alle kanter som ikke kan beskrives. Etter drøyt to timer fra Spiterstulen kunne jeg fornøyd klappe varden på hodet. Vinden tok i litt mens jeg hadde pause her oppe. På med regnjakka, som er min versjon av vindjakke. Bortsett fra tidvis slør foran solen var dagen perfekt. Alt som er av tinder lå fritt og flott. Fortsatt lite snø å se bortsett fra på de høyeste toppene. Videre mot Hellstugutind N-3 var det slakt og bredt både nedover og oppover. Man kan her krysse en snøfonn/liten bre, og på den måten unngå å miste høyde. Jeg var imidlertid for slapp til å ta på stegjernene, og gikk isteden rundt på nedsiden. Dette tapte jeg maksimalt 100 høydemeter på. Flere steder så jeg at det var mulig å ta seg ned i dalen, så returen skulle ikke bli noe problem. Siste stykket opp mot N-3 var det skareføre. Fra N-3 er det flott utsikt bort mot den mektige Midtre Hellstugutind. Det glitret i snøen på toppen, og med den blå himmelen bak gav det herlige påske-assosiasjoner. Litt artig å tenke på at jeg hadde vært der oppe nøyaktig ett år i forveien (13/09-02). Den gang tok jeg hele den sørlige delen av ryggen, frem til Midtre. Bare en gang måtte jeg søke ned i dalen, nord for Store. Men tilbake til 2003…. Ved N-3 smalner den mektige Hellstuguryggen av. Det gikk bratt nedover, også her helt uproblematisk og aldri luftig. Ryggen videre er i det hele tatt svært behagelig. Man går over 2000 meter hele tiden. Det er ikke for mye opp og ned, man har hele tiden full kontroll hva eventuell høydeskrekk angår. På motsatt side av dalen kunne jeg betrakte Uradalsryggen, en lekeplass jeg hadde moret meg med et par uker tidligere. Superlativene over denne storslagne ensomheten en klar høstdag boblet opp i hodet mitt. Total lykke! N-2 er en moderat topp på ryggen, men den er dog på lista. Videre til N-1, som er noe høyere igjen, fortsatte ryggen på samme måte. Flere steder bortover studerte jeg rennene nedover mot Uradalen, og gang på gang fikk jeg det svaret jeg håpet. Her var det greit å ta seg ned. Vel oppe på N-1 tok jeg meg en god pause, hadde ikke særlig lyst til å gå ned igjen i det hele tatt. Jotunheimen på sitt beste. Men tiden kom for retur. Jeg valgte den renna som så mest lovende ut og fulgte denne helt ned i dalen. Alt i alt tok det en snau time fra toppen og ned til DNTs varderute. Solen stekte, og det var ikke andre plagg enn t-skjorte som var aktuelle (samt olabukse selvsagt). Jeg gikk raskt nedover Visdalen igjen og nøt synet av høstfargene. Ikke mye mennesker å se. Flokken var vel på Galdhøpiggen som vanlig. Vel nede strakk jeg ut, kjøpte en Cola og råflådde Sjodalen og Valdresflya tilbake til hytta. UP gikk glipp av store beløp nok en gang, og da indrefileten ble servert i kveldingen var jeg enig om at det hadde vært en fin dag Turen tok 6,5 timer, men det var i meget raskt tempo. Normalen vil nok være omtrent 8 timer.

God research er viktig!! Lær om mine feil her: Var til Turtagrø nå i helga (12-14.sep), med sikte på å bestige Storen via Andrews eller Hefteys renne. Dessverre ble det lite tid til "forarbeide" med tanke på vær og føreforhold, fordi jeg hadde hatt en tettpakket jobb-uke i Stockholm. Flyet landet på Gardermoen kl 15 fredag, og jeg dro direkte til Turtagrø med ferdigpakket bil. Vel fremme på Turtagrø kl 2030, var veret helt elendig. Klatrefølget mitt hadde ventet 1,5 time i pøsregn allerede, og kunne fortelle at verutsiktene for lørdag ikke var særlig bra for vest-Jotunheimen (ver-Siri hadde meldt om regn på lørdag). Vi trøstet oss derfor i teltet med litt jægermeister og annen forfriskende drikke. Men ved leggetid (kl 24) oppdaget vi til svært stor overraskelse at himmelen var helt stjerneklar. Jammen skifter det fort her borte.... Lørdag våknet vi til skyfri himmel (Siri tok altså feil), og satte av sted ca kl 07 i klar og herlig høstluft. 2,5 timer senere ankom vi breen, og her startet problemene. Det var bare såpeglatt blåis overalt, og vi innså at turen allerede var over før den egentlig hadde begynt. Vi hadde verken stegjern eller isøks i sekken, og måtte derfor snu. En av de største nedturene jeg har hatt, spesielt nå som det var så flott ver. Slukøret gikk vi ned igjen til Turtagrø, og fant i stedet noen hamrer å leke oss på. Fremdeles var det ett lite håp om tur til Storen på søndag, selfølgelig med stegjern og isøks på sekkene. Men det håpet forsvant fort da vi våknet til pøsregn neste morgen. Etter en sen frokost satte jeg meg i bilen og kjørte de 5 tunge timene tilbake til Oslo. Og her sitter jeg ved PC'en uten eneste 2000 meter denne helga.....(takket være dårlig planlegging)

Høsten har gjort sitt inntog i fjellet, og lørdag var det knallfint med klar og skarp luft, nydelige høstfarger og utsikt videre enn videst mot fjell og tinder i kontrastfylte positurer. Kim fulgte meg med glede på tur i dag, så jeg skulle slippe å gå alene selv om han hadde vært på alle toppene før. Vi møttes på parkeringa ved Knutshøi kl. 8 om morgenen og la i vei innover mot Kvassryggen. Etter å ha krysset Leirungsåe på brua, skar vi rett opp lia mot vann 1594. Det ble så varmt etter hvert at svetten fosset til det plagsomme, noe vi ikke hadde regnet med i dag, og det var bare på toppene vi fikk behov for litt mere klær. Fra Kvassryggen fikk vi dagens første glimt av Jotunheimens majestetiske tinder, og deretter var det bare å gå og nyte synet mer og mer etter hvert som flere topper dukket fram. Fra Kvassryggen bar det videre mot Høgdebrotet, og etter en halvtime nådde vi varden og satt og kikket videre mot Tjønnholstindene. Nysnøen lå hvit på vestsidene av fjelltoppene mens østsidene fortsatt var bare. Mot Tjønnholstindens østtopp gikk vi i den østre kanten av den vesle breen under toppen. Der lå det hardpakket nysnø blant steinene som var fin å gå på. På toppen av den vesle breen fulgte vi brekammen rett vest og over i steinene igjen. Selve toppen er rett og slett en stor steinknaus på en rygg, og det er ikke mange gode tak til å dra seg opp. Men med et broderlig lår til låns for å få et ekstratrinn å stå på, samt et kraftig dytt opp, sto jeg ved varden:) Kim kom seg såvidt opp ved egen hjelp, og ned igjen var det bare å sette seg ned og hoppe. Videre mot selve Tjønnholstinden surret vi litt bortover ryggen før vi kom oss litt ned i fjellsiden i en renne hvor det heller ikke var mange takene, men etter litt oing og rutsjing fra min side, kom vi oss ned... Resten av veien gikk greit langsetter skråningen. Etter 6 timer sto vi på toppen og skuet utover, og Kim slo av en prat med to karer som hadde gått foran oss helt fra Høgdebrotet. Snart kom det en hel gjeng med folk oppover fra Tjønnholsoksle, og vi overlot topplatået til dem og bega oss nedover. For å slippe all steinen gikk vi over hele Steinflybreen, og deretter ned mot sørsiden av Semelhøe. Der kom vi inn på stien og fulgte den et lite stykke før vi skrådde mot Leirungsåe. Vi hadde tenkt oss en morsom avslutning på turen og ville vade elva istedenfor å gå bortom brua. Vi valgte bare et tilfeldig sted, og det begynte veldig bra:) Kim satte foten uti og borte ble den og han måtte nedi med den ene armen for ikke å krasjlande på baken i elva. Jeg prøvde å gripe fatt i ham, men det var ikke så lett når han veivet rundt med isøksa i farlig positur på sekken. Men han datt ikke... Kim tok det litt forsiktigere etterpå, og med meg på slep tok vi et skritt av gangen mens vannet stod til langt oppå lårene i iskaldt brevann, men det tenker man ikke over når man har nok med å finne stødig fotfeste. Over kom vi, og etterpå var det bare det korte stykket tilbake til bilveien som gjenstod i surklende sko. En slik avslutning på turen anbefales:)

Denne turen ble min andre tur til Jotunheimen. Nok engang trakk halve reisefølget seg før fredagen kom. Ikke noe å klage på, bare mer ro da Ellers er det jo bare dumt for de, det var en knall tur! Men økonomisk ble dette litt belastende, ettersom vi hadde leid hytte. Måtte denne gangen ringe rundt, sjekke om noen var klare som "stand-inn", til min glede fant jeg det. Så tankene om turen kunne fortsette å gå. Reisefølget bestod av: En troende muslim fra Iran. Min tidligere kollega. En rødstrømpa veganer. Og en tenåring jeg er støttekontakt for. Lånte en hund også, ettersom den bor i byen, for aldri sett no bra natur Planen var å rekke en 2000-meter, men siden følget ble noe anderledes valgte vi litt forskjellige ting. Gikk fra Haugseter til Gjendesheim, og tusla rundt i området der. Fikk fiska endel også, guttungen likte det godt, hadde aldri testa å fiske før. Men med en veganer med på tur, så sleit det på samvitigheten. Vi tok en fisk for å smake, og slapp ut resten. Vi lot også gutten velge hvor vi skulle gå. Var ikke så viktig for oss, og at han gikk først motiverte han godt. Var ikke noe klaging! Og ettersom jeg og Fahrad (fra Iran) røyker, så passa det kjempe bra... litt dårlig kondis Har kjent "tenåringen" en stund nå, kan trygt si jeg ikke har sett han så gira og fokusert. Veninna mi vandret hånd i hånd med harmoni som hun sa. Og min gamle kollega (som er en skravlebøtte) sa knapt et ord, bare smilte! Og Fahrad mente at Jotunheimen var en gave til oss mennesker fra høyere hold! Det var en fantastisk tur. Mye fint å se. Alle fra veldig forskjellige hold i verden. Når det kommer til alder, religion og "stå-sted". Men det fine var at vi ble på en måte like når vi var i fjella. Som om vi la igjen hverdagen i Beitostølen..