Søk i nettsamfunnet

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...

ihvertfall på nettsiden dems ikveld..... kan ikke skjønne noe annet et at dette er billig, og antakeligvis feilpriset.... vanlig fjellheimen har jo samme pris... løp og kjøp.

Formålet med turen var å si farvell til sommeren før neste arbeidsperiode. Turen startet i Åseral, Setesdal Vesthei i Nord, gjorde en sveip bortom Bygland kommune før den svingte sørover nedover heiene til Evje. For å gjøre turen mest behagelig ble sekken strippet ned til det minimale. Dvs ingen telt, ekstra klær og mat med. Satset på at godværet i slutten av august skulle holde seg, at bærene fortsatt var gode og at fisken beit villig. 1.Dag. Kona stusset litt over denne lette sekken da hun slapp meg av i Åseral, men jeg forsikret henne om at alt var med. Fant godt med villbringbær innover kjerrevegen og tok meg god tid til å plukke med en del. Første vann var fiskelaust, det neste også og sånn fortsatte det. Det ble blåbær til kvelden mens bikkja fikk sin lille rasjon av tørrfor. Nydelig solnedgang. 2. Dag. Blåbær til frokost. Så inne ved et vann i Bygland bet endelig fisken. Fisk og fisk. Det ble et par tusenbrødre til lunch. Holdt sulten unna et par timer. Ikke mer fisk utover ettermiddagen og kvelden. Blåbær og enkelte overmodne multer til kveldsmat. Nydelig solnedgang, men magen knurret litt. 3. Dag En nedslående fiskedag. Blåbær til frokost, lunch, middag og kveld. Masser av antioksydanter heldigvis. Vurderte å smake på hundeforet men avslo, ikke bikkja si skyld at fiskelykka ikke har slått til. Han går nå bare på halv dagsrasjon han nå, og ser litt mulefunken ut på den lille prosjonen sin. Smeltet resten av smøret i panna og tilsatte salt og litt kaffe. Goodies. Men dessverre alt for lite. Ble litt seig nedover halsen. Kaffe'n etterpå smakte. Redningen for humøret. Nydelig og harmonisk solnedgang. 4. Dag Det ble vel litt for mye bær i går. Blåbærspruten stod bortover røsslyngen ved dobesøk på morgenen. Nå var det bare å komme seg heim. Gav blaffen i fiskinga, men hev innpå en del søte og velsmakende multer i farta. Merket at kroppen var tom, en liten motbakke og tempoet dabbet betraktelig. Annonserte hjemkomsten på satelitten og jaggu stod ikke kjøttekakene klar. Men kona ville ha meg med ut etterpå, for å plukke, ja nemlig, BLÅBÆR!!

Når årets pinsetur til Jotunheimen er planlagt et år i forveien og alt klaffer med vær, form og fravær av skader/sykdom, føler man seg utrolig heldig. Særlig når turen går langveisfra, i vårt tilfelle Rogaland. Planen var at årets tur skulle gå med utgangspunkt fra Spiterstulen, og derifra går det som kjent stier til mange celebre tinder. Torsdag 28. mai – Store Steindalsnosi 2025moh De to ivrigste av oss hadde mast oss fri fra familie og jobb både torsdag og fredag, og tidlig torsdag morgen startet vi fra Haugalandet. Ifølge kameratens kontakter i Fortun, hadde Sognefjellet og Tindevegen vært stengt pga. nysnø dagen før. Vi valgte derfor å kjøre om Sogndal. Været ble bare bedre og bedre utover ettermiddagen, og da vi kom forbi Turtagrø, bestemte vi oss for å klinke til med turens første toppforsøk, Store Steindalsnosi. Vi parkerte ved 1300moh merket på Sognefjellsveien, pakket tursekkene og smørte oss med solkrem. En herlig følelse 9 måneder siden forrige tur i Jotunheimen! Det var nysnø i vegkanten, og vi var usikre på hvordan snødekket var oppover. Pga. en del barflekker og synlig steinrøys oppover nordvestryggen over Galgeberg, valgte vi å tape noen høydemetre og gå inn gjennom botnen rett vestfra. Det var 10-15cm tung nysnø, men ellers fine forhold. ”Skredfare” sang inni hodet mitt på veg oppover, og det hadde sannelig gått noen skred i vesthenget. Turen opp forløp helt uten dramatikk. Vi kom oss opp på nordvestryggen i ca. 1850m høyde, satte igjen skiene der og spaserte til topps med skistavene til hjelp. Vi passerte toppunktet og gikk videre østover til varden. Det var forholdsvis god sikt nordover og vestover, men Fannaråken og Skagastølstindane var nokså innhyllet i skyer. Nedturen gikk kjapt og fint, og etter 3,5 timer, 10km og 750hm var vi tilbake ved bilen. Turen over Sognefjellet var en flott opplevelse i finværet. Vi stoppet litt på Krossbu hvor vi var pinsen-08. Snøforholdene var tilnærmet like, men det var knapt en bil å se denne torsdagskvelden. Ingen av oss hadde vært på Spiterstulen med bil før, så kjøreturen opp fra Røisheim var en interessant opplevelse. Etter to litt mindre positive erfaringer fra Spiterstulen fra ungdommen (les: altfor kommersielt), var det kjekt å få et hyggelig møte denne gangen. Heller ikke her var det stort med biler på parkeringsplassen. Vi lødde ned sekkene med alt tenkelig utstyr og labbet oppover Visdalen. Skiene måtte bæres, for det var ikke antydning til snø. Planen var å etablere leir max. 2-3km opp på østsida for å ha utgangspunkt for toppturer. Vi fant en fin plass nede ved elva, rett under Hellstuguhaugen ca. 1,5km fra Spiterstulen. Den ville være lett å finne for kameratene fra Ryfylke, som skulle komme kvelden etter. Fredag 29. mai – Spiterhø 2033moh, Leirhø 2330moh og Veobrehesten 2185moh Etter tidlig revelje var vi klare for tur kl. 0800. Været var ikke helt topp, men det var opphold og det skulle bli knallbra utover dagen etter meldingene. Vi tok sikte på å spare kremtoppene til kameratene kom og valgte derfor å sikte oss inn på noen mer anonyme topper, i første omgang Spiterhø og Leirhø. Vi fulgte Leirgrova bratt oppover, jeg på beina og kameraten på ski. Vi såg nå at passering av Visa oppe i dalen bare var å glemme; vi var nødt til å gå tilbake til Spiterstulen når vi skulle på andre siden av elva to dager senere. Først i bakkene oppover mot Kyrkjeglupen såg det ut til at elva var dekket av snø og dermed passerbar. Spiterhø ble nådd uten de store jubelropene; vi kunne gå på ski helt opp til tross for at det var tynt med snø på den flate toppen. Det var dårlig sikt, men vi fikk noen glimt av Ryggehø og Glittertind i nordøst. På grunn av at sikten var så dårlig samt at vi kun var to, valgte vi å ikke ta enkleste veg til Leirhø over breen fra nord. I stedet tok vi den tunge turen ned i skardet vest for breen og gikk opp vestryggen. Det var fint å ha kontrollen med GPS oppover det smale partiet av ryggen, for vi såg nærmest ingen ting. Da vi kom opp på topplatået, måtte vi ta kompasskurs for å finne varden. Selv om sola av og til brøt gjennom, såg vi absolutt nada fra denne flotte utsiktstoppen, noe jeg vet mange andre har opplevd. Men stemningen var likevel høy, spesielt fordi dette var undertegnedes første stortopp siden Galdhøpiggen/Glittertind ble besteget (faktisk på samme dag!) sommeren 1992. Fortsatt på kompasskurs gikk vi nå sørover mot høyde 2110. Kameraten hadde fått blod på tann og ville forsøke seg på hesteritt på Veobreen! I skodda var det ganske psykende å gå ned bratthenget fra Leirhø. I et glimt fikk vi se noen utrolige skavler, sikkert med 10-15m utoverheng, og vi trakk oss ekstra langt innover fra kanten. Nedover ble skodda lettere, og da vi nærmet oss skaret ved høyde 2110, fikk vi plutselig fullt utsyn mot Veo- og Memurutindane. En fantastisk opplevelse etter å ha vasset i grøt i timevis! Og mer fantastisk skulle det bli da vi rundet snøkammen over Veobreen og fikk se selve hesten. Denne stilige toppen fortjener sannelig all den positive omtalen den har fått i bøker og turrapporter. Vi rutsjet ned snøkammen mot breen, tok på oss seler og tau (30m halvtau) og begav oss bort til foten av hesten. Undertegnede var litt skeptisk til å passere breen kun to mann i tauet, men det gikk helt fint. Vi valgte å gå opp snørenna et stykke til høyre/øst for toppen. Det var dyp snø og ingen fare for utglidning. Vi hadde med isøks, tau og noen kiler. Vi kom oss greit opp på toppeggen, men såg fort at vi ikke ville klare å nå toppen østfra langs eggen. I stedet sikret vi oss rundt toppen på sørsiden og kom oss fint opp en renne rett sørfra. På det laveste var vi kanskje 6-7hm under toppen. Å komme bort til selve toppblokka var langt mer luftig enn vi hadde forestilt oss, og vi valgte å sikre over en kvass blokk som måtte passeres før toppblokka. Det gikk greit å dra seg opp på denne, og begge ble behørig fotografert av den andre. En skikkelig seier å komme opp her, og en utrolig lønn for strevet med den flotte utsikten over Veobreen og tindene rundt. Returen gikk ikke helt uten dramatikk, da vi klarte å løse ut et skred i snørenna vi kom opp. Det var aldri noen fare for oss, men vi var litt bekymret for sekkene våre, som stod igjen nede. Til alt hell hadde vi satt dem litt til siden for renna, så det gikk bra. Vi returnerte over breen i tau og rant på ski ned til Veoskaret. Et enormt syn åpenbarte seg nå for oss, med panorama over Hellstugubreen og –tindane. Herifra såg breen ut som melisglasur, og planen var å gå der dagen etter; gjett om vi gledet oss til det! Ned fra Veoskaret var det bratt, som det står i alle bøkene. I solhellinga løste vi hele tiden ut småskred, men det var bare langsomme ”elver” av nysnø og ingen fare. Det mest dramatiske som hendte, var at undertegnede måtte grave løs den ene foten som ble sittende dønn fast til skrittet. Dette skjedde uavhengig av skredene, da jeg gikk det bratteste partiet til fots. Returen fra kanten av Hellstugubreen til leiren gikk helt greit. Vi kunne renne på ski til ca. 1350moh. Så var det bare å ta skiene på sekken. Etter eksakt 12 timer, 22km og 1600hm var vi tilbake ved teltet. De 5 kameratene fra Ryfylke ankom planmessig en stund før midnatt, og det ble seint før vi fant soveposene den kvelden. Lørdag 30. mai – Store Hellstugutind 2346moh, Midtre Hellstugutind 2339moh og Søre Hellstugubrehesten 2120moh Dette var dagen flere av oss hadde sett fram til lenge; endelig skulle vi prøve oss på Hellstugutindane. Noen av oss hadde vært på Søre i 2002, men det er jo de kvasse stortoppene og utsikten fra dem, som drar. Vi kom naturlig nok senere i gang denne dagen, men det gikk radig opp igjen til snøfennene på ca. 1350moh. Her ble jeg overlykkelig over å finne igjen solbrillene mine, som jeg hadde lagt igjen dagen før; uten dem kunne hele turen vært spolert for meg. Vi fortsatte på ski inn til brekanten, hvor vi tok på oss seler og tau (60m heltau) på en morenerygg. Vi var nå totalt 7 mann, men ingen med nevneverdig breerfaring. Vi regnet det likevel som helt trygt siden vi var så mange i taulaget og hadde spurt på Spiterstulen etter sikreste rute, i dette tilfellet østsiden av breen. Mange vil nok reagere på at vi gikk i tau i det hele tatt, men det skyldtes sen pinse og forholdsvis snøfattig vinter. Så må vi også si at vi syndet på returen og rant ned igjen uten tausikring. Men da hadde vi et lite alibi ved at vi hadde testet ruta på veg opp. Hellstugubreen og utsikten mot de omliggende tindane var akkurat så deilig som Jotunologene blant oss hadde håpet på. Det var nydelig å passere høyeste punktet og se Gjendealpene åpenbare seg i sør. Snakker om at Vestre Memurubre såg ut som et størknet melishav denne dagen! Det var overraskende langt inn til skaret sør for Store, som vi hadde øverst på ønskelisten. Det vi likte minst da vi kom fram, var bratthenget opp i skaret. Med snøskredene fra dagene før friskt i minnet, valgte tre av oss å heller traversere langs fjellsiden på høyre side enn å gå på ski rett opp i skaret. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig bomtur, som kostet enormt med krefter og som faktisk kostet undertegnede Nestsøre. Da vi tok til vettet og returnerte samme veg som de andre hadde gått, hadde vi tullet vekk tre kvarter, og kameraten hadde allerede vært på Nestsøre. Etter en god kvil og matpause i skaret, foretok vi toppstøtet mot Store, som gikk helt greit. Selv om jeg har sett utallige bilder fra denne toppen, tok utsikten nesten pusten fra meg. Tenk å endelig få stå på Store Hellstugutind og attpåtil i perfekt toppvær! De kan snakke om Surtningssui og Leirhø, men utsikten fra den kvasse og sentrale Hellstugutinden slår det meste. Det var jubel og ekte fjellglede, og de av oss som gikk til topps, var helt alene på toppen. Returen gikk fint, og vi bant oss inn i tauet igjen på laveste punktet på ruta videre over breen. Det var tungt opp til skaret sør for Midtre; to av oss hadde tross alt noen tusen høydemetre i beina nå. Men vi kom oss opp i skaret, hvor vi møtte noen karer som var på travers nordfra over hele Hellstuguryggen. En frisk affære, med ski på sekken og full oppakning. De tok sikte på å karre seg opp til Store i løpet av kvelden og overnatte der. Jeg var glad det ikke var meg som skulle opp den nordryggen med så mye bagasje, men de fikk nok en fin soloppgang… Midtre var også en fin opplevelse, med litt annen utsikt enn Store. Det var uaktuelt for oss å fortsette nordover, og returen gikk ned i skaret igjen. På veg ned breen stakk undertegnede oppom Søre Hellstugubrehesten, en artig topp med mye bedre utsikt enn forventet. Nordre hest skulle også hatt en visitt, men beina sa stopp. Det hadde allikevel vært en uforglemmelig dag! Returen ned over breen, fennene og gjennom lyngen foregikk udramatisk, og etter 12,5 timer, 26km og 1650hm fant vi igjen leiren. En av mine absolutt flotteste dager i Jotunheimen gjennom 23 år! Hva skulle da ferskingene si, som hadde fått en slik jomfrutur? Søndag 31. mai – Store Tverråtind 2309moh og Lindbergtinden 2120moh Denne siste dagen var avsatt til vestsiden, nærmere bestemt toppene rundt Tverråbreen, og vi måtte altså komme oss over Visa. To av oss kom litt tidligere i gang og gikk om Spiterstulen, mens de fem andre resolutt vadet over en nokså grov Visa. Det gikk bra med alle. For oss to som ble gående med skiene på sekken helt inn til brekanten, var det nok en lengre tur. Vi fulgte stien til Eventyrisen til kloppa over breelva før vi fortsatte innover dalen i nokså grov ur. I det nydelige været var det kjempefin utsikt både innover dalen mot Tverråbreen med Nordre Bukkeholstind og utover dalen mot Leirhø. Det var ikke vanskelig å forestille seg at hele denne dalen må ha vært fylt med breis under den lille istiden rundt år 1750. Verten på Spiterstulen kunne fortelle at de hadde måttet flytte fra Gammelsætra som låg ved munningen av dalen, under Styggehø, og ut i dalen hvor Spiterstulen ligger nå. Vi tok de andre igjen ved brekanten, hvor de hadde ventet på oss en stund. Etter en matbit og kvil tok vi på oss seler, tau og ski og kom oss greit opp det nokså bratte brefallet. Vi holdt oss innpå breen langs nordsiden, og i jevn rytme gikk det oppover mot Nedre Tverråbandet. Det hadde gått ras i nesten alle rennene langs sørsiden av Tverråtindane, og vi holdt oss derfor et godt stykke ute på breen. På bandet åpenbarte det seg en fenomenal utsikt over Nordre Illåbre med omkringliggende topper, særlig stupet av Bukkehø og Skarstind. Etter en god pause tok de fleste av oss turen oppover nordryggen mot Store Tverråtind. Av en eller annen grunn har undertegnede gledet seg spesielt til å stå på denne toppen. Det har nok hatt sammenheng med nærheten til Galdhøpiggen og en fenomenal utsikt. Allerede på fortoppen vest for Store viste det seg at dette holdt stikk. Et utrolig rundskue, med celebre breer og tinder på alle kanter! Det gikk greit langs snøeggen ut til Store, og på toppen kunne vi gratulere hverandre med nok en stortopp i strålende vær. Stupet øst for toppen og eggen videre mot Midtre var stilig, men i dag hadde vi ikke ambisjoner om noen travers. Returen gikk ned samme veg til bandet. Her tok vi på oss skiene og gikk opp mot Lindbergtinden. Vi satte igjen ski og sekker et stykke under toppen og gikk greit opp på denne. Vi regnet med at toppunktet låg et stykke vest på eggen og noen av oss valgte derfor å balansere bort dit. Vi er fortsatt usikre på hva som er det virkelige toppunktet. Det var i alle fall stilig å se pinaklene langs vesteggen mot Bukkehø. Planen var opprinnelig å ta turen oppom Bukkehø i samme slengen, men som så ofte ellers i livet, ble lysten større enn evnen. Lindbergtinden fikk derfor markere slutten på toppsamlingen for denne gang; slett ingen dårlig avslutning. Nedturen over bre og fenner gikk uten dramatikk. Faktisk kunne vi renne nesten helt ned til Visa, kun avbrutt av passering av noen morenerygger. Det ble en kort og brutal avslutning på turen; vading over en nokså flomstor Visa. Nå var det ingen som orket å gå 3 ekstra km om Spiterstulen. Undertegnede vadet like godt i oransje truse, røde gamasjer og skisko. Det jeg var mest redd for, var å plumpe uti med sekken og få vann på kameraet, men det gikk heldigvis bra. Kliss våte og kalde, men herlig fornøyde kunne vi tumle inn i leiren etter 10,5 timer, 22km og 1350hm på tur. Den kvelden tømte vi spiskammeret for egg, bacon, pannekaker og annet digg. Det hadde vært nok en uforglemmelig pinsetur i Jotunheimen. Til tross for strålende vær dagen etter, var vi mettet for denne gang. Men vi kommer selvsagt tilbake ved første anledning. For å sitere Morten i hans siste bok: ”Det finnes bare én Jotunheim!”

Skal kjøre denne veien i pinsen, og det er som alle sikkert veit umulig uten å få alvorlige frisk-luft abstinenser. Tenkte derfor å være føre var, og høre om noen hadde noen forslag til en kort skitur, gjerne opp på en liten topp, eventuelt stor kul som kan gjøres uten for at for mange ekstrakilometer på tilbakelegges bak rattet. Tenkte først og fremst at sognefjellet kanskje har noen gode muligheter for slikt. Noen som har noen forslag? Tur på beina er heller ikke å forakte, men skulle gjerne hatt en siste tur på fjellskia før de settes bort for sommeren

Hei alle sammen I dag er det 17.mai. Da vi våkna snødde det tett i ripsbuskene. Da er det godt å tenke på turen til Jostedalsbreen i fjor - den beste 17 mai jeg har hatt noensinne. Filmen finner du her (venstre side): http://www.mitandi.com/

Fordi det ikke ble noe av vårskituren til disse toppene, ble det bestemt at denne traversen skulle tas i ferien. Askogvoll og jeg hadde planlagt denne turen i lang tid og vi hadde foretatt noe research vedrørende brepassasjer, hamre osv. Den "normale" ruta er vel å gå fra Leirvassu og inn Kyrkjeglupen for så å gå opp på Søre Bukkeholstind. Derfra plukker man topper som perler på en snor og avslutter traversen med Bukkehøe og Bukkehøe Nord for så å gå ned mot Geitsetri. Denne ruta er lang nok den....men vi ville gjerne ha med oss de Nørdre Bukkeholstindene og avslutte med Stygghøes to topper! Altså hele 18 topper med smått og stort. Startstedet vårt ble derfor Spiterstulen for så å avslutte med topp 47.1 Stygghøe Øst (2200moh) for så å gå ned ved Bukkeholsbekken. En drøy tur dette og innerst inne var jeg usikker om det ble for langt... Vi startet litt etter kl 0600 fra Spiterstulen og gikk raskt innover den lange Visdalen. Etter ca 1,5 time sto vi ved elva der vi skulle krysse over for å begynne oppstigningen til Søre Bukkeholstind. Lang transportetappe inn hit...hele 8km. Været var meget bra og litt svak vind som gjorde godt i sola. Likevel svettet vi fælt mens vi slet oss oppover kneikene mot toppen. Askogvoll er halvparten så gammel som meg så jeg måtte stå på for å si det slik...en utålmodig 24 åring Høydemeter etter høydemeter ble forsert og snart ble det bare gøy klyving bortetter ryggen. Askogvoll var rastløs så lange pauser ble det ikke på denne turen. Topp etter topp ble besteget på denne artige ryggen nodvestover. Etter å ha kommet til topp 74.1 Bukkeholstind V1 (2166moh) må jeg si at det så jævlig langt ut til Bukkehøe og vi skulle enda lenger...200 høydemetere ned til Bukkehøe Nord. Jeg var nesten bestemt for å droppe disse toppene og gå kun på de Nørdre Bukkeholstindene. Mat og drikke ble fortært og beina føltes bra og det var bare å trå til... Sekken ble lagt igjen da været var bra og kun rompetaske med ei flaske ble tatt med. Turen til Bukkehøe Nord og faktisk helt ut til punkt 2078 moh nord for denne og tilbake tok faktisk 3t45m. Bakkene opp mot Bukkehøe var tunge, men kroppen fungerte faktisk veldig bra. Vi gledet oss nå faktisk til de Nørdre Bukkeholstindene. Stigningen opp mot Stygghøe så hard ut fra avstand, men skulle vise seg og bli en meget artig og trivelig avslutning på en tur med mange bakker... Vi "listet" oss over brepassasjen mellom topp 74.1 og topp 87.0 Nørdre Bukkeholstind. Traversen videre østover var veldig grei ved slike tørre fine forhold vi hadde denne dagen. Den bratte hammeren opp mot topp 87.2 Nørdre Bukkeholstind Ø2 ble for sterk kost for oss, og vi rundet denne ut på breen for så å gå lett opp fra sør. Denne hammeren så nesten utoverhengende ut . Det så ut som det var greie tak, men greit å gå rundt synes nå vi da... Klyvingen opp mot Stygghøe var overrskende moro og satt en ekstra spiss på turen. Det kan jo ha noe med at det var de siste høydemeterne denne lange dagen. Hele 2800 høydemetre kjentes i beina. Heldigvis fikk vi akt oss ned på snøen ned fra Stygghøe Øst ned mot Visdalen. Det å krysse elva var ikke greit, men suget etter en kald øl var stort og vi tok bare sats og vasset raskt over elva. Våt helt oppå til låra, men hva gjør vel det når det blir hviledag dagen etter? Etter 15,5 timer og ca 3,5 mil var vi tilbake til Spiterstulen. En lang og spennede tur med mye artig klyving på tørt fjell! Anbefales!!!

hei er på jakt etter vinter telt, men som også vil brukes mye resten av året. lett vekt er viktig, så jeg vurderer 1-manns telt, alternativt 2 persons telt hadde vært det optimale hvis det er lett "nok". prøver å holde meg ikke over 2 kg. jeg kjøper det i canada eller usa. har sett litt på hilleberg akto, det er jo veldig lett. noen andre som kan gi synspunkter ift pris, merker, innehøyde og plass ift vekt, vinterbruk..etc hva anbefales?

Hei, er det noen som vet hva slags telt om passer for 1 person hele året?

Værmeldingen for Jotunheimen var igjen helt outstanding og det var igjen tid for topptur. Etter en lang frokost på Krossbu kjørte jeg til Leirdalen og parkerte like ved brua over N Illåi, like overfor Geitsetra. Herfra går det en tydelig sti på nordsiden av elva opp mot Raudhamran og Dumhøeplatået. Dagens mål var Dumhøe (2181) og Vestre Skardstinden (2215). I det området hvor stien blir mindre tydelig (men samtidig fortsetter videre nordover), brakk jeg litt av mot høyre opp mot og i retning av noen røde hamre. Videre oppover lia var det hele tiden mykt og fint underlag med lav og mose opp mot ca. 1600 meter. Oppover lia er det fint å holde litt ut mot høyre slik at man på den måten får med seg den fine utsikten innover mot Nordre Illåbreen og ikke minst Skardstind som skyter i været ! Det var en alldeles praktfull dag, varmt og vindstille med sol fra skyfri himmel ! Fra ca. 1600 meter og opp mot høyde 1945 kom så, som vanlig, ei lita ur ("eg vil bli ur sa fjellet, og rasa ut"). Spredte varder viste imidlertid vei i en nokså jevn stigning, ikke av den verste sorten, men likevel. Følte jeg tidvis måtte befinne meg i målgruppen for en EKG-test ... Etter høyde 1945 flatet det likevel betydelig ut. Samtidig lå snøen over hele Dumhøe-platået, faktisk mye våt nysnø, slik at jeg stedvis tråkket gjennom endel. Men hva gjorde vel det nå som jeg nærmet meg toppen og samtidig snart fikk øye på flere av Jotunheimens stortopper. Utsikten tilbake mot vest hadde forøvrig hele tiden vært upåklagelig - Smørstabbtindane, Hurrungane med flere. Etter snaue 3 timer var jeg framme på Dumhøe. Utsikten mot Galdhøpiggen og toppene rundt var helt storslagen ! Etter en god matpause og rikelig med fotografering gikk turen så videre bort til Vestre Skardstinden hvor jeg var framme etter bare 15-20 minutter. På toppen av Vestre kommer man helt inntil hovedtoppen som er imponerende der den ligger med Nåla som en knyttneve i været. Jeg avsluttet imidlertid min ferd her - er ingen klatrer og avsto av den grunn hovedtoppen (for ca. 4 uker siden møtte jeg en konkurranseklatrer i området Raudhamran, på vei til Skardstinden, iført joggesko ..., ja, ja - vi er litt forskjellige). Likevel var det en fin opplevelse å kunne legge seg på ryggen av Vestre og bare nyte utsikten. OK - Dumhøe og Vestre Skardstind er ikke mye omtalt i litteraturen og kommer av naturlige grunner i skyggen av sine mer berømte naboer. Jeg erkjenner også at Dumhøe må betraktes som et toppunkt på et høydedrag/platå og at Vestre Skardstinden er et toppunkt på en samling med stein. Jeg vil likevel mene dette var en fin tur i et herlig område av Jotunheimen. Turen er også lett tilgjengelig for de fleste samtidig som 1200 høydemetere gir god trening for kropp og sjel. Utsikten er dessuten storslagen mot alle kanter av Jotunheimen. Særlig synes jeg Skardstinden og Bukkehøe tar seg spesielt fint ut fra dette området. Jeg synes derfor området fortjener et besøk ! Turen tilbake til Geitsetra tok i underkant av to timer. Neste dag sto Store Smørstabbtind på oppdragslisten og turrapport vil følge. Bjarne Lindholdt har dessuten sagt seg behjelpelig med å legge ut noen bilder jeg tok på turen - så følg med ! Takk for god assistanse Bjarne ! Thor

Heisann. Jeg skal kjøpe bindinger og ski for fjellkjøring og kanskje litt i bakke i ny og ne (bortover og nedover, m.a.o.). Har bestemt meg for Fischer E109 ski, og har Crispy Sypolen lærstøvler. Jeg lurer nå på hvilken binding jeg bør velge. Vurderer Riva 3 og Voile 3 Pin Hardwire Telemark Binding. http://www.voile-usa.com/Merchant2/merchant.mvc?Screen=PROD&Product_Code=608-21&Category_Code=Off-Piste&Product_Count= Hadde egentlig bestemt meg for sistnevnte (den fåes også med utløsersystem), men har sett at Riva 3 er vesentlig rimeligere. Hovedsaklig skal utstyret brukest til vanlige fjellturer, som Hadangervidda i påsken, men ønsker også muligheten for å bruke bindingene med plaststøvler i bakke. Ser for meg at det kommer til å bli en del bakkekjøring. Passer tre-pins med plaststøvler? Hadde satt stor pris på kommentarer/anbefalinger angående bindingene (og ski/sko-kombinasjonen...). Takk for alle svar!

Noen med gode anbefalninger angående ovenstående problemstilling.....? Mitt ønske er at jeg fint skal kunne sitte oppreist (oppå et underlag 3-9 cm)uten å skalle i teltduken. Det skal være et tremannstelt, med andre ord god plass for to om vinteren med ålreit fortelt... Teltet må være vindstabilt ha god ventilasjon med tanke på matlaging i telt. Ikke over 4,5-5kg (lettere jo bedre). Pris spiller mindre rolle! På forhånd takk for gode innspill!

Sandgrovbotn og sommerski hadde jeg hørt om og sett bilder fra før, OG høstski (gammelsnø). Men aldri prøvd selv. Før nå 4.juli. Vet en hvor avkjørselen til Brøste og Tafjordfjella er, så er det bare å kjøre motsatt vei - mot Brude. 25 km langs fjellveien som er bygget i forbindelse med kraftutbygging (aldri så galt at det er godt for noe.. eller noe i den dur..), og en har tilgang til mange sene skiturer uten særlig skibæring. Jeg og 'gi' tok turen på Rangåhøgda (1768), det var egenlig ikke noe vanskelig valg når vi såg de gode snøforholdene på fjellet og ikke minst i Grønbotnen bort til fjellfoten. Vi tok med oss en liten fortopp (Tua) og prøvde å komme oss ned i Grøttabotnen etter toppbesøket på Rangåhøgda. Legger ved kart og et par bilder. Turartikkel og ca 40 bilder

Da er påsken omme for denne gang. Kanskje ikke den mest storslagne i manns minne, men den første lørdagen tror jeg det var mange her som koste seg. Det gjorde i alle fall jeg med en knalltur på Gråhøe (2014), Norges mest ensomme 2000-meter. Føret var enormt godt så jeg og fattern storkoste oss! Turrapport: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/hy-solfaktor-pa-grahe-2014.html

Jeg har nettopp gått over fra BC manuell til riva 3 og er foreløpig veldig fornøyd. Jeg går mest på bortoverturer og ville derfor ikke ha en ren telemarkbinding, men har nå skisko til 75mm bindinger og måtte derfor bytte, i tillegg setter jeg pris på litt ekstra stabilitet i bindingen i forhold til BC. De fleste virker fornøyd med denne bindingen, men jeg har hørt fra noen at vaieren ganske fort sliter på sidene av skiskoene. Nederst på skiskoene mine har jeg en slags gummi (certex), så det holder vel bedre enn lær, men jeg kunne likevel tenke meg å høre andres erfaringer med dette og evt tips til hva jeg kan gjøre for å forebygge. Jeg har ingen planer om å bytte binding med det første, men kom også gjerne med tips om andre bindinger som skulle passe til mitt bruk og som sliter mindre på skoen.

Hei. Skall til å kjøpe min første rifle nå, de blir sikkert ei Tikka T3 Hunter 6,5x55 som skall brukest til de meste Men finner ikje ut ka kikertsikte ej skall ha på den, er bare 16 år, so hadde ikje tenkt å legge meir en 3-4 tusen i de....noken som he nåken forslag til ka eg bør satse på? vill helst ha med ca 50 mm lysåpning

Jeg er på utkikk etter en 3-sesongers sovepose til rundt tusenlappen. Har blant annet vurdert disse to: http://www.sportsdeal.no/produkter/friluft/soveposer/1155208300/1218097554 http://www.amfibi.no/display.aspx?menuid=10102&prodid=14160#pagep14163 Posen skal brukes til teltturer om vår, sommer og høst, og som sikkerhetsutstyr i sekken på hytte-til-hytte turer om vinteren. Noen som har erfaring med posene over, eventuelt andre anbefalinger i samme prisklasse, temperaturområde og vekt?

Kombinasjonen fint skiføre og flotte høstfarger frister fortsatt på Nordvestlandet. Tirsdag tok jeg turen til Innfjorden i Rauma for å avlegge Skjervan (1545) et besøk. Vinterstid starter en ofte fra fjorden på denne turen. Nå kunne jeg kjøre Gammelseterveien (bomveg) opp til ca. 400 moh. Derifra bar jeg skia i et snaut kvarter, før jeg møtte greit skareføre på omlag 550 moh, rett ved skoggrensa. Ved omlag 750 moh lå det litt nysnø, som snart gikk over til et nærmest perfekt styrelag av tørrsnø. Slik var det videre helt til topps. Etter å ha starta i finvær, skya det fort over. Heldigvis kom sola fram igjen rett før jeg nådde toppen, slik at nedturen gav gode lysforhold. Nok en glimrende høstskitur

Vi er noen venner som planlegger å ta en helgetur, og så tenkte vi litt på området rundt Stryn. Har vært i Hornindalen allerede, men finnes det noe bra plasser ellers rundt Stryn som passer for en helge-tur. En tur med trykk på "tur" og ikke på "topper". På denne tiden av året er det å gå i tregrensen greit også, så kan man ta med presenning for å gjøre turen litt mer sosial På Dnt sine sider ser jeg også at det er en tur fra Stryn til Stranda, men er dette en hard tur? Er oppgitt på 7 timer, men det ser ut til at det går en del opp og ned langs fjell der.

Nå er denne riktignok fra 2006, men legger den anyway. http://www.forskning.no/artikler/2006/desember/1165407176.94

Grunnen til turen: Ble kastet i land fra Røkkes nye kjemperigg Aker Barents pga startopp-problemer og plassbehov for alskens reperatører. Pluss litt kommunetopp interesse. Ble satt til å sitte stanby på hotel i Kristiansund i tre dager men det passet ikke Dag-G noe særlig. Første morgen gikk bussen inn til Batnfjordsøyri, forbi gamle kjente som Kvernberget og Freikampen. Siden jeg hadde god tid så gikk jeg de 6 kilometerene langs E39 til Furulia, deretter 4 km inn til Ulland. Flott natur. Fra Ullaland var det merket sti oppover i krattet. Ja stien den bare dro sin veg og jeg fant den ikke igjen før vegetasjonen lå bak meg på 7-800 moh. Krattskogen på vestlandet kan være stri. Resten av oppstigningen var bratt men en kjempefin tur i vekslende vestlandsvær. 2 x bonus: Snøtinden er kommunetopp for både Eide og Gjemnes kommune. 1 x bonus: Topptur med full lønn har aldri jeg vært med på før. 1 x bonus: Mens jeg var på toppen ringte finansministeren hjemmenfra. Min første lottokupong som jeg leverte inn bare pga grasrotmidlene til det lokale idrettslag, og som jeg aldri hadde brydd meg om å sjekke var gått inn med 47-k. Eneste minus var at fotoapparatet ikke var med på turen. Returen gikk samme veg. Totalt ca 30 km denne dagen med 1027 høydemeter fra hav til topp. Tror de fleste går fra andre siden (Eide), da det kom en tydlig sti opp derifra. Godt besøkt topp i følge toppboka. Dagen etter gikk turen til Molde og Skåla - 1128 moh. Også det en flott tur.

Jeg våknet frisk og uthvilt rundt kl 8 på Krossbu, og forsynte meg med en god frokost mens jeg tenkte på Morten som hadde stått opp adskillige timer før meg for å kjøre fra Valdres. Planen er å spasere fra Ytterdalssæter i Leirdalen ca rundt kl 10. Og fra Krossbu er det bare et drøyt kvarters kjøring; dermed tok jeg meg god tid denne morgenen. Bare to minutter etter at jeg hadde skrudd av tenningen ved bommen på veien opp Leirdalen kom Morten kjørende blid og fornøyd og klar for tur. Etter litt hilsing og rask ordning av sekk-logistikken var vi klare for tur. Men vent; hvorfor er Morten så våt på ryggen? Shit, Camelbak'en hans var ikke lukket ordentlig igjen, og vips så var sekken og innholdet passe dynket. Etter en rask tømming, tørking og ompakking var vi atter klare for tur; riktignok en halv time senere enn opprinnelig planlagt. Men det er uproblematisk, for dagen ser ut til å bli fin, og været skal bare bli bedre utover. Litt sen start er derfor egentlig bare å foretrekke. Vi starter med å forsere bakkene i nord-østlig retning, og tar sikte på der nord-vest-ryggen fra Dumhøe ikke er så fryktelig bratt, slik at vi kommer rundt og inn til Heimre Illåbreen. Lia er ikke veldig bratt, men kratt og lyng krever litt tid. Innimellom blir krattet ytterst nærgående, nærmest en jungel som vi må overvinne. Morten går i shorts, og jeg angrer ikke ett sekund på valget av langbukse i dette terrenget selv om det kan bli litt varmt. Nede i sida kommer to folk til som etter hvert viser seg er to vagværinger som skal besøke Storgrovhø. Disse velger etter hvert et litt høyere rutevalg enn oss, men alt i alt kommer vi omtrent samtidig frem til brekanten av Heimre Illåbreen, før vi der skiller lag for dagen. Terrenget er fint å gå i etter hvert som vi kommer ovenfor den verste kratt-jungelen. Etter hvert blir det litt snø og mer stein, men det aller meste ligger noenlunde fast og høydemetrene går unna i akkurat passelig tempo. Jeg krysser Heimre Illåe litt tidligere enn Morten, som ikke deler min begeistring for hopp og sprett på steiner som er glattskurte av en breelv. Morten finner et fint krysningspunkt på en slags halv snøbru litt nærmere breen. Etter kryssing av breen tusler vi opp til nordenden av brekanten hvor vi setter oss på noen grove steinblokker og tar en liten matpause. Etter å ha fylt vomma med litt drivstoff, trasker vi ufortrødent videre i nordkanten av breen, delvis på morene, delvis på selve breen. I begynnelsen er breen seig, men etter noen hundre meter flater breen betydelig ut og det er veldig greit å tasse innover. Dette er egentlig blåis, men isen har fått et hvitt lag med krystalisert snø på toppen, så den fremstår som hvit. Den er uansett ruglete og festet er godt. På kryss og tvers renner små smeltevannsbekker som er enkle å unngå. Enkelte sprekker er det også, og noen er så vide at vi må traversere litt inn på breen eller ut mot kanten for å finne enkleste krysningspunkt. Etter hvert som vi kommer innover breen dukker dagens turmål opp, både Illåbretinder, Storgrovtind og særlig Storgrovhø ser mektig ut herfra. På høyre siden er Dumhøe voldsom, og fra denne vinkelen ser den faktisk sagtannet ut, selv om den er relativt flat når man er på selve platået. Toppene er nydusjet med litt lett melis og ser svært så attraktive ut nede fra breen. Samtidig kan snøen skape problemer hvis steinene blir glatte. Vi håper at deler av snøen smelter i de partiene som betyr noe innen vi skal opp. I østenden av Heimre Illåbreen tar vi fatt på ura opp til skaret mellom Søre og Heimre Illåbretind. Jeg får assosiasjoner til ura som fører opp til Veoskaret, men opp til Veoskaret er betydelig lengre. Det tar ikke mange minuttene før vi er opp i skaret og utsikten til Galdhøpiggen og Storjuvbreen dukker opp. Her setter Morten seg godt til rette for han har vært på Søre Illebretind før og har ingen planer om å bestige denne toppen som for andre enn 10meters samlere er relativt ubetydelig. Men det er på sørsiden av toppen at skardybden er så begrenset. Fra nordvest er toppen ikke like enkel som man skulle tro. Jeg holdt en rimelig direkte linje rett mot toppen, men enkelte bratte partier samt snø og glatte sva gjorde oppstigningen egentlig ganske guffen, og jeg traverserte flere ganger mot venstre (øst) for å finne enklere veier. Isøksa ble flittig brukt for å dra meg opp der takene manglet, og jeg syntes egentlig hele oppstigningen var svært så guffen. Toppen ble nådd, krysset markert og inntrykkene fordøyd i ca 1 minutt, før returen gikk samme vei, denne gangen med større forsiktighet enn normalt. Det var flere steder jeg likte meg mindre, men ved gode sporvalg kom jeg ned helskinnet. Ca 40 minutter brukte jeg tur-retur søre Illåbretind fra dette skaret. Morten var godt påkledd når jeg kom ned igjen etter å ha blitt rimelig kald under ventingen. Men varmen kom fort når vi begynte på resten av ruta opp til Heimre Illåbretind og videre opp klatrepartiene til Storgrovtind og Storgrovhø. Over Heimre Illåbretind gikk det egentlig veldig greit, ikke mye tidsbruk eller annet å melde om denne. Dernest sto Storgrovtind for tur. På litt avstand kan denne toppen se litt avskrekkende ut å gå fra denne siden. Som med veldig mange andre fjell løser veldig mye seg opp bare man kommer nærme nok. Sånn også med Storgrovtind. Fra Illåbretinden masse fin klyving i fast fjell og ur. Snøen hadde smeltet i gangveien vår, så føret var tørt og fint. Etter hvert som man vinner høyde kommer man til et parti med tre relativt vannrette striper i fjellet, som skyldes et lag av en annen bergart; hvilken aner jeg ikke. Jeg legger geologien helt til side, men konstaterer at stripene uansett er synlige på langt hold, og dessuten fungerer godt som fine markeringer eller holdepunkter. "Cruxet" på ruta er nemlig mellom de to første stripene. Ved hjelp av rusling og stedvis klyving kom vi opp til første stripe. Her anla vi standplass. Jeg ledet opp en lengde på 4-6 høydemetre mens Morten sikret. Her var det festet et par rapellslynger som jeg kjekt brukte til min standplass når jeg sikret Morten opp. Selve klatringen var svært kort og egentlig ikke særlig teknisk, men ettersom evt fall ville være fatalt pga utsatthet er sikring her egentlig å anbefale. Når dette partiet var forbi, var det kurant klyving til toppen av Storgrovtind. Fra toppen av Storgrovtind begynner endelig utsikten å bli svært bra, og også mektige Skarstind minner mer om en fjelltopp enn bare en svart vegg som den tidligere har vært. Herfra ser vi også større deler av ruta vi fulgte for noen år siden når vi gikk Svellnosbreen rundt, og Ymelstind og Storjuvtind er flotte fra denne siden. Dessuten kan vi nå kaste ett blikk på ruta videre mot Storgrovhø. Denne skal heller ikke være av det vanskelige slaget, men på avstand kan mye virke komplisert. Først en halvbratt nedstigning, delvis på snø. Litt forsiktighet her, men alt går knirkefritt. Deretter traverseres et relativt flatt parti bortover, før oppstigningen igjen kan begynne. Cruxet her ligger helt på begynnelsen av oppstigningen, der en kort hammer skal overvinnes. Vi anlegger raskt en standplass og undertegnede forserer noen få høydemetere, før standplass anlegges og Morten følger etter på slakk line. Ikke dette heller spesielt teknisk komplisert og ruta gir seg egentlig selv. Her hadde vi nok gått opp uten tau også, men når vi først har dratt det med oss hele veien, kan vi godt gjøre ting ordentlig. Et evt fall vil også her ikke bli tilgitt uten betydelige represalier, og det er godt med den ekstra tryggheten det gir. Man klatrer dessuten ofte sikrere og bedre når man vet at et fall er ufarlig, så sånn sett er sikring gunstig. Etter klatrepartiet fortsetter et stykke med nydelig klyveterreng før vi når toppen på Bakarste Storgrovhø ca kvart på seks. Da har vi altså brukt drøyt 7 timer sålangt, inklusive venting og fotopauser. På storgrovhø innvilger vi oss en liten pust i bakken, fotoapparatet går varmt og sjokoladen får ben å gå på. Oppe på Storgrovhø er det rent vinterlig, da snøen ligger pent bredt utover som et litt hullete teppe. Herfra er det bare enkel spasering til Fremre Storgrovhø før returen ned bakken fører tilbake til Ytterdalssæter. Dermed kan skuldrene senkes ørlite, og tauet pakkes på sekken igjen. En halvtime senere står vi på Fremre Storgrovhø og nyter utsikten til Veslepiggen, Løyftet, ned Bøverdalen, samt Skarstind som herfra endelig kan vise frem Nåla også. Den har vært helt usynlig inntil nå. Nautgardstind ligger midt i Løyftet og jammen dukker også Styggedalsryggen opp over skylaget også. Nå var det jammen fint å være på tur, gitt. Etter litt intens fotografering starter vi på nedoverbakkene. Det viser seg at store deler av returen, i hvert fall nesten helt ned til brefronten kan gjøres på snøbakker. Snøen er fin og passe myk å gå i, og etter hvert springer vi nedover. Høydemetrene svinner raskt og etter kun kort tid er vi nede på ca 1700. Der styrer vi litt mer i vestlig retning og holder ned til i ura på vei ned mot Heimre Illåbretind. Fra brefronten legger vi ruta tilbake omtrent i samme spor som vagværingene hadde gått opp, altså noe høyere opp på ryggen mot Dumhøe. Her finner vi ytterligere noen snøfelter, og her sklir vi vakkert nedover på bena, tilsynelatende kontrollert med høyre styrearm omtrent i vater. Etter å ha seilet ned snøen kommer vi snart ned på nedsiden av ura der jordsmonnet overtar og gress og kratt regjerer. Vi legger bevisst ruta litt annerledes enn oppstigningen, og prøver på den måten å unngå de verste krattskogene som virkelig var plagsomme på vei opp. Men på vei ned har vi overblikket og da er det lett å ta ut ruta. Ytterdalssæter nås ca kl 20, etter omtrent ni og en halv time på tur. Morten spådde 10 timer, men glemte å ta høyde for de utrolige snøbakkene vi fulgte ned igjen. Jeg velger derfor å la denne tvilen komme tiltalte til gode, og gi honnør for presise tidsanslag! En flott tur i flott tur-terreng, en nydelig dag med mange fine bilder og fem nye topper i sekken. Kan ikke be om mer!

Jeg og mannen min har veldig lyst til å nyte høsten på fjellet, og tenker da å ta med oss ungene på fjelltur. Vi har ikke bil, så vi er til dels avhengig av buss/tog til startpunkt. Ungene er kjempeflinke til å gå, bare det ikke blir for langt.

Jeg lurer på hvor god plass det er i innerteltet. Jeg er ca 184 cm. Vil jeg kunne sitte oppreist?

Tittel sier vel det meste. Er det noen som har noen ca formening om hvor langt den sender under "normale" forhold, dvs litt kupert og en god del busker og trær.